Både graden og arten av anonym vitneførsel
kan variere fra fullstendig anonymitet (proposisjonen pkt. 5) til
delvis anonymitet der vitnets navn er kjent, men andre personalia
holdes skjult (proposisjonen pkt.6).
Et vitne plikter etter gjeldende rett å oppgi sitt navn
- både for retten og for politiet. Det er usikkert om det
er anledning til å avhøre et vitne som er skjult bak
en skjerm og hvor kanskje også stemmen er fordreid.
Lagdommer Hedlund går i utredningen gjennom sentral
praksis om bruk av anonyme vitner fra Den europeiske menneskerettsdomstol
(EMD). Hun konkluderer med at bruk av forklaringer fra anonyme vitner ikke
i seg selv er i strid med kravet til rettferdig rettergang i Den
europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 (1) og (3) (d).
Departementet er enig i dette.
EMK setter likevel visse grenser for bruken av anonyme vitnebevis.
Spørsmålet om forsvaret har hatt muligheter til å motavhøre,
imøtegå eller utfordre vitnet, er helt sentralt
i vurderingen av om rettergangen samlet sett har vært rettferdig.
Også arten og graden av anonymiteten må antas å ha
betydning.
Europarådet har vedtatt en rekommandasjon om trusler
mot vitner og den tiltaltes rett til forsvar. Videre har EUs ministerråd
vedtatt en resolusjon om beskyttelse av vitner i tilknytning til
bekjempelse av internasjonal organisert kriminalitet.
Den gjennomgående hovedregelen i andre europeiske land
er at anonym vitneførsel ikke er tillatt, men flere land
har unntaksbestemmelser som tillater hel eller delvis anonymisering,
blant annet England og Nederland. Anonym vitneførsel er
derimot ikke tillatt i noen av de nordiske land.
Etter departementets syn er det særlig to typer av situasjoner
hvor den tiltalte vanskelig kan vite eller slutte seg til hvem vitnet
er, og hvor det kan være behov for at vitnet forklarer
seg anonymt. Dette er for det første tilfelle når
en person som ikke har noen tilknytning til lovbryteren helt tilfeldig
har vært vitne til en forbrytelse, og på grunn
av forbrytelsens karakter eller trekk ved lovbryterens person frykter
hevnaksjoner hvis han vitner. Det samme gjelder hvis vitnet er en
polititjenestemann som har opptrådt som spaner eller har
infiltrert et kriminelt miljø under dekknavn («under
cover agent»).
Departementet mener at det ikke er noe stort behov for å åpne
for at vitner kan forklare seg anonymt. Men i enkelte - alvorlige
- saker vil en slik adgang kunne være av avgjørende
betydning.
Få av høringsinstansene har uttalt seg eksplisitt om
behovet for anonym vitneførsel. Men det følger forutsetningsvis
av de konklusjoner som høringsinstansene trekker at flertallet
mener at det er et slikt behov.
Departementet uttalte i høringsbrevet bl.a. at den tyngste
innvendingen mot en ordning med bruk av anonyme vitner er at tiltalte
ikke får den samme muligheten som ellers til å imøtegå det
vitnet sier. I de sakene hvor det er mest praktisk å bruke
anonyme vitner - ved bruk av tilfeldighetsvitner eller politivitner
som har deltatt skjult i etterforskningen - vil imidlertid den tiltalte
vanligvis ikke ha noe kjennskap til vitnet fra før. Da
vil det også ha liten betydning for mulighetene hans til å forsvare
seg at han ikke vet hvem vitnet er.
Den reduserte muligheten for kontradiksjon og den økte
risikoen for uriktige forklaringer gjør at bevisverdien
av et anonymt vitneprov kan bli redusert. Det må retten
ta hensyn til ved bevisvurderingen.
Det er enighet blant høringsinstansene om at den største
betenkeligheten er at den tiltaltes mulighet for kontradiksjon blir
svekket. Det er dessuten egnet til å svekke tillitsforholdet
mellom forsvarer og klient hvis forsvareren får opplysninger
om vitnets identitet som han har taushetsplikt om overfor klienten.
