Det foreslås en utjamningsordning i kommuner med få innbyggere
per lege med mulighet til basisfinansiering tilsvarende en nærmere
bestemt minimumsliste. Departementet forutsetter at man ved senere
takstforhandlinger kan utforme takstsystemet slik at det i større
grad ivaretar den allmennlegetjenesten som utøves i små-
og utkantkommuner. I tillegg til utjamningsordningen peker departementet
på forskjellige driftsformer som kan velges i kommuner med
dårlig økonomisk grunnlag for ren privatpraksis. Dette
er driftsformer som innebærer kommunal driftsstøtte
og kommunale investeringer i kontor og utstyr. Departementet foreslår
at leger som arbeider på fast lønn i dag, skal
ha rett til å fortsette ansettelsesforholdet. Det redegjøres
for muligheten for å tilby leger på fastlønn
en insentivavtale, dvs. en driftsform der de kan få beholde
en prosentdel av per capita-tilskuddet, refusjonen og egenandelene,
i tillegg til en redusert fast lønn. Departementet forutsetter
at rammene for lokale avtaler om redusert fastlønn med
insentivdel blir fastsatt i en sentral avtale. Det vil bli utarbeidet
en mønsteravtale for lokale avtaler.
Det understrekes at det er viktig for pasientene at fastlegeordningen
gjør det mulig å opprettholde driften ved sykestuene.
Departementet forutsetter at fastlegenes plikt til å delta
i virksomheten ved utekontor og sykestuer blir regulert i en sentral
avtale.
Det framholdes at arbeidsbelastningen ved hyppig legevakt i småkommuner
medfører problemer for bemanning av legestillingene der.
Departementet har i alt satt av 9,8 mill. kroner i 1999 til mer
enn 90 kommuner til forsøk med utprøving av interkommunal
legevakt.
Følgende tiltak framholdes som viktige for å rekruttere
leger og stabilisere legedekningen:
økt tilgang på nye
leger
nytt system for legefordeling
oppretting av færre nye legestillinger enn nettotilgang
på leger
prioritering av kommunehelsetjenesten ved tildeling av nye
legestillinger
rekruttering av utenlandske leger og opplæring
i nasjonale fag
skjerpet overvåking av legemarkedet
forsøk med statlig vikarordning for småkommuner
forsøksordninger med interkommunalt legevaktsamarbeid
ny veiledningsordning for turnusleger
økonomisk støtte til spesialistutdanning
i enkelte tiltakskommuner
utvikling av ressurskommuner
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, vil vise til at da legens tilskudd fra kommunen
i fastlegeordningen er basert på antall personer på legens
liste, vil dette gi svakere næringsgrunnlag i mindre kommuner
enn i større kommuner dersom det ikke bygges inn utjevningsordninger. Flertallet er
derfor positiv til at det bygges ut en utjevningsordning i basistilskuddet,
men ser at det utover dette kan være ytterligere behov
for andre økonomiske støtteordninger i utkantkommunene.
Flertallet vil peke på at legetettheten
i dag i hovedtrekk samsvarer med de ulike kommunenes behov når
en tar hensyn til alderssammensetning, bosettingsmønster,
reiseavstander, avstand til sykehus og krav til kontinuerlig vaktordning.
Flertallet vil vise til at det i dag er en takst
knyttet til legevakt i enkelte kommuner i de fire nordligste fylkene. Flertallet ser
det som viktig at man ved senere takstforhandlinger kan utforme
takstsystemet slik at det i større grad ivaretar den allmennlegetjenesten
som utøves i små- og utkantkommuner.
Flertallet vil peke på at arbeidsbelastningen ved
hyppig legevakt i småkommuner medfører problemer
med å bemanne legestillinger. Flertallet ser det
som viktig at det gjennom tilskuddsmidler fra departementet utprøves
ulike legevaktordninger.
Flertallet vil understreke at det er helt nødvendig å satse
på tiltak for å rekruttere leger og stabilisere legedekningen
i utkantkommunene dersom fastlegeordningen skal kunne gjennomføres
for hele landet.
