Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Olav Akselsen, Vidar Bjørnstad, Marit Nybakk, Knut Petter Torgersen og Anette Trettebergstuen, fra Fremskrittspartiet, Morten Høglund, Siv Jensen og Øyvind Vaksdal, fra Høyre, Erna Solberg og Finn Martin Vallersnes, fra Sosialistisk Venstreparti, Ågot Valle, fra Kristelig Folkeparti, Dagfinn Høybråten, fra Senterpartiet, Alf Ivar Samuelsen, og fra Venstre, Anne Margrethe Larsen, har ved Stortingets vedtak av 18. oktober 2007 fått tildelt kapitler under rammeområdet 4 Utenriks (jf. Innst. S. nr. 3 (2007-2008)). Ved vedtak av 27. november 2007 er netto utgiftsramme for rammeområde 4 fastsatt til kr 26 611 649 000 (jf. Budsjett-innst. S. I (2007- 2008)). Det fremsatte bevilgningsforslag i innstillingen bygger på disse vedtakene om rammens størrelse, jf. Stortingets forretningsorden.

Komiteen viser til at norsk utenrikspolitikk skal ivareta norske interesser i en verden i rask forandring, i tillegg til å bidra til global utjamning og en bedre organisert verden. Komiteen vil sterkt vektlegge folkeretten og deltagelse i organisasjoner som FN og NATO. NATO er hjørnesteinen i vår sikkerhetspolitikk. Komiteen vil videre vektlegge kontakt og dialog med EU og med de enkelte medlemsland og EUs institusjoner for å ivareta norske interesser, ikke minst i nordområdene.

Komiteen mener at utenrikspolitikken skal ta utgangspunkt i samspillet mellom Norges strategiske og økonomiske interesser, respekt for de grunnleggende menneskerettigheter og ivaretakelse av norske borgeres interesser, sikkerhet og trygghet innenlands og utenlands. Det er komiteens syn at en av de viktigste pilarene i utenrikspolitikken er forpliktende internasjonalt samarbeid - som tar sikte på internasjonal avspenning, varig fred, en åpen verdenshandel basert på felles regelverk og respekt for grunnleggende menneskerettigheter.

Komiteen er av den oppfatning at Norge har en moralsk plikt til å heve stemmen for frihet, likeverd og rettssikkerhet - gjennom å aktivt påtale brudd på grunnleggende menneskerettigheter i de internasjonale fora hvor Norge deltar.

Komiteen vil vise til at nordområdene er Regjeringens viktigste strategiske satsingsområde, og at Nordområdestrategien ble lagt fram av Regjeringen 1. desember 2006. Nordområdestrategiens formål er å sikre norske økonomiske, miljømessige og sikkerhetspolitiske interesser i nord. Komiteen mener utviklingen i nordområdene skaper en arena for norsk utenrikspolitikk der fokus på styrket kontakt med samarbeidspartnere i regionen og med andre land om nordområdene blir viktig. Dette gjelder utfordringer innenfor alle politikkområder, herunder marine næringer, energi og miljø. Komiteen slutter seg til at Norges politikk i nord skal være til å kjenne igjen og bygge på nærvær, aktivitet og kunnskap, og at strategien derfor må få politiske føringer for hele Regjeringens arbeid.

Komiteen vil vise til at den ekstreme fattigdommen er vår tids største menneskerettighetsutfordring. Komiteen vil videre vise til at det nå er 7 år siden verdens statsledere undertegnet FNs tusenårsmål. Åtte mål skulle nås innen 2015, bl.a.: Fattigdommen i verden skulle halveres. Alle barn - gutter som jenter - skulle få tilgang til full grunnskoleutdanning. Barnedødeligheten skulle reduseres med to tredjedeler. Dødeligheten blant kvinner i barsel skulle reduseres med tre fjerdedeler.

Komiteen vil vise til at FNs tusenårsmål er blitt det sentrale internasjonale mobiliseringsgrunnlaget for en felles kamp mot fattigdom. Komiteen mener det er viktig at verdenssamfunnet følger opp de forpliktende tusenårsmålene. Det betinger at land og regioner har fred, velfungerende stater, en åpen økonomi, velferdsstater, et fungerende arbeidsliv og et bærekraftig miljø.

Komiteen vil vise til at Norge har tatt på seg et spesielt ansvar for de tusenårsmålene som dreier seg om barnedødelighet og mødrehelse, noe som også gjenspeiles i budsjettframlegget. Komiteen mener det her gjøres et konkret og målrettet arbeid fra norsk side, og vil blant annet vise til at vaksinasjonsprogrammet GAVI har berget livet til 2,3 millioner barn så langt. Komiteen vil videre vise til at Norge over en 10-årsperiode skal bidra med 1 mrd. dollar for å få ned barseldødeligheten og for å sikre at barn vokser opp.

Komiteen vil vise til Innst. S. nr. 20 (2007-2008), der en enstemmig komité mener at status for og oppfølging av tusenårsmålene bør legges inn i den varslede stortingsmeldingen om bistand og utvikling.

Komiteen viser til Budsjett-innst. S. nr. 3 (2006-2007), jf. St.prp. nr. 1 (2006-2007), der komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, "mener at Norge som bistandsgiver og internasjonal aktør må øke sitt engasjement for at verden skal nå FNs tusenårsmål".

Komiteen vil understreke at utvikling ikke bare er bistand. Utviklingspolitikken må være en integrert del av vår utenrikspolitikk og handelspolitikk. Komiteen mener at arbeidet for en intern fordelingspolitikk i det enkelte land og "good governance" er viktig for å nå tusenårsmålene. Komiteen mener videre at Oil-for-development-programmet kan være et effektivt virkemiddel i land med store naturressurser - for å få pløyd inntektene fra f.eks. olje, gass, diamanter og kobber inn i velferd og utvikling.

Komiteen har merket seg at Regjeringen vil øke den utenrikspolitiske innsatsen knyttet til miljø og klima. De globale klimaendringene er blant de største miljømessige og økonomiske utfordringene verden står overfor. Rapportene fra FNs klimapanel konkluderer med at det ikke lenger er tvil om at den globale oppvarmingen er menneskeskapt.

Komiteen mener at miljø og klima skal være et av de prioriterte satsingsområdene i utviklingspolitikken. Komiteen mener videre at det her er viktig med en opptrapping av satsingen i årene framover. Det dreier seg i sær om å ta vare på biologisk mangfold, bærekraftig forvaltning av ressursene, sikre retten til rent vann og sørge for bedrede sanitære forhold. Komiteen vil vise til handlingsplanen for miljørettet utviklingssamarbeid som framhever arbeidet for bevaring av biologisk mangfold og bærekraftig bruk av naturressursene som hovedprioritet. Komiteen mener det er viktig at vi gjør vårt for å nå det internasjonale målet om en kraftig reduksjon i tapet av biologisk mangfold innen 2010.

