9.1 Innledning

Sammendrag

       Dersom et selskap innenfor ordningen bryter vilkårene for særskilt rederibeskatning, forutsetter komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen i Innst.O.nr.81 (1995-1996) at selskapet skal tre ut av ordningen. Det er også forutsatt at selskapene skal kunne tre ut av ordningen frivillig. I begge tilfellene forutsettes det et oppgjør som skal ta sikte på å beskatte den ubeskattede verdistigningen i perioden med særskilt beskatning. Når selskapet har gått ut av ordningen skal det ikke kunne gå inn igjen før det har gått minst 3 år.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, har ingen merknader.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til sine merknader under kap. 1.

9.2 Kriterier for uttreden

Sammendrag

       Et selskap vil gå ut av ordningen dersom vilkårene for den særskilte beskatningen brytes. Dette kan skyldes ulike årsaker. For det første kan det tenkes at skipet som selskapet eier ikke lenger driver slik fart som kreves for å komme inn under ordningen, eller at selskapet erverver en eiendel som selskapet ikke har anledning til å eie.

       Videre kan det oppstå problemer knyttet til deltakelse i underliggende selskaper, både deltakerlignede selskaper, NOKUS-selskaper og datterselskaper. Departementet legger her opp til at alle norske deltakere i de nevnte selskapene må være aksjeselskaper innenfor ordningen. Dette innebærer at dersom en av deltakerne i et underliggende selskap ikke lenger oppfyller vilkårene, vil det underliggende selskapet med alle sine deltakere anses å tre ut av ordningen. Dette vil bl.a. være tilfelle hvor:

       Departementet antar at problemene knyttet til overdragelse av andel stort sett vil bli løst ved at overdragelse må godkjennes av de øvrige deltakere eller aksjonærer.

       De tilfeller hvor en av deltakerne i et underliggende selskap erverver en eiendel som selskapet ikke har anledning til å eie, kan ikke reguleres av tilsvarende regler.

       Etter departementets oppfatning kan det være behov for en viss frist for selskapets deltakere eller aksjonærer til å rette opp igjen forholdet, f.eks. slik at deltakeren med den eiendelen som selskapet ikke har anledning til å eie utløses. Det må imidlertid være en forutsetning at forholdet rettes innen kort tid. Departementet kan ikke se noe behov for å skjerme selskapets deltakere ved langvarige brudd på vilkårene.

       På denne bakgrunn foreslår departementet at det fastsettes en frist for å rette opp vilkårsbruddet, slik at deltakeren på nytt oppfyller vilkårene. Departementet foreslår at fristen settes til 2 måneder. Fristens utgangspunkt vil være fra det tidspunkt deltakeren ikke lenger fyller vilkårene. Det vises til utkastet § 51 A-8 nr. 3.

       På bakgrunn av at selskapet kan tre ut av ordningen ved å bryte vilkårene for å være innenfor ordningen, bør selskapet også kunne tre ut frivillig, også der vilkårene for å være innenfor ordningen fortsatt er oppfylt. Dersom det ikke var en slik adgang ville dette i praksis skje ved at selskapet sørget for å bryte vilkårene for å kunne tre ut av ordningen. Departementet foreslår derfor også at selskapet selv bør få bestemme om og når det vil tre ut av ordningen med særskilt rederibeskatning. Det vises til utkastet § 51 A-8 nr. 1.

       Det skattemessige oppgjøret som skal skje ved uttreden skal være det samme, uansett om selskapet trer ut av ordningen frivillig eller ikke.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til departementets forslag til § 51 A-8 nr. 1.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen fremmer følgende forslag til § 51 A-8 nr. 3:

       « I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt gjøres følgende endring:

§ 51 A-8 nr. 3 skal lyde:

       Selskapet anses ikke trådt ut etter nr. 1 b dersom brudd på vilkårene etter § 51 A-2 og A-4 rettes innen 2 måneder etter at bruddet oppsto. Denne bestemmelse forlenger ikke fristene etter § 51 A-2 nr. 4 og 5. »

