5.1 Sammendrag

Etablering av fastlege- og pasientlister krever registre som skal forankres i trygdeetaten. Det redegjøres for trygdeetatens oppgaver i fastlegeforsøket. Det framholdes at en nasjonal ordning, hvor befolkningen skal ha adgang til å velge lege i en annen kommune enn den man er folkeregisterført i, forutsetter en registrering utover kommune- og fylkesgrenser. Departementet anser det som hensiktsmessig at trygdeetaten ivaretar dette ansvaret. Trygdeetaten vil i all hovedsak inneha rollen som kontor for oppdatering og vedlikehold av fastlegenes pasientlister. Trygdeetaten foreslås ikke gitt selvstendig vedtaksrett i forhold til listeføringsoppgavene, men skal orienteres om alle relevante vedtak som fattes av kommunen under drift av ordningen. Før ordningen starter, skal trygdeetaten gjennomføre førstegangs registrering av befolkningens legeønsker og fordele innbyggerne etter vedtatte retningslinjer for listeetablering. Trygdeetaten skal informere innbyggerne om hvilken fastlege de har fått plass hos. Videre skal fastlegene bli informert om fordelingen, og kommunen må informeres om antall pasienter på fastlegenes lister.

Kommuner skal etter forslaget kunne samarbeide om å gi innbyggerne et fastlegetilbud. Det uttales at når ordningen etableres, er kommunens forpliktelse oppfylt idet en innbygger faktisk blir plassert på en liste. Bostedskommunen får etter forslaget ikke plikt til aktivt å tilby listeplass til sine innbyggere hos fastlege i andre kommuner. Innbyggere kan på sin side etter eget tiltak velge listeplass i annen kommune, og stiller da likt med innbyggerne i denne kommunen. Utfyllende regler om organisering av ordningen foreslås gitt i forskrift.

Departementet presiserer at fastlegeavtale i utgangspunktet gjelder inngåelse av avtale med privatpraktiserende selvstendig næringsdrivende, men at det også vil være behov for å regulere tilsvarende forhold i en arbeidsavtale for ansatte.

Departementet ser det som viktig at rammer for elementer som krav til legekontorets beliggenhet og fasiliteter, tilgjengelighet og avgivelse av planleggingsdata blir fastsatt sentralt, men uttaler at dette ikke nødvendigvis behøver skje gjennom forskrift, dersom rammene kan fastsettes i sentral avtale. Legens økonomiske vederlag i fastlegeordningen foreslås fastsatt i sentrale avtaler. Departementet mener at den listestørrelse fastlegene kan pålegges, og dermed hvilken øvre grense legene kan sette, bør fastsettes i forskrift.

Departementet mener det er viktig å sikre at det offentlige legearbeidet får nødvendige ressurser, og foreslår forskriftsregulering av at fastleger kan pålegges offentlig legearbeid som et vilkår for å få fastlegeavtale. Maksimalt antall timer som skal kunne pålegges, forutsettes fastsatt i sentral avtale.

Departementet foreslår at forskriftsbestemmelsen om fastlegenes plikt til å delta i legevakt hjemles i legeloven (ny lov om helsepersonell), og at dette fortsatt skal reguleres nærmere i sentrale avtaler.

Det foreslås at kommunen skal kunne stille som vilkår for inngåelse av fastlegeavtale at fastlegen, der forholdene ligger til rette for det, påtar seg veiledning av turnuslege. De organisatoriske og økonomiske konsekvenser forutsettes ivaretatt i sentrale avtaler.

Når det gjelder vikarordninger/kollegiale ordninger for fraværsdekning, foreslår departementet at det overlates til partene, gjennom sentral avtale, å finne fram til ordninger som ivaretar behovet for å gi personer tilknyttet en fastleges liste et kontinuerlig tilbud.

Departementet foreslår at utekontor som hovedregel bør eies og drives av kommunen, og at partene i sentral overenskomst avtaler rammer for fastlegenes deltakelse.

