Kultur- og kyrkjedepartementet gjer framlegg til lov om endringar
i lov 13. juni 1997 nr. 53 om tilsyn med erverv i dagspresse
og kringkasting (medieeigarskapslova).
På nokre område gjer departementet i proposisjonen
framlegg om nye eller utvida eigarskapsgrenser. Dersom det i tida
fram til lova trer i kraft skulle skje ei stor mengd taktiske oppkjøp
som gir oppkjøparen eigarposisjonar i strid med lovframlegget,
vil departementet vurdere om det kan vere grunnlag for å gi tilsynet
heimel til å gripe inn mot etablerte eigarposisjonar. I
så fall vil departementet leggje fram eit eige lovforslag
for Stortinget om dette.
Meldinga viser til St.meld. nr. 57 (2000-2001) "I ytringsfrihetens
tjeneste", jf. Innst. S. nr. 142 (2001-2002).
Framlegg om endringar i medieeigarskapslova har vore handsama
av fleire høyringsinstansar.
I høringsbrevet bad departementet særleg om synspunkt
på:
om ein regel om multimediekonsentrasjon
på regionalt nivå bør gjelde for lokalfjernsynsmarknaden,
kva for prinsipp som bør leggjast til grunn for
regioninndeling etter medieeigarskapslova,
om heimelen til å fastsetje regioninndelinga i
forskrift bør liggje hos Kongen eller tilsynsorganet,
om NRK bør reknast inn i marknadene for radio og
fjernsyn på nasjonalt nivå,
om det bør fastsetjast ein eigen multimedieregel for
eigarskap innanfor tre mediemarknader, og
framlegget om utviding av verkeområdet for lova til å gjelde
elektroniske medium.
I proposisjonens kapittel 2 gjer departementet greie for dei
mediepolitiske måla og behovet for tiltak mot eigarskapskonsentrasjon
i media.
I kapittel 3 drøftar departementet eigarskapsgrenser
på lokalt og regionalt nivå. Departementet gjer framlegg
om å oppheve heimelen til å gripe inn mot eigarkonsentrasjon
på lokalt nivå. På regionalt nivå går
departementet inn for å oppretthalde reguleringa, men den
skjønnsmessige inngrepsheimelen vert erstatta med lovfesta
regionale eigarskapsgrenser. Grensa vert sett til 60 pst. av det
regionale dagspresseopplaget. Departementet gjer ikkje framlegg
om eigne eigarskapsgrenser for kringkasting på regionalt nivå.
I kapittel 4 drøftar departementet eigarskapsregulering
på nasjonalt nivå. Departementet gjer framlegg om å lovfeste
ei grense på 40 pst. av marknadene for dagspresse, fjernsyn
og radio. Grensa inneber først og fremst ei presisering
av vilkåret om sterk eigarstilling. Inngrep vil i slike
høve vere hovudregelen, men eit oppkjøp må i
tillegg vurderast opp mot lovføremålet. Dagspresse,
fjernsyn og radio vert i denne samanhengen rekna som separate marknader,
d.t. at grensa på 40 pst. gjeld innanfor kvar av desse
tre marknadene. NRK vert rekna inn i marknadene for fjernsyn og
radio.
Regelen om krysseigarskap mellom store selskap på dagspressemarknaden
vert vidareført, teke inn i lova og utvida til også å gjelde
for kringkastingsmarknadene.
Departementet gjer framlegg om eigne reglar om multimediekonsentrasjon
på nasjonalt nivå, i form av ein trappetrinnskala
der grensene vert sett lågare dess fleire marknader aktøren
har eigarinteresser i. For eigarskap innanfor to marknader vert
grensene sett til 30 og 20 pst. For eigarskap innanfor tre marknader vert
grensene sett til 20, 20 og 20 pst.
I kapittel 5 drøftar departementet tilhøvet
mellom medieeigarskapslova og konkurranselova. Departementet konkluderer
med at konkurranselova aleine ikkje kan sikre omsynet til mediemangfald
og ytringsfridom, og slår dessutan fast at det i hovudsak ikkje
er store motsetnader mellom dei to lovene eller at dei motverkar
kvarandre.
I samband med handsaminga av mediemeldinga (St.meld. nr. 57 for
2000-2001) ba Stortinget departementet vurdere ei utviding av lova
til å gjelde for elektroniske medium, vertikal integrasjon
og samarbeidsavtalar. I kapittel 7 gjer departementet framlegg om å utvide
verkeområdet til lova - og dermed tilsynet sitt tilsynsansvar
- til også å gjelde elektroniske medium. Departementet
legg likevel til grunn at det førebels ikkje er grunnlag
for å utvide sjølve inngrepsheimelen til å omfatte
oppkjøp i slike medium eller til å fastsetje eigne
eigarskapsgrenser. Departementet viser til at desse media i dag
hovudsakleg fungerer som alternative distribusjonskanalar for etablerte
dagspresse- eller kringkastingsmedium. Dersom det skulle utvikle
seg ein sjølvstendig marknad for slike medium, vil departementet
gjere framlegg om å endre lova på dette punktet.
Departementet har vurdert om lova bør utvidast til å gjelde
vertikal integrasjon, men gjer ikkje framlegg om dette. Departementet
legg til grunn at vertikal integrasjon så langt ikkje er
noko stort problem på mediesektoren. Departementet legg
dessutan til grunn at vertikal integrasjon reiser andre spørsmål
og krev andre løysingar enn horisontal integrasjon.
Vidare gjer departementet framlegg om å gje tilsynet
heimel til å gripe inn mot samarbeidsavtalar som gir ein
avtalepart same eller tilsvarande påverknadskraft over
det redaksjonelle produktet som eit oppkjøp.
I St.meld. nr. 26 (2003-2004) "Om endring av Grunnloven § 100",
som vart lagd fram 19. mars 2004, går Regjeringa
inn for å grunnlovsfeste infrastrukturkravet, det vil seie
kravet om at staten aktivt skal medverke til at individ og grupper
faktisk har høve til å ytre seg. Oppgåva
til staten vert dermed formelt utvida frå passivt å avstå frå inngrep
til aktivt å sikre borgarane høve til å ytre
seg. Infrastrukturkravet inneber m.a. at staten får ei
plikt til å leggje til rette for kanalar og institusjonar
og for ein open og opplyst offentleg samtale. Kort sagt er dette
eit overordna statleg ansvar for oppbygginga av eit offentleg rom.
Ei slik plikt er direkte knytta til hovudargumenta for ytringsfridomen;
sanningsargumentet, demokratiargumentet og autonomiargumentet.
I stortingsmeldinga uttaler Regjeringa mellom anna følgjande
om tendensen til eigarskapskonsentrasjon sett i høve til
dette infrastrukturkravet:
"Et ytterligere spørsmål gjelder
utviklingen i retning av eierkonsentrasjon i mediemarkedet. Ytringsfrihetskommisjonen
ser dette som det "mest påtrengende problem" på medieområdet
i dag. Eierskapskonsentrasjon kan undergrave det reelle mediemangfoldet
ved at kontrollen med hvilken informasjon og hvilke meninger som
slipper igjennom disse kanalene, havner på noen få hender.
