Det vises til møte.
Jeg oppfattet konklusjonen dithen at jeg nå lager første
utkast til en vurdering. Den gjennomgår du, og kommer med
eventuelle korreksjoner. Dette er en hensiktsmessig arbeidsform.
Grunnen er at denne saken vel så mye som jus, berører
politiske og næringsmessige spørsmål.
Det jeg skriver er ment som argumenter som kombinert med politisk
press forhåpentligvis kan medføre endringer i
utkastets §§ 26 og 27.
Innledningsvis bemerker jeg at utkastet gir vidtgående
fullmakter gjennom de to bestemmelsene, til departementet. Begge
gir dessuten fullmaktene innen rammen av et generøst og
vidtfavnende forvaltningsskjønn, jfr. uttrykket «kan»,
som benyttes i begge bestemmelsene. Det er ubestridt forvaltningsrett
at så lenge dette skjønnet ikke utøves
helt vilkårlig, kan heller ikke domstolene overprøve
det. Således er allerede den innledende indikasjonen i
disse bestemmelsene betenkelig, fra en rettsikkerhetsmessig vurdering.
Begge bestemmelsene pålegger veterinærer omfattende
inngrep i den felles frie yrkesutøvelse. Det er ut fra
det særlig § 27, som har overskriften «Beordring
til offentlig tjeneste», som er uvanlig inngripende i den
alminnelige næringsfriheten.
Det er ikke heldig at slike plikter pålegges ved en generell
fullmaktslovgivning. Jeg kjenner heller ikke bestemmelser fra annen
næringslovgivning med tilsvarende innhold.
Jeg går nå nærmere inn på ordlyden.
§ 26 inneholder bruk av ordet «kan»,
som hjemler fritt forvaltningsskjønn to ganger i første
ledd, og to ganger i andre ledd, herunder adgang til å utforme
forskrifter, som faktisk skal gjelde «gjennomføringen
av bestemmelsene i denne paragraf».
Dermed er et vidtfavnende inngrep i næringsfriheten
med dette gitt bort av lovgiver, og overført til en administrasjons
frie skjønn.
Konsekvensen blir at staten kan pålegge en selvstendig
næringsdrivende veterinær å delta på vakt
til en godtgjøring og på betingelser som ikke
er basert på avtale, men diktat.
§ 27, beordringshjemmelen, har tilsvarende
vide fullmakter, basert på delegert skjønn. Det
er helt spesielt at plikten ikke bare knyttes til «uforutsette
situasjoner». En upresis vurdering som «tungtveiende samfunnshensyn» er
nok. Også her skal det ikke forhandles om godtgjøring.
Det gis en diktathjemmel til departementet.
En kuriositet er at plikten «faller bort ved gyldig forfall»,
uten at dette er definert, eller åpnet for å regulere
ved forskrift.
Bestemmelsen er således også lovteknisk svak.
Jeg har allerede påvist at det legges opp til et regelverk
som er basert på fullmakter, på et område
der det er næringsfrihet, med diktat av godtgjøring,
som i noen grad er utformet på en lovteknisk svak måte.
Det er også min mening at det kan klart reises spørsmål
om bestemmelse er i samsvar med Den Europeiske Konvensjon om Menneskerettigheter,
Artikkel 4. Den aktuelle bestemmelsen lyder:
«2. No one shall be required to perform forced
or compulsory labour»
I kommentarutgaven «Lorentzen m.flere, Den Europæiske
Menneskeretskonvention» s. 95-99 gjennomgås praksis.
«Forced or compulsory labour» defineres som «arbeidets
ufrivillige karakter». Ved vurderingen av dette har Menneskerettighetsdomstolen lagt
vekt på, i tillegg til graden av ufrivillighet, om arbeidet
har vært urimelig eller tyngende, og medført «uungåelige
vanskeligheter», og dermed vært «uproporsjonalt».
Dette er normer man også finner i ILO konvensjonene 29
og 105.
De rettsavgjørelser man har er knyttet til «ufrivillighet».
I kommentarutgaven (s. 97) nevnes særskilt «arbeidsforpliktelse
knyttet til bestemte liberale erverv».
Poenget er således ganske enkelt at slik de to aktuelle
bestemmelsene er utformet, på grunn av elementet i dem
av tvang overfor næringsdrivende, herunder lønnsdiktatet,
kan dette meget vel vise seg å være i strid med
EMK. Det sentrale poenget er at ordlyden i den aktuelle bestemmelsen, «pligtarbejde»,
jfr. dansk oversettelse, gjelder «arbejdets ufrivillige
karakter», jfr. kommentarutgaven s. 97.
Jeg synes også det er klart på sin plass å minne
om Grunnlovens § 101. Den lyder:
«Nye og bestandige Indskrænkninger i
Næringsfriheden bør ikke tilstedes Nogen for Fremtiden.»
Denne bestemmelsen må leses i sammenheng med EMK, og
særlig som en skranke for statens adgang til å pålegge
tvangsmessige tiltak overfor næringsdrivende.
Mitt råd er at foreningen straks tar opp dette, med Stortingets
Næringskomité.