Proposisjonen fremmes med sikte på å gjennomføre
endringer i lov 18. juli 1958 nr. 2 om offentlige tjenestetvister.
Endringene gjelder tjenestemannsorganisasjonenes forhandlingsrett
i statlig sektor. Vilkårene for å få forhandlingsrett
er nedfelt i tjenestetvistloven §§ 3,
4 og 6. Slik rett har tjenestemannsorganisasjoner, hovedsammenslutninger
og yrkesorganisasjoner, såfremt vilkårene er oppfylt.
Departementet fremmer med dette forslag til enkelte endringer i
vilkårene for forhandlingsrett.
Departementet fremmer også forslag til endring av lovens
virkeområde. Det er kun tale om en mindre justering som
vil innebære at lov av 4. mars 1983 om statens tjenestemenn
og lov om offentlige tjenestetvister får samme virkeområde.
Departementet vil dessuten foreslå ny lovhjemmel
for å føre arbeidstakere ut av loven.
Foreliggende lovforslag er i hovedsak fremsatt på bakgrunn
av arbeidet som er utført i 2 partssammensatte utvalg.
Departementet har på bakgrunn av hva som har fremkommet
i de ovennevnte utvalgsarbeid, valgt å fremme en proposisjon
der lovforslagene har som formål å opprettholde
og styrke hovedsammenslutningenes posisjon i det statlige tarifforhandlingssystemet.
Som følge av at stillingshjemmelsystemet ble endelig
opphevet av Stortinget 22. mars 2001 med virkning fra 1. oktober
2001, har henvisningen i loven til organisert statsstilling mistet
mye av sin betydning. Det foreligger ikke lenger organiserte statsstillinger
i budsjettmessig sammenheng, idet statlige virksomheter innenfor
sine budsjettmessige rammer står fritt til å inndra
og opprette stillinger.
Antall overenskomstlønte arbeidstakere er i de senere år
betydelig redusert og det tradisjonelle skillet mellom tjenestemenn
og de såkalte statsarbeidere er nærmest borte.
Departementet foreslår derfor at tjenestetvistlovens
omfangsbestemmelse igjen knyttes til det opprinnelige hovedvilkår
fra 1958 «ansatt i statens tjeneste». Lovens krav
vil da være at arbeidstakeren må være
helt eller delvis ansatt i statens tjeneste.
Virkeområdet for tjenestetvistloven foreslås
gjort sammenfallende med tjenestemannsloven, jf. denne lovs § 1
nr. 1. Departementet kan ikke se avgjørende argumenter
som tilsier at tjenestetvist- og tjenestemannsloven bør
ha ulikt anvendelsesområde og foreslår at begge
lover får samme ordlyd. Lovteknisk er dette også en
fordel selv om enkelte presiseringer vil være nødvendige.
Departementet vil foreslå at vilkårene i § 3
for å få forhandlingsrett som hovedsammenslutning
endres. Formålet bak de vurderinger og endringsforslag
som fremkom i en høringsrapport departementet har utarbeidet,
er å videreføre intensjonene i tjenestetvistloven
om at hovedsammenslutningene skal ha en sentral plass og posisjon
i forhold til de frittstående organisasjonene når
det gjelder å utøve forhandlingsretten. Departementet
legger til grunn at det fortsatt er ønskelig med representative
og store organisasjoner som ivaretar et helhetssyn når
det gjelder statlige arbeidstakeres lønns- og arbeidsvilkår.
Departementet opprettholder derfor forslaget om at vilkårene
for å få forhandlingsrett som hovedsammenslutning
endres. Forslaget går ut på at organisasjonene
må representere 5 virksomheter og ha 20 000 medlemmer,
eller representere 3 virksomheter og ha 40 000 medlemmer.
Allerede etablerte hovedsammenslutninger må kun tilfredsstille
gjeldende krav om 10 000 medlemmer og representere 5 virksomheter
(etater).
Departementet vil foreslå at tjenestetvistloven § 3 første
ledd formuleres i samsvar med tarifforhandlingsutvalgets enstemmige
forslag.
For så vidt angår hovedsammenslutninger som
allerede er etablert er departementet enig med utvalget. Her bør
lovens vilkår slik de er i dag opprettholdes. Lovens nåværende
annet ledd omformuleres og blir nytt siste ledd.
