I proposisjonen legg Barne- og familiedepartementet fram eit
forslag til endringar i lov om kontroll med markedsføring
og avtalevilkår (markedsføringsloven).
Lovforslaget vil gjennomføre artikkel 13 i Europaparlaments-
og rådsdirektiv 2002/58/EF av 12. juli 2002
om behandling av personopplysninger og personvern i sektoren for
elektronisk kommunikasjon (direktivet om personvern og elektronisk
kommunikasjon). Føresegna regulerer retten til å sende
elektronisk reklame til mottakarar som ikkje har bedt om det. Hovudinnhaldet
i lovforslaget er at:
Personkrinsen det må innhentast
samtykke frå før den elektroniske reklamen kan
sendast, blir utvida i markedsføringsloven § 2
b, ved at omgrepet "forbrukere" blir erstatta med "fysiske personer".
Det blir innført eit nytt ledd i markedsføringsloven § 2
b som gir marknadsføraren rett til, på visse vilkår, å gjere
unntak frå kravet om førehandssamtykke ved marknadsføringsmeldingar
til eigne kundar.
I proposisjonen blir også spørsmåla
behandla om juridiske personar skal vernast mot uønskt
elektronisk marknadsføring, dessutan regulering av såkalla "tips
ein venn"-funksjonar. Det blir likevel ikkje forslått lovendringar
her.
Ved hjelp av e-post kan den som marknadsfører, effektivt
og målretta nå mange mottakarar, samtidig som
kostnadene med utsending er låge. For dei som ønskjer å marknadsføre
varene og tenestene sine er det ein fordel, og metoden blir derfor
nytta meir og meir. Etter kvart som mengda av e-postreklame aukar,
fører det både til uønskt ressursbruk
og forarging for mottakarar som ikkje har bedt om å få slike
meldingar. Det kan også føre til tekniske problem
hos mottakaren.
Etter markedsføringsloven (lov 16. juni 1972
nr. 47) § 2 b første ledd er det forbode å sende
reklame til forbrukarar via e-post, tekstmelding til mobiltelefon
(SMS), telefaks o.a. utan at mottakaren på førehand
har samtykt i det.
Problemet med masseutesend e-postreklame det ikkje er bedd særskilt
om å få (såkalla "spam"), har berre blitt
større med tida. I ei melding frå EU-kommisjonen
frå januar 2004, blir det vist til at over 50 pst. av trafikken
på Internett no er spam, mens tilsvarande tal frå 2001
var 7 pst. Som eit ledd arbeidet med å få bukt
med problemet, har EU vedteke strengare reglar for utsending av
e-postreklame og liknande.
Direktivet om personvern og elektronisk kommunikasjon artikkel
13 nr. 1, stiller krav om førehandssamtykke frå mottakaren
før direkte marknadsføring ved hjelp av ulike
former for elektronisk kommunikasjon kan sendast.
I høringsnotat foreslo departementet å bruke
omgrepet "fysiske personer" for å peike på kven
førehandssamtykke må hentast inn frå.
Det inneber at "forbrukere" i novarande § 2 b
blir erstatta med "fysiske personer". Omsynet til å oppretthalde
gjeldande forbrukarvern, saman med formålet med regelen
i direktivet, gjorde etter departementet sitt syn at det ikkje bør
stillast krav til at mottakaren er ein abonnent, det vil seie har
gjort ein abonnementsavtale. Fysiske personar omfattar både
forbrukarar, arbeidstakarar og næringsdrivande. Det blei
foreslått i høringsnotatet at det berre skal vere
lov å sende elektronisk reklame det ikkje er bedt om, til
verksemder og organisasjonar som slike (juridiske personar). Det
tyder at det ikkje blir stilt krav til førehandssamtykke ved
utsending av elektronisk reklame til postmottak og liknande, til
dømes firmapost@firma.no, som ikkje er retta til
ein spesiell person. Det blei peikt på at Danmark og Sverige
har valt ei løysing i tråd med det.
Det tematiske innhaldet i direktivet artikkel 13 nr. 1 samsvarer
fullt ut med markedsføringsloven § 2 b.
Det krevst førehandssamtykke før reklame/marknadsføring
kan sendast ved hjelp av elektroniske kommunikasjonsmetodar som
tillet individuell kommunikasjon, til dømes e-post, SMS,
telefaks eller automatisert oppringingssystem. Munnleg telefonsal blir
ikkje omfatta.
