Det er etter departementets syn et betydelig problem i forvaltningen
av blåreseptordningen at nye og dyrere legemidler avløser
gamle og velprøvde alternativer ved behandlingen av pasientgrupper
uten at det er dokumentert at bruken av de nye og dyrere legemidlene
gir noen terapeutisk mereffekt eller færre bivirkninger.
Departementet signaliserte i St.prp. nr. 1 (2002-2003) at det
skulle arbeides videre med å etablere rutiner som i større
grad sikrer at blåreseptforskrivningen faktisk begrenses
til de brukergrupper som Legemiddelverket mener bør få legemidlene
på blå resept. Departementet antydet at et aktuelt
alternativ ville være å inngå forpliktende
avtaler med produsentene, der produsentene får et ansvar
for å se til at refusjonsvilkårene etterleves.
Det vises til at Stortinget i forbindelse med behandlingen av
St.prp. nr. 1 (2002-2003) fattet følgende vedtak:
"Stortinget ber Regjeringen sørge for at medisinene
Actos og Avandia kan refunderes på blå resept etter
forskriftens § 9 til de pasienter og etter de
kriterier som Legemiddelverket har foreslått. Regjeringen bes
fremlegge om nødvendig forslag til nødvendig hjemmel
for å oppnå dette gjennom refusjonskontrakt."
Hoveddelen av proposisjonen er et ledd i oppfølgingen
av dette vedtaket.
Departementet legger til grunn at det er nødvendig med
hjemmel i lov for å inngå avtale med legemiddelprodusenter
om at disse, gitt offentlig refusjon for legemidlet, må forplikte
seg til å påta seg byrder som for eksempel å dekke
hele eller deler av legemiddelutgiftene hvis salget overstiger et
avtalt estimat.
Det vises til at flere land har åpnet for og benytter refusjonskontrakter,
og det redegjøres for aktuelle eksempler fra Frankrike, Østerrike,
Australia, Danmark og Belgia.
Det vises til at Statens legemiddelverk ved flere anledninger
i forbindelse med søknad om refusjon har kunnet identifisere
en begrenset pasientgruppe som på bakgrunn av manglende
effekt eller uakseptable bivirkninger av eksisterende behandling,
vil være aktuelle for nye legemidler. Det framholdes at
for denne gruppen pasienter kan merkostnaden ved bruk stå i
forhold til ekstra effekt, færre bivirkninger eller bidra
med innsparinger i form av redusert bruk av tilleggsmedikamenter,
færre sykehusinnleggelser osv., men at dersom hele pasientgruppen
bytter fra eldre, rimeligere legemidler og behandles med det nye
og dyrere alternativet, kan bildet endres, og den totale kostnad
i forhold til effekt og bivirkninger kan medføre at legemidlet
samlet sett ikke er kostnadseffektivt.
For å imøtegå disse utfordringene
i dag utarbeider Legemiddelverket i mange enkeltsaker vilkår
for forskrivning av legemidlet på blå resept i
forbindelse med godkjenning for refusjon slik at refusjonsadgangen
forbeholdes de pasienter som vil kunne ha ekstra effekt eller færre
bivirkninger som forsvarer de ekstra kostnadene. Det er legene som
har ansvaret for å sette pasientene på riktig
behandling også i forhold til Legemiddelverkets kriterier
og vurdering av kostnadseffektivitet. Det påpekes at leger
får mye av sin legemiddelinformasjon fra legemiddelindustrien,
og at denne ikke har noen interesse av å presentere de myndighetsfastsatte
vilkårene siden disse kan begrense forskrivningen, og medføre
redusert salgsvolum. En forskrivning utenfor de fastlagte vilkårene har
normalt ikke medført noen konsekvenser for legen, ettersom
dette til nå ikke har blitt avdekket og sanksjonert av
myndighetene. Det uttales at leger derfor ikke har sterke insentiver
til å gjøre seg kjent med og følge Legemiddelverkets
vilkår i sin forskrivning på folketrygdens regning.
