Den vanligste ordningen internasjonalt er at sentralbankens hovedstyre
eller tilsvarende organ, forestår de pengepolitiske beslutningene,
jf. over. Det finnes imidlertid også eksempler på at
denne oppgaven er lagt til en egen pengepolitisk komité,
jf. bl.a. Storbritannia. I enkelte land, som New Zealand, er den
pengepolitiske beslutningsmyndighet tillagt sentralbanksjefen alene.
Sentralbanksjefen er som regel leder av sentralbankens pengepolitiske
beslutningsorgan. I USA bestemmer den pengepolitiske komiteen selv
den interne organiseringen, men det er tradisjon for at komiteen
ledes av sentralbanksjefen. Internasjonalt ser det ut til å være
utbredt praksis at det sentrale beslutningsorganet i pengepolitikken
er sammensatt av personer med ekspertise innen økonomi
og finans. Flere land har imidlertid ingen særskilte lovbestemte kvalifikasjonskrav
til styremedlemmene, utover det som følger av habilitetshensyn.
Dette gjelder blant annet i Sverige.
Hva som skal legges i begrepene "eksperter" eller "ekspertise"
er ikke opplagt. Opprettelse av styrer i Norge hvor medlemmene har
vært gjenstand for særlige vurderinger med hensyn
til formelle kvalifikasjoner, ble blant annet gjort i forbindelse
med organiseringen av Statens Banksikringsfond og Statens Bankinvesteringsfond.
Av Ot.prp. nr 20 (1990-1991) og Ot.prp. nr. 8 (1991-1992) om henholdsvis
Banksikringsfondet og Bankinvesteringsfondet framgår det at
styremedlemmer skal være kvalifisert og ha kompetanse innenfor
fagområdene økonomi og jus, og for Banksikringsfondets
del måtte medlemmer også være i besittelse
av regnskapsmessig og revisjonsrettslig kompetanse. Regjeringen
har for disse styrene også lagt vekt på at man
finner fram til personer som er tilstrekkelig uavhengige i forhold
til banksystemet.
Etter gjeldende praksis for oppnevning av de fem ordinære
medlemmene til hovedstyret med vararepresentanter, legges det ved
oppnevningen vekt på "et bredt spekter av samfunnsinnsikt",
jf. omtalen i Innst. O. nr. 50 (1984-1985) om lov om Norges Bank s.
36. Krav om at hovedstyremedlemmer skal besitte formelle kvalifikasjoner
vil kunne sikre en sammensetning av hovedstyret med høy
grad av formell kompetanse innenfor ønskede fagområder.
Kompetanse innenfor et fagfelt kan imidlertid opparbeides også uten
at formelle krav nødvendigvis er tilfredsstilt. Behovet
for skjønnsutøvelse ved utvelgelsen av medlemmer
vil kunne være større i slike tilfeller. Uansett om
en stiller som krav at medlemmer skal ha tilstrekkelig formell kompetanse,
må det i alle tilfeller brukes skjønn i vurderingen
av aktuelle kandidater.
Det overordnede hensynet må etter Regjeringens vurdering
være å ha prosedyrer for oppnevning som sikrer
at en får et kompetent og tilstrekkelig bredt sammensatt
hovedstyre. Dagens oppnevningspraksis har enkelte prinsipielle svakheter
i så måte. Når enkeltpartier på Stortinget
hver for seg fremmer kandidater til styret, vil ikke nødvendigvis
hensynet til en helhetlig sammensetning av hovedstyret ivaretas
i tilstrekkelig grad. Hensynet til å sikre en god sammensetning
av styret kan etter Regjeringens oppfatning tilsi at hovedstyremedlemmer
bør foreslås av én og samme instans.
Etter en samlet vurdering går Regjeringen inn for at praksis
for oppnevning av hovedstyrets medlemmer endres. Regjeringen mener
at hovedstyremedlemmer bør vurderes uavhengig av partibakgrunn,
og at disse oppnevnes av Kongen etter tilråding fra Finansdepartementet.
Regjeringen foreslår derfor at en går bort fra
praksisen med at politiske partier på Stortinget nominerer
aktuelle kandidater til Norges Banks hovedstyre med personlige vararepresentanter.
Regjeringen legger vekt på at hovedstyret også i framtiden
skal reflektere en bred bakgrunn og kompetanse, med særlig
vekt på økonomi og finans samt betydelig innsikt
i samfunnsøkonomiske problemstillinger. Regjeringen går
ikke inn for at det stilles særskilte kvalifikasjonskrav
til hovedstyremedlemmene i sentralbankloven, men at faglig kompetanse
i noe grad kan ses atskilt fra formell kompetanse. Det er også i
framtiden viktig at hovedstyret skal være sammensatt av
personer med ulik bakgrunn for å sikre hovedstyrets evne
til å være kritisk til egne vurderinger. Regjeringen
går derfor inn for å videreføre at det
ved oppnevninger til hovedstyret skal legges vekt på et
bredt spekter av samfunnsinnsikt. Medlemmer som oppnevnes må videre
tilfredsstille kravet til habilitet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at de
fem ordinære medlemmene av Norges Banks hovedstyre og deres
personlige vararepresentanter etter sedvane oppnevnes etter forslag
fra stortingsgruppene etter styrkeforholdet på Stortinget.
