Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Arnesen, Gravdahl, Hildeng, Kristoffersen, Skogholt og Øyangen,
medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Næss og Woie Duesund, medlemmene
fra Høyre, Høegh og Sjøli, medlemmet
fra Senterpartiet, Gløtvold, og medlemmet fra Sosialistisk
Venstreparti, Ballo, viser til at den nye loven skal erstatte lov
av 28. april 1961 om psykisk helsevern. Siktemålet
er å sikre at gjennomføring av psykisk helsevern skjer
på en forsvarlig måte, og i samsvar med grunnleggende
rettssikkerhetsprinsipper. Flertallet viser til at
det samtidig er tre andre helselover til behandling. Lov om pasientrettigheter
skal inneholde rettigheter også til pasienter med psykiske
lidelser, lov om helsepersonell ivaretar bestemmelser om helsepersonells
plikter overfor alle pasienter, og lov om spesialisthelsetjenesten
inneholder felles organisatoriske og finansielle bestemmelser for
spesialisthelsetjenesten som også vil gjelde psykiatrien.
Flertallet vil understreke viktigheten av helhetlig
og målrettet innsats for å bedre holdningen til psykiske
lidelser og styrke behandlingstilbudet. Flertallet viser
til at Stortinget med opptrappingsplanen for psykisk helse har lagt
det økonomiske grunnlaget for økt innsats, og
ser på en ny lov som det nødvendige juridiske
grunnlaget i det helhetlige arbeidet. Flertallet vil
påpeke at Regjeringen, i tillegg til økonomiske
og juridiske virkemidler, også må sørge
for utdanningspolitiske og tilsynsmessige tiltak.
Flertallet vil understreke at pasientene og deres
behov må stå i fokus innen det psykiske helsevernet,
og at dette også må gjenspeiles i lovverket. Flertallet vil
i den sammenheng peke på de føringer om bl.a.
pasienten først, forebygging, mest mulig frivillighet,
mest mulig normalt liv for mennesker med psykiske lidelser, som
Stortinget la gjennom behandlingen av opptrappingsplanen for psykisk
helse i Innst. S. nr. 222 (1997-1998).
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil vise til Opptrappingsplanen for
psykisk helse 1999-2006. Planen har som mål å skape
et helhetlig og sammenhengende behandlingsnettverk der brukerperspektivet
skal stå i fokus. Dette flertallet vil peke
på at planen blant annet omfatter styrking av tilbudet
i kommunene med vekt på forebygging og tidlig hjelp. Dette
flertallet mener at økt satsning på forebyggende
arbeid og tidlig hjelp er meget viktig, og at det kan føre
til mindre behov for bruk av tvang innen psykisk helsevern. Dette
flertallet vil understreke at det er en viktig målsetting å redusere
bruk av tvang.
Dette flertallet vil understreke at når
det i lovforslagets § 3-1 foreslås to
likestilte alternativer for tvungent psykisk helsevern, gjøres
dette for å kunne benytte det tilbudet som er det beste
alternativet for pasienten. Dette flertallet vil
peke på at prosedyrene og kravene til lovhjemmel for etablering
av tvungent psykisk helsevern vil være de samme uavhengig av
hvilken form for tvungent psykisk helsevern som etableres.
Dette flertallet vil vise til at forslaget til
prosedyre for etablering av psykisk helsevern er i samsvar med gjeldende
rett. Dette flertallet vil peke på at forskjellen
først viser seg når prosedyrene er gjennomført
og det tvungne vernet er etablert. Dette flertallet vil
vise til at etter gjeldende rett må pasienten da innlegges
i institusjon, mens det i lovforslaget foreslås at dersom
det er faglig forsvarlig, og det er til det beste for pasienten,
kan vedkommende bo hjemme og følges opp poliklinisk.
Dette flertallet mener det er positivt for pasienten å slippe
en unødvendig innleggelse i institusjon når en
ut fra faglige hensyn er av den oppfatning at behandlingen bør
finne sted mens pasienten er i sitt hjemmemiljø. Dette
flertallet mener dette er særlig viktig i distriktene
hvor det kan være langt til nærmeste psykiatriske
sykehus.
Dette flertallet vil videre peke på at
dersom en pasient ikke føler seg trygg i en hjemmesituasjon, vil
det ikke være det beste å bo hjemme, og lovens
vilkår for det vil heller ikke være oppfylt. Er
pasienten selv av den oppfatning at et institusjonsopphold vil være
det beste, vil lovens ordlyd måtte forstås slik
at institusjonsopphold må iverksettes samtidig med etablering
av vernet.
Dette flertallet legger til grunn at adgangen til å etablere
tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold og uten forutgående
institusjonsopphold fortrinnsvis vil kunne være aktuelt
for pasienter som er kjent av behandlingsapparatet.
Dette flertallet vil vise til handlingsplan for helse
og omsorgspersonell «Rett person på rett plass» og
Stortingets behandling av psykiatriplanen hvor det er lagt et grunnlag
for å styrke behandlingstilbudet for pasienter med psykiske
lidelser.
En grunnleggende forutsetning for å lykkes med gjennomføring
av opptrappingsplanen for psykisk helsevern er å sikre
kommunene tilgang på personell med kompetanse over et bredt
spekter. Det gjelder bl.a. psykiatere, psykologer, sykepleiere og
annet høyskoleutdannet personell med videreutdanning i psykisk
helsearbeid. Kommunene trenger også personell med kompetanse
fra videregående skole og relevant internopplæring.
Dette flertallet vil videre vise til Stortingets vedtak
om desentralisert sykepleieutdanning og til at fjernundervisning
vil være både nyttig og nødvendig for å sikre
god og tilstrekkelig kompetanse innen psykisk helsevern til alle
deler av landet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
lederen og Nesvik, og medlemmene fra Høyre og Sosialistisk Venstreparti mener
at stortingsmeldingen om psykiatrien (St.meld. nr. 25 (1996-97))
ga et usminket bilde av tilstanden innen psykisk helsevern: Det
forebyggende arbeidet er for svakt, tilbudene i kommunene for få og
tilgjengeligheten til spesialisthelsetjenesten for dårlig.
Pasientene opplever for korte opphold i institusjon og dårlig
oppfølging etter utskriving.
Disse medlemmer viser til at Stortinget gjennom
behandlingen av psykiatriplanen har lagt et økonomisk grunnlag
for å styrke behandlingstilbudet til pasienter med psykiske
lidelser. Mangel på fagfolk er et vesentlig hinder for
utbyggingen av det psykiske helsevernet. Det er derfor nødvendig å øke
utdannelseskapasiteten for leger og psykologer.