Dette var bakgrunnen for vedtakelsen av medieeierskapsloven 13. juni 1997
nr. 53, som har til formål å fremme ytringsfriheten,
de reelle ytringsmuligheter og et allsidig medietilbud, ved å hindre
urimelig konsentrasjon av eierskap i mediene.
Departementet
er enig med Ytringsfrihetskommisjonen i at eierkonsentrasjon reiser
spørsmål som krever årvåkenhet.
Lovgivningen på dette området må kontinuerlig
evalueres og oppdateres for å holde tritt med den teknologiske
utviklingen og utviklingen av mediemarkedene."
Å "sikre ytringsfriheten som en forutsetning for et
levende folkestyre" er eit mediepolitisk hovudmål, jf.
mellom anna St.meld. nr. 57 (2000-2001). Med denne målsettinga
har Regjeringa og Stortinget på medieområdet markert
nett eit slikt ansvar som Regjeringa no går inn for å grunnlovsfeste.
Departementet legg også stor vekt på at artikkel 10
i Den europeiske menneskerettskonvensjonen inneber ei plikt for
styresmaktene til å sikre meiningsmangfald og pluralisme
i media av omsyn til ytringsfridom og eit fungerande demokrati.
Departementet slår difor fast at det er eit klart offentleg
ansvar å sikre mot eigarkonsentrasjon i media i den grad
slik konsentrasjon kan truge mediemangfald og ytringsfridom.
Fleire av høyringsinstansane peikar på at det ikkje
er dokumentert at eigarkonsentrasjon utgjer ein trussel mot ytringsfridomen
mv. Departementet har all grunn til å tru at eigarar i
den norske mediemarknaden i dag i det store og det heile respekterer
prinsippet om redaksjonell fridom.
Dette er likevel ikkje nok. For det første er dette tilhøve
som det er svært vanskeleg å dokumentere. Til
dømes vil det ikkje vere mogleg å lese ut av ei avis
om dei synspunkta som kjem fram er eit resultat av frie redaksjonelle
vurderingar eller om dei er eit resultat av direkte eller indirekte
press eller påverknad frå eigarane. Eigarskapsreglar
skal sikre mot eigarposisjonar som legg til rette for slik uheldig
påverknad. Frå utlandet finst det fleire døme
på at medieeigarar har misbrukt ein
dominerande posisjon til å fremje eigne politiske synspunkt.
Det er naivt å tru at dette ikkje også kan skje
i Noreg. Skulle dette skje, vil det vere svært vanskeleg,
om mogleg, å regulere seg bort frå situasjonen
i etterhand. Ei lov kan difor ikkje vere basert på evigvarande
tillit til dei medieselskapa som i dag er dominerande, eller til
leiinga i desse selskapa. Vi må sjå framover og
vere merksame på at tilhøva i Noreg faktisk kan
komme til å endre seg. Makttilhøva mellom aktørane
kan endre seg, nye aktørar kan komme inn på marknaden,
medieaktørane kan få nye eigarar og haldningane
til prinsippet om redaksjonell fridom kan endre seg.
Departementet er medvete om at eigarskapskonsentrasjon i nokre
tilfelle kan ha positive konsekvensar, både for økonomien
i einskilde verksemder og i somme tilfelle òg for lovføremålet.
Departementet legg likevel avgjerande vekt på faren for
at eigarkonsentrasjon over eit visst nivå kan truge slike
grunnleggjande verdiar som ytringsfridom og demokrati. Ein svært
dominerande eigarposisjon i mediemarknaden gir ein potensiell påverknadskraft
over opinionen som, om han skulle bli utnytta, kan undergrave dei
demokratiske avgjerdsprosessane i samfunnet.
Fleire av høyringsinstansane peikar på at andre tiltak
eller lovverk kan vere tilstrekkeleg til å sikre mediemangfaldet,
og viser særleg til Redaktørplakaten og konkurranselova.
Når det gjeld tilhøvet til konkurranselova viser
departementet til drøftinga i kapittel 5, jf. innstillingas
pkt. 1.6. Departementet strekar under at det er klare grenser for
det vernet Redaktørplakaten kan gi i alvorlege konfliktsituasjonar mellom
redaktør og eigar. Er det i ein konkret situasjon avgjerande
usemje om den redaksjonelle lina mellom redaktøren i ei
avis og eigaren, vil redaktøren plikte å trekkje
seg frå stillinga. På same vis vil eigaren kunne
endre grunnsynet til ei avis. Dette vil setje nye rammer for den
redaksjonelle fridomen og kan føre til prinsipiell usemje
eller mistillit mellom eigar/utgivar og redaktør.
I ein slik konflikt vil òg redaktøren måtte
vike. Departementet har difor lagt til grunn at Redaktørplakaten
er eit verdifullt supplement, men ikkje eit fullgodt alternativ
til eigarskapsregulering.
På bakgrunn av ei fråsegn frå Justisdepartementet
har departementet så langt lagt til grunn at ei lovfesting
av prinsippa bak Redaktørplakaten kan vere i strid med
gjeldande § 100 i Grunnlova. I høyringsnotatet
har departementet difor ikkje gått nærmare inn på dette
spørsmålet.
Kultur- og kyrkjedepartementet kjem attende til spørsmålet
om lovfesting etter at Stortinget har handsama framlegga til endringar
i § 100 i Grunnlova.
Departementet meiner det er svært positivt at store
medieselskap tek si samfunnsoppgåve på alvor og etablerer
interne eigarstrukturar som skal verne om fridomen og integriteten
til redaksjonane. Ei medieeigarskapslov kan likevel ikkje
baserast på at den interne eigarstrukturen i nokre få konkrete
selskap aldri vil bli endra.
Fleire høyringsinstansar understrekar behovet for positive
verkemiddel. Departementet er samd i at mediemangfald og ytringsfridom
ikkje berre kan sikrast gjennom eigarskapsregulering. Mediepolitikken inneheld
difor eit heilt spekter av verkemiddel for å stimulere
til eit mangfald av medium (til dømes pressestøtta
og nullsatsen for meirverdiavgift på aviser), eller for å sikre
eit innhaldsmangfald i media (til dømes dei såkalla
allmennkringkastingskrava).
Departementet held såleis fast ved at det framleis er
behov for regulering av eigarskap i media i ei eiga lov.
Fleire av høyringsinstansane meiner at departementet
i sjølve innretninga av reguleringa har lagt for liten
vekt på omsynet til dei økonomiske rammevilkåra
for medienæringa. Dette er ein vanskeleg balansegang.
Noreg er ein svært liten marknad i europeisk samanheng.