Ved oppnevning til Norges Banks hovedstyre mener flertallet det
er avgjørende at det ikke kan stilles spørsmål
ved habilitet, og at hensynet til en helhetlig sammensetning ivaretas. Flertallet vil understreke
viktigheten av at hovedstyret reflekterer en bred bakgrunn og samfunnsinnsikt
og bredde i den økonomiske tenkningen som stimulerer til
faglig debatt i styret. Det er viktig at hovedstyret sammensettes
slik at en sikrer hovedstyrets evne til å være
kritisk til egne vurderinger.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, slutter
seg til forslaget om å endre praksisen for oppnevning til
Norges Banks hovedstyre. Endringen bidrar til å tydeliggjøre
rollefordelingen. Dette flertallet mener at den folkevalgte
kontroll bedre kan sikres gjennom en jevnlig vurdering av pengepolitikken,
jf. komiteens merknad under punkt 3.2.2 nedenfor. Dette flertallet legger
til grunn at nytt styre kan oppnevnes med virkning fra 1. januar 2004.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
at dagens praksis for oppnevning av styremedlemmer og vararepresentanter
til Norges Banks hovedstyre bør videreføres. Medlemmene
bør foruten å ha god kunnskap om samfunnsøkonomiske
spørsmål, også ha bred erfaring og innsikt
i generelle samfunnsforhold. Disse medlemmer mener
det ikke er ønskelig med et rent fagøkonomisk
hovedstyre. Internt i Norges Bank finnes et bredt miljø av økonomer
med spesiell kompetanse innen spørsmål om pengepolitikk. Disse medlemmer mener
at dagens praksis fungerer godt og sikrer et bredt sammensatt styre,
der medlemmene har ulik kompetanse og erfaringsbakgrunn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke viktigheten av at departementets intensjoner medfører
at styret får en slik bredde i den økonomiske
tenkningen at det stimulerer til faglig debatt i styret, og unngår
at en ensrettet akademisk retning eller politiske ideologier ukritisk
får dominere pengepolitikken i Norge. Dette innebærer
at finansministeren ikke må falle for fristelsen til ensidig å utnevne
sine egne politiske representanter. Disse medlemmer mener
det er viktig at Stortinget skal ha mulighet til å "godkjenne/akseptere"
kandidater til hovedstyret, og vil derfor foreslå at dette
gjøres gjennom en høring i finanskomiteen.
Disse medlemmer viser til at Regjeringen ikke
har klargjort tidspunktet for endring av hovedstyrets sammensetning.
Dagens representanter har varierende tid igjen av sine verv, og
i tillegg vil endringer i habilitetsreglene gjøre at enkelte
må tre ut av vervene før deres periode er slutt. Disse
medlemmer ønsker at et nytt styre skal oppnevnes
med virkning fra 1. januar 2004, uavhengig av gjenværende
periode for dagens hovedstyremedlemmer.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til den foreslåtte endring om hvem som kan oppnevnes til
hovedstyret i Norges Bank. Disse medlemmer vil advare
mot en slik omlegging. Ved oppnevning fra partigruppene på Stortinget
sikrer man medlemmer i hovedstyret med ulik politisk og samfunnsmessig
bakgrunn. Dette er viktig for å unngå en ensidig
sammensetting av hovedstyret. Hovedstyret skal vektlegge helheten
i økonomien og ikke være eksperter, slik det lett
vil bli med oppnevninger som er mer økonomifaglig orientert. Disse
medlemmer vil understreke at det også lett vil
bli en politisk slagside i en slik oppnevning, som ikke reflekterer
politisk bredde. Beslutninger i hovedstyret bygger i stor grad på politiske
avveininger, og ikke bare strengt økonomifaglige vurderinger,
selv om det ofte forsøkes fremstilt slik. Det viktigste
kriteriet for å sitte i hovedstyret er bred samfunnserfaring,
god dømmekraft og innsikt i økonomiske spørsmål.
En omlegging av oppnevning til hovedstyret kan vanskelig forstås
som annet enn et ønske om større politisk uavhengighet. Disse medlemmer ønsker
ikke en slik utvikling.
Disse medlemmer kan på denne bakgrunn ikke
se at de foreslåtte endringene nødvendigvis vil skape
bedre beslutninger, og vil derfor gå imot de foreslåtte
endringene.
Komiteens medlemmerfra Senterpartiet
og Kystpartiet mener det er fullt mulig å beholde
dagens oppnevningsmåte og samtidig sikre de hensyn som
er angitt fra Regjeringen. Disse medlemmer forutsetter
at dagens praksis med oppnevningsmåten blir beholdt.
Regjeringen mener at det i sentralbankloven bør inntas
et prisnipp om at banken skal informere offentligheten om de vurderinger
som har vært grunnlaget for beslutninger som gjelder pengepolitikken. Etter
gjeldende rett har bankens ansatte og tillitsvalgte taushetsplikt
om bankens "forretningsmessige forhold", jf. sentralbankloven § 12.
Rentebeslutninger og diskusjoner som leder fram til slike, regnes
som forretningsmessige forhold. Hovedstyret selv (eller den som
hovedstyret har gitt fullmakt) kan imidlertid dispensere fra taushetsplikten,
jf. § 12 fjerde ledd.
Praksis internasjonalt går i retning av større
grad av offentlighet rundt pengepolitiske beslutninger, selv om
praksis varierer en del mellom de ulike land. Sentralbanker som
offentliggjør protokoll fra møter i pengepolitiske
beslutningsorganer, refererer i stor grad slike diskusjoner anonymt,
men redegjør uttykkelig for hvem som har sluttet seg til
vedtaket eller hvem som har dissentert, jf. bl.a. praksis i Sverige, England
og USA. Tidspunktet for offentliggjøring av referatene
varierer fra noen uker etter siste møte til rett etter
det påfølgende møtet.
Åpenhet er en viktig side ved utøvelsen av
sentralbankens oppgaver. Etter sentralbankloven § 3 skal
banken informere offentligheten om penge-, kreditt- og valutaforholdene.
Ifølge forskriften om pengepolitikken skal banken jevnlig
offentliggjøre de vurderingene som ligger til grunn for
den operative gjennomføringen av pengepolitikken. Norges
Banks årsberetning, årsregnskap og representantskapets
uttalelse om hovedstyrets protokoller skal etter sentralbankloven § 28
sendes departementet for å forelegges Kongen og meddeles
Stortinget. Budsjett for kommende driftsår skal etter § 27
meddeles departementet. Offentlighetsloven gjelder for Norges Bank som
for andre forvaltningsorganer.
Det er gjennom den pengepolitiske forskriften av 29. mars
2001 lagt vekt på et klart definert og kontrollerbart mandat
for pengepolitikken. Dessuten har banken lagt opp til vesentlig
større åpenhet om grunnlaget for og rapportering
om de pengepolitiske beslutningene. Det blir lagt fram tre inflasjonsrapporter
i løpet av året som analyserer utsiktene for norsk økonomi
og utviklingen i pris- og kostnadsveksten på to års
sikt. Renten vurderes normalt hver sjette uke på egne rentemøter.
Rentebeslutninger offentliggjøres umiddelbart etter rentemøtene
og på et tidspunkt som er kjent på forhånd.
Dette gjelder også om renten ikke blir endret. Det holdes
en pressekonferanse der banken gjør nærmere rede
for rentebeslutningen. Pressekonferansen kan følges direkte
på Internett. Høsten 2002 besluttet banken også å offentliggjøre
strateginotatene for pengepolitikken som utarbeides hver fjerde
måned og behandles i tilknytning til inflasjonsrapportene.
