Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Aud Blattmann, Kai Ekanger, Gunn Karin Gjul, Bent Hegna, leiaren Tore Nordtun og Torny Pedersen, frå Framstegspartiet, øyvind Korsberg og øyvind Vaksdal, frå Kristeleg Folkeparti, Hilde Frafjord Johnson og Bror Yngve Rahm, frå Høgre, Bent Høie og Jan Tore Sanner, frå Senterpartiet, John Dale, frå Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H. Langeland, og frå Venstre, Gunnar Kvassheim, meiner mykje talar for at lov om vassdrag og grunnvann avløyser vassdragslova av 1940. Bakgrunnen for lovrevisjonen er m.a. at bruken av vassdraga har endra seg over tid. Såleis står vassdraga sin eigenverdi meir i fokus enn tidlegare, både som del av landskapet og som tilhaldsstad for plantar og dyr. Også moderne prinsipp i ressursforvaltinga, t.d. omsynet til biologisk mangfald og berekraftig utvikling, har krav på å få større gjennomslag i samfunnsutviklinga.
Komiteen har merka seg at fleire brukarinteresser er komne til, m.a. har omlegginga av energipolitikken på 1990-talet ført til at aktørar innan kraftmarknaden, i tillegg til å ivareta tradisjonelle forsyningsoppgåver, også har klare kommersielle mål for si verksemd. Ynske om lokal ressursutnytting har fått sterkare forankring i den offentlege næringspolitikken. Behov for å regulere uttak av grunnvatn melder seg med auka styrke. Desse eksempla aktualiserer, slik komiteen ser det, ein gjennomgang av gjeldande føresegner om allmenne omsyn, og også behov for klare avgrensingar i lovverket med omsyn til verkeområde og definisjonar.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til lovutvalgets og departementets prinsipp om at forslaget til en ny lov skal forenkle og modernisere eksisterende lov. Dette er et viktig og riktig prinsipp i riktig retning for å forenkle dagens kompliserte og uoversiktlige lovverk.
Disse medlemmer viser til at hele det kompliserte forholdet mellom plan- og bygningsloven og særlovgivning i sin helhet er overlatt til planutvalget å utrede.
Disse medlemmer mener det derfor er naturlig å komme nærmere tilbake til dette når resultatet fra dette utvalgsarbeid foreligger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har merket seg at departementet støtter utvalgets syn om at vannressursloven bør omfatte alle slags vassdrag uten hensyn til størrelse og beliggenhet.
Disse medlemmer mener det er unødvendig at alle typer bekker uansett hvor små de er skal defineres som vassdrag. Dette kan føre med seg større ulemper både i praktiseringen av loven og planleggingssammenheng enn det løser.
Disse medlemmer vil på denne bakgrunn anbefale at bekken eller elva har en viss størrelse eller en viss bredde for å bli definert som vassdrag.
Disse medlemmer viser videre til høringsuttalelsene fra Norske skogeierforbund (NORSKOG), Brukseierforeningens Fagforum og fylkesmennene i Rogaland, Hordaland, Østfold og Vestfold.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til vassdragslovutvalgets utredning s. 100, hvor et mindretall gikk inn for at lovens formål tydelig skulle uttrykke behovet for en miljøforsvarlig forvaltning av vassdrag og grunnvann. Bakgrunnen for dette var at uttrykket «samfunnsmessig forsvarlig bruk og forvaltning» ville kunne komme i konflikt med viktige miljøhensyn og målet om en bærekraftig utvikling.
Dette medlem støtter dette synet, og viser til Innst. S. nr. 114 (1996-1997), jf. Dokument nr. 8:105 (1995-1996) Om å forhindre inngrep i varig vernede vassdrag, som reduserer de verneverdier Stortinget har lagt til grunn for sitt vernevedtak. I innstillingen gikk en samlet komité inn for følgende merknad:
«Komiteen har merket seg at det derfor ligger godt til rette for at Regjeringen fremmer et lovutkast som ivaretar de verneverdier Stortinget har lagt til grunn for sine vedtak om vern av vassdrag.»