Føresetnadene for mangfald er naturleg nok mindre i ein
marknad med 4,5 mill. menneske enn i land som til dømes
Storbritannia, med 60 mill. innbyggjarar. På den andre
sida er dei grunnleggjande demokratiske behova for eit mangfald
dei same. Anten eit land er stort eller lite, har innbyggjarane
behov for eit mangfald av uavhengige informasjonskjelder og ytringskanalar
for å kunne ta medvete og informert standpunkt til ulike
samfunnsspørsmål og for å kunne ta aktivt
del i dei demokratiske prosessane.
Eit utgangspunkt må vere at reguleringa berre bør setje
grenser for næringsfridomen i den grad tungtvegande samfunnsomsyn
tilseier dette. Departementet kjem attende til dette under omtalen
av dei einskilde framlegga.
Medieeigarskapslova har ikkje som føremål å sikre
norsk eigarskap i norske medium. Lova er basert på at konsentrasjon
av eigarskap til ein eller nokre få aktørar vil
vere problematisk i høve til måla om mediemangfald
og ytringsfridom, uavhengig av kven desse aktørane er.
Reglar som direkte hindrar utanlandske eigarar å kjøpe
norske medium vil vere i strid med EØS-avtala. Nokre har
hevda at lova bør opne for at dei norske mediekonserna
veks seg større og meir dominerande, av di dette vil kunne
motverke utanlandske oppkjøp. Etter departementet si vurdering
er det like sannsynleg at ytterlegare eigarskapskonsentrasjon i
Noreg vil gjere norske medieselskap meir interessante som oppkjøpsobjekt
for utanlandske investorar. Resultatet kan i så fall bli
ein norsk mediemarknad dominert av eit fåtal utanlandske
eigarar. Dette kan vere aktørar utan dei same tradisjonane
for redaksjonell fridom som har prega norske medium fram til i dag.
Departementet er samd med Norsk medieforskerlag i at den lokale
eigarkonsentrasjonen mange stader er stor. Departementet gjer likevel
framlegg om å oppheve reguleringa av medieeigarskap på lokalt
nivå, og viser til at eit stort fleirtal av høyringsinstansane
stør dette framlegget. Departementet legg vekt på at
dei lokale publikums- og annonsemarknadene ikkje gir grunnlag for
noko stort mangfald av uavhengige aktørar. Departementet
legg også stor vekt på at viktige lokale saker
normalt vil bli omtalt i regionale medium, men meir sjeldan i nasjonale
medium.
Departementet vil samstundes understreke at lokale medium, og
særleg lokalavisene, har ein svært viktig funksjon
for lokalsamfunna. Under handsaminga av mediemeldinga (St.meld.
nr. 57 (2000-2001)) slutta Stortinget seg til eit framlegg om å auke pressestøtta
til dei minste lokalavisene. Det vart mellom anna lagt vekt på at
det først og fremst er på det heilt lokale nivået
at det framleis kan vere eit udekt behov for informasjonskjelder
og ytringskanalar.
Når det gjeld reguleringa regionalt viser fleire av høyringsinstansane
til at det ikkje er forretningsmessig grunnlag for noko stort mangfald
av medium på regionalt nivå. Departementet ser
at føresetnadene for mangfald vil vere mindre i regionale
marknader enn på nasjonalt nivå, både
når det gjeld publikum og annonsar. Det er difor viktig
at den nærmare innretninga av reguleringa på regionalt
nivå balanserer omsyna til mediemangfald og økonomiske
rammevilkår.
Det norske samfunnet er basert på ein sterk lokaldemokratisk
tradisjon. Regjeringa har lagt stor vekt på å utvikle
eit levande lokaldemokrati, mellom anna gjennom delegering og desentralisering
av ansvar og makt. Eit godt lokaldemokrati er langt på veg
eit vilkår for eit godt nasjonalt demokrati, og det er
først og fremst lokalt at mange menneske kan engasjere
seg i samfunnsspørsmål. For å kunne delta
aktivt i desse demokratiske prosessane og for å kunne utvikle
bevisste og informerte standpunkt til ulike samfunnsspørsmål,
treng innbyggjarane eit mangfald av informasjonskjelder og ytringskanalar
som opptrer uavhengig av kvarandre.
Departementet meiner etter ei samla vurdering difor at det er
naudsynt å oppretthalde ei regulering på regionalt
nivå. Departementet legg avgjerande vekt på at
dei nasjonale eigarskapsgrensene aleine ikkje kan sikre innbyggjarane
eit medietilbod som gir ei balansert og mangfaldig dekning av lokale
saker. Utan regionale eigarskapsgrenser vil ein risikere at alle
dei media som omtaler hendingar og politiske spørsmål
i ein region, og som her fungerer som forum for debatt og meiningsutveksling,
vil ha same eigar. Dessutan legg departementet til grunn at ingen
andre alternativ kan sikre eit regionalt mediemangfald på ein
fullgod måte.
Departementet held fast ved framlegget i høyringsnotatet
om å erstatte den skjønnsmessige inngrepsheimelen
med eit system med regionale grenser. Dette meiner ein vil gje eit
klart og påliteleg system for aktørane. Departementet
legg òg vekt på at framlegget får støtte
frå eit fleirtal av høyringsinstansane.
Det er sjølvsagt grenser for kor mange medieaktørar
dei regionale publikums- og annonsemarknadene kan bere. Mange regionale
medium driv i dag innanfor tronge økonomiske
rammer. Departementet strekar difor under at også med eit
system med klare grenser, må eit oppkjøp i tillegg
vurderast opp mot lovføremålet. I denne vurderinga
må tilsynet mellom anna leggje vekt på om det
er fare for at føretaket kan bli lagt ned eller utarma
på sikt. Faren for nedlegging må vege svært
tungt mot inngrep, sjølv der ei regional grense for eigarskap
er passert.
Departementet held fast ved framlegget i høyringsnotatet
om at det bør vere ei grense for kor stor del av dagspressemarknaden
ein eigar kan ha i ein region. Departementet meiner at grensa for
regional konsentrasjon bør setjast til 60 pst. av dagspresseopplaget,
og legg til grunn at ein høgare del vil vere i strid med
lovføremålet. På lengre sikt kan eigarkonsentrasjon
over dette nivået gjere det vanskeleg å oppretthalde
eit mediemangfald på regionalt nivå. Når
grensa ikkje vert sett lågare, er det mellom anna av di
dei økonomiske føresetnadene for mangfald er mindre
i ein så vidt liten marknad og av di den regionale eigarkonsentrasjonen
mange stader er relativt langt komen.
Det er ikkje tvil om at påverknadskrafta til ein medieaktør
vil auke ved eigarskap innanfor fleire mediesektorar, også regionalt.
