Da sysselsettingsloven, forsinket av annen verdenskrig, kom i
1947, var formålet å bygge opp et landsomfattende
system for offentlig arbeidsformidling samt å bygge opp
en organisasjon med særskilt ansvar for å følge
utviklingen av sysselsettingen. Dette har bakgrunn i det politiske
målet om å sikre full sysselsetting.
I 1954 fikk Grunnloven i § 110 en uttrykkelig
bestemmelse om det offentliges ansvar i forbindelse med sysselsetting.
Norge har også ratifisert ILO-konvensjoner på området.
Internasjonale konvensjoner og Grunnloven setter visse rammer for
hva en ny lov kan og bør inneholde.
Lov om tiltak til å fremme sysselsetting (sysselsettingsloven)
er grunnlaget for en landsdekkende offentlig arbeidsmarkedsetat
og arbeidsmarkedspolitikkens struktur. Loven har regler om organisering
av Aetat, dens hovedoppgaver og virkemidler samt saksbehandlingsregler.
Arbeidsmarkedstiltakene er utviklet og dimensjonert ut fra arbeidsmarkedets
behov og arbeidssøkernes behov for tjenester. Arbeidsmarkedstiltakene er
hjemlet i sysselsettingsloven og forskriftsfestet, men den aktuelle
bruk, dimensjonering og prioritet følger arbeidsmarkedsutviklingen.
Ingen arbeidsløse har rett til tiltak, men bestemte prioriterte
grupper, i dag særlig ungdom under 20 år som er
uten skoleplass eller arbeid, kan regne med å få tiltak
som ledd i den politikk som er ført overfor denne gruppen; ungdomsgarantien.
Andre prioriterte grupper er langtidsledige og arbeidssøkere
med innvandrerbakgrunn.
Personer som fyller kravene til yrkesrettet attføring
i folketrygdloven kap. 11, er i en noe annen rettsstilling. Såfremt
vilkårene er oppfylt, har disse rettskrav på attføringsytelser
(attføringspenger, eventuelt også attføringsstønader)
i forbindelse med attføringstiltak.
Avgjørende for omfang og innretning av arbeidsmarkedstiltakene
er Stortingets årlige budsjettvedtak basert på Regjeringens
forslag i St.prp. nr. 1. Forslaget til ny lov om arbeidsmarkedstjenester
endrer ikke på forholdet mellom statsbudsjettet og arbeidsmarkedspolitikken.
Det er ønskelig å videreføre statsbudsjettets
grunnleggende betydning for utformingen av arbeidsmarkedspolitikken.
Komiteen viser til sine respektive partiers merknader
i Innst. S. nr. 212 (2003-2004) om et velfungerende arbeidsmarked.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at
de har gått imot Regjeringens politikk med innstramminger
i regelverk og ytelser knyttet til arbeidsledighet.
Flertallet viser også til at arbeidsledigheten har økt
svært raskt under denne regjeringen, uten at nødvendige
tiltak for å snu utviklingen har vært iverksatt.
Flertallet viser til at den økonomiske
politikken må rettes inn på økt sysselsetting
og kamp mot arbeidsløshet.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at folketrygdens ytelser
reguleres av folketrygdloven. Lovforslaget til ny arbeidsmarkedslov
endrer ikke dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er viktig at omfanget av arbeidsmarkedstiltakene alltid bør
gjenspeile arbeidsmarkedets reelle behov og utviklingen i ledighetstallene.
Disse medlemmer viser til at ledighetstallene
som oftest vil variere en del fra år til år. Slike svingninger
gjør det derfor naturlig at omfanget og innrettingen av
arbeidsmarkedstiltakene reguleres årlig gjennom statsbudsjettet.
Disse medlemmer mener derfor at Aetats virksomhet
og størrelse til enhver tid må tilpasses de reelle
behov i arbeidsmarkedet. Aetat bør derfor raskt kunne nedbygges
i tider med synkende og lav ledighet.