Hjemmel for at politiet kan foreta telefonkontroll finnes dels
i straffeprosessloven kap. 16a, dels i telefonkontrolloven av 1915.
Telefonkontroll omfatter telefonavlytting, jf. § 216
a og kontroll av trafikkdata, jf. § 216 b.
Telefonkontroll kan etter straffeprosessloven foretas når
det er skjellig grunn til mistanke om narkotikaforbrytelse, og slik
kontroll vil være av vesentlig betydning for å oppklare
saken. Gjelder kontrollen en telefon som er tilgjengelig for et
større antall personer, er vilkårene strengere
enn ellers. Som hovedregel skal telefonkontroll besluttes av forhørsretten.
Men påtalemyndigheten kan beslutte kontroll for inntil
ett døgn i hastesaker. Tillatelse til telefonkontroll etter straffeprosessloven
må ikke gis for mer enn fire uker om gangen.
Telefonkontrolloven av 1915 er en fullmaktslov som åpner
for telefonkontroll i saker om «rikets sikkerhet».
Kompetansen til å beslutte telefonkontroll er også i
disse sakene lagt til forhørsretten, men med hastekompetanse
for påtalemyndigheten. Retten må sette en tidsramme
for tillatelsen, men det er ikke fastsatt noen bestemt lengstefrist.
Både Sikkerhetsutvalget og Metodeutvalget foreslår
at telefonkontrolloven av 1915 oppheves, og at reglene om telefonkontroll
i saker om rikets sikkerhet innarbeides i straffeprosessloven kap.
16a. Vilkårene for telefonkontroll i saker om rikets sikkerhet
blir i tilfelle noe strengere.
Ingen av høringsinstansene har gått imot forslaget.
Departementet følger opp forslaget. Hvis det skulle
være behov for særregler om telefonkontroll i krigstid,
bør slike særregler innarbeides i beredskapsloven.
Komiteen er enig i at det ikke er behov
for to separate regelsett om telefonkontroll, slik at både
reglene for telefonkontroll i narkotikasaker og reglene om telefonkontroll
i saker om rikets sikkerhet innarbeides i straffeprosessloven. Komiteen er
videre enig i at eventuelle særregler om telefonkontroll
i krigstid bør innarbeides i beredskapsloven.
Metodeutvalget foreslår å utvide straffeprosessloven § 216a
om telefonavlytting til å omfatte alle lovbrudd hvor strafferammen
er fengsel i mer enn 6 år. Dessuten skal narkotikalovbrudd
og overtredelser av straffeloven kap. 8 om forbrytelser mot statens selvstendighet
og sikkerhet og kap. 9 om forbrytelser mot Norges statsforfatning
og statsoverhode fortsatt omfattes uavhengig av strafferammen. Utvalget
viser til at tradisjonelle etterforskningsmetoder kan være utilstrekkelige
også i andre typer forbrytelser enn narkotikasaker. Forhøyet
straff på grunn av gjentagelse eller sammenstøt
av forbrytelser skal ikke tas i betraktning med mindre det dreier
seg om særlig smertefulle eller farlige legemskrenkelser.
Utvalget mener at selv om telefonavlytting er spesielt egnet
som etterforskningsmetode i enkelte sakstyper, for eksempel oppbevaring
av sprengstoff og utveksling av pornografi, kan ikke dette begrunne særskilte
unntakshjemler.
Metodeutvalgets forslag får generell støtte
av flere høringsinstanser. Noen mener at forslaget ikke går
langt nok. ØKOKRIM og enkelte politimestre mener strafferammegrensen
bør settes til «minst 6 år», eventuelt «6 år
eller mer.» Det er særlig Datatilsynet, Den Norske
Advokatforening og Norsk Redaktørforening som går
imot forslaget fordi telefonavlytting reiser alvorlige personvernspørsmål.
Enkelte mener strafferammen er et uheldig avgrensningskriterium.
Departementet viser til at behovet for nye etterforskningsmetoder
er størst når forbrytelser blir begått
av organiserte, lukkede kriminelle miljøer. Etter departementets
syn kan det bare være aktuelt å tillate telefonavlytting
ved etterforskning av den mest alvorlige kriminaliteten. Departementet
mener en utvidelse av anvendelsesområdet for telefonavlytting
ikke vil være i strid med EMK. Det vises ellers til at
man foreslår en ordning hvor retten oppnevner en forsvarer
som kan ivareta den mistenktes interesser. Dessuten bør
kontrollutvalgets ansvarsområde utvides til å gjelde
alle former for telefonavlytting, og den mistenkte og forsvareren
bør i større utstrekning i ettertid kunne få opplysninger
om avlyttingen. Departementet finner etter dette at det er forsvarlig å utvide
anvendelsesområdet for telefonavlytting, og legger til
grunn at økt bruk av telefonavlytting vil føre
til at flere straffesaker blir oppklart. Departementet mener at
strafferammen bør brukes som avgrensningskriterium, men
foreslår at grensen settes ved forbrytelser som kan medføre
straff av fengsel i 10 år eller mer. Departementet mener ellers
at man bør avvente erfaringen med en utvidet bruk av telefonavlytting
før andre unntak fra strafferammekravet enn ved narkotikalovbrudd
og saker om rikets sikkerhet eventuelt vurderes.
