I 2015 har utvalget gjennomført 4 inspeksjoner i NSM. Inspeksjonene
av NSM er hovedsakelig rettet mot personellsikkerhetsområdet. Utvalget
fører særlig kontroll med saker der klarering er nektet, nedsatt eller
suspendert av klareringsmyndighetene. NSM er i tillegg til å være
klareringsmyndighet for alle CTS-klareringer i Norge også klageinstans
for lavere klareringsnivåer. NSM ivaretar de overordnede funksjoner
innen forebyggende sikkerhetstjeneste etter sikkerhetsloven. Også
NSMs samarbeid med andre EOS-tjenester er et viktig kontrollpunkt.
NSM er én av i alt 43 klareringsmyndigheter i Norge. Forsvarsdepartementet
sendte 19. mai 2015 forslag til endringer i sikkerhetsloven på høring,
der det blant annet foreslås å redusere antall klareringsmyndigheter
betydelig. I høringsnotatet er det vist til at både skjev fordeling
av antall saker og mange klareringsmyndigheter «gir utfordringer
med hensyn til kvaliteten og effektiviteten i saksbehandlingen».
Departementet ga videre uttrykk for bekymring for at de mindre klareringsmyndighetene
ikke klarer å vedlikeholde tilstrekkelig kompetanse til å sikre
nødvendig kvalitet i sin saksbehandling. I høringssvar til departementet
uttrykte utvalget støtte til en reduksjon i antall klareringsmyndigheter.
En reduksjon kan legge til rette for bedre fagmiljøer som kan bidra
til å øke både rettssikkerheten for den enkelte og allmennhetens
tillit til forsvarlig saksbehandling og likebehandling i en delvis
lukket forvaltningsprosess.
Utvalget arbeider stadig med å forbedre sine kontrollmetoder,
herunder tilgangen til tjenestenes elektroniske systemer.
I årsmeldingen for 2014 redegjorde utvalget for sitt arbeid med
å få tilgang til det fullelektroniske saksbehandlingsverktøyet for
klareringssaker (Mimir). Utvalget mener det er viktig at dets kontrollbehov
hensyntas av EOS-tjenestene allerede ved utviklingen av nye saksbehandlingssystemer.
Utvalget har behov for tilgang til klareringssaker både for å kunne
forberede og gjennomføre inspeksjoner, og for å behandle klagesaker
og saker tatt opp av eget tiltak. For å sikre at utvalget kan gjennomføre
kontroll av klareringssaker under inspeksjoner av NSM, har direktoratet
i meldingsåret etablert et eget kontor med syv datamaskiner til
utvalgets disposisjon. Utvalget er tilfreds med denne løsningen.
Utvalget påpekte i årsmeldingene for 2011, 2012 og 2013 at saksbehandlingstiden
i klareringssaker er altfor lang i mange tilfeller. På bakgrunn
av en ytterligere forverring i 2014, mente utvalget at saksbehandlingstiden
i mange saker er så lang at den medfører en uforholdsmessig inngripen
i enkeltpersoners liv fra myndighetens side. På denne bakgrunn anmodet
utvalget i årsmeldingen for 2014 Stortinget om å behandle den lange
saksbehandlingstiden i klareringssaker som en egen sak, jf. kontrollinstruksen § 13
nr. 3 bokstav g. I innstillingen til årsmeldingen uttalte kontroll-
og konstitusjonskomiteen at det var bekymringsfullt at situasjonen
ble forverret i 2014 til tross for komiteens tidligere uttalte forventning
om forbedring.Innst. 289 S (2014–2015) kapittel 2 Komiteens
merknader side 18. På denne bakgrunn ba komiteen Forsvarsdepartementet
om at nødvendige tiltak straks ble iverksatt for å få forholdene
brakt i orden.
I 2015 har NSM uttalt til utvalget at kritikken i årsmeldingen
ble tatt til etterretning og at det jobbes med å få ned saksbehandlingstiden
i klareringssaker, både der NSM er førsteinstans og der direktoratet
er klageinstans. NSM har videre orientert utvalget om at saksbehandlingstiden
i 2015 fortsatt har vært lang, på grunn av de mange restansene ved
inngangen til meldingsåret. De eldste sakene er blitt prioritert,
men den allerede lange liggetiden ga en økning i gjennomsnittlig
saksbehandlingstid, fordi behandlingstiden måles ved avslutningen
av hver sak.