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet slutter seg til Regjeringens forslag og fremmer følgende forslag:

       « I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt gjøres følgende endring:

§ 51 A-8 nr. 3 skal lyde:

       Selskapet anses ikke trådt ut etter nr. 1 b dersom brudd på vilkårene etter §§ 51 A-2 til A-4 rettes innen 2 måneder etter at bruddet oppsto. Denne bestemmelse forlenger ikke fristene etter § 51 A-2 nr. 4 og 5. »

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til sine merknader under kap. 1, og vil på denne bakgrunn gå imot forslaget til § 51 A-8 nr. 1 og nr. 3.

9.3 Beskatning ved uttreden

Sammendrag

       Etter departementets oppfatning er det viktig at reglene om uttreden fra den særskilte ordningen med rederibeskatning forhindrer at selskapene planlegger inn- og uttreden av ordningen slik at en unngår å betale skatt på overskudd fra rederivirksomheten, og samtidig kan samordne underskudd fra rederivirksomheten med inntekt fra andre virksomheter.

       Inntreden og uttreden vil også være administrativt byrdefulle, både for ligningsmyndighetene og skattyterne. Det vil uansett kreves betydelige beregninger av eventuell gevinst eller tap ved uttreden. For at ordningen ikke skal bli for ressurskrevende for ligningsmyndighetene må selskapet i hvert fall ta den ubeskattede verditilveksten innenfor ordningen til beskatning ved uttreden. Ellers kan det bli for gunstig å tre ut av ordningen.

       For å unngå at selskapene trer ut av ordningen for å kunne samordne underskudd med inntekter fra andre virksomheter, foreslår departementet at hele den ubeskattede inntekten på selskapets hånd, også den fra før inntreden i ordningen, beskattes ved uttreden. Det vil da være større grunn til å anta at det er andre grunner enn de skattemessige som ligger til grunn for uttreden. Departementet antar at andre grunner for å gå ut av ordningen kan være at selskapet skal avvikles eller at selskapet har planer om å drive annen type virksomhet enn skipsfartsvirksomhet. Etter departementets oppfatning bør hele den ubeskattede inntekten på selskapets hånd beskattes i slike tilfeller.

       Departementet foreslår derfor at markedsverdien legges til grunn ved det skattemessige oppgjøret ved uttreden av den særskilte ordningen for skipsfartsbeskatning.

       Selskapet anses for å gå ut av ordningen med særskilt skipsfartsbeskatning pr. 1. januar i det året vilkårene for å være innenfor ordningen brytes. Dette innebærer at selskapet skal skattlegges etter de alminnelige reglene i det året selskapet går ut av den særskilte ordningen.

       Når selskapet er trådt ut av særordningen og inn i ordinær beskatning igjen, skal inngangsverdiene på eiendelene settes til markedsverdi. Markedsverdien av selskapet skal settes til markedsverdien av de enkelte eiendelene i selskapet. Dette betyr bl.a. at avskrivningsgrunnlaget vil oppreguleres til markedsverdien på de enkelte eiendelene.

       Dersom selskapet stiller tilfredsstillende garanti for sin skatteforpliktelse, kan den ubeskattede inntekten føres på gevinst- og tapskonto etter reglene i skatteloven § 44 A-7. Departementet vil vurdere om det er nødvendig å fastsette nærmere krav til garantien i forskrift. Av symmetrihensyn foreslår departementet at tap som oppstår ved uttreden av ordningen også skal føres over gevinst- og tapskonto, og dermed ikke kan fradras i sin helhet i det året selskapet går ut av ordningen. Det vil derfor ikke være slik at gevinst må tas til inntekt i sin helhet i det året selskapet trer ut av ordningen. Dersom selskapet ikke kan stille tilfredsstillende garanti for sin skatteforpliktelse, skal beskatningen av den ubeskattede inntekten skje i det året selskapet trer ut av ordningen. Tap vil alltid måtte fradras over gevinst- og tapskontoen.