Dette medlem vil understreke at hensynet til bærekraftig utvikling og ivaretakelse av det biologiske mangfoldet og de naturlige prosesser i vassdraget skal være et av lovens hovedformål og ønsker derfor at miljøhensyn sterkere betones i lovens formål § 1.
Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:
Ǥ 1 skal lyde:
Denne lov har til formål å sikre en miljøforsvarlig bruk og forvaltning av vassdrag og grunnvann.»
Komiteen er kjent med at det til grunn
for revisjonen også ligg ynske om forenkling av lovgrunnlaget,
og ei målsetting om at vassedragslovgjevinga skal vera
tilpassa krav og premissar som fylgjer av etableringa av ein effektiv
kraftmarknad. Departementet har såleis lagt vekt på at
lova skal ha ei generell form og i mindre grad regulere særskilde
tiltak. Det medfører at lova sine reglar om konsesjon er
basert på ein stor grad av skjøn. Konsesjonsstyresmakta
står svært fritt, og departementet peikar på at
kriteria som blir lagde til grunn ikkje vil kunne gje nokon sterk
garanti mot vilkårlege avgjerder, jf. Ot.prp. nr. 39 (1998-1999),
s. 114-115. Komiteen har difor bede departementet om å kommentere
spørsmålet nærare. I brev av 23. mai
2000 uttalar statsråden:
«Etter mi meining vil alminnelege forvaltningsrettlege
reglar for sakshandsaming sikre at det ikkje skjer urimelege og
usaklege skildnader mellom dei ulike søkjarane. Det er
her og viktig å syte for at mynde til å gjeve
konsesjon i fyrste omgang ikkje vert lagt til eit for lågt
forvaltingsnivå.»
Komiteen har merka seg det statsråden
her gjev uttrykk for. Det er likevel på det reine at lov
om vassdrag og grunnvann, i større grad enn eksisterande
lovverk, gjev vide fullmakter til forvaltinga. Fylgjene av dette
har departementet sjølv peika på i lovproposisjonen.
Dersom det utviklar seg ein uheldig praksis på dette området,
der garantiar mot vilkårleg handsaming ikkje viser seg å vera
gode nok, meiner komiteen at lovfesting av kriterier
i større grad enn generell fullmakt vil kunne styre praktiseringa
av lova i rett lei.
Komiteen meiner omgrepet «allmenne
interesser» er ei viktig rettesnor under utøvinga
av konsesjonspolitikken. Tolkinga av omgrepet har i mange tilfelle
løfta fram ideelle og ikkje-økonomiske interesser.
Omgrepet tek òg i stor grad omsyn til vassdraget sin eigenverdi.
Det uttrykkjer, i tråd med gjeldande rettspraksis, ein
standard som vernar om dei allmenne interesser som til ei kvar tid
blir sett på som viktigast. Komiteen er
samd med departementet i at «allmenne interesser» også tek
opp i seg omsynet til effektiv ressursbruk.
Komiteen har merka seg at departementet, jf. slik
avsnitt 9, Konsesjonsordninga i vassdrag, tolkar omgrepet «effektiv
ressursbruk» som allmenn interesse. Det heiter såleis
i Ot.prp. nr. 39 (1998-1999), s. 104, 2. sp.:
«Når det gjelder fortolkningen av begrepet
allmenne interesser, støtter departementet NVE når
det pekes på at hensynet til en effektiv ressursutnyttelse bør
tilsi at konsesjonsplikten kan utløses dersom iverksetting
f.eks. av et mini- eller mikrokraftverk kan komme i konflikt med
en mer optimal utnyttelse av vannkraften.»
Komiteen er merksam på at det for prosjekt som
er handsama i Samla Plan gjeld reglar som vernar vasskraftpotensialet.
Dette kjem fram i § 22, 2. sp. 2. lekken, der
det heiter:
«Bare departementet kan gi konsesjon til vassdragstiltak
som kan redusere vannkraften i vassdrag som i planen er disponert
til kraftutbygging.»
