En person som øver vold eller fremsetter trusler mot
en offentlig tjenestemann som deltar i en rettssak, kan straffes
etter straffeloven §§ 127 eller 128 dersom handlingen
er foretatt for å søke å påvirke
tjenestemannen i sin tjenestehandling. Etter gjeldende rett finnes
det ikke straffebud som spesielt verner aktørene i rettssaker
mot frihets- og legemskrenkelser, men trusler og annen plagsom eller
hensynsløs adferd vil etter omstendighetene kunne straffes
etter § 227 eller § 390 a.
Alle de andre nordiske land har enten straffebud som verner aktører
i rettsvesenet, eller har fremmet forslag om et slikt straffebud.
Riksadvokaten har henvendt seg til Justisdepartementet med forslag
om et nytt straffebud som skal gi et sterkere vern for aktørene
i straffesaker. Riksadvokaten viser til at bruk av trusler og vold
mot vitner og andre aktører i straffesaker er et økende
problem, og til at straffeutmålingen etter gjeldende rett
er for lav. Straffenivået ved de alvorligste brudd på straffeloven § 227
om trusler ligger på 15 til 30 dagers ubetinget fengsel.
Departementet er enig med riksadvokaten. En rekke høringsinstanser
er positive til at det innføres en ny straffebestemmelse
som verner aktørene i rettssaker, men flere instanser har
innvendinger mot den nærmere utforming av straffebudet.
De fleste høringsinstanser gir uttrykk for at de generelt
sett foretrekker det lovutkastet departementet foreslo i høringsbrevet
til ny § 132 a i straffeloven fremfor riksadvokatens forslag,
og departementet fastholder i det vesentlige strukturen i sitt forslag.
I stedet for betegnelsen «sabotasje mot rettsvesenet»,
som ble brukt i høringsbrevet, foreslår departementet
betegnelsen «motarbeiding av rettsvesenet».
Straffebudet bør etter departementets syn ramme trusler
og vold m.v. uansett på hvilket tidspunkt de oppstår,
og også i forbindelse med sivile søksmål.
Handlingen vil etter § 132 a være straffbar
hvis den er utøvd fordi fornærmede eller hans
nærmeste har anmeldt et straffbart forhold, har anlagt
søksmål i en sivil sak, eller har avgitt forklaring
for politiet eller retten, eller for å få noen
til å trekke tilbake anmeldelsen, forklaringen, m.v. En
handling er også straffbar om den er utøvd fordi
fornærmede eller noen av hans nærmeste har arbeidet
i rettsvesenet. Ingen høringsinstanser har vesentlige innvendinger
til dette.
Utkastet er formulert slik at den beskytter personer som deltar
i en individuell sak. Dessuten beskyttes alle som har arbeidet i
politiet, påtalemyndigheten, domstolen, kriminalomsorgen,
eller som har vært forsvarer, bistandsadvokat eller prosessfullmektig.
Også aktørenes nærmeste omfattes.
Flere høringsinstanser har merknader til utformingen
av bestemmelsen når det gjelder hvilke handlinger som skal
rammes. Enkelte er redd for at bestemmelsen blir gitt en for omfattende
eller for snever utforming, og flere mener at utkastet til lovtekst
ikke er presist nok. Departementet foreslo i høringsbrevet
at alle «rettsstridige» handlinger skal omfattes
hvis de øvrige vilkårene er oppfylt. Enkelte høringsinstanser var
kritiske til rettsstridsreservasjonen. I § 222
om tvang brukes begrepet rettsstridig atferd. På grunn
av den nære sammenhengen mellom de to bestemmelsene bør
terminologien være den samme. Departementet har på bakgrunn
av høringen justert forslaget, og foreslår nå at
den straffbare handlingen beskrives som «vold, trusler,
skadeverk eller annen rettsstridig atferd». Bestemmelsen
er ellers forenklet, og avgjørende for straffbarheten vil
være om handlingen er egnet til å påvirke
en aktør i rettsvesenet til å foreta eller unnlate
en handling.
Departementet foreslår at både den forsettlige
og den grovt uaktsomme handling rammes av straffebudet. Enkelte
høringsinstanser går inn for at bare forsett bør
være skyldkrav.