       Dersom selskapet kan stille tilfredsstillende garanti innebærer dette at eventuell gevinst ved uttreden årlig skal tas til inntekt med 20 % av saldo.

       Etter de regler som er foreslått ovenfor, er det ikke nødvendig å ha lange frister for når selskapet kan tre inn i ordningen med særskilt rederibeskatning igjen. Dersom det skulle legges lempeligere regler til grunn ved uttreden, ville det være helt nødvendig med strengere regler for når selskapet kan tre ut og inn av den særskilte ordningen. I Stortingets retningslinjer inntatt i vedtak av 21. juni 1996 legges det til grunn at et selskap som har gått over til ordinær beskatning ikke kan tre inn i den særskilte ordningen igjen, før det er gått tre år. Med en såvidt kort frist er det fortsatt mulig å tilpasse seg regelverket slik at det er mulig å være innenfor ordningen i år med overskudd og utenfor ordningen i år med underskudd.

       Til sammenligning skal nevnes at Nederland har en 10-årsfrist for å tre inn i ordningen igjen, etter at selskapet har trådt ut av den særskilte ordningen. Etter den nederlandske ordningen er det også som hovedregel et krav om at selskapet må være innenfor ordningen i minst 10 år, dersom det har valgt å benytte seg av de særlige reglene for skipsfartsbeskatning.

       Slike regler vil imidlertid bli vanskelig å praktisere og kan være lette å omgå. De er vanskelige å praktisere fordi ligningsmyndighetene hele tiden må holde orden på og kontrollere tidsfristen. Reglene kan være lette å omgå fordi skipene i det opprinnelige selskapet kan overføres til andre selskap, som ikke har vært innenfor ordningen, og dermed kunne drives videre innenfor ordningen. Slike overføringer vil være vanskelige å kontrollere.

       Det forhold at gevinst ved uttreden kan føres på gevinst- og tapskonto, innebærer ikke at ubeskattet inntekt kan deles ut som utbytte. Dersom selskapet har delt ut all beskattet inntekt i selskapet og deretter deler ut den delen av gevinsten som er beregnet ved uttreden, men som ennå ikke er beskattet, vil selskapet bli ilignet korreksjonsskatt etter reglene i selskapsskatteloven § 1-6.

       Det vises for øvrig til utkast til skatteloven § 51 A-8.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til brev av 6. november 1996 fra Finansdepartementet med forslag til justering av skattelovens § 51 A-8 nr. 2. Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

       « I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt gjøres følgende endring:

§ 51 A-8 nr. 2 annet punktum skal lyde:

       Skattepliktig gevinst eller fradragsberettiget tap fastsettes til markedsverdien av selskapets eiendeler, fratrukket saldoen på kontoen for tilbakeholdt beskattet inntekt i selskapet ved uttredelsesårets begynnelse, og tidligere innbetalt aksjekapital, herunder overkurs. »

       Flertallet viser videre til svar datert 18. november 1996 fra Finansdepartementet på spørsmål fra Kristelig Folkepartis stortingsgruppe, samt brev til komiteen av 4. desember 1996 vedrørende garanti for skatteforpliktelse ved overføring av gevinst til gevinst- og tapskonto når et selskap trer ut av ordningen. Flertallet legger til grunn at det bør kunne være tilfredsstillende sikkerhet når egenkapitalen klart overstiger skatteforpliktelsene.

       Flertallet fremmer følgende forslag:

       « I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt gjøres følgende endring:

§ 51 A-8 nr. 2 fjerde og femte punktum skal lyde:

       Ligningsmyndighetene kan sette som vilkår for føring over gevinst- og tapskonto at det stilles tilfredsstillende garanti for skatteforpliktelsen. Krav til sikkerhetsstillelsens omfang og varighet fastsettes av Sentralskattekontoret for storbedrifter. »

       Flertallet slutter seg for øvrig til departementets forslag til § 51 A-8 nr. 2.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til sine merknader under kap. 1, og vil på denne bakgrunn gå imot forslaget til § 51 A-8 nr. 2.