Komiteen går ut frå at slike
konsesjonar er aktuelle dersom dei er i tråd med føremålet
til lov om vassdrag og grunnvann.
Komiteen meiner i denne samanhengen at optimal
kraftproduksjon berre er eitt av fleire døme på kva
meining som kan leggjast i uttrykket effektiv ressursbruk.
Til dømes vil det vera samfunnsøkonomisk, effektivt,
og i tråd med allmenne interesser, å byggje ut næringslivet
i lokalsamfunn. Lokal ressurskontroll og energiproduksjon knytta
til mikro- og minikraftverk kan såleis i dei fleste tilfelle
oppfattast som lekk i utvikling av utmarksstrategiar, til erstatning
for inntektsbortfall i jord- og skogbruk. Dette synet er i tråd med
offisiell politikk. Kraftbransjen kan såleis ikkje a priori
ha hevd på tolkinga av omgrepet «effektiv ressursbruk»,
og særleg ikkje når det ligg føre lokale
planar om bygging av mikro- og minikraftverk. Komiteen vil
vise til at statsråden i brev av 23. mai 2000 til
komiteen stadfestar at det heile tida er omsynet til ei ansvarleg
og heilskapleg vassdragsutnytting som vil vera i fokus under sakshandsaminga.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
peke på at norsk vassdragslovgivning er basert på et
privatrettslig utgangspunkt. Dette innebærer at grunneieren
har rett til å råde over vannet innenfor de rammer
rettsorden til enhver tid fastlegger. På den måten
vil den private råderetten ha betydning som premiss for
vassdragsforvaltningen.
Disse medlemmer viser til at departementet støtter
generelt utvalgets forslag om å styrke hensynet til de
allmenne interesser. Men som utvalget går departementet
også inn for å opprettholde prinsippet om grunneiers
rett til vassdragene, noe som vil sette visse begrensninger for
hvor langt man kan tilgodese allmenne interesser på bekostning
av den private eierråderetten.
Disse medlemmer mener at hensynet til allmenne
interesser enkelte steder er trukket litt for langt. Dette gjelder
for eksempel grunneiers rett til å ta ut vann til vanning
fra grunnvann og vassdrag.
Disse medlemmer vil peke på at det må aldri bli
slik at de allmenne interesser blir ivektlagt så stor tyngde
at de blir en trussel mot grunnleggende og opplagte rettigheter
som bør inngå i prinsippet om grunneiers rådighet
over vassdragene.
Disse medlemmer vil gå imot de sammenhenger
i lovutkastet som man klart mener svekker grunneierrettigheten.
Komiteen har merka seg at det i vassdragslova finst
fleire detaljerte ekspropriasjonsreglar. Desse vil i lovrevisjonen
bli erstatta av generell ekspropriasjonslovgjeving, jf. oreigningslova.
I brev til komiteen av 23. mai 2000 opplyser departementet
at eit av siktemåla er å gjere forenklingar i
samsvar med gjeldande lovteknikk. Komiteen vil på denne
bakgrunn uttale at det er nødvendig og ynskjeleg at lovverket
på dette området vert forenkla og modernisert.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er enige i departementets vurdering om at det må fattes
eget ekspropriasjonsvedtak i hver enkelt sak. Dette vil videre sikre
en individuell og særskilt behandling for den enkelte sak.
I de tilfeller myndighetene skulle gå til det skritt å foreta
ekspropriasjon vil disse medlemmer understreke viktigheten
av at den berørte grunneier får erstatning i henhold
til reell markedspris.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Fremskrittspartiets prinsippielle motstand mot ekspropriasjon,
og mener at det må ligge meget tungtveiende samfunnsmessige
hensyn til grunn før ekspropriasjon skal kunne benyttes.
Disse medlemmer er uenige i departementets forslag
om at eldre tiltak uten konsesjon kan innkalles til konsesjonsbehandling.
Disse medlemmer er videre uenige i at myndighetene
får økt adgang til å benytte andres eiendom ved
iverksetting av tiltak.
