Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Eirin
Faldet, Trond Giske og Torny Pedersen, fra Høyre, Afshan Rafiq,
lederen Sonja Irene Sjøli og Olemic Thommessen, fra Fremskrittspartiet,
Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Sosialistisk Venstreparti,
Magnar Lund Bergo og May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, Dagrun
Eriksen og Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Eli Sollied Øveraas,
ser positivt på Regjeringens forslag til endringer i markedsføringsloven
og imøteser at disse endringene skal bidra til å redusere
problemet med uønsket e-postreklame i jobbsammenheng. Forslaget
som er en oppfølging av EU-direktivet om personvern og
elektronisk kommunikasjon, tar sikte på å forby
utsending av elektronisk reklame (spam) til alle fysiske personer
uten at de på forhånd har gitt sitt samtykke.
Komiteen er kjent med at det allerede er forbudt å sende
slik e-postreklame til forbrukerne uten at de har gitt forhåndssamtykke. Komiteen er
derfor tilfreds med at det nå også blir foreslått
innføring av liknende forbud som vil bidra til å motvirke
at arbeidstakere og næringsdrivende skal kunne motta uønsket
e-postreklame. Komiteen viser for øvrig til
at det samtidig i tråd med direktivet, foreslås
en regel om unntak fra kravet om forhåndssamtykke når en
driver markedsføring pr. e-post til egne kunder.
Komiteen er fornøyd med det initiativ
som Regjeringen viser ved fremleggelsen av denne saken. Samtidig
er det viktig at det erkjennes at mengden uønsket e-post
(såkalt spam) ikke nødvendigvis vil gå ned
uten at IKT-bransjen selv tar et ansvar.
Komiteen merker seg de innvendinger mot lovreguleringen
som har blitt reist. Det hevdes at en slik regulering vil redusere
markedsføringsmuligheter for små bedrifter som ønsker å markedsføre
seg via e-post. Det hevdes dessuten at brorparten av spam ikke kommer
fra avsendere i Norge, eller som på annen måte
kan reguleres ved norsk lov.
Komiteen mener at ingen av innvendingene er spesielt
relevante for saken. De reguleringer som foreslås vil ikke
kunne sies å få negative konsekvenser, samtidig
med at de er nødvendige elementer i en bredere bekjemping
av problemet. De små bedrifter har selv en egeninteresse
i at mulige markedsføringskanaler ikke lammes
av slikt som spam. De fleste markedsførere vet at budskapet
er best når mottakeren er åpen for innholdet og
ikke må dele sin oppmerksomhet på mange andre
budskap samtidig.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Fremskrittspartiet anerkjenner at reguleringer på et
område, som forandrer seg så fort som IKT, i seg
selv kan være problematiske. Ingen ønsker at innovasjon
og nyskapning skal hemmes, så lenge det kommer samfunnet
og enkeltbrukere til gode. Det meste av denne innovasjonen kommer
fra IKT-virksomheter, og man bør derfor være lydhør
overfor argumenter om positive effekter. Disse medlemmer mener
at dette også må medføre at IKT-bransjen
selv må forventes å prioritere sine kunders, forbrukernes,
hensyn. Det er derfor ikke ønskelig at det lovreguleres
for tidlig, eller for ofte, på dette området.
Disse medlemmer ser at forbrukerhensyn klart taler
for at forbrukeren skal kunne skjermes mot uønsket reklame.
Spam kan her sammenlignes med uadressert post. Forbrukere kan reservere
seg mot uadressert post, uønskede telefonsalg
og annet. Disse medlemmer innser at reklame via postkassen og
via e-post er ulikt. Der tradisjonell reklame kun unntaksvis er
ledd i kriminalitet og svindel, er spam i langt større
grad det.
Disse medlemmer merker seg at spam også er
en belastning på e-post og Internett som effektive kommunikasjonskanaler.
Det gjør spam til noe mer enn en irriterende hendelse for
enkeltmennesker. Spam representerer også en økonomisk
belastning for private bedrifter, offentlige virksomheter og samfunnsnyttige
organisasjoner. Estimat fra USA viser til 80 mrd. kroner i tapt
produktivitet årlig. Spam kombineres også med
trusler mot IKT-sikkerhet. Virus, spion-programvare (kjent internasjonalt
som "ad-ware", eller "spy-ware") og "ormer" reduserer Internetts
effektivitet både for enkeltmennesker og virksomheter.
I tillegg til å være et irritasjonsmoment kan
spam ofte plante "spioner" som overvåker nettadferd.
Den uskyldige varianten forsøker å kartlegge adferd
for å spisse salgsbudskap, mens andre varianter også forsøker å utnytte
sårbarhet for å misbruke personlige opplysninger.
Undersøkelser viser at en økende andel spam kommer
fra firma som har plantet slik spion-programvare. Slik overvåking
muliggjør også at reklame for konkurrerende virksomhet
dukker opp straks man viser interesse for produkter eller tjenester
fra et firma. Disse medlemmer er bekymret for slik
manipulasjon og markedsvridning.
Disse medlemmer vil derfor foreslå at:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at også spion-programvare,
såkalt "ad-ware"/"spy-ware", ikke skal kunne brukes
for å overvåke andres IKT-utstyr, uten brukerens
eksplisitte tillatelse."
Disse medlemmer mener at IKT-bransjen selv må redusere
og begrense problemene som oppstår for enkeltmennesker
og virksomheter, som følge av spam. En ansvarsbevisst bransje
vil kunne finne frem til de mest effektive løsningene,
samtidig som kostnadene begrenses. Disse medlemmer tror ikke
at det vil være effektivt med offentlige pålegg om
spamfiltre, eller offentlig utvikling og administrasjon av slike.