Samstundes legg departementet stor vekt på at lokalkringkastingsbransjen
som hovudregel slit med svak økonomi. Dette gjeld særleg
lokal-TV-bransjen utanfor dei større byane. I tillegg står
no lokalfjernsynsbransjen andsynes store investeringsbehov og omfattande
kostnadar til omstilling, m.a. pga. innføringa av digital
teknologi. Dette gjer det viktig med kapitalsterke eigarar. Det
er dessutan grenser for kor stort mediemangfald dei regionale publikums-
og annonsemarknadene kan bere. Departementet ser difor at regional
multimedieregulering kan vere ein fare for det økonomiske
grunnlaget, særleg for lokal-TV-sektoren.
Departementet legg også vekt på at konvergensutviklinga
innanfor regionale medium kan ha positive konsekvensar. Til dømes
kan det ikkje vere tvil om at regionavisene i mange høve
har fungert som garantistar for kvalitet og profesjonalitet i lokalfjernsynet.
Departementet legg også vekt på at svært
mange aviser no aktivt satsar på å etablere såkalla
mediehus der dei vil utnytte det same redaksjonelle innhaldet i
fleire medieformer, t.d. Internett, radio og fjernsyn.
Så langt spelar lokalkringkastinga ei klart mindre viktig
rolle enn avisene som lokal informasjonskjelde og ytringskanal.
I spørsmålet om regional multimedieregulering
meiner departementet difor at det er grunn til å leggje
større vekt på omsynet til redaksjonell kvalitet
og økonomisk berekraft i lokalkringkastingsbransjen enn
på målet om eigarmangfald. Regionsendingane til
NRK vil i alle høve sikre at det vil finnast eit alternativ
til den dominerande (private) aktøren på den regionale
kringkastingsmarknaden. Departementet legg også vekt på at
eit fleirtal av høyringsinstansane ikkje ønskjer
slike reglar.
Etter ei samla vurdering gjer departementet difor ikkje framlegg
om eigne grenser for regional multimediekonsentrasjon. Dersom lokalradio
og lokalfjernsyn skulle utvikle seg til viktige informasjonskjelder
lokalt og regionalt med eit berekraftig økonomisk grunnlag,
kan det sjølvsagt bli aktuelt å vurdere spørsmålet
på ny.
Når det gjeld spørsmålet om regioninndeling,
gir høyringa etter departementets vurdering lite rettleiing.
Høyringssvara speglar i større grad høyringsinstansane
sine syn på regional regulering generelt enn prinsipielle
haldningar til spørsmålet om regioninndeling.
Departementet er likevel einig med Eigarskapstilsynet i at det kan
vere uheldig å leggje fylkesgrensene til grunn i alle høve,
i og med at den faktiske mediebruken sjeldan vil følgje
fylkesgrensene.
Departementet meiner at inndelinga i regionar må baserast
på mediebruken. Etter departementet sitt syn følgjer
dette av lovføremålet. Lova skal hindre uheldig
eigarkonsentrasjon innanfor grupper av medium som for publikum er
eigna til å fylle same eller tilsvarande funksjon. Regionane
må difor dekkje område som utgjer ei naturleg
eining med omsyn til mediebruk. Her er det grunn til å leggje
særleg vekt på det geografiske nedslagsfeltet
og den innhaldsmessige dekninga til medium i området. I
og med at departementet inntil vidare berre gjer framlegg om eigne
regionale grenser for dagspressa, kan nedslagsfeltet til regionavisene
somme stader vere eit naturleg utgangspunkt for regioninndelinga.
I andre deler av landet kan biletet vere mindre klart og vil krevje
nærare vurdering.
Departementet understrekar at regionane ikkje må vere
for små og viser til at føremålet med
framlegget om å oppheve reguleringa på lokalt
nivå er å sikre at reguleringa vert retta inn
mot marknader som er viktige i høve til lovføremålet.
Regionane må dessutan vere så store at publikums-
og annonsemarknaden i regionen gir grunnlag for eit visst mediemangfald.
Inndelinga i regionar vil krevje ei vurdering av korleis mediemarknadene
konkret fungerer i ulike deler av landet. Det er også viktig
at systemet er fleksibelt andsynes moglege endringar i medielandskapet.
Departementet gjer difor framlegg om at den konkrete regioninndelinga
vert fastsett i forskrift.
Heimelen til å fastsette forskrift bør liggje
hos Kongen. Departementet legg til grunn at det er viktig å ha
ei viss politisk styring med regioninndelinga av di denne vil avgjere
det reelle innhaldet i ei regional grense på 60 pst. av
dagspressemarknaden. Departementet understrekar at heimelen ikkje
må nyttast slik at den undergraver omsynet til eit klart
og påliteleg system for aktørane eller den frie
stillinga som tilsynet skal ha andsynes politiske styresmakter.
Modellen inneber at dei konkrete konsekvensane av den regionale
eigarskapsgrensa først vert synlege når regioninndelinga
vert fastsett.
Når det gjeld utrekninga av marknadsdelar på regionalt
nivå har Norsk journalistlag teke til orde for å leggje
til grunn lesar-, sjåar- og lyttartal. Departementet er
samd i at dette i prinsippet ville vere den beste løysinga,
men legg avgjerande vekt på at det per i dag ikkje finst
sikre tal for regional mediebruk. Tvil om talgrunnlaget ville svekkje
verdien av å gå over til eit system med faste
eigarskapsgrenser.
Nokre høyringsinstansar har teke til orde for at også opplaget
til aviser som vert gitt ut utanfor regionen bør reknast
inn i den regionale dagspressemarknaden. Departementet er ikkje
samd i dette og viser til at riksdekkjande aviser berre i liten
grad vil ha nokon funksjon som informasjonskjelde om regionale tilhøve.
I høve til lokale saker kan ein truleg sjå bort frå riksavisene
som reell informasjonskjelde. Å rekne inn opplaget av slike
aviser vil innebere at ein og same eigar kan kontrollere meir enn
60 pst. av dei avisene som vert gitt ut i regionen. Departementet legg
til grunn at dette ikkje vil vere i tråd med lovføremålet.
Kultur- og kyrkjedepartementet kan ikkje sjå at det
er grunnlag for å heve grensa på nasjonalt nivå til 49
pst. av marknaden. Departementet legg til grunn at ei grense på 49
pst. ville opne for ein grad av eigarkonsentrasjon som vil vere
i strid med lovføremålet om å fremje
ytringsfridom, reelle høve til å ytre seg, og
mediemangfald. Ei slik grense ville opne for ein reduksjon frå tre
til to store aktørar på mediemarknaden, noko som
vil gje stor marknads- og opinionsmakt og auke faren for samarbeidsavtalar
og kartellverksemd. Departementet legg òg stor vekt på at eit
klart fleirtal av høyringsinstansane har gått
imot ei heving av grensa til 49 pst.