Sikkerhetsutvalget mener at det er ønskelig å presisere
i hvilke saker om rikets sikkerhet avlyttingsadgangen skal gjelde.
Derfor foreslår utvalget at § 216a eksplisitt
skal nevne hvilke lovbestemmelser som omfattes. Forslaget omfatter
først og fremst bestemmelser som verner rikets sikkerhet,
men går noe videre når det gjelder å ta
med straffebud som rammer typiske former for terrorisme. Forslaget
innebærer at adgangen til å foreta telefonavlytting
blir løsrevet fra begrepet «rikets sikkerhet»,
og kravet til mistanke blir skjerpet fra «med grunn» til «med
skjellig grunn».
Overvåkingssentralen ser det som en fordel om adgangen
til telefonavlytting løsrives fra begrepet «rikets
sikkerhet». Forsvarets Overkommando mener at gode grunner
kan tale for at også lov om eksportkontroll og straffeloven
kap. 9 samt § 152a om ulovlig befatning med plutonium
og uran innarbeides i oppregningen. Denne instansen er sterkt imot
at kravet til mistanke skjerpes til «med skjellig grunn».
Andre fremhever derimot at det bør stilles krav om skjellig grunn
til mistanke.
Metodeutvalget mener at telefonavlytting uavhengig av strafferammen
kan være nødvendig og forsvarlig ved overtredelse
av straffeloven kap. 8 og 9, og foreslår at det innarbeides
en eksplisitt henvisning til disse kapitlene i § 216a.
Forslaget innebærer til dels en utvidelse, dels en innskrenking,
i forhold til Sikkerhetsutvalgets forslag. Metodeutvalget er enig
i at kriteriet «hensyn til rikets sikkerhet» bør
falle bort, og at kravet til mistanke blir skjerpet.
Høringsinstansene har ulike syn på forslagene
Departementet er - under noen tvil - for å innta en en
bloc-henvisning til straffeloven kap. 8 og 9 i tråd med
Metodeutvalgets forslag. Departementet foreslår at henvisningen
til «rikets sikkerhet» tas bort når det dreier
seg om kap. 8 og 9. Videre er departementet enig i at «med
grunn» endres til «med skjellig grunn». Også saker
etter eksportkontrolloven, som gjelder ulovlig spredning av masseødeleggelsesvåpen,
skal omfattes av adgangen til å foreta telefonavlytting.
Etter straffeprosessloven § 216 b
kan retten bestemme at telefonsamtaler til og fra bestemte telefoner kan
innstilles eller avbrytes eller at telefoner kan stenges. Videre
kan politiet få oppgitt trafikkdata. Vilkårene
for å kontrollere trafikkdata er i utgangspunktet de samme
som for telefonavlytting. Trafikkdata kan også innhentes
etter reglene om beslag og utlevering.
Metodeutvalget foreslår at trafikkdata skal kunne innhentes
i saker med en strafferamme på mer enn tre år,
samt uavhengig av strafferammen, i saker om overtredelse av straffeloven
kap. 8 og 9 og ved narkotikalovbrudd. Utvalget kommenterer at straffeloven § 145
annet ledd om hacking og § 211 om bl.a. befatning
med barnepornografi faller utenfor den foreslåtte avgrensning,
og reiser spørsmål om ikke strafferammen for befatning
med barnepornografi bør heves.
Enkelte høringsinstanser er imot forslaget om å utvide § 216 b.
Det pekes på at profilene kan være misvisende
og gi gal informasjon. Andre går inn for at strafferammekravet
settes lavere enn utvalget har foreslått. Flere høringsinstanser
mener det er uheldig at straffeloven § 211 faller
utenfor.
Departementet mener at grensen for å kunne innhente
trafikkdata bør settes ved fengsel i fem år eller mer.
Departementet er likevel enig i at narkotikalovbrudd og overtredelser
av straffeloven kap. 8 og 9 bør omfattes uavhengig av strafferammen.