Men det er forskjellar når det gjeld det personelle bruksområdet,
dvs. kven førehandssamtykket må hentast inn frå.
Forbrukaromgrepet i markedsføringsloven § 2
b omfattar ein annan personkrins enn kommunikasjonsverndirektivets
"abonnenter som er fysiske personer". I direktivet skil ein ikkje
mellom den fysiske personens ulike roller; om vedkommande er å rekne
som forbrukar, arbeidstakar eller næringsdrivande.
Høringsinstansane har delte meiningar når det gjeld
spørsmålet om regelen om førehandssamtykke skal
gjelde overfor "abonnenter som er fysiske personer" eller "fysiske
personer", sjølv om hovudtyngda støttar departementets
forslag i høringsnotatet.
Føresegnene i direktivet om personvern og elektronisk
kommunikasjon tek sikte på å verne om den retten
fysiske personar har til personvern, jf. artikkel 1 og fortalen
punkt 12. Individuelt retta e-postreklame folk får i jobbsamanheng
kan vere like plagsam som den dei får heime. Også arbeidstakarar
bør etter departementets syn vernast mot å få uønskt
e-postreklame i jobbsamanheng.
Departementet er einig med Forbrukarombodet i at mottakarar som
er knytte til den faktiske abonnenten, anten det er medlemmer av
same husstand eller arbeidstakarar, bør identifiserast
med han. Noko anna vil seie at forbodet lett kan omgåast
og føresegna undergravast. Til dømes peiker Telenor
på at abonnenten kan opprette ein e-postkonto for eit familiemedlem
utan at denne familiemedlemmen har ein abonnementsavtale med Telenor.
At det skal vere lov å sende e-postreklame som det ikkje
er bedt om til denne familiemedlemmen, men derimot ikkje til abonnenten,
er etter departementets syn ikkje velgrunna.
Det er heller ikkje synleg for avsendaren om ei e-postadresse
av typen fornamn.etternamn@abc.no er ein abonnent eller
ikkje, eller om e-posten blir motteken på jobb eller heime.
Alt dette taler etter departementets syn sterkt for at reglane bør
vere like, og at det skal stillast krav om førehandssamtykke
for all individuelt retta e-postreklame til fysiske personar.
Fleire høringsinstansar meiner at harmoniseringsomsyn
taler for at ein må halde seg til direktivets "abonnenter
som er fysiske personer". Slik departementet ser det er direktivet
ikkje klart på dette punktet. Det ser ein av at medlemslanda
alt har valt ulike løysingar. Direktivet er dermed ikkje å sjå på som hinder
for å velje å verne "fysiske personar". Danmark
og Sverige har gjort det.
Enkelte høringsinstanser gir uttrykk for at det kan få utilsikta
konsekvensar å krevje førehandssamtykke før
e-postreklamen kan sendast til arbeidstakarar, og at det bør
vere opp til arbeidsgivaren å bestemme kva slags e-post
dei tilsette skal få. Handels- og Servicenæringens
Hovedorganisasjon seier at det i arbeidsforhold kan vere behov for
arbeidsgivaren å kunne sjå til at ønskte
marknadsføringsmeldingar blir sende direkte til vedkommande.
Til det vil departementet peike på at det framleis vil
vere lovleg for arbeidsgivaren å vidaresende e-postreklame
frå postmottak og liknande til arbeidstakarane, då arbeidsgivaren
ikkje kan reknast for å drive næringsverksemd overfor
dei tilsette.
Departementet held etter dette oppe forslaget om å bruke
omgrepet "fysiske personer" for å vise kven førehandssamtykke
må hentast inn frå.
Som Post- og teletilsynet peiker på, kan det ofte vere
vanskeleg å sjå om ei e-postadresse hører
til ein fysisk person eller ikkje, idet ein kan bruke forkortingar,
pseudonym osv. Tilsvarande gjeld marknadsføring ved hjelp
av andre former for elektronisk kommunikasjon, som SMS der meldinga
berre blir sendt til eit telefonnummer. Her kan det ofte ikkje vere
råd for avsendaren å vite kven som får
meldinga. Etter departementets syn kan det likevel ikkje ta personvernrettane
frå mottakaren, idet elektroniske adresser og liknande
er å sjå som personopplysningar. Konsekvensen
blir dermed at avsenderen må innhente førehandssamtykke
frå mottakaren der det ikkje er sikkert at mottakaren av
meldinga er ein juridisk person.