Departementet foreslår også endringer i vilkårene for å få forhandlingsrett
som yrkesorganisasjon. Dette betyr at en yrkesorganisasjon må ha
minst 200 medlemmer. Også her vil lovens någjeldende
vilkår opprettholdes for etablerte forhandlingsberettigede
yrkesorganisasjoner.
Hovedsammenslutningene LO Stat, Akademikerne, Yrkesorganisasjonenes
Sentralforbund - Stat (YS-S) og Norsk Lærerlag (NL), som
representerer mellom 80 og 90 pst. av organiserte arbeidstakere
i staten, støtter i hovedsak de fremsatte forslag. Akademikernes
representant i tarifforhandlingsutvalget støttet utvalgets
forslag om å skjerpe vilkårene for å få forhandlingsrett
som hovedsammenslutning. I høringsrunden har imidlertid
Akademikerne endret syn og støtter ikke lenger forslaget.
Denne hovedsammenslutningen ønsker å beholde eksisterende
vilkår uforandret. Innvendingen Akademikerne har mot den foreslåtte
innskjerping av vilkårene er i hovedsak at store virksomheter
som Posten og NSB er blitt ført ut av staten. Dette medfører
en reduksjon i antall statsansatte. Begrunnelsen for de skjerpede
krav synes dermed, etter organisasjonens oppfatning, å være
falt bort.
I tillegg hevder Akademikerne at det er prinsipielt betenkelig
at den lov som regulerer forhandlingsordningen i statstjenesten,
forvaltes av samme forvaltningsorgan som representerer staten i
forhandlinger med organisasjonene. Norges Ingeniørorganisasjon (NITO)
er av den oppfatning at Kommunal - og regionaldepartementet bør
få overført ansvaret for tjenestetvistloven. Dette
for å sikre en enhetlig forståelse av arbeidstvistlovgivningen.
Professor ved BI og mangeårig formann i Arbeidsretten Stein
Evju mener at revisjonen av tjenestetvistloven bør utsettes
i påvente av revisjonen av arbeidstvistloven. Dette på grunn
av overslagseffekten arbeidstvistloven vil kunne ha på tjenestetvistloven.
Det har kommet inn mange merknader til de foreslåtte
endringer til § 3 om vilkårene for forhandlingsrett.
Forhold som blir tatt opp i høringssvarene er svært
forskjellige. De største hovedsammenslutningene LO Stat
og YS-S støtter de fremsatte forslag med den begrunnelse
at man ser det som viktig å styrke forhandlingsordningen
og hovedsammenslutningenes posisjon i staten. Akademikerne ønsker
som nevnt å beholde eksisterende vilkår uforandret.
Departementet har vurdert om man burde avvente endringer i arbeidstvistloven
før man fremmet forslag om endringer i tjenestetvistloven.
Som følge av betydelige endringer på organisasjonssiden
i statlig sektor, har departementet kommet til at endringer i lovens virkeområde
og i vilkårene for forhandlingsrett bør fremmes
nå. Andre endringer, herunder en generell modernisering
av loven bør utstå til et senere tidspunkt.
Departementet vil foreslå at tjenestetvistlovens omfangsbestemmelse
igjen knyttes til det opprinnelige hovedvilkår fra 1958, «ansatt
i statens tjeneste». Lovens krav vil da være at
arbeidstakeren må være helt eller delvis ansatt
i statens tjeneste. Med helt eller delvis ansatt menes at vedkommende
må være ansatt i en heltids- eller deltidsstilling.
Hvorvidt arbeidstakeren er fast ansatt eller ansatt bare for et
begrenset tidsrom, har ingen betydning i relasjon til § 1.
Virkeområdet for tjenestetvistloven bør være sammenfallende
med tjenestemannsloven § 1 nr. 1. Dette innebærer
at tjenestetvist- og tjenestemannsloven får samme anvendelsesområde,
med mindre det med hjemmel i den enkelte lov blir bestemt noe annet for
enkelte arbeidstakergrupper.
I utgangspunktet vil loven gjelde for den som er arbeidstaker
i statens tjeneste. I de tilfelle hvor vedkommende ikke er arbeidstaker
i rettslig forstand vil loven ikke gjelde.
