3.1 Sammendrag

Departementet foreslår samme formålsparagraf for statlige og private høyere utdanningsinstitusjoner. Departementet ser private institusjoner som en viktig og integrert del av det totale tilbudet av høyere utdanning i Norge. Dette gjør det naturlig å ha lik regulering også når det gjelder institusjonenes overordnede formål og virksomhet. I forslaget til formålsparagraf viderefører departementet i stor grad de kravene som i dag er nedfelt i universitets- og høgskoleloven, men presiserer at siktemålet skal være et høyt internasjonalt nivå.

Departementet understreker at et felles overordnet formål for institusjonene ikke innebærer en innskrenkning i muligheten for å representere et faglig-pedagogisk alternativ, eller et alternativ som er religiøst eller etisk begrunnet. Departementet foreslår å lovfeste at institusjoner under loven har rett til å utforme sitt eget faglige og verdimessige grunnlag innenfor lovens rammer. Men departementet anfører at dette grunnlaget ikke må være overstyrende i forhold til det vitenskapelige innholdet i undervisningen og forskningen. Den akademiske og kunstneriske frihet foreslås styrket og tydeliggjort. Departementet foreslår å lovfeste et forbud mot direkte pålegg fra en institusjons eier eller overordnet myndighet når det gjelder individuelle ansettelser eller utnevnelser. Private institusjoner kan imidlertid i sine vedtekter f.eks. ha egne bestemmelser om vilkår for ansettelse.

Departementet mener at lovens saklige virkeområde bør angis til å være institusjoner som gir akkrediterte studietilbud eller har akkreditering som universitet, vitenskapelig høyskole eller høyskole. Kunsthøyskolene vil kunne bruke de samme navn som i dag, men foreslås ikke opplistet som en egen kategori i loven. Departementet mener kunsthøyskolene bør kunne vurderes for akkreditering i kategorien vitenskapelig høyskole, og vil utrede endringer i standardene for denne kategorien. Ellers viderefører departementet hjemmelen til å gjøre unntak fra lovens bestemmelser i forbindelse med tidsavgrensede forsøk.

Departementet foreslår at loven som en hovedregel skal gjelde virksomhet ved institusjoner i Norge. Virksomhet som i sin helhet skal foregå i utlandet, faller utenfor lovens virkeområde. Departementet foreslår å avhjelpe eventuelle avgrensningsproblemer når det gjelder lovens stedlige virkeområde, ved å gi Kongen hjemmel til bl.a. å bestemme at loven kan gjelde for virksomhet i utlandet og til å klargjøre forhold knyttet til kvalitetssikring. For øvrig vil utenlandske institusjoner, som norske, bare kunne søke om statstilskudd for studietilbud som er akkreditert av NOKUT og for øvrig fyller lovens krav.

Departementet foreslår å skille mellom lovens formål og de mer konkrete kravene som stilles til hvordan institusjonene innretter sin virksomhet. Slike overordnede krav vil være nye for de private institusjonene. Departementet anfører imidlertid at lovforslaget ikke etablerer noe nytt og utvidet ansvar for de private institusjonene, men presiserer de forventningene som stilles til offentlige akkrediterte og finansierte institusjoner. Sammen med lovens formål angir kravene til institusjonene det overordnede samfunnsoppdraget for universiteter og høyskoler. Departementet foreslår å lovfeste at samtlige høyere utdanningsinstitusjoner skal ha et tilfredsstillende internt system for kvalitetssikring, der studentevalueringer inngår.

Departementet foreslår å lovfeste at universiteter og høyskoler har et særlig ansvar for grunnforskning og forskerutdanning innenfor de områder der de tildeler doktorgrad. Opprettelse av nye doktorgrader innebærer dermed at institusjonen samtidig påtar seg et ansvar for grunnforskning, noe som imidlertid ikke gir institusjonene rettskrav på en særlig finansiering på disse fagområdene. Det foreslås en hjemmel i loven til å gi enkelte institusjoner et særlig nasjonalt ansvar for enkelte områder. Departementet ser det som viktig at det nye lovverket ikke legger bindinger på Stortingets og Regjeringens muligheter til å foreta prioriteringer av betydning for den nasjonale strukturen innenfor høyere utdanning og forskning, herunder også ansvar for forskningsbibliotek og museumsvirksomhet. Departementet understreker at dagens universiteter og vitenskapelige høyskoler fortsatt har et nasjonalt ansvar for grunnforskning på sine områder, selv om loven ikke uttrykkelig uttaler at de skal ha det. Departementet foreslår å lovfeste det nasjonale ansvaret dagens fire universiteter har for museumsvirksomhet.