Dersom et legemiddel forskrives til hele pasientpopulasjonen istedenfor
til den gruppen som er begrenset av vilkårene, vil statens
utgifter øke og legemiddelindustrien vil erfare økt
inntjening, mens ekstra helseeffekt/færre bivirkninger
ikke vil stå i et rimelig forhold til merutgiftene.
Departementet mener at på grunn av legemiddelindustriens
sentrale rolle i påvirkningen av legers forskrivning vil
det være rimelig at den er med på å dele merutgiftene
dersom det viser seg at forutsetningene for refusjon i ettertid
ikke viser seg å bli oppfylt. Kostnaden ved forskrivning
ut over refusjonsvilkårene kan etter departementets syn
deles mellom myndighetene ved folketrygden og legemiddelindustrien etter
en nærmere avtalt fordelingsnøkkel i en refusjonskontrakt.
Departementet legger til grunn at refusjonskontrakter vil stimulere
legemiddelindustrien til å sørge for et bedre
anslag på pasientgrunnlag ved søknad om refusjon
og gi industrien insentiver til å tilpasse sin markedsføring
til refusjonsvilkårene. Departementet erkjenner at selv
om industrien følger opp sin del av ansvaret på forbilledlig
måte, kan det likevel hende at forskrivning på blå resept
også skjer til personer utenfor avtalt målgruppe.
I den grad dette skjer som følge av at legene mer eller
mindre bevisst bryter refusjonsvilkårene, vil departementet
vurdere egnede tiltak også overfor legene. Departementet
legger også til grunn at kontraktene vil inneholde bestemmelser for
hvilke omstendigheter som gir grunnlag for å reforhandle
kontraktene.
Om formålet med refusjonskontraktene uttales det at
det vil gi søker om opptak av legemidler på legemiddellisten
et insentiv til å informere forskriverne om de vilkår
for refusjon som er fastsatt, og at det i større grad vil
sikre at legemiddelindustrien foretar en grundig vurdering av sannsynlig
antall pasienter i brukergruppen når det søkes
om pliktmessig refusjon.
Om kontraktenes innhold uttales det at disse normalt vil holde
opplysninger om antall pasienter som forutsettes å skulle
behandles på trygdens regning, og hvilke utgifter dette
vil påføre folketrygden. Det legges opp til at
refusjonskontraktene og refusjonsvedtaket etter en tid skal revurderes
og deretter fastsettes på nytt i samsvar med økt
kunnskap om legemidlets virkninger og kostnadseffektivitet. I kontrakten
skal det også kunne inntas bestemmelser om revurdering av
refusjonsvedtaket dersom legemiddelmarkedet endrer seg.
Dersom det viser seg at folketrygdens utgifter overstiger det
avtalefestede beløp, vil sanksjoner kunne iverksettes.
Som eksempler på mulige løsninger nevnes:
Legemiddelfirmaet pålegges
en omsetningsavgift for legemidlet som er progressivt stigende i takt
med økningen av salget utover kontraktfestet pasienttall.
Prisen for legemidlet settes ned for alt som forskrives
utover kontraktfestet pasientantall eller med en bestemt sats som øker
med økende forskrivning utover kontraktfestet pasientantall.
Industrien forplikter seg til å betale tilbake
en på forhånd bestemt andel av omsetningen som
overstiger kontaktfestet pasientantall.
Dersom Statens legemiddelverk finner det nødvendig,
kan det aktuelle legemidlets refusjonsstatus revurderes ved at det
eksempelvis fjernes fra legemiddellisten.
Det redegjøres for etter hvilken prosedyre en ordning
med refusjonskontrakter kan gjennomføres.