Flertallet vil peke på at i småkommunene
er turnuslegene en viktig del av legetjenesten. Flertallet ser
det som viktig at forholdene legges godt til rette for turnuslegene
innen fastlegeordningen. Flertallet vil vise til
at turnuslegene er en viktig kilde til rekruttering av nye allmennleger
i utkantkommunene.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil understreke at økt tilgang på nye leger, nytt
system for legefordeling og prioritering av nye legestillinger til
allmennlegetjenesten vil være meget viktige tiltak overfor
kommuner med ustabil legedekning.
Departementet vil ta initiativ til faglige tiltak for å styrke
offentlig legearbeid i forbindelse med innføring av fastlegeordningen.
Departementet finner det ikke riktig å komme med konkrete
forslag om endret avlønning av offentlig legearbeid i proposisjonen, men
uttaler at det vil gi økt oppmerksomhet til de forskjeller
som eksisterer mellom avlønningen for offentlig legearbeid
og for kurativt allmennmedisinsk arbeid, og de konsekvenser disse
forskjellene synes å gi når det gjelder rekruttering
til og motivering for offentlig legearbeid. Det understrekes at
det ved innføring av fastlegeordningen vil være
viktig å klargjøre grensene mellom det ansvaret
fastlegen har for personer på sin liste, og det ansvaret
leger har for enkeltpersoner når de utfører offentlige
legeoppgaver. Andre temaer som drøftes i forbindelse med
det offentlige legearbeidet er sykehjemslege, helsestasjonslege/skolelege,
legetjenesten for innsatte i fengsler og kommunens ivaretakelse
av allmennmedisinsk offentlig legearbeid.
Departementet tilrår at det offentlige legearbeidet som
fastlegene tilpliktes, blir avgrenset til å gjelde det offentlige
allmennmedisinske legearbeid. Etter departementets mening bør
det imidlertid ikke utelukkes at samfunnsmedisinske oppgaver kan
avtales med eller pålegges en fastlege dersom vedkommende
er kvalifisert. Det er etter departementets oppfatning mest hensiktsmessig
at de samfunnsmedisinske oppgavene i større kommuner blir
utført av en fast ansatt kommunelege i hel stilling, mens
det i mindre kommuner bør vurderes å legge slike
oppgaver til en større deltidsstilling.
Departementet vil også framheve at en rekke statlige
offentlige legeoppgaver, for eksempel arbeid som trygdelege, militærlege,
i forskning eller som universitetslærer, bør kunne
regnes som en del av det offentlige legearbeidet. Departementet
tilrår at partene regulerer nærmere i en sentral
avtale hvilke typer legearbeid som skal regnes som statlige offentlige
legeoppgaver eller eventuelt skal betraktes på samme måte
ved inngåelse av fastlegeavtale.
Departementet legger til grunn at fastlegene ikke kan tilpliktes
bedriftshelsetjeneste gjennom fastlegeavtalen, men uttaler at dette
ikke er til hinder for at partene i en sentral overenskomst kan
avtale at kommunalt organisert og drevet bedriftshelsetjeneste gir
rett til listereduksjon.
Departementet forutsetter at kommuneoverlege/kommunelege
I fortsetter i minst samme stillingsstørrelse etter at
fastlegeordningen er innført. Departementet går
ikke inn for særlige begrensninger for slike stillingers
rettigheter til å få fastlegeavtale. Departementet
tilrår at partene sentralt vurderer å innføre
stillingsbetegnelsen kommuneoverlege i alle kommuner for å framheve
stillingens spesielle karakter og sentrale rolle. Departementet
vil påpeke at det er viktig for kommunene å dimensjonere
bemanningen i de samfunnsmedsinske stillingene slik at funksjonene blir
godt ivaretatt.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, har merket seg at dagens situasjon innenfor
offentlig legearbeid er preget av til dels store og komplekse utfordringer; blant
annet er det mangel på langsiktig planlegging, tverrfaglig
og tverrsektorielt samarbeid.
Flertallet vil understreke at innføringen
av fastlegeordningen ikke vil innebære endringer i behov for å løse
offentlige legeoppgaver og kommunenes plikt til å ivareta
disse. Da innføringen av fastlegeordningen vil sette fokus
på det kurative legearbeidet, mener flertallet det
er viktig at det offentlig helsearbeidet blir spesielt ivaretatt. Flertallet vil understreke
at det derfor er viktig at kommunene ved inngåelse av fastlegeavtalene
ivaretar de offentlige legeoppgavene. Flertallet vil
minne om at disse skal avtales før lengden på pasientlistene
fastsettes.