Departementet vil likevel oppretthalde framlegget om å heve
grensa til 40 pst. av marknaden. Departementet legg vekt på at
ei grense på 40 pst. av marknaden, kombinert med grenser
for krysseigarskap mellom store medieeigarar, kan oppretthalde ei
reell tredeling av den norske mediemarknaden. Etter departementets
vurdering vil dessutan innføring av regulering av multimedieeigarskap
gjere det akseptabelt å heve grensa for eigarskap innanfor éin
mediemarknad (monomedieeigarskap).
Departementet legg også vekt på at publikum
i større grad enn tidlegare hentar informasjon frå eit mangfald
av kjelder. Nettmedia fungerer førebels meir som ein alternativ
distribusjonskanal for dei tradisjonelle media enn som sjølvstendige
informasjonskjelder og ytringskanalar. Internett har likevel ei viktig
rolle i nyhendeformidlinga i og med at nettet gjer det eksisterande
mangfaldet i dagspresse og kringkasting tilgjengeleg på ein
annan måte enn tidlegare. Til dømes vil ein person
som kjøper eller abonnerer på ei avis eller ein
kringkastingskanal på ein enkel måte - og i regelen
utan ekstra kostnad - kunne leite opp utfyllande informasjon og
motførestillingar på nettstadene til andre aviser
eller kringkastarar.
Når det gjeld den nedre grensa for inngrep på 20 pst.
av marknaden, er departementet einig i at denne vil ha liten funksjon
dersom grensa vert heva til 40 pst. Meininga med denne grensa er å gje
aktørane eit visst høve til å rekne ut
på førehand korleis eit oppkjøp vil bli
vurdert av tilsynet. I eit system der eigarskapsgrensene går
fram av sjølve lova, og der ein berre unntaksvis kan tenkje
seg inngrep mot oppkjøp som ikkje vert ramma av dei fastsette
grensene, er det ikkje på same måte naudsynt å gje
aktørane ein slik ekstra sikring i lova. Departementet
gjer difor framlegg om å oppheve denne regelen.
Departementet gjer merksam på at framlegget til regulering
av krysseigarskap i utgangspunktet ikkje vil hindre ein medieaktør
frå å vekse, heller ikkje gjennom oppkjøp
av andre medium. Regelen vil berre hindre at dei store aktørane
innanfor kvar mediemarknad kjøper opp eigardelar hos kvarandre.
Departementet legg til grunn at krysseigarskap mellom store medieselskap
kan gi større innverknad over dei enkelte selskapa enn
aksjeposten elles skulle tilsi. Slike eigartilhøve mellom
sentrale aktørar kan difor lettare vere i strid med lovføremålet
enn andre former for eigarskap. Krysseigarskap vil normalt redusere
incitamentet til konkurranse. Krysseigarskap kan til dømes
gi auka tilgang på informasjon om konkurrentane sine strategier,
investeringsplanar osb. Tilgang på slik informasjon vil
gjere det lettare for selskapa å koordinere si åtferd
i marknaden. Krysseigarskap kan difor føre til at konkurrerande
føretak ikkje kan reknast som heilt uavhengige marknadsaktørar.
Regulering av krysseigarskap er dessutan viktig for å kunne
sikre minst tre store uavhengige aktørar på mediemarknaden.
Departementet viser til at Orkla og A-pressen til saman har om lag
31 pst. av dagspressemarknaden. Utan ein eigen regel om krysseigarskap
vil det difor i prinsippet ikkje vere noko i vegen for at desse
to selskapa slår seg saman, eller at eitt av selskapa kjøper
det andre. A-pressen og Orkla konkurrerer i dag på avismarknaden
mange stader, mellom anna i Fredrikstad, Moss, Sarpsborg, Hamar og
Skien/Porsgrunn. Ei samanslåing av dagspresseinteressene
i Orkla og A-pressen vil kunne føre til at aviskonkurransen
vert avslutta på desse stadene.
Å sikre aviskonkurransen har vore eit av hovudmåla
med pressepolitikken heilt sidan pressestøtta vart innført
i 1969. Sjølv om talet på nummertoaviser er blitt
sterkt redusert dei seinare åra, legg departementet til
grunn at det er viktig å oppretthalde lokal aviskonkurranse
der han framleis finst.
Departementet held fast på framlegget om å regulere
krysseigarskap. I høve til krysseigarskap blir vurderinga
av om eigarstillinga er i strid med lovføremålet
meir skjønnsmessig enn tilfellet er elles i lova.
Føremålet med regelen er å oppretthalde
ein situasjon med tre store uavhengige aktørar i den norske mediemarknaden.
Dette inneber at det først og fremst vil vere grunn til å gripe
inn mot oppkjøp som i røynda vil innebere ein
reduksjon frå tre til to store uavhengige aktørar
i marknaden. Tilsynet skal såleis ikkje gripe inn mot oppkjøp
eller samanslåingar som i praksis inneber etablering av
ein fjerde stor aktør på marknaden. Til dømes
kan ein tenkje seg ein samanslåing av to større
aktørar innanfor den delen av dagspressemarknaden som i
dag ikkje blir kontrollert av dei tre konserna (om lag 37 pst. av
marknaden). Tilsynet skal heller ikkje gripe inn mot oppkjøp
eller samanslåing av to store uavhengige aktørar
dersom det er fleire enn tre store uavhengige aktørar i
marknaden.
For det andre vil inngrep først og fremst vere aktuelt
der oppkjøpet inneber at dei aktuelle føretaka ikkje
lenger kan reknast som uavhengige marknadsaktørar. I utgangspunktet
vil det difor berre vere grunn til å gripe inn når
krysseigarskapet er på morselskapsnivå, der sentrale
avgjerder for heile mediekonsernet vert tekne. Dessutan bør
det ikkje gripast inn mot reine finansielle investeringar som ikkje
kan gi den type innsyn og påverknadskraft over selskapet som
grunngir regelen.
Marknads- og opinionsmakta til ein medieaktør vert større
jo fleire medium han er involvert i. Det er difor viktig å sjå eigarskap
innanfor ulike mediemarknader i samanheng. Dei seinare åra
har vi sett ei klar utvikling mot eigarintegrering på tvers
av mediesektorane. Omsynet til mediemangfald og ytringsfridom
tilseier etter departementets vurdering difor at det bør
fastsetjast eigne grenser for multimedieeigarskap.
Departementet held også fast ved framlegget til reguleringsmodell,
d.t. ein trappetrinnskala der eigarskapsgrensa vert sett lågare
jo fleire marknader aktøren har eigarinteresser i. Departementet
ser klare ulemper med meir skjønnsmessige modellar, anten det
er tale om ein "share-of-voice"-modell eller ei vurdering av kriteriet
"betydelig eierstilling". Elles i lovframlegget har departementet
lagt stor vekt på å gjere regelverket klarare
og å gi bransjen rammevilkår som kan stadfestast
på førehand. Ein meir skjønnsbasert modell
for inngrep mot multimediekonsentrasjon vil kunne undergrave verknaden
av å innføre eigarskapsgrenser i lova.