Under sin drøfting av informasjon, oppfølging
og kontroll påpeker departementet at det er legene som med
sin forskrivning på blå resept er de som faktisk genererer
utgifter knyttet til blåreseptforskriften § 9, og
at det derfor vil være urimelig å legge alt ansvar for
at kontrakten etterleves på industrien. Det utales at det
kan være hensiktsmessig å foreta stikkprøver for å kontrollere
at de myndighetsfastsatte vilkårene er oppfylt når
et legemiddel er forskrevet på § 9. Departementet
mener at dersom det viser seg at en lege har skrevet ut legemidlet
etter § 9 til pasienter uten at vilkårene
er oppfylt, bør det få konsekvenser.
Det uttales videre at fordi industrien ikke har noen interesse
av å påføre seg selv redusert inntjening
ved å bryte kontakten, må det påregnes
at industrien gjennom sitt informasjons-/markedsføringsopplegg
i betydelig større grad enn i dag vil arbeide for at legene
etterlever de myndighetsfastsatte vilkårene for refusjon.
Det framholdes at Rådsdirektiv 89/105/EØF (Transparensdirektivet)
stiller krav om at vilkårene for å innvilge refusjon
for et legemiddel skal være objektive og etterprøvbare.
Bruk av refusjonskontrakt vil etter departementets oppfatning ikke
være til hinder for at disse kravene også i framtiden
oppfylles. Departementet anser at bruk av refusjonskontrakt ikke
vil være i strid med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen.
Om konsekvenser for pasientene uttales det at ingen pasienter
vil få dårligere behandling ved bruk av refusjonskontrakter,
og at pasienter som vil ha ekstra effekt/færre
bivirkninger med et nytt og dyrere legemiddel, sikres tilgang til
dette gjennom kontrakten. Det framholdes at totalt sett vil midler
frigjøres, at utgiftsveksten vil avta, og at dette vil
føre til at andre viktige tiltak kan gjennomføres.
Det påpekes at legemidler vil kunne tas opp på preparatlisten
på et tidligere tidspunkt dersom refusjonskontrakter benyttes.
Som konsekvenser for legemiddelindustrien påpekes at
refusjonskontrakter i noen tilfeller vil kunne føre til
lavere inntjening for legemiddelindustrien sammenliknet med en situasjon
med opptak i blåreseptordningen uten en kontrakt. Det uttales
at en legemiddelindustri som gir legene balansert informasjon om
hvilke pasienter som skal behandles, dvs. oppnår en balanse
mellom egen markedsføring og Legemiddelverkets kriterier
for refusjon, vil kunne øke sin troverdighet hos så vel
myndigheter som hos leger.
Det framholdes at legene vil måtte forholde seg mer
aktivt til refusjonsvilkårene i sin forskrivning, og at
de vil trolig få hjelp til dette fra industrien selv.
Det uttales at refusjonskontrakter vil medføre økt arbeidsmengde
for staten i form av arbeid i tilknytning til forberedelser til
og utforming av refusjonskontrakten, informasjon til leger, oppfølging
av kontrakten og vurderinger av eventuell dokumentasjon som kan
endre forutsetningene for kontrakten. I tillegg vil eventuell økt
kontroll av legene medføre økt arbeidsmengde.
Det antas at tiltaket vil kunne redusere veksten i folketrygdens
utgifter til legemidler.
Komiteen viser til at departementet
begrunner hoveddelen i denne proposisjonen med oppfølging av
Stortingets vedtak i Budsjett-innst. S. nr. 11 (2002-2003) som hadde
slik ordlyd:
"Stortinget ber Regjeringen sørge for at medisinene
Actos og Avandia kan refunderes på blå resept etter
forskriftens § 9 til de pasienter og etter de kriterier
som legemiddelverket har foreslått. Regjeringen bes fremlegge
om nødvendig forslag til hjemmel for å oppnå dette
gjennom refusjonskontrakt."
