Forholdet til lov av 5. mai 1927 nr. 1 om arbeidstvister

Komiteen viser til at utvalget for tarifforhandlingssystemet også fremmet forslag om endringer i arbeidstvistloven, og at departementet først vurderte om man burde avvente endringer i arbeidstvistloven før man fremmet forslag om endringer i tjenestetvistloven. Komiteen har merket seg at som følge av betydelige endringer på organisasjonssiden i statlig sektor, har departementet kommet til at endringer i lovens virkeområde og i vilkårene for forhandlingsrett bør fremmes nå. Komiteen har også merket seg at andre endringer, herunder en generell modernisering av loven bør utstå til et senere tidspunkt.

Avledet forhandlingsrett etter lovens § 4 siste ledd

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at dersom en hovedsammenslutning eller organisasjon (herunder yrkesorganisasjon) fyller vilkårene for forhandlingsrett, får også underavdelingene rett til forhandlinger om avgrensede, lokale spørsmål for så vidt disse underavdelinger ikke opptar medlemmer utenfor hovedsammenslutningen eller organisasjonen. Avledet forhandlingsrett får enhver tjenestemannsorganisasjon som er medlem av en hovedsammenslutning, det samme gjelder yrkesorganisasjoner når lovens vilkår er oppfylt. Flertallet merker seg at departementet ikke foreslår noen endringer på dette området, og mener at å gjøre avledet forhandlingsrett gjeldende kun for ikke-forhandlingsberettigede tjenestemannsorganisasjoner, slik Arbeiderpartiet foreslår, vil kunne tvinge frittstående yrkesorganisasjoner til medlemskap i en hovedsammenslutning. Flertallet mener dette vil være svært uheldig.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at departementet ikke foreslår endringer av denne bestemmelsen. Disse medlemmer har merket seg at i den grad tjenestetvistloven § 4 gir en yrkesorganisasjon avledet forhandlingsrett, er Tarifforhandlingsutvalget av den oppfatning at bestemmelsen må endres til bare å gjelde hovedsammenslutninger. Disse medlemmer har også merket seg at utvalget legger til grunn at forhandlingsretten for en yrkesorganisasjon må begrenses til kun å omfatte de lønns- og arbeidsvilkår som har naturlig sammenheng med det yrkesbegrep som er lagt til grunn.

Disse medlemmer viser til at LO Stat og YS-Stat støtter lovendringsforlag i høringsrapporten om å følge opp utvalgets forslag slik at den avledede forhandlingsretten i tjenestetvistloven § 4 siste ledd endres til å gjelde tjenestemannsorganisasjoner og underavdelinger av hovedsammenslutninger. Disse medlemmer er enig med utvalget som har utarbeidet høringsrapporten og foreslår at avledet forhandlingsrett kun skal gjelde for ikke forhandlingsberettigede tjenestemannsorganisasjoner, jf. § 3 tredje ledd, som er medlem av en hovedsammenslutning. Disse medlemmer viser til at en forhandlingsberettiget tjenestemannsorganisasjon som er medlem av en hovedsammenslutning har ingen rettslig interesse i å ha avledet forhandlingsrett. Disse medlemmer foreslår følgende endring av lovens § 4 siste ledd:

«§ 4 siste ledd skal lyde:

Hvis en hovedsammenslutning fyller vilkårene for forhandlingsrett, får også underavdelingene rett til forhandling om avgrensede, lokale spørsmål.»

Tjenestetvistloven § 11

Komiteen viser til at lovens § 11 første ledd sondrer mellom hovedtariffavtaler og særavtaler. Forhandlingssystemet i det statlige tariffområdet er basert på partenes frie valg med hensyn til hva som skal reguleres i hovedtariffavtalen og hva som skal utskytes til særavtaler.

Komiteen har merket seg departementets vurdering at etter gjeldende rett beror det på hovedtariffavtalen hva som kan være gjenstand for særavtale. Det vises i denne sammenheng til en dom i Arbeidsretten inntatt i ARD 1999 side 44. Retten la enstemmig til grunn at hva som er forhandlingsgjenstand i tariffperioden, og således kan undergis behandling etter lovens regler om særavtaler, vil bero på «hovedtariffavtalens omfang og hva som er regulert gjennom den». Når hovedtariffavtalen regulerer et spørsmål om lønns- og arbeidsvilkår, og den ikke uttrykkelig eller forutsetningsvis åpner for at den kan fravikes gjennom særskilte forhandlinger, har den enkelte tariffbundne part ikke krav på at interessetvistspørsmål i tariffperioden blir behandlet etter lovens regler for særavtaler og heller ikke undergis voldgiftsbehandling.

Komiteen viser til ovennevnte arbeidsrettsdom og redegjørelsen om saken i proposisjonen, og støtter departementet i at rettstilstanden er klargjort og at det ikke foreslås lovendringer.