Strateginotatene vil bli gjort kjent ved strategiperiodens utløp
fire måneder etter hovedstyrets behandling. Vurderingene
som ligger til grunn for den operative gjennomføringen
av pengepolitikken omtales fyldig i årsberetningen.
Departementet skrev i høringsnotatet at det er grunner
for å vurdere om det bør være større
grad av offentlighet også rundt hovedstyrets rentebeslutninger. Åpenhet
rundt hovedstyremøtene vil bl.a. bidra til en ansvarliggjøring
for beslutningene. Full åpenhet omkring alle sider av virkemiddelvurderingene og
beslutningsprosessen vil på den annen side kunne virke
hemmende på drøftingene i de pengepolitiske beslutningsorganene.
Det er på denne bakgrunn behov for å balansere
ulike sider ved økt grad av offentlighet.
Etter en samlet vurdering mener Regjeringen at det også i
loven bør inntas et prinsipp om at hovedstyret skal informere
offentligheten om de vurderinger som har vært grunnlaget
for beslutninger som gjelder utøvelsen av pengepolitikken.
Regjeringen antar at lovfesting av et slikt prinsipp vil markere
og kunne legge til rette for å videreutvikle den positive utviklingen
med økt åpenhet og offentlighet knyttet til hovedstyrets
beslutninger. Det legges til grunn at den praksis som utvikles på dette
området trekker på erfaringer fra andre land som
praktiserer offentliggjøring av sentralbankens pengepolitiske
vurderinger.
Det vises til forslag til § 3 nytt fjerde ledd.
Komiteen ser positivt på at
Norges Bank de senere år har lagt opp til større åpenhet
om grunnlaget for de pengepolitiske beslutningene. Komiteen viser
til høringsuttalelsen fra Norges Banks hovedstyre hvor
de skriver:
"Muligheten for innsyn, åpenhet og transparens er
en viktig side og forutsetning for utøvelsen av sentralbankens
oppgaver og tillit til virksomheten."
Komiteen er enig i dette og slutter seg til Regjeringens
forslag til sentralbankloven § 3 nytt fjerde ledd.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
understreke at offentliggjøring av referater fra hovedstyremøtene
er sentralt i åpenheten om beslutningene i Norges Bank,
og forutsetter at det legges til rette for det.
I drøftinger av spørsmålet om uavhengighet
for sentralbanker skilles det gjerne mellom om sentralbanken har
måluavhengighet og/eller instrumentuavhengighet.
Måluavhengighet for sentralbanken følger dersom
formuleringene av de endelige målene for den økonomiske
politikken og de avledede delmålene (valutakursmål
eller inflasjonsmål) for pengepolitikken ikke er forbeholdt
de politiske myndighetene, men i stedet lagt til sentralbanken.
Instrumentuavhengighet er knyttet til sentralbankens selvstendighet med
hensyn til de penge- og valutapolitiske virkemiddelvurderingene
og -beslutningene.
Målet for pengepolitikken og forholdet til statsmyndighetene
varierer mellom land. Enkelte land har i tillegg til instrumentuavhengighet
gitt sentralbanken en viss frihet til også selv å definere
målet for pengepolitikken. Dette gjelder bl.a. i Sverige
og i euroområdet hvor tallfestingen av inflasjonsmålet
har vært overlatt til henholdsvis Sveriges Riksbank og ESB.
En form for måluavhengighet ligger også innenfor
Federal Reserve systemet i USA, hvor pengepolitikken skal søke å fremme
full sysselsetting, stabile priser og moderate langsiktige renter,
men hvor noe mål for inflasjonen ikke er tallfestet. Vanligere
er det imidlertid at sentralbankens uavhengighet er begrenset til
instrumentuavhengighet, mens formuleringen av målene for
den økonomiske politikken, herunder også avledede
delmål for valutakurs eller inflasjon, er definert av de
politiske myndighetene. Dette gjelder bl.a. i Norge, Danmark og
Storbritannia. Det forekommer også at målet for
pengepolitikken er definert nærmere av Regjeringen og sentralbanken
i fellesskap, jf. bl.a. Canada og New Zealand. I Norge er målet
for pengepolitikken fastlagt i forskift av 29. mars 2001.
Forskriften er fastsatt med hjemmel i sentralbankloven §§ 2
og 4. Etter Regjeringens vurdering bør det ikke nå foretas
endringer i loven i forhold til fastleggelsen av målet
for pengepolitikken. Det vises til at dagens ordning fungerer på en
hensiktsmessig måte.
Når det gjelder den nærmere utøvelsen
av pengepolitikken, vises til at Norges Bank er ansvarlig for denne.
Norges Banks fremste virkemiddel er bankens folio- og D-lånsrente.
Foliorenten er den nominelle renten på bankenes innskudd
i Norges Bank. D-lånsrenten er den nominelle renten på bankenes
døgnlån i Norges Bank. Norges Banks hovedstyre
fastsetter sentralbankens folio- og D-lånsrente. Når
banksystemet samlet sett har innskudd på foliokontoen i
Norges Bank, er foliorenten den marginale plasseringsrenten for
banksystemet sett under ett. Foliorenten er da den effektive styringsrenten.
Norges Bank styrer likviditeten i pengemarkedet. Likviditetspolitikken støtter
på den måten opp om de rentesignaler som Norges
Bank gir og bidrar til at endringer i styringsrenten får
bredt gjennomslag i de korte pengemarkedsrentene.
Penge- og valutapolitikken utgjør sammen med budsjett-,
struktur- og inntektspolitikken rammene for den økonomiske
politikken. Budsjettpolitikken og penge- og valutapolitikken må virke
sammen for å bidra til stabil utvikling i produksjon og
sysselsetting. Penge- og valutapolitiske vedtak er derfor en viktig
del av den samlede økonomiske politikken. En foreleggelse
forhindrer imidlertid etter Regjeringens oppfatning ikke at hovedstyret
på fritt grunnlag kan foreta en selvstendig og grundig
penge- og valutapolitisk virkemiddelvurdering.
Foreleggelsesplikten har en oppgave i forhold til informasjons-
og konsultasjonsformål. Plikt til å forelegge
og informere statsmyndighetene er heller ikke uvanlig internasjonalt.