Ved telefonsjikane, hacking og distribusjon av barneporno vil det
alltid vil foreligge trafikkdata fra selve lovbruddet, og departementet
mener at disse lovbrudd også bør omfattes uavhengig
av strafferammen.
Telefonkontroll er betinget av skjellig grunn til mistanke om
at det er begått en straffbar handling. I utgangspunktet
må derfor alle straffbarhetsvilkår være
oppfylt før telefonkontroll kan iverksettes. Det er imidlertid
gjort unntak for det siste straffbarhetsvilkåret - tilregnelighet.
Metodeutvalget foreslår at § 216 a
annet ledd utvides til også å omfatte tilfeller hvor
gjerningspersonen pga. utilregnelighet ikke har utvist skyld.
Ingen av høringsinstansene har kommentert forslaget
på dette punktet. Departementet støtter forslaget
som omfatter både telefonavlytting og kontroll av trafikkdata.
Komiteen mener det er størst
behov for nye etterforskningsmetoder som utvidet telefonavlytting
når forbrytelser begås av lukkede kriminelle miljøer,
og et kriterium for nye etterforskningsmetoder må være
at metoden har betydning for oppklaringen av alvorlig kriminalitet. Komiteen legger
vekt på erfaringer fra Sverige og Danmark der økt
bruk av telefonavlytting har ført til at flere straffesaker
blir oppklart. Komiteen er enig med departementet
at en utvidelse av anvendelsesområdet for telefonavlytting
ikke vil være i strid med EMK. Gjennom en ordning hvor
retten oppnevner en forsvarer som kan ivareta mistenktes interesser,
ivaretas viktige rettssikkerhetshensyn.
Komiteen viser til at departementet har valgt strafferammen
som avgrensingskriterium for hvilke lovbrudd som kan begrunne telefonavlytting,
og at departementet setter grensen ved forbrytelser med strafferamme
på 10 år eller mer, mens Metodeutvalgets anbefaling
var strafferamme på over 6 år. Komiteen ser
positivt på at forbrytelser som drap, grove seksualforbrytelser,
grove legemsbeskadigelser, ran, pengefalskneri, ulovlig frihetsberøvelse
og legemsbeskadigelse med døden eller betydelig skade til
følge kommer innenfor anvendelsesområdet for telefonavlytting. Komiteen er
videre tilfreds med at unntaket for strafferammekravet ved narkotikalovbrudd
opprettholdes, og ber departementet vurdere nøye om andre
alvorlige lovbrudd i fremtiden bør gis lignende unntak,
eller om det på et senere tidspunkt er naturlig å senke
strafferammekravet. Dette gjelder bl.a. organisert kriminalitet
som omfattende spritsmugling og distribusjon av barnepornografi.
Komiteen har merket seg at adgangen til telefonkontroll
av hensyn til rikets sikkerhet er innskjerpet ved at kravet til
mistanke endres fra «med grunn» til «med
skjellig grunn». Komiteen er enig i at det i
saker av hensyn til rikets sikkerhet åpnes for telefonavlytting
uavhengig av strafferammen slik at det her kan være forsvarlig
med telefonavlytting selv i saker med relativt lav strafferamme
Komiteen er enig i at adgangen til å innhente trafikkdata
utvides. Komiteen konstaterer at Metodeutvalget mente
at avgrensingskriteriet skulle være en strafferamme på mer
enn 3 års fengsel, mens departementets anbefaling er en
strafferamme på 5 år eller mer. Komiteen støtter
departementets anbefaling. Komiteen er enig med departementet
i at narkotikalovbrudd og lovbrudd som gjelder rikets sikkerhet bør
omfattes av adgangen til å innhente trafikkdata uavhengig
av strafferammen. Komiteen er svært tilfreds
med at distribusjon av barneporno, sammen med hacking og telefonsjikane
omfattes av adgangen til trafikkontroll, uavhengig av strafferamme.
Straffeprosessloven § 216 a hjemler
avlytting av telefoner, teleksanlegg og lignende anlegg for telekommunikasjon.
Kommunikasjon mellom datamaskiner antas også å være
omfattet. Kontrolladgangen er uavhengig av hvilket overføringsmedium
som brukes. Også de fleste private nett omfattes. Etter
telefonkontrolloven av 1915 er det bare «telefonsamtaler» som kan
avlyttes. Ved at telefonkontroll i saker om rikets sikkerhet innarbeides
i straffeprosessloven kap. 16 a, åpnes det for
avlytting av telefakser o.l.
Metodeutvalget foreslår at ordlyden i §§ 216 a
og 216 b presiseres til å omfatte kommunikasjon
til eller fra datamaskiner eller andre anlegg for datakommunikasjon
og at kontrolladgangen skal gjelde uavhengig av hvem som er eier,
operatør eller leverandør av nettet.