Ny fastlegeavtale kan inngås når en fastlege avslutter sin virksomhet og sitt avtaleforhold, når en ubesatt legehjemmel skal besettes, eller når kommunen har fått innvilget søknad om opprettelse av ny legestilling/hjemmel. Departementet foreslår at pasientlisten blir overført til den nye fastlegen, men at kommunen skal varsle personene på listen om dette og gjøre oppmerksom på retten til å skifte fastlege. Det uttales at i de tilfeller der det opprettes en ny avtalehjemmel, bør kommunen kunne overføre alle nytilmeldte i kommunen som ikke har oppgitt legeønske, til den nyetablerte listen. Der det er behov for en ny legehjemmel, vil også fastlegene i samarbeid med kommunen kunne legge til rette for å etablere en ny liste ved å redusere egen liste. Departementet ser det som lite hensiktsmessig å overlate spørsmålet om etablering av nye lister i sin helhet til partene. og foreslår at mekanismer for etablering av nye lister reguleres i forskrift.

Et flertall i Stortinget har ved behandlingen av Innst. S. nr. 215 (1996-1997) satt rammene for liste­størrelse. Legene skal normalt ikke ha flere enn 2 500 eller færre enn 500 på listen. Begrunnelsen for den nedre grensen er å sikre at praksisen får et visst omfang, slik at legekontoret ikke skal ha for begrenset åpningstid og telefontilgjengelighet. Det understrekes at det i en situasjon med mangel på leger er viktig at de samlede ressurser kan utnyttes, og departementet foreslår at fastlegeavtaler med kortere lister enn 500 kan inngås, men at det da blir opp til partene lokalt å enes om slike løsninger. Departementet foreslår også at det lokalt gis adgang til å avtale lengre lister for en begrenset periode på ett år av gangen. Det uttales at lister på over 2 500 i utgangspunktet bare bør avtales der dette er nødvendig for å dekke behovet for fastleger. Etter departementets vurdering må kommunen kunne pålegge legene et visst antall personer på listene. Ut fra de erfaringene som er gjort med fastlegeordningen så langt, settes dette til inntil 1 500 ved fulltids kurativ virksomhet.

Det framholdes at etter at fastlegeordningen har vært i drift noen tid, vil det være aktuelt å vurdere listenes lengde på nytt ut fra de evalueringer som da forventes å foreligge. Departementet foreslår at listetaket på 1 500 skal gjelde ved innføring av ordningen, og at dette senere kan justeres dersom erfaringene med fastlegeordningen tilsier det. Departementet foreslår at fastleger fra innføring av ordningen gis en rett til å redusere listen til 1 500.

Det foreslås at personer som er tilmeldt en liste, skal prioriteres etter ansiennitet. Dersom det er behov for ytterligere justering av listen, foreslås dette gjort ved tilfeldig utvalg. Departementet foreslår at barn under 16 år følger mor eller den som har foreldreansvaret. Reduksjon av lister foreslås gjort ved tilfeldig utvalg.

Når det gjelder listesammensetning, foreslår departementet at de legene som ønsker det, kan kreve listen etablert slik at 70 pst. fylles opp av personer som har valgt legen. De resterende fylles opp av et utvalg blant dem som ikke har oppgitt eller ikke fått oppfylt sitt legeønske. Muligheten til å sette grense ved 70 pst. foreslås som en overgangsregel ved innføring av fastlegeordningen. Etter at listene er etablert, blir det pasientenes valg som avgjør utviklingen i sammensetningen. Etter departementets vurdering vil det mest effektive virkemidlet for senere å redusere en leges arbeidsbelastning, være å redusere listen. Departementet foreslår at hovedprinsippene for opprettelse, sammensetning og reduksjon av lister reguleres i forskrift.

Departementet ser det slik at under den forutsetning at partene gjennom avtale finner fram til lokalt samarbeid, er det ikke nødvendig å regulere opprettelse, oppgaver og sammensetning av lokalt samarbeidsorgan i lov og forskrift.

Når det gjelder et nasjonalt forum for samarbeid mellom partene, vises det til at utformingen av fastlegeordningen har skjedd i et tett samarbeid mellom departementet, Kommunenes Sentralforbund, Oslo kommune og Den norske lægeforening gjennom samarbeidsorganet og enkelte arbeidsgrupper. Departementet foreslår at dette samarbeidsorganet får funksjoner som nasjonalt forum fra innføring av reformen og inntil videre, og at det videre behov for et slikt forum vurderes underveis.