Sentralbankene i Australia og Canada skal for eksempel ha jevnlige
konsultasjoner med statsmyndighetene om pengepolitikken. I Sverige
skal sentralbanken forhåndsinformere myndighetene om viktige
pengepolitiske beslutninger. Dette er også praksis i New
Zealand. I enkelte sentralbanker kan også representanter
for de politiske myndigheter delta i møter i det pengepolitiske
organet. Dette gjelder bl.a. i Danmarks Nationalbank og i ESB.
Heller ikke instruksjonsrett for statsmyndighetene er uvanlig
internasjonalt. Land med inflasjonsstyring som Storbritannia, Canada,
New Zealand og Australia har former for formell instruksjonsrett overfor
sentralbankens pengepolitiske beslutninger.
Regjeringen vil ikke foreslå endringer i sentralbankloven § 2
om foreleggelsesplikt og formell instruksjonsrett for Kongen i statsråd.
Sentralbankloven inneholder ingen eksplisitt sanksjonsklausul.
Enkelte land har innført konkrete sanksjonsprosedyrer overfor
sentralbankens ledelse, dersom sentralbanken ikke oppnår
sine mål. New Zealand er det landet som har gått
lengst i den retning, og hvor sentralbanksjefen kan avsettes dersom ikke
målet om å holde inflasjonene mellom 1 og 3 pst.
oppfylles. I Storbritannia forutsetter en at sentralbanksjefen gir
en særlig redegjørelse for årsakene og aktuelle
tiltak fra Bank of England, dersom inflasjonen havner utenfor målsonen
for inflasjonen på 2,5 pst. +/- 1 prosentpoeng.
Mandatet for pengepolitikken gitt ved forskrift 29. mars
2001 gir etter Regjeringens oppfatning et godt grunnlag for å vurdere
Norges Banks virkemiddelbruk. Departementet gir i de årlige
kredittmeldingene, som legges fram om høsten og hvor det
redegjøres nærmere for bl.a. Norges Banks virksomhet for året
før, en omtale av pengepolitikken sett i forhold til bankens
mandat. Retningslinjene av 29. mars 2001 innebærer
at pengepolitikken har fått en klar rolle i å stabilisere
den økonomiske utviklingen.
Forskriften av 29. mars 2001 gjør det naturlig
at departementets vurdering av Norges Banks utøvelse av
pengepolitikken i kredittmeldingene videreutvikles. Pengepolitikken
skal i henhold til retningslinjene være framoverskuende.
En vesentlig del av virkningene av den politikken som blir ført,
vil først komme noe fram i tid. Inflasjonen som kan observeres
på et bestemt tidspunkt, er således bl.a. et resultat
av styringsrenten og valutakursen i en forutgående periode. Norges
Bank har lagt til grunn en toårsperiode for å vurdere
virkningen av renteendringer på prisstigningen.
Det har de siste årene vært gjort ulike uavhengige vurderinger
av Norges Banks utøvelse av pengepolitikken. Centre for
Monetary Economics tilknyttet Bedriftsøkonomisk Institutt
har gjennom oppnevning av ekspertgrupper vært initiativtaker
til flere Norges Bank Watch-rapporter. Regjeringen legger vekt på at slike
eksterne evalueringer blir videreført. Slike rapporter
vil i sin tur kunne danne et grunnlag for departementets omtale
til Stortinget. Liknende gjennomganger av sentralbankers pengepolitikk
gjøres for øvrig i andre land med inflasjonsstyring,
bl.a. Sverige og New Zealand.
Det vil alltid være usikkerhet rundt anslag for den økonomiske
utviklingen. Etterprøving av anslagene vil imidlertid kunne
gi viktige holdepunkter med hensyn til kvaliteten på det
arbeidet som har vært gjort. Etterprøvingen kan
også gi ny viten og være en viktig del av arbeidet
med å forbedre prognoseverktøyet og forståelsen
av de økonomiske sammenhengene.
Regjeringen vil etter dette ikke gå inn for å uttrykke
sanksjonsklausuler i lovs form, eller konkretisere en sanksjonsprosedyre
nærmere. Regjeringen viser til at Norges Bank, dersom det
oppstår vesentlige avvik mellom den faktiske prisutviklingen
og målet for pengepolitikken, skal redegjøre for årsakene til
dette i sin årsberetning eller på andre måter
dersom omstendighetene skulle tilsi dette, jf. St.meld. nr. 29 (2000-2001)
hvor forskrift av 29. mars 2001 om pengepolitikken ble
presentert og omtalt.
Sentralbanker internasjonalt synes å ha ulike former
for rapporteringsplikt. For eksempel skal Sveriges Riksbank minst
to ganger i året avgi en rapport til Riksdagens finanskomité om
utøvelsen av penge- og valutapolitikken. Riksbanken har
valgt å benytte inflasjonsrapportene til dette. Riksbanksjefen
kan anmode om å få informere Riksdagen om pengepolitikken,
og riksbanksjefen eller en annen representant for banken kan innkalles
til offentlige høringer. ESB sender årsberetning
om virksomheten i nasjonale sentralbanker og penge- og valutapolitikken
i det foregående og inneværende år til
Europaparlamentet, Rådet (Ecofin), Kommisjonen og Det europeiske
råd. Presidenten for ESB og de andre medlemmene av hovedstyret
kan på anmodning fra Europaparlamentet eller etter eget
initiativ uttale seg for parlamentets fagkomiteer. Etablert praksis
er at presidenten for ESB møter for Europaparlamentets
pengepolitiske komité fire ganger i året og for
plenum én gang i året.
I sentralbankloven § 2 fjerde ledd heter det
at "Banken er et eget rettssubjekt, som eies av staten. Riksrevisjonen
fører kontroll med statsrådens myndighetsutøvelse
etter instruks fastsatt av Stortinget". Etter sentralbankloven § 28
skal bl.a. årsberetning og årsregnskap sendes
departementet for å forelegges Kongen og meddeles Stortinget.
I Norge er det praksis for at omtalen av Norges Banks virksomhet
gjøres i den årlige kredittmeldingen. Årsberetning
og regnskap følger meldingen som utrykt vedlegg. I tillegg publiserer
Norges Bank inflasjonsrapporter som redegjør nærmere
for deres virkemiddelvurderinger tre ganger i året. Regjeringen
kan således i utgangspunktet ikke se noe ytterligere behov
for særskilt rapportering om utøvelsen av pengepolitikken
overfor Stortinget.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurdering om ikke å gå inn for å uttrykke
sanksjonsklausuler i lovs form, eller konkretisere en sanksjonsprosedyre
nærmere.