Komiteen viser til Budsjett-innst. S. nr. 3 (2006-2007), jf. St.prp. nr.1(2006-2007) der flertallet, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter de hovedprioriteringer som Regjeringen legger opp til. Det betyr at Norge særlig skal vektlegge områder der vi har et komparativt fortrinn. Det gjelder bl.a. likestilling, miljø, energi, godt styresett og utdanning. Satsing på kvinner og miljø må knyttes sammen med en bærekraftig landbruksutvikling og styrking av fattiges organisasjoner på landsbygda. Flertallet mener at en viktig forutsetning for å nå tusenårsmålene er å sikre egen matproduksjon og legge vekt på matsikkerhet og retten til rent vann.

Komiteen har merket seg at Regjeringen i proposisjonen understreker at dersom likestilling og kvinnefrigjøring skal oppnås, må makt flyttes og kvinner kunne ta kontroll over egne liv. Komiteen er enig i at erfaringer fra den norske likestillingskampen skal brukes i utviklingssamarbeidet. Komiteen vil understreke oppfølgingen av Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 og vektlegge arbeidet for å motvirke og fjerne kjønnslemlestelse og tvangsekteskap. Komiteen vil vise til at FNs kvinnekommisjons 51. sesjon i februar i år fokuserte på vold mot småjenter. Komiteen vil i den forbindelse understreke at utdanning er et viktig virkemiddel for frigjøring og likestilling.

Komiteen har merket seg, og støtter at urfolk og styrking av urfolksrettigheter fortsatt er en viktig oppgave for Regjeringen, og påpeker viktigheten av at arbeidet med urfolkspørsmål skjer på urfolks egne premisser, er rettighetsbasert og av høy kvalitet.

Komiteen mener det er riktig at Afghanistan får en høyere prioritet i norsk bistand. Både sikkerhet, stabilisering og utbygging av infrastruktur er viktig for å skape en positiv utvikling i landet. Dette krever bedre tjenester som helse og utdanning, bedre infrastruktur som veier og elektrisitets- og vannforsyning og institusjonsoppbygging for å hjelpe sentralmyndighetene til å få kontroll over landet. Samtidig må myndighetenes eierskap til planlegging, utvikling og administrasjon styrkes.

Komiteen vil støtte en helhetlig Afrika-politikk. Komiteen vil vise til at det i innledningen til plattformen for en helhetlig Afrika-politikk slås fast at bistanden må gjøres mer effektiv og målrettet, at Norge må koordinere sin innsats med andre aktører og i størst mulig grad legge til grunn de afrikanske lands egne prioriteringer og systemer. Erfaringer viser at bistanden vil ha best effekt i land med godt styresett og sunn økonomisk politikk.

Komiteen vil understreke behovet for en målrettet og effektiv kontroll med bistandsmidlene, uavhengig av hvilke instanser bistanden kanaliseres gjennom.

Komiteen vil styrke utenrikspolitisk forskning knyttet til andre utenrikspolitiske prioriteringer enn utviklingspolitikken. Norge trenger mer forskning knyttet til utviklingen i Russland, Kina, Kaukasus og Sentral-Asia. Styrket forskningssamarbeid kan også være et viktig utenrikspolitisk virkemiddel.

Komiteen mener at FNs tusenårsmål, med halvering av fattigdom innen 2015 som øverste prioritet, må være de førende mål for norsk utviklingspolitikk. Å integrere også de fattigste landene i den globale økonomien er nødvendig for å bekjempe fattigdom på varig basis. Utfordringen er fortsatt stor for å sikre utvik­lingslandenes andel av verdensmarkedene.

Komiteen viser til at FN i sin statusoversikt for tusenårsmålene slår fast at Afrika, særlig landene sør for Sahara, står lengst fra å nå tusenårsmålene. Komiteen mener at i bistanden må Afrika prioriteres høyt, både på bakgrunn av utviklingsutfordringene og på bakgrunn av Norges erfaring og kompetanse. Komiteen mener i tillegg at en viss grad av konsentrasjon av den statlige bistanden er nødvendig, både for å sikre kontroll med pengebruken og for å oppnå bedre resultater. Valget av kanal for bistanden bør skje på grunnlag av kompetanse, effektivitet og - der det er nødvendig - mulighet for norsk påvirkning. Komiteen viser til at FN har en utfordring knyttet til lokal samordning mellom ulike FN-organer og understreker i tillegg viktigheten av at det omfattende reformarbeidet i FN følges opp. Komiteen minner dessuten om Verdensbankens viktige rolle og kompetanse om styresett og kamp mot korrupsjon i utviklingsland. Norge er medlem i og betydelig giver gjennom begge organisasjoner. Det er viktig både for giverlandene og for mottakerne at FN og Verdensbanken samarbeider best mulig og utnytter hverandres komparative fortrinn.

Komiteen vil vise til at ett av de viktigste styringsinstrumenter Stortinget har i forhold til bistandsbudsjettet er å bestemme hvilke land som Norge skal konsentrere sin langsiktige bistand om. Et annet styringsinstrument er fordelingen av den langsiktige og relativt forutsigbare utviklingsbistandens størrelse til forskjellige land. Dessuten bestemmer Stortinget for eksempel den økonomiske rammen for egne kapitler for frivillige organisasjoner og forskjellige multilaterale bistandsorganisasjoner. I tillegg til den nevnte fordeling ut fra geografi og bistandskanaler, er det et visst innslag av tematiske eller sektorspesifikke budsjettposter.

Komiteen mener at det er positivt at 14 nye land er tatt inn som null-toll land i GSP-ordningen, Generalised System of Preferences. Komiteen mener det kan vurderes å trekke flere land inn i ordningen, og ber om at Regjeringen ser på muligheten for å sikre likere behandling mellom små økonomier i det sørlige Afrika.

Ved en utvidelse i GSP-ordningen mener komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre at Swaziland vil være et aktuelt kandidatland.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil også vise til økningen i Aid-for-trade programmet for å stimulere til lokal produksjon og næringsliv og for å formalisere den uformelle sektoren.

Flertallet vil gi sin støtte til at andelen av bistanden gjennom FN-systemet skal øke. Det er samtidig viktig med klare prioriteringer innen utviklingsbistand for å få den ønskede effekt. Det betyr økt konsentrasjon når det gjelder land, regioner, bistandskanaler og samfunnssektorer.

Flertallet er enig med Regjeringen, som i proposisjonen ikke lenger finner å skille mellom samarbeidsland og hovedsamarbeidsland. Flertallet mener at det i den varslede stortingsmeldingen bør foretas en drøfting av både begreper og land, slik at Stortinget også blir forelagt mulige endringer av samarbeidsland.