Det understrekes at det er viktig for alle parter at det finnes mulige løsninger ved legemangel. Under forutsetning av at partene finner tilfredsstillende løsninger gjennom avtaleforhandlinger, ser departementet ikke behov for at kommunen i forskrift gis adgang til å pålegge lengre lister.

Det framholdes at legemangelen gjør at det kan oppstå en umulig situasjon da det samtidig skal tas hensyn til at alle innbyggere skal få et rimelig likt allmennlegetilbud i en legemangelsituasjon, til at kommunen ikke skal ha plikter overfor befolkningen som umulig kan oppfylles, samt til legenes arbeidssituasjon. Departementet mener at det da bør være en adgang til å sette fastlegeordningen til side i helt særlige tilfeller. Det understrekes at utgangspunktet bør være at kommunen har forsøkt å oppfylle sin forpliktelse, enten ved å utlyse ledige stillinger/avtaler, søke om ny hjemmel, søke etter vikar, eller forsøke å etablere samarbeid med nabokommune. Det uttales at for at en søknad om dispensasjon eller suspensjon skal innvilges, må mangelen på listeplasser både være av en viss størrelse og en viss forventet varighet.

Departementet mener at fylkeslegen vil være en hensiktsmessig instans til å gi dispensasjon eller suspensjon. Fylkeslegene vil være underlagt departementets instruksjonsmyndighet i slike saker. Departementet vil også etter vanlige forvaltningsrettslige regler kunne omgjøre avgjørelser som er tatt av fylkeslegen. Det uttales at det må være et vilkår for å gi dispensasjon eller suspensjon at kommunen har framlagt en plan for hvordan allmennlegetjenesten tenkes organisert i suspensjonsperioden, og en plan for hvilke tiltak man vil sette iverk for senere å kunne tilby en fastlegeordning. Departementet forutsetter at en suspensjon ikke innebærer økt egenandel eller annen økonomisk belastning for pasientene. Departementet foreslår at suspensjon gis for inntil ett år om gangen. Vedtak om suspensjon innebærer at lovbestemte plikter og rettigheter settes til side. Fylkeslegens adgang til å treffe vedtak om suspensjon fra fastlegeordningen bør derfor etter departementets syn være hjemlet i lov, og dette foreslås inntatt i § 1-3 sjette ledd. Utfyllende regler foreslås gitt i forskrift. Departementet foreslår at kommunen og berørte fastleger skal ha adgang til å bringe saken inn for departementet til ny behandling.

Departementet mener at interkommunalt samarbeid i mange tilfeller vil være avgjørende for at fastlegeordningen skal fungere best mulig. Dette gjelder særlig på fire områder: legedekning, regulering av lister, vaktsamarbeid og vikarordninger. Det uttales at i utgangspunktet bør samarbeidet baseres på frivillige ordninger mellom kommunene, med basis i kommunelovens bestemmelser om interkommunalt samarbeid.

Det framholdes at kommunen vil ha plikt til å tilrettelegge tjenestetilbudet for dem som ikke har fastlege, og for dem som har fastlege i annen kommune, men midlertidig oppholder seg i kommunen.

5.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil vise til at pasient- og fastlegelistene utgjør «nerven» i fastlegeordningen. Flertallet mener det er viktig at det er kun én offentlig instans som har ansvar for oversikten og for å vedlikeholde listene. Da det innenfor fastlegeordningen skal være mulig å velge lege utenfor egen kommune, forutsetter dette en registrering utover kommune- og fylkesgrenser. Flertallet slutter seg derfor til at det er hensiktsmessig at trygdeetaten ivaretar dette ansvaret.

Flertallet vil peke på at det lokalt er viktig at den enkelte kommune i samarbeid med trygdekontoret utarbeider samarbeidsordninger for å administrere den løpende ajourføring av listene.

Flertallet har merket seg at Rikstrygdeverket har beregnet at det trenger fem måneder på å etablere listene etter at de fra kommunen har fått vite hvilke leger som har inngått fastlegeavtale. Flertallet vil understreke at det derfor er viktig at denne informasjonen foreligger fra alle kommunene senest i august 2000.