Komiteen mener det er viktig at det jevnlig gjennomføres
uavhengige vurderinger av Norges Banks utøvelse av pengepolitikken.
I tillegg vil komiteen understreke viktigheten av
at en vurdering av pengepolitikken og utøvelsen av denne
forankres i Stortinget. I den årlige kredittmeldingen som
behandles av Stortinget gis en omtale av Norges Banks virksomhet. Komiteen viser
til brev av 16. mai 2003 fra Siv Jensen på vegne
av Fremskrittspartiets stortingsgruppe hvor det bes om en "noe bredere
omtale av pengepolitikken og Norges Bank gjennom Kredittmeldingen".
Det vises videre til finansministerens svar av 21. mai
2003. Komiteen ser positivt på at det vil bli
gitt en noe bredere pengepolitisk omtale i Kredittmeldingen og vil
se det som naturlig at Stortinget ved finanskomiteen gjennom behandling
av denne avholder åpen høring hvor sentralbanksjefen
kan møte.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til Regjeringens vurdering
om at det ikke nå foretas endringer i loven til fastleggelsen
av målet for pengepolitikken.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet, slutter seg til Regjeringens vurdering om at
det ikke foreslås endringer i sentralbankloven § 2
om foreleggelsesplikt og formell instruksjonsrett for Kongen i statsråd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
foreleggelsesplikten burde oppheves. Siden man må anta
at Regjeringen utpeker et kompetent styre, bør styret få den
tillit at de kan bruke sitt beste skjønn uten at hver eneste
rentebeslutning må forelegges finansministeren. Disse medlemmer mener
at foreleggelsen i praksis fungerer som en binding på de
eksterne styremedlemmenes beslutningsfrihet. De stilles overfor
et forslag til vedtak som allerede har vært bekjentgjort
for finansministeren. Rent praktisk vil det kunne være
problematisk for styret å fatte en annen beslutning enn
den som finansministeren er innforstått med, både
siden han da må informeres på nytt før
endelig beslutning fattes, og fordi man er avhengig av at et vedtak
er i havn før det annonserte tidspunktet for offentliggjøring
som er samme dag.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme sak om endringer i sentralbankloven § 2,
slik at foreleggelsesplikten oppheves."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til hva disse medlemmene sa ved endring av valutaforskriften:
"Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti påpeker
at Solidaritetsalternativet har lagt rammene for en vellykket økonomisk
politikk gjennom 90-tallet. Den har bestått av moderate
lønnsoppgjør mellom partene i arbeidslivet der
konkurranseutsatt sektor har fått bestemme rammene for
lønnsutviklingen, en ansvarlig finanspolitikk som ikke
har bidratt til å øke temperaturen i økonomien,
og en pengepolitikk som har opprettholdt en stabil valutakurs. På denne måten
har man klart å holde arbeidsledigheten lav, samtidig som
inflasjonen er holdt på et lavt nivå og den økonomiske
utviklingen for landet stort sett har vært god.
Dette
medlem ser ikke noen grunn for en omlegging av denne vellykkede
politikken. Endringene innebærer sterkere fokus på inflasjon
på bekostning av arbeidsløshet som mål
for den økonomiske politikken. I gitte økonomiske
situasjoner er det en avveining mellom disse. Dette medlem understreker
betydningen av at dette blir et valg som foretas av Stortinget,
ikke av Norges Bank. Forslaget fra Regjeringen medfører
en klarere definering av sentralbanksjefens rolle som overdommer
i den økonomiske politikken. Dersom partene i arbeidslivet
eller Stortinget opptrer uansvarlig etter Norges Banks oppfatning,
vil pengepolitikken brukes til å stramme inn. Sjøl
om et flertall på Stortinget skulle ønske å føre
en mer ekspansiv politikk for å redusere antall arbeidsløse,
kan vi med den foreslåtte ansvarsfordelingen oppleve at
dette motarbeides av Norges Bank gjennom pengepolitikken.
Finanspolitikken
kan i større grad rettes direkte mot de sektorer i samfunnet
der det er behov for inngrep, enten det måtte være
stimulering eller innstramming. Pengepolitikken virker indirekte,
og i like stor grad på alle sektorer. Dette medlem er uenig i
forskyvingen av fokus i den økonomiske politikken i retning
av mindre presise virkemidler.
Hvis Norge opplever
stagflasjon - en situasjon med høy arbeidsledighet og høy
inflasjon samtidig, for eksempel som følge av plutselig
sterk økning i prisen på viktige innsatsfaktorer
- vil pengepolitikken med nye retningslinjer bidra til å forsterke
problemene. Finanspolitisk motkonjunkturpolitikk kan i slike tilfeller
mer effektivt hindre høy arbeidsløshet. Må man
i en slik krisesituasjon endre valutaforskriften, vil dette redusere
troverdigheten til norsk pengepolitikk, med varig høye
renter som resultat. Sjøl om dette ikke ser ut til å være
en sannsynlig utvikling på kort sikt, mener dette medlem
vi bør føre en politikk som kan fungere også i
krisetilfeller."
Disse medlemmer vil ikke nå ta
til orde for å endre forskriften nå, men vil understreke
at Sentralbanken har lagt seg på en snever og lite smidig
tolking av mandatet, som har hatt uheldig innvirkning på norsk økonomi.
Regjeringen legger vekt på at medlemmer og vararepresentanter
til hovedstyret ikke skal ha en egeninteresse i hva hovedstyrets
beslutninger skal gå ut på. De alminnelige habilitetsreglene
i forvaltningsloven om inhabilitet ved bl.a. partsinteresse og når
det foreligger særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten
til vedkommendes upartiskhet, gjelder for medlemmer og vararepresentanter
til hovedstyret. Hensynet til å unngå egeninteresse
har etter Regjeringens oppfatning også vekt utover de tilfeller
som rammes av de alminnelige bestemmelsene i forvaltningsloven.
Hovedstyrets beslutninger påvirker inntjeningsevnen til
næringslivet generelt og kredittinstitusjonene spesielt.