IKT-bransjen bør tilby sine kunder slike filter-tjenester
for e-post og hindre mot virus, spion-programvare og ormer, slik
at problemene reduseres mest mulig. Når, ikke hvis, nye
problemer dukker opp, mener disse medlemmer at det først
og fremst er bransjen som må finne de mest hensiktsmessige
metoder for å redusere problemene for sine kunder og for
seg selv.
Disse medlemmer mener at IKT-bransjen selv må spore
opp de som sender ut spam. Dette er sannsynligvis enklere enn å finne
slike som sender ut virus og ormer, siden hensikten med spam er å få en økonomisk
gevinst. Når bransjen selv finner de som påfører
bransjens kunder problemer vil sannsynligvis bransjen finne måter å ta
seg betalt. Disse medlemmer støtter regulering
som kan bidra til å forhindre spam, og mener at alle i
bransjen har et behov for å finne effektive stoppere mot
spam - av hensyn til enkeltpersoner og fellesskapets interesser.
Komiteen viser til at Regjeringen i
proposisjonen går lenger enn foreliggende tekst i EU-direktivet, ved
at regelen om forhåndssamtykke foreslås å gjelde overfor
"fysiske personer", mens direktivet på sin side bruker
ordlyden "abonnenter som er fysiske personer". Komiteen har
merket seg den uenighet som er kommet til uttrykk blant høringsinstansene om
dette spørsmålet, men at hovedtyngden støtter
departementets forslag.
Komiteen har også merket seg at departementet
begrunner sitt forslag bl.a. med ønsket om å opprettholde
gjeldende forbrukervern, sammen med formålet med regelen
i direktivet som tar sikte på verne om den retten fysiske
personer har til personvern.
Komiteen viser videre til at medlemslandene i EU
har valgt ulike løsninger og at Sverige og Danmark har
valgt den samme løsning som er foreslått i proposisjonen.
Komiteen støtter lovforslaget.
Komiteen registrerer at Regjeringen
i utgangspunktet har vært innstilt på å følge
direktivets bestemmelse når det gjelder hvilke kommunikasjonsmetoder
det er lov å bruke etter unntaksregelen, men viser videre
til at man etter høringsrunden har funnet å ville
ta hele definisjonen av "elektronisk post" inn i lovens § 2
b som et nytt fjerde ledd. Dette innebærer at også SMS
vil inngå i begrepet "elektronisk post". Komiteen har
ikke innvendinger til dette.
Komiteen konstaterer videre at høringsinstansene
er splittet i synet på om unntaket bør tolkes
snevert eller ikke og at det blir pekt på at dette kan
skyldes interessemotsetninger mellom markedsførere og kunder. Komiteen slutter
seg til at det i lys av formålet med bestemmelsen om å sikre
privatlivets fred vil være hensynet til kundene som må veie
tyngst, og at unntaksregelen må tolkes snevert.
Komiteen viser til at spørsmålet
om det skal innhentes samtykke også ved bruk av den såkalte "tips
en venn"-funksjonen, har vært drøftet av Stortinget
tidligere, jf. Innst. O. nr. 19 (2000-2001) side 3. En samlet komité uttalte
den gang at man mente spørsmålet ikke var tilstrekkelig
utredet og derfor fant å ville be departementet komme tilbake
med en egen sak om denne problemstillingen.
Komiteen registrerer at departementet i tråd med
synet til et flertall av høringsinstansene er kommet til
at det beste vil være å vurdere om "tips en venn"-funksjoner
er tillatt i første rekke etter generalklausulen i markedsføringslovens § 1
og de retningslinjer som er gitt. Komiteen viser
til at nevnte § 1 kan ta høyde for nye
markedsføringsteknikker på området basert
på en konkret vurdering av hver enkelt sak og slutter seg
til departementets betraktning.
Komiteen har merket seg at Forbrukerrådet
er opptatt av hensynet til å verne barn og unge i markedsføringssammenheng.
Samtidig har komiteen også merket seg departementets
påpekning av det generelle prinsipp at det skal mindre
til for at loven er å betrakte som brutt når markedsføringen
retter seg mot mindreårige. Komiteen vil
sterkt understreke viktigheten av at dette hensyn legges til grunn
også i den fremtidige praktisering av loven.
Komiteen viser til at det ifølge
Personverndirektivet er de nasjonale myndigheter som skal fastsette
sanksjoner som skal benyttes ved brudd på reglene. Komiteen har
merket seg at det i dag ikke finnes organer som har kompetanse til å håndheve sanksjonsregler
i forhold til andre enn forbrukere. I tråd med at § 2
b blir utvidet til å omfatte andre fysiske personer enn
forbrukere, for eksempel selvstendig næringsdrivende, er
det etter komiteens oppfatning naturlig at spørsmålet
om dette blir nærmere vurdert.
Komiteen har videre merket seg at det så langt er
departementets holdning at man bør vente med å ta stilling
til opprettelse av eget tilsyns- eller håndhevingsorgan
inntil man har høstet erfaring med de nye reglene. Av dette
følger at Forbrukerombudet fortsatt vil kunne gripe inn
overfor ulovlig utsending av e-post til arbeidstakere som blir regnet
som forbrukere og at regelbrudd overfor andre fysiske personer enn forbrukere
skal kunne meldes til politiet.
Komiteen vil på denne bakgrunn påpeke
at det er uklart i hvilken grad sanksjons- og håndhevingsansvaret
overfor andre fysiske personer enn forbrukere er godt nok ivaretatt. Komiteen legger
til grunn at departementet arbeider videre med spørsmålet
og kommer tilbake til Stortinget med en redegjørelse på egnet
måte.