3.1 Gjeldende rett
Det er i proposisjonen redegjort for gjeldende rett vedrørende lovens formål samt stedlig og saklig virkeområde.
3.2 Endringsforslag
3.2.1 Lovens formål
Sammendrag
Det er i proposisjonen redegjort for lovutvalgets forslag og til høringsuttalelsene vedrørende lovens formål.
Departementet slutter seg til lovutvalgets forslag om å ta inn en formålsbestemmelse i loven og viser i den forbindelse også til den støtte forslaget har fått i høringen. Det foreslås at lovens formål skal være å legge til rette for sikker, ordnet og effektiv handel i finansielle instrumenter. Departementet vil understreke at det legger til grunn at hensynet til at verdipapirmarkedet skal inneha den nødvendige tillit, ligger innenfor formålet om å legge forholdene til rette for en sikker og ordnet verdipapirhandel. Det vises i denne forbindelse til Kredittilsynets merknader som er gjengitt i proposisjonen.
Komiteens merknader
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til Regjeringens forslag til formålsbestemmelse, jf. § 1-1.
Komiteen viser til at departementet foreslår at lovens formål skal være å legge til rette for sikker, ordnet og effektiv handel. Komiteen viser videre til at Kredittilsynet i sin høringsuttalelse finner grunn til å bemerke at reguleringenes omfang også må ses i forhold til hva som er nødvendig for at verdipapirmarkedet skal fungere tilfredsstillende i den totale samfunnsøkonomien, og for at det skal inneha den nødvendige tillit. Komiteen er enig i Kredittilsynets uttalelse om at slike overordnede samfunnsbetraktninger også skal vektlegges når lovens formål skal anvendes i den konkrete lovtolkningen.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer på ovennevnte bakgrunn forslag til ny § 1-1 annet punktum:
« § 1-1 annet punktum skal lyde:
Loven skal ivareta hensynet til overordnede samfunnsøkonomiske interesser. »
Komiteens medlem fra Rød Valgallianse synes samfunnet burde organisere den økonomiske aktiviteten slik at noen få ikke tjener store penger på å flytte andres penger. Men når samfunnet nå en gang foreløpig er organisert slik, er det viktig at Stortinget passer på at denne virksomheten er til minst mulig skade i samfunnet. Dette medlem vil derfor ikke gå imot lovforslaget som strammer inn på vilkårene for og regulerer verdipapirhandelen.
3.2.2 Lovens stedlige virkeområde
Sammendrag
Det er i proposisjonen redegjort for lovutvalgets forslag og for høringsuttalelsene vedrørende lovens stedlige virkeområde.
Departementet slutter seg til lovutvalgets forslag mht. å regulere virksomhetsområdet til de enkelte av lovens bestemmelser særskilt. Som påpekt av utvalget vil anvendelsesområdet for konsesjonsbestemmelsene og virksomhetsbestemmelsene for verdipapirforetak i en rekke tilfeller avhenge av i hvilken grad et foretak anses å drive virksomhet i Norge. Departementet legger til grunn at den nærmere avgrensning må bero på en konkret vurdering, bl.a. på bakgrunn av den praksisen som må forventes utviklet innen EØS-området. Det vises i denne forbindelse til at EU-kommisjonens « Draft Commission Communication » som utvalget henviser til, er til nærmere vurdering på bakgrunn av merknader fra diverse høringsinstanser.