Den nye lov om psykisk helsevern legger det lovmessige grunnlaget
for den videre utviklingen av det psykiske helsevern. Disse
medlemmer viser til at vilkår og rammer for bruk
av tvang står sentralt i den nye loven. Disse medlemmer vil
ikke støtte Regjeringens forslag om å åpne
for at tvungent psykisk helsevern også skal kunne skje
uten døgnopphold i institusjon, gjennom pålegg
om fremmøte til behandling.
Disse medlemmer viser til at dette forslaget har
blitt møtt med betydelig skepsis i fagmiljøene.
Det har blitt påpekt at dersom en pasient er så syk
at vilkårene for bruk av tvang er oppfylt, så bør
pasienten hospitaliseres. Disse medlemmer vil advare
mot at regelverket tilpasses dagens situasjon med mangel på institusjonsplasser
innen psykiatrien, og frykter for at utvidet mulighet til bruk av
tvang utenfor institusjon kan komme i veien for en nødvendig
utbygging av antallet institusjonsplasser i psykiatrien.
Disse medlemmer vil videreføre dagens
bestemmelser, som begrenser bruken av tvang utenfor institusjon
til å gjelde tvungent psykisk ettervern i umiddelbar tilslutning
til foregående institusjonsopphold.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Sosialistisk
Venstreparti slutter seg til lovens formål, som
er å sikre at etablering og gjennomføring av psykisk
helsevern skjer på en forsvarlig måte og i samsvar
med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper. Gjennomføring
av tiltak som er beskrevet i loven, skal ta utgangspunkt i pasientens
behov og respekten for menneskeverdet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
meget tilfreds med at det er lagt frem forslag til lov om etablering
og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven).
Proposisjonens siktemål er å sikre at gjennomføring
av psykisk helsevern skjer på en forsvarlig måte,
og i samsvar med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper. Disse
medlemmer kan dessverre ikke si seg enig i at dette er de
helt klare konsekvenser man får dersom det fremlagte forslag
til lovtekst blir vedtatt som foreslått fra Regjeringen.
Disse medlemmer vil vise til at Fremskrittspartiet
i en rekke år har fremhevet sin bekymring når det
gjelder bruk av tvang i psykiatrien, og disse medlemmer mener
at den fremlagte lovteksten ikke vil føre til noe mindre
bruk av tvang, men snarere tvert imot kunne føre til at
tvang kan bli mer utbredt som en følge av at loven åpner
for tvangsbehandling i hjemmet. Disse medlemmer er
opptatt av at det må legges størst mulig vekt
på frivillighet når det gjelder psykiatrisk behandling;
dette for å sikre rettssikkerheten til den enkelte pasient.
Det er også av stor betydning at disse pasienters rettigheter
blir ivaretatt på en slik måte at denne pasientgruppen
ikke føler at dens møte med helsevesenet blir
en ytterligere belastning, fremfor en hjelp til å komme
seg ut av en vanskelig livssituasjon.
Disse medlemmer vil også fremheve betydningen
av at denne pasientgruppen må føle at ens eget hjem
er et fristed, og vil derfor ikke kunne godta at det blir nyttet
bruk av tvang i en behandlingssituasjon utenfor institusjon. Disse
medlemmer vil fremheve at dersom en pasient er så syk
at denne må underlegges bruk av tvang, så er det
etter disse medlemmers mening heller ikke forsvarlig å la
vedkommende bo hjemme. I disse situasjoner der man finner det nødvendig å bruke
tvang, må det også foreligge et tilbud om opphold
i institusjon, slik at pasientens sinnstilstand kan følges
opp til enhver tid. Disse medlemmer vil på bakgrunn
av dette uttrykke sin skepsis med den situasjon som råder
med et for dårlig utbygd tilbud av institusjonsplasser
innenfor psykiatrien.
Disse medlemmer mener at ved enhver utskriving
fra psykiatrisk sykehus skal det foreligge en kontrakt, undertegnet
av sykehus og pasient. Kontrakten skal inneholde nødvendig
oppfølging fra sykehusets, pasientens og bostedskommunens
side. Disse medlemmer vil også vise til
at det er særdeles viktig at vedkommende pasient og pasientens
familie blir fulgt opp på en positiv måte etter
en eventuell utskriving.
Disse medlemmer vil fortsatt hevde at det er særdeles
viktig å få på plass et sentralt behandlingsopplegg
for de mest ekstreme kriminelle og voldelige sinnslidende. Disse
medlemmer vil her vise til det Fremskrittspartiet uttalte
i sine merknader under behandlingen av St.meld. nr. 25 (1996-97)
Psykiatrimeldingen, i Innst. S. nr. 258 (1996-97):
«Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet er ikke enig
med Regjeringen i at de desentraliserte sterkavdelingene fullt ut
er stand til å ivareta behandlingen og omsorgen av de mest
ekstreme kriminelle og voldelige sinnslidende.»
På bakgrunn av dette fremmet Fremskrittspartiet følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen utrede planer for etablering
av en landsdekkende spesialinstitusjon for behandling og omsorg
av alvorlig farlig sinnslidende og for farlige sinnslidende psykisk
utviklingshemmede.»
Disse medlemmer mener at en slik institusjon er
av stor betydning for blant annet å kunne gjennomføre
psykisk helsevernloven og tvangsbehandling etter dom. Dersom en
ikke er stand til å kunne tilby de behandlingsplasser som
er nødvendig, er en heller ikke i stand til å ivareta
den enkelte pasients rett til nødvendig behandling. Disse
medlemmer er bekymret for at det kan bli brukt tvang utenfor
institusjon i større grad enn nødvendig som en
følge av at det ikke på langt nær eksisterer
et godt nok tilbud om behandlingsplasser i institusjon.
Disse medlemmer frykter særlig at psykisk utviklingshemmedes
rettigheter ikke vil bli godt nok ivaretatt i denne loven. Disse
medlemmer vil vise til at dette er en pasientgruppe som
har et meget stort behov for særskilt omsorg og tiltak,
og dissemedlemmer frykter at denne
loven ikke sikrer disse pasientenes rettigheter. Disse medlemmer vil her
vise til sine merknader i Innst. O. nr. 79 (1995-96) i forbindelse
med behandlingen av Ot.prp. nr. 58 (1994-95) og tilleggsproposisjonen
Ot.prp. nr. 57 (1995-96), hvor Fremskrittspartiet foreslo å sende
saken tilbake til Regjeringen. Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet
hadde den gang følgende merknad:
«Dette medlem fremmer imidlertid forslag om å be
Regjeringen komme tilbake til Stortinget med et forslag til rettighetslov
for psykisk utviklingshemmede og andre grupper som trenger spesiell
oppmerksomhet fra samfunnets side for å få en
best mulig livskvalitet ut fra egne forutsetninger og premisser.»