Flertallet vil understreke at kommunens plikt vil være å gi tilbud om fastlege til dem som har rett til å være tilknyttet en fastlege, og som ønsker fastlege i den aktuelle kommunen. Flertallet slutter seg til at hensynet til utnyttelse av legekapasitet over kommunegrensene tilsier at to kommuner bør kunne samarbeide om å tilby fastlege.

Flertallet har merket seg at flere kommuner har reist spørsmål om i hvilken grad retten til å velge fastlege på tvers av kommunegrensene vil gjøre det vanskelig for kommunene å planlegge oppstarten av fastlegeordningen. Flertallet mener det særlig vil være i større kommuner med mange pendlere og studenter at dette vil kunne oppstå som et problem. Flertallet vil peke på at dagens legesøkningsmønster vil si noe om hvordan innbyggerne vil velge lege også i fastlegeordningen. Flertallet vil understreke at det er viktig at innbyggerne gis informasjon om hvilke konsekvenser det har å velge en fastlege utenom sin egen kommune og sitt eget legevaktdistrikt. Flertallet slutter seg til at det ved oppstart av fastlegeordningen ikke bør legges andre kriterier til grunn for valg av fastlege på tvers av kommunegrenser enn brukernes eget ønske.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke at de individuelle fastlegeavtalene vil bli kommunenes viktigste styringsverktøy, samtidig som avtalen er den enkelte leges mulighet til å få klargjort ansvar og oppgaver. Dette flertallet ser det som viktig at avtalene tilpasses lokalt, samtidig som fastlegeordningen som en nasjonal reform må ha et enhetlig system. Dette flertallet vil peke på at det derfor er viktig at det gjennom en sentral avtale settes standarder for hvordan fastlegeordningen skal organiseres, og hva den skal inneholde i tillegg til det som fastsettes i lov og forskrift.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil understreke at tilgjengelighet til legen er viktig for pasientene, og slutter seg til at det må være et minimum at legen er tilgjengelig for personer på sin liste minimum tre dager i uken. Flertallet vil videre understreke at det bedrer tilgjengeligheten for yrkesaktive dersom legen minst én gang i uken er tilgjengelig på kvelden; ikke minst gjelder dette kommuner med mange pendlere.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil peke på at der legene har felleslister, kan legene samarbeide om å ha åpent på kveldstid.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at fastlegeordningen bidrar til et forpliktende samarbeid mellom fastlegen og de personer som står tilsluttet dennes liste. En innvending mot fastlegeordningen har vært at de forpliktelsene legen må inngå, strekker seg for langt, og gir for lite rom for individuell frihet. Etter dette medlems syn vil det være uheldig dersom man detaljregulerer ordningen i form av henstillinger eller pålegg om kveldslister eller et gitt antall listedager ukentlig. Det må forutsettes at tilbudet utformes slik at listepasientene sikres en kontinuitet i oppfølgingen. Men offentlige legeoppgaver og stor legevaktsbelastning kan komme i konflikt med målet om tre listedager ukentlig, eller at legen skal ha anledning til å ha kveldsliste i tillegg til sine andre aktiviteter. Det må etter dette medlems syn vises forsiktighet med detaljregulering av ordningen, idet det ellers kan bli vanskelig å rekruttere leger til ordningen, noe som i sin tur vil ramme hele tjenestetilbudet til befolkningen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil vise til at taket på listelengden vil virke inn på antall legeårsverk og legefordelingen. Flertallet slutter seg derfor til at denne ved innføringen av ordningen bestemmes i forskrift.

Flertallet ser det som viktig at pålegget om å utføre offentlig legearbeid i fastlegeordningen fastsettes ved forskrift, slik at ikke dette arbeidet blir skadelidende i forhold til det kurative arbeidet. Flertallet har merket seg at det ikke kan stilles vilkår om at fastlegene skal utføre samfunnsmedsinske oppgaver, men vil peke på at dette er forhold kommunen kan forhandle om ved inngåelse av fastlønnsavtaler dersom det er behov for det.