I proposisjonen gjengis flere høringsuttalelser der det
fremkommer ulike innvendinger. Enkelte mener for eksempel at det
empiriske grunnlaget bak departementets forslag er tynt, og det
pekes på problemer knyttet til at en beslutning om anonym
vitneførsel implisitt indikerer at tiltalte er skyldig.
Adgangen til anonym vitneførsel kan også føre
til at uvillige vitner krever å få forklare seg
anonymt. Videre nevnes problemer knyttet til de begrensninger som
Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har stilt opp. Det legges
til grunn for forslaget at vitneprovet må ha vesentlig
betydning for oppklaringen av saken, men at det ikke må være
det eneste eller hovedsaklige bevis, og det pekes på at
dette vil være et særdeles vanskelig vurderingstema.
De fleste anonyme vitner vil være andre kriminelle personer,
og slike personers motiver kan være varierende, men ofte
tilpasset egeninteressen.
Departementet er ikke enig i at forslaget bygger på et
svakt og ensidig grunnlag, og at det derfor bør avvises.
Spørsmålet er utredet av lagdommer Hedlund, og
det foreligger utredninger fra andre land, som departementet også har
tatt i betraktning. Det bør være et vilkår
for anonym vitneførsel at det ikke medfører vesentlige
betenkeligheter av hensyn til den siktedes forsvar.
Departementet mener at en beslutning om anonym vitneførsel
ikke kan tas til inntekt for at retten mener at den tiltalte er
skyldig, og viser til at EMD i flere saker har godtatt bruk av anonyme
vitner. Departementet tror ikke at problemet med at mange vitner vil
kreve å få forklare seg anonymt vil bli så stort
som noen høringsinstanser synes å mene.
Et anonymt vitnebevis vil etter omstendighetene ikke kunne tillegges
like stor vekt som et vitnebevis som er avgitt av et ikke anonymt
vitne, men departementet finner ikke grunn til å foreslå regler
om vekten av anonyme vitnebevis. Det legges til grunn at anonym
vitneførsel vil bli tillatt i svært få saker.
Pressen og publikum vil kunne få vite innholdet i det anonyme vitnets
forklaring med mindre dette vil kunne røpe identiteten.
Lagdommer Hedlund uttaler at ulempene ved anonym vitneførsel
er store, at det ikke er avdekket noe stort behov for å bruke
anonyme vitner, og at det derfor for tiden ikke bør åpnes
for anonym vitneførsel. Etter departementets syn er bruken
av trusler og represalier mot vitner en alvorlig trussel mot rettsstaten. Betenkelighetene
ved bruk av anonyme vitner er ikke så store som ellers
i de tilfeller hvor bruk av anonyme vitner er mest praktisk.
Det er et klart flertall blant høringsinstansene som totalt
sett er positive til en ordning med anonym vitneførsel
på nærmere bestemte vilkår. Departementet
går på denne bakgrunnen inn for at det åpnes
en begrenset adgang til å bruke anonyme vitner, jf. utkast
til ny § 130 a i straffeprosessloven.
I høringsbrevet foreslo departementet at kjerneområdet
for bruk av anonyme vitner burde være saker hvor det er
nærliggende fare for en alvorlig forbrytelse mot vitnets
eller noen av dets nærmestes liv, helse eller frihet hvis
vitnets identitet ble kjent. Det ble også åpnet
for bruk av anonyme vitner for å sikre at en polititjenestemann
fortsatt kan spane eller infiltrere et kriminelt miljø ved
nærliggende fare for at politimannens mulighet til å delta
i skjult etterforskningen av andre saker ble vesentlig vanskeliggjort.
Ingen høringsinstanser har vesentlige innvendinger mot
forslaget, men noen har innvendinger mot enkelte sider ved forslaget.
Riksadvokaten uttaler f.eks. at forslaget ikke er tilstrekkelig
til å sikre både en effektiv rettshåndhevelse
og beskytte vitner og polititjenestemenn mot krenkelser, f.eks.
omfattes ikke trusler.