Disse medlemmer vil også vise til at
Fremskrittspartiets medlem i komiteen fremmet følgende forslag
i samme innstilling:
«Stortinget ber Regjeringen vurdere nødvendigheten
av å tilbakeflytte et mindre antall av de svakest fungerende
psykisk funksjonshemmede med selvskadende og voldelig atferd til
mindre kommunale eller interkommunale institusjoner eller bokollektiv
med heldøgns tilsyn og omsorg.»
Disse medlemmer beklager at forslaget om en rettighetslov
for denne pasientgruppen ikke fikk støtte fra andre enn
Senterpartiet den gang dette ble fremmet, og disse medlemmer må si
seg lite fornøyd med at det foreliggende forslaget til
psykiatrilov heller ikke kan sies å ivareta rettighetene
til denne pasientgruppen.
Komiteen vil anmerke at begrepet psykisk
helsevern er knyttet til dagens lov («lov om psykisk helsevern»),
og er innarbeidet som et begrep som er kjent så vel av
pasienter som av helsepersonell. Selv om dagens lovverk erstattes
av et nytt, vil det etter komiteens mening være
hensiktsmessig å videreføre dette navnet, både
for å klargjøre at denne loven erstatter den forrige,
men også for å knytte det begrep til loven som
også benyttes i lovteksten. Komiteen vil
derfor foreslå at lovens navn («Om lov om etablering
og gjennomføring av psykisk helsevern») beholdes
som fullt navn, men at man i kortversjonen omtaler loven som «psykisk
helsevernloven» og ikke som «psykiatriloven». Komiteen vil
legge til at begrepet «psykiatri» har et annet
innhold enn «psykisk helsevern», og at de to begrepene
ikke kan oppfattes som synonyme, idet psykiatri i stor grad vil
assosieres med yrkesgruppen psykiatere og ikke til hele bredden
av helsepersonell som er beskjeftiget med det psykiske helsevernet.
Komiteen merker seg at formålet
med loven er å sikre at etablering og gjennomføring
av psykisk helsevern skjer på en forsvarlig måte
og i samsvar med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper, samt at
det sikres at tiltakene som er beskrevet i loven, tar utgangspunkt
i pasientens behov og respekten for menneskeverdet. Komiteen ser
samtidig behovet for å sikre en styrking av tilbudet til
mennesker med psykiske lidelser på alle nivåer
innenfor helsevesenet som ledd i å ivareta loven.
Komiteen vil videre påpeke behovet for å skape
alternative løsninger til bruk av tvang innenfor det psykiske
helsevernet, gjennom et godt utbygd helsetilbud til mennesker med
psykiske lidelser på alle nivåer innenfor hjelpeapparatet,
og der målsetningen må være å igangsette
behandlingstiltak så tidlig at det oppnås en behandlingsallianse
mellom den syke og hjelpeapparatet slik at tvang kan unngås
der dette er mulig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den oppfatning at dersom man leser lovens formålsparagraf
isolert sett, så virker det som at dette er en lov som
vil ivareta psykiatriske pasienters rettssikkerhet på en
god måte. Disse medlemmer vil imidlertid
dessverre måtte si seg uenig i at dette vil bli tilfelle
dersom loven blir vedtatt i den form som foreslås fra Regjeringens
side. Disse medlemmer er av den mening at det virker
som om man er i ferd med å lage en lov for å rettferdiggjøre bruk
av tvang i et større omfang enn det disse medlemmer mener
er forsvarlig. Slik disse medlemmer leser forslaget
til lovtekst, er det ikke samsvar mellom lovens formålsparagraf
og lovens faktiske innhold. Disse medlemmer vil bemerke at
selv om man vedtar denne lovteksten, kan ikke det i seg selv rettferdiggjøre
en større bruk av tvang. Disse medlemmer vil
fremme en del forslag til endringer av lovteksten i de enkelte paragrafer
slik at det blir en bedre sammenheng mellom formålsparagrafen
og loven i sin helhet.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov om etablering og gjennomføring
av psykisk helsevern skal § 1-1 første
punktum lyde:
Formålet med loven er at psykiatriske pasienter, på lik
linje med somatiske pasienter, skal ha rett til behandling, og å sikre
at etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skjer
på en forsvarlig måte og i samsvar med grunnleggende
rettssikkerhetsprinsipper.»
Komiteen merker seg at begrepet psykisk
helsevern i lovforslaget defineres som «spesialisthelsetjenestens
undersøkelse og behandling av mennesker på grunn
av psykisk lidelse, samt den pleie og omsorg dette krever».
Komiteen vil anmerke at en vesentlig del av diagnostikk
og behandling av mennesker med psykiske lidelser skjer utenfor spesialisthelsetjenesten,
og da særlig i regi av primærhelsetjenesten. Opptrappingsplanen
for psykisk helse vektlegger også en økt satsing
på behandlingen av mennesker med psykiske lidelser utenfor
institusjon, ikke minst i den sykes eget nærmiljø.
Det vil dermed etter komiteens mening være
uhensiktsmessig å gi loven et navn som ikke er tilpasset
denne situasjonen.
Etter komiteens mening bør uttrykket
psykisk helsevern fremdeles knyttes til spesialisthelsetjenestenes
undersøkelse og behandling av mennesker på grunn
av psykisk lidelse, samt den pleie og omsorg dette krever. Komiteen vil
derfor foreslå at lovens navn i sin kortform skal være «psykisk
helsevernloven».
Komiteen merker seg at også samboere
og hjelpeverge er tatt med på listen over pårørende
når man sammenligner med hva som gjelder i dag. Komiteen ser
det som naturlig at også samboere er tatt med når
disse lever i et stabilt ekteskapslignende forhold.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, er enig i at hjelpeverger
generelt er tatt inn på listen over pårørende. Flertallet vil
peke på at ved endring av vergemålsloven i 1990, ble
hjelpevergeinstituttet utbygd slik at hjelpevergemål ved
behov kan etableres som et hjelpemiddel der blant annet en person
på grunn av sinnslidelse eller andre psykiske forstyrrelser
ikke kan ivareta sine anliggender. Flertallet vil
for øvrig peke på at tillitsargumentet i forhold
til tutorspørsmålet kan være like vanskelig
i forhold til slektninger som i forhold til verger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Sosialistisk Venstreparti mener at så vel
verge som hjelpeverge kommer i en særstilling som ikke
kan sidestilles med pårørende, og der verges og
hjelpeverges oppgaver vil ha et annet, definert innhold som gjør
at denne ikke er å anse som pårørende,
men som en oppnevnt person med et spesielt, juridisk definert ansvar
som pårørende ikke vil ha.
Sett i forhold til verges og hjelpeverges videre arbeid for den
syke, er det etter disse medlemmers mening ikke hensiktsmessig
at verge eller hjelpeverge står som tutor ved begjæring
om bruk av tvang, siden dette vil kunne skape et brudd på tilliten
mellom den syke og hjelpevergen som vil kunne oppleves som uforenlig
med vergens eller hjelpevergens videre arbeid. Ut fra denne begrunnelse
mener disse medlemmer at verge og hjelpeverge ikke
bør medtas på listen over pårørende,
og at disse bare kan tre inn i pårørendes sted
når slike ikke foreligger.