Komiteen sitt fleirtal, alle unnateke
medlemene frå Framstegspartiet, ser eit effektivisert ekspropriasjonsinstitutt
også i lys av at offentlege som private aktørar
i aukande grad har behov for å endre gjeldande eigedomsstruktur
med tanke på optimal ressursutnytting. Også interessentar
som driv med kommersiell utnytting av drikkevatn vil oppfatte tradisjonelle
eigedomsgrenser som problematiske.
Eit anna fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Kristeleg Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Venstre, har merka seg denne utviklinga, men vil samstundes
understreke at det, ut frå allmenne omsyn, er viktig å sikre
lokalsamfunn råderett over eigne ressursar, og dermed eit
sterkare inntektsgrunnlag.
Komiteens medlemmer fra Høyre har også merket
seg denne utviklingen, men vil understreke at det ut fra lovens
prinsipper er viktig å sikre grunneierne råderett
over egne ressurser, og dermed et sterkere inntektsgrunnlag.
Disse medlemmer legger vekt på at drikkevannsressursene
er et knapphetsgode som er under sterkt press. Bruken av denne ressursen
vil gjennom denne loven og andre lover og regler være sterkt
regulert i Norge.
Disse medlemmer mener derfor at en må komme
tilbake med regler for en eventuell kommersiell utnyttelse av drikkevannet
på et internasjonalt marked når det blir aktuelt.
Komiteen vil minne om at også den
nye lova byggjer på grunneigarens rett til vassdrag og
grunnvann. Ålmenta sine interesser, og i særleg
grad konsesjonsplikta, avgrensar eigedomsretten. Denne rettstilstanden
blir ført vidare. Komiteen er samd med departementet
i at det må fattast eige vedtak om ekspropriasjon jamvel
om konsesjon er gjeve for gjennomføring av eit tiltak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har merket seg at det er dissens i lovutvalget
når det gjelder spørsmålet om hvem som
skal ha rådigheten over grunnvannet.
Disse medlemmer har videre merket seg at departementet
går inn for å følge mindretallets forslag om
at overflateeieren skal ha rådighet over grunnvannet under
sin eiendom.
Disse medlemmer støtter departementets vurdering
og konklusjon om at overflateeieren skal ha rådighet over
grunnvannet under sin eiendom, og at reglene ikke skal være
til hinder for skråboring.
Disse medlemmer mener videre at dette er en vurdering
som er i samsvar med vanlig oppfatning om eiendomsrettens utstrekning
i undergrunnen og henviser i den forbindelse til Sivillovbokutvalgets
utredning i NOU 1988: 16 om eiendomsretten til undergrunnen.
Komiteen har festa seg ved at vassdragslova inneheld
reglar om meirerstatning ved ekspropriasjon til industrielt bruk,
jf. vassdrags- og minerallovgjevinga, og seier seg nøgd
med at departementet går inn for å føra
vidare reglane i lov om vassdrag og grunnvann, jf. § 51
2. lekk. Slik meirerstatning kan medverke til å skape næringsgrunnlag
i dei distrikta der vasskraftressursane skal utnyttast.
Komiteen gjer merksam på den prinsipielle grunngjevinga
bak 25 pst.-prinsippet, og som er formulert slik i Ot.prp. nr.
39 (1998-1999):
«Vassdragslovkommisjonens begrunnelse for 25 prosent-prinsippet
var først og fremst at den som ved tvang kan overta fremmed
eiendom fordi han kan gjøre gode forretninger på den,
bør gi den opprinnelige eier en del av gevinsten.»
Komiteen konstaterer at så vel private
som offentlege kraftselskap, i tråd med liberaliseringa
innan energisektoren, legg stor vekt på å utnytte
vasskraftressursar kommersielt. Fordi vasskraft er ein naturressurs
med stigande marknadsverdi, vil den aktuelle utviklinga kunne reise
spørsmålet om gjeldande erstatningsprinsipp sørgjer
for at det skjer ei rimeleg fordeling av verdiane mellom eigarar
av fallrettar og utbyggjarar. Komiteen meiner det
er viktig å fylgje denne utviklinga nøye.