Flertallet slutter seg til at ansvaret for pasienter
på sykehjemmet vil være en del av det offentlige legearbeidet. Flertallet vil
understreke at det er viktig med god kommunikasjon mellom sykehjemslegen
og fastlegen.
Flertallet slutter seg til at ansvaret for skolehelsetjenesten
og helsestasjonen skal være en del av det offentlige legearbeidet. Flertallet vil
vise til at det er positivt at helsestasjonslegen og skolelegen deltar
aktivt i et tverrfaglig teamarbeid.
Flertallet ser det som viktig å styrke
det offentlige legearbeidet. Flertallet vil derfor
be om at departementet vurderer hvilke muligheter man har for å styrke
dette både økonomisk og på andre måter.
Flertallet vil vise til at det er sviktende rekruttering
og stabilitet i de samfunnsmedisinske stillingene i kommunene. For å sikre
rekruttering og stabilitet til kommunelege I-stillingene mener flertallet at
det er viktig at disse får en konkurransedyktig avlønning
og at det ansettes stedfortredere. Flertallet har
merket seg at kommunelege I som har drevet kurativt arbeid ved siden
av sitt samfunnsmedisinske arbeid, vil få anledning til å inngå fastlegeavtale
for den kurative delen av stillingen. Flertallet ser
det som positivt at kommunene der det er behov for det, oppretter
interkommunalt samarbeid for å løse de samfunnsmedisinske
oppgavene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at pasienter på fastlegeliste som innlegges i pleieinstitusjon,
under oppholdet der skal kunne bruke sin egen lege om det er ønskelig.
Departementet foreslår at det i forskrift fastsettes en
plikt for fastlegene til å delta i kommunens organiserte øyeblikkelig
hjelp-tjeneste i kontortiden. Det uttales at fastlegene skal ha
det organisatoriske ansvar for øyeblikkelig hjelp på dagtid
for personene på sin liste. Fastlegene vil også måtte
yte øyeblikkelig hjelp til personer som står utenfor
ordningen, eller personer som midlertidig oppholder seg i kommunen
og ikke kan nå sin egen fastlege. Det understrekes at kommunen
gjennom avtale med fastlegene må sikre seg at disse deltar
i kommunal daglegevakt der det er behov for en slik ordning. Departementet
legger til grunn at deltakelse i daglegevakt skal framgå av
den individuelle fastlegeavtalen, og foreslår at plikten
til å delta i kommunens organiserte øyeblikkelig
hjelp-tjeneste i kontortiden blir nærmere regulert av partene
i en sentral avtale.
Departementet mener at det er en viktig forutsetning for den
medisinske nødmeldetjenesten at alle leger kan pålegges å motta
kommunikasjonsutstyr. Departementet foreslår at dette skal
reguleres i forskrift. Det framholdes at nærmere rammer
for samarbeid mellom kommunen og legene om å delta i akutt nødmeldetjeneste
som i dag kan fastsettes i sentral avtale.
Departementet foreslår at fastlegenes plikt til å delta
i legevakt utenom kontorenes åpningstid, fastsettes i fastlegeforskrift.
For øvrig foreslås at utfyllende bestemmelser
reguleres i sentral avtale som i dag.
Departementet tilrår at mulighet til å bli
fritatt legevakt i visse tilfeller videreføres i avtale
mellom partene. Departementet forutsetter at disse reglene reforhandles
som følge av nye modeller for interkommunalt legevaktsamarbeid.
Departementet foreslår at det utarbeides rutiner for
oversendelse av journalnotat fra legevaktlege til fastlege, der
pasienten ikke motsetter seg dette.
Departementet vil stimulere til utprøving av nye modeller
for legevakt.
Det redegjøres for legevaktforsøket i Namdalen der
kommunene har arbeidet med å utvikle en modell for interkommunalt
samarbeid mellom 16 kommuner. Det uttales at slikt interkommunalt
samarbeid kan være aktuelt for mange mindre folkerike kommuner med
til dels store geografiske områder.