Komiteen understreker at Statens legemiddelverk
fant at dersom disse to ovennevnte legemidlene ble brukt istedenfor
insulin, ville utgiftene til folketrygden ikke endre seg, og legemidlene
kunne føres inn på legemiddellisten knyttet til
blåreseptforskriften § 9. Departementet
legger imidlertid til grunn at det med dagens virkemidler er vanskelig å avgrense blåreseptforskrivingen
til den begrensede gruppen Legemiddelverket mener bør få legemidlene
på blåresept.
Komiteen viser til at departementet derfor foreslår
en ny lovhjemmel for å inngå forpliktende avtaler
med legemiddelprodusentene, der produsentene får ansvar
for at refusjonsvilkårene oppfylles og etterleves.
Komiteen har merket seg at departementet i proposisjonen
bl.a. sier:
"En avtale som pålegger rettighetshaverne hele den økonomiske
risikoen for at pasientpopulasjonen overstiger det som er lagt til
grunn som kriterium for refusjon, vil kunne regnes som urimelig.
Rettighetshaverne får i realiteten valget mellom ingen
refusjon eller refusjon på strengere vilkår."
Det vises videre til følgende i samme avsnitt:
"Dette tilsier at en avtale om at rettighetshaverne skal
dekke utgiftene fullt ut for legemiddelsalg som overstiger Legemiddelverkets
salgsestimater, etter omstendighetene kunne tenkes å bli
kjent ugyldig av en domstol med henvisning til manglende lovhjemmel.
På denne
bakgrunn legger departementet til grunn som et klart utgangspunkt
at det er nødvendig med hjemmel i lov for å inngå avtale
med legemiddelprodusenter om at disse, gitt offentlig refusjon for legemidlet,
må forplikte seg til å påta seg nye byrder som
for eksempel å dekke hele eller deler av legemiddelutgiftene
hvis salget overstiger det avtalte estimatet."
Komiteen mener at dette på en god måte
illustrerer at det er meget krevende å skulle etablere
lovhjemmel for ei ordning som ut fra eksisterende lovverk trolig
ikke ville være lovlig med mindre alle parter var fullt
ut enige.
Komiteen merker seg departementets begrunnelse
for behovet for refusjonskontraktsordning. Det vises til behov for
en mer målrettet forvaltning av medisiner på blåresept,
og at det i visse tilfeller forskrives legemidler i større
omfang enn det som ble lagt til grunn før refusjonsinnvilgelse.
Komiteen merker seg at departementet i begrunnelsen
sier at Legemiddelverket ved flere anledninger i forbindelse med
søknad om refusjon har kunnet identifisere en begrenset
pasientgruppe som kunne ha stor fordel av mye legemidler.
Komiteen merker seg videre at departementet sier
at legemiddel i ettertid for innvilgelse av refusjon kan framvise
manglende kostnadseffektivitet fordi pasienttallet i refusjonsordningen
kan være anslått for lavt.
Komiteen vil understreke, slik det også kommer
fram i proposisjonen, at det er legene som forskriver medisin, som
er "dørvoktere", og som har ansvaret for at pasientene
får riktig behandling.
Komiteen har merket seg at svært mange
høringsinstanser har ført argumenter mot en ordning med
refusjonskontrakter, også med de betingelser som er lagt
til grunn.
Komiteen registrerer likevel at mange er positive
til at det etableres tiltak som kan bidra til at pasienter som har
god effekt av og færre bivirkninger med nye og dyrere legemidler,
skal sikres tilgang tidligere enn nå. Dessuten må det
gjennomføres riktig og rasjonell forskriving og bedre utnyttelse
av samfunnets ressurser.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, har fått inntrykk av at det er
vanskelig å avgrense blåreseptforskrivingen, bl.a.
fordi legene har få insitamenter til å gjøre
seg kjent med og forskrive etter de fastsatte vilkårene.
Komiteen har heller ikke noen holdepunkter for å si
at det forskrives legemidler i noen stor grad utover det som følger
av forskrivingsvilkår.