Flertallet påpeker at utdanning er integrert i alle de fire satsingsområdene til Regjeringen, og at dette reflekterer flertallets syn på at utdanning er essensielt for å skape utvikling på alle områder. Flertallet påpeker at Regjeringens gjeldslettepolitikk har hatt en god effekt på frigjøring av lands økonomiske midler og at dette har økt mange av landenes prioritering av utdanning. Flertalletpåpeker også at budsjettstøtte som kanal også har positiv effekt på utdanningsområdet. Flertallet påpeker at mangelen på utdanning er størst i land med konflikt: Derfor prioriterer flertalletskole og utdanning i Norges arbeid med fred og forsoning, og humanitær bistand.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil vise til at det i budsjettproposisjonen foreslås flere endringer i kapittel- og poststrukturen i bistandsbudsjettet. Det er mange kryssende hensyn ved utformingen av denne budsjettstrukturen, og det er gjennom tiden blitt gjort endringer både i den ene og andre retning. Som et eksempel på det siste kan nevnes at Regjeringen i budsjettproposisjonen for 2007 understreket at:

"Av hensyn til forutsigbarheten er det ønskelig at en størst mulig andel av stat-til-stat-bistanden til hovedsamarbeidslandene gis over post 70. Post 78 vil fortsatt brukes til å sikre nødvendig fleksibilitet og til å støtte andre kanaler enn de statlige, og til å støtte nye satsinger i både hovedsamarbeidslandene og samarbeidslandene."

I den foreliggende budsjettproposisjon for 2008 fjernes imidlertid post 70, som for ett år siden ble framhevet som viktig for å sikre forutsigbarheten.

Etter disse medlemmers syn er sluttresultatet av mange års endringer at dagens budsjettstruktur er blitt relativt uoversiktlig, flere kapitler overlapper hver­andre, poster som hver for seg rommer flere hundre millioner blir slått sammen til milliardbevilgninger samtidig som små poster med små bevilgningsbeløp beholdes. Disse medlemmer mener at tiden nå er inne til å foreta en mer helhetlig gjennomgang av budsjettstrukturen for å sikre Stortinget den nødvendige mulighet til styring og kontroll, samtidig som strukturen gir tilstrekkelig informasjon og dessuten imøtekommer departementets legitime behov for en viss fleksibilitet. Disse medlemmer forventer at den får seg forelagt en slik gjennomgang og forslag til revidert budsjettstruktur på egnet måte i god tid før neste års budsjettproposisjon legges fram.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at nordområdene er viktige for Norge både av økonomiske, politiske og strategiske årsaker. Disse medlemmer vil derfor arbeide for en betydelig mer aktiv politikk i forhold til nordområdene - gjennom økt norsk tilstedeværelse i nord i alle ledd, økt samarbeid og samhandling med Russland og fremtidsrettet og miljøvennlig utnyttelse av områdets naturressurser.

Disse medlemmer viser til at et ufravikelig fundament i Fremskrittspartiets utenrikspolitikk er nødvendigheten og viktigheten av gode transatlantiske relasjoner. USA er Norges viktigste allierte, og det er viktig å innrette norsk utenrikspolitikk slik at den ikke svekker dette gode forholdet, men snarere utdyper det og styrker det for fremtiden. Derfor er disse medlemmer også klare på at NATO er et nødvendig og positivt grunnelement i Norges forsvars- og sikkerhetspolitiske plattform.

Disse medlemmer mener det er nødvendig å innrette norsk utenrikspolitikk slik at den til enhver tid tjener norske interesser på kort og lang sikt. Derfor vil disse medlemmer understreke viktigheten av at de norske utenriksstasjonene får de ressurser som trengs for å ivareta norske borgeres interesser ved uforutsette hendelser, og at de lokaliseres på grunnlag av vurderinger basert på norske borgeres behov, og norske strategiske og økonomiske interesser.

Disse medlemmer ser betydningen av bilaterale handelsavtaler - spesielt med land som ikke omfattes av EØS-avtalen. Målet med slike avtaler må være tosidig - de skal både bidra til å styrke norske handelsinteresser og de skal bygge ned proteksjonismen i verdensøkonomien. Disse medlemmer mener det er viktig for Norge å foreta en mer kritisk vurdering av den rollen FN spiller og de oppgaver FN er satt til å ivareta - FN må både bli mer relevant, mer effektiv og mer fokusert.

Disse medlemmer viser til at ekstrem fattigdom og mangel på vekst og utvikling dessverre kjennetegner situasjonen for millioner av mennesker i verden i dag. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiets utviklingspolitikk tar sikte på å løfte mennesker ut av fattigdom og skape grunnlag for vekst og utvikling gjennom å bygge ned toll- og handelsbarrierer, sletting av illegitim statsgjeld, sikring av eiendomsrettigheter for det brede lag av befolkningen, satsing på helse og utdanning, kanalisering av bistand gjennom frivillige organisasjoner og globale fond, forsterket nød- og katastrofehjelp, økt satsing på bruk av mikrokreditt og bistand til strukturelle tiltak som fremmer demokrati, rettsstat og markedsøkonomi. Alle tiltak som støttes, skal bli gjenstand for grundig evaluering, resultatmåling og regnskapskontroll.

Disse medlemmer foretar store kutt på flere kapitler innen bistand. Allikevel er Fremskrittspartiets alternative budsjett for bistand på ca. 12,6 mrd. kroner, pluss 1 mrd. kroner på utenlandsbudsjettet. Disse medlemmers kutt henger nøye sammen med hva Fremskrittspartiet mener er den negative virkningen av dagens politikk. Med en endret politikk vil disse medlemmer signalisere fleksibilitet og være villig til å vurdere omprioriteringer innen det vedtatte budsjett. Dette gjelder særlig i forhold til regionbevilgningene til Afrika og Midt-Østen. Disse medlemmer erkjenner at begge disse regioner har store utfordringer, men er sterkt kritisk til hvordan dagens bistand er innrettet.

Disse medlemmer er på et prinsipielt grunnlag sterkt kritiske til ordningen med tvungne bidrag til statlig utviklingshjelp gjennom beskatningen, fordi dette bidrar til å svekke den enkeltes personlige ansvarsfølelse og giverglede. Videre har statlig utviklingshjelp i det store og hele vist seg å være lite effektiv og svært kostbar å administrere.

