I kap. 5.1 behandles forslag om en generell forskriftshjemmel
i loven § 2-1 for telemyndigheten til å kunne
vedta nærmere bestemmelser om tildeling av tillatelser
etter loven, samt eventuelle særlige saksbehandlingsregler
som skal gjelde ved tildelingen.
Ved behandlingen av statsbudsjettet for 2001 besluttet Stortinget
at konsesjoner for annen generasjons mobilsystemer skal tildeles
ved auksjon.
Med hjemmel i teleloven er det tildelt konsesjoner for fem forskjellige
mobiltelefonsystemer: NMT 450, NMT 900, GSM 900, DCS 1800 og UMTS.
Radiofrekvenser er en knapp nasjonal ressurs. Antallet eksklusive
frekvenstillatelser vil derfor være begrenset. Det er pr.
i dag bare to selskaper, Telenor Mobil AS og NetCom GSM as, som
tilbyr mobile teletjenester basert på utbygging av eget
mobilnett i Norge. Som følge av tildeling av i alt fire
UMTS-konsesjoner i 2000, og konsesjonstildelingen som planlegges
gjennomført ved auksjon i løpet av 2001, vil vi
få flere selskaper som kan tilby mobiltjenester med basis
i egen infrastruktur.
Konsesjon etter teleloven for opprettelse og drift av mobilkommunikasjonssystemer
består i realiteten av to separate tillatelser, nærmere
bestemt av en tjenestekonsesjon etter teleloven § 2-1
og en frekvenstillatelse etter teleloven § 5-2.
Kravet om tjenestekonsesjon følger av teleloven § 2-1
første ledd for tilbydere med sterk markedsstilling, og
av teleloven § 2-1 tredje ledd. Kravet om frekvenstillatelse
følger av teleloven § 5-2. Kravet om
frekvenstillatelse gjelder uavhengig av om vedkommende har sterk
markedsstilling eller ikke.
Teleloven inneholder ikke egne bestemmelser for hvordan tildeling
av tillatelser etter loven skal skje.
I konsesjoner for DCS 1800 og UMTS har det blitt stilt vilkår
om betaling av årlig avgift for bruksretten til frekvenser.
Ved tildelingen av UMTS-konsesjonene fremgikk ikke det nærmere
beregningsgrunnlaget for avgiftens størrelse av vedtaket,
men det ble satt vilkår om en engangsavgift i konsesjonene.
Etter departementets syn er det behov for å klargjøre
hjemmelsgrunnlaget for å kunne tildele tillatelser etter
teleloven ved auksjon slik Stortinget har bestemt. Utkast til forskrift
om tildeling av frekvenstillatelser ved auksjon vil på vanlig
måte bli sendt på høring blant aktørene
før den vedtas og det vil da bli gjort nærmere
rede for hvilke av forvaltningslovens saksbehandlingsregler en vil
foreslå å fravike.
I kap. 5.2 i proposisjonen foreslås endringer i bestemmelsene
om bruksendringer (§ 3-6).
I § 3-6 om tillatte bruksbegrensninger foreslås
det å utvide bestemmelsens virkeområde til eksplisitt å gjelde
også radio- og teleterminalutstyr, å begrense retten
til å gjennomføre bruksbegrensninger i telenett og
teletjeneste og, som en følge av dette, også å foreta redaksjonelle
endringer.
Det er viktig at retten til å gjennomføre så betydningsfulle
tiltak som bruksbegrensninger, det vil først og fremst
si å nekte tilkopling av eller å frakople sluttbrukerutstyr,
begrenses og går klart frem av ordlyden, også når
bruksbegrensningen gjennomføres på bakgrunn av
mangler ved radio- og terminalutstyr.
Radio- og teleterminalutstyr som normalt tilfredsstiller fastsatte
standarder kan selges fritt uten individuell tillatelse.