Lovens § 29 siste ledd og tjenestemanns­organisasjons krav på hovedtariffavtale

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at departementet ikke har foreslått endringer på dette området. Flertallet er av den oppfatning at dagens ordning fungerer bra og bør fortsette. Når partene ved avslutning av tariffavtale ikke oppnår enighet om bestemte forhold nevnt i § 29 første ledd, kan tvisten bringes inn for Statens lønnsutvalg. Slike tvister kan, etter annet ledd, dersom partene er enige om det, bringes inn for særskilt nemnd som har samme avgjørelsesmyndighet. Flertallet finner ikke grunn for en generelt utvidet bruk av særskilt nemnd.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti har merket seg at det ikke legges frem forslag til endring i §§ 27 og 29. Disse medlemmer ser at det tilsynelatende kan virke som om dagens bestemmelse er klargjørende, men imidlertid kan det se ut som at det er utviklet en praksis hvor behandling i særskilt nemnd nesten ikke forkommer. Disse medlemmer er av den oppfatning at tvister som oppstår, særlig i forbindelse med endring/oppretting av særavtaler, hvor kompleksiteten i tvisten er av en slik art at saken ville bli best belyst gjennom særskilt nemnd. Disse medlemmer ber Regjeringen ta dette med når man skal vurdere spørsmålet videre.

Tjenestetvistlovens virkeområde

Komiteen viser til at departementet foreslår at tjenestetvistlovens omfangsbestemmelse igjen knyttes til det opprinnelige hovedvilkår fra 1958, «ansatt i statens tjeneste». Lovens krav vil da være at arbeidstakeren må være helt eller delvis ansatt i statens tjeneste. Med helt eller delvis ansatt menes at vedkommende må være ansatt i en heltids- eller deltidsstilling. Komiteen har merket seg at hvorvidt arbeidstakeren er fast ansatt eller ansatt bare for et begrenset tidsrom, har ingen betydning i relasjon til § 1.

Komiteen viser også til at virkeområdet for tjenestetvistloven bør være sammenfallende med tjenestemannloven § 1 nr. 1. Dette innebærer at tjeneste­tvist- og tjenestemannsloven får samme anvendelsesområde, med mindre det med hjemmel i den enkelte lov blir bestemt noe annet for enkelte arbeidstakergrupper.

Komiteen støtter forslaget med den forutsetning at grupper som i dag er overenskomstlønte også forblir det etter lovendringen.

Komiteen forutsetter også at det må framgå tydelig av forarbeidene at det foreligger enighet mellom partene før statstjenestemenn tas ut av tjenestetvistlovens virkeområde.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, støtter departementets ønske om hjemmel for å kunne føre ansattegrupper inn under eller ut av lovens virkeområde. Flertallet mener det er selvfølgelig at ansattes organisasjoner skal ha uttalerett dersom det er aktuelt å føre ansatte inn under eller ut av lovens virkeområde, og mener videre at staten bør bestrebe seg på å være lydhør overfor ansattes krav i slike sammenhenger. Flertallet er likevel av den oppfatning at Kongen må kunne ta enkeltgrupper av statsansatte som ikke naturlig hører inn under lov om offentlige tjenestetvister ut av loven, uten full enighet fra de ansattes organisasjoner.

Hovedsammenslutningene og tjenestemanns­organisasjonens forhandlingsrett

Komiteen støtter departementets forslag til endring av tjenestetvistloven § 3 første og annet ledd (nåværende tredje ledd).

Yrkesorganisasjonenes forhandlingsrett

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener det må ligge objektive kriterier til grunn for å oppnå forhandlingsrett, og vil advare mot å gi Kongen eller vedkommende departement mulighet til på skjønnsmessig grunnlag å gi forhandlingsrett til organisasjoner som ikke ellers oppfyller lovens vilkår om representativitet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til forslag om å endre § 3 slik at en får en likestilling mellom tjenestemannsorganisasjoner og yrkesorganisasjoner. Disse medlemmer mener at rapporten som ble utarbeidet i forkant av forslag til lovendringene er mer dekkende. Disse medlemmer vil derfor fremme følgende forslag til § 3 tredje ledd:

«§ 3 tredje ledd skal lyde:

Landsomfattende organisasjon som organiserer arbeidstakere fra ett yrke og som opptar medlemmer både i og utenfor statstjenesten, kan av Kongen eller vedkommende departement gis forhandlingsrett om nærmere fastsatte lønns- og arbeidsvilkår såfremt organisasjonen har minst 200 tjenestemenn som medlemmer og disse utgjør minst halvparten av tjenestemennene i landet innenfor vedkommende yrke.»

Vilkårene for forhandlingsrett

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til merknadene ovenfor og støtter forslagene med de forutsetningene som ligger i tidligere merknader.

Fremsettelse av forhandlingskrav

Komiteen merker seg departementets forslag til ny ordlyd i § 6 nr. 1 første ledd og gir sin tilslutning til endringen. Tilsvarende gjelder også endringsforslaget til § 6 nr. 3.