11.1 Sammendrag

Lønnsoppgjøret i 2002 førte til høye tillegg. Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene anslo i sin marsrapport årslønnsveksten fra 2001 til 2002 for alle grupper til 5,7 pst. Med en vekst i konsumprisene på 1,3 pst. innebærer det en reallønnsvekst i 2002 på hele 4,3 pst. En må tilbake til 1975 for å finne en tilsvarende høy reallønnsvekst. Til tross for sterkt svekket konkurranseevne og svekket lønnsomhet i flere næringer ble lønnsveksten høy i både skjermede og konkurranseutsatte sektorer. Lønnsoverhenget inn i 2003 er anslått til 2,75 pst. I tillegg ble det i fjorårets oppgjør i enkelte tariffområder avtalt tillegg for inneværende år. Dette gir et bidrag til årslønnsveksten i år på 0,5 prosentpoeng.

Høy lønnskostnadsvekst de siste årene har bidratt til en kraftig svekkelse av den kostnadsmessige konkurranseevnen. Konkurranseevnen er svekket både som følge av at lønnsveksten i Norge er høyere enn hos handelspartnerne og som følge av en kraftig styrking av kronekursen. I felles valuta økte lønnskostnadene i norsk industri med 19 pst. mer enn hos handelspartnerne fra 1996 til 2002.

På bakgrunn av den høye lønnsveksten i 2002 og svekkelsen av den kostnadsmessige konkurranseevnen tok Regjeringen i fjor høst et initiativ overfor partene i arbeidslivet for å styrke det inntektspolitiske samarbeidet. Det ble enighet om å sette ned to utvalg for å drøfte utfordringer for lønnsdannelsen og det inntektspolitiske samarbeidet:

• – Et ekspertutvalg som skulle vurdere utfordringer for konkurranseutsatt sektor og lønnsdannelsen i årene framover (Holden II-utvalget).

• – Et dialogforum under Kontaktutvalget, ledet av arbeids- og administrasjonsministeren, som fikk som mandat å drøfte grunnlaget for lønnsoppgjøret i 2003.

På bakgrunn av dette arbeidet la Kontaktutvalget fram en felles erklæring 22. januar 2003 om situasjonen foran mellomoppgjøret i 2003. I denne erklæringen forpliktet partene i arbeidslivet seg til å få lønnsveksten i Norge mer på linje med utviklingen hos våre handelspartnere.

Regjeringen ser det som svært positivt at tariffoppgjørene så langt har vært i tråd med enigheten i Kontaktutvalget og ambisjonen om å få ned lønnsveksten mot samme nivå som handelspartnerne. Basert på en forutsetning om at også lønnsglidningen blir moderat, anslås årslønnsveksten fra 2002 til 2003 for alle grupper til om lag 41/2 pst. De særskilte tilleggene som ble gitt til lærerne i fjor, bidrar til å trekke opp årslønnsveksten med 0,1 prosentpoeng i år. Oppgjørene i 2003 ser ut til å bidra til at lønnsoverhenget inn i 2004 blir relativt moderat, og vesentlig lavere enn i 2003. For 2004 anslås årslønnsveksten å komme ned til 41/2 pst.

Regjeringen har på sin side fulgt opp sine forpliktelser i erklæringen fra Kontaktutvalget. Bevilgningene til arbeidsmarkedstiltak og personell i Aetat er økt, skattefradraget for fagforeningskontingent foreslås økt i forbindelse med Revidert budsjett 2003, og Regjeringen vil i løpet av kort tid sette ned et utvalg som skal se nærmere på mulige virkemidler for å redusere uønsket deltid slik at tilgangen på arbeidskraft kan øke.

Både Holden II-utvalgets rapport og erklæringen fra Kontaktutvalget om mellomoppgjøret 2003 understøtter Regjeringens politikk for å styrke konkurranseevnen og motvirke den økte ledigheten. Regjeringen deler Holden II-utvalgets vurdering av at problemene konkurranseutsatt sektor nå opplever først og fremst har sammenheng med lønnsdannelsen og den sterke kronekursen. Som utvalget understreker, er det her en må søke løsningene. Utvalget anbefaler ikke tiltak som støtter enkeltbransjer og enkeltvirksomheter. Med lavere lønnsvekst kan pengepolitikken slakkes opp. Da faller renten og kronen vil kunne svekkes.