Når det gjelder offentlig myndighet, viser disse medlemmer til
sine merknader til § 3-6 og § 3-7.
Disse medlemmer fremmer følgende endringsforslag
til § 1-3 første ledd:
«I lov om etablering og gjennomføring
av psykisk helsevern skal § 1-3 første
ledd lyde:
En persons pårørende er ektefelle, registrerte
partner, person som lever i ekteskapslignende eller partnerskapslignende
samboerskap med vedkommende, myndige barn, foreldre eller den som
har foreldreansvaret, myndige søsken eller besteforeldre.
Dersom vedkommende ikke har pårørende som nevnt
foran, trer verge eller hjelpeverge inn i deres sted.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
støtter departementets forslag om at den faglig ansvarlige
for å treffe vedtak, samt beslutte nærmere angitte
tiltak, etter loven er vedkommende overlege. Flertallet mener
at en nærmere presisering bør skje i forskrifter.
Det kan i forskrifter være naturlig å skille mellom
spesialistutdannelsene, f.eks. mellom spesialist i psykiatri og
spesialist i barne- og ungdomspsykiatri.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at psykologspesialister mange
steder i dag faktisk har det faglige lederansvaret. Videre vil dette
flertallet peke på at satsingen innen psykiatri,
som er vedtatt av Stortinget, vil bli svært vanskelig å gjennomføre
uten nok helsepersonell.
Dette flertallet har merket seg at når
det i loven er foreslått at det i forskrift kan gjøres
unntak fra at faglig ansvarlig skal være en psykiatrisk
overlege, så er dette ikke alene grunnet i situasjoner
der psykiater ikke finnes. Dette flertallet vil peke
på at unntaksbestemmelsen åpner for å gi
kliniske psykologer vedtaksmyndighet.
Dette flertallet vil vise til at når
kompetansen til å treffe vedtak som hovedregel legges til
psykiatrisk overlege, er dette fordi denne anses å ha den bredeste
kompetanse til å avdekke en sinnslidelses eventuelle organiske
sammenhenger og kunne vurdere pasientens totale helsetilstand. Dette
flertallet vil imidlertid peke på at ved vedtak
om f.eks. skjerming, behandling uten samtykke med unntak av medikamentell
behandling, restriksjoner i forbindelse med omverdenen, undersøkelser
av rom og eiendeler og beslag er ikke begrunnelsen i forhold til
den medisinske kompetansen like tungtveiende. Dette flertallet vil
vise til at da kliniske psykologer i praksis har selvstendig behandlingsansvar,
vil det være en fordel for helheten i behandlingen som
tilbys pasienten, at psykologer i større utstrekning kan
være faglig ansvarlige for vedtak og beslutninger som angår
behandlingen av de pasientene de har behandlingsansvar for.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Sosialistisk
Venstreparti er enige i lovforslagets påpeking
av at «Den faglig ansvarlige for å treffe vedtak
samt beslutte nærmere angitte tiltak etter loven her, er
vedkommende overlege».
Disse medlemmer vil påpeke at det i lovforslagets
annet ledd er åpnet for at «Kongen kan i forskrifter
gjøre unntak fra første ledd». Disse
medlemmer støtter også dette, fordi det
i gitte situasjoner kan være både hensiktsmessig
og nødvendig å la andre inneha det faglige ansvaret
i stedet for overlegen. Disse medlemmer vil likevel
påpeke at dette vil være å anse som en
unntaksbestemmelse i eventuell mangel av den faglige kompetanse
som primært tilstrebes, når vedtak skal fattes.
Disse medlemmer vil påpeke at de vedtak som
her omtales, i det vesentlige vil være vedtak knyttet til
behandling mot pasientens vilje, idet tiltak som skjer ut fra frivillighet,
ikke nødvendiggjør vedtak. Innenfor det psykiske
helsevernet vil medikamentell behandling stå sentralt når
vedtak om bruk av tvang skal fattes. Det vil etter disse
medlemmers syn både være uhensiktsmessig
og faglig betenkelig å overføre et fagansvar fra
den person som har rett til å forestå en medikamentell
behandling (legen), til faggrupper som ikke har denne. Ut fra disse
medlemmers syn blir påpekingen av fagansvaret knyttet til
en lege her derfor være sentralt, mens det ikke i samme
grad vil være sentralt der tvang ikke benyttes, eller der
behandlingen ikke innebærer bruk av medikamenter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
departementets forslag om at det faglige ansvar for å treffe
vedtak skal ligge hos vedkommende overlege. For å dekke
situasjoner der overlegen ikke er tilgjengelig, bør loven
også omfatte eventuell annen spesialist i psykiatri som
den som kan treffe vedtak. Disse medlemmer vil understreke at
andre profesjoner, slik disse medlemmer ser det,
ikke er kvalifisert til å ta på seg det et slikt
ansvar innebærer. Dissemedlemmer vil
derfor også gå imot at departementet skal kunne
gi forskrifter på dette området.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov om etablering og
gjennomføring av psykisk helsevern skal § 1-4
lyde:
§ 1-4 Den faglig ansvarlige for
vedtak
Den faglig ansvarlige for å treffe vedtak samt beslutte
nærmere angitte tiltak etter loven her, er vedkommende
overlege eller annen spesialist i psykiatri.»
Komiteen ser det som helt sentralt
at pasienter med psykiske lidelser sidestilles med øvrige
pasienter så langt dette lar seg gjøre, og at
det bare er ved bruk av tvang at lov om psykisk helsevern vil være
overordnet lov om pasientrettigheter, siden denne forutsetter frivillighet
fra pasientens side. Komiteen vil likevel understreke
at også for pasienter som underlegges tvang, må det
være en klar målsetning å ivareta pasientenes
rettigheter ut fra pasientrettighetslovens intensjoner. Bruk av
tvang må dermed ikke bidra til å tilsidesette
de generelle rettighetene som framkommer i pasientrettighetsloven,
men bare de deler av rettighetene som blir uforenlige med lovens
intensjon med bruken av tvang ut fra forutsetningene i § 3-3.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader og forslag i forbindelse med behandlingen av
Ot.prp. nr. 12 (1998-99) Lov om pasientrettigheter og Ot.prp. nr.
13 (1998-99) Lov om helsepersonell, der disse medlemmer ønsker
at den helsemessige myndighetsalder skal være 18 år,
og at foreldre eller andre med foreldremyndighet skal fatte avgjørelser
og motta informasjon på vegne av barnet før fylte
18 år.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov om etablering og gjennomføring
av psykisk helsevern skal § 2-1 første
ledd første punktum lyde:
Den som har fylt 18 år, kan tas under frivillig psykisk
helsevern på grunnlag av eget samtykke
§ 2-1 annet ledd første
punktum skal lyde:
Den som har fylt 18 år, kan ikke samtykke dersom vedkommende åpenbart
ikke er i stand til å forstå begrunnelsen for
frivillig psykisk helsevern.»