Formålet med å gjøre også grov
uaktsomhet til skyldkrav, er først og fremst å ramme
skjult forsett, altså situasjoner hvor gjerningspersonen
har utvist forsett, men hvor dette ikke kan bevises. Etter departementets
syn bør medvirkning til og forsøk på overtredelse
være straffbar.
Departementet foreslo i høringsbrevet at straffen skal
være fengsel inntil fem år, men inntil ti år
hvis handlingen er utført under særdeles skjerpende
omstendigheter, eller i gjentakelsestilfeller.
Flere høringsinstanser har hatt merknader til forslaget
til strafferamme. Noen mener strafferammen er for høy,
og er bekymret over at forslaget vil utløse automatisk
krav på ankebehandling med lagrette.
Departementet fastholder forslaget til strafferamme, og ser det
som viktig at strafferammen er så høy at det blir
mulighet til å bruke ekstraordinære tvangsmidler.
Derimot mener departementet etter en fornyet vurdering at strafferammen
på 10 år ikke bør gjelde ved grovt uaktsomme
overtredelser. Lengstestraffen her bør være fengsel
i 5 år.
Komiteen har merket seg at de andre
nordiske land enten har straffebud som verner aktører i
rettsvesenet, eller har fremmet forslag om et slikt straffebud. Dette
i seg selv skulle etter komiteens mening tale for
at vi gjør det samme i Norge.
Komiteen ser meget alvorlig på opplysningen fra
riksadvokaten om at bruk av trusler og vold mot vitner og andre
aktører i straffesaker er et økende problem. Selv
om trusler og annen plagsom eller hensynsløs atferd etter
omstendighetene i dag vil kunne straffes etter § 227
eller § 390 a, mener komiteen at
dette på langt nær er tilstrekkelig for å kunne
forebygge og bekjempe denne utviklingen. Komiteen vil
spesielt peke på det altfor lave straffenivået
som praktiseres i forhold til pådømmelse etter
disse bestemmelsene.
Komiteen støtter departementet i at det
innføres en ny straffebestemmelse som verner aktører
i rettssaker. Komiteen legger vekt på at
en i lovteksten markerer avstand fra bruk av trusler og represalier mot
personer involvert i rettssaker. Komiteen er klar
over at trusler og vold med den hensikt å påvirke saksforløpet
for det meste forekommer i straffesaker, imidlertid hender det også at
aktører i sivile saker utsettes for press. Derfor mener komiteen det
er riktig å lage en bestemmelse som rammer trusler og vold m.v.
også i forbindelse med sivile søksmål.
Straffebudet må etter komiteens mening gjelde
uansett på hvilket tidspunkt handlingen skjer i forbindelse
med en sak.
Komiteen er enig i Justisdepartementets forslag
til utforming av § 132 a og at en bruker
betegnelsen «motarbeiding av rettsvesenet» i forslagets
innledning.
Komiteen er meget tilfreds med at lovutkastet er
formulert slik at det beskytter personer som deltar i en individuell
sak, det kan være sivile vitner, medsiktede, sakkyndige
eller politivitner. Komiteen har merket seg at lovutkastet
beskytter de som i forbindelse med en sak har arbeidet i politiet,
påtalemyndigheten, domstolen, kriminalomsorgen, og de som
har vært forsvarer, bistandsadvokat eller prosessfullmektig.
At aktørenes nærmeste også omfattes av
loven, er etter komiteens syn av stor betydning.
Komiteen er enig med departementet i at den straffbare
handlingen i forslaget beskrives som «voldstrusler, skadeverk
eller annen rettsstridig atferd». Komiteen synes
også det er viktig at det avgjørende for straffbarheten
er om handlingen vil kunne påvirke aktører i rettsvesenet
til å foreta eller la være en handling.
Komiteen støtter departementet i at både
en forsettlig og en grov uaktsom handling rammes av straffebudet. Komiteen viser
til departementets begrunnelse for at også grov uaktsomhet
skal være et skyldkrav.
Komiteen er også enig i at medvirkning
til og forsøk på overtredelse skal være
straffbart.
Komiteen går inn for en strafferamme
på fengsel inntil fem år, og inntil ti år
hvis handlingen er forsettlig og utført under særdeles
skjerpende omstendigheter eller når det dreier seg om gjentakelse. Komiteen er
enig i departementets vurdering om at maksimumsstraffen for grovt
uaktsomme overtredelser bør være fengsel i fem år.