Det er likevel behov for tilbyder av tilgang til offentlig telenett
og offentlig teletjeneste å kunne nekte tilgang for eller
frakople slikt utstyr dersom det ikke tilfredsstiller de grunnleggende
krav som gjelder for radio- og teleterminalutstyr, utstyret forårsaker
skadelig interferens eller alvorlig skade på telenettet.
Endringen av varslingsplikten innebærer en skjerping
i forhold til gjeldende rett. Den vil medføre at telemyndigheten
alltid skal ha melding dersom tilbyder gjennomfører bruksbegrensninger.
Også regler om når bruksbegrensninger skal
opphøre, foreslås tatt inn i loven.
Etter departementets syn innebærer de endringer det
nå gjøres fremlegg om, en begrensing av tilbydernes
adgang til å gjennomføre bruksbegrensninger. Videre
er varslingsplikten til myndigheten vedrørende frakobling
skjerpet, og dette bør ivareta også konkurransehensynet.
Bestemmelsen regulerer ikke tilbydernes muligheter til å inngå privatrettslige
avtaler om tillatelse til bruksbegrensninger f.eks. ved misligholdsbeføyelser.
Her er det ingen endring i forhold til tidligere.
I kap. 5.3 i proposisjonen foreslås en ny bestemmelse
om ugyldighet (§ 3-8). Forslaget innebærer
at avtale i strid med loven eller vedtak fastsatt i medhold av loven
er ugyldig mellom partene.
En ny bestemmelse om ugyldighet for avtaler som finnes å være
i strid med loven vil gjøre det klart at teleloven og øvrig
teleregulering både skal sikre offentlige og private interesser.
En klargjøring av avtalenes sivilrettslige virkninger vil
forsterke lovens preventive virkning samtidig som partene også kan
se bort fra kontrakten og innrette seg uavhengig av ugyldige avtaler.
Bestemmelsen vil dermed indirekte også styrke gjennomslagskraften
til de øvrige materielle bestemmelsene i loven.
I lovens kap. 4 foreslås det inntatt bestemmelser om
nødmeldingstjeneste og nødanrop (§ 4-4
a og § 4-4 b).
Bestemmelser om nødmeldingstjeneste og nødanrop
har hittil stått i forskrift om offentlig telenett og teletjeneste § 2-8.
Etter Samferdselsdepartementets syn tilsier den samfunnsmessige
betydningen av å verne liv, helse og materielle verdier
at disse bestemmelsene fastsettes i lov.
Etter forslagene skal anrop til nødmeldingstjeneste
være gratis for sluttbrukerne og ikke kreve bruk av noen
former for betalingsmidler fra noen type telefoner.
Telenor mener tilbydernes plikt til å tilby nødmeldingstjeneste
bør nedfelles i loven, og ikke bare i forskrift om offentlig
telenett og offentlig teletjeneste og videre at det i loven på samme
måte som i forskriften bør inntas et forbehold
om at opprinnelsesmarkering skal være teleteknisk mulig.
NHO peker på at bestemmelsen gir en nødvendig presisering
av den regulering på området som har vært gjeldende
til nå. Det bør være selvsagt at anrop
til nødmeldingstjenester skal kunne foretas fra alle typer telefonutstyr
uten at det kreves betaling og legger vekt på viktigheten
av sikker geografisk lokalisering uansett hvilken teknologi som
ligger til grunn. Forbrukerrådet støtter at anrop
til nødetatene skal være gratis.
Departementet viser til at offentlignettforskriften § 2-8
er en utdyping av loven. Den delen av kravet i forskriften § 2-8
som bør gjelde generelt er foreslått tatt inn
i loven i stedet for i forskrift fordi den retter seg mot både
offentlig og privat telenett.
I kap. 5.5 i proposisjonen behandles forslag om nytt håndhevingstiltak
knyttet til Post- og teletilsynets utvidete ansvar på EMC-området
(§ 7-4 nytt annet ledd).
