Det framgår av lov om barnehager, § 20,
at den som skal arbeide i barnehage må legge fram tilfredsstillende
politiattest som skal vise om vedkommende er siktet, tiltalt eller
dømt for seksuelle overgrep mot barn. Personer som er dømt
for seksuelle overgrep mot barn er utelukket fra å arbeide
i barnehage. Utelukkelsen gjelder for livstid.
I Ot.prp. nr. 46 (1997-98) om forslag til ny opplæringslov
er det fremmet forslag om at den som skal ansettes i grunnskolen
må legge fram politiattest.
Barnevernloven har i dag ingen bestemmelse om å utelukke
en person som har forbrutt seg seksuelt mot barn og unge fra å arbeide
i en barnevernsinstitusjon eller fra å bli godkjent som
fosterforeldre.
Barnevernloven har i dag heller ingen bestemmelse som innebærer
at barneverntjenesten har plikt til å framskaffe opplysninger
om hvorvidt disse personene har forbrutt seg seksuelt mot barn verken
i forbindelse med godkjenning av fosterhjem eller ved ansettelse
i en barnevernsinstitusjon. Barneverntjenesten kan imidlertid med
hjemmel i strafferegistreringsforskriftene av 20. desember
1974 nr. 4 § 12 nr. 4 bokstav a innhente politiattest
i forbindelse med etablering av fosterhjem, weekendhjem eller tilsvarende.
Departementet la i høringsnotatet til grunn at en bestemmelse
tilsvarende barnehageloven § 20 også bør
gjelde for visse typer oppdrag eller stillinger i barnevernet, selv
om regelen vil kunne føre til at personer som er dømt
for visse seksuelle overgrep mot barn og unge får innskrenkede
muligheter på arbeidsmarkedet. Departementet la til grunn
at hensynet til barnas trygghet og sikkerhet må veie tyngst.
Departementet la til grunn at kravet om framleggelse av politiattest
og yrkesforbud i alle tilfeller må gjelde ansatte i barnevernsinstitusjoner
og fosterforeldre. Departementet foreslo videre en skjønnsmessig adgang
til å avkreve politiattest også fra andre som
har regelmessig og direkte kontakt med barn på en barnevernsinstitusjon
og i fosterhjem.
Departementet la til grunn at den nærmere regulering
av hvem som skal forevise politiattest skal skje i forskrift.
Når det gjelder spørsmålet om hva
som skal framgå av politiattesten foreslo departementet
at denne, på samme måte som forskriften til barnehageloven § 20 blir
begrenset til å gi opplysninger om vedkommende er siktet,
tiltalt eller domfelt for brudd på straffeloven §§ 195,196,
212 første ledd nr. 3 og straffeloven § 212 annet
ledd, jf. pkt. 2.1.1 foran. Departementet foreslo at den som er
dømt for brudd på nevnte bestemmelser ikke skal
kunne ansettes i en barnevernsinstitusjon eller godkjennes som fosterforeldre,
og at forbudet mot ansettelse/oppnevnelse i disse tilfellene
skal gjelde for livstid. Departementet foreslo videre at den som er
siktet eller tiltalt på ansettelsestidspunktet ikke skal kunne
ansettes og/eller godkjennes som fosterforeldre før
resultatet av straffesaken foreligger.
Departementet foreslo videre at bestemmelsen ikke skal gis tilbakevirkende
kraft.
Departementet foreslo at ansettelsesmyndigheten skal være
forpliktet til å kreve framlagt politiattest, og at det
ikke skal være adgang til å ansette personer som ikke
kan forevise attest uten anmerkninger. Det ble vist til at fylkesmannens
alminnelige tilsyn med barnevernsinstitusjoner og den kommunale
barneverntjenesten må omfatte kontroll med at bestemmelsen
etterleves. Departementet uttalte i høringsnotatet at kommunens
barnevernstjeneste vil være ansvarlig for å kreve
politiattest av fosterforeldre. Når det gjelder barnevernsinstitusjoner
forslo departementet at dette ansvaret overlates til ansettelsesmyndigheten
og at fylkeskommunen er ansvarlig for at den som ansettes som leder
av en fylkeskommunal barnevernsinstitusjon foreviser politiattest.
Departementet la videre til grunn at kravet om å legge
fram politiattest bare skal gjelde den en har til hensikt å ansette/godkjenne,
samt at arbeidsgiver eller andre som får kjennskap til
opplysninger fra politiattesten skal ha taushetsplikt om disse opplysningene. Det
ble lagt til grunn at politiattestene skal oppbevares utilgjengelig
for uvedkommende og at de skal tilintetgjøres etter å ha
blitt benyttet til det oppgitte formål, dvs. når
ansettelsesprosessen/godkjennelsesprosessen er avsluttet.
Departementet foreslo i høringsnotatet at disse spørsmålene
blir nærmere regulert i forskrift.
Departementet foreslår at alle som ønsker å bli godkjent
som fosterforeldre må forevise politiattest. Bestemmelsen
skal bare omfatte fosterforeldre som faller inn under barnevernlovens
fosterhjemsdefinisjonen, jf. barnevernloven § 4-22
første ledd bokstav a og b. Politiattest for fosterforeldre
skal være obligatorisk.
Når det gjelder forslaget i høringsnotatet
om at også andre som har regelmessig og direkte kontakt med
barnet i fosterhjemmet skal kunne avkreves politiattest, foreslår
departementet at bestemmelsen utformes slik at det framgår
at det bare er personer som bor i fosterhjemmet som kan avkreves
politiattest. Departementet vil foreslå at alle som bor
i fosterhjemmet, som f.eks. voksne hjemmeboende barn, leieboere
o.l., skal kunne avkreves politiattest. Det må være
opp til barneverntjenesten å vurdere behovet i det enkelte
tilfellet. Departementet foreslår derfor at krav om politiattest
i disse tilfellene ikke skal være obligatorisk.
Når det gjelder barnevernsinstitusjoner vil departementet
opprettholde forslaget i høringsnotatet om at alle som
skal ansettes i en barnevernsinstitusjon skal avkreves politiattest.
Alle høringsinstansene er enig i denne delen av forslaget.
Med barnevernsinstitusjoner menes i denne sammenheng både
fylkeskommunale barnevernsinstitusjoner etter barnevernloven §§ 5-1 og
5-2, og private institusjoner som ikke er inntatt på fylkeskommunens
plan, men som benyttes som plasseringssted for barn og unge etter
vedtak med hjemmel i barnevernloven, jf. § 5-8.
Departementet foreslår at krav om politiattest også i
disse tilfellene skal være obligatorisk.