Disse medlemmer er tilfreds med at debatten om virkningen av statlige bistandsmidler er i ferd med å åpnes opp og fornyes, og at det også i Norge har begynt å komme innrømmelser når det gjelder problemer knyttet til bistandspolitikken. Disse medlemmer mener det er svært positivt at Regjeringen varsler at den vil arbeide for å oppnå bedre resultater av bistanden og en bedre samordning av arbeidet til FN-organisasjonene, andre multilaterale institusjoner og de bilaterale giverne internasjonalt og under ledelse av myndighetene på landnivå. Disse medlemmer mener Regjeringen også gir positive signaler når den fremhever at den ønsker å bidra til et sterkt internasjonalt og nasjonalt fokus på kampen mot korrupsjon, og når den berører utfordringen i å kunne forbedre rapporteringen til Stortinget og offentligheten på bistandsområdet. Disse medlemmer merker seg positivt at NORAD vil utarbeide en årlig rapport om resultater av norsk bistand.

Disse medlemmer vil understreke at fundamentet i en bærekraftig utviklingspolitikk må baseres på at utviklingslandene i fremtiden skal kunne klare å stå på egne ben. Disse medlemmer er enige i kritikken fra den tidligere kenyanske parlamentarikeren David Karanja som har uttalt at "bistanden har gjort mer skade på Afrika enn det vi tør innrømme. Den har ført til en utvikling hvor Afrika har feilet i å sette sin egen takt og retning på utviklingen". Disse medlemmer viser i så måte til senegaleseren og bistandsarbeideren Birame Diouf som uttaler følgende: "Vi vil ha rettferdig handel fremfor bistand, nettopp for å beholde selvrespekten og for å slippe å bli omringet av barmhjertige samaritaner som kun er opptatt av å plassere seg selv på pidestall gjennom almisser og politisk korrekte uttalelser". På denne bakgrunn vil disse medlemmer understreke viktigheten av en rettferdig verdenshandel hvor utviklingslandene kan selge sine produkter til Norge uten å bli møtt med skyhøye tollsatser. Handelsliberalisering fra industrilandenes side vil imidlertid ikke alene endre hverdagen til fattige mennesker. Regional handelsliberalisering er like viktig. Disse medlemmer mener det er grunn til bekymring når Verdens Handelsorganisasjon viser til at kun 8-10 pst. av eksporten fra afrikanske land er intra-regional. Sørlige Afrika kommer spesielt dårlig ut på dette området, og er også den regionen som sakker akterut i forhold til økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon. Vestlige land reduserte sine tariffer med 84 pst. i perioden 1983-2003. Det tilsvarende tallet for sørlige Afrika var 20 pst. Disse medlemmer mener sørlige Afrika spesielt, og Afrika generelt, trenger mer frihandel.

Disse medlemmer viser til at utbredelsen av markedsøkonomien har gitt opphav til den raskest voksende reduksjonen av fattigdom og sult som verden har sett hittil i historien. I løpet av de siste tiårene har vi vært vitne til at stadig flere land har byttet ut totalitære styresett med demokratiske styresett. Hovedsakelig har dette skjedd i Europa, Latin-Amerika og Øst-Asia. I disse landene har det skjedd en maktforskyvning tilbake til befolkningen. Mens det før var slik at befolkningen eksisterte på regimets nåde, er situasjonen i dag slik at flere og flere regimer nå eksisterer på befolkningens nåde. Disse medlemmer viser til utfordringen som ligger i at det er en del av verden som har vært nesten immun mot disse endringene, og det er den del av verden der islam dominerer samfunnet.

Disse medlemmer viser til at ifølge analyser fra det anerkjente instituttet Freedom House har den islamske del av verden, og spesielt de arabiske landene, nærmest stått på stedet hvil når det gjelder politisk åpenhet, respekt for menneskerettigheter og transparens i de politiske prosesser. Freedom House konkluderer med at det eksisterer et dramatisk gap mellom nivået på frihet og demokrati i land med islamsk styresett og resten av verden. Disse medlemmer viser samtidig til at gjennomsnittlige tolltariffer i arabiske land er blant de høyeste i verden, at priskontroll og offentlig innblanding hemmer private entreprenører og initiativ, og at mange av disse landene lider under fallende markedsinvesteringer. Disse medlemmer mener at de landene som har kommet lengst i forhold til økonomiske reformer og markedsliberalisering - Marokko, Jordan, Bahrain og Qatar - også er ledende i forhold til politiske reformer.

Disse medlemmer viser også til FN-rapporten "Arab Human Development 2003", en rapport som underbygger at det eksisterer et omfattende kunnskapsgap mellom arabiske land og resten av verden. Disse medlemmer viser til at gapet er spesielt stort og alvorlig når det gjelder forskning og teknologisk utvikling. De arabiske landene produserer i dag samlet bare 1 pst. av verdens bøker. Disse medlemmer viser til at rapporten er skrevet av anerkjente arabiske forskere og analytikere, og man har analysert vilkårene for et fremtidig arabisk kunnskapssamfunn innenfor de 22 medlemslandene i Den arabiske liga. Analysen viser et underskudd, både på tilgang og på effektiv bruk av kunnskap. De arabiske landene karakteriseres ifølge rapporten generelt av mangelfull institusjonell og politisk støtte til forskning og utvikling. Disse medlemmer viser spesielt til at omfattende sensur på bok- og avisutgivelser i etterkant forverrer situasjonen ytterligere. Disse medlemmer mener FN-rapporten bekrefter det som Freedom House har funnet frem til, nemlig at demokratisering og globalisering ennå ikke har fått fotfeste i de arabiske landene, og at det eksisterer et dramatisk gap mellom disse landene og resten av verden, med spredte unntak som f.eks. Nord-Korea, Cuba, og Burma, som foreløpig ennå deler de arabiske landenes triste skjebne.

Disse medlemmer mener det er en stor misforståelse at kapitalismen er de rike og privilegertes ideologi. Disse medlemmer deler den oppfatning at det frie markedet er den rake motsatsen til privilegiesamfunnet. Disse medlemmer viser i den sammenheng til den peruanske økonomen Hernando de Soto, som er den som mer enn noen har påpekt hvor mye fattige taper på grunn av fravær av eiendomsrettigheter. I sin bok "The Mystery of Capital" fra 2000 snur han opp ned på det politisk korrekte syn om verdens fattige. Disse medlemmer viser til at de Soto slår fast at problemet for verdens fattige er verken at de er hjelpeløse eller at de ikke har noe, men at de er eiendomsrettsløse. Disse medlemmer viser til det problematiske ved at mange fattige på grunn av mangel på eiendomsrettigheter ikke kan bruke sin eiendom til å ekspandere. Disse medlemmer viser til at dette var en avgjørende årsak til den vestlige verdens vei til velstandsutvikling.

