Komiteen, medlemmene frå Arbeidarpartiet, leiaren Sylvia Brustad, Aud Gaundal, Leif Lund, Bjørnar Olsen og Signe Øye, frå Framstegspartiet, Torbjørn Andersen og Lodve Solholm, frå Kristeleg Folkeparti, Olaf Gjedrem og Ivar Østberg, frå Høgre, Sverre J Hoddevik og Erna Solberg, frå Senterpartiet, Morten Lund og frå Sosialistisk Venstreparti, Helge Bjørnsen, har merka seg at Ot.prp.nr.38 (1997-1998) framstår som ei justering etter ein meir omfattande lovrevisjon i 1992. Komiteen ser at endringsforslaga bygger på innhenta evalueringsgrunnlag. Komiteen har merka seg at endringsforslaga reint økonomisk kan resultere i eit null-sum-spel for staten, og at det berre vert gjort mindre endringar i forhold til den betydelege innstramminga frå 1992.

       Komiteen har merka seg at Maskinentreprenørenes Forbund og NHO har motførestellingar til å ta bort « karensregelen » i § 7 første og annet ledd. Komiteen tolkar Regjeringa slik at nemnde ledd i noverande lov vil vera uforeinleg med EØS-avtalen. På dette grunnlag sluttar komiteen seg til Regjeringa sitt forslag om endring av § 7.

       Komiteen har vidare merka seg at m.a. Landsorganisasjonen har ynskt ei presisering i høve til foreldingstidsfristen for lønnskrav slik det går fram av dekningslova § 9-3 andre ledd. Komiteen vil presisere at nemnde unntak i visse høve skal omfatte lønnskrav der forfallstida ligg lenger attende i tid enn fire månader før fristdagen. Dersom konflikt om tolking av tariffavtale har ført til manglande utbetaling av lønn, vil forhandlingar og eventuell stemning etter reglane i lov og avtaleverk vere eit grunna opphald, dersom korrekt sakshandsaming har vorte gjennomført. Det er ein føresetnad at det vert utvist aktivitet gjennom heile prosessen. Det vil ikkje vere tilstrekkjeleg at arbeidstakar har starta ein prosess for å løyse konflikta, t.d. ved å ta kontakt med fagforeininga si, dersom ikkje prosessen vert aktivt vidareført.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til LOs høringsuttalelse og til at siste lovrevisjon endret grunnvilkåret for lønnsgarantiordningen, slik at det nå kreves at det åpnes konkurs i virksomheten. Utbetalingen til ordningen har gått merkbart ned.

       I og med at lønnsgarantiordningen ikke yter sosial stønad i vanlig forstand, men kun sikkerhet for allerede opptjente rettigheter, kan reduksjonen i utbetalingene bety at kostnadene ved insolvens i realiteten overføres fra staten til den enkelte arbeidstaker. Slike utslag av endret lovgivning er ikke ønskelige og dette medlem fremmer derfor forslag om at § 1 første ledd endres slik at lønnsgarantidekning også gis når driftsstans pga. insolvens er dokumentert.

       Dette medlem fremmer følgende forslag til endring av lønnsgarantiloven:

« § 1 første ledd første punktum skal lyde:

       For betaling av krav på lønn og dermed likestilte krav som ikke kan dekkes som følge av konkurs eller driftsstans på grunn av manglende betalingsevne hos arbeidsgiveren, innestår staten etter reglene i denne lov. »

       Dette medlem vil bemerke at det er positivt med en utvidelse av garantiansvaret for lønnskrav opptjent forut for arbeidsgivers konkurs fra 3 til 4 måneder i § 9-3, men vil påpeke at dette kan være for kort tid. For å ha tilstrekkelig tid til å vurdere situasjonen grundig og seriøst, ville det være en fordel å ha en lengre frist. Tidspresset for å reise sak bør reduseres.

       Dette medlem vil også peke på at ved å oppfylle de plikter som gjelder etter lov og avtaleverk ved behandling av tarifftvister, kan fristene i lønnsgarantiordningen oversittes.

       Dette medlem foreslår derfor følgende endring av dekningsloven:

« § 9-3 andre ledd skal lyde:

       Fordringer som nevnt i første ledd, har fortrinnsrett selv om forfallstiden ligger lenger tilbake enn seks måneder før driftsstansens inntreden eller konkursåpningen dersom fordringshaveren uten ugrunnet opphold: