Gjennom store deler av etterkrigstiden hadde penge- og kredittpolitikken
en sentral plass i styringen av samlet etterspørsel og
som ledd i nærings- og distriktspolitikken. Bankkriseutvalget
(jf. NOU 1992:30) oppsummerte målene for penge- og kredittpolitikken
under reguleringsperioden i tre punkter:
1. Opprettholde en kontrollert renteutvikling.
2. Sørge for en balansert kredittilgang, altså hindre at
kredittinstitusjonenes utlån vokste for sterkt.
3. Kanalisere kreditten til de ønskede realøkonomiske
sektorer.
Den detaljerte utformingen av reguleringene endret seg over tid.
En sentral oppgave for myndighetene i store deler av reguleringsperioden
var å holde igjen på utlånsøkningen
fra bankene og finansieringsselskapene. Dette må bl.a.
ses i sammenheng med den lavrentepolitikken som ble ført.
Kredittmarkedet var således gjenstand for detaljert
rente- og mengderegulering.
Generelt ble reguleringssystemet satt under økende press
i 1970-årene. Den økte inflasjonen, kombinert
med en økning av marginalskatten på lønnstakernes
nettoinntekt, førte til et kraftig fall i lånekostnadene
etter skatt som igjen bidro til å øke kredittetterspørselen.
Som en følge av bl.a. lavrentepolitikken vokste det parallelt
med denne utviklingen fram et uregulert kredittmarked. Dette markedet
vokste dels fram på siden av, men også i tilknytning
til, de ordinære kredittinstitusjonene. Videre fant det sted økt
kredittgivning over landegrensene og en fremvekst av et mer effektivt
internasjonalt pengemarked. Endelig medførte den teknologiske
utviklingen at kostnadene ved betalingstransaksjoner ble redusert,
og at de kunne skje i et stadig raskere tempo.
Dereguleringen av kredittmarkedet skjedde gradvis over en årrekke.
I 1988 var omtrent alle gjenværende reguleringer tatt bort.
Det vises til NOU 1989:1 Penger og kreditt i en omstillingstid og
St.meld. nr. 39 (1993-1994) "Bankkrisen og utviklingen i den norske
banknæringen", for en nærmere beskrivelse av bruken
og avviklingen av kredittreguleringene. Penge- og kredittreguleringer
har siden 1987 ikke utgjort en aktiv del av virkemiddelbruken i
pengepolitikken
I medhold av lov 25. juni 1965 nr. 2 om adgang til regulering
av penge- og kredittforholdene (penge- og kredittreguleringsloven)
kan det settes krav til finansinstitusjonenes likviditets-, deknings-
og tilleggsreserver. Videre kan det i medhold av loven fastsettes
plasseringsplikt, utlånsregulering, regulering av garantiomfang
og normering av rentesatser. Loven inneholder også bestemmelser
om finansinstitusjonenes plikt til å rapportere om sin
virksomhet til de kontrollerende myndigheter.
Bestemmelsene i penge- og kredittreguleringsloven §§ 7
og 8 om reservekrav må etter sin intensjon skilles fra
bestemmelsene §§ 4 til 6 om bankenes
likviditetskrav, som regulerer bankenes minste beholdning
av likvide midler i forhold til bankens skyldnader (jf. forretningsbankloven § 22
og sparebankloven § 27). Mens reservekrav kan
anses som mulige pengepolitiske instrumenter, er likviditetskrav
begrunnet ut fra likviditets- og soliditetshensyn.
Banklovkommisjonen har i NOU 2001:23 Finansforetakenes virksomhet
kapittel 7 foreslått regler om likviditet og likviditetsstyring
i finansforetak. Banklovkommisjonen uttaler bl.a. i punkt 7.6 i
utredningen:
"Norges Banks rolle som "lender of last resort" utgjør
den siste linje i likviditetsvernet for norsk finansiell sektor
og er derfor nær knyttet til de systemene som bygges opp
for å begrense finansforetakenes likviditetsrisiko. Det
bør derfor være et nært samarbeid mellom
Kredittilsynet og Norges Bank på dette området.
Myndigheten til å gripe inn overfor enkeltforetaks manglende
håndtering av sin likviditetsrisiko bør fortsatt
ligge i Kredittilsynet."
Banklovkommisjonen foreslår kvalitative krav og en adgang
for Kongen til å fastsette kvantitative likviditetskrav.
Utredningen er for tiden til behandling i Finansdepartementet. Regjeringen
vil i den forbindelse vurdere kvantitative likviditetskrav, jf.
penge- og kredittreguleringsloven §§ 4-6.
Regjeringen viser til at Norges Bank i høringsuttalelsen
fra 1997 påpeker at det er gitt en tilsvarende bestemmelse
i Maastricht-traktaten for Den europeiske sentralbanken. Det er
også fastsatt en slik adgang etter den svenske sentralbankloven.
Reservekrav anvendes ikke som virkemiddel i pengepolitikken i Norge
i dag og det er heller ikke vanlig i andre land. Reservekrav anvendes
bl.a. ikke av den europeiske eller svenske sentralbanken. Regjeringen
har merket seg at Norges Bank likevel anser det som hensiktsmessig å ha
en bestemmelse om reservekrav i beredskap. Regjeringen anser likevel
at de konsekvenser bruk av reservekrav kan få og usikkerhet
om dette, tilsier lovbehandling før reservekrav eventuelt
tas i bruk som pengepolitisk virkemiddel. I motsetning til pengepolitisk
styring ved rentesetting, vil et reservekrav som avgrenses til banker
mv. bære preg av kredittregulering. En må kunne
anta at ensidig nedbremsing av bankenes utlånsvekst vil
ramme visse anvendelser sterkere enn andre, for eksempel boliglån
og usikrede lån til små bedrifter. Det vises til
at flere høringsinstanser går mot å videreføre
et lovgrunnlag for anvendelse av reservekrav.