Disse medlemmer mener det grunnleggende karaktertrekket som kjennetegner et fritt samfunn, er den verdi som tillegges det aktive, skapende selvbestemmende mennesket - en grunnleggende tro på individuell frihet. Disse medlemmer mener at det særskilte ved et fritt samfunn er at menneskelig sosial samhandling i all hovedsak er selvvalgt og ikke påkrevd av andre mennesker.

Disse medlemmer viser til den anerkjente amerikanske sosiologen Seymour Martin Lipset som i studien "Political Man: The Social Bases of Politics" (Anchor Books, 1963) påviser en sterk, positiv samvariasjon mellom økonomisk utvikling, modernisering og demokrati. I denne sammenheng vil disse medlemmer understreke konklusjonene til Daniel T. Griswold (Center for Trade Policy Studies) i artikkelen "Trading Tyranny for Freedom: How Open Markets Till the Soil for Democracy" om at det i de mest økonomisk åpne landene er tre ganger større sannsynlighet for at befolkningen nyter fulle politiske og sivile rettigheter, enn hva som er tilfellet i lukkede økonomier.

Disse medlemmer viser til at erfaringene fra ombyggingen i øst viser en tydelig sammenheng mellom en konsolidering av demokratiet og fremgang for markedet. Disse medlemmer viser til at EBRD (Den europeiske bank for gjenoppbygging og utvikling) som ble etablert for å støtte systemskiftet i øst, har fremvist en slik sammenheng. Disse medlemmer viser videre til at EBRD er av den oppfatning at markedet bidrar til å styrke demokratiet, fordi markedet er avgjørende for å utvikle et robust sivilt samfunn, som igjen er en forutsetning for demokrati. Disse medlemmer viser til at eiendomsretten er selve grunnmuren i et slikt byggverk, og at markedet kan vise fordelene ved et samarbeid basert på egeninteresse, som er de samme holdningene som bidrar til at et demokrati slår rot.

Disse medlemmer viser til at forfatter og Financial Times-redaktør Martin Wolf i boken "Why Globalization Works" påpeker at den sannsynligvis viktigste forskjellen mellom de samfunn som har blitt velstående og de som ikke har blitt det, var muligheten menneskene i det første samfunnet hadde til å inngå langvarige og kontraktsfestede avtaler. Disse medlemmer viser til at dette krever en høy grad av tillit menneskene imellom, og ikke minst i forhold til de politiske myndigheter. Disse medlemmer viser til at folk vil inngå slike avtaler kun dersom de vet at fruktene av deres arbeid ikke er gjenstand for en stor risiko for å bli fratatt dem av de politiske myndigheter, eller av andre individer fordi de politiske myndigheter ikke kan garantere for beskyttelse mot inngrep eller overgrep. Disse medlemmer støtter oppfatningen av at velstående samfunn har blitt velstående nettopp fordi friheten er garantert, og den er garantert med utgangspunkt i samfunnets lover. Disse medlemmer viser til følgende utsagn fra den anerkjente ungarske økonomen János Kornai som sier følgende om sammenhengen mellom demokrati og markedsøkonomi: "Det finnes ikke et eneste land med en demokratisk sfære, verken før eller nå, hvis økonomi ikke har blitt dominert av privat eierskap og markedskoordinering".

Disse medlemmer viser til at i løpet av de siste 50 årene har den materielle utviklingen ført til at verden befolkes av mer enn 3 milliarder flere mennesker som lever utenfor fattigdom. Noe slikt har aldri før verden vært vitne til. I denne sammenheng viser disse medlemmer til at FNs utviklingsprogram (UNDP) har slått fast at verdens fattigdom har blitt mer redusert de siste 50 årene enn under de 500 siste årene sammenlagt.

Disse medlemmer viser til at et av formålene med utviklingsbistanden er å hjelpe de fattige landene med kapital til investeringer som de selv mangler ressurser til, og derigjennom bidra til vekst og utvikling. Økonomen Fredrik Erixon viser i rapporten "Aid and Development: Will it Work this Time?" (International Policy Network, 2005), at dette åpenbart ikke har skjedd, og Erixon karakteriserer derfor den delen av bistandspolitikken som totalt mislykket. I bare 1 av 88 studerte land mellom 1965 og 1995 finner Erixon at bistanden førte til høyere investeringer og høyere tilvekst. Derimot har bistanden økt det offentlige forbruket. Erixon finner dessuten ut at jo høyere bistanden til et land er, desto mer tenderer det til å ødelegge kvaliteten på det politiske styret når det måles som byråkrati (governance), korrupsjon, og rettssikkerhet (rule of law). Bistandsgiverne tenderer til å gi mer penger til land som feiler i sin økonomiske politikk enn til land som reformerer politikken. I en studie fra Verdensbanken konstaterte man at bare i 1 av 41 studerte mottakerland ble det ført en politikk som kunne klassifiseres som bra. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av Erixons oppsummering, der han avslutter med å påpeke at det er nødvendig å utvikle nye strategier for effektiv bistand som virkelig får betydning for veksten i de fattige landene, og at fokuset må bort fra størrelsen på bistandsoverføringene.

Disse medlemmer viser for øvrig til sitt alternative forslag til statsbudsjett for 2008.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener den økte graden av regional og global integrasjon skaper både muligheter og utfordringer for et forholdsvis lite land som Norge. Det er behov for klare utenrikspolitiske prioriteringer fra regjering og storting, realisme hva angår norske virkemidler og målsettinger, og satsing på økt utenrikspolitisk kompetanse, både i Utenrikstjenesten og gjennom forskning. Norsk utenriks-, sikkerhets-, og utviklingspolitikk må ses mer i sammenheng. Utenrikspolitikken må ta høyde for at energi- og klimaspørsmål er en del av internasjonal politikk. Disse medlemmer mener NATO og EU er de viktigste regionale samarbeidsorganisasjonene i Norges nærområde og mener disse organisasjonene støtter opp om FNs målsettinger og mulighet til å utøve sitt mandat.

Disse medlemmer viser til at de dominerende sikkerhetstrusler mot individer og samfunn i dag er grenseoverskridende i sin natur: Organisert kriminalitet, klimautfordringene, miljøforurensning, terrorisme, fattigdom, sykdommer og epidemier er utfordringer som kun kan løses gjennom forpliktende internasjonalt samarbeid. Det er derfor i Norges interesse å bidra på alle de arenaer der beslutninger fattes som kan påvirke Norge. For disse medlemmer er det innlysende at Norge bør melde seg inn i EU, samtidig som regjeringspartienes tvetydige signaler overfor Verdens Handelsorganisasjon, WTO, er betenkelig. Norge har med sin åpne økonomi sterk interesse av at forhandlingene i forbindelse med Doha-runden gir en felles avtale som resultat. Disse medlemmer mener Norge i sitt forhold til Russland bør bidra til et bedre balanseforhold, og dermed også økt mulighet for gjennomslag, gjennom å samarbeide tettere med EU-landene og USA.

