Hvilke personlige opplysninger et vitne skal oppgi i retten,
er regulert i straffeprosessloven § 130. Før et
vitne avhøres skal rettens formann spørre vitnet
om navn, fødselsår og -dag, stilling, bopel og
forhold til den siktede og den fornærmede. Vitner fikk
etter en lovendring i 1995 rett til å oppgi arbeidssted
i stedet for bopel, men rettens formann kan pålegge vitnet å meddele
sin bostedsadresse til retten dersom det er nødvendig.
Retten kan beslutte at den siktede og andre personer skal forlate
rettssalen mens et vitne blir avhørt dersom det er særlig
grunn til å frykte at vitnet ellers ikke vil gi en uforbeholden
forklaring (§§ 245 og 284). Når den
fornærmede avhøres, kan retten også pålegge
den siktede og andre å forlate rettssalen hvis særlige
grunner gjør at hensynet til fornærmede tilsier
det.
Retten kan beslutte at forhandlingene skal skje for lukkede dører
blant annet når et vitne ber om det av grunner som retten
finner fyllestgjørende. Retten kan også beslutte å lukke
dørene ved rettslig avhør under etterforskning
og ved bevisopptak når det antas at det vil kunne vanskeliggjøre
opplysningen av saken å foreta avhøret for åpen
rett.
Etter det departementet kjenner til, blir kravet om at vitner
må oppgi sin bopel, praktisert ulikt av forskjellige rettsformenn.
Det blir opplyst at tjenestemenn ved Oslo politikammer - til tross
for lovendringen i 1995 - fortsatt blir avkrevd sin private adresse
i retten. På denne bakgrunnen ba politimesteren departementet
om å vurdere å foreslå en endring i § 130 som
presiserer at offentlige tjenestemenn som skal forklare seg om forhold
som de er blitt kjent med i kraft av sin stilling, skal ha rett
til å oppgi tjenestested i stedet for bopel. I utredningen
om anonyme vitner anbefaler også lagdommer Hedlund at man
endrer § 130. Hedlund foreslår at både
et vitnes privatadresse og arbeidssted på visse vilkår
skal kunne holdes skjult.
Departementet er enig med Hedlund, men mener det ikke bør
stilles så strenge krav til de tilfellene hvor unntaksregelen
skal kunne påberopes som Hedlund foreslår. Vilkårene
ble i høringsbrevet foreslått å være at
vitnet eller vitnets nærmeste vil bli utsatt for en alvorlig
forbrytelse som krenker livet, helsen eller friheten, eller ved
fare for vesentlig velferdstap av annen art.
Flere instanser sier uttrykkelig at de er enig i at man bør
presisere og utvide reglene i § 130. Enkelte mener
at departementets forslag i høringsbrevet ikke går
langt nok.
Departementet har justert forslaget noe etter høringsuttalelsene,
bl.a. er kravet om at det skal være «særlig» grunn
til å frykte for en «alvorlig» forbrytelse,
endret til «grunn til» å frykte for at
vitnet eller noen av dets nærstående vil bli utsatt
for en «forbrytelse som krenker livet, helsen eller friheten,
eller for vesentlig velferdstap av annen art».
Etter forskrift om folkeregistrering § 37 kan
en person søke om at det nedlegges forbud mot at vedkommendes
adresse oppgis til private. Vilkåret er at «det
kan dokumenteres at det foreligger fare for skade på liv,
legeme eller helse».
Politimesteren i Oslo har bedt Justisdepartementet om å vurdere
behovet for å endre reglene om sperring av adresse i folkeregisteret
for så vidt gjelder polititjenestemenn slik at vurderingen
av om vilkårene er oppfylt skal foretas av den stedlige
politimesteren istedenfor folkeregisteret, og at en adressesperre
for polititjenestemenn beskyttes med graderingen «strengt fortrolig».
Justisdepartementet antok i høringsbrevet at det ikke
var behov for å endre reglene fordi praksis var blitt endret
slik at det ikke lenger ble stilt krav om at det måtte
være fremsatt en konkret trussel mot den enkelte ansatte.
Søknad om sperring av adresse fra polititjenestemann som
politimesteren stadfester behovet for, skulle være tilstrekkelig
grunnlag for sperring, og dersom politimesteren mente at det var
behov for gradering «strengt fortrolig» for enkelte
tjenestemenn, ville det bli akseptert.
Riksadvokaten og Oslo politidistrikt mener det uansett er grunn
til å vurdere om ikke forskriften bør endres slik
at det enkelt kan innføres begrensninger i opplysningsadgangen
også for personer uten tilknytning til politiet.
I Sverige har man et tretrinnssystem som tar sikte på å verne
personopplysninger som spenner fra en anmerkning i folkeregisteret
om å utvise forsiktighet ved vitneutlevering av opplysninger,
til som siste utvei, å utstyre en person som er utsatt
for trusler, med fingerte personopplysninger.
Flere instanser stiller seg positive til at det innføres
en lignende adgang til å skifte identitet i Norge.