3.2 Komiteens merknader

Komiteen slutter seg til lovens formålsbestemmelser.

Komiteen er tilfreds med at faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid likestilles med forskning. Komiteen viser også til at de kunstneriske stipendiatprogrammene skal sidestilles med doktorgrad i forhold til faglige fullmakter.

Komiteen viser i denne sammenheng til St.meld. nr. 18 (2001-2002) om høyere kunstutdanning der det bl.a. heter:

"Norges musikkhøgskole, Kunsthøgskolen i Oslo og Kunsthøgskolen i Bergen har som hovedmål å tilby utøvende og skapende kunstutdanninger. Disse kunsthøgskolene skal være de fremste på sine fagområder, og har som målsetting å ivareta hele bredden av utdannings- og utviklingsoppgaver på sine fagfelt, tilsvarende det som er lagt til de vitenskapelige høyskolene."

Under behandlingen våren 2002 av Regjeringens forslag om endringer i universitets- og høgskoleloven sluttet komiteen seg til denne vurderingen, jf. Innst. O. nr. 58 (2001-2002). Komiteen gikk inn for å synliggjøre kunsthøyskolenes nasjonale ansvar på sine fagområder i selve lovteksten gjennom et tillegg til § 2.

Komiteen er enig i at kategorien kunsthøyskoler nå går ut av lovteksten, men forutsetter at dette også innebærer at kunsthøyskolene i Oslo og Bergen snarest mulig blir vurdert i forhold til akkrediteringsstandardene for vitenskapelige høyskoler, og akkreditering for kunstneriske stipendiatprogram tilsvarende doktorgrad. Departementet bør legge til rette for at akkrediteringsprosessen kan gå raskt.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det er en omfattende prosess å omdefinere en institusjon fra høyskole til vitenskapelig høyskole/universitet. Både kvalitetssikringssystemer og det faglige nivået skal vurderes av NOKUT før departementet tar endelig avgjørelse. Kunstfagmiljøene er små, og i stor grad er den faglige kompetansen konsentrert i kunsthøgskolene. Disse medlemmer mener derfor at kunsthøgskolen sjøl skal ha fullmakt til å opprette og nedlegge tilbud også på mastergradsnivå som om de var definert som vitenskapelig høyskole.

Akademisk frihet

Komiteen mener det er viktig å lovfeste institusjonenes akademiske frihet i forhold til innholdet i undervisningen og forskningen.Komiteen er også av den oppfatning at institusjonene har tilsvarende friheter når det gjelder ansettelser og utnevnelser innenfor gjeldende lovbestemmelser og øvrig regelverk.

Komiteen viser til at det i dag ikke er lovfestede bestemmelser om akademisk frihet for den enkelte ansatte.Komiteen viser til svarbrev fra departementet datert 21. desember 2004 på spørsmål om en eventuell lovregulering av dette hvor det blant annet heter følgende:

"Det er imidlertid klart at ansatte ved universiteter og høyskoler i dag har individuelle akademiske rettigheter, men det er vanskelig å avgrense tydelig hvor grensene for den enkelte ansattes akademiske frihet faktisk går. Departementet viser i den sammenheng til at det i dag ikke foreligger en entydig eller allmenngyldig definisjon av hva som ligger i begrepet akademisk frihet."

Komiteen merker seg også videre:

"Det er også som prinsipp klart at den enkelte ansatte selv vil ha en akademisk frihet til å velge den vitenskapelige metode som skal benyttes for å besvare en akademisk problemstilling. At den enkelte ansatte har en slik akademisk frihet gir imidlertid ingen automatiske rettigheter i forbindelse med finansiering av den enkeltes forskningsaktiviteter."

Komiteen mener at stor grad av faglig autonomi for den enkelte vitenskapelig ansatte er et viktig premiss for forskningens uavhengighet og legitimitet. Komiteen har merket seg at noen av høringsinstansene etterlyser en lovfesting av den akademiske og kunstneriske friheten for den enkelte vitenskapelig ansatte. Komiteen erkjenner at konsekvensene av en slik lovfesting må utredes nærmere. Komiteen ber derfor departementet sette i gang arbeidet med å få utredet aktuelle problemstillinger knyttet til behovet og mulighetene for en lovfesting av den akademiske friheten for den enkelte vitenskapelig ansatte og gi en tilbakemelding til Stortinget på egnet måte, f.eks. i forskningsmeldingen.

Komiteen viser til lovforslagets omtale av særlig ansvar for enkelte institusjoner og viser til det offentlige utvalg som er oppnevnt for å utrede universitetsmuseene. Komiteen legger til grunn at når sak om dette legges fram for Stortinget, blir også finansieringen omtalt og avklart i forhold til Kvalitetsreformens finansiering.