Nedleggelsen av det norske generalkonsulatet i Minneapolis rammer samarbeidet mellom Norge og USA, både når det gjelder næringslivet, forskning, utdanning og nettverksbygging mellom viktige norske og amerikanske institusjoner og miljøer.

Disse medlemmer vil styrke utenrikspolitisk forskning knyttet til andre utenrikspolitiske prioriteringer enn utviklingspolitikken. Norge trenger mer forsk­ning knyttet til utviklingen i Russland, Kina, Kaukasus og Sentral-Asia. Styrket forskningssamarbeid kan også være et viktig utenrikspolitisk virkemiddel.

I tillegg viser disse medlemmer til at Høyre i sitt alternative statsbudsjett foreslår å opprette et forsk­ningsfond i regi av Arktisk Råd. Fondet kan danne grunnlag for styrket forskningssamarbeid i nord.

Disse medlemmer mener at FNs tusenårsmål, med halvering av fattigdom innen 2015 som øverste prioritet, må være de førende mål for norsk utviklingspolitikk. Å integrere også de fattigste landene i den globale økonomien er nødvendig for å bekjempe fattigdom på varig basis. Utfordringen er fortsatt stor for å sikre utviklingslandene sin andel av verdensmarkedene.

Disse medlemmer viser til at Høyre gjennom sine alternative budsjetter har videreført Samarbeidsregjeringens linje med årlig vekst i bistandsbudsjettene. I sitt alternative statsbudsjett for 2008 foreslår Høyre en økning av bistanden i forhold til saldert budsjett i 2007 på 1 mrd. kroner, (beløp) tilsvarende 0,95 pst. av BNI.

Disse medlemmer viser til at Høyre i finansinnstillingen gikk inn for å utvide tollfrihetsordningen til flere u-land også til lavinntektsland med større befolkninger. Forslaget innebar at India, Nigeria, Pakistan og Vietnam ble inkludert i tillegg til de mindre u-land som ligger i Regjeringens forslag. I samsvar med det la Høyre i finansinnstillingen inn 70 mill. kroner til inndekning av bortfall av toll fra disse u-landene.

Disse medlemmer viser til at FN i sin status­oversikt for tusenårsmålene slår fast at Afrika, særlig landene sør for Sahara, står lengst fra å nå tusenårsmålene. Disse medlemmer mener at i bistanden må Afrika prioriteres høyt, både på bakgrunn av utviklingsutfordringene og på bakgrunn av Norges erfaring og kompetanse. Disse medlemmer mener i tillegg at en viss grad av konsentrasjon av den statlige bistanden er nødvendig, både for å sikre kontroll med pengebruken og for å oppnå bedre resultater. Valget av kanal for bistanden bør skje på grunnlag av kompetanse, effektivitet og - der det er nødvendig - mulighet for norsk påvirkning. Disse medlemmer viser til at FN har en utfordring knyttet til lokal samordning mellom ulike FN-organer og understreker i tillegg viktigheten av at det omfattende reformarbeidet i FN følges opp. Disse medlemmer minner dessuten om Verdensbankens viktige rolle og kompetanse om styresett og kamp mot korrupsjon i utviklingsland. Norge er medlem i og betydelig giver gjennom begge organisasjoner. Det er viktig både for giverlandene og for mottakerne at FN og Verdensbanken samarbeider best mulig og utnytter hverandres komparative fortrinn.

Det er viktig for Høyre at utdanning er et av hovedsatsingsområdene i norsk utviklingspolitikk. Utdanning er grunnlaget for å gjennomføre flere av de øvrige utviklingsmålene. Når Regjeringen nå velger å i­ntegrere utdanningsmålet i andre satsingsområder, mener disse medlemmer det vil kunne føre til en nedprioritering.

Disse medlemmer viser til Samarbeidsregjeringens St.meld. nr. 30 (2004-2005) om nordområdene, som Stortinget sluttet bredt opp om. Høyre mener en vellykket nordområdepolitikk forutsetter at høye ambisjoner om å styrke Norge som kunnskapsnasjon blir fulgt opp. Disse medlemmer viser til at en betydelig del av Forsvarets virksomhet skjer i nord, og advarer mot fortsatte reduksjoner i Forsvaret og derigjennom en forverring av ubalansen mellom Forsvarets oppgaver og økonomiske rammer. Disse medlemmer viser til Høyres alternative statsbudsjett for 2008 hvor Høyre følger opp nasjonale mål for forskningspolitikken og styrker nordnorsk satsing på maritim arktisk kompetanseutvikling ved Universitetet i Tromsø. Høyre foreslår at det opprettes et nytt forskningsfond i regi av Arktisk Råd. I tillegg foreslår Høyre å styrke Norges bidrag til internasjonal energi- og klimaforskning ved å opprette et nytt forskningsprogram som skal se de globale energi- og klimautfordringene i sammenheng.

Disse medlemmer viser videre til at Høyre i sitt alternative budsjett foreslår å øke bevilgningene til Forsvaret, og fremmer også forslag om tiltak som vil styrke rammebetingelsene for viktige næringer i nord, både petroleumsaktiviteten, fiskeriene og reiselivet. Høyre foreslår å øke bevilgningene både til oljevernberedskap og til oppfølgingen av Forvaltningsplanen. Disse medlemmer viser videre til at Høyre vil styrke bevilgningene til prosjektsamarbeidet med Russland. Bærekraftig ressursforvaltning, energi, miljø, helse, demokrati og menneskerettigheter står sentralt. Disse medlemmer mener samarbeid som kan bidra til å styrke fri presse og sivilt samfunn i Russland, er av særlig viktighet.

Høyres nordområdeforslag:

Høyres forslag, Utenriksdepartementets budsjett 2008:

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at Kristelig Folkeparti i finansinnstillingen om statsbudsjettet for 2008 både foreslo en økning av utviklingsbistanden slik at den innfrir målet om 1 pst. av brutto nasjonalinntekt (BNI), økte innsatser for fattigdomsreduksjon i pakt med FNs tusenårsmål og tollfritak for flere lavinntektsland enn Regjeringen foreslår i St.prp. nr. 1 (2007-2008).

Dette medlem viser til målsettingen om å øke rammen for utviklingshjelp til minst 1 pst. av brutto nasjonalinntekt, en forpliktelse som i Regjeringens politiske grunnlag - Soria Moria-erklæringen - er konkretisert til "at bevilgningene til utviklingssamarbeid når målet om 1 pst. av BNI og at innsatsen deretter trappes ytterligere opp i perioden".