Når det gjelder forslaget om at også andre
enn ansatte som har regelmessig og direkte kontakt med barn på barnevernsinstitusjon
skal kunne avkreves politiattest, mener departementet at bestemmelsen
bør begrenses til å omfatte personer som utfører
oppdrag for institusjonen som innebærer at de kan ha direkte
kontakt med barn og unge på linje med de ansatte. Dette kan
f.eks. være personer som bistår institusjonen
i arbeidet med aktiviteter med barn og ungdom i eller utenfor institusjonen,
men som ikke har et formelt ansettelsesforhold. Departementet vil
foreslå at det i disse tilfellene må være
opp til institusjonen å foreta en skjønnsmessig
vurdering av behovet for å kreve politiattest i det enkelte
tilfellet.
Andre som vil omfattes av bestemmelsen vil eksempelvis være
studenter i praksis, støttekontakter, tilsynsførere,
oppdragstakere av forskjellig art o.l.
Både når det gjelder tilsynsførere,
støttekontakter, avlastningstiltak og andre oppdragstakere
som f.eks. hjemmekonsulenter o.l. bør politiattest bare
kreves når barneverntjenesten mener det er nødvendig
ut fra oppdragets art og hvor det er en reell mulighet for at barnet
kan bli utsatt for overgrep. Departementet vil derfor foreslå at
krav om politiattest i disse tilfellene ikke gjøres obligatorisk,
men slik at barneverntjenesten skal vurdere behovet i det enkelte
tilfellet.
Etter departementets oppfatning bør bestemmelsen dekke
alle typer seksuelle overgrep mot barn som har betydning for den
tillit som vedkommende må ha for å kunne ha ansvar
for barn, og foreslår at politiattesten, i tillegg til å vise
eventuelle siktelser, tiltaler og dommer for brudd på straffeloven §§ 195,196,
212 første ledd nr. 3 og 212 annet ledd, jf. pkt. 2.1.1
foran, også bør vise om vedkommende er siktet,
tiltalt eller dømt for brudd på straffeloven § 197
(utuktig omgang med noen under 18 år "som står
under den skyldiges myndighet eller opsikt"), § 207
(incest), § 209 (utuktig omgang "med fosterbarn,
pleiebarn, stebarn eller noen under 18 år, som står
under hans omsorg, myndighet eller oppsikt") og § 211
bokstav d (barnepornografi). Departementet har videre kommet til,
bl.a. på bakgrunn av høringen, at også straffeloven § 194 (som
bl.a. retter seg mot utuktig omgang ved "misbruk av et avhengighetsforhold"),
straffeloven § 198 (som bl.a. retter seg mot utuktig
omgang ved "misbruk" av sin stilling som "foresatt") og straffeloven § 199
(som bl.a. retter seg mot utuktig omgang med "noen som er innsatt
i anstalt under barnevernet") bør omfattes.
Idet straffelovens § 211 bokstav d og § 212
første ledd nr. 3 og § 212 annet ledd
skal framgå av politiattesten, innebærer dette
at også forelegg bør omfattes av bestemmelsen.
Departementet har videre kommet til at også sikringsdommer
bør gå fram av politiattesten. Barn og unge, som
yrkesforbudet er ment å verne, har like stort behov for
beskyttelse mot nye overgrep selv om lovbryteren er ilagt sikring
i stedet for straff. Nettopp faren for nye straffbare handlinger
er et vilkår for å bli ilagt sikring, jf. straffeloven § 39
nr. 1.
Etter departementets mening bør påtaleunnlatelser
og avgjørelser i konfliktråd ikke framgå av
politiattesten.
Det vil være den som har ansettelsesmyndighet, godkjenningsmyndighet
eller oppnevningsmyndighet som har ansvaret for at politiattest
kreves framlagt. Når det gjelder godkjenning av fosterforeldre,
tilsynsførere, støttekontakter o.l. vil dette
være kommunens barneverntjeneste. Når det gjelder
institusjonsansettelser kan dette være fylkeskommunen selv
eller institusjonens leder når det er tale om fylkeskommunale institusjoner.
For private institusjoner kan dette være institusjonens
eier eller leder.
Når det gjelder de fylkeskommunale institusjonene vil
fylkeskommunen ha et ansvar for å etablere betryggende
rutiner for framleggelse av politiattest i forbindelse med ansettelser
og oppdrag. For private institusjoner har departementet i utkast
til endring av § 5-8, foreslått at fylkeskommunen
i likhet med kommunen skal ha et ansvar for at også private
institusjoner som ikke er med i fylkeskommunens plan må undersøke
om institusjonen drives i samsvar med lov og forskrifter når
slike institusjoner benyttes for plassering av barn med hjemmel
i barnevernloven. Dette ansvaret vil også omfatte ansvaret
for å undersøke om institusjonen drives i samsvar
med bestemmelsene om politiattest.
Departementet la i høringsnotatet til grunn at politiattesten
skal tilintetgjøres etter å ha vært benyttet for
det oppgitte formål, dvs. når ansettelsesprosessen/ godkjennelsesprosessen
er avsluttet. Departementet har imidlertid kommet til at dersom
fylkesmannen skal kunne føre et reelt tilsyn, bør
politiattesten oppbevares så lenge vedkommende er ansatt/har
oppdrag for barneverntjenesten/institusjonen.
Departementet tar sikte på å gi utfyllende
forskrifter. Forskriftene bør bl.a. inneholde bestemmelser
om fylkesmannens tilsyn med at bestemmelsen etterleves, samt oppbevaring
og lagring av politiattesten. Videre bør det bl.a. gis
bestemmelser om taushetsplikt og om hvordan ansettelsesmyndigheten
skal gå fram ved innhenting av politiattest.
Komiteen viser til at diskusjonen om
politiattest ved ansettelser av personell i yrker som har med barn å gjøre,
har vært reist ved flere anledninger. Under behandlingen
av Ot.prp. nr. 68 (1993-94) om ny barnehagelov ble det besluttet
at den som skal arbeide i barnehage må ha tilfredsstillende
politiattest. Også i Ot.prp. nr. 46 (1997-98) er det fremmet
forslag om at den som skal ansettes i grunnskolen må legge
fram politiattest.
Komiteen vil understreke at arbeid med barn og
unge innebærer et stort ansvar. Barn og unge har små muligheter
både fysisk og psykisk til å forsvare seg mot
overgrep fra voksne. Det er derfor viktig at personer som i et ansettelsesforhold
kommer i nær kontakt med barn, avkreves obligatorisk politiattest.
Komiteen støtter forslaget om at politiattest
for fosterforeldre skal være obligatorisk. Dersom det bor andre
personer i fosterhjemmet bør disse kunne avkreves politiattest
dersom barneverntjenesten finner det nødvendig. Komiteen er
av den oppfatning at fosterforeldre som andre foreldre, har ansvar
for å ivareta barnets trygghet og sikkerhet i nærmiljøet.
Komiteen støtter forslaget om at alle
som ansettes i barnevernsinstitusjoner skal avkreves obligatorisk
politiattest. Dette skal gjelde både private og fylkeskommunale
institusjoner.