Komiteen mener at universiteter og høyskoler som forvaltere og formidlere av kulturarv og ny kunnskap spiller en viktig samfunnsrolle. Det er av stor betydning i et demokrati at denne rollen utøves til fellesskapets beste.

Komiteens flertall , alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet og representanten Simonsen, vil påpeke at selve kunnskapens essens er demokratisk. Den oppstår ved at ny kunnskap bygger på generell kunnskap og ved at kunnskap deles med andre. Dette gjør kunnskaps- og forskningsinstitusjonene til noen av våre viktigste bidragsytere til aktivt demokrati. Flertallet vil derfor understreke hvor viktig det er at disse institusjonene selv er organisert og virker på demokratisk vis. Det innebærer at de må være faglig frie, autonome og opptrer uavhengig av kommersielle interesser.

Flertallet mener at det er behov for å understreke institusjonens egenverdi og rolle som kritisk og utfordrende røst. Framstående kunnskapsnasjoner karakteriseres alle ved uavhengige og autonome institusjoner, som driver langsiktig grunnleggende forskning i stort omfang. Dette er forskning som har som mål å gi oss en bedre forståelse av oss sjøl og verden omkring, og som er drevet fram av forskernes faglige interesser og av kunnskapsbehov i fagmiljøene. Flertallet vil understreke at kunnskap som genereres på denne måten, ofte vil utfordre etablerte sannheter og kreve nye svar. Forskere må sikres rammebetingelser som legger til rette for trygghet til å innta rollen som kritikere til den etablerte kunnskap og til de rådende meninger i samfunnet. Grunnforsk­ning kan bringe samfunnet framover på andre måter enn samtiden hadde tenkt seg. Kunnskap kan ikke bare måles etter kortsiktige eller økonomiske termer. I et lengre perspektiv kan det dreie seg om vår egen sjølforståelse - vår identitet. For å kunne forstå og påvirke samfunnsutviklingen trengs det uavhengige utdannings- og forskningsinstitusjoner. Uavhengige forskningsinstitusjoner er derfor en av bærebjelkene i et levende demokrati.

Flertallet vil understreke at for å møte de ulike utfordringer må vi ha en kunnskapsutvikling på bred front. Det vi i ettertid opplever som det geniale, er ofte det uforutsette og det uventede som slo til. Derfor må vi også ha uavhengige forskningsinstitusjoner med forskningsmiljøer som har rom for det som i samtiden oppfattes som marginalt og underlig.

Flertallet viser til at den mest kritiske faktor for god forskning ved forsknings- og utdanningsinstitusjonene ofte er knapphet på sammenhengende tid. Det er derfor viktig at institusjonene organiserer undervisningsarbeidet slik at forskere får skjermet sin forskningstid. Flertallet viser til tradisjonen ved universitet der om lag 50 pst. av tiden til vitenskapelig ansatte brukes til forskning. Flertallet mener denne ordningen skal fortsette. Flertallet viser til at det ikke er etablert en tilsvarende praksis for høyskolene. Flertallet viser til at all undervisning skal være forskningsbasert. Flertallet mener at også høyskolene må avsette tilstrekkelig med tid for at vitenskapelig ansatte får tid til forskning.

Flertallet viser til at all høyere utdanning skal være forskningsbasert. Alle offentlige høyere utdanningsinstitusjoner har et felles ansvar for grunnforsk­ningen. Flertallet vil understreke at om loven legger et særlig ansvar for grunnforskning til institusjoner som har doktorprogrammer, fratar det ikke øvrige institusjoner for det generelle forskningsansvaret som følger av at undervisningen skal være forsk­ningsbasert.

Flertallet mener at grunnforskning forutsetter faglig og institusjonell frihet, og derfor ikke må gjøres avhengig av markedet og økonomiske interesser. Den viktigste grunnen til det er at grunnforskning innebærer risiko: ingen kan forutsi resultatene. Det er denne uforutsigbarhet, disse potensielle sprang i erkjennelse og viten, som gjør beskyttelse fra markedets kortsiktige nytteorientering så viktig. Flertallet mener derfor at universitetene må ha selvstendighet og at deres grunnfinansiering derfor må være offentlig.