For å øke utviklingsbistanden i samsvar med denne opptrappingsplanen, foreslo Kristelig Folkeparti i finansinnstillingen å øke bistandsrammen med 458 mill. kroner slik at målet om 1 pst. av BNI blir oppnådd i 2008-budsjettet. Tabellen nedenfor viser hvordan påplusningen ble foreslått fordelt på kapitler og poster i bistandsbudsjettet.

Kristelig Folkepartis alternative bistandsbudsjett 2008, jf. Budsjett-innst. S. nr. I (2007-2008)

* Tabellen er oppdatert i henhold til ny budsjettstruktur, jf. St. prp. nr. 1 Tillegg nr. 4

Dette medlem viser til at Kristelig Folkepartis alternative statsbudsjett både innebar en rammeøkning og en endret vektlegging, med følgende hovedpunkter:

• – Geografisk prioritering: Afrikas andel av bistanden økes.

• – Bistandskanaler: Støtten til frivillige organisasjoner øker med om lag 200 mill. kroner fordelt på ulike poster, annen bilateral bistand økes med om lag 150 mill. kroner og overføringer via internasjonale organisasjoner øker med om lag 100 mill. kroner.

• – Sektorprioriteringer: Høyest prioritet blir i Kristelig Folkepartis alternativ gitt til bistand til utdanning, særlig grunnskole for alle og styrket kvalitet gjennom økt lærerutdanning, sammen med undervisningstilbud for barn i konfliktområder. Dernest vil Kristelig Folkeparti øke innsatsen for å nå FNs helserelaterte tusenårsmål, ikke minst for barn og kvinner.

Dessuten går Kristelig Folkeparti inn for å øke innsatsen til landbruksutvikling og den miljørettede bistanden. Bevaring av regnskog samt forvaltning av biologisk mangfold og vannressurser blir foreslått styrket med sikte på en bedre oppfølging av Regjeringens handlingsplan for miljørettet bistand.

I Kristelig Folkepartis alternative budsjett for 2008 ligger også forslag om økte bevilgninger til fredskorpset og til frivillige organisasjoners opplysningsarbeid.

I finansinnstillingen fremmet Kristelig Folkeparti også forslag om at Norge i 2008 tar større skritt for å bedre lavinntektslands adgang til det norske markedet enn det som foreslås av Regjeringen. Det er fortsatt usikkert om og når WTO-forhandlingene kan føre til at flere utviklingsland oppnår bedre markedsadgang i industrilandene. Mange fattige utviklingsland ville fått økte ressurser til å løfte befolkningen ut av fattigdom dersom økte inntekter fra internasjonal handel kunne pløyes inn i lokal næringsutvikling, kompetanseheving og jobbskaping. Dette medlem viser til at det i finansinnstillingen var bred enighet om å utvide tollfrihetsordningen til flere u-land med små befolkninger. Kristelig Folkeparti gikk i tillegg inn for å tilby fjerning eller reduksjon av toll til fire u-land med om lag samme gjennomsnittlige inntektsnivå, men med større befolkninger. Forslaget innebar at India, Nigeria, Pakistan og Vietnam ble inkludert i tillegg til de mindre u-land som ligger i Regjeringens forslag. I samsvar med dette la Kristelig Folkeparti i finansinnstillingen inn 70 mill. kroner til inndekning av bortfall av toll fra disse u-landene.

Dette medlem viser til at Kristelig Folkeparti samlet - via økt bistand og bedre handelsvilkår for u-land - foreslo mer enn en halv milliard kroner mer til utvikling og fattigdomsbekjempelse enn Regjeringen foreslo i St.prp. nr. 1 (2007-2008).

Dette medlem viser til at ingen andre partier enn Kristelig Folkeparti i finansinnstillingen foreslo å øke utviklingsbistanden slik at målet om 1 pst. av BNI innfris i 2008. Innenfor den lavere ramme som følgelig må legges til grunn for utenrikskomiteens budsjettinnstilling, vil dette medlem på vegne av Kristelig Folkeparti prioritere forslag om en betydelig økning av bistanden til samarbeidslandene i Afrika og den langsiktige utviklingsbistanden via frivillige organisasjoner med inndekning ved omdisponeringer innen bistandsrammen. Sivilt samfunn har en viktig rolle i arbeidet for å styrke demokratiet, menneskerettighetene og freden så vel som den sosiale og økonomiske utvikling.

Dette medlem går i denne innstillingen inn for å endre Regjeringens forslag til bistandsbudsjett på følgende hovedpunkter:

• – Bistanden til samarbeidslandene i Afrika sør for Sahara styrkes med 100 mill. kroner, som plusses på regionalbevilgningen under kap. 150.

• – Kap. 160 Sivilt samfunn og demokrati, styrkes med i alt 105 mill. kroner. Av dette beløpet går 90 mill. kroner til styrking av de frivillige organisasjonenes langsiktige bistand (post 70), 8 mill. kroner går til styrking av de frivillige organisasjonenes opplysningsarbeid (post 71), 5 mill. kroner går til styrking av fredskorpset (post 50) og 2 mill. kroner går til styrking av demokratistøtte/partier (post 72).

• – For øvrig foreslås det å øke bevilgningen til kap. 141, post 1 Direktoratet for utviklingshjelp (NORAD) med 15 mill. kroner, som øremerkes en styrking av uavhengig bistandsevaluering og kvalitetssikring.

De nevnte budsjettøkninger inndekkes ved en tilsvarende reduksjon på kapitlene 151, 153, 166 og 177.

Følgende tabell oppsummerer de endringer Kristelig Folkeparti innenfor den av Stortinget fastsatte ramme vil gjøre under bistandsbudsjettet for 2008, sammenlignet med Regjeringens budsjettproposisjon og dens Tillegg. nr. 4:

Dette medlem mener det beløp som var avsatt til Afghanistan under regionalbevilgningen for Asia i Regjeringens budsjettproposisjon, var for lavt og støtter derfor den økning som senere er gitt i Tillegg nr. 4 til St.prp. nr. 1. Dette medlem ser behov for at Regjeringen presenterer for Stortinget en mer langsiktig plan for utviklingssamarbeidet med Afghanistan slik at budsjettrammene blir mer forutsigbare.

Dette medlem vil, når det gjelder internasjonal innsats i Afghanistan, understreke at det er behov for en bedre balanse og et bedre samspill mellom den sivile utviklingsbistanden, den politiske prosessen og den militære innsatsen. Det sosiale og økonomiske utviklingssamarbeidet må styrkes.

Dette medlem støtter utvidelsen av ordningen med tollfritak til flere lavinntektsland med små befolkninger, men vil dessuten be Regjeringen om å legge fram forslag om å utvide ordningen med tollfritak for utviklingsland til flere u-land på om lag samme gjennomsnittlige inntektsnivå, slik at også noe større utvik­lingsland blir inkludert.

