Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Arnesen,
Gravdahl, Hildeng, Kristoffersen, Skogholt og Øyangen,
medlemmene fra Fremskrittspartiet, lederen og Nesvik, medlemmene
fra Kristelig Folkeparti, Næss og Woie Duesund, medlemmene
fra Høyre, Høegh og Sjøli, medlemmet
fra Senterpartiet, Gløtvold, og medlemmet fra Sosialistisk
Venstreparti, Ballo, vil vise til at lov om spesialisthelsetjenesten
skal erstatte sykehusloven og de organisatoriske bestemmelsene i
lov om psykisk helsevern. Komiteen har merket seg
at loven i stor grad er en videreføring og modernisering
av gjeldende rett. Komiteen ser det som positivt
at Regjeringen foreslår en lov som skal omfatte hele spesialisthelsetjenesten.
Dette er med og understreker at psykisk helsevern ikke representerer
en særomsorg innen helsetjenesten.
Komiteen ser det som viktig at de foreslåtte helselovene
er samordnet. Komiteen finner det derfor riktig at
disse behandles samtidig i Stortinget slik at de lettere kan ses
i sammenheng.
Komiteen har merket seg at lovforslaget følger opp
vedtak fattet av Stortinget. Særlig sentralt står Stortingets
behandling av St.meld. nr. 50 (1993-94) Samarbeid og styring. Mål
og virkemidler for en bedre helsetjeneste og St.meld. nr. 24 ( 1996-97)
Tilgjengelighet og faglighet. Om sykehus og annen spesialisthelsetjeneste.
Forslag fremmet i NOU 1997:2 Pasienten først. Ledelse og
organisering i sykehus, følges også opp i lovforslaget.
Komiteen vil vise til at de fleste høringsinstansene
var positive til den revisjon og samordning av regelverket som er
foretatt i denne proposisjonen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
mener det hadde vært ønskelig om konklusjonen
fra utvalget, ledet av Rune J. Sørensen, som vurderte tilknytningsformer
for offentlige sykehus, hadde vært lagt til grunn også i
behandlingen av spesialisthelsetjenesteloven. Dette kan imidlertid
holdes opp mot en mest mulig samordnet behandling av helselovene.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil anta at det vil være nødvendig å komme
tilbake med forslag om endringer av lovverket som har betydning
for de offentlige sykehusenes tilknytningsform. Dette flertallet mener
at tilknytningsform kan ha betydning for å nå de
overordnete helsepolitiske mål.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil påpeke at sykehusene ofte er store og komplekse organisasjoner
som må tilpasse seg endringer i behandlingsmetoder, behov
og helsepolitiske og økonomiske virkemidler som for eksempel pasientrettigheter,
fylkesmessige og regionale samarbeidsmønstre og oppgavefordeling,
finansieringssystemer m.m. Flertallet minner
og om at sykehusene også har samfunnsmessige funksjoner
i forbindelse med utdanning og forskning.
Dessuten må sykehusene som offentlig eide og offentlig
finansierte være underlagt politisk styring, også av
hensyn til utgifts- og kostnadskontroll.
Flertallet vil vise til at komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti uttalte følgende
til § 4, Forsvarlighet, i Innst. O. nr. 58 (1998-99)
om lov om helsepersonell m.v.:
«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, presiserer at helsepersonell kan yte den hjelp de
er kvalifisert for, i samsvar med kravet til forsvarlighet. Av dette
følger for eksempel at en psykolog er kvalifisert til å treffe
avgjørelser i psykologfaglige spørsmål
og til å behandle psykiske lidelser på selvstendig
grunnlag. Det samme gjelder andre grupper autorisert helsepersonell,
som kiropraktorer, fysioterapeuter og jordmødre innen deres fagområder.»
Flertallet viser til at selv om leger er best faglig kvalifisert
og tar beslutning i et medisinsk spørsmål, kan
utførelsen av helsehjelpen overlates til samarbeidende
personell. Kravet til at legen skal ta beslutninger i medisinske
spørsmål, utelukker ikke at annet helsepersonell
kan utføre enkel diagnostikk og gi pasienter oppfølging,
pleie og omsorg.
Flertallet viser til Helseministerens brev av 22. februar
1999 til saksordfører der han uttaler:
«I alle tilfelle er dette uttrykk som henviser
til et skjønn, og der innholdet må fastsettes
ut fra en konkret tolking i de enkelte tilfelle. En rekke helsefagutdanninger
gir kvalifikasjoner som karakteriseres som medisinske kvalifikasjoner.
Med uttrykket «medisinske spørsmål» er
i stor grad ment de spørsmål hvor leger har medisinske
kvalifikasjoner som odontologer, kiropraktorer eller andre ikke
har.»
Flertallet peker på at bestemmelsen om at leger skal
ta beslutninger i medisinske spørsmål, gjelder konkrete
behandlingssituasjoner, og ikke organisatoriske spørsmål
knyttet til for eksempel ledelse.»
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
mener det offentlige helsevesen må være grunnpilaren
i spesialisthelsetjenesten for å sikre lik tilgjengelighet
for alle lag av befolkningen og likeverdige tilbud i hele landet. Dette
flertallet vil peke på at det er spesielt krevende å sikre
likeverdige tilbud i alle regioner i et land med så spredt
bosetting.
Dette flertallet mener at Sørensen-utvalgets arbeid
om organisasjonsformer berører vitale spørsmål
som effektiv ressursbruk, privat kontra offentlig sykehusvesen,
og mulighetene for å gi tilfredsstillende spesialisthelsetjenester
i hele landet.
Utvalget peker på at sykehusledelsen har et uklart mandat
til å styre sykehusene, at ledelsen mangler normal myndighet
i personellspørsmål, at tilgangen på investeringsmidler
ofte er tilfeldig, og at sykehusledelsen lett blir utsatt for inngrep
i den daglige driften. Erfaringene med dagens styring tyder på at
ledelsen må gis et klarere og mer langsiktig oppdrag til å styre
sykehusene. Styringen preges dessuten av mangelfull avklaring av
statens og fylkeskommunens rolle som overordnet styringsorgan.
Flertallet i utvalget mener at kommunalt foretak eller kommunalt
selskap er de beste alternativer til dagens organisering. På den
ene siden markeres at sykehusene er offentlig eid, underlagt folkevalgt
styring og at fylkeskommunene har en nødvendig økonomisk kontroll
med sykehusene. På den andre siden blir sykehusene rettslig
selvstendige organisasjoner, slik at de gis et klarere ansvar og
formell myndighet for den daglige virksomheten.
Dette flertallet vil peke på at et flertall
i Oslo kommune åpner for å organisere Ullevål
og Aker sykehus som aksjeselskap. Dette dreier seg om Norges største
og tredje største sykehus og en meget vesentlig del av
norsk spesialisthelsetjenestetilbud. Etter det dette flertallet erfarer, åpnes
det opp for å gjøre sykehusene til eget tariffområde.
Dette kan føre til en ytterligere sentralisering av helsepersonell.
En fersk undersøkelse fra Nasjonalt råd for spesialistutdanning
av leger og legefordeling dokumenterer at problemene med legedekning
forsterker seg jo lenger en kommer ut fra de sentrale områder
i Sør-Norge.
Dette flertallet viser til at kombinasjonen fritt
sykehusvalg og store sykehus i sentrale strøk som organiseres
som aksjeselskap med store friheter, innebærer en betydelig
fare for sentralisering av spesialisthelstjenesten.
Dette flertallet vil mene at spesialisthelsetjenesten
både som tjenestetilbud og kompetansekraft er en viktig
og bærende del av infrastrukturen i alle regioner i landet.
Komiteen har videre merket seg at Helseministeren
i sine svar om den aktuelle situasjonen i Oslo peker på at
vesentlige endringer av nåværende organisering
må godkjennes av departementet som nedfelt i § 4-1.
Helseministeren viser videre til at salg av hele eller deler av
virksomheten innebærer en vesentlig endring, og mener at
det vil være viktig for sentrale myndigheter å kunne
ta stilling til slike endringer gjennom godkjenningsordning nedfelt
gjennom en eventuell forskrift.
Komiteen vil også peke på de
store manglene Sørensen-utvalget peker på ved
dagens styringssystem, og mener det må stilles krav til
alle sykehus om effektiv styring og ledelse og klare ansvarsforhold. Komiteen vil
derfor be Regjeringen komme til Stortinget så snart råd
er, med forslag til tilknytningsformer for sykehusene bygd på Sørensen-utvalgets
utredning.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til Voksenåsen-erklæringen hvor sentrumspartiene
gikk inn for fortsatt fylkeskommunalt eierskap for de offentlige
sykehusene, og mener at det er uaktuelt med salg av slike sykehus.
Flertallet stiller seg kritisk til å omgjøre
offentlige sykehus til aksjeselskap, og vil komme nærmere
tilbake til eierstruktur og eierform i forbindelse med behandlingen
av Sørensen-utvalgets innstilling.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti forutsetter at ingen offentlige
sykehus omdannes til aksjeselskap før Stortinget har behandlet
saken.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet er kjent med at någjeldende lovverk
ikke gir hjemmel for å hindre delsalg eller salg av offentlige
sykehus. Etter disse medlemmers mening må en
forskrift som skal regulere slike eventuelle endringer, gi anledning
til å ta samfunns- og helsepolitiske hensyn.
Komiteen vil påpeke at mange pasienter
i dag opplever lite forutsigbarhet i forhold til når de
kan forvente behandling, hva behandlingen skal gå ut på,
og at mange pasienter opplever at operative inngrep gjentatte ganger
blir utsatt eller avlyst. Komiteen mener informasjonsrutinene
og den interne organiseringen ved sykehusene må bli vesentlig
bedre slik at syke mennesker blir vist respekt ved at de får
tilstrekkelig informasjon om helsetjenestene de har til utsikt til å få.
Komiteen vil videre peke på at det innen
det enkelte sykehus må arbeides videre med skillet mellom
planlagt aktivitet og øyeblikkelig behandling slik at en
kan unngå at pasienter blir utsatt for gjentatte avlysninger
av operative inngrep.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det grunnleggende element i norsk helse- og sykehuspolitikk,
må være å sikre hele befolkningen god
tilgang på helsetjenester av god kvalitet uavhengig av økonomi,
alder, kjønn og bosted. Selv om Norge må sies å ha
et godt helsevesen, står meget igjen før en kan
si at en har likeverdige tilbud i hele landet både når
det gjelder kvantitet og kvalitet på tjenestene. Etter disse
medlemmers skjønn er et av hovedproblemene i norsk
helsevesen i dag utilstrekkelig kapasitet som har gitt som resultat betydelige
sykehuskøer.
Selv om disse medlemmer konstaterer at Norge bruker
en mindre andel av BNP til sitt helsevesen i forhold til sammenlignbare
land, mener disse medlemmer at intern organisering
og tilknytningsform av våre sykehus kanskje er en større årsak
til manglende kapasitet enn for knapp ressurstilgang. Disse
medlemmer mener at i tillegg til at myndighetene må legge
opp til bruk av hensiktsmessige juridiske, økonomiske og
organisatoriske virkemidler i styringen av sykehusene, vil normer
og verdier i sykehusorganisasjonene og i profesjonene ha stor betydning
for hvordan sykehusene fyller sin rolle og løser sine oppgaver. Disse
medlemmer mener at pasientene og pasientorganisasjonene
må få større innflytelse i driften av
offentlige sykehus.
Det påhviler etter disse medlemmers mening
fylkeskommunene og staten med nåværende eier-
og driveransvar å formulere sine krav til sykehusene på en
klar måte og sørge for at sykehusene og dets personell
gis rammebetingelser som setter dem i stand til å løse
sine pålagte oppgaver.
Det foreliggende lovforslag til ny spesialisthelsetjenestelov
mener disse medlemmer ikke i tilstrekkelig grad legger
føringer for en forsvarlig og effektiv organisering og
bruk av spesialisthelsetjenesten både i og utenfor institusjon.