Regjeringen vil også vise til at utvalget advarer mot å åpne opp for en systematisk sterkere økning i bruken av oljeinntekter enn det som følger av handlingsregelen. Det vil kunne føre til sterk krone og svekket konkurranseevne, og bidra til for rask nedbygging av konkurranseutsatt sektor. I tillegg vil det gjøre det vanskelig å møte økningen i pensjonsutgiftene i årene framover.

11.2 Komiteens merknader

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre slutter seg til Regjeringens vurdering. Disse medlemmer er bekymret over svekkelsen i næringslivets konkurranseevne som følge av særnorske høye lønnsoppgjør de siste seks, syv år, en trend som i fjor toppet seg med det høyeste reallønnsoppgjøret på nær 30 år. Det er derfor meget positivt at Regjeringens initiativ overfor partene i arbeidslivet for å styrke det inntektspolitiske samarbeidet ser ut til å bidra til at årets lønnsoppgjør blir mer på linje med lønnsoppgjørene hos våre handelspartnere. Disse medlemmer har merket seg Holden II-utvalgets vurdering av at problemene konkurranseutsatt sektor nå opplever først og fremst har sammenheng med lønnsdannelsen og den sterke kronekursen, og støtter utvalgets konklusjon på at det er her en må søke løsninger. Det er derfor gledelig at Regjeringens finanspolitikk har bidratt til at renten har blitt redusert med 2 pst. siden budsjettet ble vedtatt og at kronekursen har svekket seg den senere tid. Disse medlemmer har også merket seg at utvalget ikke anbefaler tiltak som støtter enkeltbransjer og enkeltvirksomheter. Generelle tiltak som demper presset på lønnsdannelsen, fører til lavere rente og svekker kronekursen vil bedre situasjonen for alle landets mer en 430 00 bedrifter. Disse medlemmer støtter også utvalgets advarsel mot å åpne for en systematisk sterkere øking i bruken av oljepenger.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at Arbeiderpartiet sammen med LO la fram forslag til et nytt solidaritetsalternativ 5. mars 2003. Bakgrunnen for forslaget var den økonomiske situasjonen, med økende arbeidsledighet og nedbygging i konkurranseutsatt industri. Disse medlemmer vil peke på at Arbeiderpartiet og LO er enige om at situasjonen må snus gjennom en mer langsiktig og ansvarlig budsjettpolitikk og inntektspolitikk som bidrar til lavere rente og lavere og mer stabil kronekurs. LO og Arbeiderpartiet er også enig om at det er behov for et forpliktende og utdypet inntektspolitisk samarbeid, en aktiv arbeidsmarkedspolitikk og en offensiv nærings- og industripolitikk. Disse medlemmer vil peke på at Arbeiderpartiet følger opp solidaritetsalternativet i sine forslag til revidering av statsbudsjettet for 2003. Disse medlemmer viser til sin merknad under punkt 2.2 i denne innstillingen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader i kapittel 10 om at staten bør tilby skatte- og avgiftslettelser for å hindre bruttolønnsøkninger, fordi dette kan bidra til å styrke norske bedrifters konkurranseevne samtidig som kjøpekraften for arbeidstagere opprettholdes. Disse medlemmer har registrert at Regjeringen gjennom årets lønnsoppgjør har benyttet dette virkemiddelet, riktignok i svært beskjeden grad, gjennom skattefradraget for fagforeningskontingent. Etter disse medlemmers oppfatning er ikke dette et godt nok virkemiddel fordi det først og fremst kommer de fagorganiserte til gode, men det viser at Regjeringen ikke lenger er fremmed for tanken om å benytte slike virkemidler. Disse medlemmer forventer derfor at Regjeringen i større grad vil være rede til å benytte skatte- og avgiftsreduksjoner som virkemiddel i kommende lønnsoppgjør.

Disse medlemmer vil minne om at Fremskrittspartiet ved gjentatte anledninger har fremmet forslag om dette i Stortinget. Disse medlemmer vil hevde at hadde Regjeringen tatt dette virkemiddelet i bruk, særlig ved fjorårets lønnsoppgjør, kunne vi ha unngått den kostnadsveksten mange konkurranseutsatte bedrifter opplevde pga. høye bruttolønnstillegg som har ført til både konkurser, permitteringer, oppsigelser og utflytting.