Det er viktig at det er tillit til at hovedstyremedlemmer ikke kan
utnytte sitt verv til å skaffe en særlig fordel
til seg selv, nærstående eller bedrifter vedkommende
er tilknyttet. Blant annet slike betraktninger ligger til grunn
for forskriftene som er fastsatt i medhold av sentralbankloven § 6
sjette ledd om at Kongen kan gi forskrifter om hovedstyremedlemmenes
forhold til andre kredittinstitusjoner og bedrifter. I utredningen
av sentralbankloven i NOU 1983: 39 begrunnet utvalget sitt forslag
om en slik forskriftshjemmel slik (s. 343):
"For det første bør visse typer verv
og virksomheter ikke tillates av hensyn til de interessekonflikter som
kan tenkes å oppstå. Dernest bør loven
neppe inneholde absolutte forbud mot visse former for virksomhet.
Slike forbud vil kunne bli enten for snevre eller for vidtgående.
Utvalget har derfor foreslått at Kongen skal kunne gi forskrifter
om styremedlemmenes forhold til andre kredittinstitusjoner og bedrifter,
jfr. lovutkastets § 6 sjette ledd."
Det framkom ikke innvendinger mot dette under den videre lovbehandling,
jf Ot.prp. nr. 25 (1984-1985) s. 76 og Innst. O. nr. 50 (1984-1985)
s. 36.
Forskriftsreguleringen av interessekonflikter synes etter Regjeringens
vurdering å ha fungert tilfredsstillende. Adgangen til å fastsette
forskrifter har gjort det mulig å gi mer detaljerte og
presise regler enn det som vil være hensiktsmessig å fastsette
i sentralbankloven. Etter Regjeringens syn er dette en styrke ved den
norske reguleringen sammenlignet med reguleringen i sentralbanklovgivningen
i Danmark og Sverige. Disse lovene inneholder mer generelle krav
om at medlemmene ikke kan ha annen stilling eller oppdrag som gjør
dem uskikket til vervet (Sverige) eller at medlemmene må ha
den til stillingen fornødne tillit og aktelse (Danmark).
Regjeringen går derfor inn for å beholde den gjeldende
bestemmelsen om at Kongen kan gi forskrifter om hovedstyremedlemmenes
forhold til andre kredittinstitusjoner og bedrifter. Ingen høringsinstanser
har hatt innvendinger mot dette.
Regjeringen foreslår å utvide kretsen av "politisk inhabile"
i sentralbankloven. Regjeringen legger vekt på at en slik
utvidelse vil bidra til å styrke hovedstyret ved å sette
klare skiller mellom politikere på Stortinget og politikere
og embetsverk i departementene. Forslaget understreker på den
måten betydningen av at sentralbanken skal ha en selvstendig
funksjon i utøvelsen av pengepolitikken.
Regjeringen legger vekt på at avgrensningen av hvem
som ikke kan være med i hovedstyret, ikke blir for vid.
Det kan være uheldig om ellers vel kvalifiserte personer
som det ikke er reell grunn til å utelukke fra vervet,
blir gjort formelt inhabile. Regjeringen foreslår derfor
ikke å utelukke nærstående av embetsmenn
i departementene. En vil her likevel konkret vurdere eventuell oppnevning
av nærstående til embetsmenn ut fra den aktuelle
embetsmannens stilling og arbeidsfelt. Derimot anser Regjeringen
at ingen medarbeidere i Finansdepartementet eller Statsministerens
kontor bør kunne fungere som medlemmer til hovedstyret
og heller ikke nærstående av disse.
Regjeringen anser videre at hensynet til selvstendige vurderinger
i hovedstyret taler for at bare sentralbanksjefen og visesentralbanksjefen
stiller i hovedstyret fra Norges Bank, jf. sentralbankloven § 6 andre
ledd om at sentralbanksjefen og visesentralbanksjefen skal være
leder og nestleder i hovedstyret. Andre medarbeidere i Norges Bank
bør være utelukket. Det samme gjelder nærstående
av medarbeidere i banken, inkludert nærstående
av sentralbanksjefen og visesentralbanksjefen.
De hensyn som er anført i forhold til politikere innen
de konstitusjonelle styreorganer, har etter Regjeringens oppfatning
en viss reell vekt også i forhold til personer med sentral
partipolitisk tilknytning. I den svenske sentralbankloven er det
tatt inn en bestemmelse som utelukker sentralt ansatte i et politisk parti.
Etter Regjeringens syn har imidlertid hensynet til tilliten til
sentralbankens beslutninger mest vekt i forhold til personer tilknyttet
de konstitusjonelle styreorganer, som er Stortinget og Regjeringen.
Det foreslås derfor ikke å inkludere personer
som har en sentral partipolitisk tilknytning i kretsen av personer som
etter loven ikke kan fungere som medlemmer til hovedstyret.
Regjeringen anser at de foreslåtte endringene i habilitetsreglene
bør gjelde på samme måte for vararepresentanter
til hovedstyret samt medlemmer og vararepresentanter til representantskapet.
Regjeringen foreslår etter dette at kretsen av personer
som ikke kan være medlemmer eller vararepresentanter til
hovedstyret utvides fra i dag å omfatte regjeringsmedlemmer,
statssekretærer, andre politiske medarbeidere i departementene
samt stortingsrepresentanter, til i fremtiden også å omfatte
embetsmenn i departementene, medarbeidere i Finansdepartementet
og Statsministerens kontor, andre politiske medarbeidere på Stortinget,
komitésekretærer på Stortinget samt medarbeidere
i Norges Bank. Det foreslås at heller ikke nærstående
av slike personer kan fungere som medlemmer eller vararepresentanter til
hovedstyret. Nærstående til embetsmenn i departementene
skal likevel ikke være utelukket etter forslaget. Nærstående
til medarbeidere i Finansdepartementet og Statsministerens kontor,
både embetsmenn og andre, skal ikke kunne oppnevnes.
Som nærstående regnes etter forslaget slektninger
i rett opp- og nedstigende linje, ektefeller, registrerte partnere,
personer som vedkommende bor sammen med i ekteskapslignende forhold
og barn av disse. En tilsvarende utvidelse foreslås når
det gjelder personer som ikke kan fungere som medlemmer eller vararepresentanter
til representantskapet.
Det vises til forslag til endringer i sentralbankloven § 6
femte og sjette ledd og § 7 tredje ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurdering og forslag til endring av sentralbankloven § 6 femte
ledd og nytt sjette ledd samt endring av § 7 tredje
ledd og at nåværende § 6 sjette
og syvende ledd blir nye syvende og åttende ledd.