Departementet ser at det kan være et praktisk behov
for å tillate anonym vitneførsel i flere tilfeller
enn dem som er foreslått i høringsbrevet. På den
annen side er bruk av anonyme vitner et vidtgående virkemiddel
som bare bør brukes når det er et stort behov for
det. En utvidelse av anvendelsesområdet kan eventuelt vurderes
når en ordning med bruk av anonyme vitner har virket en
tid. Etter innvendinger fra høringsinstansene har departementet
imidlertid utelatt kravet om at faren må være «nærliggende» i
lovutkastet i proposisjonen.
Det fremgår bl.a. av høringsbrevet at departementet
mener det bør åpnes for bruk av anonyme vitner
i saker om alvorlige forbrytelser mot liv, legeme og helbred. Dette
omfatter i første rekke drap, grov legemsbeskadigelse og
voldtekt. Også reglene i § 229 om legemsbeskadigelse
med døden eller betydelig skade til følge, bør
tas med. Departementet var mer i tvil om legemsbeskadigelse som
fører til sykdom eller arbeidsudyktighet (§ 229,
annet straffalternativ) burde omfattes.
Forslaget omfatter videre grovt ran (§ 268),
utpressing (§ 266), alvorlige narkotikasaker (§ 162
annet og tredje ledd) og hvitvasking av utbytte. Departementet var
i tvil om forbrytelser mot den personlige frihet, som tvang (§ 222),
frihetsberøvelse (§ 223) og trusler (§ 227),
burde tas med i oppregningen i tillegg til utpressing og kidnapping,
og gikk under tvil ikke inn for dette. Når det gjelder
forbrytelser mot rikets sikkerhet (kap. 8 og 9) og visse allmennfarlige
forbrytelser, gikk departementet inn for at bare § 151
a om flykapring m.v. tas med i denne omgangen. Også brudd
på den nye § 132 a om sabotasje mot rettsvesenet
ble omfattet.
Enkelte høringsinstanser slutter seg til det utvalget
som Justisdepartementet har gjort. Noen mener imidlertid at det
i større grad må kunne overlates til rettens skjønn
om anonym vitneførsel skal tillates, mens andre foreslår
at saker med strafferamme på 6 år, eventuelt over
6 år, bør omfattes.
En konkret oppregning av straffebud kan føre til at
kriminalitetstyper hvor det er et særlig behov for anonym
vitneførsel, faller utenfor ordningen. Departementet er
enig i dette, men viser til at de avgrensningskriterier som er foreslått,
vil føre til at en ordning med anonym vitneførsel
får et vidt anvendelsesområde.
En del instanser har innvendinger mot det utvalget som departementet
har gjort, og de fleste mener at utvalget er for snevert. Samlet
foreslår høringsinstansene å inkludere
en lang rekke forbrytelser i oppregningen i § 130
a. Tas alle disse lovbruddene med, vil området for anonym
vitneførsel bli svært omfattende. Det ville etter
departementets syn være å gå altfor langt.
Den forbrytelsestypen som flest instanser ønsker å inkludere
i oppregningen, er overtredelser av alkoholloven, det vil si ulovlig
produksjon og innførsel av sprit. Departementet holder
fast ved at man ikke bør åpne for anonym vitneførsel
i slike saker.
I tillegg til avgrensningen etter forbrytelsestype, skal anonym
vitneførsel bare kunne tillates hvis andre mindre vidtrekkende
virkemidler ikke strekker til. Det er videre et vilkår
at anonym vitneførsel ikke reiser vesentlige betenkeligheter
av hensyn til forsvaret. Dette formuleres som et vilkår
om at bruken av anonyme vitner må være strengt
nødvendig. Det forutsettes at domfellelse - i tråd
med EMDs praksis - ikke alene eller hovedsakelig baseres på vitneprovet,
men departementet mener det ikke bør tas inn som et uttrykkelig
vilkår i loven at vitneprovet ikke må være
av avgjørende betydning for sakens utfall.
Departementet foreslår at anonymitet bør tillates
i form av at vitnets navn eller andre opplysninger som kan føre
til at vitnets identitet blir kjent, ikke blir opplyst, eller at
det tas i bruk fysiske eller tekniske hjelpemidler for å holde
vitnets identitet skjult.