Komiteen viser til at det i etterkant av storflaumen
på Austlandet i 1995 er blitt reist spørsmål
om gjeldande erstatningsreglar kan seiast å vera tilfredsstillande
i lys av dei røynsler som er gjort. Mellom anna blir det
peika på at på bruken av reglane reiser mange
kompliserte spørsmål, og at styresmaktene sitt erstatningsansvar,
slik reglane no er utforma, vil vera svært avgrensa. Komiteen vil
på denne bakgrunnen be departementet på eigna
måte kome tilbake til Stortinget med ei nærare
vurdering av desse tilhøva, der serleg spørsmålet
om innføring av eit objektivt erstatningsansvar vert kommentert.
Siktemålet må eventuelt vera å skape
klarare rettslege tilhøve og samstundes gje vassdragsstyresmaktene
turvande handlefridom i krisesituasjonar.
Komiteen konstaterer at det rår
stor semje om lovforslaget. Tilhøva ligg såleis
godt til rette for allsidig bruk av vassdraga, samstundes som det
blir teke omsyn til tåleevne og rettvis fordeling av ressursane. Moderne
vassdragforvalting møter mange utfordringar. Komiteen meiner
omgrepet «samfunnsmessig forsvarlig bruk og forvaltning» gjev
eit godt uttrykk for føremålet med lova, og seier
seg samd med departementet i at miljøomsyn og berekraftig
bruk vil vega tungt når dette omgrepet skal tolkast. Omgrepet
bør såleis omfatte lokalt initierte fleirbruksplanar
som kombinerer mange interesser.
Komiteen vil understreke at vassressursane er viktige
for mange føremål, og at dei difor må forvaltast
godt for å sikre at utnyttinga blir optimal. Det er naturleg
at dette synet får fylgjer for kravet om minstevasssføring.
Så vel representantar for miljøinteresser som
for andre ulike brukarinteresser har reist innvendingar mot at minstevassføringa
vert knytta til ein fast storleik, og dei har hevda at denne vassføringa heller
bør vurderast konkret i det enkelte tilfellet. Komiteen viser
til at departementet legg prinsippet om fleksibilitet til grunn
for alle konsesjonspliktige vassdrag. Pålegg om minstevassføring
må oppfattast som eit verkemiddel for å hindre
eller redusere skadeverknader i vassdraget, og det er såleis
viktig å avgjere kva som er det kritiske vassføringsnivået
for eventuelle skadeverknader. Dette nivået vil naturleg
avhenge av eigenarten til vassdraget, brukarinteressene, og det vil
variere gjennom året. Komiteen vil minne
om at i vassdrag med anadrom laksefisk er flaumvassføring viktig
for oppgang av fisk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg at departementet går inn for å opprettholde
utvalgets forslag om at grunnvannsuttak ikke må føre
til brudd på minstevannføringsbestemmelsene i § 10
til tross for at dette i enkelte tilfeller kan føre til
at grunnvannsmagasiner ikke kan benyttes som drikkevannskilder.
Disse medlemmer er videre kjent med at det i det
foreliggende lovforslagets § 10 er sondert mellom
tiltak som ikke er konsesjonspliktig og konsesjonspliktige tiltak.
Disse medlemmer er imidlertid tilfreds med at
det for konsesjonspliktige tiltak er lagt inn et annet ledd som
er vesentlig mindre kategorisk:
«I konsesjon til uttak, bortledning eller oppdemming
skal fastsetting av vilkår om minstevannføring
i elver og bekker avgjøres etter en konkret vurdering».
Disse medlemmer vil peke på at det ville vært
svært uheldig om resultatene av mange års samarbeid
mellom regulantene, forvaltningen og de biologiske miljøene
skulle forpurres ved å innføre en firkantet bestemmelse.
Fleksibilitet er stikkordet, og det er ut fra dette mulig å lage
minsteslippreglementer som tilgodeser både kraftprodusent
og andre interesser.