Slik bestemmelsen i dag er formulert, gir § 7-4 første
ledd hjemmel til å pålegge at virksomheten skal opphøre
dersom kravene fastsatt i eller i medhold av loven ikke oppfylles.
Det foreslås en mindre endring i § 7-4
første ledd for å klargjøre hva påbud
fra telemyndigheten ved ulovlig virksomhet kan gå ut på.
Pålegg om opphør må rettes mot det ulovlige
forholdet, ikke mot virksomheten som sådan.
Det foreslås videre et nytt annet ledd i § 7-4.
Telemyndigheten foreslås her gitt en særskilt
hjemmel for å gripe inn overfor utilsiktet utstråling
fra annet enn telekommunikasjon med pålegg om retting og endring
mv.
Bestemmelsen som foreslås inntatt som nytt annet ledd
er en nødvendig hjemmel for å gi telemyndigheten
adgang til å gripe inn for å sikre lovens formål
og Post- og teletilsynets utvidede ansvar på EMC-området.
Etter departementets syn gir bestemmelsen hjemmel for å gripe
inn mot alle former for utilsiktet stråling som forstyrrer.
For å klargjøre dette ytterligere, endres utkastet
i tråd med merknad fra Telenor.
I kap. 5.6 i proposisjonen behandles endringer i taushetspliktbestemmelsene
(§ 9-3 og ny § 9-4).
Gjeldende § 9-3 har bestemmelser om taushetsplikt,
hvoretter tilbyder av tilgang til telenett eller teletjenester og
teleinstallatør plikter å bevare taushet om innholdet
av telekommunikasjon og andres bruk av denne, herunder opplysninger
om tekniske innretninger og fremgangsmåter.
Med gjeldende ordlyd er ikke radio- og kabel-TV-installatører
uttrykkelig underlagt taushetsplikt. Taushetsplikten som følger
av bestemmelsen bør gjelde alle installatører
av nett som kan nyttes for telekommunikasjon og som det er gitt
regler for med hjemmel i teleloven. Det er ønskelig at
dette fremgår uttrykkelig ved bruk av fellesbetegnelsen
installatør.
Det bør videre fremgå klart av bestemmelsen
at taushetsplikten også gjelder teknisk kontrollorgan så langt
organets virksomhet er regulert av teleloven.
Det foreslås en ny bestemmelse, § 9-4,
om rett til å utlevere opplysninger til annen stats telemyndighet uten
hinder av lovbestemt taushetsplikt.
Telemyndigheten har behov for en tilsvarende hjemmel i teleloven
som konkurransemyndighetene nå har i konkurranseloven § 1-8.
Begrunnelsen for den nye bestemmelsen vil i hovedsak være
sammenfallende med begrunnelsen for fremlegget i Ot.prp. nr. 97
(1998-1999) Om endringer i konkurranseloven.
Bestemmelsen er forutsetningen for at avtaler om informasjonsutveksling
som Norge inngår med andre stater, skal kunne oppfylles.
Formålet med utveksling av informasjon må være å fremme
hensynet til en effektiv håndheving av telelovgivningen.
I kap. 5.7 i proposisjonen behandles endringer i bestemmelsene
om gebyr (§ 10-1).
Tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 e slår
fast at krav om betaling av gebyr vil være tvangsgrunnlag
for utlegg kun dersom det følger av særskilt lovbestemmelse.
Gebyr fastsatt med hjemmel i teleloven bør være tvangsgrunnlag
for utlegg for å effektivisere det offentliges, i dette
tilfellet Post- og teletilsynets, arbeid med å inndrive
kravene. Det foreslås derfor inntatt en uttrykkelig bestemmelse
i § 10-1 annet ledd om at vedtak om gebyr er tvangsgrunnlag
for utlegg.
I kap. 5.8 i proposisjonen behandles bestemmelsene om ekspropriasjon
(§ 10-2).