Alle fagdommerne bør kjenne vitnets identitet når retten
settes med flere juridiske dommere. Ingen av høringsinstansene
har innvendinger mot dette. Departementet var i høringsbrevet
i tvil om lekdommerne burde få vite hvem vitnet er. Høringsinstansene
er delt i synet på dette spørsmålet.
Departementet foreslår i proposisjonen at lekdommerne skal
få vite vitnets identitet på lik linje med fagdommerne.
Det foreslås også at forsvareren skal få opplyst hvem
vitnet er. Høringsinstansene er delt i synet på om
forsvareren skal få opplyst vitnets identitet. Departementet
legger vekt på at flertallet av de høringsinstanser
som har uttalt seg, går inn for at forsvareren skal få vite
hvem vitnet er. Det er også sentralt at EMD i flere saker
har lagt avgjørende vekt på at forsvareren vet
hvem vitnet er. Departementet reiste i høringsbrevet spørsmål
om forsvareren bør kunne fraskrive seg retten til å vite
hvem vitnet er, og besvarte for egen del spørsmålet
benektende. De av høringsinstansene som har uttalt seg
om spørsmålet, er uenig med departementet på dette
punktet. De mener at forsvareren bare bør gis en rett,
ikke en plikt til å kjenne vitnets identitet. Departementet
foreslår etter dette en slik ordning.
De som får opplysning om vitnets identitet i forbindelse
med straffesaken, må pålegges en lovfestet taushetsplikt
om dette. Det samme gjelder polititjenestemenn som kjenner vitnets
identitet.
Det bør være et vilkår for anonym
vitneførsel at påtalemyndigheten har begjært
det, og departementet foreslår at kompetansen legges til
statsadvokaten. De fleste høringsinstansene har ikke hatt
innvendinger til dette. Forsvarergruppen av 1977 mener at kompetansen
bør legges til riksadvokaten, mens enkelte andre mener
at kompetansen bør legges til påtalemyndigheten
generelt, eller til politimesteren.
Departementet foreslår at beslutningen om anonym vitneførsel
bør treffes av retten etter begjæring fra påtalemyndigheten.
De aller fleste høringsinstansene støtter dette.
Departementet mener videre at det kan være behov for å avgjøre
under saksforberedelsen om et vitne skal forklare seg anonymt under
hovedforhandlingen eller ikke, og foreslår at dette fastsettes
i straffeprosessloven § 272. Ingen av høringsinstansene går
imot dette. Avgjørelsen kan gjøres om under hovedforhandlingen.
Begjæringer om anonym vitneførsel behandles i
lagmannsretten av tre fagdommere, og i herreds- eller byretten av
administrator.
Det skal alltid være oppnevnt forsvarer når
spørsmålet om et vitne skal forklare seg anonymt
skal behandles, også når dette skjer under saksforberedelsen. Avgjørelsen
om anonym vitneførsel treffes ved kjennelse og kjennelsen
kan påkjæres. Etter departementets syn taler gode
grunner for at det skal gjelde en særskilt plikt til å gi
begrunnelse for kjennelser om anonym vitneførsel, jf. utkastet
til ny § 130 A siste ledd.
Vanligvis skal det gå frem av bevisoppgaven hvilke vitner
som skal føres. Ønsker påtalemyndigheten
at et vitne skal forklare seg anonymt, bør det bare opplyses
om dette. Departementet foreslår at det blir gitt regler
om dette i straffeprosessloven § 264 som gis tilsvarende
anvendelse for § 314 om ankeerklæring.
Det foreslås videre at domstolloven kap. 7 endres slik
at det sies uttrykkelig i loven at behandlingen av begjæringer
om anonym vitneførsel skal holdes for lukkede dører.
Kjennelsen om anonym vitneførsel bør ikke meddeles
siktede, bare forsvareren med mindre forsvareren ikke ønsker å kjenne
vitnets identitet. Den siktede bør få vite at
det er besluttet anonym vitneførsel.
Retten bør ha adgang, men ikke plikt til å beslutte lukkede
dører mens avhøret pågår. Dommen
må ikke inneholde opplysninger som kan føre til
at vitnets identitet blir kjent. Dersom begrunnelsesplikten gjør det
nødvendig å komme med opplysninger om vitnets identitet,
skal opplysningene nedtegnes i et særskilt dokument. Retten
skal kunne beslutte at en tiltalt skal forlate rettssalen under
behandlingen av en begjæring om anonym vitneførsel
og når et anonymt vitne skal avhøres.