Disse medlemmer deler ikke Regjeringens oppfatning hva gjelder å holde seg fast i handlingsregelen for bruk av oljeinntekter i norsk økonomi og viser her til sine merknader andre steder i denne innstilling.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti understreker at et inntektspolitisk samarbeid er en forutsetning for å bekjempe arbeidsledigheten på sikt. For å sikre en kostnadsutvikling som er bærekraftig også for konkurranseutsatt sektor, må vi få til et forpliktende samarbeid der alle parter bidrar for å bekjempe arbeidsledigheten. Regjeringen må sammen med partene i arbeidslivet finne fram til løsninger som bidrar til å holde kostnadsutviklingen i Norge nede. Dette må imidlertid ikke skje på en måte som forsterker forskjellsutviklingen i samfunnet. Når arbeidstakerne viser vilje til moderasjon, må skattelettelser til høytlønte og fortsatt sterk økning i toppledernes lønninger, hindres. Kravet til moderasjon må heller ikke brukes til å nekte trygdede og lavtlønte rettferdige og nødvendige forbedringer i levekår.

Disse medlemmer har i Dokument nr. 8:78 (2002-2003) lansert en plan for å bekjempe arbeidsledigheten. Dette er et viktig bidrag til en slik dugnad: Gjennom klar omprioritering fra privat forbruk til viktige fellesskapsprosjekter bidrar vi til å få ledige hender i arbeid. Sammen med en omlegging av pengepolitikken vil dette være en grunnleggende forutsetning både for å bevare eksisterende arbeidsplasser og for å skape nye.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet vil aller fyrst peike på at målsetnaden med inntektspolitikken er å påverke lønsdaninga i økonomien. Inntektspolitiske virkemiddel som oppmodingar overfor partane i arbeidslivet og utveksling av informasjon kan fungere, men vil typisk ha usikre effektar. Denne medlemen meiner den sentrale inntektspolitiske utfordringa er å syte for velfungerande institusjonelle råmer kring lønsdaninga. Spesielt meiner Senterpartiet at sentraliserte lønsforhandlingar er godt eigna til å sikre ei lønsdaning som over tid er samfunnsøkonomisk gagnleg. Ei relativt meir desentralisert lønsdaning vil opne for at ulike fagforbund i sterkare grad konkurrerer mot einannan, noko som i saman kan generere løns- og prisspiralar som svekkar den kostnadsmessige konkurranseevna. Gjennom sentraliserte lønsfor­handlingar kan dette konkurranseaspektet derimot modererast, slik at lønsveksten lettare kjem på line med forholda hjå dei viktigaste handelspartnarane våre. Sentraliserte lønsoppgjer har elles vore eit særtrekk ved lønsdaninga i Austerrike, Noreg og Sverige, og har over tid produsert vesentleg lågare arbeidsløysenivå enn i land der lønsdaninga har vore mindre sentralisert.

Denne medlemen viser til den såkalla hovud­kursteorien, som tilseier at K-sektor bør vere lønsleiiande i ein liten, open økonomi som den norske. I K-sektor har verksemdene relativt mindre rom enn bedrifter i skjerma, konsumretta sektor til å auke produktprisane for å kompensere for lønsauke utover produktivitetsveksten. Dersom skjerma sektor er løns­leiiande, aukar sannsynet for ein ubalansert lønsvekst som systematisk undergrev konkurranseevna til K-sektor. Senterpartiet meiner sjansane for ei slik utvikling aukar ettersom talet på sysselsette i K-sektor minskar. Dette fordi det politisk kan verte vanskelegare å insistere på at ei stendig minkande minoritet av dei sysselsette skal ha einerett på å vere lønsleiiande. Denne medlemen meiner difor at Regjeringas neglisjering av K-sektor ikkje berre skaper aukande arbeidsløyse, men i tillegg kan minske sjansane for at lønsdaninga tek omsyn til lønsevna i den konkurranseutsette sektoren i økonomien.

Komiteens medlem fra Kystpartiet tar dette til etterretning.