Komiteen understøtter det som kommer
fram i svært mange høringssvar, om at tiltak som
skal bidra til at forskriving etter blåreseptordningen,
faktisk skjer etter forutsetningen. Disse tiltak må ha
legen som målgruppe og i mindre grad legemiddelprodusentene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, ber departementet vurdere tiltak som i
større grad enn i dag ansvarliggjør legen for
de kostnadsmessige konsekvensene av forskrivningen. Dette kan eventuelt
inngå i en bredere gjennomgang av blåreseptordningen.
Komiteen vil sterkt understreke at riktig legemiddelbruk
i høyeste grad er et informasjonsanliggende. Myndighetene
har et enormt forbedringspotensiale, på samme måte
som legemiddelindustrien har et ubetinget ansvar for korrekt informasjon.
I et brev fra Norges Diabetesforbund av 7. november 2003
sies det blant annet:
"Diabetesforbundet ser det som svært uheldig
at den medisinske industrien alene skal stå for å informere
om de medikamenter de selger. Etter vårt syn er ikke kommersielle
aktører som legemiddelfirmaene i stand til å gi
uavhengig og kunnskapsbasert informasjon om sine egne produkter.
Deres hovedanliggende er naturlig nok å ivareta sine kommersielle
interesser. Det er etter vårt syn stor forskjell på uavhengig,
balansert informasjon og salgsbasert informasjon.
Norges
Diabetesforbund mener det er myndighetenes ansvar å sørge
for at det gis oppdatert, uavhengig og gyldig informasjon om reseptbelagte
legemidler. Vi foreslår at et slikt arbeid gjennomførers
i samarbeid med myndighetene, Den norske lægeforening og
brukerorganisasjonene ved Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon.
Disse aktørene kan utarbeide en strategi for hvordan et
slikt informasjonsansvar best kan ivaretas, blant annet hvilke kanaler
som er best egnet. Det er viktig at slik informasjon ikke gis engang
for alle, men at det legges rutiner for oppdatering i samsvar for
ny dokumentasjon om bruk og effekt av legemidlene."
Komiteen har merket seg at også legemiddelindustrien
har poengtert at den ønsker å bidra med mest mulig
adekvat og riktig informasjon der den så langt som mulig
vil presentere realistiske salgsprognoser for en nærmere
definert pasientgruppe i sine refusjonssøknader. Det er
også viktig at legemiddelindustrien gjennomfører
en markedsføring overfor legene som er fullt ut i samsvar
med vilkårene for refusjon slik de er bestemt av Legemiddelverket.
Komiteen legger til grunn at en kvalitetsmessig
bedre informasjon også vil ha betydning for legenes forskrivingspraksis.
Også der synes det å være behov for forbedringer,
noe helsemyndighetene bør ha konstant fokus på og
vurdere tiltak.
Komiteen har ikke gjennom arbeidet med denne saken
fått noen holdepunkter for at det markedsføres
forskriving utenfor godkjent indikasjon fra noen av aktørene
i legemiddelområdet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, vil likevel understreke at det kan være
grunn for myndighetene å ha et konstant blikk på reklamebestemmelsene
og eventuelt vurdere endring.
Komiteen har merket seg at departementet mener
at en gjennom refusjonskontraktene gir søkeren om opptak
av legemidler på blåreseptlisten et tydelig insentiv
til at disse informerer forskriveren om vilkårene for refusjon.
Departementet mener også at rettighetshaveren skal løpe
en økonomisk risiko ved at det forskrives legemidler til
andre enn den pasientgruppen som er utpekt som målgruppe.
Komiteen vil påpeke at her ligger en
av de store dilemmaer i et system med refusjonskontrakter.
Komiteen vil understreke at et ufravikelig krav
til valg av eventuelle sanksjoner må være at de rammer
de som de er ment å ramme, og ikke andre parter. I høringene
er det kommet fram at grossister og apotek vil ha de samme kostnadene
til distribusjon av legemidler uavhengig om det forskrives legemidler
innenfor eller utenfor det kontraktsfestede pasientantall.