Utvalget konstaterer at NSM har iverksatt
tiltak som har ført til reduksjon av restanser og en forventning
om kortere saksbehandlingstid i nyere innkomne saker. Utvalget merker
seg at klareringssaker fortsatt ikke avgjøres så raskt som lovverket
krever, og forutsetter at NSMs innsats for å få saksbehandlingstiden i
klareringssaker ned til et forsvarlig nivå fortsetter i 2016.
I årsmeldingen for 2014 ga utvalget uttrykk for at det kunne
være behov for en ekstern evaluering av gjennomføring av sikkerhetssamtaler.
Utvalget hadde sett at kvaliteten på gjennomføringen av samtalene
varierte i de ulike klareringsmyndighetene, og at enkelte samtaler
kunne vært gjennomført både på en mer tillitskapende og målrettet
måte. Utvalget observerte blant annet at samtalene ofte er svært
omfattende og kan ha en avhørslignende form, noe som kan oppfattes
belastende for omspurte. Videre har samtalemetodikkens fleksibilitet
ikke i stor nok grad vært utnyttet og sakstilpasset. Samtalene har
også dels fremstått som for lite formålsrettede, og en eventuell konfrontasjon
med omspurte om sikkerhetsmessig skikkethet har ofte kommet for
sent i samtalene. Samtidig er det en tendens til at samtalelederne
ikke går nok i dybden når de sentrale temaene først tas opp, fordi
spørsmålene ikke er åpne eller konkrete nok.
I 2015 har utvalget hatt en løpende dialog med NSM om gjennomføring
av sikkerhetssamtaler. NSM tok initiativ til et møte om saken der
det kunne tas utgangspunkt i tre sikkerhetssamtaler som ville gjennomgås
i detalj av NSM i forkant av møtet. Utvalget valgte deretter ut
tre sikkerhetssamtaler fra ulike klareringsmyndigheter til gjennomgang.
I møtet gjennomgikk direktoratet formålet med sikkerhetssamtaler,
hvilke utfordringer/problemer NSM så at de utvalgte sikkerhetssamtalene
reiste og hvilke tiltak direktoratet nå ønsket å innføre for å forbedre dette.
NSM opplyste på generelt grunnlag at informasjonen som innhentes
gjennom sikkerhetssamtalene skal være relevant for helhetsvurderingen,
sannferdig og pålitelig, egnet til å vurdere omspurtes pålitelighet,
lojalitet og sunne dømmekraft, samt egnet til å belyse og vurdere
eventuelle sårbarheter som kan utgjøre en risiko for omspurtes sikkerhetsmessige skikkethet.
I forkant av møtet hadde NSM også foretatt en grundig gjennomgang
av de utvalgte sikkerhetssamtalene. På bakgrunn av gjennomgangen
opplyste NSM om en rekke avvik de hadde avdekket i sikkerhetssamtalene.
Direktoratet pekte blant annet på svakheter ved forberedelsen, varierende
kjennskap til samtaleteknikken og ulik grad av egnethet hos samtalelederne.
Også svakheter knyttet til dynamikken mellom samtalelederne, bruk
av lukkede spørsmål og spørsmål som ikke var tilpasset omspurtes
alder og bakgrunn, var blant NSMs funn. Endelig viste direktoratet
til at det i samtalene var for dårlig prosessering av informasjon
fra omspurte, slik at viktige forhold ikke ble fulgt opp i tilstrekkelig
grad senere i samtalene.