Komiteen noterer seg at § 2-2
innebærer en videreføring av gjeldende rett, og
ser at det er behov for en slik bestemmelse. Komiteen anmerker
at dette må anses som en unntaksbestemmelse som kan være nyttig
i nærmere gitte situasjoner, og komiteen anser
at loven forstås slik.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sin merknad til § 2-1 og fremmer følgende
forslag:
«I lov om etablering og gjennomføring
av psykisk helsevern skal § 2-2 tredje ledd lyde:
For barn under 18 år kreves slikt samtykke som nevnt
i første ledd fra den eller de som har foreldreansvaret
for barnet.
§ 2-2 fjerde ledd tredje punktum
skal lyde:
Gjelder det barn under 18 år, undertegner den faglig
ansvarlige og den eller de som har foreldreansvaret for barnet.»
Komiteen støtter at loven
regulerer at slik overføring ikke skal finne sted.
Når det gjelder opphold i institusjon, som
omtales i lovforslagets første ledd, er dette en videreføring
av gjeldende rett. Komiteen har derfor ingen merknader
til dette.
Komiteen vil anmerke at andre ledd innebærer en
endring i forhold til gjeldende rett ut fra lov om psykisk helsevern
som forutsetter innleggelse i institusjon (§ 3
og § 5 i lov om psykisk helsevern) for bruk av
tvang i utrednings- eller behandlingsøyemed. Gjeldende
lov forutsetter også institusjonsopphold for etterfølgende
bruk av tvang (§ 13-1; tvungent ettervern).
Komiteen vil påpeke at bruk av tvang
er et siste virkemiddel som det skal foreligge svært tungtveiende
grunner for å sette inn, først når mulighetene
for frivillig behandling ikke lenger er mulig, og kriteriene for
bruk av tvang etter § 3-3 for øvrig er
oppfylt.
Komiteen ser det som en viktig målsetning
at en ny lov om psykisk helsevern bidrar til å begrense tvangsbruken
til det strengt nødvendige, og at loven ikke må bidra
til en liberalisert tvangsbruk sammenlignet med dagens lovverk.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til departementets merknader til § 3-1 fjerde
avsnitt (s. 154) i proposisjonen vedrørende tvungent psykisk
helsevern uten døgnopphold i institusjon. I nevnte merknader
står det i dette avsnitt at:
«Han eller hun kan da gis tilsyn, behandling og omsorg
på eller i nærheten av sin bopel.»
Idet denne formuleringen kan gi inntrykk av at det fra departementets
side åpnes for bruk av tvang med hjemmel i § 3-1
også i eller i nærheten av den sykes bopel, mens
selve lovutkastet ikke har formuleringer som åpner for
dette, er problemstillingen tatt opp av saksordfører i
brev til departementet datert 15. april 1999. I svarbrev fra statsråden
med saksnummer 99/02921 (.04.99) vises det til denne formuleringen
i kommentarene til § 3-1. Statsråden
skriver:
«Denne merknadens ordlyd stammer opprinnelig fra
høringsnotatet, der «nærvær
av behandlingspersonell på pasientens bopel i behandlings-
og tilsynsøyemed» var med i § 3-1
annet ledd. Selv om dette alternativet er forlatt i lovforslaget
i proposisjonen, har den ovennevnte merknaden sneket seg med ved
en inkurie. Jeg har da ingen innvendinger mot at dette presiseres
i merknaden.»
Flertallet vil med bakgrunn i denne avklaringen
presisere at lovutkastet ikke åpner for bruk av tvang på pasientens
bopel, og at flertallet deler departementets syn
om at den nye loven ikke skal åpne for dette.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, støtter
forslaget om at tvunget psykisk helsevern kan skje uten døgnopphold
i institusjon når dette er et bedre alternativ for pasienten. Dette
flertallet vil vise til at dette bare kan omfatte pålegg
overfor pasienten om frammøte til behandling. Dette
flertallet har merket seg at dette er en endring i forhold
til gjeldende rett.
Dette flertallet mener at det trengs et fleksibelt
og mangfoldig tilbud innen tvunget psykisk helsevern. Den enkeltes
individuelle behov må settes i sentrum. Flertallet vil
understreke at tvunget psykisk helsevern utenfor institusjon kun
skal skje når dette er et bedre alternativ for pasienten. Dette flertallet finner
grunn til å peke på at tvangsinnleggelse i institusjon
for mange oppleves som meget belastende. Det er derfor viktig at
det foretas en grundig helhetlig vurdering om hvorvidt pasienten
behøver døgnkontinuerlig omsorg og behandling,
eller om vernet tilstrekkelig kan ivaretas mens pasienten har opphold
i egen bolig.
Dette flertallet vil vise til Opptrappingsplanen
for psykisk helse der det satses betydelig på desentraliserte
spesialisthelsetjenester ved de distriktpsykiatriske sentra, med
hovedvekt på poliklinisk behandling og dagbehandling.
Dette flertallet vil peke at en årsak
til at det blir behov for tvangsbehandling, kan være at
den syke ofte blir gående for lenge før han får
hjelp. Den økte satsningen på psykiatrien gjennom
opptrappingsplanen vil føre til at flere vil få hjelp
tidlig. Det vil derfor på sikt være mindre behov
for tvangsbehandling. Opprustningen av kommunehelsetjenesten og
utbyggingen av distriktspolitiske sentra vil styrke kompetansen
innen psykiatrien i nærmiljøene.
Dette flertallet mener det er viktig at de pasientene
som trenger det, får institusjonsplass, men på den
annen side må en være klar over at en tvangsinnleggelse
er en stor påkjenning for mange pasienter. Det kan ha store
konsekvenser å rive mennesker opp fra sitt daglige miljø. Dette
flertallet vil derfor understreke at det må være
pasientens behov som skal være utgangspunktet for tiltakene.
Tvangsinnleggelser bør unngås dersom lokalt forankrede
polikliniske tiltak kan dekke opp pasientens behov.
Dette flertallet vil understreke at selv om man
blir undergitt tvunget psykisk helsevern, er det etter lovforslaget
ikke noen automatikk i iverksettelse av tvangsbehandling. Det må fattes
et eget vedtak etter § 4-4 som baseres på egne
strenge vilkår. Lovforslaget innebærer således
ikke noen utvidelse av bruken av tvang.