Oslo Børs gir som referert fra høringsrunden uttrykk for at det etter deres oppfatning savnes en « avklaring som regulerer hvilket lands regler som kommer til anvendelse på ulike områder som involverer flere land ». Blant annet er det ifølge Oslo Børs et slikt behov for utenlandske fjernmedlemmer av børsen der medlemmets aktivitet i stor grad foregår i hjemlandet. Som nevnt må den nærmere avgrensning av verdipapirhandellovens virksomhetsregler etter departementets syn bero på en konkret vurdering på bakgrunn bl.a. av formålet med den enkelte bestemmelsen og den praksisen som utvikles innen EØS-området om hvor investeringstjenesteytelser skal anses utøvet. For eventuelle fjernmedlemmer av Oslo Børs viser departementet til Rdir. 93/22 (investeringstjenestedirektivet) art. 15. Det følger av denne bestemmelsen at vertsstaten skal sørge for at EØS-foretak som yter tjenester etter reglene om gjensidig anerkjennelse, direkte eller indirekte kan bli medlemmer av eller få adgang til de regulerte markeder i vertsstaten. EØS-foretak som på bakgrunn av denne bestemmelsen gis adgang til fjernmedlemskap på Oslo Børs, vil falle inn under gjeldende verdipapirhandellov § 3-10 om verdipapirhandellovens anvendelse for utenlandske verdipapirforetak. I bestemmelsen er det spesifisert hvilke av lovens regler som kommer til anvendelse. I den grad børsen mener det er behov for en avklaring av børsregelverkets anvendelsesområde, anser departementet det naturlig at dette tas opp som egen sak.
Departementet går ikke inn for en generell unntaksregel fra verdipapirhandellovens virksomhetsbestemmelser for norske foretaks filialer i utlandet, slik det er foreslått av Bankforeningen og Fondsmeglerforbundet. Eventuelle unntak fra de norske virksomhetsreglene for norske foretak som driver virksomhet gjennom filial, må etter departementets syn begrunnes konkret ut fra de hensyn de eventuelle regler skal ivareta. Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger i NOU 1996:2 s. 42 og 43 som gjelder reglene om lån av finansielle instrumenter, kredittgivning, verdipapirforetakenes egenhandel, kravene til god forretningsskikk og reglene om handel i finansielle instrumenter gjennom verdipapirforetak.
Departementet er i tvil om det vil være behov for utvalgets forslag om at det skal kunne gjøres unntak fra reglene om ansattes adgang til å drive næringsvirksomhet og til å drive egenhandel for ansatte i norsk foretaks filial i utlandet. Utvalget har foreslått at unntak kan gjøres « dersom det anses nødvendig for foretaket på bakgrunn av konkurransemessige hensyn ». Departementet antar i utgangspunktet at en begrenset adgang til egenhandel og til å drive annen næringsvirksomhet kan kompenseres i form av ordinære avlønninger. De eventuelle økte kostnadene dette måtte medføre for verdipapirforetaket, må vurderes opp mot den økte tilliten til foretaket som de aktuelle begrensningene kan bidra til. Eventuelle konkurransemessige hensyn er på denne bakgrunn mer sammensatte enn det som fremgår av utvalgets utredning. Departementet finner derfor etter en helhetsvurdering ikke å kunne slutte seg til utvalgets forslag på dette punktet.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at det for filialer av norske foretak kan gjøres unntak fra bestemmelsen om at verdipapirforetak bare kan formidle salg av finansielle instrumenter kunden ikke eier dersom kunden har tilgang til de finansielle instrumentene og foretaket er sikret rettidig levering på avtaletidspunktet. Unntak vil bare kunne gjøres dersom filialen er omfattet av eventuelle tilsvarende regler i vertsstaten og under forutsetning av at foretaket har betryggende sikkerhet for oppgjøret.
Komiteens merknader
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til § 7-10.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, har merket seg at departementet ikke åpner for noen dispensasjonsadgang fra det norske regelverket for ansattes egenhandel for norske verdipapirforetaks filialer i utlandet, og på dette punkt fraviker forslaget fra utvalget og de fleste høringsuttalelsene. Flertallet finner det vanskelig å anbefale en absolutt regel om på dette punkt å diskriminere mellom norske utenlandsfilialer og konkurrerende foretak. Flertallet vil i den forbindelse vise til at også Kredittilsynet anbefaler en slik dispensasjonsadgang. Flertallet vil foreslå en slik dispensasjonsregel som departementet kan benytte når det anses nødvendig for å sikre betryggende, men konkurransemessig like vilkår mellom filialene når det gjelder egenhandel. Flertallet forutsetter at de ansatte dersom dispensasjonsadgangen skal benyttes må være undergitt alternative regler i vertslandet som gir et betryggende regelverk for slik handel. Flertallet vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:
« § 7-10 første ledd skal lyde:
Departementet kan gjøre unntak fra § 8-6 for ansatte i norsk verdipapirforetaks filial i utlandet, dersom dette anses nødvendig for foretaket på bakgrunn av konkurransemessige hensyn. Unntak kan bare gjøres der ansatte er omfattet av eventuelle tilsvarende regler i vertsstaten. Det kan ikke gjøres unntak for handel i finansielle instrumenter notert på norsk børs eller utstedt av norsk selskap. »
Flertallet viser til at Regjeringens forslag til § 7-10 blir nytt annet ledd.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse slutter seg til Regjeringens forslag om ikke å gå inn for en generell unntaksregel fra verdipapirlovens virksomhetsbestemmelser for norske foretaks filialer i utlandet. Disse medlemmer vil stemme for Regjeringens forslag til § 7-10.