Departementet mener at hvis det åpnes for anonym vitneførsel
under hovedforhandlingen, bør det også være
tillatt å bruke anonyme vitner under etterforskningen -
både i politiavhør og i dommeravhør,
jf. forslag til ny § 234 a i straffeprosessloven.
Det bør også være adgang for politiet
til å beskytte sine kilder slik at vitnets identitet blir
holdt hemmelig. Ingen av høringsinstansene går
imot dette.
I første omgang bør de samme vilkår
gjelde for bruk av anonyme vitner under etterforskningen som under
hovedforhandlingen. Adgangen til å bruke anonyme vitner
vil i praksis likevel være videre under etterforskningen
fordi vilkårene oftere vil være oppfylt. Under
tvil foreslo departementet i høringsbrevet at kompetansen
til å begjære anonyme rettslige avhør under
etterforskningen skal legges til statsadvokaten. De få høringsinstansene
som har uttalt seg om dette spørsmålet, har ulike
synspunkter. Departementet opprettholder forslaget.
Departementet mener at rettslige avhør av anonyme vitner
må kunne brukes som bevis i fengslingssaker eller andre
saker om bruk av tvangsmidler. Også et anonymt politiavhør
bør kunne brukes som bevis. Det samme gjelder under hovedforhandlingen.
Det bør gjelde enkelte særlige prosessregler
for anonyme politiavhør, slik departementet har foreslått for
anonyme rettslige avhør. Blant annet må det gjelde begrensninger
i adgangen til dokumentinnsyn og i adgangen til å føre
bevis om vitnets identitet.
Oslo politidistrikt og ØKOKRIM mener at det vil være
for strengt å la vilkårene i §130 a gjelde
for politiavhør, men departementet vil i denne omgangen ikke
foreslå et videre anvendelsesområde for § 234
a enn for § 130 a.
Departementet foreslo i høringsbrevet at kompetansen
til å beslutte anonyme politiavhør legges til statsadvokaten,
ikke retten. ØKOKRIM støttet forslaget. De andre
høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet,
mente at beslutningen i første hånd burde treffes
av politimesteren eller den han bemyndiger etter mønster
av § 216 d om kommunikasjonskontroll. Departementet
fremmer i proposisjonen forslag om at politimesteren skal ha kompetanse
til å begjære anonym vitneførsel for
politiet, men at den endelige beslutningen treffes av forhørsretten.
Adgangen til å holde hemmelig navnet på en
informant bør være den samme som adgangen til å foreta
anonyme politiavhør. Også ellers bør
reglene så langt det er mulig være de samme for
de to typene av anonyme avhør under etterforskningen. Ingen
av høringsinstansene hadde innvendinger mot dette. De fleste
høringsinstansene mener at også kompetansereglene
bør være de samme ved de to formene for anonymitet.
Utkastet § 234 a gir for øvrig en
hjemmel for Kongen til å gi nærmere forskrift
om anonyme politiavhør og anonyme informanter, herunder
om taushetsplikt og om oppbevaring av opplysningene.
Ut fra dagens kriminalitetsbilde, der det synes som
om kriminelle stadig oftere utøver vold eller truer vitner
og andre aktører i straffesaker for å hindre oppklaring
og pådømming av straffbare handlinger, mener komiteen det
er viktig å åpne for en begrenset adgang til å bruke
anonyme vitner som foreslått i ny § 130
a i straffeprosessloven.
Komiteen har merket seg at både lagdommer Hedlund
i sin utredning, regjeringsadvokaten og Justisdepartementet mener
at bruk av anonyme vitner i seg selv ikke er i strid med kravet
til rettferdig rettergang i Den europeiske menneskerettkonvensjonen (EMK),
artikkel 6 (1) og (3) (d).
