Det er i overkant av 120 000 ulike slektsnavn i Norge.
Under 1 pst. av alle slektsnavn er frie, mens over 2 mill.
mennesker av en befolkning på 4,5 mill. har frie slektsnavn.
Nesten 18 pst. har mellomnavn. For mer navnestatistikk vises til
NOU 2001:1 punkt 6.2.
Slektsnavn kan man etter navneloven få på en
av følgende seks måter: ved fødsel, adopsjon,
ekteskap, bevilling, melding til folkeregisteret eller som såkalt biperson
iht. navneloven § 10, dvs. at navneendring skjer
som følge av at ektefelle eller foreldre endrer slektsnavn.
Ved fødsel skal barnet ha foreldrenes slektsnavn dersom
disse har felles slektsnavn. Ellers kan foreldrene velge hvilket
av deres slektsnavn barnet skal ha. Tilsvarende gjelder ved adopsjon.
Ektefeller kan velge å ta den enes slektsnavn som felles
slektsnavn, noe som krever samtykke fra begge. De kan også velge å beholde
eget slektsnavn. Man kan ikke velge som felles slektsnavn et slektsnavn
som er ervervet ved tidligere ekteskap. Slektsnavn ervervet ved
ekteskap kan beholdes dersom ekteskapet oppløses, og kan
også beholdes i et nytt ekteskap. Ugifte samboende kan
ikke velge navn på linje med ektefeller.
Departementet (fylkesmennene) kan etter søknad gi bevilling
til å skifte slektsnavn eller endre dets skrivemåte.
Navneloven § 6 har regler om at bevilling «vanligvis» ikke
skal gis for navn med utenlandsk klang eller skrivemåte,
navn som er i bruk som fornavn og som ikke opprinnelig er slektsnavn,
og historiske, utdødde eller utenlandske navn som er vanlig kjent
i landet. Etter navneloven § 7 skal bevilling
til frie slektsnavn gis med mindre særlige grunner taler mot
det. Frie slektsnavn er alle slektsnavn med 500 bærere
eller flere. Beskyttede slektsnavn kan bare tas dersom samtlige
bærere samtykker.
Etter § 9 kan man ta en av foreldrenes, adoptivforeldrenes,
steforeldrenes eller fosterforeldrenes slektsnavn dersom det ikke
er ervervet ved giftermål. Det å ta ste- eller
fosterforeldrenes slektsnavn krever vedkommendes samtykke. På visse
vilkår kan man også ta navn på gårdsbruk
som slektsnavn. Videre kan man ta et slektsnavn som man har særlig
tilknytning til og som det er viktig for vedkommende å få,
f.eks. kan man etter lang tids (ulovlig) faktisk bruk få bl.a.
besteforeldrenes slektsnavn. Som hovedregel kan man ikke ta beskyttede
slektsnavn som har blitt båret lenger ut i slekten enn
dette.
Det er ikke adgang til å velge to slektsnavn (dobbelt
slektsnavn). Det er heller ikke adgang til å velge ektefellens
slektsnavn eller mellomnavn som mellomnavn. For å få bevilling
til et dobbelt slektsnavn, er departementets praksis at man vanligvis
må ha brukt navnet som dobbelt slektsnavn i minst ca. 30 år.
Det er to sentrale bestemmelser som begrenser hvilke navn som
kan tas som fornavn. For det første kan det ikke velges
navn som kan være til ulempe for den som skal bære
det. For det andre kan det som hovedregel ikke velges fornavn som
er eller har vært i bruk som slektsnavn.
Mellomnavnet er et personlig navn og er ikke en del av slektsnavnet.
Med visse begrensninger kan følgende tas som mellomnavn:
En av foreldrenes mellomnavn eller slektsnavn som ugift, fornavnet
til en av foreldrene med ending som viser slektskapet, adoptivbarns
tidligere slektsnavn eller adoptivforeldres nåværende
eller tidligere slektsnavn, eget slektsnavn der man tar nytt felles
slektsnavn ved giftermål og en av oldeforeldrenes eller
besteforeldrenes slektsnavn som ugift.
I flere land er det vanlig å ta en av foreldrenes eller ektefellens
fornavn som slektsnavn for barna. Navnet kan som hovedregel bare
tas dersom det ikke allerede er i bruk i Norge. Hvis navnet er beskyttet,
kan det som hovedregel bare tas hvis man har fått samtykke fra
samtlige bærere.
I noen kulturer er det vanlig å ha tre navn: Eget (for)navn,
fars navn og farfars navn. Navneloven hinder også disse
i å videreføre sin navnetradisjon fullt ut i Norge.
Folkeregistrene behandler navnesakene ved første gangs
navnevalg. Fylkesmannen er klageorgan. Fornavns- og enkelte mellom-
og slektsnavnsendringer kan skje ved melding til folkeregisteret.
For øvrig trenger endring av navn bevilling fra fylkesmannen. Departementet
er da klageorgan. Statens ungdoms- og adopsjonskontor (SUAK) behandler
første gangs navnesaker i forbindelse med adopsjon.
Etter departementets praksis er det et krav at man har domisil
(varig bosted og opphold) i Norge får å kunne
endre navn her i landet etter norsk navnelov uavhengig av om vedkommende
er norsk statsborger eller ikke. Enkelte andre land legger statsborgerskapet til
grunn.
Det brukes i underkant av 14 årsverk i året
på å behandle navnesaker.