Dette gjelder bl.a. en sterkere klargjøring av instruksjons-
og ansvarsforhold, horisontalt og vertikalt. Lovproposisjonen klargjør
etter disse medlemmers mening ikke på en god
nok måte systemansvar kontra personalansvar, og lovforslaget
synes derfor etter disse medlemmers mening å være
dårlig harmonisert med helsepersonelloven og pasientrettighetsloven. Disse medlemmer mener
det også er en alvorlig svakhet ved lovforslaget at ikke
tilsynsmyndighetene, nemlig Statens helsetilsyn, er tillagt sterkere
kontroll og sanksjonsmuligheter.
Disse medlemmer mener at de prinsipper som legges
til grunn for tilsyn med enkeltpersoner i helsepersonelloven, burde
vært fulgt opp med tilsvarende krav til organisering av
spesialisthelsetjenesten. Først da vil etter disse
medlemmers mening Helsetilsynet på et helhetlig
grunnlag kunne føre tilsyn både med enkeltpersoner
og med systemene og de ansvarlige for disse.
Disse medlemmer er også lite tilfreds
med at lovproposisjonen ikke fastlegger hva som forståes med
enhetlig ledelse og heller ikke lovfester ordningen med pasientansvarlig
lege.
Disse medlemmer har registrert at det nå foreligger
en egen utredning vedrørende ulike tilknytningsformer for
offentlige sykehus fra det såkalte Sørensen-utvalget,
og etter disse medlemmers skjønn burde ny
lov om spesialisthelsetjenesten ikke vært fremmet før
Stortinget hadde behandlet de ulike forslag om tilknytningsform
for offentlige sykehus. Disse medlemmer går
ut fra at det vil foreligge et dokument for behandling i Stortinget
på bakgrunn av Sørensen-utvalgets utredning som
kanskje vil få stor betydning for fremtidens sykehusmønster
både når det gjelder eierskap og driverforhold. Disse medlemmer mener
derfor det hadde vært hensiktsmessig å utsette
behandlingen av spesialisthelsetjenesteloven til Sørensen-utvalgets
innstilling var behandlet.
Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet
alltid har stått for en statlig tilknytningsform av norsk
helsevesen med et enhetlig statlig ansvar for spesialisthelsetjenesten
der det enkelte sykehus fristilles som stiftelse eller aksjeselskap. Disse
medlemmer mener statlig enhetlig ansvar og fristilling av
sykehusene ville ha ført til mer enhetlige og likeverdige
tilbud i hele landet, og det ville gitt det enkelte sykehus frihet
til en bedre organisering og effektivisering.
Disse medlemmer mener videre at private sykehus
og helsetjenester må likestilles med offentlige og gis
like vilkår. Når det gjelder finansieringsformen,
mener disse medlemmer at den innsatsbaserte finansieringen
som i dag er på 50 pst., bør økes til
60 pst. fra år 2000, og at sykehusenes totale finansiering
betales av folketrygden som disse medlemmer mener
skal være borgernes helseforsikringsselskap. Disse
medlemmer vil henstille til departementet å intensivere
arbeidet med en stykkpris eller en kurprisfastsettelse også for
psykiatriske pasienter og kronikere.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
norsk helsevesen trenger både økte midler og gjennomgripende
reformer for å gi raskere og bedre behandling til alle
som trenger det. Norge må bli ett helserike slik at ikke
fylkes- og forvaltningsgrenser hindrer pasienter i å få hjelp
der de ønsker.
Disse medlemmer vil understreke at det ikke finnes
en enkel løsning eller et trylleformular som får
problemene til å fordufte. Man må ha en helhetlig
strategi der både pasientrettigheter, finansiering, organisering
og eierskap er nødvendige deler. Dessuten er det viktig å innrømme
at gamle virkemidler ikke lenger er hensiktsmessige: Det var galt å frata pasienter
rett til fritt sykehusvalg og gi dem stavnsbånd til eget
fylke. Det var galt å splitte opp landet i 19 helseriker
slik at vi blir gjestepasienter i eget land fordi det er åpenbart
at fylkeskommunen er blitt et for lite og begrensende forvaltningsnivå.
Det var galt å satse ensidig på rammefinansiering,
slik at sykehusene ikke fikk belønning etter innsats. Det
var, og er galt å la systemet – oppgjørsordningene
mellom forvaltningsnivåene og lokalpolitisk styring – være
viktigere enn pasientenes rett til behandling, pasientenes rett
til fritt sykehusvalg og pasientenes rett til likeverdig behandling
uansett hvor i landet de bor.
Alle helsepolitiske hensyn taler etter disse medlemmers syn
for at Norge gjøres til ett helserike gjennom innføring
av nasjonalt statlig ansvar for sykehusene kombinert med stor grad
av lokal frihet for det enkelte sykehus innenfor vedtatte medisinske og økonomiske
rammer.
Disse medlemmer viser for øvrig til Høyres merknader
i Innst. S. nr. 237 (1996-97) Om sykehus og annen spesialisthelsetjeneste
(Tilgjengelighet og faglighet).
Disse medlemmer ser positivt på at Regjeringen
foreslår en felles lov for hele spesialisthelsetjenesten,
ved at den nye lov om spesialisthelsetjenesten skal erstatte både
sykehusloven og de organisatoriske bestemmelsene i lov om psykisk
helsevern.
De utfordringer vi står overfor i spesialisthelsetjenesten,
er store. Målet er klart – folk skal ha trygghet for
tilgang til spesialisthelsetjenester av høy kvalitet når
de trenger det, uten unødvendig venting. Helsevesenet kan
ikke tilby dette i dag. 280 000 pasienter på venteliste
for behandling viser det. Flere forhold gjør det vanskelig å få bukt
med helsekøene: Knappe økonomiske ressurser, mangel
på kvalifisert helsepersonell, og ikke minst en teknologisk,
medisinsk og demografisk utvikling som øker etterspørselen
etter helsetjenester.
Disse medlemmer vil hevde at det foreliggende
lovforslag i liten grad svarer på de organisatoriske utfordringer
norsk spesialisthelsetjeneste står overfor.
Disse medlemmer viser til St. meld. nr. 24 (1996-97)
Tilgjengelighet og faglighet. Om sykehus og annen spesialisthelsetjeneste.
Det ble der påpekt at det er en rekke problemer som møter
pasienter, helsepersonell og myndigheter i dagens helsevesen: Pasientene
får for lang ventetid, ikke god nok kvalitet, for liten
valgfrihet og for store forskjeller i behandlingstilbudet. Helsepersonell
føler at de har for mye å gjøre, får
ikke gjøre det de kan best og er for få. Myndighetene
får for lite helsetjenester for bevilgningene. Det er for
mye tautrekking mellom forvaltningsnivåene. Sykehusstrukturen
er foreldet og fylkeskommunene er for små enheter. Rekrutteringsproblemene
er store og universitetsfunksjonene ivaretas ikke godt nok.
Disse medlemmer viser til at den nye spesialisthelsetjenesteloven
i første rekke kan svare på utfordringene knyttet
til den overordnede organiseringen av sykehussektoren. Det er nødvendig
med en generell lov, som legger organisatoriske rammer og sikrer
en klar plassering av ansvaret for spesialisthelsetjenesten, men
som også gir de enkelte sykehusene stor grad av frihet
når det gjelder intern organisering.
Disse medlemmer viser til at et flertall av høringsinstansene
til Hellandsvik-utvalgets innstilling (NOU 1996:5 Hvem skal eie
sykehusene?) støttet statlig eierskap av sykehusene. Det
ble bl.a. pekt på at statlig eierskap vil sikre et likeverdig
behandlingstilbud uavhengig av bosted, fjerne fylkesgrensene som hinder
for effektiv ressursutnyttelse i helsevesenet, føre til
at bruk av sykehus i andre fylker blir kostnadsnøytralt
og slik overflødiggjøre gjestepasientoppgjøret,
ivareta hensynet til enhetlig og helhetlig behandlingstilbud, og
gjøre det lettere å satse på forskning, utdanning
og undervisning fordi alle sykehus tilhører det samme forvaltningsnivå.
Disse medlemmer støttet disse vurderingene.
Disse medlemmer mener at statlig ansvar for sykehusene
vil bidra til å rydde opp i dagens uklare ansvarsforhold
innen spesialisthelsetjenesten. Dagens system med delt ansvar mellom
forvaltningsnivåer har ført til ansvarsfraskrivelse
og tautrekking mellom forvaltningsnivåer. Pasientene er
best tjent med at ansvaret for å tilby befolkningen spesialisthelsetjenester entydig
plasseres hos regjering og storting.
Disse medlemmer mener at overordnet statlig ansvar
for finansiering og funksjonsfordeling mellom sykehusene må kombineres
med utstrakt lokal frihet for sykehusene til å organisere
seg slik de selv finner det best for å ivareta sine pålagte
oppgaver.
Disse medlemmer viser til at Sørensen-utvalget
i sin innstilling (NOU 1999:15) har utredet spørsmålet
om fristilling av sykehusene og aktuelle tilknytningsformer som
kan bidra til det. Utvalget har pekt på behovet for nytenkning
og reformer for å kunne ivareta både hensynet
til politisk styring av helsevesenet og økt frihet for
sykehusene når det gjelder organisatoriske spørsmål. Disse
medlemmer viser til at et stort flertall i Sørensen-utvalget
ikke vil begrense sykehuseiernes muligheter til å velge
fritt mellom de ulike aktuelle tilknytningsformene, selv om flertallet
anbefaler modellen kommunalt selskap.
Disse medlemmer viser til at sykehusene er komplekse,
kunnskapsbaserte organisasjoner, som kontinuerlig må forholde
seg til endringer som følge av medisinsk-teknologisk utvikling
og nye krav når det gjelder brukerinnflytelse for pasientene
i form av informasjon, medvirkning, innsatsstyrt finansiering og
fritt sykehusvalg.
Sørensen-utvalgets innstilling viser at dagens styring
av sykehusene ikke er tilfredsstillende. Sykehusdirektørene
opplever at de har et uklart mandat til å styre sykehusene.
Ledelsen mangler normal myndighet i personellspørsmål.
Tilgangen på investeringsmidler er ofte tilfeldig. For
mulighetene til langsiktig planlegging og styring er det et problem
at sykehusledelsen ofte utsettes for inngrep i den daglige driften. Hovedproblemet
er uklarhet rundt statens og fylkeskommunens rolle som overordnet
styringsorgan.
Disse medlemmer viser til at Høyres modell for
spesialisthelsetjenesten svarer på denne utfordringen gjennom å kombinere
statlig ansvar med lokal frihet. Stortinget skal vedta en nasjonal
sykehusplan som fastlegger fordelingen av lands- og regionsfunksjoner
mellom sykehusene. Stortinget skal også vedta en egen sykehusbevilgning.
Finansiering av sykehusene skjer gjennom årlige driftstilskudd
og aktivitetsavhengige tilskudd (innsatsstyrt finansiering). Den innsatsstyrte
finansieringen skal gå direkte til sykehusene. Statlige
regionkontorer skal fordele driftstilskuddene til sykehusene, og
fordele sentral- og lokalsykehusfunksjoner i helseregionen. Sykehusene
skal fristilles. Staten kan oppfylle sin plikt til å yte
befolkningen et spesialisthelsetjenestetilbud gjennom kjøp av
tjenester og avtaler med (offentlige og private) sykehus. Viktigere
enn offentlig eierskap og det offentliges styring av sykehusene
blir de avtaler staten sentralt eller gjennom de statlige regionkontorene
gjør med fristilte statlig, kommunalt eller privat eide
sykehus om levering av spesialisthelsetjenester. Dette vil føre
til at det offentlige kan konsentrere seg om sin rolle som etterspørrer
av helsetjenester på vegne av pasientene. Det vil gi økt
konkurranse mellom ulike tilbydere av helsetjenester, og slik bidra
til kvalitativt bedre og mer kostnadseffektive tjenester.
Disse medlemmene vil sammenfatte hovedpunktene
i Høyres modell slik:
Fritt sykehusvalg i hele landet.
Den innsatsstyrte finansieringen følger pasienten direkte
til sykehuset.