Forslaget støttes av flere instanser. ØKOKRIM ønsker
også mulighet for å avlytte stråling
fra datamaskiner og datakabler som ikke brukes til kommunikasjon
(«monitorer»).
Departementet følger opp utvalgets forslag.
Kontrollen kan i dag ikke rettes mot telefoner som den mistenkte
antas å ville ringe til. Metodeutvalget foreslår
at det åpnes for slik avlytting dersom det foreligger «særlige
grunner». Utvalget mener at avlyttingen prinsipielt ikke
avviker fra dagens ordning.
Forslaget støttes av enkelte instanser, men flere mener
at forslaget er for inngripende til å kunne gjennomføres.
Enkelte er særlig betenkt over at telefoner til advokater,
prester og leger skal kunne avlyttes. Norsk Redaktørforening
forutsetter at redaksjonslokaler gis et absolutt vern mot slik avlytting.
Etter departementets mening kan ikke det faktum at også dagens
ordning rammer uskyldige tredjepersoner, begrunne en utvidelse som
forsterker denne bivirkningen. Departementet fremmer etter dette
ikke noe forslag som åpner for å avlytte telefoner
som den mistenkte antas å ville ringe til.
Komiteen viser til at det bare er Norge
og Sverige av land det er naturlig å sammenligne seg med
som ikke har adgang til å avlytte telefoner mistenkte antas å ville
ringe til. Et utvalg i Sverige har nå foreslått å innføre
en slik adgang. Dette betyr at Norge kan bli det eneste av disse
landene som ikke åpner for slik avlytting. Komiteen er
enig i at det særlig knytter seg betenkeligheter til mulig
avlytting av advokater, prester, leger og redaksjonslokaler, og
konstaterer at departementet nå ikke foreslår
noen slik adgang. Komiteen ber departementet ha dette
spørsmålet under observasjon med grunnlag i kriminalitetsutvikling
og erfaring fra andre land.
Etter straffeprosessloven § 216 f
kan telefonkontroll bare tillates for fire uker om gangen. I saker
om rikets sikkerhet må tillatelsen være tidsbegrenset,
men det er ikke fastsatt noen lengstefrist.
Sikkerhetsutvalget foreslår at tillatelse til telefonkontroll
i utgangspunktet skal vare i fire uker om gangen også i
saker om rikets sikkerhet, men at telefonkontroll på grunnlag
av straffeloven §§ 90, 91 og 104 a
skal kunne gis for to måneder om gangen.
Flere høringsinstanser mener at fristen bør
være lengre enn to måneder.
Metodeutvalget foreslår at lengstefristen for telefonkontroll
fortsatt skal være fire uker, men i særlige tilfeller ønsker
utvalget å åpne for å gi tillatelse uten tidsbegrensning.
Det er ulike syn på dette forslaget blant høringsinstansene.
Departementet foreslår en kombinasjon av de to utvalgenes
forslag. I saker om rikets sikkerhet kan fristen settes lenger enn
4 uker hvis etterforskningens art eller andre særlige omstendigheter
tilsier at fornyet prøving etter 4 uker vil være
uten betydning. Fristen kan ikke settes lenger enn 8 uker om gangen.
Komiteen er enig i at telefonkontroll
bare tillates for fire uker av gangen, men at det åpnes
for lenger frister i saker om rikets sikkerhet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, støtter
departementets forslag om at fristen i slike saker ikke kan settes
lengre enn 8 uker om gangen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener departementets forslag om maksimalt 8 ukers
frist i avlyttingssaker vedrørende rikets sikkerhet er
en dramatisk innskrenking av dagens praksis der det har vært åpnet
for avlytting i inntil 1 år av gangen. Disse
medlemmer mener at dagens praksis må opprettholdes
og foreslår følgende regel i § 216
f første ledd, nytt tredje punktum:
«Gjelder mistanken overtredelse av straffeloven kapittel
8 eller 9, kan retten likevel sette en lengre frist dersom etterforskningens
art eller andre særlige omstendigheter tilsier at fornyet
prøving etter 4 uker vil være uten betydning.»
Etter gjeldende rett skal beslutning om telefonkontroll treffes
av retten. Men i hastesaker kan påtalemyndigheten beslutte
kontroll. Påtalemyndighetens beslutning skal snarest mulig
forelegges retten for godkjenning.