Utvalget oppfattet at NSMs redegjørelse for formålet med sikkerhetssamtaler
og de utfordringer som gjennomføring av sikkerhetssamtaler reiser,
i all hovedsak var sammenfallende med de problemstillingene utvalget
tidligere hadde pekt på overfor NSM. Videre opplyste NSM at direktoratet,
som følge av gjennomgangen av sikkerhetssamtalene, ønsker å iverksette
flere tiltak for å forbedre og videreutvikle klareringsmyndighetenes
fagkompetanse på området. I den forbindelse opplyste NSM at det
skal gjennomføres endringer i dagens kursopplegg og at det bør avholdes
flere kurs for klareringsmyndighetene. Disse kursene bør også gjøres
obligatoriske. Videre vurderer NSM om samtalelederne skal være profesjonelle,
for å sikre at gjennomføringen profesjonaliseres og at samtlige
av samtalelederne får tilstrekkelig med praktisk erfaring. Per i
dag er det den enkelte saksbehandler som leder samtalene, i tillegg
til at det deltar en annen saksbehandler. Med profesjonelle samtaleledere
vil det være aktuelt at også saksbehandleren deltar i samtalen.
Under møtet kom utvalget med innspill og stilte spørsmål til
NSM. Utvalget opplevde at det ble ført en god og åpen dialog om
bruken av sikkerhetssamtaler.
Utvalget vil bemerke at det ikke har foretatt en helhetlig gjennomgang
av bruken av sikkerhetssamtaler hos klareringsmyndighetene. Den
gjennomgangen utvalget og NSM har gjort av enkelte samtaler, gir
etter utvalgets syn likevel et godt grunnlag til å kunne foreta
en overordnet vurdering av dagens bruk av sikkerhetssamtaler og
å identifisere flere av de problemene gjennomføringen av samtalene
reiser. Dette støttes etter utvalgets mening av at NSM i sin redegjørelse
tok opp flere av de samme problemstillingene som utvalget har pekt
på i sine gjennomganger.
Utvalget har merket seg at NSM aldri før har foretatt noen gjennomgang
og evaluering av bruken av sikkerhetssamtaler. Det er positivt at
NSM nå har gjort en grundig intern gjennomgang av sin egen og enkelte
andre klareringsmyndigheters gjennomføring av sikkerhetssamtaler.
Samtidig har de brukt den samme metodikken i mange år, slik at det
også er på sin plass at det nå ble foretatt en slik gjennomgang.
Dialogen mellom NSM og utvalget har vist at det synes å være
selve gjennomføringen av sikkerhetssamtaler som er mest utfordrende
for klareringsmyndighetene, ikke den metodikken som ligger til grunn for
samtalene. Direktoratet har hevdet overfor utvalget at metodikken
kan åpne for en tilpasset fremgangsmåte til den enkelte sak, men
dette avhenger av god forberedelse, kompetanse og gjennomføring.
Utvalget forventer at den kraftige reduksjonen i antall klareringsmyndigheter
i seg selv vil føre til at kvaliteten på saksbehandlingen av klareringssaker, herunder
gjennomføring av sikkerhetssamtaler, vil bli høyere.
Utvalget er av den oppfatning at direktoratet har tatt på alvor
de problemstillinger utvalget mener gjennomføring av sikkerhetssamtaler
reiser, og er tilfreds med at direktoratet vil iverksette flere
tiltak på området fremover. Dette bør heve kompetansen til gjennomføring
av sikkerhetssamtaler både hos NSM selv og hos de øvrige klareringsmyndighetene.
Utvalget vil følge dette arbeidet tett, og vil i løpet av 2016 kontrollere
flere sikkerhetssamtaler.
På bakgrunn av den dialogen utvalget har hatt med NSM og de tiltakene
som iverksettes, er det etter utvalgets syn på nåværende tidspunkt
ikke nødvendig å iverksette en ekstern evaluering av gjennomføring
av sikkerhetssamtaler.
I forbindelse med en av inspeksjonene i NSM i 2014 ba utvalget
om å få oversendt fem positive klareringssaker fattet av henholdsvis
NSM og Utenriksdepartementet i førsteinstans. Sakene hadde til felles at
omspurtes nærstående har statsborgerskap fra land Norge ikke har
et sikkerhetsmessig samarbeid med. Utvalgets kontroll av positive
klareringssaker har særlig til formål å se om tilnærmet like saker
behandles likt, for å unngå at det oppstår ubegrunnet forskjellsbehandling
mellom saker innenfor samme klareringsmyndighet eller mellom de
ulike klareringsmyndighetene.