Komiteen har videre merket seg at Europarådet i
sin rekommandasjon om trusler mot vitner og den tiltaltes rett til
forsvar bl.a. uttaler at siktemålet med rekommandasjonen
er å samordne og bevirke medlemsstatenes initiativ for å beskytte
truede vitner, samtidig som den tiltaltes rett til et effektivt
forsvar blir ivaretatt. Komiteen legger vekt på at
det i rekommandasjonen heter at det er uakseptabelt at rettsvesenet
kan komme til å mislykkes i straffeforfølgingen
mot en mistenkt fordi vitner på en effektiv måte
er skremt fra å vitne fritt og sannferdig. Vitner har en
spesiell rolle i straffeprosessen. Deres vitneprov er ofte avgjørende for
om den skyldige blir dømt, særlig ved organisert kriminalitet
og kriminalitet i familien.
Komiteen vil videre peke på at EUs ministerråd
i sin resolusjon om beskyttelse av vitner i tilknytning til bekjempelse
av internasjonal organisert kriminalitet framholder at hel eller
delvis anonymitet for truede vitner kan være et aktuelt
virkemiddel som statene anbefales å vurdere å ta
i bruk i straffeforfølgingen av internasjonal kriminalitet.
Komiteen er enig med Justisdepartementet i at det
ikke er et veldig stort behov for å åpne for anonyme
vitneforklaringer, men at en slik adgang i enkelte alvorlige saker
vil kunne være av avgjørende betydning.
Komiteen deler departementets syn på at
det kan være behov for at vitner tillates å forklare
seg anonymt når en person som ikke har noen tilknytning
til lovbryteren helt tilfeldig har vært vitne til en forbrytelse,
og der det pga. forbrytelsens karakter eller trekk ved lovbryterens
person kan være grunn til å frykte hevnaksjoner
etter et eventuelt vitnemål. Komiteen mener
også som departementet at det samme kan gjelde hvis vitnet
er en polititjenestemann som har opptrådt som spaner eller
har infiltrert et kriminelt miljø under dekknavn («under
cover agent»).
I tråd med de nevnte tilfeller er komiteen enig med
departementet i at kjerneområdet for å tillate
anonyme vitner er i saker hvor det antas å være
fare for en alvorlig forbrytelse mot vitnets eller noen av dets
nærmestes liv, helse eller frihet hvis vitnets identitet
blir kjent, og at det også åpnes for anonyme vitner
for å sikre at en polititjenestemann fortsatt
kan ha mulighet til å delta i skjult etterforskning av
andre saker.
Komiteen deler Justisdepartementets syn i det endelige
lovutkastet om at ordet «nærliggende» sløyfes,
når det gjelder graden av fare et vitne må være
utsatt for før en tillater anonym vitneførsel.
Komiteen viser til at det regnes opp i § 130
a første ledd i hvilke sakstyper en skal kunne bruke anonyme
vitner. Komiteen har merket seg at flere høringsinstanser
mener det er behov for å inkludere flere lovbrudd i denne
oppregningen, men at departementet mener det vil føre for
langt å følge opp disse forslagene. Komiteen har
også merket seg at Riksadvokaten støtter departementets
utvalg mht. bestemmelsens anvendelsesområde.
Komiteen ser at det kan være behov for å tillate anonym
vitneførsel i flere tilfeller enn Justisdepartementet anbefaler,
og komiteen vil for sin del foreslå at også bestemmelsen
om produksjon, salg, oppbevaring og innførsel av et meget
betydelig kvantum alkohol, jf. alkoholloven § 10-1
tredje ledd inkluderes i de typer lovbrudd der det kan føres
anonyme vitner. Komiteen viser til at dette er den
forbrytelsestypen flest høringsinstanser ønsker å inkludere
i oppregningen i § 130 a. Komiteen vil
samtidig be departementet vurdere å heve strafferammen
i nevnte bestemmelse fra 6 til 10 år. Dette vil bl.a. gjøre
det mulig å ta i bruk ulike ekstraordinære etterforskningsmetoder
i saker om produksjon, salg og smugling av sprit.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen vurdere å heve
strafferammen i alkoholloven § 10-1 tredje ledd
til 10 år.»
Komiteen er i likhet med departementet tilbakeholden
med på nåværende tidspunkt å utvide
anvendelsesområdet for anonyme vitner ut over dette i og med
at det dreier seg om et vidtgående virkemiddel som pga.
de prinsipielle innvendinger som kan reises mot anonym vitneførsel
bør brukes med stor varsomhet.