Etter departementets syn bør påtalemyndigheten fortsatt
ha hastekompetanse i saker om kommunikasjonskontroll. På den
annen side skjer det nå en utvidelse av området
for kontrollen, og departementet foreslår derfor at påtalemyndigheten,
når den begjærer rettens godkjennelse, må gjøre
rede for bakgrunnen for at hastekompetansen er brukt. Dessuten skal
det gå frem av rettsboken hvorvidt dommeren mener at vilkårene
for å benytte hastekompetansen var oppfylt eller ikke.
Komiteen er enig i at påtalemyndighetene
fortsatt bør ha hastekompetanse i saker om kommunikasjonskontroll,
og at påtalemyndigheten når den begjærer
rettens godkjennelse må gjøre rede for bakgrunnen for
hastekompetansen.
Partene kan normalt føre de bevis som vedrører saken,
og siktede og forsvareren har som hovedregel krav på innsyn
i sakens dokumenter. I telefonkontrollsaker gjelder det derimot
et generelt forbud mot å benytte opplysninger fra telefonkontroll
som bevis under hovedforhandlingen. Opplysningene kan imidlertid
brukes av politi og påtalemyndighet under etterforskningen.
Mistenkte og forsvareren har ikke rett til dokumentinnsyn i opplysninger
om telefonkontroll.
Etter at Metodeutvalget avga sin utredning har Borgarting lagmannsrett
for øvrig lagt til grunn at det ikke gjelder noe generelt
forbud mot at opplysninger fra telefonkontroll med hjemmel i 1915-loven
blir brukt som bevis under hovedforhandlingen.
Sikkerhetsutvalget foreslår at bevisforbudet skal gjelde
også for avlyttingsmateriale i saker om rikets sikkerhet
og terrorisme. ØKOKRIM mener at det i saker om riket sikkerhet
bør være adgang til å bruke avlyttingsmaterialet
som bevis.
Metodeutvalget foreslår at bevisforbudet i straffeprosessloven
oppheves. Også opplysninger fra utenlandske telefonkontroller
skal kunne fremlegges som bevis. Den mistenkte og forsvareren skal
som hovedregel få innsyn i opplysninger om telefonkontroll,
men gjeldende unntak fra retten til dokumentinnsyn i §§ 242
og 264 skal også gjelde for telefonkontroll. Det innebærer
begrensninger før tiltale er tatt ut av hensyn til etterforskningen
i saken eller av hensyn til tredjeperson, og begrensninger både
før og etter at tiltale er tatt ut av hensyn til rikets
sikkerhet. I tillegg foreslår utvalget ytterligere unntak
før tiltale tas ut der dokumentinnsyn i telefonkontrollsaker
kan skade etterforskningen av andre saker.
Det samme gjelder etter at tiltale er tatt ut der hensyn til politiets etterforskning
eller tredjeperson tilsier det, og det er åpenbart at innsyn
ikke kan ha betydning for forsvaret.
En rekke instanser støtter forslaget om å oppheve bevisforbudet.
Den Norske Advokatforening har imidlertid alvorlige innvendinger
mot at opplysninger fra utenlandsk telefonkontroll skal kunne brukes
som bevis. Flere instanser støtter uttrykkelig forslaget
om å oppheve unntaket fra reglene om rett til dokumentinnsyn.
Departementet viser til at bevisforbudet og unntaket fra reglene
om dokumentinnsyn strider mot grunnleggende prinsipper, og finner
at det ikke er tilstrekkelig grunn til å videreføre
reglene. I tilfeller hvor utenlandsk politi har satt som vilkår
for å utlevere opplysningene at de ikke skal bringes videre
til siktede, vil opplysningene imidlertid vanskelig kunne legges
fram i retten uten å bryte de betingelser avgiverlandet
har satt. Dette vil indirekte innebære et bevisforbud.
De unntak fra hovedregelen som allerede følger av loven
bør videreføres. Etter departementets syn bør innsyn
dessuten kunne nektes av hensyn til etterforskningen i
andre saker inntil det er tatt ut tiltale. Innsyn bør imidlertid
ikke avskjæres fullt ut hvis opplysninger fra kommunikasjonskontroll
er brukt som bevis overfor retten under etterforskningen. Men etter
departementets syn er det forsvarlig å velge den mellomløsning
at det bare er forsvareren, ikke den siktede, som har krav på opplysningene.
Etter departementets syn vil det være å gå for
langt å nekte innsyn i opplysninger som vedrører
saken, men som etter rettens vurdering ikke er av betydning for
forsvaret.
Komiteen er enig med departementet
i at bevisforbudet og unntaket fra reglene om dokumentinnsyn strider
mot grunnleggende prinsipper. Komiteen er videre
enig i at innsynsretten for den siktede og forsvareren ikke bør
gjelde ubetinget, og støtter departementets forslag til
avgrensninger.