Regjeringen anser, i tråd med forutsetningene i høringsnotatet,
at beslutninger om opprettelse, nedleggelse og organisering av Norges
Banks avdelinger i Norge og i utlandet kan følge de alminnelige
kompetansereglene i sentralbankloven. Det innebærer at hovedstyret
har beslutningsmyndigheten mens representantskapet har kontroll-
og budsjettfunksjoner. Regjeringen legger vekt på at det
er en fordel ikke å blande funksjonene til hovedstyret
og representantskapet. Det vises også til at banken ikke
lenger har avdelinger i Norge som omfattes av sentralbankloven § 8.
Regjeringen foreslår etter dette å oppheve
bestemmelsene i sentralbankloven om avdelinger i Norge og utlandet.
Det foreslås å beholde bestemmelsen om at banken
har hovedkontor i Oslo og en bestemmelse om at det kan opprettes
kontorer i Norge og utlandet. Det vises til forslagene om endring
av sentralbankloven § 8 og konsekvensjusteringer
i § 5 tredje ledd og § 9 tredje
til femte ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurdering og forslag til endring av sentralbankloven § 8
og konsekvensjusteringer i form av opphevelse av § 5 tredje
ledd sjette punktum og endring av nåværende åttende
punktum som blir nytt syvende punktum, opphevelse av § 9
tredje og femte ledd samt endring av nåværende § 9
fjerde ledd som blir nytt tredje ledd.
Representantskapets kompetanse er angitt i sentralbankloven § 5
tredje ledd. Etter bestemmelsen første punktum fører
representantskapet tilsyn med at reglene for bankens virksomhet
blir fulgt.
Regjeringen anser at formuleringen av representantskapets oppgaver
i sentralbankloven, ikke gir dekkende uttrykk for hva som er og
bør være representantskapets funksjon. Representantskapet
skal ha en videre tilsynsfunksjon enn den legalitetskontroll som
lovens ordlyd direkte gir anvisning på. Regjeringen foreslår
derfor at det presiseres i sentralbankloven at representantskapet
skal føre tilsyn med bankens drift. Regjeringen er enig
med representantskapet i at dette bør reflekteres i den årlige
uttalelsen som representantskapet avgir, og foreslår å lovfeste at
representantskapet også skal avgi uttalelse om tilsynet
med banken.
Det vises til forslag til endring av sentralbankloven § 5
tredje ledd og § 30 andre ledd første
punktum.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurdering og forslag til endring av sentralbankloven § 5 tredje
ledd første og nåværende syvende punktum som
blir sjette punktum samt endring av nåværende § 28
andre ledd første punktum som blir § 30
andre ledd første punktum.
Sentralbankloven § 7 fjerde ledd gir regler
for representantskapets sammensetning og arbeidsformer og bestemmer
at det "kan blant sine medlemmer oppnevne utvalg til å forberede
saker for representantskapsbehandling".
Etter Regjeringens vurdering er det ikke nødvendig med
særskilte presiseringer i sentralbankloven av at representantskapet
kan la sentralbankrevisjonen eller eventuelt utvalg utpekt blant
representantskapets medlemmer utføre kontrolloppgaver på sine vegne.
Etter Regjeringens vurdering innebærer sentralbankloven
både plikt og anledning for representantskapet til å organisere
gjennomføringen av sine tilsynsoppgaver på en
tjenelig måte. Regjeringen anser heller ikke at det er
nødvendig å presisere særskilt i loven
at representantskapet innen budsjettkompetansen kan fastsette fullmaktsrammer
som hovedstyret kan disponere eller at hovedstyret kan endre budsjettposter
ut fra bestemte forhold. Regjeringen anser at det er tilstrekkelig
klart at en slik praksis er i samsvar med de gjeldende bestemmelsene
om dette i sentralbankloven § 5 tredje ledd.
Det følger uttrykkelig av sentralbankloven § 5 tredje
ledd andre punktum at det hører under representantskapets
kompetanse å organisere bankens revisjon og å ansette
nødvendig personale. Regjeringen anser at det er tilstrekkelig å lovfeste
at representantskapet ansetter sentralbankrevisor, slik at det blir klart
at det kan overlates til sentralbankrevisor å ansette personale
under seg. Regjeringen foreslår en presisering i sentralbankloven § 5
tredje ledd i tråd med dette.
Regjeringen mener at det ikke bør være adgang for
representantskapet til å delegere beslutningskompetanse
til underutvalg. Regjeringen legger vekt på at dette i
realiteten vil bli egne organer under representantskapet og at hensynet
til klare styringsmekanismer tilsier at det bare er ett tilsynsorgan
i banken. De hensyn som taler for delegering og som er nevnt i høringsnotatet
vil etter Regjeringens syn bli ivaretatt på en ryddigere
måte ved å fastsette adgang til å delegere
beslutningskompetanse til representantskapets leder i særlige
tilfeller.
Regjeringen legger vekt på at Norges Banks representantskap
ikke går inn for å åpne for at representantskapet
skal kunne treffe avgjørelser på annen måte
enn ved møter, og foreslår ikke regler som vil åpne
for det. Etter Regjeringens vurdering er ikke dette til hinder for
eventuelt å sammenkalle representantskapet til fjernmøte
ved hjelp av videokonferanse eller lignende når det gjøres
på en måte som reelt erstatter formålet
med fysiske møter.
Regjeringen slutter seg til Norges Banks hovedstyres vurdering
av at det fortsatt bør kreves at hovedstyret treffer sine
avgjørelser i møte, og foreslår ikke
regler som vil åpne for det. Det som er sagt om sammenkalling
av representantskapet til fjernmøte, gjelder også i
forhold til hovedstyret.
Regjeringen foreslår etter dette at representantskapet,
når særlig hensyn gjør det ønskelig,
skal kunne delegere til lederen for representantskapet å treffe avgjørelse
i saker som hører under representantskapet. Regjeringen
foreslår videre å lovfeste at representantskapet
ansetter sentralbankrevisor, i stedet for "nødvendig personale"
til revisjonen. Det vises til forslag til endringer i sentralbankloven § 5
tredje ledd andre punktum og § 7 fjerde ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurdering og forslag til endring av sentralbankloven § 5 tredje
ledd andre punktum og § 7 fjerde ledd nytt første
punktum.
Etter sentralbankloven § 18 kan Norges Bank
yte sesongmessig og annen kortsiktig kreditt direkte til staten
innenfor særskilte rammer fastsatt av Stortinget. Banken
kan i særlige tilfeller yte langsiktig kreditt direkte
til staten innenfor særskilte rammer fastsatt av Stortinget.