Komiteen mener det vil være riktig å vurdere både
dette og kriteriene for hvilke krenkelser som skal kreves før
anonyme vitner kan brukes på nytt når regelen
har virket en tid.
Komiteen er klar over at den største
innvendingen mot bruk av anonyme vitner er tiltaltes reduserte mulighet
til å imøtegå det vitnet sier, men i
og med at det legges opp til at anonym vitneførsel skal
brukes i tilfeller hvor den tiltalte vanligvis ikke har noen kjennskap
til vitnet fra før, mener komiteen at det vil
ha mindre betydning for tiltaltes mulighet til å forsvare
seg at han/hun ikke vet hvem vitnet er.
Komiteen vil imidlertid peke på at den
reduserte muligheten for kontradiksjon og den økte risikoen for
uriktige forklaringer kan føre til at bevisverdien av et
anonymt vitneprov kan bli redusert. Dette må det etter komiteens syn
tas hensyn til ved bevisvurderingen. Komiteen mener
at de rettssikkerhetsmessige betenkeligheter til en viss grad kan
avhjelpes ved at forsvareren får vite vitnets identitet.
Komiteen ser klart de vanskeligheter og betenkeligheter
som reises i forbindelse med om forsvareren skal få vite
hvem det anonyme vitnet er eller ei. Komiteen er
enig i proposisjonens konklusjon om at forsvareren gis en rett,
men ikke en plikt til å kjenne vitnets identitet.
Komiteen har merket seg de øvrige innvendinger
som har kommet mot å gi adgang til anonym vitneførsel. Komiteen vil
understreke at anonym vitneførsel ikke må medføre
vesentlige betenkeligheter av hensyn til siktedes forsvar. Komiteen mener
at tillatelse til anonym vitneførsel på de vilkår
Regjeringen foreslår, ikke i vesentlig grad vil svekke
viktige rettsprinsipper. Komiteen er av den oppfatning
at det må legges vesentlig vekt på at det er også en
del av rettsstatens verdier at det blir reagert på alvorlige
lovbrudd. Komiteen vil i den sammenheng minne om at
vitner er sentrale i rettssystemet, og at samfunnet ikke kan akseptere
trusler og represalier mot aktører i straffesaker.
Komiteen er videre enig med Justisdepartementet
i at en beslutning om anonym vitneførsel ikke kan tas til
inntekt for at retten mener at den tiltalte er skyldig. Komiteen viser
i den forbindelse til at Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD)
i flere saker har godtatt bruk av anonyme vitner.
Komiteen er enig i at det ikke foreslås
regler om vektleggingen av anonyme vitnebevis. Komiteen går
ut fra at domfellelse - i tråd med EMDs praksis - ikke
alene eller hovedsakelig baseres på det anonyme vitneprovet,
men komiteen finner det ikke riktig at det tas inn
som et uttrykkelig vilkår i loven at vitneprovet ikke må være
av avgjørende betydning for sakens utfall.
Komiteen legger vekt på at presse og
publikum må få vite innholdet i anonyme vitners
forklaringer så fremt dette ikke vil kunne røpe
de aktuelle vitners identitet.
Komiteen er enig i at anonymitet bør
tillates ved at vitnets navn eller andre opplysninger som kan forårsake
at vitnets navn blir kjent, ikke blir opplyst. Komiteen ser
klart at det også vil kunne tas i bruk fysiske eller tekniske
hjelpemidler for å holde vitnets identitet hemmelig.
Når retten settes med flere juridiske dommere må alle
etter komiteens syn kjenne vitnets identitet. Komiteen mener
at fagdommere og lekdommere må være likestilt,
og går derfor inn for at lekdommere også skal
få vite vitnets identitet.
Komiteen vil understreke nødvendigheten
av at de som får opplysninger om et anonymt vitnes identitet
i forbindelse med straffesaken, må pålegges en lovfestet
taushetsplikt om dette. Det samme mener komiteen må gjelde
for polititjenestemenn som kjenner det aktuelle vitnets identitet.