Departementet understrekar at fastsetjinga av eigarskapsgrenser
vil kunne framstå som noko vilkårleg. Dette er
ein kostnad ved den modellen som er vald. Utgangspunktet må etter
departementets vurdering vere kva for eigarkonstellasjonar ulike
grenser vil opne for, og kva for konsekvensar desse eigarkonstellasjonane
vil kunne få for lovføremålet. Departementet
minner dessutan om at tilsynet vil la vere å gripe inn
mot eit oppkjøp som bryt grensene dersom inngrep kan føre
til at det aktuelle mediet vert nedlagt.
Når det gjeld grensene for eigarskap innanfor to marknader
har departementet mellom anna teke utgangspunkt i at det ikkje er ønskjeleg
at eitt og same selskap skal kunne kontrollere både over
30 pst. av dagspressemarknaden og t.d. TV2. Departementet minner
her om at oppkjøp til aksjemajoritet vil gjere at oppkjøparen
får tilrekna seg heile sjåartalet til TV
2, m.a.o. om lag 35 pst. av fjernsynsmarknaden. Departementet legg
til grunn at framlegget i høyringsnotatet balanserer omsynet
til mediemangfald og økonomiske rammevilkår i
bransjen på høveleg vis.
Når det gjeld framlegget om grenser for eigarskap innanfor
tre mediemarknader er departementet einig med dei av høyringsinstansane
som meinte at framlegget i høyringsnotatet var noko for
strengt. Departementet gjer difor framlegg om å setje grensa for
kontroll i den andre og tredje marknaden noko høgare, til
20 pst. Dette vil innebere same grense i alle marknadene.
Departementet meiner at eigarskapsgrensene bør takast
inn i sjølve lova og viser til at høyringa viste eit
klart fleirtal for dette. Departementet meiner likevel at det er
naudsynt å oppretthalde eit visst element av skjønn
i vurderinga av oppkjøp etter lova. Det kan tenkjast tilfelle
der eit inngrep vil verke mot lovføremålet, sjølv
om oppkjøpet isolert sett overskrider grensene i lova.
Det kan til dømes gjelde ein situasjon der mediet står
i akutt fare for å bli nedlagt. Departementet vil difor
oppretthalde vurdering mot lovføremålet som eit
sjølvstendig vilkår for inngrep.
TV2 meiner at eigarskapsgrenser er ueigna til å fastslå om
det ligg føre eigarposisjonar som gir grunnlag for misbruk,
og viser til at systemet inneber at ein "... adderer sammen minoritetsposter
til man når terskelverdiene". Departementet gjer merksam
på at slik Eigarskapstilsynet praktiserer lova vert det ikkje
lagt vekt på eigardelar som er så små at
dei ikkje kan gi reell innverknad. Ein aktør som har full kontroll
over føretaket - i praksis aksjemajoritet - vil få heile
opplaget, sjåar- eller lyttartala til føretaket rekna
til seg. Dersom ingen har kontroll, vil tilsynet i utgangspunktet
rekne til aktørane ein del som motsvarar storleiken på aksjeposten.
Unnatak vil likevel bli gjort for heilt små aksjepostar
som ikkje kan gje innverknad over føretaket. Dei som eig
slike mindre aksjepostar, vil ikkje få nokon del av opplaget,
sjåartala eller lyttartala.
Departementet held fast på framlegget om å rekne
dagspresse, radio og fjernsyn som tre separate marknader i høve
til medieeigarskapslova. Dette får først og fremst
som konsekvens at den nasjonale grensa på 40 pst. vil gjelde
innanfor kvar av desse tre marknadene.
Departementet legg til grunn at ei større differensiering
av fjernsynsmarknaden, til dømes mellom meiningsberande
kanalar og reine underhaldningskanalar, vil føre til avgrensingsproblem.
Eit slikt skilje vil bli skjønnsbasert, og vil lett kunne
føre til kontroversielle avgjerder og påstandar
om partitaking.
Departementet meiner at NRK må reknast inn i marknadene
for fjernsyn og radio på nasjonalt nivå og viser
til høyringa. Departementet understrekar dessutan at lova
vil gjelde på same måte for NRK som for alle andre
selskap. Dersom NRK skulle kjøpe eigardelar innanfor fjernsyn,
radio eller dagspresse, må dette difor vurderast opp mot
dei lovfesta grensene og mot lovføremålet. I demokratiske
samfunn har media som ei av sine viktigaste oppgåver å overvake
og kritisere offentleg maktbruk. Sjølv om NRK er eit viktig
medie- og kulturpolitisk verkemiddel, vil eit statleg eigd medium
aleine aldri kunne sikre naudsynt mangfald og kritikk.
Det at NRK er eigd av det offentlege, kan difor ikkje i seg sjølv
forsvare oppkjøp som gir eigarposisjonar som ikkje ville
bli akseptert hos eit privateigd selskap.
Departementet er einig i at det ville vere mest konsekvent, og
mest i tråd med lovføremålet, om marknadsdelar
på alle mediemarknadene vart rekna ut på grunnlag
av mediekonsum. På dagspressemarknaden er det einaste praktiske
likevel å leggje til grunn opplagstal, mellom anna av di
det ikkje ligg føre gode nok lesartal for dagspressa.
Departementet er einig i at dei stadige svingingane i popularitet
hos kringkastingskanalane kan medføre mindre praktiske
problem, til dømes ved at eitt og same oppkjøp
vil vere tillate eller forbode avhengig av kva for publikumsoppslutnad
ein kanal har. Departementet meiner difor at ein må leggje
til grunn oppslutnaden over eit visst tidsspenn. Slike svingingar
vil dessutan spegle det reelle gjennomslaget dei ulike kanalane
og medieaktørane har hos publikum.
Departementet legg difor til grunn at eigarposisjonar på dagspressemarknaden
skal reknast ut ifrå opplagstal, og at eigarposisjonar
på kringkastingsmarknadene skal reknast ut ifrå dagleg
sjåar- eller lyttartid. Dette inneber inga endring i høve
til gjeldande reglar eller praksis.
Departementet kan ikkje sjå at dei mediepolitiske måla
om mangfald aleine kan sikrast berre gjennom ei konkurranserettsleg
tilnærming. Departementet viser til at medieeigarskapslova
og konkurranselova har ulike føremål. Det er difor
sannsynleg at ei rekkje oppkjøp ikkje vil føre
til inngrep etter konkurranselova sjølv om dei kan vere
negative ut frå omsynet til mediemangfald og ytringsfridom.