Definisjonen av hvilke arbeidstakergrupper som faller inn under
tjenestetvistloven § 1 første ledd vil
i utgangspunktet måtte bestemmes ut fra en tolkning av denne
bestemmelse. Vilkåret er at vedkommende er arbeidstaker
og ansatt i statens tjeneste, dvs. i en ordinær statlig
virksomhet. Hvilken type stilling vedkommende har, vil være
av underordnet betydning i denne sammenheng. Er vedkommende arbeidstaker
og ansatt i ordinær statlig virksomhet, vil vedkommende være
omfattet av loven. Hjelpebegreper om at vedkommende må sitte
i en «organisert statsstilling» og «være
regulativlønnet» vil etter forslaget til ny § 1
første ledd være uten betydning.
For at loven ikke skal gjelde for arbeidstakere i statens tjeneste,
må den arbeidstakergruppe vedkommende tilhører
være ført ut av loven i medhold av kongelig resolusjon
med hjemmel i lovforslagets § 1 tredje ledd.
Ordinær statlig virksomhet vil være departementer,
direktorater og andre statlige virksomheter som har sin basis i
Grunnloven § 12 tredje ledd. Sentralt for slike
virksomheter vil være at de utøver statlig myndighet,
fordeler tilskudd, samt har kontroll og tilsynsoppgaver. Karakteristisk
for slike virksomheter vil også være at Regjeringen
har full instruksjonsmyndighet og at vedkommende statsråd
har konstitusjonelt ansvar.
Arbeidstakere i statlige forvaltningsbedrifter vil også omfattes
av tjenestetvistloven. Det samme gjelder i utgangspunktet arbeidstakere
i forvaltningsorganer med særskilte fullmakter. Her vil
det imidlertid kunne være nødvendig å vurdere
hvordan den enkelte virksomhet er organisert, samt hva som er bestemt
om de ansattes status.
Arbeidstakere i statlige virksomheter som i lov er organisert
som eget rettssubjekt faller utenfor tjenestetvistloven med mindre
noe annet er bestemt i vedkommende lov. Disse arbeidstakere vil
være omfattet av arbeidstvistloven av 5. mai 1927 nr. 1.
Arbeidstakere ved virksomheter organisert som statsforetak etter
lov av 30. august 1991 nr. 71 vil falle utenfor tjenestetvistloven.
Det samme gjelder arbeidstakere i Statens Jernbanetrafikkselskap
og i Statens Postselskap etter lovendringen av 15. juni 2001 nr.
85. Disse særlovselskaper ble etablert ved lover av 22.
november 1996 nr. 65 og 66. Arbeidstakere som faller inn under lov
av 15. juni 2001 nr. 93 om helseforetak vil også falle
utenfor tjenestetvistloven.
I og med at virkeområdene forutsettes å være
de samme i begge lovene, vil man finne veiledning ved fortolkningen
av tjenestetvistloven § 1 ved å se på hvilke
grupper arbeidstakere som omfattes av tjenestemannsloven § 1
nr. 1. Departementet understreker imidlertid at tolkning av lovens
virkeområde vil måtte gjøres ut fra en
konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle.
Som en konsekvens av at tjenestetvistloven foreslås å omfatte
alle grupper arbeidstakere i staten, vil den i utgangspunktet også gjelde
for overenskomstlønte arbeidstakere i statens tjeneste.
Denne gruppe har i dag sine lønns- og arbeidsvilkår
fastsatt på grunnlag av tariffavtaler (landsomfattende
overenskomster) i privat sektor. Disse avtaler er opprettet på grunnlag
av arbeidstvistloven. Denne gruppe er sterkt redusert.
Overenskomstlønte arbeidstakere ved Forsvarets verksteder,
overenskomstlønte befal og mannskaper på statens
ikke-militære fartøyer, og intervjuere i Statistisk
sentralbyrå, er blant disse grupper.
Etter en eventuell lovendring må disse grupper enten
føres ut av loven ved kongelig resolusjon, på grunnlag
av foreslått ny lovhjemmel i § 1 tredje
ledd, eller få sine lønns- og arbeidsvilkår
fastsatt i egen tariffavtale etter tjenestetvistloven. Egen tariffavtale
for disse vil være betinget av at hovedtariffavtalepartene er
enige om dette. Beslutter Kongen å føre de nåværende
overenskomstlønte arbeidstakergrupper ut av loven slik
lovforslaget går ut på, vil de opprettholde sin
nåværende status. Fremtidige forhandlinger om lønns-
og arbeidsvilkår vil i så fall fortsatt måtte
føres på grunnlag av arbeidstvistloven.