Disse er ikke parter i eventuelle kontraktsforhandlinger, og eventuelle
sanksjoner kan ikke rettes mot disse, noe komiteen mener
må være helt grunnleggende.
Komiteen merker seg at departementet redegjør
for en rekke sanksjonsmuligheter i de tilfeller der folketrygdens
utgifter overstiger det avtalefestede beløp, for eksempel
ved at legemidlet forskrives til flere pasienter enn det en har
forutsett i kontrakten.
Komiteen merker seg også at departementet
i proposisjonen ikke foretar et endelig valg av sanksjonsmåter,
men foreslår hvordan refusjonskontrakter kan gjennomføres,
inkludert åpningen for sanksjoner.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti,
er enig med departementet i at refusjonskontrakter kan være
en måte "å øremerke" blåreseptlegemidler
til den pasientgruppen som Legemiddelverket har funnet at legemidlet
framstår som kostnadseffektivt for.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, understreker at sanksjoner mot rettighetshaverne
til salg av et legemiddel må stå i et rimelig
forhold til rettighetshaverens ansvar for salg utover kontraktfestet
volum.
Dette flertallet antar at det i en søknadsfase for å få et
nytt legemiddel inn under blåreseptforskriften i mange
tilfeller kan være svært vanskelig å prognosere
hva som er korrekt forskriving fra legenes side, og dermed hva som
kan bli salgsvolumet.
Dette flertallet ser også at det kan
oppstå en uheldig situasjon for pasienter når
salgsvolumet har nådd kontraktstaket, og det ennå er
pasienter som er tjent med å bruke legemidlet. En foreliggende
mulighet vil da være at legemidlet ikke vil bli tilgjengelig fra
leverandøren.
Dette flertallet har gjennom høringene
også merket seg at det stilles spørsmål
ved håndteringen av en maksimal kvote når flere
legemidler konkurrerer om samme pasientgruppe, dvs. fast anslått
pasienttall slik systemet med refusjonskontrakter baserer seg på.
Dette tydeliggjør at et betydelig ansvar må ligge
hos forskriveren, dvs. legen.
Dette flertallet mener at sanksjonsformen må ta
tilbørlig hensyn til dette, og at det i alle fall må være
spesifisert i kontrakten under hvilke forutsetninger kontraktspartene
kan fremme krav om å reforhandle inngåtte refusjonskontrakter.
Dersom forutsetningene for reforhandling av kontrakten tilfredsstilles,
plikter partene å forhandle om ny kontrakt.
Dette flertallet mener at en må ha sikre
avtaleforhold i de tilfeller der kreves tilbakebetaling pga. at
salgsvolumer overstiger avtalefestet nivå.
Dette flertallet mener videre i likhet med departementet
at et alternativ til slike tiltak kunne være å innføre
en progressiv avgift for salg utover avtalefestet kvote.
Dette flertallet viser til at en i merknadene har
understreket behovet for en mer helhetlig gjennomgang av blåreseptordningen
samtidig som behovet for kostnadskontroll med utgiftene til legemidler er åpenbar.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti,
gir sin tilslutning til at en nå innfører refusjonskontrakter,
men at betingelsene er entydige og klare for partene.
Flertallet mener at de forskjellige sakenes særegenheter
og forskjeller i beslutningsgrunnlaget bør få følger
for kontraktsutformingen, herunder sanksjonene for kontraktsbrudd.
Departementet presiserer i proposisjonen at legemiddelindustrien
ikke i alle tilfeller skal dekke alle utgiftene når salget
overstiger avtalt nivå. Avtalene må derfor være
fleksible i forhold til de løsninger som bør velges
i de enkelte tilfeller.
Flertallet mener at nytt femte ledd i § 6
bør ta større hensyn til nødvendig fleksibilitet
og fremmer forslag om dette.