Komiteen mener at det i hovedsak skal kreves politiattest
for alle personer som utfører oppgaver etter barnevernloven,
som innebærer direkte kontakt med barn og unge. Det tenkes
her på saksbehandlere, ledere osv. Derimot er ikke hensikten
med forslaget at ansatte som utfører rene kontortekniske
oppgaver, renholdsbetjenter og lignende skal omfattes. Komiteen mener
at både sikkerhetshensyn, praktiske årsaker, og
det forhold at ingen skal føle seg mistenkeliggjort, taler
for at politiattest kreves som en forutsetning for å søke
denne type stilling/tillitsforhold. Komiteen forutsetter
at departementet gir utfyllende forskrifter med nødvendige
presiseringer for å klargjøre hvem som skal omfattes
av kravet om politiattest.
Komiteen fremmer følgende forslag:
"§ 6-10 nytt første ledd skal lyde:
Den som skal ansettes i barneverntjenesten, jf. § 2-1,
skal legge fram tilfredsstillende politiattest."
Komiteen vil understreke viktigheten av at det ikke
skal være adgang til å ansette en person dersom politiattesten
ikke er tilfredsstillende.
Komiteen er enig med departementet i synet på at
det må fremgå av lovteksten hvilke straffebestemmelser
som politiattesten skal omfatte. Sikringsdommer må også fremgå av
politiattesten.
Komiteen forventer at det etableres betryggende
rutiner for fremleggelse av politiattester ved ansettelser og oppdrag,
og at ansvaret for dette må legges til de respektive eiere
av institusjonene og barneverntjenesten der de er ansettelsesmyndighet.
Kravet om politiattest bør ikke gis tilbakevirkende kraft.
Komiteen støtter departementets syn i
at det må gis muligheter for utfyllende forskrifter bl.a.
fylkesmannens tilsyn med at bestemmelsene etterleves og oppbevaring
og lagring av politiattester.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, vil understreke at kravet om politiattest
ikke representerer en garanti for å unngå framtidige
overgrep. Når dette brukes som virkemiddel innenfor særlovgivningen
av enkelte yrkesgrupper, er det ingen garanti for at overgripere
ikke får arbeide med barn i andre sammenhenger. Brudd på kravet
om politiattest er heller ikke mulig å sanksjonere da dette
er en ordning som den enkelte ansettelsesmyndighet håndterer. Flertallet ber
om at endringer i straffeloven vurderes for bedre å sikre
at personer som er dømt for alvorlige overgrep mot barn
ikke får anledning til å arbeide med barn i noen
sammenheng.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at barneloven i dag ikke har bestemmelser om å utelukke
personer som har forbrutt seg seksuelt mot barn og unge fra å arbeide
i en barnevernsinstitusjon eller å bli godkjent som fosterforeldre. Disse
medlemmer registrerer også at barnevernloven ikke
har bestemmelser som innebærer at barneverntjenesten har
plikt til å fremskaffe opplysninger om hvorvidt disse personer
har forbrutt seg seksuelt mot barn. Disse medlemmer mener
dette er meget alvorlig med hensyn til barn og unges sikkerhet. Disse
medlemmer støtter derfor Regjeringens forslag til
lovendringer og mener dette er en nødvendig styrking av
barns og unges rettssikkerhet. Disse medlemmer mener
imidlertid i motsetning til Regjeringen at kravet om politiattest
og yrkesforbud må gjelde på alle ledd i barneverntjenesten,
også administrativt personale uten direkte kontakt med barn.
Her mener disse medlemmer det er naturlig at det
er personale som har beslutningsmyndighet som tas med, fordi disse
i stor grad legger premissene for arbeidet for de som arbeider i
direkte kontakt med barn.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Nytt første punktum i §6-10 skal lyde:
Den som skal ansettes i barneverntjenesten skal legge fram tilfredsstillende
politiattest."
Barne- og familiedepartementet mener at det, der det er rimelig,
fortsatt bør være adgang til å kreve
at barn og foreldre skal dekke utgifter forbundet med ytelser og
tiltak etter loven helt eller delvis. Bestemmelsen er bare ment å skulle
benyttes i de meget få tilfeller der barneverntjenesten
ikke er i tvil om at foreldrene har økonomisk mulighet
til å betale for barnet.
Departementet foreslo i høringsutkastet at Kongen ved
forskrift skal kunne gi adgang til å kreve dekning også i
foreldrenes formue, samt at den del av oppfostringsbidraget som
ikke går med til å dekke utgiftene ved plasseringen
tilhører barnet selv. På bakgrunn av Rikstrygdeverkets
innvendinger vil departementet ikke opprettholde disse forslagene.
Departementet er videre kommet til at for å øke forutberegneligheten
for den bidragspliktige, bør det framgå av bestemmelsen
hvilket tidsrom oppfostringsbidraget kan fastsettes for og fra hvilket
tidspunkt bidraget eventuelt kan endres.
Departementet opprettholder forslaget om hjemmel for departementet
til å gi forskrifter om bidrag etter bestemmelsen. Forskriftene
vil gi nærmere regler for bidragsfastsettelse og senere
endringer, herunder om utmåling av bidraget, samt for innkreving.
Departementet vil videre opprettholde forslaget om at eventuelt
bidrag fastsatt med hjemmel i barneloven (lov 8. april
1981 om barn og foreldre) skal falle bort fra det tidspunkt bidrag
kan fastsettes med hjemmel i barnevernloven § 9-2.
Departementet vil foreslå at en slik bestemmelse tas inn
også i barneloven, jf. utkastet til ny § 53
a.
Når det gjelder anvendelsen av § 9-2
på Svalbard mener departementet at det kan tas inn i forskriften om
barnevernlovens anvendelse på Svalbard, jf. forskriftshjemmelen
i barnevernloven § 1-2 annet ledd, at Sysselmannen
også skal gjøre tjeneste som bidragsfogd når
det fastsettes oppfostringsbidrag etter barnevernloven § 9-2.
Departementet tar sikte på å iverksette § 9-2
samtidig med de øvrige endringene i barnevernloven. Hvorvidt
fastsettelsen av oppfostringsbidrag etter barnevernloven skal overføres
til trygdeetaten først når regelverket for fastsettelse
av bidrag etter barneloven endres, vil være avhengig av
tidspunktet for en slik endring.
Komiteen har merket seg at nåværende
rett pålegger foreldrene å bidra til sine barns
oppfostring, også etter at barnet er plassert utenfor hjemmet
etter et barnevernsvedtak. Dette gjelder om barnet er plassert utenfor
hjemmet på grunnlag av samtykke eller ved tvangsvedtak.
Dersom foreldrene har god råd kan kommunen kreve at foreldrene
betaler oppfostringsbidrag. Det er fylkesnemnda som avgjør
størrelsen på kravet.