Etter straffeprosessloven skal den mistenkte på begjæring
gis underretning om hvorvidt han eller hun har vært undergitt
telefonkontroll i narkotikasak, jf. § 216 j.
Underretning skal tidligst gis ett år etter at kontrollen
er avsluttet, men kan ikke gis hvor det er tatt ut tiltale som ikke
er frafalt. Dessuten kan forhørsretten bestemme at underretning
skal unnlates eller utsettes i et nærmere fastsatt tidsrom
hvis det vil være til skade for etterforskningen at underretning
gis, eller andre forhold taler for det. Det gjelder ikke noen tilsvarende
rett til å få underretning i saker om rikets sikkerhet,
og Sikkerhetsutvalget foreslår heller ikke en tilsvarende
regel. Overvåkingssentralen er enig med utvalget.
Metodetuvalget foreslår at den gjeldende adgang til
helt å unnlate å underrette om foretatt telefonkontroll
bortfaller, med unntak for saker som gjelder straffeloven kap. 8
og 9.
Departementet går inn for at enhver som utgangspunkt
har krav på å få vite om han har vært
undergitt kommunikasjonskontroll. Når det gjelder saker
om rikets sikkerhet, er det nylig vedtatt en midlertidig lov om
begrenset innsyn i overvåkingspolitiets arkiver og registre
(innsynsloven). Etter departementets syn er det grunn til å vurdere
erfaringene av denne ordningen før det eventuelt vurderes å innføre
en permanent rett til å bli informert om kommunikasjonskontroller
i saker om rikets sikkerhet. Inntil da taler de beste grunner etter
departementets syn for et unntak for saker om rikets sikkerhet,
slik utvalgene har foreslått.
Automatisk underretning er etter departementets syn uheldig,
og departementet foreslår ingen slik bestemmelse ut over
den plikten som ligger i § 264, og som innebærer
at alle sakens dokumenter automatisk sendes tiltaltes forsvarer
når det er tatt ut tiltale.
Komiteen støtter at enhver
i utgangspunktet har krav på underretning om han har vært
undergitt kommunikasjonskontroll. Komiteen understreker likevel
at det er riktig å gjøre unntak for saker om rikets
sikkerhet, slik departementet foreslår.
Informasjon som ikke har betydning for politiets arbeid i det
hele tatt, skal snarest mulig tilintetgjøres. Etter departementets
syn bør denne slettingsregelen videreføres som
en hovedregel.
Politiet har en generell adgang til å bruke overskuddsinformasjon
som er avdekket ved etterforskning, men overskuddsinformasjon
fra telefonkontroll som ikke har betydning for «etterforskningen
av straffbare forhold» skal tilintetgjøres. Bevisforbudet innebærer
at overskuddsinformasjonen fra telefonkontroll i en narkotikasak
ikke kan brukes som bevis i en annen straffesak, bare som grunnlag
for etterforskning. Informasjonen kan heller ikke brukes
i forebyggende øyemed eller til forvaltningsgjøremål.
I saker om rikets sikkerhet skal opptegnelser m.v. som er «uten
betydning for etterforskningen», straks tilintetgjøres.
Sikkerhetsutvalget foreslår at adgangen til å bruke overskuddsinformasjon
skal være den samme i saker om rikets sikkerhet som i narkotikasaker,
dvs. at overskuddsinformasjonen kan brukes til etterforskning i andre
straffesaker, men ikke fremlegges som bevis. Overvåkingssentralen
er enig med utvalget.
Metodeutvalget foreslår at det åpnes for at
overskuddsinformasjon fra telefonkontroll ikke bare skal kunne brukes
til etterforskning, men også som bevis i andre straffesaker.
Flere høringsinstanser støtter dette forslaget, mens
andre går imot. Noen høringsinstanser mener at det
bør fastsettes en nedre grense for hvilke straffbare handlinger
som skal kunne etterforskes eller bevises ved bruk av overskuddsinformasjon.
Metodeutvalget uttaler at en slik grense ville være «klart
uheldig».
Departementet mener at overskuddsinformasjon bare skal kunne
brukes som bevis i saker som kunne gitt selvstendig grunnlag for
kontrollen. Opplysningene bør derimot fortsatt kunne brukes
uten begrensninger under etterforskningen. Overskuddsinformasjon
fra samtaler med advokat, lege eller prest bør fortsatt
ikke kunne brukes som bevis.