Dette flertallet vil be om at praktiseringen av
de nye bestemmelsene i § 3-1 blir evaluert av
uavhengige fagmiljø, og at Stortinget blir orientert om
resultatet av evalueringen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Sosialistisk Venstreparti oppfatter ut
fra innkomne høringsuttalelser at hovedtyngden av innvendingene
til Ot.prp. nr. 11 (1998-99) særlig knytter seg til denne
delen av proposisjonen, der en rekke av høringsinstansene
stiller seg kritiske til en bestemmelse som åpner for økt bruk
av tvang overfor personer med psykiske lidelser, og særlig
for mulighetene til å tvangsmedisinere pasienter utenfor
institusjon.
Disse medlemmer vil ikke åpne for bruk
av tvang ute i kommunene uten etter forutgående innleggelse
i institusjon, men vil videreføre dagens ordning med begrensinger
i bruken av tvang utenom institusjon til å gjelde det tvungne
psykiske ettervernet. Disse medlemmer anmerker at
dette må anses som en unntaksbestemmelse i nærmere
gitte situasjoner, og disse medlemmer anser at loven
skal forstås slik.
Disse medlemmer fremmer følgende endringsforslag:
«I lov om etablering og gjennomføring
av psykisk helsevern skal § 3-1 andre ledd lyde:
Tvungent psykisk helsevern kan også skje uten døgnopphold
i institusjon hvor dette er et bedre alternativ for pasienten, men
bare i umiddelbar tilslutning til forutgående institusjonsopphold.
Tvungent psykisk helsevern kan da gis mens pasienten har opphold
på egen bopel og kan bare omfatte pålegg overfor
pasienten om frammøte til behandling. Pasienten kan om nødvendig
avhentes. Dersom det er nødvendig, kan avhentingen gjennomføres
med tvang og med bistand fra offentlig myndighet.»
Komiteen noterer seg at det i lovforslagets
andre ledd står: «Kommunelegens vedtak om tvungen undersøkelse
skal straks nedtegnes skriftlig. Vedtaket kan ikke påklages.» Komiteen ser
det, i forhold til de generelle pasientrettighetene, som viktig
at også vedtak om tvungen undersøkelse skal kunne
påklages, men at klagen av hensyn til den videre undersøkelse og
behandling ikke kan gis oppsettende virkning. For at helsepersonell
skal kunne gjennomføre en undersøkelse mot den
enkeltes vilje, må det etter komiteens syn
foreligge tungtveiende grunner, og når slike tungtveiende
grunner ikke foreligger, vil det være urimelig dersom den
enkelte reservasjonsløst fratas retten til å påklage
vedtaket.
Komiteen fremmer følgende
endringsforslag til § 3-5, andre ledd:
«I lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern
skal § 3-5 andre ledd andre punktum lyde:
Vedtaket kan påklages til fylkeslegen uten oppsettende
virkning.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine generelle merknader der det framholdes at hensynet til
at pasientens hjem skal være et fristed, gjør
at dissemedlemmer ikke kan godta
at tvangsbehandling skal kunne skje der. Disse medlemmer mener
at dersom pasienten er så syk at bruk av tvang må benyttes,
er pasienten for syk til å være i sitt hjem. Disse
medlemmer er også opptatt av at pasientens familie
og forholdet mellom pasienten og familien må skjermes mot
tiltak som kan bidra til å øke belastningen for
dem dette angår. Disse medlemmer vil derfor
ikke akseptere pasientens pårørende som tutor,
da disse medlemmer frykter at begjæring
om innleggelse eller tvungen undersøkelse fra pårørendes
side kan føre til konfliktsituasjoner også i senere
faser som kan være uheldig for pasientens utvikling og
muligheter til helbredelse. Disse medlemmer vil derfor
stemme mot § 3-5 første ledd andre og
tredje punktum.
Komiteen merker seg at offentlig myndighet
er nevnt først som begjærende instans i lovteksten («…kan
offentlig myndighet eller den nærmeste begjære…»),
og at dette er en endring fra gjeldende lov, der pårørende
er nevnt først («… etter begjæring
fra sine nærmeste eller offentlig myndighet…»).
Komiteen er enig i denne endringen, fordi det
i mange situasjoner vil være en belastning for nære
pårørende å begjære en undersøkelse
eller innleggelse, og der en slik begjæring kan bidra til å skape
konfliktsituasjoner mellom den syke og dennes pårørende som
også vil være ugunstig i et lengre behandlingsperspektiv.
Komiteen har merket seg at Mental Helse Norge
i sin høringsuttalelse til det opprinnelige lovutkastet
datert 19. mai 1998, tar til orde for at kun helsetjenesten
skal inneha retten til å begjære innleggelse (Mental
Helse Norge mener det kun er helsetjenesten som skal inneha retten
til å være tutor, og vil at § 3-7 endres
slik at pårørende ikke skal inneha denne retten og
funksjonen).
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
er enig i at loven også åpner for at nære
pårørende fortsatt skal kunne fremme begjæring om
innleggelse, fordi dette i gitte situasjoner kan framstå som
den beste løsningen, også sett i et lengre behandlingsperspektiv.
Ved at offentlig instans er nevnt først, sikres imidlertid
at det ikke hviler noe primært press på pårørende
om å være begjærende instans siden det
primære ansvaret vil påhvile offentlig myndighet.
Flertallet ser det samtidig som sentralt at den offentlige
instansen som her er ment, har best kjennskap til den syke, slik
at begjæringen er basert på en reell vurdering
som søker å ivareta den sykes interesser på den
for denne beste måte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sin merknad til § 3-5 og fremmer følgende
forslag:
«I lov om etablering og gjennomføring
av psykisk helsevern skal § 3-6 lyde:
§ 3-6 Begjæring om videre
undersøkelse (observasjon)
Dersom legen etter personlig undersøkelse som nevnt
i §§ 3-4 og 3-5, er i tvil om vilkårene
for tvungent psykisk helsevern er til stede og anser videre undersøkelse
nødvendig, kan offentlig myndighet begjære at
vedkommende skal undersøkes ved institusjon godkjent for
formålet, for å finne ut om vilkårene er
oppfylt, jf. § 3-8.»
Komiteen viser til sine merknader til § 3-6.
Komiteen viser til tredje ledd der
det foreslås at undersøkelse (observasjon) ikke
kan vare utover 10 dager fra undersøkelsens begynnelse,
uten at vedkommende eventuelt selv samtykker til det. Etter gjeldende
rett er maksimumstiden 3 uker. Komiteen er enig i
at en innkorting av maksimumstiden finner sted, betinget av at undersøkelsen
dermed må gis prioritet, og at mulighetene for å forskyve
undersøkelsen til utgangen av maksimumstiden dermed reduseres.
Komiteen ser det som en styrke at kontrollkommisjonen
på eget initiativ skal vurdere om det er behov for tvungent
vern når det har gått tre måneder, også der
det ikke klages over etableringen av tvungent psykisk helsevern,
og oppfatter at dette styrker rettssikkerheten for personer med
psykiske lidelser som underlegges tvang, sammenholdt med dagens
lov.