Komiteen har merket seg at fylkesnemnda har kapasitetsproblemer
på dette området, dessuten at tolkning er forskjellig
i fylkesnemndene, kommunene og på trygdekontorene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, ser
klart at trygdeetaten er vant til å håndtere bidragssaker
og har oversikt over eventuelle løpende bidrag etter barneloven,
men mener at denne delen av barnevernloven bør vente og
tas opp i forbindelse med den varslede melding om bidrag. Flertallet opprettholder
derfor gjeldende lovtekst.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet mener det vil være mest hensiktsmessig
i forbindelse med denne proposisjonen å ta stilling til
om ansvaret for fastsetting av oppfostringsbidrag skal overføres
fra fylkesnemnda til bidragsfogden. Disse medlemmer mener
at ordningen fungerer lite tilfredsstillende i dag, og kan vanskelig
se noen særlig fordel med å avvente behandlingen
av dette spørsmålet. Bidrag etter barnevernloven
må i alle tilfeller, slik disse medlemmer ser
det, være gjenstand for en annen type vurdering enn bidrag
etter barneloven. Disse medlemmer opprettholder derfor
Regjeringens forslag til § 9-2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at det er fylkesnemnda som administrerer ordningen i dag, men at
departementet har mottatt melding fra flere nemnder om kapasitetsproblemer
i forhold til oppgavene. I tillegg ser disse medlemmer at
en rekke fylkesnemnder, kommuner og trygdekontor har signalisert
at § 9-2 er uklar og kan gi rom for feiltolkning. Disse
medlemmer støtter forslaget til endring, og mener
denne vil virke mer klargjørende slik at feiltolkning og
forskjellig praksis unngås.
Et stort flertall av høringsinstansene er i likhet med
departementet av den oppfatning at det ut fra hensynet til de private
parters rettssikkerhet er behov for en frist for kommunen til å fremme
sak for fylkesnemnda når den private part krever endringer
i et tidligere truffet vedtak. Også et stort flertall av
kommunene selv deler denne oppfatningen.
Departementet foreslår en bestemmelse om at barneverntjenesten
skal forberede og oversende et krav om endringer fra den private
part snarest mulig, og senest innen tre måneder fra barneverntjenesten
mottok kravet. Etter forslaget skal fristen i særlige tilfeller kunne
være seks måneder.
Departementet legger til grunn at forslaget er tilstrekkelig
til å sikre en tilfredsstillende saksbehandling i disse
sakene, og at det ikke er behov for å knytte sanksjoner
til eventuelle fristoversittelser eller til å legge ansvaret
for sakens framdrift til fylkesnemnda slik enkelte høringsinstanser
har foreslått.
Når det gjelder fristens lengde, er departementet av
den oppfatning at hovedregelen må være at fristen skal
være inntil tre måneder. Dette må også være
utgangspunktet i de tilfeller barneverntjenesten oppnevner sakkyndige
til å foreta utredninger. Bare unntaksvis skal fristen
kunne være inntil seks måneder.
Når det gjelder innsigelsene fra enkelte kommuner om
fare for feilprioriteringer og dårlig saksbehandling ved
innføring av ytterligere frister, vil departementet vise
til at muligheten for å få prøvet et
vedtak på nytt igjen er sentralt for de private parters
rettssikkerhet i saker av såvidt inngripende karakter som
det her er tale om. I den grad de private parter framsetter åpenbart
grunnløse krav om ny vurdering av et tidligere fattet vedtak,
har fylkesnemndas leder, i henhold til sosialtjenesteloven § 9-11,
jf. barnevernloven § 7-1 j, hjemmel til å avgjøre
kravet uten forhandlingsmøte dersom det ikke er lagt fram
nye opplysninger av betydning for saken. Etter § 4-21
kan den private part heller ikke kreve at fylkesnemnda behandler
et krav om opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse dersom saken
har vært behandlet av fylkesnemnda eller domstolene de
siste tolv måneder. Disse bestemmelsene gir mulighet til å begrense
både kommunens og fylkesnemndas saksbehandling til et nødvendig
minimum når det framsettes åpenbart grunnløse
krav om endringer eller dersom det framsettes krav om opphevelse
av vedtak om omsorgsovertakelse kort tid etter at saken sist ble
behandlet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, har merket seg at når den private
part krever endringer i tidligere vedtak må barneverntjenesten
forberede saken. I dag finnes det ingen lengstefrist for hvor lang
tid kommunen kan benytte på saksforberedelsene. Flertallet foreslår
at hovedregelen må være at fristen skal være
inntil tre måneder, bare unntaksvis skal fristen kunne
være seks måneder.
Flertallet støtter dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at det i dag ikke er noen lengstefrist for hvor lang tid kommunen
kan benytte på saksforberedelser. I praksis har det vist
seg at barneverntjenesten i enkelte kommuner bruker svært lang
tid på forberedelsene. Disse medlemmer mener
dette er uakseptabelt og foreslår at sakene skal oversendes
til fylkesnemnda snarest mulig og senest 2 måneder fra
barneverntjenesten mottok kravet. I særlige tilfeller kan
fristen være 4 måneder.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"§ 7-3 første ledd nytt fjerde punktum
skal lyde:
Når saken gjelder krav fra den private part om endringer
i et tidligere vedtak, skal barneverntjenesten forberede og oversende
saken til fylkesnemnda snarest mulig og senest innen to måneder
fra barneverntjenesten mottok kravet. I særlige tilfeller
kan fristen være fire måneder."
I henhold til § 4-13 skal et vedtak om omsorgsovertakelse
iverksettes så snart som mulig og senest innen seks uker.
Dersom vedtaket ikke er iverksatt innen seksukersfristen bortfaller
det. Slik gjeldende bestemmelse er utformet, kan "fylkesnemnda",
dersom "særlige grunner" tilsier det, forlenge fristen.
Departementet er kjent med at det er praksis i mange fylkesnemnder
at nemndsleder alene tar stilling til forslag fra kommunen om fristforlengelse
etter § 4-13. Etter departementets oppfatning
er det imidlertid viktig å sikre at denne praktiseringen
er i samsvar med lovens ordlyd, noe et klart flertall av høringsinstansene,
herunder flertallet av fylkesnemndene, er enige i.
Det har i praksis oppstått spørsmål
om når et vedtak om omsorgsovertakelse skal anses iverksatt,
idet det ikke er uvanlig at barn som det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse
for midlertidig plasseres i beredskapshjem eller institusjon i påvente
av endelig plassering i fosterhjem eller en bestemt institusjon. Etter
departementets oppfatning skal et vedtak om omsorgsovertakelse anses
iverksatt når barnet er plassert utenfor hjemmet selv om
barnet er plassert midlertidig i påvente av endelig plasseringssted.
Departementet foreslår at det i lovteksten presiseres at
seksukers fristen løper fra vedtakstidspunktet
og at fylkesnemndas leder kan forlenge fristen når særlige grunner
tilsier det.
En av høringsinstansene har reist spørsmål
ved om det bør innføres lengstefrister også for
når endelig plassering senest skal finne sted. Etter departementets oppfatning
er det viktig at en midlertidig plassering har så kort
varighet som mulig. Departementet mener imidlertid det vil være
lite hensiktsmessig å innføre en slik frist i
loven. Det enkelte barns behov og de faktiske forhold i den enkelte
sak kan variere sterkt. Det er heller ingenting i veien for at den
enkelte fylkesnemnd, når det er behov for det, stiller
vilkår om frist for gjennomføring av den endelige
plassering i den enkelte sak.