Fritt legevalg.
Rett til behandling i norsk offentlig eller godkjent privat
sykehus eller i utlandet, dersom en individuelt fastsatt og medisinsk
begrunnet frist for behandling ikke overholdes.
Garanterer likeverdig behandling i
alle deler av landet, uavhengig av fylkes- og regiongrenser.
Får slutt på uverdig ansvarsfraskrivelse
og spill mellom forvaltningsnivåene.
Gjør Norge til ett helserike ved å overflødiggjøre gjestepasientoppgjøret.
Fristilte sykehus kombinerer overordnet statlig styring
med stor grad av lokal frihet når det gjelder intern organisering.
Beskjeden sentral ledelse kombinert med regionkontorer gir
mindre byråkrati.
Vedtar en årlig sykehusbevilgning
som består av driftstilskudd som de statlige regionkontorene fordeler
på sykehusene i regionen, og innsatsstyrt finansiering
som en overslagsbevilgning som går direkte til sykehusene.
Vedtar en nasjonal sykehusplan som fastlegger fordelingen
av lands- og regionfunksjoner. Slik unngås detaljregulering
fra sentralt hold og sikres høy kvalitet på tjenestene
og god utnyttelse av landets samlede helseressurser.
Forvaltningsorgan som fordeler driftstilskuddet til
sykehusene i regionen. Slik sikres lokalt ansvar for det som bør
bestemmes lokalt.
Står for fordeling av sentral- og lokalsykehusfunksjoner
samt øyeblikkelig hjelp og/eller elektive funksjoner
i regionen.
Konkurrerer om å gi et best
mulig behandlingstilbud, og får inntekter direkte fra pasientbehandling gjennom
innsatsstyrt finansiering direkte til sykehusene.
Driftstilskudd fra regionkontorene sikrer basisfunksjoner
og behandling som ikke kan stykkprisfinansieres, som f. eks. psykiatri,
geriatri og kroniske lidelser.
Stor grad av frihet til å velge organisasjonsmodeller
og drive slik man på det enkelte sykehus finner det best
innenfor vedtatte økonomiske og faglige rammer.
Det bygges opp informasjonssystemer om kvalitetsdata ved
det enkelte sykehus om ventetid osv. Dette får primærlegene
og pasientene tilgang til, og primærlegene kan slik lettere
hjelpe pasientene frem i systemet.
Komiteen vil understreke at formålsbestemmelsen
angir de overordnede siktemålene for loven. Komiteen ser
det som riktig at formålene er likeverdige.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti viser til at de prinsipper som
blir nedfelt i behandlingen av lov om pasientrettigheter, skal ligge
til grunn for spesialisthelsetjenestelovens formål og virkeområde.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil under behandling av pasientrettighetsloven
fremme forslag om at pasienten i tillegg til retten til vurdering
også skal ha rett til behandling.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov om spesialisthelsetjenesten m. m. skal § 1-1
lyde:
§ 1-1 Lovens formål
Lovens formål er særlig å:
1. motvirke sykdom, skade, lidelse og
funksjonshemming,
2. sørge for å oppfylle pasientenes rett
til behandling,
3. bidra til å sikre tjenestetilbudets kvalitet,
4. bidra til et likeverdig tjenestetilbud,
5. bidra til at ressursene utnyttes best mulig,
6. bidra til at tjenestetilbudet blir tilpasset pasientenes
behov,
7. bidra til at tjenestetilbudet blir tilgjengelig for pasientene,
og
8. bidra til å fremme folkehelsen.»
Komiteen vil vise til at det er endringer
i lovens virkeområde i forhold til gjeldende rett. I gjeldende rett
knyttes virkeområdet opp til bestemt oppregnede institusjoner
og tjenester, mens lovens virkeområde i ny lov er definert
gjennom begrepet spesialisthelsetjenesten som omfatter de tjenestene
som fylkeskommunene i dag har plikt til å yte etter sykehusloven
og lov om psykisk helsevern. Komiteen finner dette
hensiktsmessig.
Komiteen vil peke på at spesialisthelsetjenesten
ikke er et medisinsk begrep, men en samlebetegnelse for den helsetjenesten
som en ikke har funnet det hensiktsmessig å legge ansvaret
for på det kommunale nivå.
Komiteen har merket seg at begrunnelsen for å gi
departementet hjemmel til å bestemme innholdet i begrepet
spesialisthelsetjeneste er at det gir departementet mulighet til å skjære
igjennom i konkrete konfliktsituasjoner, og at den medisinske utvikling
gir mulighet for nye behandlingsmetoder som kan gjøre det
hensiktsmessig å kunne klargjøre ansvaret for
disse oppgavene.
Komiteen vil vise til at et av de områdene
som er mest omtalt når det gjelder tvil om ansvarsfordeling,
er ansvaret for utskrivingsklare pasienter. Komiteen har
merket seg at det arbeides med en forskrift ut fra kommunehelsetjenesteloven § 5-1
første ledd med kriterier for når en pasient skal
anses utskrivingklar. Komiteen har videre merket
seg at denne forskriften skal tre i kraft 1. januar 1999,
og at kommunene skal få rimelig tid før betalingsplikten
inntrer.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til
at fjerde ledd blir overflødig i Høyres modell
hvor staten overtar ansvaret for spesialisthelsetjenesten, og disse
medlemmer vil derfor stemme mot § 1-2 fjerde
ledd.
Komiteen har merket seg at loven peker
på at fylkeskommunen har ansvar for å sørge
for at det er et forsvarlig tilbud av spesialisthelsetjenester,
samtidig som den ikke nødvendigvis behøver å være
tjenesteyter. Dette fører til at loven i sterkere grad
enn i gjeldende rett skiller mellom fylkeskommunen som ansvarlig for
at tjenestetilbudet finnes og som tjenesteyter.
Komiteen er enig at den raske utviklingen innen
helsevesenet gir eier og ledelse behov for stor fleksibilitet i
hvordan de vil organisere virksomheten. Komiteen har
merket seg at Regjeringen samtidig finner det nødvendig å regulere
noen forhold.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil understreke at offentlig eide sykehus må være
underlagt folkevalgt styring, deriblant at en har den nødvendige
kontroll med sykehusenes økonomiske rammebetingelser. Dette
må likevel ikke være til hinder for sykehusledelsens
selvstendighet og ansvaret for den daglige driften.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
er positivt til at fylkeskommunens ansvar i den nye lovteksten er
definert gjennom angivelse av tjenester som befolkningen skal tilbys. Dette
flertallet vil imidlertid understreke at dette ikke innebærer
noen endringer i ansvarsfordelingen mellom forvaltningsnivåene. Dette
flertallet ser det som positivt at fylkene gjennom dette
får en større frihet til å tilpasse hvordan
tjenestene skal tilbys.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til disse medlemmers
generelle merknader der det foreslås å overføre
ansvaret for spesialisthelsetjenesten fra fylkeskommunene til staten,
og fremmer derfor følgende forslag:
«I lov om spesialisthelsetjenesten m.m. skal § 2-1 lyde:
§ 2-1 Statens ansvar for
visse helsetjenester
Staten skal sørge for at personer med fast bopel eller
oppholdssted i riket tilbys spesialisthelsetjeneste i og utenfor
institusjon, herunder
1. sykehustjenester
2. medisinske laboratorietjenester og radiologiske tjenester
3. akuttmedisinsk beredskap, og
4. luftambulansetjeneste.
Staten skal også sørge for at personer med
fast bopel eller oppholdssted i riket tilbys medisinsk nødmeldetjeneste
og ambulansetjeneste med bil og eventuelt med båt.
Tjenester som nevnt i første og annet ledd kan ytes av
staten selv, eller ved at staten inngår avtale med andre
tjenesteytere. Private og offentlige tilbydere skal stilles likt.
Departementet kan i forskrift stille krav til tjenester som omfattes
av denne loven.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener det hadde vært
en fordel å utsette behandlingen av spesialisthelsetjenesteloven
inntil Regjeringen hadde vurdert den nylig avgitte utredning vedrørende
tilknytningsformer for offentlige sykehus, det såkalte «Sørensen-utvalgets» utredning.
Komiteen vil vise til at Luftambulanseutvalgets
utredning skal ut på høring og finner det rett
at eventuelle endringer innen luftambulansetjenesten legges fram
for Stortinget etter at forslaget har vært på høring. Komiteen finner
det derfor riktig å videreføre gjeldende rett
i ny lovtekst.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at statens ansvar for luftambulansetjenesten
er tatt i forslag til ny § 2-1, og disse
medlemmer vil stemme mot proposisjonens forslag til § 2-2.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
allerede på dette tidspunkt tilkjennegi at dette
medlem i forhold til endringer i den fremtidige luftambulansetjeneste
mener at staten fortsatt skal ha et enhetlig ansvar for denne tjenesten.
Komiteen støtter forslaget om at plikten
til forsvarlig tjenesteyting skal komme fram i egen lovtekst. Komiteen finner
det rett å inkludere i forsvarlighetsnormen at
tjenestene følger med i den faglige utviklingen.
Komiteen mener at det bør stilles krav
til forsvarlig organisering av sykehus, klare ansvarsforhold og
ansvar for pasienter mellom sykehusavdelinger.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at proposisjonen
presiserer at plikten til forsvarlighet innebærer at innholdet i
tjenesten skal være forsvarlig når pasienten blir
tilbudt eller mottar den. Bestemmelsen understreker dermed eieres
og lederes ansvar for å sikre at tjenesten som tilbys,
er i samsvar med den minstestandard som forsvarlighetskravet angir.
Plikten innebærer også at eier av og ledelsen
ved for eksempel et sykehus har et ansvar for å legge forholdene
til rette slik at det enkelte helsepersonell kan utføre
sine oppgaver på en forsvarlig måte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at § 2-3 kun anfører
at helsetjenester som tilbys eller ytes i henhold til denne loven,
skal være forsvarlige. Disse medlemmer viser
i denne sammenheng til en rettsavgjørelse i Høyesterett
i november 1997 der det ble understreket at kravene til den enkelte
lege om forsvarlighet, ikke kan omfatte alle sider av en kompleks sykehusorganisasjon.
Høyesterett påpekte mangler i dagens lovgivning
når det gjelder krav til organisering og ansvar på tvers
av sykehusavdelinger. Disse medlemmer fremmer forslag
til nytt andre ledd i § 2-3.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov om spesialisthelsetjenesten m.v. skal § 2-3 andre
ledd lyde:
Helsetjenesten skal ha en forsvarlig organisering og må innrettes
slik at det enkelte helsepersonell gjøres i stand til å overholde
sine lovbestemte plikter.»
Komiteen støtter forslaget om å videreføre
fra gjeldende rett at departementet i forskrift eller i enkeltbestemmelser
kan bestemme om sykehusenes oppgaver, anskaffelse av utstyr og bruk
av metoder for undersøkelser og behandling. Komiteen vil peke
på at denne bestemmelsen også fortsatt fortrinnsvis
skal nyttes til høyspesialisert medisin.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
støtter forslaget om å innføre en hjemmel
for departementet til å gi forskrifter om markedsføring
av tjenester. Flertallet vil understreke at denne
bestemmelsen er viktig for den overordnede styringen av helsevesenet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre avviser å innføre en hjemmel
for departementet til å gi forskrifter om markedsføring
av helsetjenester i denne loven og viser til § 13
i helsepersonelloven. Disse medlemmer mener at også når
det gjelder markedsføring av helsetjenester, må markedføringslovens
bestemmelser gjelde og være tilstrekkelige.
Disse medlemmer vil således stemme mot nr.
4 i forslaget til § 2-4.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
støtter forslaget om å videreføre hjemmelen
til å gi forskrift om fylkeskommunenes ansvar for ventelisteregistrering
og for å skaffe pasienter helsehjelp.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser til at
departementet har valgt å gi en samlet framstilling av
ventetidsgarantien i Ot.prp. nr. 12 (1988-99) Om lov om pasientrettigheter.