Metodeutvalget foreslår å kodifisere adgangen
til å bruke overskuddsinformasjon for å avverge
straffbare handlinger som nevnt i straffeloven § 139
(bl.a. spionasje og forbrytelse mot lov om forsvarshemmeligheter),
og for å forhindre at noen uskyldig blir straffet. Videre
foreslås en adgang til å benytte overskuddsinformasjon
for å avverge vesentlige forstyrrelser av offentlig ro
og orden. Utvalget mener i tillegg at overskuddsinformasjon skal
kunne brukes til «taktiske disposisjoner».
Flere instanser støtter forslaget om å kunne
bruke overskuddsinformasjon i forebyggende øyemed.
Departementet er enig i at overskuddsinformasjon uten begrensinger
bør kunne brukes for å forebygge at en uskyldig
blir straffet, og for å avverge straffbare handlinger.
I forebyggende øyemed bør det settes en nedre
grense for når politiet kan gå ut med overskuddsinformasjon
ved en forbrytelse som kan medføre frihetsstraff.
Metodeutvalget mener at overskuddsinformasjon som hovedregel
ikke bør kunne brukes til forvaltningsmessige gjøremål.
Utvalget ønsker imidlertid at det åpnes en adgang
til å bruke overskuddsinformasjon fra kommunikasjonskontroll
i saker om overtredelse av straffeloven kap. 8 eller 9 ved klarering
og autorisering av personer som skal jobbe med sikkerhetsklarert
materiale. Overskuddsinformasjonen skal imidlertid ikke kunne lagres
med sikte på fremtidige sikkerhetskontroller. Flertallet
i Danielsen-utvalget støtter dette forslaget.
Overvåkingssentralen ønsker full adgang til å bruke
overskuddsinformasjon i forvaltningsmessig sammenheng, mens Den
Norske Advokatforening går imot forslaget.
Departementet er enig med Metodeutvalget i at overskuddsinformasjon
normalt ikke bør kunne brukes til forvaltningsgjøremål.
Departementet vil heller ikke foreslå en slik unntaksregel
som utvalget går inn for.
Komiteen er enig i at det åpnes
for at overskuddsinformasjon fra telefonkontroll skal kunne brukes
som bevis i straffesaker, og at dette begrenses til saker som kunne
gitt selvstendig grunnlag for kontrollen. Komiteen understreker
at opplysningene uansett må kunne brukes uten begrensninger
under etterforskning. Komiteen deler departementets
oppfatning av at det ikke bør åpnes opp for at
overskuddsinformasjon fra samtaler med lege, advokat eller prest
kan brukes som bevis.
Komiteen er tilfreds med at overskuddsinformasjon
skal kunne brukes for å forhindre at uskyldige blir straffet
og for å forebygge lovbrudd av en slik alvorlighetskarakter
at forbrytelsen kan medføre frihetsstraff.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, er enig med departementet
i at overskuddsinformasjon fra kommunikasjonskontroll ikke bør
kunne benyttes i forbindelse med sikkerhetsklareringer. Flertallet viser
til at personkontroll har stor rettssikkerhetsmessig betydning for
den det gjelder, og at opplysninger man får ved kommunikasjonskontroll
kan være usikre og beheftet med store feilmuligheter. Denne
type opplysninger er derfor lite egnet til å bringes videre
i forbindelse med personkontroll.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre støtter at overskuddsinformasjon normalt
ikke skal kunne brukes til forvaltningsgjøremål,
men ser etter innspill fra overvåkningspolitiet behovet
for unntak i saker om rikets sikkerhet ved klarering og autorisering
av personer som skal jobbe med sikkerhetsklarert materiale. Departementets
forslagstekst vil virke for begrensende i forhold til POTs behov.
Disse medlemmer foreslår på denne bakgrunn
at man følger opp Metodeutvalgets forslag til bestemmelse
i straffeprosessloven § 216 g, som § 216
i, bokstav e) i lovutkastet:
Den foreslåtte § 216 i, bokstav
e) i proposisjonen, blir ny bokstav f.»
Disse medlemmer understreker at bestemmelsen er
ment å omfatte både aktuelle personkontroller
som foretas i samme periode som politiet har tilgang på overskuddsinformasjonen,
og personkontroller som allerede er foretatt når opplysningene
fra telefonkontrollen kommer inn til politiet. Disse medlemmer er
for øvrig enig med utvalget i at overskuddsinformasjonen
ikke skal kunne lagres med sikte på senere sikkerhetskontroller.
Avgjørelser om telefonkontroll treffes uten at den mistenkte
gis adgang til å uttale seg eller får meddelelse
om kjennelsen. I saker om rikets sikkerhet har imidlertid Kontrollutvalget
for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenesten
(kontrollutvalget) adgang til å påkjære
beslutninger om telefonkontroll. Kontrollutvalget for telefonavlytting
i narkotikasaker ba departementet vurdere hvorvidt også dette
kontrollutvalget bør gis tilsvarende rett.