Nærings- og handelsdepartementet seier i sine merknader
at det bør vere unntak for enkeltpersonføretak.
Departementet er einig i at marknadsføring til enkeltpersonføreretaks
postmottak og liknande ikkje bør omfattast av føresegna,
då det i denne samanhengen er naturleg å setje
enkeltpersonføretak i same rettsstilling som juridiske
personar. Departementet meiner det er nok at dette går
fram av merknadene til føresegna.
Vidare peiker Nærings- og handelsdepartementet på at
føresegna ikkje bør brukast når det gjeld
telefaksnummer som bedrifter oppgir utetter saman med hovudtelefonnummer
og annan kontaktinformasjon. Departementet er einig i det, då slike
meldingar bør reknast for å vere retta til sjølve
verksemda, og ikkje til ein fysisk person.
I direktivet artikkel 13 nr. 2 er det unntak frå kravet
om førehandssamtykke etter nr. 1 i dei tilfella der ein
kunde i samband med sal av ei vare eller teneste har oppgitt den
elektroniske adressa si til den næringsdrivande. Unntaket
gjeld berre for marknadsføring ved hjelp av elektronisk
post slik det er definert i direktivet.
I høringsnotatet blei det foreslått å ta
inn ei ny føresegn i markedsføringsloven § 2
b som svarer til den som står i direktivet artikkel 13
nr. 2. Departementet understreka at dagens høve til unntak
frå kravet om førehandssamtykke, som kan utleiast
av forarbeida til markedsføringsloven § 2
b, må reknast for å vere for snever til å samsvare
med unntaksregelen i direktivet.
Sidan direktivet gir lite rettleiing om kva som må krevjast
av kundeforholdet for kor fast det skal vere og kor lenge det skal
vare, bad departementet om synspunkt frå høringsinstansane
på det.
Departementet gav uttrykk for at unntaksregelen bør
tolkast snevert for å hindre at regelverket blir uthola,
slik at kundar likevel får uønskt reklame.
Fleire høringsinstansar peiker på at det er
uklart kva kommunikasjonsmetodar det er lov å bruke etter unntaksregelen
i den foreslåtte § 2 b tredje ledd. Etter forslaget
i høringsnotatet gjeld unntaket ved "(...) markedsføring
ved hjelp av elektronisk post...". Departementet er einig i at det
bør gå klarare fram av ordlyden at det er elektronisk
post, i tråd med direktivet sin vide definisjon, unntaket
gjeld for.
Høringsinstansane er sterkt splitta i synet på om unntaket
bør tolkast snevert eller ikkje. I tråd med det Datatilsynet
peiker på, er det her ofte interessemotsetningar mellom
marknadsførarane og kundane. Sett i lys av formålet
med føresegna, som er å sikre retten til privatlivets
fred for fysiske personar, meiner departementet at omsynet til kundane
i denne samanhengen må vege tyngst. Departementet held
derfor oppe synet sitt frå høringsnotatet, nemleg
at unntaksregelen bør tolkast snevert. Det er nødvendig
for å motverke at forbodet i første ledd blir
uthola, for då kan mottakarar likevel få uønskt
elektronisk reklame.
Utgangspunktet for når det kan seiast å liggje
føre eit eksisterende kundeforhold ligg i direktivets formuleringar
"(...) sine kunder (...)" og "(...) i forbindelse med salg (...)".
Etter departementets syn må dette tolkast som at det i
det minste må vere gjort ein avtale om kjøp av
ei vare eller teneste. Det vil utelate tilfelle der ein person berre
oppgir adressa si for å få tilsendt informasjonsmateriale
e.l., ønskjer å hente inn pristilbod, eller å få opplyst
leveringstid på ei vare eller teneste. Microsoft meiner
at også gratistenester bør kome inn under unntaket.
Slik departementet ser det, må det skje ei betaling for å kunne
nytte omgrepet "salg". Gratistenester er derfor ikkje å sjå som
omfatta av føresegna.
Spørsmålet er kva som elles skal til for at
det ligg føre eit "eksisterende kundeforhold". Etter ordlyden
i direktivet gjeld unntaket for "(...) salg av et produkt eller
en tjeneste (...)". Eintallsforma taler for at ein vanskeleg kan
seie at eingongskjøp generelt fell utanfor.