Flertallet vil vise til at kommunen har ansvar for at alle som bor eller midlertidig oppholder seg i kommunen, får ivaretatt sitt behov for øyeblikkelig hjelp både i og utenfor legens åpningstid. Flertallet vil peke på at kommunen vil være avhengig av sine fastleger for å kunne ta hånd om dette ansvaret, og regner med at dette løses ved avtaler. Flertallet slutter seg imidlertid til departementets forslag om at det i forskrift fastsettes en plikt for fastlege til å delta i organisering av legevakt utenfor kontortiden og kommunens øyeblikkelig hjelp-tjeneste i kontortiden. Flertallet vil understreke at dette fører til at denne plikten består selv om det er uenighet om avtalen for øvrig.

Flertallet vil peke på at det er viktig at turnuskandidatene ved omlegging til fastlegeordning sikres veiledning. Flertallet vil vise til at det hittil har vært mest kommunalt ansatte leger som har veiledet turnuskandidater, mens det nå vil bli privatpraktiserende leger med fastlegeavtale. Flertallet vil vise til at det i de kommende år vil være et økende behov for veiledningplasser da utdannelseskapasiteten på leger er økende. Flertallet slutter seg til forslaget om at kommunene kan pålegge fastlegene å veilede turnuskandidater.

Flertallet ser det som viktig at ved overføring av en legehjemmel til en ny lege overføres pasientlisten til den nye legen, samtidig som kommunen varsler pasientene og gjør de oppmerksom på retten til å skifte lege. Flertallet vil peke på at det ved opprettelse av en ny legehjemmel er viktig å legge til rette for et pasientgrunnlag for den nye legen både ved å tilføre alle nytilmeldte som ikke har oppgitt ønske om lege, og om mulig ved å redusere pasientlisten hos andre av stedets leger som ønsker det. Flertallet slutter seg til at mekanismene for etablering av nye lister reguleres i forskrift.

Flertallet vil vise til at etablering av lister over personer tilknyttet fastlegeordningen og senere oppdatering er viktige element i fastlegeordningen. Flertallet vil understreke at for trygdeetaten som skal ha ansvar for etablering og føring av listene, er det viktig å ha enkle og entydige kriterier for listeføringen. Flertallet vil vise til at fastlegeforsøket viste liten bevegelse i listene etter at de var etablert. Flertallet vil peke på at det derfor er viktig med gode kriterier når listene skal etableres ved oppstart av ordningen.

Flertallet slutter seg til at fastlegene ved oppstart har adgang til å begrense pasientlistene til 1 500 pasienter ved fulltids kurativ virksomhet, og at den øvre grense settes til 2 500. Flertallet ser det som viktig at hovedprinsippet ved fastsetting av listestørrelsen er at den settes individuelt etter avtale mellom kommunen og fastlegen, men også med utgangspunkt i at hele kommunens befolkning har rett til å stå på liste hos fastlege.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at departementet ved fastsetting av en grense på 1 500 peker på at det vil følge utviklingen i legemarkedet, og at dersom utviklingen ikke går i den retning departementet har regnet med, kan det bli nødvendig i samarbeid med partene å finne alternative løsninger.

Dette flertallet slutter seg til at når det blir behov for å redusere en pasientliste ved etableringen av ordningen, prioriteres det etter ansiennitet, og at det dersom det er behov for ytterligere justeringer, benyttes tilfeldig utvalg.

Dette flertallet ser det som riktig at listesammensetningen for den enkelte lege ikke blir for ensidig fylt opp med innsatskrevende pasienter.

Dette flertallet slutter seg til at de legene som ønsker det, ved etablering av fastlegeordningen kan kreve listen etablert slik at 70 pst. fylles opp av pasienter som har valgt legen, og at det resterende fylles opp av et utvalg av de som ikke har oppgitt eller fått oppfylt sitt legeønske.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at høringsinstansene er positive til at det etableres lokale samarbeidsorgan mellom fastlegene og kommunene, men at det er uenighet om dette skal etableres i lov og forskrift, om hvilke oppgaver det skal ha, og om sammensetning.

