I Budsjett-innst. S. nr. 4 (1998-1999) ba Stortingets
justiskomité regjeringen om å vurdere å innføre høyere
strafferammer, eventuelt også minstestraffer, som ett av
flere tiltak for å gi bedre strafferettslig vern for polititjenestemenn.
I Dokument nr. 8:8 (1998-1899) ble det blant annet foreslått
endringer i strafferammene for enkelte straffbare handlinger for
så vidt de er øvd mot en polititjenestemann eller
en annen offentlig tjenestemann. Forslagene ble ikke realitetsbehandlet
av Stortinget under henvisning til at arbeidet med å vurdere strafferammene
ved vold og trusler mot politiet allerede var i gang, jf. Innst.
S. nr. 154 (1998-1999). Et forslag om å innføre
livstidsstraff som maksimumsstraff for forsettlig eller overlagt
drap på offentlig tjenestemann ble avvist.
Straffeloven har få straffebud som fastsetter minstestraff.
Departementet er generelt skeptisk til å innføre
minstestraffer. Erfaringen viser at særskilte minstestraffer
er et uegnet middel til å få hevet straffenivået,
idet de kan virke som en tvangstrøye for domstolene. Departementet ønsker
derfor ikke å innføre minstestraffer for vold
mot offentlig tjenestemann, og går heller ikke inn for å innføre
nye særskilte minstestraffer i straffebud mot vold generelt.
Ingen av høringsinstansene går inn for å innføre nye
minstestraffer.
Straffeloven kapittel 22 om forbrytelser mot liv, legeme
og helbred har en rekke bestemmelser om vold. Strafferammene spenner
fra bøter eller fengsel inntil seks måneder for
vanlig legemsfornærmelse til lovens maksimumsstraff, fengsel
inntil 21 år, for bl.a. overlagt drap. Straffene for legemsfornærmelse
og legemsbeskadigelse skjerpes ved gjentagelse eller når handlingen
er begått under særdeles skjerpende omstendigheter.
Vold mot offentlig tjenestemann straffes med fengsel inntil tre år,
men med fengsel inntil fem år hvis den tiltalte tidligere
er straffet for en voldsforbrytelse eller han utfører forbrytelsen
i forening med en annen (§ 127).
Departementet mener at maksimumsstraffene i straffebudene om
vold er høye nok, og støtter seg bl.a. til signaler
fra riksadvokaten. Departementet antar også at den nye § 132
a vil kunne bidra til å understreke straffverdigheten av
handlinger som har til hensikt å hindre eller vanskeliggjøre
etterforskningen av straffbare handlinger. Samtidig tar man sikte
på å få høynet den konkrete
straffutmålingen i saker om vold eller trusler mot offentlige
tjenestemenn. Etter departementets syn vil det foreslåtte
straffebudet ivareta det behovet som er påpekt i Dokument
nr. 8:8 (1998-1999) for å styrke respekten for politiet.
De fleste høringsinstansene er enige i at det ikke er
behov for å heve maksimumsstraffen i de aktuelle straffebudene.
Justiskomiteen ga i Budsjett-innst. S. nr. 4 (1999-2000)
uttrykk for at straffutmålingsnivået i barnemishandlingssaker
bør skjerpes, og ba Justisdepartementet om å vurdere
om det er behov for endringer for å sikre en tilstrekkelig
streng straffereaksjon.
Straffeloven § 219 er den bestemmelsen som
mest uttrykkelig retter seg mot barnemishandling. Forbrytelser etter § 219
straffes med fengsel inntil to år, men inntil seks år
dersom forbrytelsen har hatt døden eller betydelig skade
til følge. § 219 anvendes i praksis undertiden
sammen med bestemmelsene om legemsfornærmelse eller legemsbeskadigelse,
noe som ytterligere utvider strafferammen.
Departementet har gjennomgått høyesteretts-
og lagmannsrettspraksis i barnemishandlingssaker i årene
1945 og frem til i dag. Undersøkelsen viser at maksimumsstraffen
svært sjelden anvendes, men at barnemishandling straffes
strengt sett i forhold til andre voldsforbrytelser. Departementet
mener at domstolene legger tilstrekkelig skjerpende vekt på at
det er tale om vold mot barn. Det er således ikke behov
for lovendringer.