Departementet kan heller ikkje sjå at det er store motsetnader
mellom dei to lovene eller at dei motverkar kvarandre. Praksis viser
også at lovene svært sjeldan overlappar kvarandre
på den måten at Eigarskapstilsynet og Konkurransetilsynet
vurderer dei same sakene. Det at lovene har ulike føremål
og verkeområde kan føre til at eit oppkjøp
som Konkurransetilsynet ikkje grip inn imot, likevel kan bli stogga av
Eigarskapstilsynet. Til dømes kan dette gjelde oppkjøp
som fører til at alle massemedium innanfor ein region kjem
på same hender, men der konkurransetrykket frå aktørar
som ønskjer å etablere seg på marknaden
er tilstrekkeleg til å sikre effektiv konkurranse. På den
andre sida kan det tenkjast oppkjøp som ikkje vil bli ramma
av eigarskapslova, men som likevel vil bli stansa av Konkurransetilsynet.
Dette er ikkje i seg sjølv noko problem. Både
konkurransestyresmaktene og Eigarskapstilsynet vil ha høve
til å gripe inn.
Kultur- og kyrkjedepartementet legg difor til grunn at medieeigarskapslova
er eit naudsynt supplement til konkurranselova på medieområdet,
og at dei to lovene ikkje eller berre i svært liten grad
motverkar kvarandre.
Det er ikkje tvil om at Internett i dag speler ei viktig rolle
som informasjonskjelde og ytringskanal. Statistisk sentralbyrås
Norsk mediebarometer for 2003 viser at 42 pst. brukte Internett
på ein gjennomsnittsdag i 2003, mot berre 7 pst. i 1997.
Ein av to nettbrukarar les nyhende på nettet kvar dag.
Samstundes legg departementet til grunn at Internett i dag fungerer
meir som ein alternativ distribusjonskanal for tradisjonelle medium
enn som ein sjølvstendig mediemarknad. Mellom anna viser Norsk
mediebarometer for 2003 at heile 42 pst. av nettbrukarane nytta
nettet til å lese nyhende på Internettsidene til
papiraviser. 25 pst. las nyhende frå andre kjelder, som
Nettavisen, NRK osb.
Kultur- og kyrkjedepartementet kan difor ikkje sjå at
det er grunnlag for å fastsetje eigne grenser for eigarskap
i denne sektoren, og konstaterer at ein inngrepsheimel inntil vidare
ikkje ville ha nokon reell funksjon.
Samstundes er det klart at bruken av nettutgåver har
mykje å seie for den reelle påverknadskrafta til dei
ulike dagspresse- og kringkastingsmedia. Det naturlege hadde difor
vore å trekkje denne bruken inn ved utrekning av marknadsdelar
innanfor dagspresse- og kringkastingsmarknadene. Så langt
ser departementet likevel så store praktiske problem med
dette at det ikkje vil tilrå ei slik løysing.
Området er likevel i sterk utvikling, både
teknologisk og med omsyn til gjennomslag hos publikum. Departementet
kan difor ikkje sjå bort frå at det på relativt
kort tid kan utvikle seg ein marknad for elektroniske nyhendemedium
som ikkje er knytte til dei tradisjonelle avis- eller kringkastingsmedia.
Spørsmålet er om departementet i ein slik situasjon
bør ha høve til å utvide inngrepsheimelen
i forskrift, eller om dette bør gjerast i form av ei lovendring.
Lovendring er ein omstendeleg prosess, noko som vil innebere
ei forseinking i høve til når behovet for regulering
oppstår. Nokre aktørar kan tenkjast å ville
utnytje ein slik venteperiode til å posisjonera seg i marknaden.
Departementet legg likevel til grunn at ei eventuell utviding
av inngrepsheimelen bør behandlast i Stortinget og setjast
i verk ved endring i sjølve lova. Departementet legg vekt
på at ein forskriftsmodell vil overlate til departementet å fastsetje
innhaldet i reguleringa av eigarskap i elektroniske medium; mellom anna
med omsyn til omfanget av ei utviding, om det skal fastsetjast eigne
eigarskapsgrenser, nivået på desse grensene osb.
Det kan hevdast at dette vil gjere situasjonen uviss for aktørane
i bransjen, noko som kan undergrave verdien av å innføre
eigarskapsgrenser elles i lova.
Departementet kan ikkje sjå at det no er grunnlag for å utvide
medieeigarskapslova til å gjelde vertikal integrasjon.
Reguleringa av horisontal konsentrasjon er basert på at
dominerande eigarposisjonar i mediemarknaden gir ein potensiell
påverknadskraft over opinionen som, om han skulle bli utnytja,
kan undergrave dei demokratiske avgjerdsprosessane i samfunnet.
Sjølv direkte og aktiv påverknad på det
redaksjonelle produktet frå eigarane kan det vere umogleg å påvise
i praksis. Det kan dessutan vere tale om meir indirekte påverknad.
Vertikal integrasjon reiser andre spørsmål,
og vil først og fremst vere problematisk dersom ein vertikalt
integrert aktør misbruker eventuelle portvaktposisjonar
ved aktivt å halde andre aktørar ute frå marknaden
eller ved å favorisere eige innhald. I slike tilfelle vil
det typisk vere ein tenestetilbydar e.l. som er utestengd eller
diskriminert i tilgangen til ein avgrensa ressurs. Denne vil normalt
protestere, og det vil vere mogleg å gripe inn i etterhand,
til dømes med heimel i konkurranselova, for å sikre
at aktøren får tilgang på lik line med
portvaktaktøren sine eigne selskap eller tenester.
Etter departementet si vurdering inneber utviklinga av vertikal
integrasjon så langt ikkje nokon vesentleg risiko for skadeverknader
av ein art som kan forsvare ei "føre var"-regulering av
same modell som den som i dag gjeld for "horisontal" konsentrasjon. Departementet
legg til at etter det departementet kjenner til, har ingen europeiske
land til no innført særskilt regulering av vertikal
integrasjon i mediemarknaden.
Departementet meiner likevel at det er naudsynt å følgje
utviklinga nært, for å sjå om det vil
skje ei utvikling i retning av vertikal integrasjon, om dei selskapa
som oppnår ein portvaktfunksjon vel å utnytte posisjonen
til skade for sine konkurrentar og om andre regelverk i så fall
kan gje eit tilstrekkeleg vern av mangfald og ytringsfridom.
Tilsynet kan i dag berre leggje vekt på samarbeidsavtalar
i samband med vurdering av eit oppkjøp. Slike avtalar vil
då vere eit moment i vurderinga av om ein aktør
har ei sterk eigarstilling etter § 9 i lova. Ein
samarbeidsavtale kan gjere at to elles uavhengige aktørar
vert vurderte som éin aktør i høve til det
oppkjøpet som vert vurdert. I tillegg kan somme avtalar
som ligg nært opp til oppkjøp truleg reknast som
"erverv" etter definisjonen i lova, evt. etter ei utvidande tolking.
Som hovudregel har tilsynet likevel ikkje høve til å gripe
inn mot samarbeidsavtalar, sjølv om desse skulle stride
mot lovføremålet.