Komiteen vil påpeke det positive
i at det i lovforslaget foreslås at den individuelle planen
også skal beskrive samarbeidet med andre helse- og sosialtjenester,
og støtter dette. Det er etter komiteens mening
en klar styrke at tiltakene rundt personer med psykiske lidelser
også i lovs form ses på som en kjede som vil kreve
samarbeid mellom ulike fagnivåer og på tvers av
ulike etater.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti,
vil understreke viktigheten av å lage en individuell plan for
pasienten. Flertallet vil understreke at samarbeid
med pasienten om planen bør tillegges stor vekt. Flertallet vil
fremme forslag om dette ved behandlingen av Ot.prp. nr. 12 (1998-99)
Lov om pasientrettigheter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Sosialistisk Venstreparti merker seg at
det i tredje ledd er anmerket: «Undersøkelse og
behandling uten eget samtykke kan bare skje når det er
forsøkt å oppnå samtykke til undersøkelsen
eller behandlingen eller det er åpenbart at samtykke ikke
kan eller vil bli gitt.» (Originalteksten er uten kursiv.)
Etter disse medlemmers syn skal det alltid søkes å oppnå samtykke
til undersøkelsen eller behandlingen før eventuell
bruk av tvang med dette som siktemål, og det vil etter disse
medlemmers syn være uhensiktsmessig å medta
formuleringer i lovteksten som åpner for alternativer til
dette. Det tillegg som her er satt i kursiv, er derfor etter disse
medlemmers syn unødvendig, og disse medlemmer vil
derfor foreslå at dette fjernes.
Disse medlemmer fremmer følgende endringsforslag:
«I lov om etablering og gjennomføring
av psykisk helsevern skal § 4-4 tredje ledd lyde:
Undersøkelse og behandling uten eget samtykke kan bare
skje når det er forsøkt å oppnå samtykke
til undersøkelsen eller behandlingen. Dersom det ikke er åpenbart
umulig, skal det også vurderes om det kan tilbys andre
frivillige tiltak som alternativ til undersøkelse og behandling
uten eget samtykke.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil peke på at
bestemmelsen markerer at frivillighet alltid skal være
utgangspunktet. Flertallet vil understreke at unntaket
bare er ment for de situasjoner hvor det er helt innlysende at et
samtykke ikke kan oppnås, for eksempel fordi pasienten
er i en slik sinnstilstand at det ikke er mulig å kommunisere
med vedkommende.
Flertallet vil peke på at vilkårene
i loven for å kunne treffe vedtak om behandling uten pasientens samtykke
er strenge. Flertallet vil understreke at slik behandling
skal være siste utvei og må være i samsvar
med reglene om brukermedvirkning og innenfor det faglig forsvarlige. Flertallet mener derfor
at når vilkårene for tvangsbehandling er til stede,
vil det ikke kunne være mange tilfeller hvor unnlatt behandling
ikke vil ha «åpenbart negative konsekvenser for
den syke».
Flertallet vil peke på at tvangsbruk
skjer i forhold til 5-10 prosent av pasientene, og at de samme pasientene
vanligvis har flere tvangsepisoder. Flertallet ser
det som viktig at behandlingsapparatet har en åpen dialog
med disse pasientene om framtidig behandling, slik at mest mulig
av denne kan foregå med pasientens samtykke.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Sosialistisk Venstreparti, er kjent med
at det i den offentlige debatt er drøftet om personer med
psykiske lidelser bør gis retten til å reservere
seg mot visse behandlingstiltak, forutsatt at reservasjonen finner
sted på et tidspunkt da de er å anse som friske,
eller i en tilstand der det ikke finnes lovhjemmel for bruk av tvang
ut fra lov om psykisk helsevern. Disse medlemmer noterer
seg at dette også er omtalt under 5.3.1. i proposisjonen.
Disse medlemmer deler departementets syn om at
begrepet «psykiatrisk testamente» er uheldig, siden disse
medlemmer oppfatter den reservasjonsrett som det er tatt
til orde for, å dreie seg om en kontraktfestet rett til å reservere
seg mot visse tvangstiltak, og disse medlemmer finner
derfor begrepet «psykiatrisk behandlingskontrakt» mer
dekkende.
Etter disse medlemmers syn vil de reservasjoner
som personer gir uttrykk for i en fase der de må ansees å være
helt eller tilnærmet friske, tillegges betydelig vekt også i
en senere fase når de samme personer utvikler alvorlig
sykdom.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Sosialistisk
Venstreparti vil påpeke at forhåndsreservasjoner
tillegges betydelig vekt hos fysisk syke. Eksempler på dette
er reservasjoner mot blodoverføringer hos medlemmer
av Jehovas vitner, samt reservasjoner mot livsforlengende tiltak
for mennesker i sluttfasen av livet.
Selv om det kan være prinsipielle forskjeller knyttet
til en slik reservasjonsrett mellom fysiske og mentale lidelser,
er det etter disse medlemmers syn ikke rimelig å frata
mennesker den generelle medbestemmelsesretten knyttet til behandlingstiltak,
kun ut fra begrunnelsen om at det dreier seg om en psykisk lidelse.
Disse medlemmer mener derfor at det på visse,
strengt definerte vilkår bør åpnes for
en begrenset reservasjonsrett mot behandling av psykiske lidelser,
men der reservasjonen også må kunne overprøves dersom
manglende behandling vil ha åpenbart negative konsekvenser
for den syke.
Etter disse medlemmers syn vil en slik begrenset
reservasjonsrett kunne ivaretas ved at den institusjonen som skal
forestå behandlingen, ikke kan igangsette denne mot den
sykes erklærte og forutgående skriftlig nedtegnede
og bevitnede vilje, uten at det foreligger godkjenning fra fylkeslegen
i det aktuelle fylke om at slik behandling likevel kan finne sted.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov om etablering og gjennomføring
av psykisk helsevern skal § 4-4 femte ledd lyde:
Dersom vilkårene for tvungent psykisk helsevern etter § 3-3
ansees oppfylt, men pasienten har reservert seg skriftlig og med
bevitnelse mot behandling på forhånd, før
det aktuelle sykdomstilfellet inntraff og på et tidspunkt
da vilkårene for tvungent psykisk helsevern etter § 3-3
ikke kunne ansees å være oppfylt, betinger behandlingstiltak
som kommer i konflikt med pasientens reservasjoner, at faglig ansvarlig
innhenter samtykke fra fylkeslegen før behandling igangsettes.
Femte, sjette, sjuende og åttende ledd blir henholdsvis
sjette, sjuende, åttende og niende ledd.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine generelle merknader der disse medlemmer påpeker
at det ved enhver utskriving fra psykiatrisk sykehus skal foreligge
en kontrakt som er undertegnet av både sykehus og pasient.