Justisdepartementet foreslo i et høringsbrev at kontrollutvalget
skulle få en slik adgang. Forslaget i høringsbrevet
er langt på vei det samme som ordningen etter lov om kontroll
med etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste § 7.
Avgjørelsen skal kunne påkjæres. Kontrollutvalget
antar en prosessfullmektig til kjæremålet for å beholde
den nødvendige distanse til saken. Kjæremålet
skal ikke gis oppsettende virkning.
En rekke instanser støttet forslaget. Riksadvokaten
mente imidlertid at en etterfølgende kontroll fra Telefonkontrollutvalget
ville være tilstrekkelig. Kontrollutvalget uttalte at det
av praktiske grunner bør gis adgang for lederen alene,
eventuelt sammen med et medlem, å treffe beslutning om å påkjære,
og mente dessuten at utvalget selv bør kunne påkjære
uten å bruke prosessfullmektig. Enkelte gikk inn for at kjæremålet
skal ha oppsettende virkning.
Metodeutvalget går ikke nærmere inn på spørsmålet
om kjæremålsadgang for kontrollutvalget. I stedet
foreslår utvalget at den mistenkte skal få oppnevnt
en forsvarer for å få inn et element av kontradiksjon.
Adgangen for kontrollutvalget for etterretnings-, overvåkings-
og sikkerhetstjenesten til å påkjære beslutning
om telefonkontroll bør i så fall oppheves.
En rekke instanser støtter forslaget.
Departementet viser til at det knytter seg visse praktiske problemer
til en kjæremålsadgang for kontrollutvalget, og
peker videre på de positive erfaringene fra Danmark med å oppnevne
en advokat for den mistenkte. Departementet foreslår på denne
bakgrunnen at det innføres en ordning med advokat for den mistenkte
og at gjeldende adgang for kontrollutvalget til å påkjære
beslutning om telefonkontroll oppheves.
Metodeutvalget fremhever at advokaten ikke skal forsvare den
mistenkte, men representere allmennheten. Departementet er uenig
i dette, og mener at advokatens hovedoppgave skal være å ivareta
den mistenktes interesser. Forsvareren gis adgang til å påkjære
kjennelser om kommunikasjonskontroll. Kjæremålet
gis ikke i utgangspunktet oppsettende virkning, men retten kan bestemme
dette hvis det er grunnlag for det i en konkret sak. Retten kan
videre bestemme at forsvareren ikke senere kan opptre som forsvarer
for den mistenkte i samme sak. Men noe absolutt forbud bør
ikke gjelde.
Departementet finner for øvrig ikke tilstrekkelig grunn
til at det bør gjelde en tilsvarende forsvarerordning ved
skjult fjernsynsovervåking på offentlig sted.
Komiteen støtter departementets
vurderinger.
Politiets adgang til å avlytte og gjøre opptak
av samtaler mellom seg og den mistenkte uten at den mistenkte kjenner
til opptaket, er ikke lovregulert. Det er heller ikke politiets
avlytting og opptak av samtaler mellom den mistenkte og andre dersom
en av deltagerne samtykker til politiets avlytting.
Metodeutvalget har lagt til grunn at såfremt politiet
selv deltar i samtalen eller det foreligger samtykke fra en av partene
i samtalen, er politiet ikke avhengig av lovhjemmel for å kunne
foreta avlytting og opptak. Advokatforeningen har stilt seg tvilende
til om utvalgets holdning samsvarer med EMK.
Departementet mener at politiet bør ha adgang til å gjøre
opptak av samtaler som nevnt, for senere å bruke opptaket
som bevis i en straffesak. På bakgrunn av praksis fra Den
europeiske menneskerettighetsdomstol, bør spørsmålet
etter departementets mening reguleres i lov.
Ransaking kan som hovedregel foretas ved skjellig grunn til mistanke
om en handling som etter loven kan medføre frihetsstraff.
Det samme bør gjelde ved den type avlytting og opptak det
her er tale om.
Komiteen deler oppfatningen av at politiet
bør ha adgang til å gjøre opptak av samtaler
det selv deltar i for senere å bruke opptaket som bevis
i en straffesak, samt kunne avlytte og gjøre opptak av
samtaler mellom andre når den ene av samtalepartene samtykker. Dette
er en lovregulering i tråd med dagens praksis. Slik avlytting
kan, som ved ransaking, foretas når det er skjellig grunn
til mistanke om en handling som kan medføre frihetsstraff. Komiteen støtter
at beslutningen treffes av påtalemyndigheten.