Disse medlemmer viser når det gjelder short-salg, lån av finansielle instrumenter, kredittgiving og egenhandel til sine merknader i Innst.O.nr.48 (1995-1996). Det ble der pekt bl.a. på følgende:
Short-salg:
| - |
Short-salg - også såkalt dekket short-salg - fører til at verdipapirforetakene utsettes for økonomisk leveringsrisiko. |
| - |
Short-salg betyr at det innføres et nytt instrument for spekulasjon i verdipapirer. |
| - |
Adgangen til short-salg kan føre til økte muligheter for transaksjoner som er i strid med forbudet mot innsidehandel.
|
Disse medlemmer gikk på denne bakgrunnen mot § 4-5, fjerde ledd og § 4-7, som nå er blitt til hhv. § 8-5 og § 8-7.
Disse medlemmer kan ikke se at det er kommet nye momenter som gjør at denne liberaliseringen bør videreføres. Tvert imot viser deler av den ukulturen som er avdekket den senere tiden at det er behov for strenge regler i verdipapirmarkedet.
Disse medlemmer vil derfor stemme imot § 8-5 og § 8-7.
Lån av finansielle instrumenter
Disse medlemmer gikk i Innst.O.nr.48 (1995-1996) imot forslaget om å gi verdipapirforetakene anledning til selv å låne ut og inn verdipapirer fordi det vil øke mulighetene for spekulasjon. Disse medlemmer kan fortsatt ikke se at det foreligger noe påtrengende behov for denne typen tjenester utover de som allerede er tilgjengelige i dag. Kredittilsynet gikk i sin høringsuttalelse inn for å begrense denne låneadgangen kraftig i forhold til hva som nå foreslås i § 8-8 (som er identisk med tidligere § 4-8).
Disse medlemmer vil på denne bakgrunn gå imot § 8-8.
Kredittgiving
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse viser til at det i forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 15 (1995-1996) ble gitt adgang for verdipapirforetak til å gi kreditt slik at verdipapirer kan kjøpes med lånte penger i foretaket som formidler handelen - såkalt gearing. Det tidligere forbudet som forelå på dette området hadde sin bakgrunn i behovet for ikke å blande roller og å redusere den usunne spekulasjonen i verdipapirer. Det som i loven fra 1985 var usunne spekulasjoner er nå blitt til sunne, rasjonelle transaksjoner. Disse medlemmer er sterkt uenige i en slik beskrivelse.
Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader i Innst.O.nr.48 (1995-1996) når det gjelder kredittgivning, og vil på denne bakgrunnen gå imot forslaget til § 8-2.
Foretakenes egenhandel
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til sine merknader i Innst.O.nr.48 (1994-1995), og til de synspunkter og forslag som kommer til uttrykk i Dok.nr.8:48 (1996-1997), der det bl.a. heter følgende:
|
« Det bør være en viktig målsetting for Stortinget å lage regler som sikrer at foretakenes økonomiske interesser er mest mulig uavhengige av de kundebeslutninger foretakene skal veilede i forhold til. Selv om interne etikkregler i bransjen kan demme opp noe for en slik sammenblanding av interesser, bør regelverket være utformet slik at det i størst mulig grad lukker for denne muligheten. Regelverket bør tar sikte på å sette strenge rammer for i hvilken grad verdipapirforetakene, med sikte på egen vinning, kan opptre som aktører i markedet. Det burde være uomtvistelig at uavhengigheten og tilliten til verdipapirforetakene svekkes dersom det er tvil knyttet til hvorvidt foretaket prioriterer kundene eller vinning først. » |
På denne bakgrunn vil disse medlemmer gå imot § 8-5.