Da barnevernloven og sosialtjenesteloven ikke inneholder bestemmelser
om på hvilken måte vedtak skal meddeles, er vedtakets
dato etter departementets syn det mest hensiktsmessige og enkleste
utgangspunkt for fristberegningen. Såvidt departementet
er kjent med, har fylkesnemndene nå innarbeidet rutiner som
sikrer at vedtakene sendes partene umiddelbart etter at vedtaket
er fattet.
Barne- og familiedepartementet vil etter dette foreslå en
bestemmelse i samsvar med forslaget i høringsutkastet,
jf. utkastet til § 4-13.
Komiteen har merket seg at i dag er det en samlet
fylkesnemnd som kan forlenge fristen for vedtak om omsorgsovertakelse
utover seks uker. Departementet foreslår at fylkesnemndas
leder kan forlenge fristen.
Komiteen støtter dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at kompetansen i dag er tillagt en samlet fylkesnemnd. I særlige
tilfeller kan fristen for vedtak om omsorgstilfeller forlenges utover
6 uker. I praksis har dette vist seg å være noe tungvint
og ressurskrevende. Regjeringen foreslår derfor at nemndas
leder kan forlenge fristen alene når særlige grunner
tilsier dette.
Disse medlemmer finner det ikke riktig å legge
for store fullmakter i hendene på en person i slike alvorlige
saker, men kan under sterk tvil støtte forslaget om at
nemndas leder kan forlenge fristen i særlige tilfeller.
Enklere beslutning og ressurssparing bør helst ikke være
et argument i saker av denne betydning.
Kommunens barnevernstjeneste må, før den legger
en sak med forslag om plassering i institusjon uten eget samtykke
fram for fylkesnemnda, foreta en grundig vurdering av den unges
behandlings- og opplæringsbehov og hvordan dette behovet
skal ivaretas. Fylkeskommunen har et ansvar for å bistå kommunen i å vurdere
egnet plassering. At kommunen, i samarbeid med fylkeskommunen, foretar
denne vurderingen forut for fylkesnemndas behandling av saken er nødvendig
for at fylkesnemnda skal kunne vurdere om vilkårene for
plassering er til stede og for om det foreslåtte tiltaket
kan ivareta ungdommens samlede behov. Departementet mener at barneverntjenestens og
fylkeskommunens vurderinger av formål med plasseringen
og planlagte tiltak bør nedfelles i et utkast til tiltaksplan
som bør foreligge når fylkesnemnda skal behandle
saken slik at fylkesnemnda får et bedre grunnlag for å vurdere
om de planlagte tiltakene er i samsvar med ungdommens behov. Etter
departementets forslag er fylkesnemnda ikke bundet av de vurderinger
kommunen eller fylkeskommunen har foretatt, og kommunen må derfor
foreta nødvendige justeringer og endringer av tiltaksplanen
dersom fylkesnemndas vedtak eller de forutsetninger som er lagt til
grunn for dette avviker fra innholdet i barneverntjenestens utkast
til tiltaksplan. For å unngå tvil om dette spørsmålet,
vil departementet derfor foreslå at det skal framgå av
bestemmelsen at det er utkast til tiltaksplan som skal foreligge
på vedtakstidspunktet, og at endelig tiltaksplan skal foreligge
snarest mulig etter at fylkesnemndas vedtak foreligger.
Det er viktig at ungdommens situasjon og behov vurderes fortløpende
etter at vedtaket er iverksatt. At barneverntjenesten skal foreta
en fortløpende oppfølging av plasseringen følger
direkte av loven når det gjelder plasseringer som gjennomføres
uten samtykke, jf. § 4-24 annet ledd siste punktum.
I henhold til denne bestemmelsen skal tiltaket også vurderes
på nytt når plasseringen har vart i seks måneder.
Dersom ungdommens situasjon og behov endrer seg etter en tid må tiltaksplanen
selvsagt endres tilsvarende uavhengig av om plasseringen skjer med
eller uten samtykke. Departementet har kommet til at dette bør framgå av
bestemmelsen. Blant annet på bakgrunn av nødvendigheten
av å endre planen underveis, er det departementets oppfatning
at det ikke er hensiktsmessig at fylkesnemnda skal vedta eller at
fylkesmannen skal godkjenne planen slik enkelte høringsinstanser har
foreslått.
Etter departementets oppfatning bør det utarbeides tiltaksplan
for barnet uavhengig av varigheten av plasseringen. Dette vil kunne
bidra til å sikre at også de plasseringer som
er ment å være kortvarige, blir gjenstand for
nødvendige vurderinger på forhånd. Hvor
utfyllende planen skal være, vil imidlertid selvsagt måtte
avhenge av den forutsatte varigheten av plasseringen. Det vil måtte
stilles større krav til innholdet i tiltaksplan for en
plassering som er ment å vare i 12 måneder enn
en plassering som er ment å vare i 1 måned. Departementet
vil imidlertid for ordens skyld presisere at forslaget om plikt
til å utarbeide tiltaksplan ikke er ment å omfatte
plasseringer som foretas på grunnlag av midlertidig vedtak
i henhold til § 4-25 annet ledd, jf. § 4-24.
Disse plasseringene iverksettes i akuttsituasjoner og det synes
derfor lite hensiktsmessig å pålegge en plikt
til å utarbeide tiltaksplaner i disse tilfellene. Blir
en akuttplassering senere avløst av en plassering etter § 4-24
eller § 4-26, skal det imidlertid utarbeides tiltaksplan
på vanlig måte.
Når det gjelder ansvarsforholdet mellom kommunen og
fylkeskommunen, vil departementet vise til at fylkeskommunen etter
gjeldende lov har et ansvar for å bistå kommunene
med plassering av barn utenfor hjemmet, jf. lovens § 2-2.
Fylkeskommunens ansvar inntrer etter anmodning fra kommunen. Forslaget
om at fylkeskommunen skal bistå kommunen med utarbeidelse
av tiltaksplan er ikke ment å innebære noen endring
i dette ansvarsforholdet. Departementet vil derfor foreslå at
bestemmelsen utformes slik at det klart framgår at fylkeskommunens
plikt til å bistå kommunen med utarbeidelse av
tiltaksplan inntrer etter kommunens anmodning. Forslaget til bestemmelse pålegger
ikke fylkeskommunen nye forpliktelser utover å bistå kommunene
med utarbeidelse av tiltaksplan. Forslaget til bestemmelse om plikt
for fylkeskommunen til å bistå kommunen med utarbeidelse
av tiltaksplan er uavhengig av fylkeskommunens organisering av sin
virksomhet.