Sosial- og helsedepartementet har for 1999 bevilget 9,8 mill.
kroner i prosjektmidler til interkommunalt samarbeid om legevakt.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, har merket seg at kommunenes nåværende
tilbud til befolkningen når det gjelder legevaktordninger,
varierer meget, og at vaktbelastningen er stor i distrikter med
få leger. Flertallet mener at den store
vaktbelastningen kombinert med dårlig økonomisk
godtgjøring for disse er en viktig årsak til at
det er vanskelig å rekruttere leger til mange distrikter.
Flertallet vil vise til at innenfor fastlegeordningen
har fastlegen ansvar for å ivareta øyeblikkelig hjelp
for sine listepasienter på dagtid. Flertallet ser det
som meget viktig at fastlegen normalt skal ha nødvendig
kapasitet til å yte øyeblikkelig hjelp til personer
på sin liste, og at det gjennom kollegiale ordninger alltid
er én lege som ivaretar øyeblikkelig hjelp-henvendelser. Flertallet vil
understreke at det er kommunene som har ansvar for at det etableres
samarbeid legene imellom når det gjelder øyeblikkelig
hjelp på dagtid. Flertallet vil peke på at
det er viktig at dette kommer fram i de individuelle fastlegeavtalene. Flertallet vil
for øvrig vise til at gjennom legeloven § 27
har legene en generell plikt til å yte øyeblikkelig
hjelp.
Flertallet vil vise til at det er kommunene som har
ansvar for at minst én lege er tilgjengelig for nødmeldetjenesten
innenfor ordinær arbeidstid. Flertallet slutter
seg til å videreføre dagens ordning hvor alle
leger kan pålegges å delta i denne tjenesten.
Flertallet vil vise til at kommunene etter kommunehelsetjenesteloven
har ansvaret for å organisere legevakt utenom åpningstiden. Flertallet vil
vise til at legevakt utenfor kontortid i utgangspunktet skal ivaretas
av fastlegene, og at fastlegene selv organiserer legevakten i samråd
med kommunene. Flertallet slutter seg til at fastlegenes
plikt til å delta i legevakt utenom kontorets åpningstid
fastsettes i fastlegeforskriften. Flertallet har
merket seg at denne plikten ikke bortfaller ved konflikter.
Flertallet ser det som viktig at det utarbeides rutiner
for oversendelse av journalnotat fra legevaktlege til fastlege.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, slutter seg til at
pasienten selv skal avgjøre om legevaktlegen skal få vite
hvem som er ens fastlege.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, vil vise til at det er viktig at kommunene
finner fram til gode lokale løsninger for organisering
av legevakt, gjerne gjennom interkommunalt samarbeid. Flertallet ser
det som positivt at departementet utprøver nye modeller
for legevakt. Flertallet vil peke på at
det er en utfordring å skape bedre harmoni mellom befolkningens
forventninger til legevakten og hva legevakten kan yte av tjenester. Flertallet vil
peke på at det her er viktig å gi befolkningen
informasjon om hva legevakttjenesten skal ta hånd om, og
hva som kan vente til legekontoret åpner neste dag. Flertallet mener
at bedre tilgjengelighet hos fastlegen på dagtid vil redusere
behovet for å oppsøke legevakten.
Flertallet er kjent med at det ute i distriktskommunene
er langt dårligere betalt for legevakt enn i tettbebygde
strøk fordi legene ved legevakt delvis honoreres etter
stykkpris. Flertallet ser det som viktig at den økonomiske
godtgjøringen bedres i distriktene hvor legene i tillegg
er hardt belastet ved at de ofte må ha vakt innenfor legevaktordningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
sterkt understreke at legevaktlegen i henhold til legeloven § 27
har plikt til å rykke ut til pasientens bosted ved akutt
sykdom.
Departementet foreslår forskriftsfestet at legene kan
pålegges å veilede turnusleger. Rammene for fastlegens
plikt til å veilede turnuslegen, samt økonomisk
vederlag for dette, forutsettes regulert i en sentral avtale. Kommunen
skal fortsatt ha ansvar for å tilrettelegge turnustjenesten.
