Kapittel 6 i proposisjonen inneheld vurdering og forslag om kva
for eit organ som skal kunne gjere vedtak om endring eller fastsetjing
av grenser. Departementet legg til grunn at avgjerd i fleire saker
enn det lova i dag opnar for, bør kunne leggjast til Kongen. Konkret
blir det føreslått at Stortinget skal ha fullmakt til å gjere
vedtak om samanslåing og deling av fylke. Kongen skal ha
fullmakt til å gjere vedtak om samanslåing og
deling av kommunar - såframt ingen av dei aktuelle kommunane
har uttalt seg mot endringa. I motsett fall skal saka leggjast fram
for Stortinget til avgjerd.
Det blir føreslått at Kongen skal ha fullmakt
til å gjere vedtak i alle saker om overføring
av eit område frå ein kommune til ein annan eller
frå eit fylke til eit anna - også når
dei aktuelle kommunar eller fylkeskommunar er usamde i forslaget.
Dette inneber ei viss utviding av Kongen si fullmakt samanlikna
med gjeldande lov, som krev at saker som «ikkje er av mindre omfang» blir
lagt fram for Stortinget når eit kommunestyre eller fylkesting
har uttalt seg mot endringa. Det er ein føresetnad at Kongen
si fullmakt blir delegert til departementet i meir kurante saker.
Dersom ei grensejustering mellom fylke er så omfattande
at mandatfordelinga til Stortinget kan bli påverka, føreslår
departementet at saka blir lagt fram for Stortinget til avgjerd.
Endeleg blir det føreslått at Kongen (eventuelt
departementet/Fylkesmannen etter delegering) får
fullmakt til å gjere vedtak om fastsetjing av uklare eller
omtvista grenser mellom kommunar eller fylke.
Oppsummert vil situasjonen med omsyn til avgjerdsmakt bli slik:
Samanslåing/deling
av fylke; Stortinget gjer vedtak.
Samanslåing/deling av kommunar; Stortinget
gjer vedtak dersom nokon av dei kommunane saka gjeld har uttalt
seg mot endringa. Er det semje blir vedtak gjort av Kongen.
Justering av fylkesgrense; Stortinget gjer vedtak dersom
endringa vil kunne medføre endra mandatfordeling til Stortinget.
Justering av kommunegrense; Kongen gjer vedtak. Kompetansen
i slike saker kan delegerast til departementet/Fylkesmannen
etter nærmare retningslinjer.
Grensefastsetjing; Kongen gjer vedtak. Kompetansen i slike
saker blir i all hovudsak føresett delegert til departementet/Fylkesmannen
i tråd med gjeldande regelverk.
Sjå §§ 4, 6 og 7 med nærmare
omtale i kap. 12.
Komiteen vil vise til at dagens lov
bare gjelder for kommunegrenser, men at den anvendes analogt for
fylkesgrensene.
Komiteen vil peke på at dagens lov ikke
skiller mellom de ulike typer saker og gjelder ikke når
det skal fastsettes administrative grenser som har vært uklare
eller som det er strid om. Komiteen vil vise til
at lovforslaget behandler ulike inndelingssaker og fastsetter hvordan
disse skal behandles. Komiteen ser det som meget
positivt at det legges opp til en prosess som ivaretar det lokale
folkestyret.
Komiteen slutter seg til at Stortinget selv skal ha
kompetanse til å ta stilling til om sammenslåing
eller deling av kommuner skal skje der det er lokal motstand. Komiteen vil
peke på at dersom denne kompetansen skal bli reell må regjeringen
fremme denne type saker for Stortinget. Da dette er en prosesslov
kan regjeringen velge å la være å fremme
en sammenslåing der det er uenighet. Dette vil være
i samsvar med vedtak i Stortinget 1. juni 1995 jf. kapittel
2.2.
Komiteen vil peke på at en sammenslåing
eller deling av fylker vil berøre så mange innbyggere
at det er naturlig at Stortinget tar avgjørelsen i en slik
sak.