Forslaget til bestemmelse om tiltaksplan for barn med alvorlige
atferdsvansker, vil ikke alene være tilstrekkelig til å sikre
denne gruppen barn og unge gode nok tiltak. Krav om tiltaksplan
vil imidlertid være ett av flere virkemidler som kan bidra
til å målrette tiltakene i større grad.
Komiteen har merket seg at barneverntjenesten må utarbeide
en tiltaksplan når det treffes vedtak om frivillige hjelpetiltak
eller vedtak om omsorgsovertakelse. Tiltaksplanen skal sikre at
den hjelp som gis er planlagt og målrettet, og at barneverntjenesten
følger opp iverksatte og planlagte tiltak.
Departementet foreslår at det formelle ansvar for at
tiltaksplanene blir utarbeidet skal ligge i det kommunale barnevernet,
og at fylkeskommunen har en plikt til å bistå kommunen
med utarbeidelse med tiltak.
Komiteen ser det som viktig at man har klare mål å arbeide
etter, tilpasset den enkelte, når man velger å plassere
et barn i institusjon. Komiteen mener at ved å ha
en klar plan å arbeide etter, vil man kunne nå det ønskede
resultat raskere. Komiteen ser dette som positivt
både for den familie dette gjelder og for barneverntjenesten.
Komiteen støtter dette.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre, viser til at tiltaksplanen i dag blir utarbeidet
i nært samarbeid mellom gjeldende familie/ungdom
og barneverntjenesten. Faglig ekspertise blir trukket inn i den
grad det ansees nødvendig.
Flertallet viser til at tiltaksplanen skal endres
i takt med barnets utvikling og endrede behov, og det er på den
bakgrunn viktig at denne prosessen ikke gjøres for byråkratisk
og tungrodd.
Komiteens medlemmer fra Høyre er enig
i at det ved endelig vedtak om plassering etter §§ 4-24
og 4-26 samtidig skal vedtas et utkast til tiltaksplan. Disse
medlemmer mener at en slik plan må bygge på tilråding
fra tverrfaglig ekspertise. Endelig tiltaksplan bør oversendes
fylkesnemnda til orientering, da dette vil understreke det ansvar
fylkesnemnda har, og vil gi større sikkerhet for at premissene
for vedtaket følges opp i praksis.
Disse medlemmer mener at ved atferdsforstyrrelser
av så alvorlig karakter at det utløser vedtak etter § 4-24,
bør barnets totale situasjon alltid vurderes av et tverrfaglig
team for å sikre at bakenforliggende årsaker til
atferdsavvikene belyses best mulig. Et slikt team bør
ha ulik ekspertise tilknyttet, og deres vurderinger bør
legges til grunn for tiltaksplanen. Fylket må ha ansvar
for at ekspertise for tverrfaglig utredning av barn er tilgjengelig. Disse
medlemmer vil vise til at barn som begår grov eller
gjentatt kriminalitet til vanlig er kjent av barnevernet i lang
tid før § 4-24 kommer til anvendelse.
Dette indikerer at det lokale barnevern ikke i tilstrekkelig grad
har maktet å fange opp barnets behov og sette inn adekvate
hjelpetiltak i tide. Derfor mener disse medlemmer at kvaliteten
på en tiltaksplan for disse barna må sikres ved
at ekstern ekspertise bistår det lokale barnevern med utredning
og utarbeidelse av tiltaksplan.
§ 4-6 fjerde ledd regulerer hvilke frister
som gjelder for oversendelse av sak til fylkesnemnda dersom barneverntjenesten
mener det er behov for plassering utover akuttsituasjonen. Hovedregelen
er en seksukersfrist. Fristen er to uker "hvis det gjelder tiltak
etter § 4-24 første ledd."
Ordlyden i gjeldende bestemmelse kan tolkes slik at fristen for
oversendelse av forslag til tiltak til fylkesnemnda er seks uker,
som er den alminnelige fristen når det er truffet akuttvedtak
etter § 4-6, dersom akuttvedtaket viser til § 4-24
annet ledd. Departementet har lagt til grunn at det i alle tilfeller
gjelder en to-ukers frist. Fylkesnemndenes praksis er, så langt
departementet kjenner til, noe ulik.
For å unngå videre tolkningstvil om dette spørsmålet,
foreslo departementet i høringsnotatet at bestemmelsen
presiseres slik at det uttrykkelig framgår at når
det er truffet akuttvedtak med hjemmel i barnevernloven § 4-25
skal fristen for oversendelse av forslag til tiltak til fylkesnemnda
være to uker. Det er her tale om svært inngripende
tiltak. Tiltakene bør derfor ikke kunne opprettholdes i
lengre tid uten at saken er oversendt fylkesnemnda for behandling.
Høringen har vist at det er et stort behov for å presisere
bestemmelsen.
Komiteen har merket seg at det er oppstått
en tolkningstvil om hvor lang frist man har etter at det er truffet
akuttvedtak med hjemmel i barnevernlovens § 4-25,
og departementet ønsker at det presiseres at fristen for
oversendelse av forslag til tiltak til fylkesnemnda skal være
to uker og ikke seks uker.
Komiteen støtter dette.
Fylkeskommunen har i henhold til barnevernloven § 5-1
et ansvar for å opprette og drive barnevernsinstitusjoner
i den utstrekning det er behov for slike institusjoner i fylket.
Fylkeskommunen har videre et ansvar for å utarbeide en
plan for løsningen av disse oppgavene, jf. § 5-2.
Fylkeskommunen kan alene eller sammen med andre fylkeskommuner følge
opp sitt ansvar ved å ha et institusjonstilbud som tilsvarer behovet
for plasser i fylket, jf. § 5-3. For å kunne
ivareta ansvaret kan fylkeskommunen innpasse private institusjoner
i sin plan ved å inngå avtale med private institusjoner
om at fylket skal disponere plassene. Blir det inngått
slik avtale skal fylkeskommunen dekke institusjonens driftsutgifter
etter et godkjent budsjett, jf. § 5-5. Når
det gjelder private institusjoner som er innpasset på fylkeskommunens
plan skal institusjonen være underlagt de samme faglige
krav og kontrollordninger som fylkeskommunens egne institusjoner.
Når det gjelder bruk av private institusjoner som ikke
er innpasset på fylkeskommunens plan i henhold til § 5-5,
bestemmer § 5-8 at kommunen har et ansvar for å undersøke
og følge med i at institusjonen drives i samsvar med loven
og at institusjonen ellers drives på forsvarlig måte.
Fylkeskommunen er imidlertid ikke pålagt et tilsvarende
ansvar etter denne bestemmelsen. Barne- og familiedepartementet
la derfor i høringsnotatet til grunn at fylkeskommunen
i slike tilfeller - i likhet med kommunen - bør ha et tilsvarende ansvar
som kommunen er pålagt etter § 5-8.
Departementet er kjent med at kvaliteten på mange av
de private institusjoner som benyttes som tiltak med hjemmel i barnevernloven
ikke er god nok. Særlig gjelder dette med hensyn til krav
til den faglige kvaliteten. Etter departementets oppfatning vil
ikke en godkjenningsordning løse disse problemene, og finner
derfor ikke grunn til å foreslå slike endringer.