Flertallet vil her påpeke altfor mange
tilfeller av dårlig kvalitetssikring av ventelistene og
dermed også ventetidsgarantien. Det vises her bl.a. til
fylkeslegenes tilsynsrapporter som viser graverende brudd.
Det er avdekket at pasienter ikke opplyses om at de har garanti,
at pasienter med garanti ikke har fått behandling og heller
ikke har fått tilbud om behandling annet sted etter 3 måneder,
at pasientene som ikke har krav på det, får garanti.
Flertallet mener at regelverket for ventetidsgarantien
må følges, ellers har ventetidsforskriftene liten
eller ingen verdi.
Disse uregelmessige forhold sammen med skjerpete krav for å få garanti
iverksatt 1. juli 1997, gjør det vanskelig å vurdere
hvordan den reelle garantibruddsituasjonen er og har utviklet seg
de siste årene.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet viser til at bedret oversikt,
forbedrede rutiner – inkludert endrede kriterier for tildeling
- samt økt innsats har ført til at antallet brudd
på ventetidsgarantien er betydelig redusert.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet kan
gi sin tilslutning til at det fortsatt gjøres ventelisteregistrering
av fylkeskommunene, men disse medlemmer mener at
den nåværende ventetidsgaranti er uegnet som et
faglig prioriteringsredskap for pasientbehandling.
Disse medlemmer fremmer i denne sammenheng følgende
forslag:
«I lov om spesialisthelsetjenesten m.m. skal § 2-5 lyde:
§ 2-5 Ventelisteregistrering
Fylkeskommuner og helseinstitusjoner skal føre ventelister
over pasienter som søker og har behov for helsehjelp som
omfattes av denne loven. Ventetiden for behandling skal ikke overstige
den maksimale tidsfrist som er satt for behandling av pasienten
av lege eller helseinstitusjon ved første eller annen gangs vurdering.
Det av legen fastsatte behandlingstidspunkt for pasientene skal
være juridisk bindende for fylkeskommunen.»
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
gi staten plikt til å sørge for at pasientene
får behandling innen en individuelt fastsatt, medisinsk
begrunnet frist. Disse medlemmer vil fremme forslag
om tilsvarende juridisk rettighet for pasientene i pasientrettighetsloven.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov om spesialisthelsetjenesten m.m. § 2-5
skal lyde:
§ 2-5 Ventelisteregistrering
Staten skal sørge for
1. at helseinstitusjoner fører
ventelister over pasienter som søker og har behov for helsehjelp
som omfattes av denne loven,
2. at registrerte pasienter innen en individuelt fastsatt
og medisinsk begrunnet frist skaffes helsehjelp på offentlig
eller godkjent privat institusjon i riket eller i utlandet.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti ser ventelisteregistreringen som
fordelaktig med hensyn til å avdekke ventetiden for diagnostikk
og behandling av ulike medisinske tilstander. Disse medlemmer vil
samtidig påpeke at ventelistene alene ikke gir noen tilfredsstillende
oversikt over forskjeller i helsetjenstetilbudet mellom de ulike
helseregionene, idet et tilbud i én region gjerne skaper
en etterspørsel som ikke nødvendigvis gjenfinnes
i en annen helseregion med manglende tilbud innenfor det samme fagområdet.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
det er viktig å skape differensierte registreringsrutiner
som avdekker forskjeller i helsetjenestetilbudet i de ulike helseregionene,
slik at man med målrettede tiltak kan bidra til å utjevne
disse forskjellene. Dette medlem mener videre at
ventelistene bør suppleres med koordinerte lister for spesialisttjenestetilbudet
til befolkningen i de ulike helseregionene, og der listene over
tilbud er sammenholdt med måltall for hvilke spesialiteter
som skal være dekket, og i hvilket omfang, i de ulike helseregionene. Dette
medlem ser det som naturlig at en slik oversikt ajourføres
av det nyopprettede legefordelingsutvalget, idet en slik oversikt
må sees i sammenheng med opprettelsen av nye stillingshjemler,
som legefordelingsutvalget vil ha ansvar for.
Komiteen vil vise til at det foreslås
innført en plikt for kommunehelsetjenesten og fylkeskommunene
til å utarbeide individuelle planer for pasienter med behov
for langvarige og samordnede tilbud fra helsetjenesten. Komiteen har
merket seg at det er opp til tjenesteyterne å avgjøre
hvilke pasienter som utløser plikten. Komiteen ser
det som positivt at det stilles krav om utvikling av individuelle
planer da dette vil målrette tiltakene og føre
til økt samarbeid mellom forskjellige tjenesteytere. Komiteen er
enig i at medvirkning fra pasienten selv vil føre til at
pasienten får et aktivt forhold til planen. Komiteen har
merket seg at plikten til å utarbeide individuelle planer
i spesialisthelsetjenesten pålegges fylkeskommunen. Komiteen vil
vise til at Regjeringen også foreslår å innføre
en plikt til utarbeiding av individuelle planer i lov om helsetjenesten
i kommunene.
Komiteen vil peke på at den individuelle
planen ikke gir pasientene større rett til de tjenester
den beskriver, enn det som følger av lovgivningen ellers. Komiteen vil
understreke at det er viktig at omfanget av planene som utarbeides,
er realistiske i forhold til de ressurser som er tilgjengelige. Komiteen har merket
seg at planen ikke er et vedtak og således ikke kan påklages.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener individuelle planer er et positivt
tiltak som kan bidra til å kvalitetssikre tilbudet til
pasienter som må ha langvarig behandling og oppfølging
som involverer flere institusjoner. Ansvaret for at slike planer
blir utarbeidet, bør imidlertid ligge hos pasientansvarlig
lege eller den som helseinstitusjonen utpeker. Å gi fylkeskommunen
dette ansvaret blir for lite presist og gjør det lettere for
institusjonene – som i praksis uansett må utføre denne
oppgaven – å skyve ansvaret fra seg.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
«I lov om spesialisthelsetjenesten m.m. skal § 2-6 første
ledd lyde:
I helseinstitusjoner som omfattes av denne loven, skal pasientansvarlig
lege eller den som helseinstitusjonen utpeker, utarbeide en individuell
plan for pasienter med behov for langvarige og koordinerte tilbud. Helseinstitusjonene
skal samarbeide med andre tjenesteytere om planen for å bidra
til et helhetlig tilbud for pasientene.»
Komiteen vil vise til at bestemmelsen
om opplæring, etterutdanning og videreutdanning er ny i
forhold til gjeldende rett. Komiteen ser det som
positivt at opplæringsansvaret av helsepersonellet er
nedfelt i egen bestemmelse, da personellets kvalifikasjoner er
av stor betydning for kvaliteten på helsetjenesten.
Komiteen ser det som viktig at befolkningen gis
tilstrekkelig informasjon om tilgjengelige helsetjenester, slik
at befolkningen blir i stand til å ivareta sine rettigheter
og har mulighet til å vurdere det tilbud de forskjellige
tjenestene har. Komiteen støtter derfor
forslaget om å pålegge eier plikt til å gi
befolkningen generell informasjon, og peker på at den enkelte
pasient skal ha den informasjon som er nødvendig for å få innsikt
i sin helsetilstand, og innholdet i helsehjelpen.
Komiteen viser for øvrig til det som
står under generelle merknader om informasjonsrutinene
ved sykehusene.
Komiteen støtter Regjeringens
forslag om å skille klarere i loven mellom krav til organisering
av forsvarlig akuttmedisinsk beredskap og plikten og retten til øyeblikkelig
hjelp. Komiteen vil vise til at gjeldende lov videreføres
ved at alle sykehus og fødestuer har plikt til å motta
pasienter med behov for øyeblikkelig hjelp for
livreddende og/eller stabiliserende behandling. Dersom
pasienten trenger ytterligere behandling, er komiteen enig
i at pasienten skal videresendes til et sykehus som har akuttmedisinsk
beredskap.
Komiteen vil vise til at det i forhold til gjeldende
rett ikke foreslås vesentlige endringer i innholdet i plikten
til å yte øyeblikkelig hjelp. Komiteen har imidlertid
merket seg at øyeblikkelig hjelp-plikten i praksis har
fått et videre innhold enn det som følger av gjeldende
bestemmelser. Komiteen vil peke på at forslag
til ny lov således fører til en innsnevring av plikten
i forhold til dagens praksis, men ikke innebærer noen endring
av det rettslige innhold i plikten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
forslaget om at enhver helseinstitusjon skal ha plikt til å gi øyeblikkelig
hjelp ut fra sitt faglige nivå. Disse medlemmer viser
imidlertid til at Stortinget på et senere tidspunkt skal
behandle sak basert på Akuttutvalgets innstilling (Haga-innstillingen),
og særlig problematikken rundt akuttberedskap ved våre
lokalsykehus skal det tas standpunkt til. Disse medlemmer viser
i den sammenheng til at akuttberedskapen ved det enkelte sykehus vil
være avgjørende for hvilke øyeblikkelig
hjelp-situasjoner sykehuset kan takle. Disse medlemmer vil
særlig i denne sammenheng understreke viktigheten og nødvendigheten
av at en opprettholder akuttberedskapen ved de aller fleste lokalsykehus
i distriktene hvor man i særlig grad vektlegger avstander,
geografi, vær- og føreforhold.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til
sitt forslag om statlig ansvar for spesialisthelsetjenesten og fremmer
på den bakgrunn følgende forslag:
«I lov om spesialisthelsetjenesten m.m. skal § 3-1 annet
ledd lyde:
Det skal i hvert fylke utpekes minst en helseinstitusjon eller
avdeling i slik institusjon med tilsvarende plikt overfor pasient
som trenger psykiatrisk helsehjelp.»
Komiteen ser det som positivt at det
i egen lovbestemmelse foreslås at den enkelte helseinstitusjon pålegges
en plikt til å etablere et forsvarlig journal- og informasjonssystem. Komiteen har
merket seg at departementet arbeider med en egen lov om helseregistre
og elektronisk behandling av helseopplysninger.
Komiteen ser det som meget viktig for å sikre pasientsikkerheten
at den enkelte helseinstitusjon etablerer forsvarlige journal-
og informasjonssystemer. Komiteen støtter
derfor forslaget om en egen lovhjemmel som pålegger helseinstitusjonene
dette ansvaret.
Komiteen vil peke på at når
det gjelder journal- og informasjonssystemer, står helsevesenet
overfor store utfordringer. Den raske utviklingen innen informasjonsteknologien
gjør at det må stilles krav om at informasjonsbehandlingen
er forsvarlig.
Komiteen vil peke på at informasjonsmengden som
finnes om hver pasient, er raskt økende på grunn av
stadig flere og bedre diagnostiserings- og behandlingsmuligheter.
Det er også økt bevissthet om krav til gode og
utfyllende journalsystemer. Komiteen vil videre peke
på at kravene til mer rasjonell pasientbehandling kombinert
med kunnskapseksplosjonen innen medisin, forutsetter betydelig økt
bruk av moderne informasjonsteknologi.
Komiteen vil vise til at departementet arbeider med
en egen lov om helseregistre og elektronisk behandling av helseopplysninger.
Komiteen vil vise til at informasjonsteknologien åpner
for betydelige rasjonaliseringsgevinster ved at bl.a. diagnoser
og prøveresultat på en effektiv måte kan
gjøres tilgjengelig mellom bl.a. primærhelsetjeneste
og spesialisthelsetjeneste.
Komiteen mener dette åpner for positive
muligheter innenfor rammen av hensiktsmessige personvernrutiner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at det skal være pasientansvarlig
lege som er ansvarlig for pasientens journal.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov om spesialisthelsetjenesten m.m. skal § 3-2 første
ledd lyde:
Helseinstitusjon som omfattes av denne loven, skal sørge
for at journal- og informasjonssystemene ved institusjonen er forsvarlige.
Pasientansvarlig lege har ansvaret for pasientens journal og tar
stilling til hvilke opplysninger som skal stå i journalen.»