Departementet vil opprettholde sitt forslag om å etablere
en lovhjemmel som kan benyttes til å føre tjenestemenn
ut av loven. Benyttes en slik adgang vil vedkommende gruppers rett
til å inngå tariffavtale reguleres av arbeidstvistloven.
Departementet er enig med Akademikerne i at en slik lovhjemmel vil
kunne bidra til økt fleksibilitet og tilpasning mellom
statlig og privat sektor. Man kan ikke se bort fra at det i fremtiden
vil kunne oppstå behov for å føre enkelte
statlige ansatte ut av tjenestetvistloven og la de få sine
lønns- og arbeidsvilkår fastsatt etter arbeidstvistloven.
Det er imidlertid Arbeids- og administrasjonsdepartementets forutsetning
at dette på forhånd må undergis en bred drøftelse
med hovedsammenslutningene og de berørte organisasjoner.
Drøftingsretten for så vidt angår denne
gruppe er tatt inn i lovteksten.
Det har i høringssvarene fremkommet uttalelser som kan
tyde på at noen av høringsinstansene er av den
oppfatning at de fremsatte forslag om endringer i materielle krav
for å kunne opprette en hovedsammenslutning eller en yrkesorganisasjon,
innebærer brudd på den frie forhandlingsretten.
Det er departementets oppfatning at det ikke strider mot folkeretten å ha
visse avgrensninger i forhandlingsretten for å sikre representativitet
blant arbeidstakerorganisasjonene. For å kunne stille krav
til organisasjonenes forhandlingsrett er det nødvendig
at kriteriene er objektive og forhåndsfastsatte, samt at det
er adgang til kunne overprøve vilkårene gjennom en
uavhengig og upartisk prosess.
Dette innebærer selvsagt ikke at organisasjoner som
ikke oppfyller lovens vilkår, ikke vil bli hørt.
Selv om det ikke foreligger noen plikt til å føre
forhandlinger eller drøftelser etter tjenestetvistloven
med organisasjoner som ikke fyller vilkårene i § 3,
vil det for eksempel ikke være rettmessig å nekte
en ikke-forhandlingsberettiget organisasjon adgang til en konferanse eller
lignende der organisasjonen kan få ta opp spørsmål
som angår den.
Departementet er enig med utvalget i at de materielle vilkår
for at en tjenestemannsorganisasjon skal få forhandlingsrett
i statlig sektor bør videreføres. Departementet
vil derfor ikke foreslå materielle lovendringer.
Begrepene «etat», «virksomhet» og «tjenestegren» er
tillagt avgjørende betydning i loven. Departementet har
drøftet om virksomhetens ulike organisasjonsformer har
gjort disse begrep uegnet som grunnlag for avgjørelse av
forhandlingsrett mv. Etter en samlet vurdering har departementet
kommet til at begrepene i hovedsak fyller sin funksjon. Det vil
derfor ikke bli fremmet forslag til endringer her.
Begrepet «etat» vil stort sett korrespondere
med begrepet «virksomhet». Departementet er enig
med utvalget i at betegnelsen etat erstattes med virksomhet. Denne
endring er innarbeidet i forslaget til lovtekst. Begrepet virksomhet
kom inn i Hovedavtalen i staten i 1980 og er siden innarbeidet i
denne tariffavtale og i de tilpasningsavtaler som er opprettet.
Departementet vil foreslå at begrepet tjenestegren heller
ikke ved denne lovendring blir definert i loven. Hvorvidt man står
overfor en egen tjenestegren eller ikke må bestemmes i
hvert enkelt tilfelle. Tjenestetvistkomiteens vurdering
av dette spørsmål som ble gjort i 1956, anses
fortsatt å være gjeldende rett, jf. Ot.prp. nr.
20 (1958).
Kravene i tjenestetvistloven for å få forhandlingsrett
som en hovedsammenslutning fremgår av lovens § 3
første og annet ledd. Kravene i første ledd går
på størrelse og representativitet. Medlemstallet
i loven er satt til 10 000. De forhandlingsberettigede medlemsorganisasjoner
må dessuten representere minst fem etater.
Med bakgrunn i ønsket om å opprettholde og
styrke hovedsammenslutningenes plass og posisjon er departementet
kommet til at antallet medlemmer bør økes til
20 000. Alle etablerte hovedsammenslutninger har i dag
mer enn 20 000 medlemmer. Departementet foreslår
det samme antall medlemmer også for landsomfattende organisasjon
av undervisningspersonell etter lovens § 6 nr.