Komiteen ser meget alvorlig på barnemishandling,
og mener dette er forbrytelser som må dømmes strengt.
Ut fra gjeldende straffelov finner komiteen det riktig
at § 219, som er den paragrafen som uttrykkelig
retter seg mot barnemishandling, i praksis benyttes sammen med §§ 228
og 229, om legemsfornærmelse og legemsbeskadigelse.
Komiteen registrerer departementets konklusjon
om at barnemishandling straffes strengt - sett i forhold til andre
forbrytelser, og at domstolene legger nok vekt på at det
dreier seg om vold mot barn. På dette grunnlag antar komiteen at
det på nåværende tidspunkt ikke er behov
for lovendringer på dette felt.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, går ikke inn for å innføre minstestraffer
for vold mot offentlig tjenestemann, og heller ikke for å innføre
nye særskilte minstestraffer i straffebud mot vold generelt. Flertallet mener
at dette samsvarer best med moderne prinsipper for straffeutmåling
hvor den utmålte straffen bygger på en konkret
totalbedømmelse, der både den straffbare handlingen,
gjerningsmannens person, handlingens grovhet og en rekke andre forhold
kan ha betydning. I denne forbindelse vil flertallet også peke
på at Straffelovkommisjonen uttaler at særskilte
minstestraffer har gjort at domstolene har følt
seg tvunget til å avsi strengere straff enn de har funnet
rimelig. Minstestraffer har også ført til at domstolene
har dømt etter mildere straffebud enn det juridisk riktige,
sågar også frifunnet på et tvilsomt grunnlag.
Flertallet mener at maksimumsstraffene i straffebudene
om vold er høye nok, og flertallet viser
i så måte til signalene fra riksadvokaten. Flertallet er
imidlertid kjent med at Justisdepartementet har bedt Riksadvokaten
vurdere bl.a. om det bør tas inn en særskilt regel
i straffeloven med en skjerpet strafferamme for tilfeller der det
blir skutt mot politiet. Riksadvokaten har sendt spørsmålet
på høring. Flertallet mener at
slike handlinger utgjør en særlig kvalifisert
form for vold, som bør reguleres særskilt i straffeloven
i tillegg til de generelle bestemmelsene om vold eller trusler mot
offentlig tjenestemann i §§ 127 og 128. Flertallet ber
om at det videre arbeidet med saken blir prioritert, og fremmes
for Stortinget i egnet form.
Flertallet er av den oppfatning at den nye § 132 a
vil bidra til å understreke straffverdigheten av handlinger
som har til hensikt å hindre eller vanskeliggjøre
etterforskningen av straffbare handlinger. Flertallet legger
dessuten særlig vekt på at det er viktig å få hevet
den konkrete straffeutmålingen i saker om vold eller trusler
mot offentlig tjenestemann. Flertallet er enig med
departementet i at det foreslåtte straffebudet vil ivareta
behovet som Dokument nr. 8:8 (1998-1999) peker på for å styrke
respekten både for politiet og andre offentlige tjenestemenn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det i Dokument nr. 8:8 (1998-1999) fra Fremskrittspartiet
ble foreslått en rekke tiltak for å bedre sikkerheten
for polititjenestemenn, deriblant innføring av minstestraffer
og økning av maksimalstraffene i de paragrafene i straffeloven som
spesielt gjelder trusler og vold mot polititjenestemenn. Flertallet
i justiskomiteen ønsket ikke å ta stilling til
realiteten i forslagene fordi departementet på samme tid
arbeidet med å vurdere spørsmålene angående
minstestraffer og strafferammer. Disse medlemmer konstaterer
at denne vurderingen nå er gjort av departementet, og at
departementet verken anbefaler innføring av minstestraffer
eller økning av strafferammene. Disse medlemmer mener
derfor at det er naturlig at Stortinget nå vurderer realitetene
i disse forslagene, som disse medlemmer derfor fremmer
på nytt.