På bakgrunn av høringsrunden er departementet kommet
til at det kan være grunn til å vurdere nærmere
om folkeregisterforskriften bør endres, og om adgangen
til å beskytte personopplysninger bør utvides. Dette
krever imidlertid en bredere vurdering enn det er anledning til
i denne sammenheng. Departementet vil ta initiativ til at det blir
nedsatt et utvalg for å vurdere disse spørsmålene.
Avgjørelser om at den siktede eller andre skal forlate
rettssalen mens et vitne forklarer seg, eller om at avhøret
skal skje for lukkede dører og med referatforbud, treffes
vanligvis når rettsmøtet begynner, men kan også treffes
under saksforberedelsen.
Departementet foreslår at dette sies uttrykkelig i straffeprosessloven § 272,
og viser til at retten kan beslutte å utsette avgjørelsen
til hovedforhandlingen hvis den finner grunn til det.
Departementet foreslår at anonym vitneførsel
skal kunne skje blant annet ved å ta i bruk fysiske eller
tekniske hjelpemidler for å holde vitnets identitet skjult. Vitnet
skal for eksempel kunne avhøres bak en skjerm, med forkledning
eller med forvrengt stemme. Lagdommer Hedlund peker på at
det kan være grunn til å bruke optiske eller akustiske
hjelpemidler, også i tilfeller hvor vitnets identitet skal
være kjent. Departementet foreslår at adgangen
til å bruke slike virkemidler lovfestes under samme vilkår
som retten kan beslutte at siktede skal forlate rettssalen, jf. §§ 245
og 284 i straffeprosessloven.
Det er noe ulike syn på forslaget blant høringsinstansene.
Straffeprosessloven § 109 a tillater fjernavhør
av vitner og sakkyndige ved hjelp av telefon, eventuelt telefon
ledsaget av bilde. Departementet peker på at dette regelverket
kan brukes som grunnlag for å foreta fjernavhør
av truede vitner.
Justiskomiteen viser i Innst. O. nr. 3 (1999-2000) s.
20 til de såkalte barneransakene fra 1998, hvor det var
spørsmål om barn som var fornærmet i
saken skulle få forklare seg uten den tiltalte og tilhørere
til stede.
Som det går frem foran, er det etter gjeldende rett adgang
til både å pålegge den tiltalte og andre å forlate rettssalen
og å utelukke offentligheten hvis det er grunn til å frykte
for at en uforbeholden forklaring ellers ikke vil bli gitt. Når
fornærmede forklarer seg, kan retten også treffe
slik beslutning hvis særlige grunner gjør at hensynet
til fornærmede tilsier det. Her vil det være et
moment at vitnet er mindreårig.
Etter departementets syn bør man se an virkningene av
ordningen med anonym vitneførsel før man eventuelt
vurderer ytterligere tiltak for å beskytte barn som vitner
i straffesaker.
Tiltak av praktisk art vil etter omstendighetene kunne være
av stor betydning for vitner som føler seg truet. For eksempel
kan det være aktuelt å la vitnet bli ledsaget
til og fra rettsbygningen og å sørge for at vitnet
kan oppholde seg i et eget venterom før vedkommende forklarer
seg. Det kan også være behov for praktiske foranstaltninger
i vitnets hverdag, for eksempel å peke ut en kontaktperson
i politiet for vitnet, gi vitnet en overfallsalarm, eller overvåke
vitnet.
I merknadene til Europarådets rekommandasjon om trusler
mot vitner uttales det at det bør finnes et organisert
vitnebeskyttelsesprogram. Metodeutvalget konkluderte med at det
ikke er grunnlag for å anbefale at det utarbeides rutiner
eller programmer for vitnebeskyttelse. Justiskomiteen ba derimot
i Innst. O. nr. 3 (1999-2000) departementet vurdere dette.
Kriminalpolitisentralen og Oslo politidistrikt går inn
for at det utarbeides rutiner eller programmer for vitnebeskyttelse.
Departementet mener fortsatt at det ikke er grunnlag for å utarbeide
programmer for vitnebeskyttelse. Det er tale om så få saker
at det er lite å hente ved å etablere standardiserte
løsninger. Av høringsinstansene har bare Oslo
politidistrikt gjort rede for erfaringer med vitnebeskyttelse, og
det opplyses at de har brukt store ressurser på vitnebeskyttelse
i flere saker. Departementet vil nedsette en arbeidsgruppe som får
i oppgave å gi en samlet oversikt over praktiske tiltak for å beskytte
vitner.
Komiteen er enig med Justisdepartementet
i at både et vitnes privatadresse og arbeidssted skal kunne holdes
skjult for den tiltalte når det er grunn til å frykte for
at vitnet eller noen av dets nærstående vil bli
utsatt for en forbrytelse som krenker livet, helsen eller friheten,
eller for vesentlig velferdstap av annen art.
Komiteen ser et klart behov for å få gjennomført
de aktuelle endringene i folkeregisterforskriften (jf. pkt. 6.1.2). Komiteen viser
til de innspill politiet og riksadvokaten har kommet med, og forutsetter
at man finner en snarlig løsning på saken. Komiteen ber
om at det blir redegjort for forskriftsendringen i budsjettproposisjonen
som fremlegges til høsten.