Regjeringen foreslår etter dette ikke å videreføre en
adgang for Norges Bank til å pålegge bankene reservekrav.
Regjeringen anser ikke lenger plasseringsplikten som et aktuelt
virkemiddel i penge- og kredittpolitikken, og foreslår
derfor å oppheve bestemmelsen om plasseringsplikt.
Regjeringen anser ikke lenger direkte regulering av utlån
og garantier som et egnet penge- og kredittpolitisk virkemiddel,
og foreslår å fjerne adgangen til direkte regulering
av utlån og garantier i penge- og kredittreguleringsloven § 12
og å oppheve sentralbankloven § 19 andre
ledd andre og tredje punktum.
Etter penge- og kredittreguleringsloven § 14
første ledd kan Kongen, uansett om lånet ytes
eller formidles av en som driver virksomhet som går inn
under lov om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner, utferdige
forskrifter om høyeste rente og provisjon for de forskjellige
typer av utlån. I det enkelte tilfelle kan det gjøres
unntak fra forskriftene. Likeledes kan Kongen fastsette at slike
rente- og provisjonssatser ikke kan endres uten etter samtykke fra Norges
Bank. Etter andre ledd får paragrafen ikke anvendelse på rente
og provisjon fastsatt etter regler gitt i eller med hjemmel i annen
lov.
Kvantitative restriksjoner i det innenlandske kredittmarked har
sine klare begrensninger i en situasjon med full frihet til grenseoverskridende
kapitaltransaksjoner. Dersom det skulle vise seg at monopolmakt
i finansnæringen gir opphav til urimelig høye
renter, legger en til grunn at en slik situasjon ville bli håndtert
med et konkurransepolitisk utgangspunkt. I den grad det er behov
for renteregulering i en krisesituasjon som krig e.l., legger en
til grunn at lov om pristiltak kan hjemle slik regulering.
Regjeringen foreslår derfor å fjerne adgangen
til å gi forskrifter om høyeste tillatte rente-
og provisjonssatser i penge- og kredittreguleringsloven § 14.
Etter penge- og kredittreguleringsloven § 15
kan Kongen ved forskrift bestemme at lån mot utstedelse av
ihendehaverobligasjoner eller obligasjoner registrert i Verdipapirsentralen,
eller lån som ellers gis av flere långivere sammen,
ikke skal kunne tas opp uten etter samtykke fra Kongen.
Forskriften om emisjonskurs og meldeplikt ved utstedelse av obligasjoner
ble fastsatt i desember 1996 og erstattet ved fastsettelsen den
tidligere emisjonsforskriften fra 1989 som også inneholdt
et forbud mot utstedelse av obligasjoner til underkurs. Spørsmålet
om å oppheve forbudet mot utstedelse av obligasjoner til
underkurs ble vurdert da en fastsatte nåværende
forskrift. Departementet kom til at det var behov for å videreføre
forbudet inntil nye skatteregler for obligasjoner var
kommet på plass.
Departementet sendte forslag om endringer i reglene for obligasjonsbeskatningen
på høring 9. juli 2001 med frist for
merknader 22. september 2001. Forslaget er for tiden til
behandling i departementet. Regjeringen anser fortsatt at det er
behov for å videreføre forbudet mot utstedelse
av obligasjoner til underkurs inntil nye skatteregler for obligasjoner
er på plass. Regjeringen går etter dette inn for å utsette opphevelsen
av penge- og kredittreguleringsloven § 15, som
er lovgrunnlaget for forbudet mot utstedelse av obligasjoner til
underkurs, inntil nye regler for beskatning av obligasjoner er på plass.
Det vises til det vedlagte lovforslaget romertall V om ikrafttredelse.
Regjeringen går ikke inn for særskilt regulering som
kun skal ha til formål å definere et skille mellom korte
og lange obligasjonslån (sertifikater og obligasjoner)
til hjelp ved utarbeidelse av offisiell statistikk.
Regjeringen legger til grunn at en opphevelse av penge- og kredittreguleringsloven
ikke vil innebære en endring i den etablerte praksis som
er utviklet over tid for Regjeringens redegjørelse for
Stortinget om penge- og kredittforhold. Regjeringen anser det derfor
ikke nødvendig å videreføre informasjonsplikten i
penge- og kredittreguleringsloven § 2.
Ved en opphevelse av penge- og kredittreguleringsloven antar
Regjeringen at behovet for bestemmelsen i penge- og kredittreguleringsloven § 3
om at Norges Bank skal ha anledning til å uttale seg før Kongen
treffer bestemmelse i medhold av penge- og kredittreguleringsloven,
vil falle bort. Regjeringen foreslår derfor å oppheve
også denne bestemmelsen.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurderinger og forslag til opphevelse av penge- og kredittreguleringsloven,
sentralbankloven § 19 andre ledd andre og tredje
punktum og finansieringsvirksomhetsloven § 2-13
andre punktum. Komiteen slutter seg til at de enkelte
bestemmelser i penge- og kredittreguleringsloven kan oppheves
til ulik tid nedenfor under punkt 11.2.