§ 10-2 gir regler om eiendomsinngrep. I tillegg gjelder
lov 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eigedom
også på telekommunikasjonsområdet, jf. § 2
nr. 9.
§ 10-2 første ledd bestemmer at tilbyder av
offentlig telenett eller teletjeneste som Kongen utpeker kan gis
rett til selv å treffe vedtak om anbringelse mot vederlag
av telenett og utstyr for telekommunikasjon. Samferdselsdepartementet
har utpekt de konsesjonerte tilbyderne som nå har dekningsforpliktelser
på fastnettet og mobilnettene etter § 10-2
første ledd. Fra flere hold, blant annet fra kabel-TV-hold,
er det imidlertid reist spørsmål om regelen innebærer
en urimelig diskriminering av tilbydere uten dekningsforpliktelser.
Samferdselsdepartementet foreslår § 10-2
første ledd opphevet.
Etter oreigningsloven § 2 nr. 9 vil ekspropriasjon til
teleformål normalt skje ved lensmannsskjønn, jf. oreigningsloven § 17.
Det foreslås inntatt en ny bestemmelse i nytt tredje ledd
om at skjønnet skal avholdes som lensmannsskjønn,
og i samme ledd at Kongen gis myndighet til å gjøre
unntak i den enkelte sak.
Departementet mener at svaret på spørsmålet
om § 10-2 første ledd bør oppheves
eller ikke, jf. merknader fra høringsinstanser, først
og fremst vil bero på en avveining mellom hensynet til
ikke-diskriminering og like konkurransevilkår på den
ene side og mulighetene for en tilbyder til å oppfylle
pålagte dekningsforpliktelser på den annen side.
Departementet har kommet til at i § 10-2 første
ledd vil kunne virke konkurransevridende i forhold til tilbydere
som ikke kvalifiserer til utpeking som nevnt, og bestemmelsen bør
følgelig oppheves.
Gjeldende teleregulering er, i tillegg til å gi bestemmelser
om ekspropriasjon, innrettet mot å gi nye tilbydere rett
til samtrafikk og til samlokalisering. Fremføringsveiene
(kanalanlegg, tunneler og rør for kabler, master og plattformer
for radioantenner mv.) utgjør en stor kostnadskomponent
ved anlegg av ny teleinfrastruktur. Det vil være ressursbesparende
og gi store driftsfordeler dersom man i større grad enn
i dag kan sikre nye tilbydere av infrastruktur tilgang til eksisterende
ressurser for fremføring og få til en bedre koordinering
ved nybyggingsaktivitet. Departementet har nedsatt en bredt sammensatt
arbeidsgruppe med representanter for berørte offentlige
myndigheter og markedsaktørene, der hovedspørsmålet
er å utrede rettslige og praktiske forutsetninger for å få til
felles fremføring. Utredningen forutsettes gjennomført
i første halvdel av 2001 og vil bli fulgt opp på egnet måte.
Komiteen forutsetter at framtidig bruk
av auksjon ved tildeling av telelisenser må forelegges
Stortinget, med unntak av lisenstildeling som anses å være av
begrenset omfang som for eksempel ved tildeling av frekvenser til
bruk ved lokale aksessnett.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser
til Innst. S. nr. 146 (1999-2000), hvor en enstemmig samferdselskomité støttet
Regjeringen i at utlysning av konsesjoner for UMTS-lisenser skulle
foretas ved anbudskonkurranse, der dekningsgrad og utbyggingshastighet
ville være viktige kriterier for tildeling.
Flertallet viser til at utviklingen i en del europeiske
land hvor auksjon ble brukt ved tildeling, viser at dette var en
riktig vurdering. Det finnes flere eksempler på at de aktører
som vant lisenser har pådratt seg store gjeldsproblemer,
og dette har skapt usikkerhet knyttet til utbygging og implementeringen
av UMTS.