Komiteens medlemmer fra Høyre vil påpeke
at det er ulike ansvarsnivåer for journalsystemene i en
institusjon. I dagens situasjon har sjefslegen ved institusjonen
et overordnet ansvar for arkivsystemene, arkivlokaliteter og arkivorganiseringen.
Den medisinskfaglig ansvarlige ved sykehusavdelingen har et overordnet
ansvar for hvilke journalrutiner som det legges opp til på den
enkelte avdeling.
Disse medlemmer vil for øvrig vise til
helsepersonelloven der det er stilt krav om at en person skal utpekes
i helseinstitusjoner for å kunne videreformidle pasientinformasjon
til pasient/pårørende, barneverntjenesten
og sosialtjenesten. Disse medlemmer mener derfor
at i tillegg til det overordnede ansvar omkring arkivsystemer og
journalens innhold må det være en oppgave for
pasientansvarlig lege å påse at alle nødvendige
journalnotater er innført og sørge for at journalen
til enhver tid er tilgjengelig og oversiktlig. Pasientansvarlig
lege skal også ha i oppgave å ta stilling til
hvilke helseopplysninger som tas inn i journalen.
Komiteen har merket seg at det foreslås
enkelte endringer i institusjoners plikt til å melde betydelige personskader
til fylkeslegen slik at lovteksten blir i samsvar med praksis. Komiteen støtter
forslaget om at melding skal gis «snarest mulig» mot «straks» som
står i gjeldende rett. Komiteen er enig
i at meldeplikten utvides til å omfatte også hendelser
som kunne ført til betydelige personskader, da det ofte
er tilfeldig hvorvidt en hendelse medfører betydelig skade
eller ikke. Komiteen ser det som viktig at forskriftshjemmelen
om hvordan meldeplikten skal forstås, videreføres.
Komiteen er enig i at det fra gjeldende
rett videreføres en plikt til å opprette kvalitetsutvalg
da disse er en viktig del av helseinstitusjonenes internkontroll
og deres kvalitetssikringsarbeid.
Komiteen har merket seg at det foreslås
en utvidelse av opplæringen som helseinstitusjonene plikter å delta
i, til også å omfatte helsefaglige elever, lærlinger,
studenter, turnuskandidater og spesialister. Komiteen ser
positivt på at det gjennom forskrift tydeliggjøres
at det kan stilles krav til kvaliteten på opplæringen
og omfanget av plikten til å delta. Komiteen vil
vise til at bakgrunnen for utvidelsen er at stadig flere grupper
helsepersonell er avhengig av å få deler av sin
opplæring ved institusjoner i spesialisthelsetjenesten.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti har merket seg at flere høringsinstanser
har påpekt at det er foreslått en utvidelse i
forhold til gjeldende lov om opplæring av helsefaglige
elever m.fl., og at dette representerer en utfordring både
til nok plasser og tilstrekkelige ressurser til praksisveiledning
m.m.
Disse medlemmer mener at praksisplasser og veiledningsoppgaver
ikke må være et hinder for undervisning og opplæring.
Disse medlemmer minner om at en rekke privatpraktiserende
leger, kliniske psykologer og fysioterapeuter etter at ny avtalepolitikk
for privatpraktiserende helsepersonell ble satt i verk 1. juli
1998, har fått driftsavtale med kommuner og fylkeskommuner. Disse
har så langt ikke hatt noe opplæringsansvar.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen vurdere om privatpraktiserende
helsepersonell med driftsavtale kan pålegges å delta
i undervisning og opplæring av helsepersonell.»
Komiteen vil vise til gjeldende forskrift
om barn på sykehus. Komiteen støtter
forslaget om å videreføre i ny lov en bestemmelse
som gir adgang til å pålegge helseinstitusjonene
visse plikter i forbindelse med barns opphold i institusjoner. Komiteen ser det
som viktig å ivareta barns særlige behov ved institusjonsopphold. Komiteen har
merket seg at disse pliktene må ses i forhold til de særlige
rettighetene som er foreslått i pasientrettighetsloven
for barn under opphold i helseinstitusjoner. Komiteen støtter
forslaget om at utgifter som foreldre eller andre nære
pårørende har i denne forbindelse med barns sykehusopphold
skal dekkes av sykehuset.
Komiteen støtter forslaget
om å innføre en ordning med pasientansvarlig lege/sykepleier
i sykehusene. Dette ser komiteen som meget positivt
da det er mange ansatte i en sykehusavdeling, og det kan være vanskelig
for pasienten å vite hvem man skal forholde seg til. Komiteen har
merket seg at denne ordningen ikke regulerer det faglige ansvaret
for pasientens behandling. Dette ansvaret reguleres gjennom helsepersonelloven. Komiteen vil
vise til at mange sykehusavdelinger har innført en ordning
med primærsykepleier for pleietjenestene. Komiteen er
positiv til en slik ordning.
Etter komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiets skjønn
er det en åpenbar svakhet at loven ikke har en gjennomgående
bestemmelse om hvem som skal ha det medisinskfaglige ansvaret, og
at det i lovteksten ikke er lagt opp til et lovpålegg for
sykehusene og helseinstitusjonene å utpeke en pasientansvarlig
lege.
Komiteens medlemmer fra Høyre har merket
seg at departementet i § 3-7 foreslår
en hjemmel for forskrift om pasientansvarlig lege. Disse medlemmer vil
lovfeste helseinstitusjonenes plikt til å utpeke en pasientansvarlig
lege for hver pasient som skal ha et særskilt ansvar for
oppfølging av denne. Det vises til at Høyre i
Innst. O. nr. 58 (1998-99) om lov om helsepersonell foreslår å legge
ansvaret for samordning av journal og informasjon til pasienten
til den pasientansvarlige legen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer følgende forslag:
«I lov om spesialisthelsetjenesten m.m. skal § 3-7 lyde:
§ 3-7 Om pasientansvarlig
lege
Det pålegges sykehuset å utpeke pasientansvarlig lege
i hvert enkelt tilfelle.»
Komiteen er enig i at det i loven foreslås
en bestemmelse som uttrykker hva som er sykehusenes oppgaver. Komiteen har
merket seg at denne bestemmelsen er ny, og at bakgrunnen for forslaget
bl.a. er Steineutvalgets innstilling om at sykehusenes oppgave er
særlig å ivareta pasientbehandling, utdanning av
helsepersonell, forskning og opplæring av pasienter og
pårørende. Komiteen har merket
seg at departementet har føyd til et punkt, nemlig opplæring
av pasienter og pårørende.
Komiteen vil vise til at departementet
i høringsutkastet foreslo en bestemmelse med fastsetting av
en ansvarlig leder på alle nivåer og en fullmaktsbestemmelse
i tråd med gjeldende rett til å stille krav til ledernes
kvalifikasjoner. Komiteen har merket seg at det var
stor motstand mot begge disse forslagene hos fylkeskommunene da
de mente at dette ville bryte med fylkeskommunenes frihet til å organisere
sin virksomhet.
Komiteen støtter lovforslaget om én
leder da dette vil gi klare ansvarsforhold og man unngår
derved uklare gråsoner.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, ser det som helt
nødvendig at den ansvarlige leder etablerer en god dialog
med medisinskfaglige grupper der lederen selv ikke har den nødvendige
faglige kompetanse. Flertallet støtter Regjeringens
forslag om at det i loven tas inn ytterligere en bestemmelse som
skal sikre at forsvarlighetskravet oppfylles ved at det pekes ut
medisinskfaglige rådgivere i de tilfeller der lederen ikke
har medisinsk kompetanse. Flertallet ser det som
viktig for å beholde prinsippet om én leder at
rådgiveren ikke skal ha beslutningsmyndighet.
Flertallet har merket seg at departementet ikke har
foreslått generelle krav til kompetanse for ledere av sykehusavdelinger
fordi dette må det enkelte sykehus avgjøre sammen
med sykehuseier.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at krav til forsvarlig organisering av spesialisthelsetjenester
bl.a. innebærer klarhet i ansvar og organisasjonsforhold.
Dette er særlig viktig ved komplekse og sammensatte tjenestetilbud som
et sykehus. Disse medlemmer mener at ansvaret for å organisere,
prioritere og planlegge i sykehusavdelinger vanligvis vil implisere
medisinske vurderinger innen de ulike spesialiteter. Faglig kunnskap om
disse tjenester vil derfor være nødvendig for å kunne
sikre god kvalitet og økt behandlingskapasitet.
Plassering av det faglige lederansvaret er også nødvendig
for å kunne ansvarliggjøre personer i systemet
i forhold til systemsvikt. Disse medlemmer mener
videre at det i sykehus må være et overordnet mål
at inndeling av enheter gjøres på en måte
som ivaretar pasientens behov for forsvarlig behandling og oppfølging,
og at disse enheter har en faglig kvalifisert ledelse som kan gi
rutiner og instruksjoner for all faglig virksomhet innen enheten. Disse
medlemmer mener at bruk av faglige rådgivere i
forhold til ledere uten fagkompetanse vil være svært
uheldig og bryter med prinsippet om at den som er ansvarlig for pasientens
behandling, også skal ha myndighet. Disse medlemmer vil
avvise en ordning med medisinsk faglige rådgivere. Disse
medlemmer støtter forslaget om at det skal være
en leder på hvert nivå, men mener at lederne ved
kliniske avdelinger og klinikker bør være lege
med lederkompetanse.
Komiteens medlemmer fra Høyre støtter
forslaget om at sykehus skal organiseres slik at det er en ansvarlig
leder på alle nivåer, og understreker prinsippet
om profesjonsuavhengig ledelse. Disse medlemmer støtter
ikke at departementet gjennom forskrift skal kunne fastsette hvilke
kvalifikasjoner lederen skal ha, men mener at dette må være
en konsekvens av de vurderingene sykehusene gjør med hensyn
til å etterkomme forsvarlighetskravet.
Disse medlemmer slutter seg til at en sykehusdirektør
eller klinikkleder kan utpeke medisinskfaglige rådgivere,
men kan imidlertid ikke se at ledere på lavere nivåer
gjennom å utpeke slike rådgivere uten beslutningsmyndighet
kan bedre forsvarligheten. Disse medlemmer finner
grunn til å peke på at jo lavere man kommer ned
i sykehusnivåene, jo viktigere er det å plassere
det medisinske ansvaret, slik at det er naturlig at det er en lege
med lederkompetanse som er leder av klinisk avdeling. Dette er spesielt
viktig for å ivareta pasientrettigheter og hindre ansvarspulverisering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer følgende forslag:
«I lov om spesialisthelsetjenesten m. m. skal § 3-9
lyde:
§ 3-9 Ledelse i sykehus
Sykehus skal organiseres slik at det er en ansvarlig leder på alle
nivåer.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ser
det som hensiktsmessig at lederansvaret på hvert nivå på sykehusene
skal være knyttet til én leder. Der medisinskfaglig
rådgiver ikke har dette lederansvaret, betinger dette likevel
at medisinskfaglig rådgiver må kunne fatte beslutninger
knyttet til rent medisinskfaglige vurderinger uavhengig av dette.
Grenseoppgangen mellom det medisinskfaglige ansvaret og ledelsesansvaret
bør etter dette medlems syn nedfelles i
forskrift, slik at det i størst mulig grad er avklart hva
som er å anse henholdsvis som et medisinskfaglig ansvar
og som et ledelsesansvar. Det vil etter dette medlems syn
knytte seg så vel faglige som etiske betenkeligheter til
begrensninger i det medisinskfaglige ansvaret ved at dette ansvaret
overføres til faglig leder (eksempelvis manglende igangsetting
av livreddende eller livsforlengende tiltak ut fra isolerte økonomiske
betraktninger).
Selv om begrepet medisinskfaglig rådgiver benyttes i
lovforslaget, vil det ut fra nevnte begrunnelse etter dette
medlems syn måtte foreligge meget sterke grunner
for at det råd som gis, ikke også blir fulgt, slik
at begrepet etter dette medlems syn fortsatt vil
innebære et selvstendig ansvar på dette området. Fordi
de medisinskfaglige vurderinger alltid vil stå helt sentralt
ved enhver sykehusavdeling, knyttet til sykehusavdelingens primære
oppgaver (diagnostikk og behandling), vil det etter dette
medlems syn som en hovedregel være hensiktsmessig å tilsette
ansvarlige ledere som også besitter kompetanse til å forestå den
medisinskfaglige rådgivningen.