Når eigarskapskonsentrasjon kan ha negative konsekvensar
for mediemangfald og ytringsfridom, er det nettopp av di dominerande
eigarposisjonar gir påverknadskraft over dei redaksjonelle
produkta og - gjennom desse - over opinionen. Etter departementet si
vurdering kan det ikkje vere tvil om at samarbeidsavtalar i somme
høve kan gi ein avtalepart tilsvarande påverknadskraft
over dei redaksjonelle produkta som oppkjøp. Å utelate
slike avtalar frå lovregulering vil difor opne for for
marknadsposisjonar som vil vere i strid med lovføremålet
og for omgåing av eigarskapsgrensene i lova.
For det første kan ein tenkje seg avtalar som ligg nær
opp til oppkjøp utan å bli råka av oppkjøpsomgrepet
i lova. Slike avtalar kan vere motiverte i eit ønske om å omgå eigarskapsgrensene
i lova. Eigarskapstilsynet har registrert ein aukande tendens til kreative
løysingar i tilfelle der eit ordinært oppkjøp ville
bli råka av eigarskapsgrensene i lova. Til dømes kan
det gjelde bruk av opsjonsavtalar, evt. kombinert med låneavtalar
eller aksjonæravtalar som gir aksjonærane plikt
til å stemme i samsvar med opsjonshavaren sitt ønske.
Andre døme kan vere avtalar som gir nokon den reelle kontrollen
over aksjane utan at dei formelt skiftar eigar. Vederlag kan i slike
høve skje via gunstige avtalar, til dømes om trykking
eller distribusjon.
For det andre kan ein sjå for seg at store medieselskap
kan inngå avtalar om redaksjonell samordning på ulike
område. Det er nettopp denne typen samordning forbodet
mot krysseigarskap skal hindre. På same måte som
krysseigarskap, kan avtalar om redaksjonell samordning innebere
at konkurrerande føretak ikkje kan reknast som fullverdige
alternativ.
Departementet gjer difor framlegg om å utvide medieeigarskapslova
til å gjelde samarbeidsavtalar som er eigna til å gi
ein avtalepart tilsvarande påverknad over det redaksjonelle
produktet som eit oppkjøp.
Vilkåra for inngrep vil vere at samarbeidspartane kvar
for seg eller samla har eller får ei sterk stilling i marknaden
og at denne stillinga er i strid med lovføremålet.Departementet
legg til grunn at ein slik regel dels vil vere ein sikringsventil
ved ordningar som ligg nært opp til oppkjøp, og
dels ein reiskap til å hindre ulike former for redaksjonell
samordning som er eigna til å ha vesentlege negative verknader
andsynes lovføremålet. Det vil difor normalt ikkje
vere aktuelt å gripe inn mot avtalar som berre har verknader
på regionalt eller lokalt nivå. Vidare vil det
normalt ikkje vere aktuelt å gripe inn mot avtalar mellom
medium innanfor eitt og same konsern. Departementet understrekar
at det på ingen måte er tale om inngrep som kan
ramme meiningsfridomen til redaksjonane.
Departementet held fast ved at det ikkje er naturleg å setje
tilsvarande fristar for inngrep mot samarbeidsavtalar som for oppkjøp,
mellom anna av di eit samarbeid kan utvikle seg over tid.
Departementet viser til at det er ein fare for at partane i eit
oppkjøp kan integrere verksemdene på ein slik
måte at det vil vere vanskeleg eller umogleg for tilsynet å gripe
inn mot oppkjøpet. Dette var grunngivinga for at Konkurransetilsynet
fekk ein slik heimel i 1999, jf. Innst. O. nr. 48 (1999-2000).
Dei same omsyna som ga grunnlag for å utvida konkurranselova
gjer seg også gjeldande i høve til medieeigarskapslova.
Praktiseringa av lova har vist at det etter svært kort
tid kan vere vanskeleg å gjennomføre eit vedtak.
Eit døme på dette er samarbeidsavtalen mellom
A-pressen og Harstad Tidende Gruppen. Avtalen galdt mellom anna
at partane la ned to konkurrerande aviser og oppretta ei felles
avis. Eigarskapstilsynet vedtok å ikkje gripe inn, mellom anna
av di det ville vere vanskeleg å reversere denne prosessen.
Etter departementet sitt syn er det difor ønskjeleg å utvide § 9
i medieeigarskapslova med ein heimel til å kunne vedta
mellombels forbod eller andre naudsynte tiltak. Det bør
vere eit krav at det er rimeleg grunn til å tru at oppkjøpet
vil vere i strid med vilkåra i lova, og at forbodet eller
tiltaket er naudsynt for å gjennomføre eit seinare
vedtak om inngrep. Tilsynet må gjere ei konkret vurdering
i det einskilde tilfellet, både av om vilkåra
er oppfylte og av kva for alternative tiltak som er naudsynte. Ettersom
regelen er utforma etter mønster frå konkurranselova
vil praksis frå dette feltet kunne vere relevant ved tolking
av regelen.
I den nye konkurranselova av 5. mars 2004 er heimelen
til å nedleggje mellombels forbod erstatta av eit automatisk
gjennomføringsforbod, jf. § 19. Departementet
ser det ikkje som naudsynt med så inngripande regulering
i medieeigarskapslova.
Innsyn i eigartilhøve er viktig for at publikum skal
kunne gjere seg kjent med kven som eig mediet og kven som sit i
posisjon til å kunne påverke det redaksjonelle
innhaldet. Offentleg innsyn kan gjennom merksemd frå publikum
fungere som eit vern av den redaksjonelle fridomen mot påverknad
frå eigarane.
Medieregisteret (www.medieregisteret.no) er ei offentleg tilgjengeleg
internetteneste som inneheld informasjon om eigartilhøva
i norsk presse og kringkasting. Tenesta gir publikum ei samla oversikt
over kven som eig norske medium. Føremålet er å skape større
offentleg innsyn, merksemd og kunnskap om desse tilhøva.
Departementet legg til grunn at Medieregisteret er eit effektivt
tiltak for å leggje til rette for offentleg innsyn i media.
For å sikre eit så oppdatert og truverdig register
som mogleg, gjer departementet framlegg om å presisere
i § 13 i lova at tilsynet kan krevje opplysningar
for å medverke til større innsyn i, merksemd eller
kunnskap om eigarforhold i norske medium.
Departementet ser at det er naudsynt for tilsynet å halde
særleg oppsikt med verksemda til einskilde aktørar,
mellom anna for å sikre at nasjonale eller regionale grenser
ikkje vert passert. Departementet gjer difor framlegg om at tilsynet
skal kunne vedta meldeplikt for tre år om gongen, i staden
for eitt år om gongen som i dag. Departementet held også fast
på framlegget om at meldeplikt òg kan påleggjast
andre enn medieføretak. Ein slik meldeplikt kan vere naudsynt dersom
oppkjøp vert gjort av føretak som enno ikkje har
eigardelar i noko medieføretak, til dømes dotterselskap
av store medieeigarar.