På bakgrunn av en gjennomgang av sakene hadde utvalget en del
spørsmål og merknader til saksbehandlingen.
Utvalget fant blant annet at det manglet referat og opptak fra
sikkerhetssamtaler i flere av de oversendte saksmappene, og bemerket
at det for kontrollformål er nødvendig at alle mapper er fullstendige.
Videre pekte utvalget på at innholdet i enkelte interne samtidige
begrunnelser og vurderinger etter sikkerhetssamtaler i sakene var
noe kortfattede.
I en av sakene ble omspurte klarert av NSM for høyeste klareringsnivå,
COSMIC TOP SECRET (CTS), uten at betydningen av fraværende personhistorikk
på mange av omspurtes søsken ble vurdert. Tilknytningen var til
et land Norge ikke har et sikkerhetsmessig samarbeid med.
Utvalget stilte spørsmål om hvordan NSM vurderte denne saken
i et likebehandlingsperspektiv – sammenlignet med andre saker med
tilsvarende problemstillinger der omspurte ofte nektes klarering
kun på bakgrunn av manglende personhistorikk på nærstående. NSM
viste til at det var gjennomført sikkerhetssamtaler i saken, og
at omspurtes tilknytning til familien i det aktuelle landet var
sentrale temaer i begge de gjennomførte samtalene. NSM mente derfor
at saken var tilstrekkelig opplyst, selv om direktoratet erkjente
at kravet til personhistorikk kunne ha vært vurdert nærmere.
I avsluttende brev til NSM viste utvalget til dets merknader
i Klagesak 3, se avsnitt 5.6.3, der NSM anfører at manglende personhistorikk
på omspurtes ektefelle alene ga grunnlag for klareringsnektelse
etter sikkerhetsloven § 21 første ledd bokstav j om manglende mulighet
for tilfredsstillende personkontroll. Det var for utvalget derfor
vanskelig å se at det kan foretas en konkret og individuell helhetsvurdering
av omspurtes sikkerhetsmessige skikkethet ved manglende personhistorikk
på andre nærstående, men ikke for ektefelle/samboer/partner. Utvalget
bemerket overfor NSM at en slik praksis vil innebære forskjellsbehandling
i klareringssaker.
I en annen av de positive sakene ble omspurte klarert for CTS
uten at det ble gjennomført sikkerhetssamtale, og selv om omspurte
hadde en tilknytning til et land Norge ikke har et sikkerhetsmessig samarbeid
med. Utvalget kunne ikke se at det fremgikk av saken at det var
foretatt en vurdering av landets sikkerhetsmessige betydning for
Norge.
I avsluttende brev til NSM viste utvalget igjen til dets merknader
i Klagesak 3, se avsnitt 5.6.3. Omspurte i den positive klareringsavgjørelsen
hadde tilknyting til, og nærstående med statsborgerskap fra, det
samme landet som omspurtes nærstående i klagesaken. I forbindelse
med korrespondansen i klagesaken, mente NSM at manglende personhistorikk
fra det aktuelle landet ga grunnlag for automatisk klareringsnektelse
for omspurte på bakgrunn av manglende personhistorikk på nærstående,
uten at det ble foretatt en konkret og individuell helhetsvurdering av
omspurtes sikkerhetsmessige skikkethet.
Som svar på utvalgets oversendelse til NSM av deler av årsmeldingsteksten
i forbindelse med kontroll av gradering og om det er feil eller
misforståelser i beskrivelsen av faktiske forhold, ga direktoratet i
brev 26. februar 2016 en tilbakemelding som knytter seg til realiteten
i utvalgets avsluttende uttalelse i saken. Utvalget vil besvare
NSMs brev.
Utvalget kunne ikke se at det av de interne samtidige begrunnelsene
fremgikk en konkret og individuell helhetsvurdering av omspurtes
sikkerhetsmessige skikkethet, herunder en vurdering av omspurtes tilknytning
til andre stater.