Komiteen støtter Regjeringens
forslag om å videreføre fra gjeldende rett at
det skal være en godkjenningsordning for helseinstitusjonene. Komiteen har
imidlertid merket seg at det etter dagens regler ikke foreligger
noen retningslinjer om hvilke hensyn som skal vektlegges når
en institusjon søker godkjennelse.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil peke på at det er viktig med en godkjenningsordning
både for å sikre kvaliteten i institusjonene og
for å kunne kontrollere omfanget av opprettelse og utvidelse
av private helseinstitusjoner som blant annet kan trekke personellressurser
ut av det offentlige helsevesen.
Flertallet er derfor enig i at både faglige,
samfunnsmessige og helsepolitiske hensyn skal kunne vektlegges ved
godkjenning av helseinstitusjoner. Flertallet ser
det også som riktig at det ved godkjennelse skal tas hensyn
til om helseinstitusjonen eller helsetjenesten er tatt inn i den
regionale helseplanen.
Flertallet mener en omdannelse til aksjeselskap
av store sykehus i sentrale strøk kombinert med fritt sykehusvalg
innebærer en betydelig fare for sentralisering av spesialisthelsetjenesten,
med redusert helsetilbud for befolkningen i distriktene som resultat.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti støtter i hovedsak den
godkjenningsordning for helseinstitusjoner som Regjeringen foreslår,
men mener det vil være viktig at Stortinget så snart
som mulig uttaler seg på prinsipielt grunnlag om Sørensen-utvalgets innstilling.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen sørge for at ingen
offentlige sykehus omdannes til aksjeselskap før Stortinget
har behandlet eller uttalt seg om Sørensen-utvalgets innstilling.»
Disse medlemmer viser til at Oslo kommune tar
sikte på omdannelse til aksjeselskap ved Ullevål sykehus
og Aker sykehus fra 1. januar 2000. Det er derfor nødvendig
at Stortinget så raskt som mulig får behandlet
de prinsipielle spørsmålene.
Disse medlemmer viser videre til at Regjeringen
foreslår at også saker om eventuelle delsalg eller
salg av offentlige sykehus skal behandles av departementet. Disse
medlemmer mener at spørsmål om privatisering
av offentlige sykehus har så omfattende og langsiktige
samfunnsmessige konsekvenser at prinsippene må forelegges
Stortinget for nødvendig samfunnsmessig nasjonal styring. Disse medlemmer mener
de grunnleggende strukturelle og prinsipielle sider ved helsevesenet
i Norge må avgjøres av Stortinget.
I den forbindelse vil disse medlemmer peke på at
Regjeringen må trekke opp nasjonale og prinsipielle retningslinjer
for eventuelle salg eller delsalg av offentlige sykehus, som kan
ligge til grunn for departementets godkjenningsordning. Disse
medlemmer vil peke på at § 9-2
gir grunnlag for at Kongen kan bestemme at de enkelte bestemmelser
i loven kan tre i kraft til forskjellig tid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
enig i at en fortsatt må ha en faglig godkjennelsesordning
for sykehus og andre helseinstitusjoner inklusiv private institusjoner
og helsetilbud. Disse medlemmer er imidlertid av
den formening at den departementale godkjenning utelukkende må baseres
på fag og helsemessig forsvarlighet, og at denne godkjennelsesmyndigheten
derfor bør delegeres til Statens helsetilsyn. Disse
medlemmer mener videre at skal godkjennelsesordningen benyttes som
regulator for etablering av sykehus og andre helseinstitusjoner,
kan dette bare skje i spesielle tilfeller hvor helsemessige prioriteringer
tilsier dette, særlig i forbindelse med etablering av
sykehus som har landsdekkende funksjoner. Disse medlemmer mener videre
at kriteriene for godkjenning av sykehus eller helsetilbud skal
være de samme enten det gjelder offentlige eller private
sykehus og private helsetjenester.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov om spesialisthelsetjenesten m.m. skal § 4-1 tredje
ledd lyde:
Ved vurdering av godkjenning skal kriteriene for godkjenning
utelukkende være av faglig karakter. Kriteriene for godkjenning
av sykehus eller helsetilbud skal være de samme for offentlige
og private sykehus eller tjenester.»
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
samfunnsmessige hensyn ikke bør legges til grunn for godkjenning
av helseinstitusjoner og fremmer derfor følgende forslag:
«I lov om spesialisthelsetjenesten m.m. skal § 4-1 tredje
ledd lyde:
Ved vurderingen av om godkjenningen skal gis, kan det blant annet
legges vekt på om faglige hensyn taler for at helseinstitusjonen
eller helsetjenesten godkjennes, om helseinstitusjonen eller helsetjenesten
er tatt inn på regional helseplan og om de tjenester som skal
ytes, finnes forsvarlige.»
Disse medlemmer viser til Sørensen-utvalgets
innstilling (NOU 1999:15). Utvalget peker på behovet for å endre
tilknytningsformene for sykehusene slik at disse får en
friere stilling. Det vil sette sykehusene bedre i stand til å løse
sine oppgaver og gi et bedre tilbud til pasientene. Et
stort flertall i Sørensen-utvalget vil ikke legge formelle
restriksjoner på statens og fylkeskommunenes organisasjonsfrihet.
De vil gi sykehuseierne frihet til selv å velge mellom
de aktuelle tilknytningsformene – sykehus som forvaltningsorgan,
kommunalt foretak, kommunalt selskap, aksjeselskap eller stiftelse. Disse
medlemmer ser det som svært positivt at Oslo kommune
har fattet vedtak om å fristille Ullevål og Aker
sykehus. Et demokratisk fattet vedtak om å gjøre
sykehusene om til kommunalt eide aksjeselskaper bør ikke
overprøves av storting eller regjering. Vedtaket i Oslo
vil gi verdifull erfaring med fristilling av sykehus. For å øke
erfaringsgrunnlaget og skaffe kunnskap om hvordan de ulike tilknytningsformene
fungerer i praksis, bør også andre sykehuseiere
oppmuntres til å fristille sine sykehus. Disse medlemmer mener
det kan være hensiktsmessig å gjennomføre
tidsavgrensede forsøksordninger med de ulike tilknytningsformene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen legge flertallsforslaget
fra Sørensen-utvalgets innstilling til grunn for organisering
av sykehus slik at sykehuseierne står fritt til å velge
mellom alle de ulike tilknytningsformer for sykehusene som utvalget
mener bør være tilgjengelige.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, støtter forslaget i ny lovtekst om å utvide
det offentlige samarbeidet innen spesialisthelsetjenesten til også å gjelde
stat og kommuner i tillegg til andre fylkeskommuner. Flertallet vil
peke på at et godt samarbeid innen helsetjenesten er helt
nødvendig for å få en mest mulig effektiv
utnyttelse av tjenestene.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til
Høyres modell med statlig ansvar for spesialisthelsetjenesten
og fremmer følgende forslag:
«I lov om spesialisthelsetjenesten m.m. skal § 5-1 første
ledd lyde:
Staten kan inngå avtaler med en eller flere kommuner
om samarbeid for å løse oppgaver som den er pålagt
i denne loven.»
Komiteen viser til at Stortinget tidligere
har vedtatt at landet skal deles inn i helseregioner, og viser til
at det regionale samarbeidet allerede danner grunnlaget for utviklingen
av spesialisthelsetjenesten i landet. Stortinget har også bestemt
sammensetningen av helseregionene og etablering av regionale helseutvalg som
bl.a. skal ivareta samarbeidet i helseregionen.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til
Høyres modell for spesialisthelsetjenesten slik den er
redegjort for i de generelle merknadene. Høyre vil at staten
skal vedta en nasjonal sykehusplan som fastlegger fordelingen av
lands- og regionfunksjoner.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
«I lov om spesialisthelsetjenesten m.m. skal § 5-2 lyde:
§ 5-2 Nasjonal sykehusplan
Stortinget vedtar en nasjonal sykehusplan som fastlegger fordelingen
av lands- og regionfunksjoner.
Riket inndeles i helseregioner. Kongen bestemmer hvilke fylker
som utgjør en helseregion.»
Komiteen vil vise til at landet er
delt i helseregioner som har ansvar for å utarbeide regionale
helseplaner. Gjennom dette planarbeidet foregår det et
viktig regionalt samarbeid.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil vise til at fra 1. januar 1999 plikter de regionale
helseutvalg på vegne av fylkeskommunene å utarbeide
forslag til regionale helseplaner. Flertallet har
positive erfaringer med planarbeidet som gjøres i de regionale
helseutvalgene. Gjennom felles planarbeid i en region kan man nå fordele
ansvaret for de forskjellige oppgavene innen spesialisthelsetjenesteloven
og derved bedre fordele ressurser og øke effektiviteten. Flertallet vil
vise til at det er departementet som skal vedta de regionale helseplanene.
Flertallet vil understreke at de regionale helseutvalgene
ikke er et nytt forvaltningsnivå.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti, viser
til at flertallet i komiteen, Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Kristelig Folkeparti i Innst. S. nr. 237 (1996-97) om St.meld.
nr. 24 (1996-97) bl.a. sa følgende om rasjonelt samarbeid
og regionale helseplaner:
«Et annet flertall, Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Kristelig Folkeparti, har også merket seg og har ikke
innvendinger mot at det foreslås en videreføring
av sykehuslovens § 9a, som går på departementets
hjemmel for bl.a. å fordele spesialiserte tilbud mellom
sykehus.
Dette flertallet viser til at en under kap.
3 tok stilling til valg av styringsmodell for det regionale samarbeidet,
som innebar en formalisering av det regionale samarbeidet og en
mer aktiv rolle for de regionale helseutvalg.
Dette
flertallet har merket seg at det etter dagens lovverk ikke er noen
lovhjemmel for å kreve utarbeiding av de regionale helseplanene.
Dette flertallet viser til at det er et bredt flertall i Stortinget
som slutter opp om regional helseplanlegging, og at samtlige fylkeskommuner
i sine høringsuttalelser gir sin tilslutning til behovet
for regionale helseutvalg og mer forpliktende regional helseplanlegging.
Dette
flertallet slutter seg til at en i departementet må ha
følgende virkemidler for å sikre at nasjonale prioriteringer
ivaretas:
Departementet gis adgang til å godkjenne
de regionale helseplanene, og til gi regler om planens innhold og
utforming.
Departementet gis adgang til å sette vilkår
for godkjenningen.
Departementet gis hjemmel til å gi forskrifter
om resultatoppfølging.»
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til
Høyres modell for spesialisthelsetjenesten. Disse medlemmer mener
det bør opprettes statlige regionkontorer med ansvar for
spesialisthelsetjenesten innen hver helseregion.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov om spesialisthelsetjenesten m.m. skal § 5-3 lyde:
§ 5-3 Statlige regionkontor
I hver helseregion skal det etableres et statlig regionkontor
med ansvar for spesialisthelsetjenesten innen regionen.
Det statlige regionkontoret skal stå for fordeling av
funksjoner mellom sykehusene i regionen.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om det statlige regionkontorets oppgaver.»
Disse medlemmer fremmer forslag om
ny § 5-4:
«I lov om spesialisthelsetjenesten m.m. skal § 5-4 lyde:
§ 5-4 Regionale helseplaner
Det statlige regionkontoret, jf. § 5-3, skal
på vegne av staten utarbeide en regional helseplan. Det
skal fremgå av planen hvilke institusjoner og tjenester
staten skal yte tilskudd etter § 6-1 annet ledd.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om innhold og utforming av den regionale helseplanen og rapportering
om gjennomføring av planen.
Den regionale helseplanen skal vedtas av departementet.»