Flertallet fremmer følgene
forslag:
"I lov 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler
m.v. skal § 6 nytt femte ledd lyde:
I forbindelse med søknad
om innvilgelse av pliktmessig refusjon for et legemiddel etter folketrygdloven § 5–14,
kan det inngås refusjonskontrakt mellom staten og søkeren,
dersom partene finner det formålstjenlig. I kontrakten
kan det inntas bestemmelser om at søker helt eller delvis
skal refundere folketrygdens utgifter som følge av at legemidlet
forskrives til flere pasienter enn forutsatt i refusjonsvedtaket.
Gyldig kontrakt skal ha regler om hvordan søker kan bringe
sitt ansvar etter kontrakten til opphør. Kongen kan i forskrift
fastsette nærmere regler om bruken av refusjonskontrakter."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet mener at det burde vært utredet
et alternativ med midlertidig godkjenning av legemidler på blåresept
istedenfor et refusjonskontraktsystem, slik det også ble
fremmet forslag om fra pasientorganisasjonene under høringene.
Disse medlemmer mener at innføring av
refusjonskontrakter burde vært sett i sammenheng med evalueringen
av blåreseptordningen slik at ei ny ordning kunne ha vært
vurdert i en mer helhetlig og større sammenheng.
Disse medlemmer mener at legitimiteten til refusjonskontraktene
undergraves dersom en legger inn sterke element av økonomisk
ansvarliggjøring av en part som ikke er ansvarlig for forskriving
av legemidlet.
Disse medlemmer viser til at departementet hevder
at det ved å bruke refusjonskontrakter åpnes en
mulighet for raskere opptak av legemidler i blåreseptordningen
til en kontrollert kostnad. Det som imidlertid har vist seg som
et problem når det gjelder en eventuell inngåelse
av refusjonskontrakter, er at det virker som om fokus rettes for
ensidig mot kostnadskontrollen og de ulike sanksjonsmuligheter fremfor å sørge
for at pasientene skal få rask tilgang til de beste legemidler. Disse
medlemmer mener at dette helt klart har avspeilet seg i
problemstillingene rundt en eventuell refusjon for legemidlene Actos
og Avandia. Dette er legemidler som Stortinget har sagt skal refunderes
etter blåreseptforskriften § 9, om nødvendig
ved bruk av refusjonskontrakt. Det faktum at disse legemidlene ennå ikke
blir refundert etter blåreseptforskriften § 9,
vitner om at det er begrensningen av eventuelle kostnader som kommer før ønsket
om å tilby de beste legemidler raskest mulig til pasientene.
Disse medlemmer mener at eventuell innføring
av refusjonskontrakter bør ses i sammenheng med den gjennomgangen
som skal finne sted hva angår blåreseptordningen,
som er varslet i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett. Dette
gjelder særlig de forhold som knytter seg opp mot hvem
som skal bære ansvaret dersom et medikament forskrives
til andre pasientgrupper enn de som er innstilt som refusjonsberettigede
etter blåreseptforskriften.
Når det gjelder problemstillingen rundt hva som eventuelt
skal skje med legemidlene Actos og Avandia dersom det nå ikke
gis lovhjemmel til å inngå refusjonskontrakter,
kan løses ved at disse legemidler refunderes etter blåreseptforskriften § 9
på vanlig måte. Disse medlemmer er
av den oppfatning at dette vil være den beste løsningen
for de av diabetespasientene som har nytte av dette legemiddelet.
Når det gjelder proposisjonens forslag om at det er
leverandøren/produsenten som skal dekke kostnadene
dersom leger forskriver et legemiddel med refusjonskontrakt til
andre pasientgrupper enn de som ligger innenfor SLVs anbefaling
etter et kvoteprinsipp, virker dette på disse medlemmer som
et lite gjennomtenkt prinsipp som disse medlemmer er
imot.
Disse medlemmer vil stemme mot § 6
nytt femte ledd.