3. Forslaget om 20 000 medlemmer får også støtte
fra flere departementer, samt to av de tre hovedsammenslutninger.
I tillegg til kravet om størrelse stiller loven også krav
om at en hovedsammenslutning skal ha en viss bredde og representativitet.
I dag er kravet at de tilsluttede forhandlingsberettigede tjenestemannsorganisasjoner
skal representere minst 5 virksomheter (etater), jf. tjenestetvistloven § 3
tredje ledd. Dette innebærer at det må være
minst én organisasjon fra 5 forskjellige virksomheter hvor
organisasjonene hver for seg fyller vilkårene til forhandlingsrett
etter § 3 tredje ledd.
Departementet er enig i dette. De endringer som nå skjer
på organisasjonssiden med oppsplitting og nye allianser,
samt at det innen offentlig sektor skjer omstillinger, fornyelse,
fristilling mv., gjør det svært vanskelig å forutsi
hvordan det statlige tariffområdet vil se ut om få år.
Det kan tenkes at det vil være hovedsammenslutninger som
fyller vilkåret til antall medlemmer, men ikke vilkåret
til representativitet. På denne bakgrunn kom utvalget til
at det bør være grunnlag for å få forhandlingsrett
for en hovedsammenslutning selv om kravet til 5 virksomheter ikke oppfylles,
men hvor antall medlemmer er det dobbelte. Utvalget foreslår
i innstillingen at det i loven tas inn et alternativt vilkår
for å få forhandlingsrett for en hovedsammenslutning.
Kravene er foreslått satt til 40 000 medlemmer
og 3 virksomheter. Departementet er også enig med utvalget
her. Representativiteten for en hovedsammenslutning kommer til uttrykk
både gjennom antall medlemmer totalt og i hvilke virksomheter
medlemmene er ansatt. Ved vurderingen av om lovens vilkår
er oppfylt skal begrepet tjenestemannsorganisasjon forstås
på samme måte som i dag. I tillegg kan man inkludere
yrkesorganisasjoner.
Det er etter departementets oppfatning ikke i tilstrekkelig grad
klarlagt om en organisasjon som tilfredsstiller kravene i § 3
fjerde ledd (yrkesorganisasjon) vil kunne medregnes ved beregningen
av om vilkårene for å være en hovedsammenslutning
er oppfylt. Departementet kan ikke se at det er noen reelle grunner
som taler mot at en yrkesorganisasjon ikke bør kunne være
med i en hovedsammenslutning slik at den medregnes på linje
med tjenestemannsorganisasjoner ved beregningen av om lovens vilkår
er oppfylt. Etter departementets oppfatning bør loven legge
til rette for at både tjenestemannsorganisasjoner og yrkesorganisasjoner
bør kunne slå seg sammen og danne en hovedsammenslutning
såfremt de ønsker det, slik at de på den
måten oppnår forhandlingsrett som hovedsammenslutning.
Departementet har kommet til at rettsstillingen bør få et
klart uttrykk i lovteksten.
Ved siste lovrevisjon i 1969 fikk de hovedsammenslutninger som
allerede var etablert, videreført sin forhandlingsrett
på grunnlag av de vilkår som gjaldt før
lovendringen. Utvalget er kommet til at dette prinsippet bør
videreføres, slik at hovedsammenslutninger som allerede
er etablert fortsatt bare må tilfredsstille någjeldende
krav. Departementet slutter seg til dette.
Etter departementets syn er det flere grunner som taler for at
lovens yrkesbegrep og vilkårene for å gi forhandlingsrett,
må presiseres. Utdannelser som danner grunnlaget for yrkesbegrepet
og svært ofte også medlemskap i en yrkesorganisasjon,
må kun være et utgangspunkt når vilkårene
for forhandlingsrett skal vurderes. Det avgjørende vil
være om utdanningen er en forutsetning for utøvelsen
av et nærmere bestemt yrke.
Kravet om at en yrkesorganisasjon må ha minst 50 tjenestemenn
som medlemmer har stått uendret siden loven ble til i 1958.
Ved revisjonen av tjenestetvistloven i 1969 kom komiteen til at
kravet til antall medlemmer burde økes fra 50 til minst
100 medlemmer. Økningen var begrunnet med veksten i antall
tilsatte i det statlige tariffområdet. Flere av organisasjonene gikk
også den gang inn for at kravet til medlemmer burde økes.
Departementets oppfatning var den gang at kravet ikke burde endres.