Kontrakten skal etter dissemedlemmers mening
inneholde planer om nødvendig oppfølging fra sykehusets,
pasientens og bostedskommunens side.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov om etablering og gjennomføring
av psykisk helsevern skal § 4-11 lyde:
§ 4-11 Kontrakt ved utskriving
fra psykiatrisk sykehus
Ved utskriving fra psykiatrisk sykehus skal det utarbeides kontrakt
der nødvendig oppfølging av pasienten fra sykehusets,
bostedskommunens og pasientens side tas inn. Kontrakten undertegnes
av sykehuset, bostedskommunen og pasienten.»
Komiteen viser til merknadene til § 13
f i Ot.prp. nr. 87 (1993-94) som omhandler strafferettslige utilregnelighetsregler
og særreaksjoner. Komiteen vil i denne sammenheng
også spesielt henvise til Innst. O. nr. 34 (1996-97). Komiteen tar
til orientering at departementet har utformet § 5-6
slik at den tilsvarer § 13 f i lov om psykisk
helsevern, slik den ble lydende etter lovvedtaket i Stortinget.
Siden proposisjonens forslag til § 5-6 er en
ren videreføring av lovvedtaket i Stortinget i henhold
til justiskomiteens flertallsinnstilling, går komiteen ikke inn
i en politisk ny realitetsvurdering av lovparagrafen, men tar til
etterretning at det vedtak som ble fattet, nå innebærer
at paragrafen innlemmes i den nye loven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til særmerknadene fra medlemmene
fra Høyre og Fremskrittspartiet i Innst. O. nr. 34 (1996-97)
til § 13 f i straffeloven der de mener
at påtalemyndigheten - i tillegg til den faglig ansvarlige
- må ha adgang til å bringe en avgjørelse om å unnlate
overføring fra tvungent psykisk helsevern til anstalt under
fengselsvesenet inn for domstolsbehandling, når det etter
påtalemyndighetens oppfatning av beskyttelseshensyn åpenbart
ses nødvendig med en slik overføring. Disse
medlemmer anser at slik adgang burde foreligge i § 5-6,
men vil ikke fremme forslag om dette her, da disse medlemmer finner
det mest formålstjenlig at § 5-6 er i
overensstemmelse med § 13 f i straffeloven,
slik den er vedtatt av stortingsflertallet.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
vise til partiets merknader i Innst. O. nr. 34 (1996-97), med spesiell
henvisning til pkt. 7.2, der det siteres fra partiets merknad:
«Dette medlem finner det mest ryddig at den som er
kjent strafferettslig utilregnelig på grunn av sin psykiske
tilstand, ikke idømmes en strafferettslig reaksjon, men
blir tatt hånd om i henhold til lov om psykisk helsevern.
Dette medlem mener det om nødvendig bør vurderes
en endring av lov om psykisk helsevern dersom det er nødvendig
for at psykisk helsevern skal få en plikt til å ta
ansvar for de som på grunn av psykisk tilstand ikke er
strafferettslig tilregnelige, men som samfunnet trenger beskyttelse
mot.»
Sosialistisk Venstreparti gikk mot § 13 f
i lov om psykisk helsevern, som altså inntas uendret i
den nye loven som § 5-6. Dette medlem vil
understreke at partiets syn her er uendret, men at dette
medlem tar til etterretning at et flertall i Stortinget
allerede har vedtatt denne del av loven i den form den nå foreligger,
for innlemmelse i det nye lovforslaget.
Komiteen noterer seg at det ut fra
lovutkastets § 6-2 første ledd følger
at leder av kontrollkommisjonen skal være «en
jurist, fortrinnsvis med dommererfaring». Dette tilsvarer
gjeldende bestemmelse i lov om psykisk helsevern § 8
tredje ledd. Komiteen er videre kjent med at det
etter denne bestemmelsen har blitt oppnevnt mange dommere som formenn.
Etter lovutkastets § 7-1 skal domstolene ha
adgang til fullt ut å prøve vedtak i kontrollkommisjonene.
Dette samsvarer også med gjeldende rett.
Komiteen vil anmerke at det kan oppstå en uheldig
situasjon dersom mange dommere er formenn i kontrollkommisjonene
samtidig som domstolene skal overprøve kommisjonenes vedtak.
Som et eksempel på dette forholdet vil komiteen vise
til at det i Trondheim byrett er ti dommere, hvorav fire av dommerne
er formenn eller varaformenn i kontrollkommisjoner. I et tilfelle
ble det også reist habilitetsinnsigelse hvor det ble reist
spørsmål om byrettens yngste dommer var egnet
til å overprøve byrettens eldste dommer i egenskap
av formann for en kontrollkommisjon.
Komiteen oppfatter at man i lovutkastet søker å skape
mest mulig uavhengighet mellom de psykiatriske institusjonene og
kontrollkommisjonene. Komiteen deler denne intensjonen,
og ser det som viktig at det ikke skal finnes saklig grunnlag for
tvil om det kan ha noen betydning for avgjørelsen i domstolene
at den avgjøres av en dommer som samtidig fungerer som
formann i en kontrollkommisjon, selv om denne kommisjonen ikke har
hatt befatning med den syke.
Komiteen vil på denne bakgrunn foreslå en
endret formulering i utkastets § 6-2 første
ledd, ved at det åpnes for at kommisjonen kan ledes av
en jurist som er kvalifisert til å gjøre tjeneste
som dommer. Intensjonen med forslaget til endret lovtekst er at
man da vil ha et langt bredere rekrutteringsgrunnlag blant advokater,
jurister i offentlig forvaltning samt eventuelt innen politi- og
påtalemyndigheten for utvelgelse av ledere til de ulike
kontrollkommisjoner.
Komiteen fremmer følgende endringsforslag:
«I lov om etablering og gjennomføring
av psykisk helsevern skal § 6-2 første
ledd første punktum lyde:
Kontrollkommisjonen skal ledes av en jurist som er kvalifisert
til å gjøre tjeneste som dommer, og ellers bestå av
en lege og to andre medlemmer, alle med personlige varamedlemmer.»
Komiteen har i sine innledningsmerknader
gitt uttrykk for at det ansees hensiktsmessig at loven gis navnet «lov
om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern»,
og at begrepet lovens forkortede navn blir psykisk helsevernloven.
Komiteen fremmer følgende endringsforslag:
«I lov om etablering og gjennomføring
av psykisk helsevern skal § 8-3 lyde:
§ 8-3 Endringer i andre lover
Fra den tid loven trer i kraft gjøres følgende
endringer i andre lover:
I lov av 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp
skal § 22 tredje ledd nr. 3 lyde:
Sak for kontrollkommisjonen etter lov om etablering og gjennomføring
av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven) § 6-4.»