Ansattes egenhandel
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til sine respektive merknader i Innst.O.nr.48 (1995-1996) og til synspunkter og forslag i Dok.nr.8:48 (1996-1997), der det bl.a. heter følgende:
|
« Bransjens tillit, og behovet for et verdipapirmarked preget av en sunn økonomisk kultur, er avhengig av at det ikke kan stilles spørsmålstegn ved meglernes uavhengighet. Et regelverk som gir adgang for meglere til selv å handle i de samme verdipapirene som de skal gi uavhengige råd til kundene om, bidrar ikke til den nødvendige tilliten. Utviklingen har vist at etiske standarder ikke erstatter strenge regler og forbud. » |
Disse medlemmer viser til sine merknader i innstillingen til Dok.nr.8:48 (1996-1997) der det begrunnes hvorfor disse medlemmer går inn for forbud mot egenhandel for ansatte i verdipapirforetak og ansatte i finansinstitusjoner.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Venstre og Rød Valgallianse fremmer følgende forslag:
« Verdipapirhandelloven § 8-6 første ledd skal lyde:
Ansatte i verdipapirforetak som normalt har innsyn i eller arbeider med foretakets investeringstjenester, kan ikke erverve finansielle instrumenter for egen regning med unntak av finansielle instrumenter som nevnt i § 1-2 annet ledd nr. 2.
§ 8-6 annet og tredje ledd tas ut og henvisningene til disse ledd i § 8-6 fjerde og femte ledd justeres. § 9-3 siste ledd tas ut.
I lovforslagets § 15-2 nr. 8 gjøres følgende tilføyelse:
Ny § 1-6 i finansieringsvirksomhetsloven skal lyde:
Ansatte i finansinstitusjoner som normalt har innsyn i eller arbeider med foretakets forvaltning av finansielle instrumenter for foretakets eller dets kunders regning, kan ikke erverve finansielle instrumenter for egen regning, med unntak av finansielle instrumenter som nevnt i lov om verdipapirhandel § 1-2 annet ledd nr. 2. »
3.2.3 Lovens saklige virkeområde
Det er i proposisjonen redegjort for lovutvalgets forslag og til høringsuttalelsene vedrørende lovens saklige virkeområde.
Utvalget foreslår å oppheve definisjonen av verdipapirer og fullt ut erstatte denne med definisjonen av finansielle instrumenter. Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til dette forslaget. Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å oppheve definisjonen av verdipapirer. Departementet finner i likhet med utvalget at anvendelsesområdet for lovens alminnelige regler i gjeldende kapittel 1, 2 og 2a kan knyttes til definisjonen av finansielle instrumenter og omsettelige verdipapirer. Departementet vil for øvrig foreta en vurdering av om dette bør medføre endringer i lov 12. juni 1981 nr. 52 om verdipapirfond. Departementet legger således til grunn at verdipapirfondlovens definisjon av verdipapirer inntil spørsmålet er nærmere avviklet skal være knyttet til de regler som nå foreslås opphevet.
I samsvar med forslag fra bl.a. Norges Bank foreslår departementet en presisering av at indeksopsjoner omfattes av definisjonen av finansielt instrument.
Departementet går inn for at lovens ulike konsolideringsbestemmelser knyttes til en ny definisjon av nærstående. Det foreslås videre at slike konsolideringsregler i loven omtales som regler om identifikasjon mellom nærstående. Den nærmere avgrensning av definisjonen vurderes i kap. 9 om tilbudsplikt. Definisjonen er utformet i samsvar med den tilsvarende definisjonen som foreslås i Ot.prp.nr.23 (1996-1997) om lov om aksjeselskaper (aksjeloven) og lov om allmennaksjeselskaper (allmennaksjeloven).
