Departementet foreslår samme formålsparagraf for
statlige og private høyere utdanningsinstitusjoner. Departementet
ser private institusjoner som en viktig og integrert del av det
totale tilbudet av høyere utdanning i Norge. Dette gjør
det naturlig å ha lik regulering også når
det gjelder institusjonenes overordnede formål og virksomhet.
I forslaget til formålsparagraf viderefører departementet
i stor grad de kravene som i dag er nedfelt i universitets- og høgskoleloven,
men presiserer at siktemålet skal være et høyt
internasjonalt nivå.
Departementet understreker at et felles overordnet formål
for institusjonene ikke innebærer en innskrenkning i muligheten
for å representere et faglig-pedagogisk alternativ, eller
et alternativ som er religiøst eller etisk begrunnet. Departementet
foreslår å lovfeste at institusjoner under loven
har rett til å utforme sitt eget faglige og verdimessige
grunnlag innenfor lovens rammer. Men departementet anfører at
dette grunnlaget ikke må være overstyrende i forhold
til det vitenskapelige innholdet i undervisningen og forskningen.
Den akademiske og kunstneriske frihet foreslås styrket
og tydeliggjort. Departementet foreslår å lovfeste
et forbud mot direkte pålegg fra en institusjons eier eller
overordnet myndighet når det gjelder individuelle ansettelser
eller utnevnelser. Private institusjoner kan imidlertid i sine vedtekter f.eks.
ha egne bestemmelser om vilkår for ansettelse.
Departementet mener at lovens saklige virkeområde bør
angis til å være institusjoner som gir akkrediterte
studietilbud eller har akkreditering som universitet, vitenskapelig
høyskole eller høyskole. Kunsthøyskolene
vil kunne bruke de samme navn som i dag, men foreslås ikke
opplistet som en egen kategori i loven. Departementet mener kunsthøyskolene
bør kunne vurderes for akkreditering i kategorien vitenskapelig
høyskole, og vil utrede endringer i standardene for denne
kategorien. Ellers viderefører departementet hjemmelen
til å gjøre unntak fra lovens bestemmelser i forbindelse
med tidsavgrensede forsøk.
Departementet foreslår at loven som en hovedregel skal
gjelde virksomhet ved institusjoner i Norge. Virksomhet som i sin
helhet skal foregå i utlandet, faller utenfor lovens virkeområde.
Departementet foreslår å avhjelpe eventuelle avgrensningsproblemer
når det gjelder lovens stedlige virkeområde, ved å gi
Kongen hjemmel til bl.a. å bestemme at loven kan gjelde
for virksomhet i utlandet og til å klargjøre forhold
knyttet til kvalitetssikring. For øvrig vil utenlandske
institusjoner, som norske, bare kunne søke om statstilskudd
for studietilbud som er akkreditert av NOKUT og for øvrig
fyller lovens krav.
Departementet foreslår å skille mellom lovens formål
og de mer konkrete kravene som stilles til hvordan institusjonene
innretter sin virksomhet. Slike overordnede krav vil være
nye for de private institusjonene. Departementet anfører
imidlertid at lovforslaget ikke etablerer noe nytt og utvidet ansvar
for de private institusjonene, men presiserer de forventningene
som stilles til offentlige akkrediterte og finansierte institusjoner.
Sammen med lovens formål angir kravene til institusjonene
det overordnede samfunnsoppdraget for universiteter og høyskoler.
Departementet foreslår å lovfeste at samtlige
høyere utdanningsinstitusjoner skal ha et tilfredsstillende
internt system for kvalitetssikring, der studentevalueringer inngår.
Departementet foreslår å lovfeste at universiteter og
høyskoler har et særlig ansvar for grunnforskning og
forskerutdanning innenfor de områder der de tildeler doktorgrad.
Opprettelse av nye doktorgrader innebærer dermed at institusjonen
samtidig påtar seg et ansvar for grunnforskning, noe som
imidlertid ikke gir institusjonene rettskrav på en særlig
finansiering på disse fagområdene. Det foreslås
en hjemmel i loven til å gi enkelte institusjoner et særlig
nasjonalt ansvar for enkelte områder. Departementet ser
det som viktig at det nye lovverket ikke legger bindinger på Stortingets
og Regjeringens muligheter til å foreta prioriteringer
av betydning for den nasjonale strukturen innenfor høyere
utdanning og forskning, herunder også ansvar for forskningsbibliotek
og museumsvirksomhet. Departementet understreker at dagens universiteter
og vitenskapelige høyskoler fortsatt har et nasjonalt ansvar
for grunnforskning på sine områder, selv om loven
ikke uttrykkelig uttaler at de skal ha det. Departementet foreslår å lovfeste
det nasjonale ansvaret dagens fire universiteter har for museumsvirksomhet.
Komiteen slutter seg til lovens formålsbestemmelser.
Komiteen er tilfreds med at faglig og kunstnerisk
utviklingsarbeid likestilles med forskning. Komiteen viser
også til at de kunstneriske stipendiatprogrammene skal
sidestilles med doktorgrad i forhold til faglige fullmakter.
Komiteen viser i denne sammenheng til St.meld.
nr. 18 (2001-2002) om høyere kunstutdanning der det bl.a.
heter:
"Norges musikkhøgskole, Kunsthøgskolen
i Oslo og Kunsthøgskolen i Bergen har som hovedmål å tilby
utøvende og skapende kunstutdanninger. Disse kunsthøgskolene
skal være de fremste på sine fagområder,
og har som målsetting å ivareta hele bredden av
utdannings- og utviklingsoppgaver på sine fagfelt, tilsvarende
det som er lagt til de vitenskapelige høyskolene."