Bankens kjøp av statskasseveksler, statsobligasjoner og
andre gjeldsdokumenter utstedt av staten omfattes ikke av disse
bestemmelsene.
Regjeringen legger vekt på at et forbud for Norges Bank
mot å yte kreditt direkte til staten, kan bidra til å styrke
tilliten til Norges Banks utøvelse av pengepolitikken.
Regjeringen vil peke på at det i denne sammenhengen er
viktig å følge den internasjonale utviklingen
i retning av strammere bestemmelser. Et forbud for Norges Bank mot å yte
kreditt direkte til staten skal signalisere at sentralbankens oppgave
er å utøve pengepolitikk, og at banken ikke har
ansvar for å finansiere statlige utgifter.
Norges Bank er gitt en rolle som tilrettelegger/markedspleier
i organiseringen av statsgjeldsforvaltningen, noe som bl.a. innebærer
kjøp og salg av statspapirer. Dagens praksis med kjøp
direkte fra staten for markedspleieformål kan ikke videreføres
etter forslaget her. Regjeringen anser ikke at dette vil skape særlige
problemer for gjennomføringen av statsgjeldsforvaltningen.
Som Norges Banks hovedstyre indikerer i sin høringsuttalelse,
kan dette løses ved at Norges Bank gis fullmakt til å handle
med statens egne beholdninger av statspapirer. Norges Bank trenger
da ikke ha statspapirer i eget navn for å utøve markedspleie.
For aktørene i statspapirmarkedet vil ikke dette innebære
noen forskjell. I Danmark, der også sentralbanken har operative
oppgaver i statsgjeldsforvaltningen, er forholdet til artikkel 101
nr.1 i EF-traktaten løst gjennom en tilsvarende omlegging.
Etter Regjeringens vurdering vil ikke en slik omlegging svekke Norges
Banks mulighet til å ivareta de gjeldsforvaltningsoppgavene
som banken i dag utfører på vegne av Finansdepartementet.
Regjeringen foreslår etter dette å lovfeste
at Norges Bank ikke skal kunne yte kreditt direkte til staten. Et
slikt forbud vil omfatte direkte lån til staten og kjøp
av gjeldsinstrumenter utstedt av staten direkte fra staten. Kjøp
av statspapirer i annenhåndsmarkedet omfattes ikke.
Det vises til forslag til endring av sentralbankloven § 18.
Komiteen slutter seg til Regjeringens vurdering
og forslag til endring av sentralbankloven § 18 første
ledd og opphevelse av andre og tredje ledd.
Etter sentralbankloven § 22 første
ledd kan Norges Bank i særlige tilfeller yte lån
og andre former for kreditt til andre enn banker. Vilkårene
for slik kreditt fastsettes av banken. Etter § 22
andre ledd kan innskudd fra andre mottas i særlige tilfeller.
Banken fastsetter innskuddsvilkårene.
Regjeringen anser at næringslivslån bør
ytes av det alminnelige bankvesen og ikke av sentralbanken. Det
vises i den anledning til at alle næringslivslån
fra Norges Bank nå er avviklet. Regjeringen legger på samme
måte som i høringsnotatet vekt på at
sentralbanklån til næringslivet kan komme i konflikt
med sentralbankens pengepolitiske oppgaver gjennom sentralbankens
rolle som bankenes bank. Gjennom denne rollen har sentralbanken
også viktige oppgaver i forhold til å bevare finansiell
stabilitet. Denne sammenhengen taler for at Norges Bank fortsatt
bør kunne yte kreditt til andre foretak i finansiell sektor
i tilfeller der det er nødvendig for å hindre
eller begrense finanskriser, bl.a. i form av svekket finansiell
infrastruktur eller tilbud av finansielle tjenester. Regjeringens
foreslår ikke å lovfeste spesifikke begrensninger
ut fra formålet med slik kreditt. Regjeringen anser at
det er mest hensiktsmessig å beholde vilkåret om
"særlige tilfeller". Forutsetningen er likevel, slik Norges
Banks hovedstyre påpeker, at adgangen skal praktiseres
restriktivt til forhold av betydning for den finansielle stabilitet.
Regjeringen foreslår etter dette å regulere
adgangen for Norges Bank til å yte kreditt til andre enn banker
ved å fastsette at banken i særlige tilfeller
skal kunne yte lån og andre former for kreditt til andre foretak
i finansiell sektor enn banker. Det vises til vedlagte forslag til
endring av sentralbankloven § 22 første
ledd med en lovteknisk tilpasning i andre ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurdering og forslag til endring av sentralbankloven § 22 første
og andre ledd.
Etter sentralbankloven § 24 skal banken plassere de
offisielle valutareserver slik at de tjener den valutapolitikk som
er fastlagt. Kongen kan gi forskrifter om plasseringen av de offisielle
reserver.
Regjeringen legger vekt på gjeldende praksis med at
Norges Bank fastsetter retningslinjer for plassering av valutareservene,
fungerer tilfredsstillende og på at det faktiske systemet
for fastsetting av retningslinjer for plassering av valutareservene
bør samsvare med lovens system. Regjeringen legger videre
vekt på at større endringer i retningslinjene
vil være "vedtak av særlig viktighet" som må forelegges departementet
etter sentralbankloven § 2 andre ledd før
de fastsettes. Regjeringen anser at det ikke bør innføres
en særskilt foreleggelsesplikt for vedtak om endringer
av retningslinjene for plassering av valutareservene.
Regjeringen foreslår etter dette å oppheve
adgangen for Kongen til å gi forskrifter om plasseringen
av de offisielle valutareserver. Det vises til forslag om å oppheve
sentralbankloven § 24 første ledd tredje punktum.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet
fra Senterpartiet, slutter seg til Regjeringens vurdering og forslag
til opphevelse av sentralbankloven § 24 første
ledd tredje punktum.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil
gå mot å oppheve loven § 24
første ledd tredje punktum. Dette medlem mener
det er viktig at det er et klart folkevalgt ansvar for den investeringsstrategi
som velges for så store verdier som valutareservene representerer. Dette
medlem vil vise til de store tap som nå kan konstateres
i aksjemarkedet, og at den maksimale aksjeandelen av valutareservenes
langsiktige del i denne situasjonen høsten 2002 ble hevet
fra 20 pst. til 40 pst. Dette medlem anser at denne
beslutning om å øke risikoeksponeringen ikke burde
vært bifalt av Finansdepartementet.