Det uttales at økningen i antall turnusleger og de organisatoriske
utfordringene det innebærer, er betydelig. I samarbeid
med berørte parter vil departementet utarbeide et system
for å fordele turnusleger, der prioriterte kommuner og veilederlegene
i disse kommunene får garanti om tildeling av turnuslege
for en nærmere bestemt periode. Forhold som gjelder tilpasning
av turnusordningen i en fastlegeordning, skal innarbeides i forskrift
om turnusordningen for medisinske kandidater og fysioterapikandidater
i kommunehelsetjenesten. Departementet vil senere utarbeide forslag
som sendes på høring. Departementet forutsetter
også at det blir inngått veilederavtaler mellom
kommunen og den enkelte veilederlege etter rammer som blir fastsatt
i en sentral overenskomst.
Det vises til forslag oversendt fra Stortinget uten realitetsvotering
om å utvide distriktsturnustjenesten til ett år.
Det uttales i den forbindelse at hvis en utvider til ett års
distriktsturnus - i kombinasjon med fordobling av antall turnusleger
- betyr det at antallet turnuslegeårsverk i kommunehelsetjenesten
blir firedoblet i løpet av få år. Etter
departementets syn er trolig ikke allmennlegetjenesten i kommunene
i stand til å ta imot så mange turnuslegeårsverk.
Det forutsettes at fastlønnstilskuddet for turnusleger
delvis skal erstattes av refusjon fra trygden og delvis av et nytt
turnustillegg fra staten til kommunen. Det uttales at en slik kombinert
løsning med refusjon fra trygden og turnustillegg sikrer
at det ikke blir en økonomisk merbelastning for kommunen å ta
imot turnusleger i fastlegeordningen.
Departementet forutsetter at partene i avtale viderefører
prinsippet i gjeldende turnusforskrift om at det skal gis kompensasjon
som forutsettes å dekke utgifter til lokaler og utstyr
for turnuslegen. Departementet forutsetter også at rammene
for lokale avtaler mellom kommuner og veilederleger blir fastsatt
i en sentral avtale.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, har merket seg at problemene ved organiseringen
av turnustjenesten i kommunene i dag knytter seg til en stor økning
i antall turnusleger, en ujevn tilgang på turnusleger og
reduksjon i antall stabile leger i kommunene som kan ta imot og
veilede turnuslegene.
Flertallet vil vise til at kommunene har plikt
til å medvirke til gjennomføring av turnustjeneste,
og slutter seg til at det i forskrift gis fastlegene en plikt til å veilede
turnusleger.
Flertallet mener at for å kreve en slik
plikt må kommunene gis garanti for at de får turnuslege. Flertallet vil
peke på at dette vil innebære at enkelte turnusleger
som ikke utdannes i Norge, må vente et halvt år
med å starte opp i turnustjeneste. Flertallet har
merket seg at departementet i samarbeid med de sentrale partene
vil utarbeide et system for fordeling av turnuskandidater der prioriterte
kommuner og veilederleger får garanti om å motta
turnusleger.
Flertallet vil vise til at mangel på stabile
veilederleger gjør at turnuslegene får et dårligere
faglig utbytte av allmennlegetjenesten innenfor turnustjenesten. Flertallet vil
peke på at dette ikke oppmuntrer legene til å fortsette
innen allmennlegetjenesten.
Flertallet slutter seg til at kommunene har arbeidsgiveransvaret
for turnuslegen, og at turnuslege får opplæring
i legevirksomhet med listeansvar. Flertallet ser
det som riktig at turnuslegen arbeider med veileders pasientliste,
og at turnuslegen ikke skal fylle en ledig fastlegehjemmel. Flertallet vil
peke på at det er viktig at kommunene inngår veilederavtale med
den enkelte veilederlege etter rammer som er laget ved sentral overenskomst.
Komiteen vil vise til forslag fra stortingsrepresentant
Olav Gunnar Ballo som ble vedtatt oversendt Regjeringen:
«Det henstilles til Regjeringen å utrede
en utvidelse av distriktsturnustjenesten til ett år, med
spesiell vekt på distriktspsykiatri, som en del av innholdet
i den utvidete tjenesten.»