Disse medlemmer mener at det er viktig å foreta
effektive handlinger gjennom konkrete vedtak i Stortinget for å sikre
en kraftig økning i straffereaksjonene mot trusler og vold
rettet mot landets politikorps. De siste årene er kriminaliteten
blitt bedre organisert, og utføres av langt mer brutale
miljøer enn tidligere. Bruk av våpen er utbredt,
og polititjenestemenn blir oftere enn tidligere utsatt for trusler
og vold. I 1998 ble polititjenestemenn drept under tjeneste, og det
er bare noen dager siden en polititjenestemann følte seg
så sterkt truet at han var nødt til å forsvare
seg med skytevåpen. En har også sett en tendens
til tøffere ungdomsmiljøer, der ungdommer i en
alder under den kriminelle lavalder allerede har utviklet en våpenkultur,
og mangler respekt for øvrighetspersoner. For å hjelpe
politiet med grensesettingen, blant annet i forhold til ungdom på vei
mot en kriminell løpebane, foreslår derfor disse
medlemmer å innføre minimumsstraffer for
personer som utøver grov vold eller kommer med grove trusler
mot polititjenestemenn. Videre foreslår disse medlemmer å øke
maksimumsstraffene for personer som hindrer, eller forsøker å hindre,
en polititjenestemann i å utføre sin jobb. Disse
medlemmer mener at disse tiltakene vil ha en positiv effekt
for grensesettingen i forhold til en del ungdomsmiljøer,
og bidra til å styrke politiets respekt og autoritet i
forhold til disse miljøene.
Disse medlemmer mener at straffereaksjonene mot
trusler og vold bør økes radikalt enten de er rettet
mot polititjenestemenn eller mot andre samfunnsborgere. Samtidig
mener disse medlemmer at politijenestemenn må få et
særskilt vern i straffeloven fordi de har en jobb hvor
de utsetter seg selv for stor fare for sitt eget liv og sin egen
helse gjennom sitt arbeid.
Disse medlemmer konstaterer at departementet mener
at særskilte minstestraffer er et uegnet virkemiddel til å få hevet
straffenivået. Disse medlemmer stiller seg
uforstående til en slik påstand. Dersom minstestraffene
heves til et nivå godt over dagens gjennomsnittlige straffeutmåling,
vil resultatet nødvedigvis måtte bli en økning
av straffeutmålingene. Dersom maksimalstraffene samtidig økes
tilsvarende, vil domstolene fortsatt ha et betydelig spillerom når
straffene skal fastsettes. Fortsatt vil det være mulig
for domstolene å idømme en straff der man har foretatt
en totalbedømmelse der både den straffbare handlingen,
gjerningsmannens person, handlingens grovhet og andre forhold kan
spille inn. Disse medlemmer aksepterer heller ikke
argumentet om at minimumsstraffer som er mer i samsvar med den allminnelige
folkemeningen vil føre til at meddommere eller juryemedlemmer
vil ta usaklige hensyn ved bedømmelsen av skyldspørsmålet,
og frifinne en tiltalt fordi man mener at straffeutmålingen
vil bli for streng. Dersom man har et slikt synspunkt mener disse
medlemmer at konsekvensen må være å fjerne
en meddommer- og juryordning som man åpenbart ikke har
tillit til. Disse medlemmer konstaterer at departementet
mener at maksimumsstraffene i straffebudene om vold er høye
nok. Disse medlemmer er sterkt uenig i departementets
liberale holdning til voldskriminalitet.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om nødvendige
lovendringer slik at forsettlige eller overlagte drap på polititjenestemenn
kan medføre fengsel på livstid.»
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring
av straffelovens § 127, slik at dagens maksimumsstraff
heves fra 5 år til 10 års fengsel når
volden utøves mot polititjenestemenn. Dersom volden er grov,
settes det en minstestraff på 4 års fengsel og
en maksimumsstraff på 21 års fengsel.»
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring
av straffelovens § 326, slik at maksimumsstraffen
for å hindre eller forsøke å hindre en
polititjenestemann i å utføre sin jobb økes
fra 6 måneders fengsel til fengsel i inntil 2 år.»