Departementet anser det hensiktsmessig at de bestemmelsene i verdipapirhandelloven som skal gjelde finansielle instrumenter som er gjenstand for organisert omsetning, i utgangspunktet knyttes til børsnoterte instrumenter. Som påpekt av utvalget er det bare finansielle instrumenter notert på norsk børs som kan sies å være gjenstand for « organisert omsetning » i Norge, eller kan anses å omsettes i et norsk « regulert marked ». I den grad det etableres andre organiserte og regulerte markeder, slutter departementet seg til utvalgets forslag om at reglene for børsnoterte finansielle instrumenter bør kunne gis tilsvarende anvendelse.
Utvalget har foreslått en definisjon av oppgjørsvirksomhet som bl.a. omfatter yrkesmessig virksomhet som består i å tre inn som part eller på annen måte garantere for oppfyllelse av avtaler med opsjoner, terminer mv. Slik virksomhet er i dag regulert i verdipapirhandelloven § 2a-1 for opsjoner og terminer basert på verdipapirer. Det nye i forhold til gjeldende regler om derivater, er at definisjonen vil omfatte også slik virksomhet knyttet til valutaderivater og rentederivater som i stor grad handles mellom bankene. Departementet slutter seg til en definisjon av oppgjørsvirksomhet knyttet til derivater som foreslått av utvalget.
Oslo Børs har gitt uttrykk for at de « savner en begrunnelse for at definisjonen av oppgjørsvirksomhet i forbindelse med lån av finansielle instrumenter blir konsesjonsbelagt ». Departementet vil vise til at det følger av gjeldende verdipapirhandellov § 4-8 at departementet kan gi forskrifter om organiseringen av og virksomheten til oppgjørssentral som enten garanterer eller trer inn som part i avtaler om lån av finansielle instrumenter. Slike forskrifter er ikke gitt. Etter det departementet er kjent med er det heller ikke etablert slike oppgjørsordninger i det norske markedet. Etter departementets syn vil det at oppgjørsvirksomhet knyttet til lån av finansielle instrumenter tas inn i en generell definisjon av oppgjørsvirksomhet, ikke medføre noen stor endring i forhold til gjeldende regelverk. Det bør uansett stilles krav til foretak som skal drive denne type virksomhet. At det fastsettes et klart konsesjonskrav i samsvar med det som gjelder for oppgjørsvirksomhet knyttet til derivater, gjør etter departementets syn regelverket mer helhetlig på dette området.
Departementet viser til Verdipapirsentralens anmerkning om at « verdipapiroppgjøret forøvrig » ikke vil falle inn under definisjonen av oppgjørsvirksomhet. Etter Verdipapirsentralens vurdering « er en slik innsnevring av oppgjørsbegrepet lite forenlig med utvalgets utkast til formålsbestemmelse ». Departementet er oppmerksom på at det kan knytte seg særskilte spørsmål til sider av verdipapiroppgjøret som organiseres bl.a. av Verdipapirsentralen. Eventuelle spørsmål knyttet til denne siden av verdipapiroppgjøret bør etter departementets syn behandles som særskilt lovsak. Departementet kan vanskelig se at slike eventuelle spørsmål bør ha betydning for vurderingen av hvilke krav som bør stilles i verdipapirhandelloven, for så vidt gjelder adgangen til å garantere for eller tre inn i avtaler om handel i derivater eller lån av finansielle instrumenter.
Departementet slutter seg for øvrig til forslaget om å benytte begrepet « oppgjørsvirksomhet ». I likhet med utvalget legger departementet til grunn at selve definisjonen vil bidra til å hindre misforståelser i forhold til den virksomhet som drives av verdipapirforetak, Verdipapirsentralen m.v.
Komiteens merknader
Komiteen slutter seg til redegjørelsen foran vedrørende lovens saklige virkeområde, herunder forslaget til definisjon av noens nærstående, jf. lovforslagets § 1-5, samt forslaget til definisjon av oppgjørsvirksomhet, jf. lovforslagets § 1-6. Komiteen slutter seg også til lovforslagets § 1-7 vedrørende lovens anvendelse ved omsetning i regulert marked.