Komiteen har videre merket seg at artikkel 31 i
Rådsdirektiv 93/16/EØF krever
at leger skal ha minst to års veiledet tjeneste etter gjennomført
universitetsutdanning før de kan arbeide selvstendig for trygdens
regning. Komiteen ser positivt på forslaget
fra stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo og mener at det vil
være meget interessant å styrke turnuslegenes
erfaringer med psykiatrien, ikke minst på bakgrunn av at
dette er et fagfelt som mange allmennleger har manglende kunnskap
om.
Komiteen vil også peke på at
ved utvidelse av turnustjeneste til ett år i kommunehelsetjenesten fjerner
man problemet med ujevn rekruttering av turnuskandidater til kommunene. Komiteen har
imidlertid merket seg at departementet er bekymret for at allmennlegetjenesten
i kommunene trolig ikke er i stand til ta imot et fordoblet antall
turnuskandidater samtidig som turnuslengden fordobles. Komiteen slutter
seg derfor til at turnustjenesten innen allmennlegetjenesten er
seks måneder inntil videre.
Komiteen vil peke på at det er viktig
at man sikrer at det ikke blir en økonomisk merbelastning
for kommunene å ta imot turnusleger i fastlegeordningen. Komiteen vil
understreke at det også er viktig at honoraret for veilederlegene
som er privatpraktiserende, ivaretar veilederens utgifter og motiverer
til å ta på seg ansvaret som veilederlege.
Det pekes i proposisjonen på særskilte problemer som
storbyen kan stå overfor i forbindelse med innføring
av fastlegeordning. Departementet ser det som viktig at kommuner
fortsatt kan velge fastlønn som tilknytningsform for å løse
kurative oppgaver, for eksempel i bydeler med mange fremmedspråklige
innbyggere og derfor tidkrevende konsultasjoner. Det vil være
opp til de større kommunene om de vil organisere legevalg
på tvers av bydeler. Departementet legger opp til stor
kommunal frihet innenfor sentralt opptrukne rammer, blant annet
en sentral avtale mellom kommunesektoren og Legeforeningen, og uttaler
at det vil være opp til kommunestyret i hvilken grad planleggingen
av innføringen av fastlegeordningen i storbyer blir styrt
fra sentralt hold i kommunen eller delegert til bydelsforvaltningene.
Studenter, pendlere og andre må fremdeles velge sin
fastlege ett sted, men ved valg av fastlege i hjemsteds- eller oppholdskommunen,
for eksempel ved øyeblikkelig hjelp-situasjoner,
vil de også kunne benytte fastlege på det andre
stedet uten ekstra kostnad.
Når det gjelder legetjeneste til turister, legger departementet
opp til at kommunen selv må finne måter å løse
dette på, for eksempel gjennom den måten kommunen
organiserer øyeblikkelig hjelp-tjenester på gjennom
legevakt og eventuelt daglegevakt.
Det framholdes at storbyer står overfor store utfordringer
i det offentlige legearbeidet, ikke minst på grunn av til
dels store demografiske ulikheter innenfor kommunen. Departementet
mener at adgangen til å sette deltakelse i det offentlige
legearbeid som vilkår for å inngå fastlegeavtale,
innebærer en styrking av det offentlige legearbeidet, særlig
i storbyene hvor fastlegene også kan rekrutteres fra gruppen
av avtaleløse leger.
Departementet foreslår at plikten til å delta
i offentlig legearbeid reguleres i forskrift, mens det timetallet
den enkelte lege kan pålegges, reguleres i sentral avtale.
Kommunen vil imidlertid ha anledning til å inngå avtaler
om et høyere antall timer offentlig legearbeid per uke
etter forhandlinger med den enkelte lege.
Det uttales at fastlegeordningen ikke forutsetter andre løsninger
for øyeblikkelig hjelp på dagtid og legevakt enn
dem som allerede blir praktisert i de fleste storbyer.
Departementet framholder at innvandrere med svake norskkunnskaper
utgjør et særskilt informasjonsproblem, ikke minst
i storbyer, og uttaler at det for storbyer vil kunne være
aktuelt å etablere et nærmere samarbeid om å utarbeide
materiell m.v. Det vises til at Oslo kommune i forbindelse med forberedelse
og innføring av fastlegeordningen har opprettet en egen prosjektgruppe,
herunder en arbeidsgruppe som arbeider spesifikt med informasjonstiltak.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil vise til at et viktig mål med fastlegeordningen er å bidra
til å løse storbyens problemer med mange pasienter
uten fast legekontakt og mangelfull kontroll med utskrivning av
vanedannende medikamenter. Flertallet vil videre
vise til at byene har vært preget av forskjellige tilknytningsformer
for legen, og som et resultat av dette ulike egenandeler for pasientene.