Flertallet vil understreke at partene har felles interesse av å etablere lokale samarbeidsorgan. Flertallet har merket seg at partene i intensjonserklæringen har sagt seg villige til å prøve å finne en løsning på samarbeidet lokalt som innebærer at dette blir gjennomført i alle kommuner. Flertallet slutter seg derfor til at det ikke er nødvendig å regulere opprettelsen av et lokal samarbeidsorgan i lov og forskrift.

Flertallet mener det er behov for et forum hvor kommunesektoren, legene og staten kan drøfte prinsipielle og praktiske spørsmål knyttet til fastlegeordningen på et nasjonalt nivå. Flertallet finner det riktig å bygge videre på det samarbeidet som eksisterer i samarbeidsorganet, for derved å ta vare på de felles kunnskaper og den innsikt som er opparbeidet der. Flertallet slutter seg derfor til at dagens samarbeidsorgan får funksjoner som nasjonalt samarbeidsforum for innføringen av reformen og inntil videre.

Flertallet vil vise til at legedekningen er en kritisk faktor ved innføringen av fastlegeordningen.

Flertallet har merket seg at departementet på nytt har vurdert forslaget i høringsforslaget om at kommunen ved legemangel kan pålegge legene 20 pst. økning i listene for en periode på fire måneder. Flertallet mener at dette ikke kan være den eneste løsning ved legemangel, og slutter seg til at problemer av denne art må løses lokalt ved samarbeid med en eller flere kommuner og med fastlegene. Flertallet vil peke på at det er viktig for alle parter at det finnes mulige løsninger ved legemangel, og slutter seg til at dette problemet tas opp ved de sentrale forhandlingene.

Flertallet vil peke på at for at søknad om suspensjon innvilges, må mangelen på listeplasser være av en viss størrelse og en viss forventet varighet. Flertallet slutter seg til at det er hensiktsmessig å la fylkeslegen ha myndighet til å innvilge suspensjon. Flertallet vil peke på at fylkeslegen kan vurdere legedekningen i en større sammenheng både geografisk og tidsmessig. Flertallet vil presisere at ved suspensjon blir kommunen ikke fritatt for å tilby sine innbyggere allmennlegetjenester. De legene dette angår, må sikres avtaleordninger som dekker en slik situasjon.

Flertallet vil understreke at det kan være hensiktsmessig at kommuner samarbeider om å tilby fastlege. Flertallet forutsetter at et slikt samarbeid kan etableres gjennom frivillig samarbeid, men har merket seg at ved behov har departementet kompetanse til å gi påbud om samarbeid.

Flertallet vil peke på at en kommune fortsatt vil ha plikt til å sørge for nødvendig helsehjelp til alle som bor eller oppholder seg i kommunen. Flertallet vil vise til at forskjellen i forpliktelse overfor de som har fastlege i kommunen, og de andre, vil ligge i at fastlegen har plikt til å prioritere pasienter tilknyttet fastlegens lister.

Flertallet mener at kommuner med mange tilreisende, eller mange som står utenfor fastlegeordningen, må ta dette med i planleggingen og dimensjoneringen av allmennlegetjenesten, og i avtalen med fastlegene.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil peke på at retten til å velge fastlege i andre kommuner er foreslått å gjelde uavhengig av legedekning i egen kommune. Hvis fastlegeordningen i en kommune suspenderes, er det kun i forhold til denne kommunen rettigheten til å velge fastlege settes til side. Det vil være adgang til å velge fastlege i annen kommune.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at muligheten til å velge fastlege utenfor egen kommune må være en rettighet pasientene skal ha i fastlegeordningen uansett legedekning i egen kommune. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at en i fastlegeordningen får hjemmel for å pålegge fastleger samfunnsmedisinske oppgaver, og disse medlemmer mener at ingen av de leger som slutter seg til fastlegeordningen, skal kunne nekte å utføre samfunnsmedisinske oppgaver.

Disse medlemmer vil understreke at kommunene i henhold til lov har plikt til å yte legehjelp til alle innbyggere, også de som ikke ønsker fastlege.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen sørge for at pasienten har rett til valg av fastlege uavhengig av kommunegrenser.»