Komiteen viser til at det står
om lag 800 legestillinger ubesatt i Norge. Komiteen mener
derfor det er svært viktig at det fra og med 1991 har funnet sted
en betydelig økning av studieplassene innenfor medisin. Komiteen viser
til at den økte utdanningskapasiteten vil gi resultater
i de kommende årene, og at tilgangen på leger
i årene som kommer derfor vil være høyere
enn på 1980- og 90-tallet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
er bekymret for legemangelen i distriktene.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
mener derfor Regjeringen må opprettholde en stram regulering
av etableringen av nye legestillinger for å hindre overetablering
av leger i sentrale strøk.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil peke på at det fra 1. januar 1999 er innført
en ny ordning for regulering av legemarkedet. Dette innebærer
en sterkere overordnet statlig styring av legefordelingen i landet. Flertallet vil
peke på at legeknapphet lenge har vært et velkjent
problem i Norge, og flertallet ser det som nødvendig
at det legges sterkere føringer på hvor nye legestillinger
skal opprettes.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at mellom 15-20 prosent av legestillingene i den offentlige
helsetjenesten står ledige. Dette flertallet viser
også til at de aller fleste privatpraktiserende legespesialister
både med og uten driftsavtaler arbeider i de mest sentrale
områder i Norge.
Disse to forhold, dvs. mange ledige stillinger i offentlig helsetjeneste
i distriktene og sterk konsentrasjon av privatpraktiserende, gjør
at en får en uheldig ubalanse i legedekningen, der distriktsnorge
kommer dårlig ut.
Dette flertallet mener at dette må vises
større oppmerksomhet for å få til et
mer likeverdig helsetilbud til alle innbyggerne i landet vårt.
Disse medlemmer ser det som positivt at den nye
avtalepolitikken for privatpraktiserende helsepersonell har ført
til at langt flere har inngått driftsavtale med bl.a. fylkeskommuner
slik at prioriterte pasienter lettere kan få behandling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at den svake spesialistdekningen
i Nord-Norge og særlig i Finnmark kan skyldes at disse
fylkene har sagt nei til å etablere driftsavtaler med private
spesialister. Disse medlemmer er kjent med at det
fortsatt er et betydelig antall private spesialister på landsbasis
som ikke har fått driftsavtale.
Disse medlemmer er enig i prinsippet om en spredt
spesialistutdannelse, noe som kan føre til at spesialistene
beholdes i distriktene (den såkalte lakseeffekten). Videre
mener disse medlemmer at det er positivt at grunnutdannelsen
av leger også kan gis på sentrale sykehus i nærheten
av de medisinske fakultetene. Stimulering til en bedre fordeling
av legespesialister må skje på en positiv måte
etter disse medlemmers mening bl.a. ved å legge
lønnsforholdene bedre til rette i utkantstrøk,
gi rett til refusjon selv om en ikke har avtale med fylkeskommunen
og tilrettelegge arbeidsforhold og infrastruktur på en
bedre måte. Dessuten bør det åpnes adgang
for privat utleie og formidling også av helsepersonell.
En sterkere markedsstyring og konkurranse om legespesialistene ser disse
medlemmer positivt på.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
tilfreds med at det tidligere Legefordelingsutvalget (ULS) er nedlagt,
et mål som Fremskrittspartiet har jobbet for i flere år. Disse medlemmer er
imidlertid uenig i at departementet nå skal overta funksjonen
til det tidligere ULS, noe som fortsatt og kanskje i enda sterkere
grad kan føre til regulering og dirigering av legetjenesten,
det være seg i spesialisthelsetjenesten eller i kommunehelsetjenesten.
Det strider etter disse medlemmers mening mot en
sterkere fristilling av sykehusene at staten skal styre tilgangen
på legespesialister til sykehusene. Disse medlemmer vil
stemme mot forslaget til § 5-5.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til
sitt forslag om ny § 5-4 og forslag om å opprette statlige
regionkontorer med ansvar for spesialisthelsetjenesten i helseregionene
og fremmer derfor følgende forslag:
«I lov om spesialisthelsetjenesten m.m. skal § 5-5 første
ledd nr.1 lyde:
§ 5-5 tredje ledd skal lyde:
De statlige regionkontorene fordeler stillingene og avtalehjemlene
som nevnt i første ledd.»
Komiteen vil påpeke at årsaken
til de store forskjellene i legerekruttering og spesialisttetthet
mellom de ulike helseregionene og landsdelene er sammensatt og betinget
av mange ulike forhold som i sum har bidratt til store forskjeller
gjennom en årrekke.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
eksempelvis påpeke at den svake spesialistlegedekningen
i Nord-Norge eksisterte i lang tid før det ble åpnet
for etablering av driftsavtaler med privatpraktiserende spesialister
gjennom de ulike fylkeskommunene. Denne typen avtaler vil kunne
bidra til å sementere forskjellene i spesialistetthet dersom de
ikke også følges opp av andre typer virkemidler som
aktivt søker å øke tettheten der den
er lavest, og som begrenser antall driftsavtaler der det foreligger
en overetablering av privatpraktiserende spesialister.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
mener at det nyopprettede legefordelingsutvalget vil ha et særlig
ansvar for gjennom målrettet tildeling av nye spesialisthjemler å bidra
til en utjevning av disse forskjellene.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
i tillegg at nyetableringer av private spesialistlegesentra vil
bidra til å forsterke disse forskjellene, fordi etableringene
naturlig vil finne sted der befolkningstettheten og legetettheten
fra før av er størst. Særlig vil tendensen
forsterkes dersom rene private foretak som ikke mottar offentlige
refusjoner betingelsesløst skulle få slike refusjoner
uten at det legges overordnede offentlige mål for driften
og den samlede koordineringen av ventelistene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, vil vise til at de fleste bestemmelsene om
finansiering er videreføring av gjeldende rett. Da fylkeskommunene
ikke har instruksjonsmyndighet i forhold til private institusjoners
ressursbruk, er flertallet enig i at fylkeskommunen
kun skal ha ansvar for de godkjente utgiftene til drift og vedlikehold
av private institusjoner som er en del av de regionale helseplanene.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til
Høyres modell med statlig ansvar for spesialisthelsetjenesten
og fremmer derfor følgende forslag:
«I lov om spesialisthelsetjenesten m.m. skal § 6-1 annet
ledd lyde:
Staten skal dekke godkjente utgifter til drift og vedlikehold
av institusjoner og tjenester som i sin helhet i henhold til regional
helseplan, jf. § 5-4, er statens ansvar. Utgifter
til privat praksis som drives i henhold til avtale med det statlige
regionkontoret skal dekkes etter nærmere avtale mellom
den privatpraktiserende og staten.»
Når det gjelder tilskudd til bygging av sykehus, er komiteen positiv
til at dette utvides til også å gjelde psykiatriske
sykehus.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
er enig i at ordningen med et årlig rammetilskudd fra staten
til fylkeskommunen videreføres i ny lov.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti vil peke på at disse
medlemmer har etterlyst evaluering av alle sider ved innsatsstyrt
finansiering, og forutsetter at en saklig, faglig og samfunnsmessig
vurdering av nivået på den innsatsstyrete finansieringen nå blir
forelagt Stortinget før eventuelt nye endringer foreslås.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine generelle merknader når det gjelder finansiering
av offentlige sykehus. Disse medlemmer viser ellers
til at Fremskrittspartiet over svært mange år
har arbeidet for en stykkprisfinansiering i helsevesenet og er glad
for at stykkprisfinansieringen, offisielt kalt innsatsbasert finansiering,
nå er gjennomført i det offentlige helsevesenet
med en andel på 50 pst. Disse medlemmer mener
at den innsatsbaserte finansieringens prosentandel snarest bør økes
til 60 pst. og senere til 80 pst. En slik økning vil ytterligere øke
behandlingskapasiteten og redusere de lange sykehuskøene. Disse
medlemmer mener videre at departementet må intensivere
arbeidet med å inkludere de psykiatriske helsetjenestene
i DRG-systemet slik at vi får en ens finansieringsform
både for somatikk og psykiatri. Videre mener disse
medlemmer at den totale finansieringen av sykehusene
bør gå over borgernes helseforsikringsselskap,
nemlig Folketrygden. Den innsatsbaserte finansieringsdelen bør
gå direkte til sykehusene og ikke til fylkeskommunene,
slik ordningen er i dag.
Disse medlemmer viser til at de fleste fylkeskommunene
nå har etablert driftsavtaler med et betydelig antall private
spesialister, noe disse medlemmer ser positivt på. Disse
medlemmer vil imidlertid bemerke at de nåværende
normaltakster for operative inngrep utenfor sykehus ikke lenger
gjør det regningssvarende for private kirurgiske spesialister
av ulike slag å utføre behandling i praksis. Disse medlemmer viser
i denne sammenheng til det dokument 8-forslag fremsatt av disse
medlemmer som ligger i komiteen til behandling, et forslag
som ville gjøre det mulig å utnytte den kirurgiske
kapasitet særlig innen øyesykdom, øre-,
nese- og halssykdom hos de praktiserende avtalespesialistene, og
som dermed kunne medvirke til en sterk reduksjon av ventetiden for
disse pasientkategoriene.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til
Høyres modell med statlig ansvar for spesialisthelsetjenesten
og fremmer derfor følgende forslag:
«I lov om spesialisthelsetjenesten m.m. skal § 6-2 lyde:
§ 6-2 Tilskudd til de statlige
regionkontorene
Staten yter årlig driftstilskudd til delvis dekning av
utgiftene i spesialisthelsetjenesten. Tilskuddet fordeles gjennom
de statlige regionkontorene etter regler gitt av Kongen.
Staten skal yte aktivitetsavhengige tilskudd eller tilskudd til
bestemte formål til delvis dekning av helseinstitusjonenes
utgifter til helsetjenester etter denne loven.
Departementet kan gi nærmere forskrifter om beregning
og utbetaling av tilskudd som nevnt i annet ledd.
Departementet kan kreve seg forelagt budsjett, regnskap og andre
opplysninger om drift av spesialisthelsetjeneste.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
påpeke at en økning av den innsatsstyrte finansieringen
på bekostning av rammetilskuddet til sykehusdriften over
tid vil kunne virke sentraliserende, fordi sykehus med redusert
helsepersonellbemanning i forsterket grad vil mangle midler til å øke
produksjonen, mens større sentrale enheter med god bemanning
lettere vil kunne omstille seg til nye produksjonskrav betinget
av lettere tilgang på fagfolk. Etter dette medlems syn
vil det være både svært uheldig og gi
generelle negative ringvirkninger for det helhetlige helsettjenestetilbudet
til befolkningen, dersom den innsatsstyrte finansieringen stadig økes
uten en forutgående evaluering av hvilke samfunnsmessige
ringvirkninger innføringen av denne finansieringsmodellen
så langt har gitt.
Komiteen er enig i bestemmelsen om
at funksjonstilskuddet til regionsykehusene skal overføres direkte
til sykehusene slik at der klart framgår hva tilskuddet
skal benyttes til.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til
at § 6-5 ikke vil være relevant i Høyres
modell hvor Norge gjøres til ett helserike , og disse
medlemmer vil derfor stemme mot forslaget til § 6-5.
Komiteen har merket seg at det i lov
om pasientrettigheter er foreslått at det for pasienter
som velger behandling utenfor hjemfylket, skal være en
deling av reiseutgiftene mellom folketrygden og pasienten selv. Komiteen har
videre merket seg at departementet foreslår å komme
tilbake til hvordan denne delingen skal skje, i forbindelse med
budsjettet for år 2 000.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, er kjent med at gjestepasientordningen av
forskjellige årsaker kan være et hinder for god
pasientflyt.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
mener at dette er meget uheldig, men finner at det er nødvendig
med en oppgjørsordning da fylkeskommunens ansvar for sykehustjenestene
er knyttet til dens egne innbyggere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre beklager at lovproposisjonen viderefører
gjestepasientordningen hvor utgiftene til behandling belastes bostedsfylke
som fortsatt er ansvarlig for behandling som skjer utenom egen fylkeskommune. Disse
medlemmer vil hevde at gjestepasientordningen er en lite
tjenlig ordning for pasientene, en ordning som fortsatt kan føre til
underbehandling og manglende etterbehandling både innen
somatikken og psykiatrien. Disse medlemmer mener
også at gjestepasientordningen vil være negativ
i forhold til fritt sykehusvalg.