Departementet ser at direktivet er uklart når det gjeld
kva krav ein kan stille til kundeforholdet før unntaket
kjem i bruk. Departementet er likevel einig med høringsinstansane
som meiner at kva som helst eingongskjøp ikkje utan videre
er nok til at det eksisterer eit kundeforhold. Det bør
i det minste objektivt sett framstå som naturleg at det
framleis er kontakt mellom seljaren og kjøparen. Ved kjøp
av ein enkelt billig forbruksartikkel er det sjeldan tilfelle. Ved
kjøp av ei kapitalvare, til dømes ein bil, er
det meir naturleg med kundeoppfølging. Tidsaspektet er
også eit relevant moment. Seljaren bør vende seg
til kjøparen med marknadsføring i rimeleg tid
etter kjøpet, alt etter kva slags kjøp det er,
elles er kundeforholdet å sjå på som
avslutta.
Når det gjeld kven som kan nytte seg av unntaket for
eksisterande kundeforhold, viser departementet til ordlyden i direktivets
fortale punkt 41: "(...) bare av det foretaket som har fått
opplysningene om elektronisk adresse (...)". På denne bakgrunnen
legg departementet til grunn at retten til unntak berre gjeld for
den fysiske eller juridiske personen som kunden har gjort avtale
med, men ikkje for til dømes dotterselskap i det same konsernet.
Marknadsdsføringa kan berre gjelde tilsvarande produkt
eller tenester som kundeforholdet byggjer på. Utgangspunktet
for denne vurderingen skal vere den faktiske likskapen mellom produkta.
Som fleire høringsinstansar peiker på, er dei
forventningane kunden har, også eit sentralt moment. Departementet understrekar
at dette må gå føre marknadsførarens eigne
oppfatningar av kva det er naturleg å reklamere for, og
at det bør vere ei restriktiv tolking av kva som er tilsvarande
produkt. Post- og teletilsynet meiner at unntaksregelen også bør
gjelde der produkta i og for seg er ulike, men likevel hører
nøye saman. Dømet som er brukt, er at det ved
kjøp av PC bør vere lov å sende e-postreklame
det ikkje er bedt om, for handhaldne PC-ar, programvare og mobiltelefonar
som kan synkroniserast med PC-en. Etter departementet sitt syn er
dette å tolke "tilsvarende" produkt for vidt. Ved kjøp
av PC-ar bør det berre vere lov å reklamere for
andre PC-ar, men ikkje alle slags PC-relaterte produkt. Regelen
må likevel tolkast teknologinøytralt: Har ein
seld ei bok i ein nettbokhandel, kan ein også reklamere
for bokverk i digital form, til dømes på CD.
Direktivet om personvern og elektronisk kommunikasjon artikkel
13 nr. 3 pålegg dei nasjonale myndigheitene å sikre
at abonnentar som er fysiske personar har ein kostnadsfri rett til å unngå å få reklame
via elektronisk kommunikasjon. Føresegna gjeld berre for
kommunikasjonsmetodar ut over dei som er omfatta av artikkel 13
nr. 1 og 2. Metodar som blir omfatta er til dømes vanleg
telefonsal.
Det er oppretta eit sentralt reservasjonsregister der alle enkeltpersonar
har rett til å reservere seg mot m.a. telefonsal, jf. personopplysningsloven § 26
første ledd.
Departementet legg til grunn at det ikkje trengst endringar i
norsk rett for å gjennomføre artikkel 13 nr. 3.
I artikkel 13 nr. 4 blir det stilt krav om forbod mot å sende
ut elektronisk post, medrekna SMS, med marknadsføringsinnhald,
utan at det går fram for mottakaren kven marknadsføraren
er og på kva for ei adresse han kan kontaktast for å stanse
marknadsføringa.
Etter lov 23. mai 2003 nr. 35 om visse sider av elektronisk
handel og andre informasjonssamfunnstjenester (ehandelsloven) § 9
skal det ved elektronisk marknadsføring klart gå fram
kven marknadsføringa skjer på vegner av. Etter
lova § 8 første ledd har tenesteytaren
plikt til alltid å gi informasjon som gjer det råd å kome
i direkte kontakt med han.
I høringsnotatet la departementet til grunn at dei nemnde
reglane i ehandelsloven er nok til å gjennomføre
krava i direktivet, og foreslo ingen lovendringar på dette
punktet.