Begrunnelsen var at det var så kort tid etter at loven
ble til og at man av den grunn burde høste mer erfaring
før en eventuelt endret kravet til antall medlemmer.
På bakgrunn av den utviklingen som har skjedd når
det gjelder økningen i utdanningsnivået og med økende
grad av spesialisering og profesjonalisering innenfor alle yrker,
er departementet av den oppfatning at det nå er rimelig
med en økning av kravet til antall medlemmer. I og med
at også kravene til antall medlemmer for hovedorganisasjonene
skjerpes, finner departementet det ikke urimelig at dette også skal få betydning
for yrkesorganisasjonene. Departementet har kommet til at antall
medlemmer bør økes fra minimum 50 til 200 tjenestemenn
for en yrkesorganisasjon.
Departementet vil ikke foreslå at man går tilbake til
den opprinnelige ordning hvor yrkesorganisasjonenes forhandlingsrett
ble bestemt av Kongen. Departementet er enig med de mange høringsuttalelser
som påpeker at det bør være objektive
kriterier for når en yrkesorganisasjon har forhandlingsrett.
Bestemmelsen skal forstås slik at når en yrkesorganisasjon
tilfredsstiller lovens vilkår, har organisasjonen forhandlingsrett.
Lovens yrkesbegrep er knyttet til den felles utdannelsesbakgrunn
som danner grunnlaget for den enkeltes rett til medlemskap i organisasjonen.
Departementet er av den oppfatning at det må være
en saklig sammenheng mellom forhandlingskravene knyttet til de enkelte
stillinger og det yrkesbegrep som er lagt til grunn ved fastsettelsen
av organisasjonenes forhandlingsstatus.
Departementet vil foreslå at organisasjoner som tilfredsstiller
lovens någjeldende krav og er gitt forhandlingsrett som
yrkesorganisasjon, beholder denne rett etter lovendringen.
For å slå fast at allerede etablerte hovedsammenslutninger
og yrkesorganisasjoner med forhandlingsrett beholder denne, har
departementet valgt å lovfeste dette i nytt fjerde (siste)
ledd i § 3. I stedet for å gjeninnføre
separate og til dels likelydende bestemmelser for begge grupper,
foreslår departementet en felles bestemmelse i et nytt
fjerde ledd. Her omtales begge grupper og bestemmelsen sikrer forhandlingsrett
både for hovedsammenslutninger av tjenestemannsorganisasjoner
og etablerte yrkesorganisasjoner som hadde forhandlingsrett pr.
1. januar 2002, såfremt de oppfyller nåværende
lovs vilkår.
Tarifforhandlingsutvalget fremsatte forslag til et nytt siste
punktum i lovens § 6 nr. 1 første ledd.
Som en følge av endringsforslagene i tjenestetvistloven § 3 foreslås
det at Kongen i statsråd, eventuelt det departement som
har ansvaret for statens lønnssaker (Arbeids- og administrasjonsdepartementet),
bestemmer hvor yrkesorganisasjonene skal fremme sine forhandlingskrav.
Yrkesorganisasjoner med krav om hovedtariffavtale vil kunne forhandle
om sine lønns- og arbeidsvilkår med det departement
som utpekes.
Departementet er enig i utvalgets forslag og vil tilrå at
det etableres en lovhjemmel slik at Kongen kan bestemme hvor yrkesorganisasjonene
skal fremme sine forhandlingskrav. Ingen av høringsinstansene
synes å ha noen innvendig mot etableringen av slik lovhjemmel.
Utskifting av uttrykket «lærere i folkeskolen
og framhaldsskolen» med «undervisningspersonell
i grunnskolen og videregående opplæring» er
foreslått i § 6 nr. 3. Endringsforslaget
innebærer at også undervisningspersonell i videregående
skole vil omfattes av bestemmelsen i § 6 nr. 3.
Begrepet «tjenestegren» står sentralt
i flere sammenhenger. Departementet legger til grunn at undervisningspersonell
i grunnskolen utgjør en egen tjenestegren. Det samme gjelder
undervisningspersonell i videregående skole (opplæring). Dette
er for øvrig i samsvar med tidligere praksis departementet
har lagt til grunn.
Departementet er av den oppfatning at den foreslåtte
endringen kun innebærer en modernisering av lovens begreper
og ikke kan tas til inntekt for hvor forhandlingsansvaret for lærere
bør ligge.