Flertallet legger imidlertid til grunn at de samme
incentiver for dekningsgrad ikke er nødvendig ved ny utlysning
av konsesjoner for mobilnett som allerede har høy dekningsgrad
- slik det er i nettet for andre generasjons mobilsystemer.
Flertallet viser i den forbindelse til St.prp.
nr. 1 (2000-2001), hvor det heter:
«På bakgrunn av at Telias DCS 1800
konsesjon er falt tilbake til staten og at det er ytterligere ledige
frekvenser både i 900 og 1800 frekvensbåndet,
vil Samferdselsdepartementet i 2001 lyse ut nye konsesjoner for
utbygging av andre generasjons mobilsystem med tilhørende
frekvenstillatelser. De frekvensene for andre generasjons mobilsystem
som skal tildeles i 2001, er ikke i det samme frekvensbåndet
som de som vil bli tildelt senere i høst for tredje generasjons
mobilsystem (UMTS)
Det legges opp til at
Samferdselsdepartementet utlyser og tildeler de nye konsesjonene
for andre generasjons mobilsystem og at dette skjer i løpet
av 2001. Tildelingen vil skje ved auksjon.»
Flertallet legger til grunn at arbeidet med tildelingen
av nye konsesjoner for andre generasjons mobilsystem er i gang i
Samferdselsdepartementet, og at markedsaktørene har innrettet
seg etter dette.
Flertallet viser for øvrig til at de
eksisterende andre generasjons mobiloperatører er i sine
konsesjoner pålagt betydelige dekningsforpliktelser, og
har en dekning på om lag 94 pst. av befolkningen. Flertallet legger
til grunn at det kan stilles krav til søkernes kompetanse,
seriøsitet og økonomi også ved en auksjon.
På denne bakgrunn støtter flertallet Regjeringens
forslag til endringer i § 2-1.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Sosialistisk
Venstreparti vil vise til at auksjon ikke har vært
brukt ved tildeling av telelisenser tidligere. Å bygge
mobilnett er meget kapitalkrevende. Auksjon vil øke utbyggingskostnadene
innen området med dekningsplikt og heve den økonomiske
terskelen for å delta.
Stortinget har i stedet valgt å legge vekt på at
de mindrekostnadene man får ved ikke å bruke auksjon innen
området med utbyggingsplikt, kan utbyggerne i en anbudskonkurranse
benytte til å bygge nett der det ikke er bedriftsøkonomisk
lønnsomt i områdene uten utbyggingsplikt.
Disse medlemmer vil vise til at i en del europeiske
land hvor auksjon ble brukt ved tildeling av UMTS-lisenser så har
det ført de aktørene som vant lisenser ut i store
gjeldsproblemer. Det har skapt usikkerhet knyttet til utbyggingen
og implementeringen av UMTS. Dette er en uheldig virkning av å bruke auksjon.
Disse medlemmer vil vise til den norske stats
sterke finansielle situasjon heller ikke nødvendiggjør
bruk av auksjon. Det er ikke en selvfølge at staten skal
utnytte sitt inntektspotensial maksimalt.
Om det på et senere tidspunkt skulle bli aktuelt å ta
i bruk auksjon, vil det kreve endringer i teleloven. Disse
medlemmer støtter derfor forslaget om at det innføres
en hjemmel i teleloven for bruk av auksjon ved tildeling av lisenser.
Komiteen forutsetter at bestemmelsene
om bruksbegrensninger ikke kan bidra til å hemme konkurranseutviklingen.
Komiteen støtter Regjeringens
forslag om å skape likhet for tilbyderne ved å avskaffe
den spesielle adgangen tilbydere med dekningsforpliktelse i dag har
til selv å kunne treffe vedtak om ekspropriasjon.
Komiteen vil peke på effektiv ressursbruk
for framføring av infrastruktur, og vil be Regjeringen komme
tilbake til Stortinget med dette på egnet måte.