I tråd med det som fleire av høringsinstansane peiker
på, er departementet einig i at det er klargjerande å vise
til ehandelsloven frå markedsføringsloven § 2
b. Departementet foreslår derfor å ta inn eit nytt
femte ledd med ei slik tilvising, særleg til ehandelsloven § 9.
Etter direktivet artikkel 13 nr. 5 skal dei legitime interessene
til abonnentar som ikkje er fysiske personar sikrast når
det gjeld kommunikasjon som mottakaren ikkje har bedt om.
Etter gjeldande rett kan ikkje juridiske personar reservere seg
mot uønskt marknadsføring, og dei er heller ikkje
omfatta av markedsføringsloven § 2 b.
I høringsnotatet la departementet til grunn at føresegna
i og for seg ikkje krev endringar i nasjonal lovgiving. Artikkel
13 nr. 5 opnar for at det kan opprettast eit reservasjonsregister
eller eit krav til førehandssamtykke også for
abonnentar som er juridiske personar, slik at også denne
gruppa kan unngå å motta uønskt marknadsføring.
Sjølv om e-postreklame og liknande kan vere ei påkjenning
også for sjølve organisasjonen, gav departementet
uttrykk for at juridiske personar generelt sett har betre føresetnader
for å handtere elektronisk reklame som kjem uoppmoda enn
det fysiske personar har.
Høringsinstansane har delte meiningar når det gjeld
spørsmålet om juridiske personar bør
vernast mot elektronisk kommunikasjon dei ikkje har bedt om. Eit
gjennomgåande synspunkt er likevel at dersom ein skal gjere
noko, bør det veljast ei reservasjonsløysing framfor
ein regel om førehandssamtykke.
Dagens rett til å reservere seg mot direkte marknadsføring
er heimla i personopplysningsloven § 26.
Etter departementet sitt syn er det for tidleg å ta standpunkt
til om ein skal utvide dette regelverket til å omfatte
juridiske personar.
I praksis har ein sett at forbrukarar får e-postreklame
frå næringsdrivande ved hjelp av såkalla
"tips ein venn"-funksjonar. Slike funksjonar reiser spørsmål
om forbod mot e-postreklame det ikkje er bedt om. Konseptet går
ut på at den næringsdrivande legg til rette for
at forbrukarar "tipsar" andre forbrukarar om verksemda til den næringsdrivande.
Det kan til dømes skje ved at forbrukarar fyller ut e-postadresser til
venner og kjende i ein rubrikk på heimesida til den næringsdrivande.
Ein innebygd funksjon på nettsida sørgjer for
at vennene deretter får tilsendt e-post med kommersielle
bodskapar.
I høringsnotatet gav departement uttrykk for at det
er grunn til å vere tilbakehalden med å innføre fleire
detaljerte forbod i markedsføringsloven når det gjeld
e-postmarknadsføring. Markedsføringsloven § 1
forbyr handling som er urimeleg overfor forbrukarar eller som strir
mot god marknadsføringsskikk elles (generalklausulen).
Generelle fleksible reglar, slik som generalklausulen i markedsføringsloven § 1, eignar
seg godt til å fange opp utviklinga på eit område
prega av stadig nye og kreative løysingar. I høringsnotatet
gav departementet uttrykk for at dagens rettstilstand er tilfredsstillande
frå eit forbrukarsynspunkt, ved at det blir vurdert konkret
i kvart enkelt tilfelle om "tips ein venn"-funksjonar og liknande
er lovlege på bakgrunn av markedsføringsloven § 1
og dei nemnde retningslinjene.
Høringsfråsegnene etterlet ikkje inntrykk av
at misbruk av "tips ein venn"-funksjonar er eit stort problem. I
tråd med det både Post- og teletilsynet og Nærings-
og handelsdepartementet peiker på, er det ein grunnleggjande
Internett-funksjon å tipse og sende lenkjer om interessant
informasjon på nettet. Departementet ser det som vanskeleg å utforme
ein lovtekst som både tek omsyn til nytten "tips ein venn"-funksjonar
kan ha for forbrukarar, og som beskriv misbrukssituasjonar klart
nok. Departementet er derfor blitt ståande ved det synet
som kom til uttrykk i høringsnotatet, som fleirtalet av
høringsinstansane støttar, nemleg at det er mest
tenleg å vurdere om "tips ein venn"-funksjonar er lov mest
etter generalklausulen i markedsføringsloven § 1
og retningslinjene som er gitt. Markedsføringsloven § 1
kan ta høgde for nye marknadsføringsteknikkar
på området basert på ei konkret vurdering
av kvar enkelt sak.