Det er først og fremst når det gjelder tiltak
for barn med alvorlige atferdsvansker at fylkeskommunene har mangel
på egne tiltak. For å bedre kvaliteten på disse
tilbudene har departementet utarbeidet en handlingsplan for barn
og unge med alvorlige atferdsvansker.
Komiteen har merket seg at fylkeskommunen har
ansvar for å opprette og drive barnevernsinstitusjoner
i den utstrekning det er behov for slike institusjoner i fylket.
De kan også innpasse private institusjoner i sin plan.
Private institusjoner skal være underlagt de samme faglige
krav om kontroller som fylkeskommunens egen institusjoner.
Loven av i dag viser at når det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse
for et barn kan det i utgangspunktet ikke benyttes private institusjoner
med mindre disse er innpasset i fylkeskommunens plan. I dag er situasjonen
slik at fylkeskommunen i en del tilfeller kjøper enkeltplasser
i private institusjoner.
Komiteen støtter departementet i at dersom kommune
eller fylkeskommune vil gi økonomisk støtte til
en institusjon som ikke er innpasset i fylkeskommunens plan, må det
sørges for at institusjonen drives i samsvar med barnevernloven.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til proposisjonen
der det sies at kvaliteten på mange av de private institusjoner
som benyttes som tiltak med hjemmel i barnevernloven ikke er god
nok. For å bedre kvaliteten på disse tilbudene
har departementet utarbeidet en handlingsplan for barn og unge med
alvorlige atferdsvansker, jf. Rundskriv Q-12/97. Flertallet er
kjent med at barnevernloven, inklusive tiltak for barn og unge med
alvorlige atferdsvansker, er under evaluering gjennom et eget delprogram under
Norges Forskningsråd. Flertallet viser også til
at Regjeringen 29. januar 1999 nedsatte et offentlig utvalg
som skal foreta en helhetlig vurdering av barnevernet og vurdere
eventuelle endringer. Utvalget vil legge fram sin innstilling innen
30. april 2000. Flertallet vil komme nærmere
tilbake til saken på dette området når
resultatene av evalueringen og utvalgets innstilling foreligger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
av barnevernloven at fylkeskommunen har et ansvar for å opprette
og drive barnevernsinstitusjon. For å ivareta ansvaret
kan fylkeskommunen innpasse private institusjoner i sine planer.
Disse medlemmer registrerer at endringen her innebærer
at fylkeskommunen må sikre at institusjonene drives i samsvar
med loven og forskriftene.
Disse medlemmer ser det som positivt at kvalitetssikringen
av barnevernsinstitusjoner styrkes. Disse medlemmer mener
dette bør gjelde både private og offentlige institusjoner. Disse
medlemmer er imidlertid uenig i at fylkeskommunen skal ha
denne kontrollmyndigheten. Dette fordi fylkeskommunen da både
blir bruker og kontrollør. Etter disse medlemmers syn
bør fylkesmannen være den som kvalitetskontrollerer
barnevernsinstitusjonene.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"§ 5-8 femte ledd, nytt siste punktum, skal
lyde :
Fylkesmannen skal ha ansvaret for å kontrollere at private
og offentlige barnevernsinstitusjoner drives i samsvar med loven."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
påpeke at det flere ganger tidligere har blitt tatt opp
at det er et behov for å få en nasjonal forhåndsgodkjenning
for private institusjoner som brukes av barne- og ungdomsvernet,
på lik linje med fylkeskommunale institusjoner eller private
institusjoner som er tatt med i fylkeskommunens planer. Fellesorganisasjonen
for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere påpeker
også dette i høring i forbindelse med behandlingen
av Ot.prp. nr. 61 (1997-98). De påpeker behovet for å kunne
stille krav til kompetanse og bemanningsbehov ved institusjonene, slik
at barn og unge i en vanskelig livssituasjon virkelig blir ivaretatt.
Dette medlem mener at det, slik situasjonen er
i dag, er vanskeligere å starte og drive butikk enn det
er å åpne privat institusjon som brukes av barnevernet.
Viktigheten av å ivareta barn og unges interesser er spesielt
stor når de er i så vanskelige livssituasjoner
at barnevernet kommer inn og tar i bruk institusjon. En nasjonal
forhåndsgodkjenningsordning må være minstekrav
man iverksetter for å sikre barn og unge trygge omgivelser
mens de er i institusjon, samt at kravene til kompetanse blir lik
og dermed også bidrar til å sikre brukerne.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utarbeide forslag til en nasjonal
forhåndsgodkjenningsordning for private institusjoner som
brukes i barne- og ungdomsvernet."
Fylkesnemndas vedtak får store konsekvenser for dem
det gjelder. Dette gjelder hva enten vedtaket treffes med hjemmel
i barnevernloven og gjelder tiltak for barn eller om det treffes
med hjemmel i sosialtjenesteloven og gjelder tiltak for rusmiddelmisbrukere og
eventuelt gravide misbrukeres foster. Barne- og familiedepartementet
og Sosial- og helsedepartementet har blant annet på bakgrunn
av høringen kommet til at hensynet til den enkeltes rettssikkerhet
tilsier at kommunen bør ha adgang til å kreve
rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak. Dette hensynet
må gå foran hensynet til den belastning det kan
innebære for den private part og dennes pårørende
ved at den enkelte sak trekker noe ut i tid på grunn av
overprøvingen. Departementet legger til grunn at kommunen
derfor grundig må vurdere belastningen for den private
part ved at kommunen forfølger saken. Departementet vil imidlertid
vise til at det kan ha svært alvorlige konsekvenser for
den enkelte dersom fylkesnemnda feilaktig kommer til at det ikke
er grunnlag for å treffe vedtak om tiltak. I slike tilfeller
vil det være en særlig rettssikkerhetsgaranti
for den enkelte at det finnes mulighet til overprøving
av domstolene, og departementet vil derfor opprettholde høringsnotatets
forslag, jf. utkastet til sosialtjenesteloven § 9-10
første ledd.
Når det gjelder innvendingene fra enkelte høringsinstanser
om at tvistemålsloven kap. 33, som gjelder ved overprøvingen
av disse sakene, ikke er utformet med tanke på overprøving
av et vedtak om at det ikke er grunnlag for tvangsinngrep, er departementet
enig i at ikke alle bestemmelsene i tvistemålsloven kap.
33 kan anvendes direkte. Disse bestemmelsene er bl.a. utformet med
utgangspunkt i at det alltid er den private part som er saksøker
og at den offentlige part er saksøkt. Departementet vil
derfor foreslå en endring i sosialtjenesteloven § 9-10
sjette ledd, nåværende femte ledd, om at tvistemålsloven kap.
33 skal gjelde tilsvarende så langt den passer.