På utenriksområdet gikk Kristelig Folkeparti i finansinnstillingen for øvrig imot Regjeringens forslag om å legge ned det norske generalkonsulatet i Minneapolis. Dette medlem vil beholde det for å videreføre viktig nettverksbygging innen næringslivssamarbeid, forskning og utdanningssamarbeid mellom Norge og det store kjerneområdet for norsk innvandring til Amerika.

Dette medlem har merket seg at det i enkelte deler av budsjettproposisjonen er formuleringer som ikke godt nok reflekterer eller følger opp prinsipper, prioriteringer og avveininger som komiteen tidligere har slått fast, herunder prioriteringen av sentrale tusenårsmål. Andre formuleringer kan tyde på at man i valg av innsatsområder nå legger større vekt på norske egeninteresser og ikke så tydelig som før tar utgangspunkt i de fattige u-landenes egne behov og forutsetninger. Andre punkter gir grunnlag for bekymring for ivaretakelsen av mottakerorienteringen og den politiske dialogen med samarbeidslandene.

Dette medlem viser for øvrig til Kristelig Folkepartis merknader under de enkelte budsjettkapitler.

Komiteens medlem fra Venstre viser til at hovedprofilen i Venstres omdisponeringer er å fremme kvalitet på bistanden og å styrke mottakerorienteringen. Utviklingslandene skal selv bestemme over og eie sin utvikling. Dette medlem ønsker dessuten å styrke konsentrasjonen av den samlende bistandsinnsatsen, så vel tematisk som geografisk, og styrke utvik­lingsrettet forskning. Videre vil dette medlem styrke satsingen på det sivile samfunn som en viktig bistandsaktør, og bidra til en bredt anlagt dialog med den muslimske verden. Sist, men ikke minst, vil dette medlem satse mer på miljørettet utviklingssamarbeid.

Venstres forslag, Utenriksdepartementets budsjett 2008:

Dette medlem viser til at Venstre i sitt alternative budsjett foreslår en samlet reduksjon i rammeområde 4 Utenriks på 34 mill. kroner gjennom et tilsvarende kutt på post 166.71 Internasjonale prosesser og konvensjoner mv. Dette kuttet har fått flere til å hevde at Venstre dermed kutter i de samlede bevilgninger til bistand. Dette stemmer ikke. Venstre foreslår i sitt alternative budsjett at Norge skal ta imot 500 flere kvoteflyktninger fra FN. En slik økning i antall kvoteflyktninger vil medføre 34,3 mill kroner i ODA-godkjente utgifter (utgifter som regnes inn i den samlede bistandsinnsatsen), inntektsført under rammeområde 6 Innvandring, regional utvikling og bolig.

Dette medlem vil også påpeke at Regjeringen selv har foreslått å omprioritere dvs. kutte 150 mill. kroner fra den samme post 166.71, jf. St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 4 (2007-2008).

Dette medlem mener at hvert land og folk, representert ved sine folkevalgte organer, så langt som mulig skal bestemme sine egne utviklingsmål. Norge bør bidra til å styrke folkevalgte organers innflytelse på dette området, og unngå at bistandssamarbeid og andre relasjoner til fattige land undergraver folkevalgte myndigheter og parlamenter. Mer konkret bør blant annet støtte til og samarbeid med frivillig sektor ikke føre til et ubalansert forhold der sivilsamfunnsaktører får en viktigere posisjon enn folkevalgte organer.

Dette medlem vil at Norge skal unngå å bruke sin makt som viktig donor og samarbeidspartner til å presse egne ideer om god utviklingspolitikk på fattige land. Norsk støtte skal ikke gjøres avhengig av bestemte politiske veivalg utover krav om nulltoleranse for korrupsjon, demokratiske institusjoner og prosesser, likestilling og respekt for menneskerettigheter, og at utviklingsstrategiene ikke skal gå på bekostning av minoriteters interesser eller på andre måter begrense andres frihet.

Dette medlem viser til at dagens budsjettstruktur er blitt relativt uoversiktlig. Innbakt ligger en rekke politiske styringssignaler som bidrar til å binde budsjettet opp i prioriteringer som avspeiler Regjeringens bistandspolitikk. Disse prioriteringene stemmer ikke nødvendigvis overens med samarbeidslandenes prioriteringer og utviklingsstrategier. Innretningen av bistandsbudsjettet, og bruken av det for å formidle styringssignaler, kan dermed bidra til å svekke den overordende målsettingen om at bistanden skal være mottakerorientert. Dette medlem ber derfor om at det i gjennomgangen av budsjettstrukturen, som blant annet dette medlem viser til i en egen merknad, også redegjøres for hvordan bistandsbudsjettet kan innrettes for i størst mulig grad å fremme samarbeidslandenes mulighet til å styre sin egen utvikling. Siktemålet bør være å finne frem til en god balanse mellom å bruke bistandsbudsjettet til å gi politiske styringssignaler og å gi tilstrekkelig fleksibilitet for at samarbeidsland kan styre og eie sin egen utvikling.

Dette medlem viser til at miljørettet utviklingssamarbeid ikke har noe eget kapittel i bistandsbudsjettet. Dette er et "tverrgående" satsingsområde som er spredt ut på flere andre kapitler, noe som gir liten grad av oversikt over den totale satsingen på dette området. Dette medlem ber derfor om at det i gjennomgangen av budsjettstrukturen, som blant annet dette medlem viser til i en egen merknad, også fremmes et konkret forslag til hvordan satsingen på miljø og klimatiltak bedre kan synliggjøres ved for eksempel å opprette et eget kapittel for dette i bistandsbudsjettet.

Dette medlem vil understreke betydningen av at Norge bidrar til en fornuftig arbeidsdeling og koordinering mellom giverland for å gjøre det lettere for mottagerland å administrere bistanden. Dette må imidlertid ikke skje på en måte som gjør at mulighetene for mottakerlandene til å velge sine egne utviklingsstrategier begrenses i møtet med et velkoordinert giverfellesskap.

Dette medlemmener at den norske bistanden bør følge klare kriterier for kvalitet. Resultatene av bistanden skal i størst mulig grad måles opp mot referansene til sluttbrukerens vurderinger, og et sentralt siktemål skal være å unngå uønskede negative effekter. Dette krever omfattende systemer for rapportering, evaluering og kvalitetssikring, og er særlig krevende i en periode med en relativt sterkt vekst i bistandsvolumet. Dette medlem mener generelt at bevilgningene til evaluering og kvalitetssikring av bistand skal økes i takt med bistandsbudsjettet.