I høringsnotatet gjekk departementet ut frå at sanksjonssystemet
i markedsføringsloven oppfyller krava i kommunikasjonsverndirektivet.
Forbrukarombodet og Marknadsrådet har berre kompetanse i
saker som gjeld forbrukarane sine interesser. Når det personelle
verkeområdet til § 2 b blir slik utvida at
føresegna også omfattar andre fysiske personar enn
forbrukarar (til dømes sjølvstendig næringsdrivande),
blir det spørsmål om kven som skal handheve regelverket
for dei. Her er det ikkje omsynet til forbrukarane som tilseier
inngrep, og Forbrukarombodet/Marknadsrådet kan
i dag ikkje gripe inn etter markedsføringsloven.
I høringsnotatet meinte departementet at det så langt
ikkje er grunn til å endre på dette. Høringsinstansane
blei inviterte til å uttale seg om det er behov for eigne
tilsyns- eller handhevingsorgan utanfor forbrukarforhold, dessutan
kven som i så fall kunne vere aktuelle.
Med unntak av Nærings- og handelsdepartementet, er det
ingen høringsinstansar som kjem med konkrete forslag når
det gjeld eigne nye handhevingsorgan utanfor forbrukarforhold. Nærings-
og handelsdepartementet foreslår at Forbrukarombodet får kompetanse
til å handheve markedsføringsloven § 2 b
ut frå omsynet til alle fysiske personar.
Departementet merkjer seg at forslaget, om det blir gjennomført,
tyder at Forbrukarombodet skal handheve forbodet også når
det er næringsdrivande som får e-postreklame til
den personlege e-postadressa si på jobben. Forbrukarombodet
sin kompetanse er i dag avgrensa til å føre tilsyn
med markedsføringsloven ut frå omsynet til forbrukarane.
Departementet meiner det ikkje er naturleg at Forbrukarombodet får
handhevingsoppgåver som skal vareta den næringsdrivande
sine interesser.
Både Datatilsynet og Samferdselsdepartementet gir uttrykk
for at ein bør vente med å ta stilling til å opprette
eigne tilsyns- eller handhevingsorgan utanfor forbrukarforhold til
ein har hausta erfaring med dei nye reglane. Departementet er einig
i det. Det blir derfor ikkje foreslått endringar i sanksjonssystemet til
markedsføringsloven i denne omgangen.
Departementet understrekar at Forbrukarombodet framleis vil kunne
gripe inn overfor ulovleg utsending av elektronisk reklame til arbeidstakarar
som blir rekna som forbrukarar.
Vidare blir det understreka at brot på markedsføringsloven § 2
b er straffbart, jf. § 17. Det vil seie at fysiske
personar som ikkje kan reknast som forbrukarar, vil kunne melde
regelbrot til politiet, sjølv om Forbrukarombodet ikkje
har kompetanse til å gripe inn.
Markedsføringsloven gjeld marknadsføringstiltak
som er retta mot norske forbrukarar (i Noreg). Det gjeld anten marknadsføringa
kjem frå norske eller utanlandske næringsdrivande.
Om marknadsføringa er retta mot norske forbrukarar må avgjerast
konkret etter ei heilskapsvurdering. Markedsføringsloven kjem
såleis ikkje til bruk overfor tiltak som berre er retta
mot land utanfor Noreg.
Fleire høringsinstansar peiker på kor viktig
det er med internasjonalt samarbeid for å takle problema med
spam og liknande. Departementet er einig i det, og vil understreke
at det allereie er etablert samarbeid mellom handhevande myndigheiter
når det gjeld forbrukarspørsmål. Innanfor
rammene av direktiv 98/27/EF om nedlegging av
forbod med omsyn til vern av forbrukarinteresser (forbodsdirektivet)
samarbeider forbrukarmyndigheitene i EØS-området
om å stoppe grenseoverskridande brot. Det ligg også føre eit
forslag til ny EU-forordning om administrativt samarbeid mellom
handhevingsorgan ved grenseoverskridande brot av nasjonalt
regelverk som gjennomfører ei rekkje EU-direktiv om forbrukarvern.