Det fremgikk heller ikke at departementet hadde vurdert det forhold
at omspurtes nærstående i utgangspunktet ikke oppfylte kravet til
10 års personhistorikk. Om nødvendigheten av å avholde sikkerhetssamtale
uttalte utvalget:
«At omspurtes nærstående kommer fra et land Norge
ikke har et sikkerhetsmessig samarbeid med, og har nærstående som
i utgangspunktet ikke oppfyller kravet til ti års personhistorikk,
taler etter utvalgets oppfatning for at det ikke er ‘åpenbart unødvendig’
å avholde sikkerhetssamtale med omspurte, jf. sikkerhetsloven §
21 tredje ledd.»
Utenriksdepartementet uttrykte at departementet i hovedsak delte
de synspunktene utvalget hadde på vurderingen av sakene, og at praksis
var justert i samsvar med dette.
Utvalget har i sin kontroll med klareringssaker over
mange år sett flere prinsipielle problemstillinger i saker der omspurte
eller nærstående har utenlandstilknytning. Spørsmålene
har vært knyttet til sentrale kontrollpunkter for utvalget; likebehandling,
etterlevelse av sentrale saksbehandlingsregler, landvurderingenes
betydning, personhistorikk og observasjonstid. På denne bakgrunn
har utvalget besluttet å igangsette et prosjekt i 2016 for systematisk å
gjennomgå et større antall slike saker.
Utvalget har i 2015 mottatt 6 klager rettet mot NSM. På bakgrunn
av sakenes kompleksitet og omfang har utvalget benyttet en god del
ressurser på behandlingen av disse klagesakene. En avgjørelse i
sak om sikkerhetsklarering er ofte av avgjørende betydning for en
persons videre yrkeskarriere. Av den grunn er det essensielt at
disse sakene behandles på en rettssikker og rettferdig måte av klareringsmyndighetene.
I kritikksaker kan klageren regelmessig også få en begrunnelse for
utvalgets konklusjon.
Av saker utvalget har avsluttet i meldingsåret har følgende fire
saker gitt grunn til kritiske merknader fra utvalget:
I årsmeldingen for 2014 avsnitt 4.8 – Klagesak 3, omtalte utvalget
en klagesak der NSM ble kritisert for lang saksbehandlingstid i
en sak om sikkerhetsklarering. I 2015 mottok utvalget en ny klage
i saken, og NSM ble igjen kritisert for lang saksbehandlingstid,
idet direktoratet hadde hatt saken til behandling i så mye som ca.
3 år. Utvalget uttrykte blant annet følgende i sitt avsluttende
brev til NSM, som klageren ble orientert om:
«Utvalget merker seg at NSM nå samlet sett har hatt
klareringssaken til behandling i ca. 3 år. NSM skriver i ovennevnte
brev at klareringssaken vil oversendes til Forsvarsdepartementet
(FD) for klagebehandling.
Utvalget mener at NSMs
saksbehandlingstid av både realiteten og spørsmålet om dokumentinnsyn, har
vært uforholdsmessig lang.»
I en annen klagesak kritiserte utvalget NSM for lang saksbehandlingstid
i en sikkerhetsklareringssak. Utvalget kritiserte NSM for å ha brukt
2 år og 3 måneder på å ferdigbehandle klagen på klareringsnektelsen
som førsteinstans. I ettertid fikk utvalget opplyst at NSM ikke
hadde overholdt sin lovnad til utvalget om ferdigstillelse av saken,
slik at det hadde påløpt ytterligere fire måneder før den ble oversendt fra
NSM til Forsvarsdepartementet som klageinstans.
I årsmeldingen for 2014 avsnitt 4.8 – Klagesak 4, orienterte
utvalget om at omspurte ble gitt INGEN KLARERING (IK) etter at vedkommende
giftet seg med sin utenlandske kjæreste gjennom de siste elleve årene.
Etter utvalgets oppfatning var ikke avgjørelsen om IK i tilstrekkelig
grad basert på en individuell vurdering av omspurtes sikkerhetsmessige
skikkethet til å inneha sikkerhetsklarering, slik sikkerhetsloven
§ 21 krever.