Disse medlemmer viser i den forbindelse til at
om en hadde hatt et statlig ansvar for sykehusene og en finansieringsordning
hvor pengene fulgte pasientene, ville det være likegyldig
om pasientene blir behandlet i eget eller i andre fylker. En ville
slippe den uheldige tvangsflyttingen av relativt dårlige
pasienter fra gjestefylket til bostedsfylke slik praksis er i dag. For
de pasienter dette gjelder, og det er relativt mange, er dette en
svært uheldig ordning både for pasienten og pasientens
pårørende.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
komme tilbake til gjestepasientordningen under behandlingen av pasientrettighetsloven.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til
at § 6-6 ikke vil være relevant i Høyres
modell hvor Norge gjøres til ett helserike , og disse
medlemmer vil derfor stemme mot forslaget til § 6-6.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
påpeke at Sosialistisk Venstreparti har gått mot
det generelt frie sykehusvalget på landsplan, mens partiet
har støttet det frie sykehusvalget innen samme helseregion. Dette
medlem tar til etterretning at stortingsflertallet har åpnet
for et generelt fritt sykehusvalg på samme behandlingsnivå. Dette
medlem mener at det er viktig å evaluere alle konsekvenser
over tid som et slikt fritt sykehusvalg gir, med særlig
vekt også på risikoen for at de mindre, lokale
sykehusenhetene gjennom denne ordningen, i kombinasjon med den økte
innsatsstyrte finansieringen, ikke greier å oppebære
et tilbud til befolkningen.
Dette medlem vil påpeke at innenfor samme helseregion
vil en fornuftig ressurs- og oppgavefordeling mellom de ulike sykehusenhetene
kunne bidra til et bedret helsetjenestetilbud til befolkningen.
Dette forutsetter imidlertid samarbeid om pasientene, i stedet for
konkurranse om de midler som pasientbehandlingen utløser.
Også gjestepasientordningen kan ha utilsiktede effekter,
ved at sykehusenheter ser seg tjent med å overta behandlingsansvaret
fra lokalsykehusene, fordi dette øker inntjeningen. Etter dette medlems syn
er det til enhver tid viktig å vurdere de samfunnsmessige
konsekvensene så vel av det frie sykehusvalget som av den
innsatsstyrte finansieringen, slik at ordningene ikke bidrar til
utilsiktede(?) effekter som i sin konsekvens reduserer det stedlige
helsetjenestetilbudet til befolkningen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet,
er enig i prinsippene om at det ikke betales egenandel ved forsinket
behandling, og at det må betales egenandel for avtalt time
som pasienten ikke møter opp til.
Komiteens medlemmer fra Høyre fremmer
følgende forslag:
«I lov om spesialisthelsetjenesten m.m. skal § 6-9 første
ledd nr. 3 lyde:
3. at pasienter som oppholder seg i langtidsinstitusjoner
helt eller delvis skal dekke inntil 25 prosent av forpleiningsutgiftene
når dette finnes rimelig etter pasientens økonomiske
kår. Det kan ikke tas refusjon i kontantytelser som pasienten oppebærer
etter folketrygdloven, og heller ikke midler som skriver seg fra
slike ytelser.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til det aktuelle lovforslaget, der det uttrykkes at
«Departementet kan gi forskrift om:
Dette medlem tolker ikke dette til å gjelde
generelt fritak for egenandel ved forsinket behandling, men at forskriften
skal knytte betingelser til når fritak vil være
aktuelt. Dette medlem vil anta at det fortsatt vil
forekomme situasjoner der uforutsette hendelser vil nødvendiggjøre
omprioriteringer, men uten at forsinkelsen som oppstår
behøver å ha et omfang som medfører vesentlige
konsekvenser for den innkalte pasienten. Et fullt fritak for utgifter
vil i slike tilfeller påføre behandlingsenheten
tap av inntekter som i sin konsekvens vil kunne føre til
svekkelse av det generelle pasienttilbudet gjennom reduserte driftsmidler. Det
som primært framstår som en styrket pasientrettighet,
kan dermed over tid medføre reduksjoner i pasienttilbudet.
Dette medlem finner det derimot rimelig med full
refusjon av utgifter til den enkelte pasient der en planlagt undersøkelse
eller behandling ikke kan finne sted, og der pasienten som en konsekvens
av dette ellers vil påføres unødige kostnader
og byrder. I slike tilfeller vil krav om pasientbetaling framstå som
urimelig også fordi sykehuset ikke vil ha blitt tilført
tilsvarende kostnader som ved en gjennomført, men forsinket
behandling.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Fremskrittspartiet, viser til tredje ledd i § 7-1
og vil understreke at taushetspliktbestemmelsene ikke må praktiseres
slik at det hindrer nødvendig informasjon for å kunne
gi pasientene opplysninger om forebyggende tiltak eller behandling.
Flertallet vil også vise til lov om pasientrettigheter,
kap. 4, som gir pasienten rett til å gi sitt samtykke til
helsehjelp basert på nødvendig informasjon fra den
instans som har foretatt eventuelle undersøkelser og utredninger.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter
forslaget om å utvide omfanget av taushetsplikten i forhold
til forvaltningsloven. Dette innebærer at taushetsplikten
for de som utfører tjenester eller arbeider i helseinstitusjoner,
blir i samsvar med taushetsplikten i lov om sosiale tjenester. Disse
medlemmer vil understreke at en utvidelse av taushetsplikten
vil gi pasientene større trygghet for å oppsøke
en helseinstitusjon i en vanskelig situasjon. For ytterligere å verne
om pasientens tillitsforhold til helseinstitusjonene støtter disse medlemmer bestemmelsen
om å innsnevre adgangen til å gi opplysninger
til andre forvaltningsorgan.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine generelle merknader i innstillingen til helsepersonelloven,
hvor disse medlemmer gikk mot §§ 32
og 33 som omfatter meldingsplikt for helsepersonell til sosialtjenesten
og barneverntjenesten.
Komiteen vil vise til at det er foreslått
en viss utvidelse av kretsen av opplysningspliktige. Komiteen er
enig i at virkeområdet dermed er tydeligere avgrenset. Komiteen ser
det som riktig at også private virksomhetsutøvere
får opplysningsplikt overfor tilsynsmyndighetene.
Komiteen vil vise til at Regjeringen
har foreslått i Handlingsplan for helse- og omsorgspersonell 1998-2001 å etablere
en personellstatistikk. Komiteen vil peke på at
en god oversikt over helsepersonellressursene vil være
med å gi staten et godt beslutningsgrunnlag i styringen
av helsetjenestene. Komiteen vil vise til at fylkeskommunen
får plikt til å motta og registrere meldinger
om helsepersonell i fylkeskommunen og i spesialisthelsetjenesten.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til
sitt forslag om statlig ansvar for spesialisthelsetjenesten og opprettelse
av statlige regionkontorer i helseregionene.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov om spesialisthelsetjenesten m.m. skal § 7-3 første
ledd lyde:
Det statlige regionkontoret skal motta og registrere meldinger
om helsepersonell i helseregionen og i spesialisthelsetjenesten.»
Komiteen vil peke på at behovet
for veiledning fra spesialisthelsetjenesten til kommunehelsetjenesten øker. Komiteen ser
det derfor som viktig at det er en bestemmelse om veiledningsplikt
overfor kommunehelsetjenesten. Komiteen vil understreke
at hvis kommunehelsetjenesten skal kunne ta i bruk medisinsk utstyr
eller behandlingsmetoder i hjemmene, er det helt nødvendig
at den mottar veiledning fra spesialisthelsetjenesten. Dette vil
og føre til økt sikkerhet og trygghet for pasienten.
I forslaget til ny spesialisthelsetjenestelov har komiteens
medlemmer fra Fremskrittspartiet merket seg at enkeltpersoner
er tillagt et ubegrenset veiledingsansvar overfor kommunehelsetjenesten.
I § 7-4 pålegges helsepersonell å gi
kommunehelsetjenesten råd, veiledning og opplysninger om helsemessige
forhold som er påkrevd for at kommunehelsetjenesten skal
kunne løse sine oppgaver. Slik disse medlemmer ser
det, bryter denne bestemmelsen med resten av loven som regulerer
de ulike eiere og tjenestenivåer. Disse medlemmer foreslår ny
lovtekst til § 7-4.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov om spesialisthelsetjenesten m.m. skal § 7-4 lyde:
§ 7-4 Veiledningsplikt
overfor kommunehelsetjenesten
Den som organiserer spesialisthelsetjeneste, og som omfattes
av offentlige helseplaner, skal gi kommunehelsetjenesten råd,
veiledning og opplysning om helsemessige forhold som er påkrevd
for at kommunehelsetjenesten skal kunne løse sine oppgaver
etter lov og forskrift.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil peke på at ny lov viderefører sanksjonsmulighetene
fra någjeldende lov. Flertallet er kjent
med at sanksjonsmulighetene ikke har vært benyttet ofte,
men flertallet finner det viktig å opprettholde
sanksjonsmuligheten.
Flertallet vil videre vise til at sosialkomiteen ved
behandlingen av budsjettet for 1998 ba Regjeringen vurdere om det
var behov for å utvide og styrke Statens helsetilsyns sanksjonsmuligheter. Flertallet har
merket seg at flere av høringsinstansene er skeptiske til å innføre
myndighet for Statens helsetilsyn til å ilegge tvangsmulkt,
og at departementet i lys av høringsuttalelsene ikke vil
foreslå hjemmel for dette på det nåværende
tidspunkt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
innledningsvis til hva en enstemmig sosialkomité uttalte
i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 1998:
«Komiteen ser behov for å utvide og
styrke Statens helsetilsyns sanksjonsmuligheter ved brudd på sykehusloven
og ber departementet vurdere dette.»
Disse medlemmer beklager at denne sterke uttalelsen
fra sosialkomiteen ikke er tatt til følge i foreliggende
spesialisthelsetjenestelov. Disse medlemmer har imidlertid
registrert at fylkeskommuner og KS i sine høringsuttalelser
har vært sterkt negative til å gi Statens helsetilsyn
sterkere sanksjonsmuligheter, og disse medlemmer beklager
at departementet her har tatt større hensyn til KS enn
til brukerne av helsetjenesten.
Disse medlemmer mener fortsatt at Statens helsetilsyn
må gis utvidede sanksjonsmuligheter særlig i forhold
til systemsvikt i helsevesenet. Disse medlemmer er
klar over at Helsetilsynet i dag i tillegg til å gi pålegg
har fullmakt til å stenge helseinstitusjoner, men av forståelige
grunner er det bortimot en umulighet. Disse medlemmer mener
imidlertid at døgnmulkt og foretaksstraff, det siste er
foreslått av riksadvokaten i hans høringsuttalelse,
er gode virkemidler for å få sykehuseiere til å etterleve
pålegg fra Statens helsetilsyn. Disse medlemmer viser igjen
til en kjennelse i Høyesterett av 1997 hvor Høyesterett
påpekte mangler i dagens lovgivning når det gjelder
krav til organisering og ansvar på tvers av sykehusavdelinger. Disse
medlemmer ser det som et stort paradoks at Statens helsetilsyn
overfor helsepersonell kan gå til drastiske reaksjoner,
mens helsetilsynet ikke har noen sanksjonsmulighet i forhold til sykehuseier
når det gjelder organisering og systemsvikt.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov om spesialisthelsetjenesten m.m. skal § 8-1 første
ledd lyde:
Dersom helsetjenester som omfattes av denne loven, drives på en
måte som er i strid med loven eller bestemmelser gitt i
medhold av den, og driften antas å kunne ha skadelige følger
for pasienten, skal Statens helsetilsyn gi pålegg om å rette
forholdene. Dersom Statens helsetilsyn finner det nødvendig,
kan tilsynet ilegge tvangsmulkt eller foretaksstraff. I spesielle
tilfeller kan stengning pålegges.»