Komiteen er enig i at det vurderes om adgangen
til å beskytte personopplysninger skal utvides, herunder
skal det åpnes for at en person får nye personopplysninger,
bl.a. personnummer.
Komiteen støtter forslaget om at det
i straffeprosessloven § 272 slås fast
at det allerede under saksforberedelsen skal kunne fastslås
om den siktede eller andre skal forlate rettssalen mens et vitne
forklarer seg, eller om avhøret skal skje for lukkede dører
og med referatforbud. Komiteen vil imidlertid understreke
at retten kan utsette å ta en slik beslutning til selve
hovedforhandlingen.
Komiteen er enig i at adgangen til bruk av virkemidler
som avhør bak en skjerm, med forkledning eller med forvrengt
stemme, lovfestes i §§ 245 og 284 i straffeprosessloven,
tilsvarende som for rettens beslutning om at siktede skal forlate
rettssalen. Komiteen mener at det av rettssikkerhetsmessige
grunner kan være riktigere med avskjerming enn at tiltalte
må forlate rettssalen når vitnet forklarer seg.
Komiteen viser i likhet med departementet til at
straffeprosessloven § 109 a gir grunnlag
for å foreta fjernavhør av truede vitner. Komiteen går
ut ifra at departementet ved ikrafttredelsen av en eventuell ordning
med anonyme vitner, vurderer hvorvidt forskriften om fjernavhør
bør endres.
Komiteen viser til at det vil være et
viktig moment at vitnet er mindreårig når en vurderer
om det skal tillates anonym vitneførsel og/eller
andre former for vitnebeskyttelse. I den forbindelse vil komiteen peke
på den lovendringen som ble foretatt i straffeprosessloven § 245
og § 284 i 1994 når det gjelder adgangen
til å nekte tiltalte å være til stede
av hensyn til fornærmede når denne forklarer seg. Komiteen vil presisere
at selv om denne regelen er en unntaksbestemmelse, jf. kravet om
at det må foreligge særlige grunner, bør
man spesielt i forhold til mindreårige benytte regelen
der tiltaltes nærvær utvilsomt representerer en
stor belastning for fornærmede under hans/ hennes
vitneforklaring. Det kan ikke legges samme norm til grunn for hvilken
belastning fornærmede må akseptere ved avgivelse
av vitneprov når vitnet er mindreårig som når
det dreier seg om en voksen person.
Komiteen peker på at eksempler fra rettspraksis
kan tyde på at bestemmelsene praktiseres for strengt i
saker der fornærmede er mindreårig, og forutsetter
at domstolene legger ovenfor nevnte retningslinjer til grunn ved
skjønnsutøvelsen knyttet til de aktuelle bestemmelsene. Komiteen mener
dessuten det er grunn til å endre lovens regler om forklaringer fra
vitner som ikke er fornærmede. Også for slike
vitner bør det, når de er under 18 år,
gis en regel om at siktede/tiltalte kan pålegges å forlate
salen dersom hensynet til vitnet tilsier det. Komiteen foreslår
en endring i §§ 245 og 384 i samsvar
med dette.
Komiteen fremmer følgende
forslag til endring i straffeprosessloven § 245:
«§ 245 første ledd fjerde
punktum skal lyde:
Ved avhør av fornærmede eller av et vitne
under 18 år kan retten treffe beslutning om at siktede
eller andre skal forlate rettssalen, også hvis særlige
grunner gjør at hensynet til henholdsvis fornærmede
eller vitnet tilsier det.»
«§384 første ledd femte
punktum endres tilsvarende.»
Komiteen synes for øvrig det er riktig
at en ser an virkningene med de foreslåtte ordninger, før
en eventuelt vurderer ytterligere tiltak for å beskytte
barn som vitner i straffesaker.
Komiteen har merket seg de forskjellige tiltak av
praktisk art som er aktuelle for truede vitner.
Komiteen er spesielt oppmerksom på at
Europarådet i sin rekommandasjon om trusler mot vitner uttaler
at det bør finnes et organisert vitnebeskyttelsesprogram
som omfatter bl.a. identitetsbytte og relokalisering. Komiteen har
registrert at Metode-utvalget og Oslo politidistrikt har forskjellig
syn på behovet for utarbeidelse av rutiner eller programmer
for vitnebeskyttelse.
I og med at det er tale om forholdsvis få saker, deler komiteen Justisdepartementets
syn om at det fortsatt er lite å hente ved å etablere
standardiserte løsninger og programmer for vitnebeskyttelse.
Komiteen vil imidlertid sterkt understreke behovet
for å få en samlet oversikt over praktiske tiltak for å beskytte
vitner, og støtter departementet i at en nedsetter en arbeidsgruppe
som får i oppgave å skaffe denne oversikten. Komiteen ber
om at dette arbeidet blir prioritert, og at Stortinget orienteres
i en egnet form.