På bakgrunn av omstendighetene i saken mente utvalget at det
burde være mulig for NSM å foreta en konkret og individuell helhetsvurdering
av omspurtes sikkerhetsmessige skikkethet til å behandle skjermingsverdig
informasjon. NSM kunne videre ha gjennomført en sikkerhetssamtale
med omspurte. På den bakgrunn ba utvalget NSM om å behandle omspurtes
klareringssak på nytt, og å orientere utvalget om utfallet av vurderingen.
Fem måneder etter utvalgets avsluttende uttalelse informerte
direktoratet om at det ikke ville behandle klareringssaken på nytt.
NSM pekte blant annet på at klareringen ble fratatt omspurte fordi
det er et krav om personhistorikk på ektefeller etter personellsikkerhetsforskriften
§ 3-7 første ledd, som omspurtes ektefelle ikke oppfylte. NSM skrev
blant annet følgende:
«En av de mest grunnleggende forutsetninger for å
kunne vurdere en persons sikkerhetsmessige skikkethet, er at det
må være mulig å innhente sikkerhetsmessig relevant informasjon om
omspurte og de nærstående som er en del av personkontrollen. NSM
legger til grunn at ekteskap eller samboerforhold alltid innebærer
en viss risiko for at ektefelle eller samboer vil kunne påvirke
en sikkerhetsklarert person til å opptre i strid med sikkerhetsmessige
interesser.»
NSM anførte at manglende personhistorikk på nærstående alene
ga grunnlag for klareringsnektelse i saken. Først når klagerens
ektefelle har opparbeidet seg den personhistorikk som NSM mener
er nødvendig, vil NSM kunne foreta en helhetlig vurdering av klagers
tilknytning til det aktuelle landet, i forbindelse med vurderingen
av omspurtes sikkerhetsmessige skikkethet.
I avsluttende brev til NSM bemerket utvalget at formålet med
klareringsinstituttet er å vurdere omspurtes sikkerhetsmessige skikkethet
med hensyn til behandling av skjermingsverdig informasjon. Klareringsmyndigheten
skal søke å avklare om det er forhold eller omstendigheter ved omspurte
som er egnet til å sette vedkommende i mulige pressituasjoner – avdekke
mulige sårbarheter. For å vurdere den sikkerhetsmessige skikketheten
skal «klareringsavgjørelser […] baseres på en konkret og individuell
helhetsvurdering av de foreliggende opplysninger»Jf. sikkerhetsloven
§ 21 tredje ledd første punktum., der mangler ved nærståendes
personhistorikk vil være ett moment som må vektlegges. Utvalget
uttalte blant annet:
«Etter utvalgets oppfatning kan ikke kravet til personhistorikk
i sikkerhetsloven § 21 første ledd anses som en form for inngangsvilkår
for å gjennomføre en konkret og individuell helhetsvurdering av
omspurtes sikkerhetsmessige skikkethet, slik NSM kan synes å tolke
ordlyden. Utvalget kan ikke se at regelverket åpner for at manglende
personhistorikk på ektefelle/samboer/partner alene kan begrunne
en negativ klareringsavgjørelse etter sikkerhetsloven § 21 første
ledd bokstav j, uten at det gjennomføres en konkret og individuell
helhetsvurdering av omspurtes sikkerhetsmessige skikkethet, jf.
bestemmelsens tredje ledd.
Denne forståelsen av
lovens ordlyd, støttes av praksis utvalget har sett i enkelte andre
klareringssaker. Utvalget har merket seg saker der klareringsmyndighetene,
herunder NSM, i praksis foretar en konkret og helhetlig vurdering
av omspurtes sikkerhetsmessige skikkethet til å inneha sikkerhetsklarering,
til tross for at mangler i personhistorikken til nærstående som
inngår i personkontrollen i utgangspunktet ikke gjør det mulig med
en tilfredsstillende personkontroll, jf. sikkerhetsloven § 21 første
ledd bokstav j, personellsikkerhetsforskriften § 3-7 og NSMs rundskriv.
Det er for utvalget vanskelig å se at det kan foretas en konkret
og individuell vurdering av omspurtes sikkerhetsmessige skikkethet
ved manglende personhistorikk på andre nærstående, men ikke for
ektefelle/samboer/partner.»