Allmennheten skal sikres åpen og lik adgang til kunnskap og resultater av forskning. Slik er universitetene og deres autonomi en sentral verdi i demokratiet. Flertallet mener at det er særlig grunn til å fremheve at forskning også har en verdi i seg selv, som en kulturaktivitet som kommer hele samfunnet til gode.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er et viktig prinsipp at også det offentlige står som eier av sentrale utdanningsinstitusjoner. Den kunnskap og kultur de formidler er vårt felleseie.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil understreke at offentlig eie av sentrale utdanningsinstitusjoner er et viktig prinsipp. Institusjonenes samfunnsrolle utøves best i felleseie.

Komiteens flertall , alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at lovforslaget i § 1-5 (2) understreker at institusjoner underlagt loven har rett til å utforme sitt eget faglige og verdimessige grunnlag innenfor de rammer som er fastsatt i eller i medhold av lov. Flertallet legger til grunn at høyskoler som er basert på eget faglig eller verdimessig grunnlag, skal kunne ivareta et slikt grunnlag med samme faglige rettigheter som andre høyskoler. Flertallet ser også denne presisering som en presisering av den akademiske friheten for slike institusjoner og forutsetter at denne retten og hensynet til denne retten gjelder alle sider ved en slik institusjons virksomhet. Flertallet legger til grunn at akkreditering og tilsyn med institusjonene ivaretar denne frihet og dette mangfold.

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet og representantene Evje og Simonsen understreker at lovens formålsparagraf vektlegger at universiteter og høyskoler skal tilby høyere utdanning og forsknings- og utviklingsarbeid på høyt internasjonalt nivå. Disse medlemmer legger til grunn at finansieringen gjennom modell og innhold sikrer et slikt nivå, og at institusjonene også på eget initiativ måler og avmelder dette.

Disse medlemmer vil understreke at utdanningsinstitusjoner innenfor høyere utdanning skal organiseres og drives på demokratisk vis. Disse medlemmer peker på at nettopp derfor er Fremskrittspartiet også i denne saken opptatt av å sikre utdanningsinstitusjonenes selvstyre gjennom tilknytningsmodell og ledelsesmodell.

For øvrig viser disse medlemmer til forestående behandling av den forskningsmeldingen som Regjeringen har under utarbeidelse.

Disse medlemmer viser til at deler av undervisningen ved norske institusjoner som leder frem til norske grader, kan organiseres i utlandet. Disse medlemmer legger til grunn at kvalitetssikring i regi av NOKUT og institusjonenes ansvar for egen kvalitetssikring også gjelder denne delen av virksomheten.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"§ 1-2 sjette ledd skal lyde:

Loven gjelder også for virksomhet som organiseres utenfor riket og som fører frem til norsk grad ved norsk institusjon i Norge. Loven gjelder ikke for øvrig virksomhet som utføres utenfor riket. Kongen kan bestemme at slik virksomhet likevel skal omfattes helt eller delvis av lovens bestemmelser."

Disse medlemmer viser til at universiteter og høyskoler gjennom dette nye lovverket får et tydeliggjort ansvar for å "bidra til innovasjon og verdiskaping basert på resultater fra forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid". Etter disse medlemmers syn er dette en del av et nasjonalt ansvar og er derved også et nasjonalt oppdrag, og gir derved ikke universiteter og høyskoler en distriktspolitisk eller regionalpolitisk oppgave knyttet til verdiskaping og næringsutvikling.

Disse medlemmer mener det er viktig at lovens omtale av akademisk og kunstnerisk frihet omfatter utvalget av studenter selv om departementet med hjemmel i lov vil kunne fastsette nærmere de generelle vilkår for opptak av studenter.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"§ 1-5 Akademisk og kunstnerisk frihet, første ledd ny bokstav c) skal lyde:

utvalget av studenter."

Komiteens medlem representanten Evje har merket seg den likestilling som er foretatt mellom forskning på den ene side og kunstnerisk utviklingsarbeid på den annen side. Som en følge av dette må det bli en faktisk likestilling av kunstneriske stipendiatprogram og doktorgrader. En slik likestilling anser dette medlem som uheldig, både i forhold til en troverdig akkreditering av det kunstneriske, men like meget behovet for å opprettholde en høy faglig kvalitet på de øvrige vitenskapelig etterprøvbare grader.

Kunst er et spørsmål om estetikk eller tolkninger og kan ikke på noen måte være gjenstand for en vitenskapelig etterprøving, slik dette medlem ser det. I den sammenheng bør det vurderes om design og markedsføring/reklame bør behandles på samme måte.

Når det gjelder akkreditering av kunst, vil dette være problematisk da en kunstgodkjenning raskt vil kunne medføre ensretting av kunsten for å møte de forventede kriterier. Dette kan neppe være en fordel for et fritt, utviklende og utfordrende kunstmiljø i fremtiden.