Disse medlemmer har videre merket seg at ENFOs
beregninger om at en sjablonmessig innføring av alminnelig
lavvannsføring på lengre sikt kunne ha redusert
nåværende allerede utbygget produksjonskapasitet
med opp til 9 TWh. Dette må i tilfelle kunne karakteriseres
både som en svært tvilsom, energi- og miljøpolitikk.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er
opptatt av de problemer som kan oppstå dersom minstevannføring
blir eneste krav til vannføring i elver og bekker med årssikker
vannføring, slik § 10 legger opp til.
Dette kan ha store miljømessige konsekvenser, for eksempel
for vassdrag med anadrom laksefisk. I slike vassdrag er flomvannføring nødvendig
for å sikre gunstige forhold for oppgang av fisk.
Dette medlem fremmer derfor følgende
forslag om ny tekst § 10 første ledd:
«§ 10 første
ledd skal lyde:
Ved uttak av vann som endrer vannføringen i elver
og bekker med årssikker vannføring skal minst den
alminnelige lavvannføring være tilbake med mindre
annet følger av denne paragraf. Dersom fare for skade på livet
i ferskvann oppstår, skal vannføringen være
høyere. Det samme gjelder når vann holdes tilbake
ved oppdemming.»
Komiteen har merka seg at grunneigarens
råderett over vassdraget vil bli regulert m.a. gjennom konsesjonsplikt
ved uttak av vatn og reglar for fordeling av vassressursar når
det er knapp tilgang på vatn. Etter gjeldande lov har grunneigar
i slike situasjonar fri rett til vatn som trengs til hushald, gardsbruk,
jordvatning og teknisk bruk, i prioritert rekkefylgje. I den nye
lova blir jordvatning og teknisk bruk teke bort frå prioriteringslista,
og ordet «gardsbruk» vert erstatta med «husdyr».
Dette siste medfører at det berre er husdyra sine primærbehov
for vatn, dvs. til drikke og hygiene, som vil bli prioritert. Komiteen vil
her peike på at mjølkeproduksjonen av allmenne
omsyn stiller høge krav til hygiene, og at også desse
krava bør fylgjast opp konsesjonsfritt når det
er behov for å prioritere bruk av vatn.
Komiteen viser til at § 35
i lova berre omfattar vassdragstiltak, dvs. vassdragsanlegg eller
andre tiltak i vassdraget som er eigna til å påverke
vassdraget. Luftleidningar vil difor ikkje bli regulert av lova,
med mindre dei er plassert i sjølve vassdraget. Komiteen meiner
det må vera eit viktig siktemål å hindre
at det verna vassdraget vert fysisk påverka av kraftleidningar.
Komiteen sitt fleirtal, alle unnateke
medlemene frå Framstegspartiet, har festa seg ved at departementet
foreslår at ingen skal kunne setja i verk tiltak i verna
vassdrag som er i strid med Stortingets vernevedtak, § 34.
Forslaget medfører at vassdragsvernet vert lovfesta mot
kraftutbygging, og at lovvernet vil gjelde så vel i høve
til private som offentlege interessentar.
Fleirtalet seier seg glad for at ei slik lovfesting vert
gjennomførd, og meiner at dette vil styrkje vassdragsvernet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at departementet foreslår en lovfesting av vassdragvern,
og at dette innebærer både en lovfesting av det
forbud mor kraftutbygginger som følger av verneplanene,
samt en lovfesting av vernet i forhold til andre typer inngrep i
vassdrag.
Disse medlemmer vil videre påpeke at
lovforslaget angir både strengere konsesjonsbestemmelser
og strengere kriterier for å gi konsesjon til tiltak i vernede
vassdrag.
Disse medlemmer vil gå imot en lovfesting av
vassdragvern slik departementet foreslår, og vil videre
gå imot at det innføres strengere konsesjonsbestemmelser
og strengere kriterier for å gi konsesjon til tiltak i
vernede vassdrag.