Utvalget bemerket videre at sikkerhetssamtale er egnet til å
avklare tvil rundt omspurtes sikkerhetsmessige skikkethet, herunder
sikkerhetsmessig relevante forhold knyttet til nærstående. Utvalget
viste blant annet til NSMs praksis i andre saker, der klarering
for høyeste klareringsnivå (CTS) har vært gitt uten at det har vært
gjennomført sikkerhetssamtaler. Dette har vært gjort til tross for
at omspurte har hatt dobbelt statsborgerskap og til tross for at
omspurte har hatt tilknytning til det samme landet som i den aktuelle
klagesaken. Avslutningsvis uttalte utvalget:
«Utvalget er fortsatt av den oppfatning at NSM bør
gjennomføre en konkret og individuell helhetsvurdering av [klagerens]
sikkerhetsmessige skikkethet til å inneha klarering for HEMMELIG,
og avholde en sikkerhetssamtale med [klageren] for å avklare [klagerens]
sikkerhetsmessige skikkethet. På denne måten ville [klagerens] rettssikkerhet
blitt bedre ivaretatt.
Utvalget er av den oppfatning
at tilliten til klareringsinstituttet vil kunne svekkes, dersom
klareringsmyndighetene vurderer nødvendigheten av å følge lovens
krav til å gjennomføre en konkret og individuell helhetsvurdering
i klareringssaker, alene ut i fra nærståendes personhistorikk og
dennes tilknytning til hovedpersonen. Dersom det foretas en konkret
og individuell vurdering i noen saker av denne typen, men ikke i
andre, vil behandlingen av disse klareringssakene fremstå som noe
vilkårlig. Dette er rettssikkerhetsmessig betenkelig.»
Utvalget tok til orientering at NSM ikke ville behandle saken
på nytt, men påpekte at det knytter seg en begrunnet og betydelig
tvil til om behandlingen av saken er i samsvar med sikkerhetsloven
§ 21.
Som svar på utvalgets oversendelse til NSM av deler av årsmeldingsteksten
i forbindelse med kontroll av gradering og om det er feil eller
misforståelser i beskrivelsen av faktiske forhold, ga direktoratet i
brev 26. februar 2016 en tilbakemelding som knytter seg til realiteten
i utvalgets avsluttende uttalelse i saken. Utvalget vil besvare
NSMs brev.
På bakgrunn av en klage kritiserte utvalget enkelte sider ved
NSMs saksbehandling som førsteinstans i en klareringssak. Utvalget
kritiserte direktoratet for å ha økt den såkalte observasjonstiden
da direktoratet forberedte saken for klageinstansen. Observasjonstid er
den tid som må løpe før vedkommende kan få sin klareringsstatus
vurdert på nytt. Underinstansens (NSMs) endring til ugunst for klageren
var i strid med forvaltningsloven § 33, som gjelder i klareringssaker.
Utvalget kritiserte også NSM for manglende oppfølging av innvilget
innsyn i sakens dokumenter, slik at innsyn i praksis ikke ble gjennomført.
Det ble også påpekt fra utvalgets side at begrunnelsen for det negative
vedtaket var utydelig. Utvalget uttalte at negative klareringsavgjørelser
er en så inngripende avgjørelse at det skjerper kravet til at begrunnelsen
utformes på en tilstrekkelig presis og tydelig måte, slik at den
reflekterer de hensynene som har vært avgjørende i saken. Endelig
ble NSM kritisert for lang saksbehandlingstid.
Utvalget mener at kravene til god forvaltningsskikk er av sentral
betydning i delvis lukkede forvaltningsprosesser, som sikkerhetsklareringssaker
fortsatt er. At klareringsmyndigheten kan skjerme deler av prosessen
av hensyn til sikkerhetsinteresser, kan være en belastning for den
som skal sikkerhetsklareres og bør føre til at klareringsmyndigheten
utøver sin myndighet på en hensynsfull måte.
Klageren ble av klageinstansen gitt delvis medhold, og klarert
for et lavere nivå enn anmodet. Utvalget fant ikke grunnlag for
å kritisere klageinstansens (Forsvarsdepartementet) behandling av
saken.