Komiteen er enig i at kompetansen til å begjære
anonym vitneførsel legges til statsadvokaten, og at beslutningen
om anonym vitneførsel treffes av retten. Komiteen ser
klart at det kan være behov for å avgjøre
under saksforberedelsen om et vitne skal få anledning til å forklare
seg anonymt under hovedforhandlingen eller ikke, og er følgelig
enig i at dette fastsettes i straffeprosessloven § 272. Komiteen viser
imidlertid til at en avgjørelse kan omgjøres under hovedforhandlingen.
Komiteen er enig i at begjæringen om
anonym vitneførsel behandles av tre fagdommere i lagmannsretten,
og av administrator i herreds- eller byretten.
Etter komiteens syn er det viktig at det er oppnevnt
offentlig forsvar når spørsmål om et
vitne skal kunne få forklare seg anonymt skal behandles,
også når dette skjer under saksforberedelsen,
jf. straffeprosessloven § 97 nytt annet ledd.
Komiteen er enig i at en avgjørelse om
anonym vitneførsel treffes ved kjennelse, og at kjennelsen
kan påkjæres. Komiteen deler departementets
syn om at det skal være plikt til å gi begrunnelse
for kjennelser om anonym vitneførsel.
Komiteen synes at det er viktig at domstolloven
kap. 7 endres slik at det slås fast i loven at behandlingen
av begjæringer om anonym vitneførsel skal holdes
for lukkede dører. Komiteen er enig i at
den delen av rettsboken som inneholder vitnets navn holdes adskilt
fra den øvrige delen av rettsboken, og at denne delen må oppbevares
på betryggende måte. Komiteen er
videre enig i at tilsvarende regler om oppbevaring av politidokumenter
som røper vitnes identitet, bør gis i påtaleinstruksen.
Komiteen er av den oppfatning at en kjennelse om
anonym vitneførsel ikke bør meddeles siktede, men
kun forsvareren, hvis vedkommende forsvarer ønsker det.
Komiteen er enig i at retten bør ha adgang
til, men ikke plikt til, å beslutte lukkede dører
mens avhøret av et anonymt vitne foregår, jf. § 125
i domstolloven. Hvis begrunnelsesplikten til en dom gjør
det nødvendig å komme med opplysninger om et vitnes
identitet, må disse opplysningene etter komiteens mening
nedtegnes i et eget dokument.
Komiteen vil understreke at retten skal kunne beslutte
at en tiltalt skal forlate rettssalen under behandling av en begjæring
om anonym vitneførsel og når et anonymt vitne
skal avhøres. Komiteen er enig i at det
ikke gis innsyn i dokumenter med opplysninger som kan avsløre
hvem vitnet er.
Komiteen deler Justisdepartementets
syn om at det både i politi- og dommeravhør må være
tillatt å bruke anonyme vitner under etterforskningen. Komiteen mener
også at det bør være adgang for politiet
til å beskytte sine kilder slik at vitnets identitet kan holdes
hemmelig.
Komiteen synes det er naturlig at kompetansen til å begjære
anonyme rettslige avhør under etterforskningen
legges til statsadvokaten.
Komiteen mener i likhet med departementet at avhør
av anonyme vitner må kunne brukes som bevis i fengslingssaker
eller andre saker om bruk av tvangsmidler. En viktig forutsetning
for dette er etter komiteens syn at forhørsdommeren
får alle relevante opplysninger om vitnets identitet. Komiteen mener at
også et anonymt politiavhør bør kunne
brukes som bevis, det samme bør etter komiteens mening
gjelde under hovedforhandlingen.
Komiteen støtter departementet i at politimesteren
skal ha kompetanse til å begjære anonym vitneførsel
for politiets egne avhør, men at det er forhørsretten
som må ta en beslutning.
Komiteen er enig i at adgangen til å hemmeligholde
navnet på en informant bør være den samme som
adgangen til å foreta anonyme politiavhør. Komiteen synes
ellers det er naturlig at reglene for de to typene av anonyme avhør
under etterforskningen, så langt det er mulig, er de samme.
Komiteen støtter forslaget i § 234
a som gir en hjemmel for Kongen til å gi nærmere
forskrift om anonyme politiavhør og anonyme informanter.