Komiteen har merket seg at når fylkesnemnda treffer
vedtak i en sak skjer dette etter at kommunens barnevern- eller
sosialtjeneste har fremmet forslag til tiltak. Når fylkesnemnda
treffer vedtak som gir kommunen medhold kan foreldrene etter barnevernloven bringe
fylkesnemndas vedtak inn for domstolen. Kommunene har ikke den samme
retten.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, mener det er en rettssikkerhetsgaranti for
barna at kommunen har søksmålskompetanse i slike
tilfeller. Barneverntjenesten representerer interesser i saker som
behandles av fylkesnemnda, og har derfor et særlig ansvar
for at barnas beste skal ivaretas. Flertallet støtter
derfor endringen i sosiallovens § 9-10, nåværende
femte ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Fremskrittspartiets prinsipale syn hvor fylkesnemndene bør
avvikles i sin nåværende form, og at barnevernssaker
i sin alminnelighet føres for de alminnelige domstolene
som andre saker. Disse medlemmer mener at hvis man
fortsatt ønsker å opprettholde fylkesnemndene
som en dømmende instans, så bør dens
vedtak til fordel for den private part være endelig slik
at denne parten kan får saken ut av verden. Disse
medlemmer mener en åpning for slik praksis som
her foreslås vil være en betydelig merbelastning
for den private part som allerede har vært igjennom en
belastning.
Disse medlemmer går derfor imot endringene
i loven på dette punkt.
Både ved fylkesnemndas behandling av en sak og under
den eventuelle rettslige overprøvingen er det kommunens
barnevernstjeneste som er part i saken. Staten er ikke part i saken
og har ingen innflytelse på de rettslige skritt som tas
av kommunen eller de omkostninger som påløper
som følge av kommunens handlinger. Etter departementets
syn er det rimelig at staten dekker den private parts omkostninger.
Disse blir dels dekket i form av fri sakførsel. Dette følger
av rettshjelpsloven § 19 nr. 2. Presiseringen
av statens ansvar for den private parts omkostninger i utkastet
til § 9-10 femte ledd annet punktum vil imidlertid
ha selvstendig betydning for nødvendige omkostninger som
ikke dekkes under fri sakførsel, f.eks. utgifter til egen
deltakelse i saken, jf. rettshjelpsloven § 24
annet ledd. Når det gjelder kommunens egne omkostninger er
det slik departementet ser det ikke urimelig at kommunen selv må dekke
disse. Dette er etter departementets oppfatning både i
samsvar med gjeldende rett og etablert praksis.
Etter forslaget vil kommunen ha ansvar for å dekke de
omkostninger som en part i en rettssak normalt må dekke
selv eller i det minste i første omgang er ansvarlig for
overfor domstolene. Det er i første rekke utgifter til
egen deltakelse i saken, til advokatbistand og til vitner og sakkyndige
m.m. som kommunen selv begjærer innkalt eller oppnevnt.
Utgifter til rettsoppnevnte sakkyndige o.l. vil fortsatt bli dekket
av staten.
Forslaget om at en part bare kan pålegges ansvar for
en annens parts omkostninger dersom særlige grunner taler
for det, jf. utkastet til § 9-10 femte ledd tredje
punktum, svarer til tvistemålsloven § 483
annet punktum. Bestemmelsen innebærer at dersom en kommune
etter de alminnelige regler om saksomkostningsansvar i tvistemålsloven
kap. 13 i utgangspunktet er ansvarlig overfor motparten og retten
unntaksvis finner at det foreligger "særlige grunner" som
taler for at kommunen holdes ansvarlig, er det normalt staten som
skal tilkjennes erstatning, jf. rettshjelpsloven § 25.
Dette ansvaret omfattes ikke av utkastet til femte ledd annet punktum
om at staten skal dekke omkostningene ved saken.
Når det gjelder forholdet til Svalbard, mener departementet
at dette bør reguleres nærmere i forskrift gitt
med hjemmel i § 1-2 der barnevernlovens anvendelse
på Svalbard er regulert.
Når det gjelder spørsmålet om nærmere
presiseringer av ansvaret for omkostningene ved fylkesnemndsbehandling,
vil departementet se nærmere på behovet for slike
presiseringer, og vil eventuelt komme tilbake til dette.
Komiteen støtter forslaget
om at kommunen dekker sine egne kostnader.
Forslaget om å oppheve bestemmelsen om at fylkesnemndsledere
skal oppnevnes for fire år om gangen har fått
bred støtte i høringen, og er etter departementets
oppfatning nødvendig for å bringe bestemmelsen
i samsvar med den faktiske situasjon. Etter departementets oppfatning
er det ikke behov for å foreta ytterligere endringer for å sikre
fylkesnemndene tilstrekkelig uavhengighet. Fylkesnemndsordningen
er for tiden gjenstand for en omfattende evaluering. Spørsmål
om ytterligere endringer i ordningen vil eventuelt bli vurdert når
resultatene av denne evalueringen foreligger.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, har merket seg at fylkesnemndsledere, et
utvalg av sakkyndige og et alminnelig medlemsutvalg til hver av
landets fylkesnemnder oppnevnes for fire år av gangen.
Alle landets fylkesnemndsledere er fast ansatt.
Flertallet støtter at en opphever bestemmelsen om
at fylkesnemndslederne skal oppnevnes for fire år av gangen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at det kan være et problem å få rekruttert
tilstrekkelig kvalifiserte fylkesnemndsledere dersom stillingene
gjøres tidsbegrensede. Dette pga. at man konkurrerer med dommerembedene
som har et helt annet oppsigelsesvern. Disse medlemmer viser
til Fremskrittspartiets syn vedrørende opprettholdelse
av fylkesnemndene i nåværende form. Disse
medlemmer ønsker av den grunn at fireårsregelen
opprettholdes.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"I lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester
m.v. skal § 9-2 annet ledd første punktum
lyde:
Oppnevningen som nevnt i første ledd under bokstav a),
b) og c) gjelder for fire år om gangen."
I henhold til sosialtjenesteloven § 9-3 skal
fylkesmannen være sekretariat for fylkesnemnda. Det følger av
forarbeidene til bestemmelsen at det først og fremst var
de kontortekniske og ekspederingsmessige funksjoner fylkesmannen
var ment å ivareta, jf. Ot.prp. nr. 29 (1990-91) om lov
om sosiale tjenester s. 136.
Siden fylkesnemndene ble etablert 1. januar 1993, har
sekretariatsoppgavene gradvis blitt overført fra fylkesmannsembetene
til fylkesnemndene selv. Fylkesnemndene har i dag egne sekretariater
som ivaretar de funksjonene som opprinnelig var ment å ivaretas av
fylkesmannsembetene.
For å bringe loven i samsvar med den faktiske situasjon,
foreslår Barne- og familiedepartementet i høringsnotatet å oppheve
sosialtjenesteloven § 9-3.
Komiteen mener dette kun er justering
av gjeldende praksis og skulle kun være en praktisk endring. Komiteen støtter
derfor denne endringen.