Flertallet vil peke på at bruken av legevakt
og spesialisthelsetjeneste kan ha blitt uhensiktsmessig høy
for enkelte pasientgrupper som en konsekvens av at disse har manglet
en fast lege å forholde seg til.
Flertallet vil peke på at i enkelte distrikter
i storbyene vil fastlegene kunne få mange arbeidskrevende
pasienter på sin liste. Flertallet vil i
den forbindelse vise til at en lege kan kreve listen etablert slik at
70 pst. fylles opp av pasienter som har valgt legen. Flertallet vil
videre vise til at det kan avtales lavere listetak ved inngåelse
av fastlegeavtale med kommunen. Flertallet er positiv
til endringer i takstsystemet som kan fange opp storbyproblemer,
for eksempel tids- og tolketakster.
Flertallet viser til at også noen distriktskommuner
kan ha slike behov, og at endringer i takstsystemet også bør
fange opp dette for disse kommunene.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, har merket seg at storbyene kan få problemer
med å dimensjonere fastlegetjenesten da de vil ha mange
pendlere og studenter som ønsker fastlege i storbyen, framfor
hjemstedskommune. Dette flertallet ser positivt på at brukere
av helsetjenesten ved universitetet i Oslo kan velge fastlege der
dersom de ønsker det.
Dette flertallet vil vise til at når
det gjelder det lokale samarbeidet innen fastlegeordningen også i storbyene,
vil partene sentralt komme fram til en løsning.
Dette flertallet slutter seg til at det ved innføring
av fastlegeordningen ikke bør stilles spesielle krav til
leger med en etablert og tilfredsstillende praksis.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil peke på at ved nyetablering eller flytting bør
kommunen stille krav blant annet om legekontorets plassering.
Flertallet slutter seg til at når en
lege som i dag ikke har avtale med kommunen skal forhandle om en fastlegeavtale,
er dette å se på som nyetablering.
Flertallet vil imidlertid peke på at
det er viktig at kommunen viser fleksibilitet med hensyn til å stille krav
om legekontorets plassering. Hensynet til opparbeidet praksis må veies
opp mot årsaken til at kommunen ønsker flytting
av legekontoret.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, har merket seg at det innenfor det offentlige
legearbeidet er store utfordringer i storbyene. Dette flertallet vil
peke på at alle som inngår fastlegeavtale, er
pliktig til å delta i offentlig legearbeid. Dette
flertallet vil vise til at storbyene i dag har mange avtaleløse
leger som ikke deltar i offentlig legearbeid. Dette flertallet mener
derfor at fastlegeordningen vil øke tilgangen på leger
i den offentlige legetjenesten i storbyene.
Dette flertallet vil vise til at storbyene vil
ha legevaktleger som sjelden er den samme som fastlegen. Dette
flertallet vil understreke at det er viktig at journalnotat
oversendes fastlegen dersom pasienten ikke motsetter seg dette,
slik at kontinuitet og oppfølging sikres.
Dette flertallet har merket seg at Oslo kommune
har opprettet en egen prosjektgruppe som arbeider med fastlegeordningen,
og at det er en egen arbeidsgruppe i prosjektet som arbeider med
informasjonstiltak. Dette flertallet vil understreke
at det er viktig at det blir gitt god informasjon om innføringen
av fastlegeordningen både til innvandrere og andre grupper
av befolkningen som har behov for tilrettelagt informasjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til Innst. S. nr. 21 (1994-1995) om representanten
John I. Alvheims forslag om innføring av egenjournal i
norsk helsevesen. Disse medlemmer viser til henstillingen
til departementet fra flertallet om å gjennomgå de
prøveprosjekter som har vært gjennomført,
for å se på de erfaringer som er gjort, og komme
tilbake til Stortinget med saken senest i forbindelse med statsbudsjettet
for 1996.
Disse medlemmer viser til at dette ikke er fulgt
opp, og henstiller derfor til departementet å vurdere innføring
av egenjournal.