Under behandlingen våren 2002 av Regjeringens forslag
om endringer i universitets- og høgskoleloven sluttet komiteen seg
til denne vurderingen, jf. Innst. O. nr. 58 (2001-2002). Komiteen gikk
inn for å synliggjøre kunsthøyskolenes
nasjonale ansvar på sine fagområder i selve lovteksten
gjennom et tillegg til § 2.
Komiteen er enig i at kategorien kunsthøyskoler
nå går ut av lovteksten, men forutsetter at dette også innebærer
at kunsthøyskolene i Oslo og Bergen snarest mulig blir
vurdert i forhold til akkrediteringsstandardene for vitenskapelige
høyskoler, og akkreditering for kunstneriske stipendiatprogram
tilsvarende doktorgrad. Departementet bør legge til rette for
at akkrediteringsprosessen kan gå raskt.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at det er en omfattende prosess å omdefinere en institusjon
fra høyskole til vitenskapelig høyskole/universitet.
Både kvalitetssikringssystemer og det faglige nivået
skal vurderes av NOKUT før departementet tar endelig avgjørelse.
Kunstfagmiljøene er små, og i stor grad er den faglige
kompetansen konsentrert i kunsthøgskolene. Disse
medlemmer mener derfor at kunsthøgskolen sjøl
skal ha fullmakt til å opprette og nedlegge tilbud også på mastergradsnivå som
om de var definert som vitenskapelig høyskole.
Komiteen mener det er viktig å lovfeste
institusjonenes akademiske frihet i forhold til innholdet i undervisningen
og forskningen.Komiteen er også av den
oppfatning at institusjonene har tilsvarende friheter når
det gjelder ansettelser og utnevnelser innenfor gjeldende lovbestemmelser
og øvrig regelverk.
Komiteen viser til at det i dag ikke er lovfestede
bestemmelser om akademisk frihet for den enkelte ansatte.Komiteen viser
til svarbrev fra departementet datert 21. desember 2004
på spørsmål om en eventuell lovregulering
av dette hvor det blant annet heter følgende:
"Det er imidlertid klart at ansatte ved universiteter
og høyskoler i dag har individuelle akademiske rettigheter,
men det er vanskelig å avgrense tydelig hvor grensene for
den enkelte ansattes akademiske frihet faktisk går. Departementet
viser i den sammenheng til at det i dag ikke foreligger en entydig
eller allmenngyldig definisjon av hva som ligger i begrepet akademisk
frihet."
Komiteen merker seg også videre:
"Det er også som prinsipp klart at den enkelte
ansatte selv vil ha en akademisk frihet til å velge den
vitenskapelige metode som skal benyttes for å besvare en
akademisk problemstilling. At den enkelte ansatte har en slik akademisk
frihet gir imidlertid ingen automatiske rettigheter i forbindelse
med finansiering av den enkeltes forskningsaktiviteter."
Komiteen mener at stor grad av faglig autonomi
for den enkelte vitenskapelig ansatte er et viktig premiss for forskningens
uavhengighet og legitimitet. Komiteen har merket
seg at noen av høringsinstansene etterlyser en lovfesting
av den akademiske og kunstneriske friheten for den enkelte vitenskapelig
ansatte. Komiteen erkjenner at konsekvensene av en
slik lovfesting må utredes nærmere. Komiteen ber
derfor departementet sette i gang arbeidet med å få utredet
aktuelle problemstillinger knyttet til behovet og mulighetene for
en lovfesting av den akademiske friheten for den enkelte vitenskapelig
ansatte og gi en tilbakemelding til Stortinget på egnet
måte, f.eks. i forskningsmeldingen.
Komiteen viser til lovforslagets omtale av særlig
ansvar for enkelte institusjoner og viser til det offentlige utvalg
som er oppnevnt for å utrede universitetsmuseene. Komiteen legger
til grunn at når sak om dette legges fram for Stortinget,
blir også finansieringen omtalt og avklart i forhold til
Kvalitetsreformens finansiering.
Komiteen mener at universiteter og høyskoler som
forvaltere og formidlere av kulturarv og ny kunnskap spiller en
viktig samfunnsrolle. Det er av stor betydning i et demokrati at
denne rollen utøves til fellesskapets beste.
Komiteens flertall , alle unntatt medlemmet
fra Fremskrittspartiet og representanten Simonsen, vil påpeke
at selve kunnskapens essens er demokratisk. Den oppstår
ved at ny kunnskap bygger på generell kunnskap og ved at
kunnskap deles med andre. Dette gjør kunnskaps- og forskningsinstitusjonene
til noen av våre viktigste bidragsytere til aktivt demokrati. Flertallet vil
derfor understreke hvor viktig det er at disse institusjonene selv
er organisert og virker på demokratisk vis. Det innebærer
at de må være faglig frie, autonome og opptrer
uavhengig av kommersielle interesser.
Flertallet mener at det er behov for å understreke
institusjonens egenverdi og rolle som kritisk og utfordrende røst.
Framstående kunnskapsnasjoner karakteriseres alle ved uavhengige
og autonome institusjoner, som driver langsiktig grunnleggende forskning
i stort omfang. Dette er forskning som har som mål å gi
oss en bedre forståelse av oss sjøl og verden
omkring, og som er drevet fram av forskernes faglige interesser
og av kunnskapsbehov i fagmiljøene. Flertallet vil
understreke at kunnskap som genereres på denne måten,
ofte vil utfordre etablerte sannheter og kreve nye svar. Forskere
må sikres rammebetingelser som legger til rette for trygghet
til å innta rollen som kritikere til den etablerte kunnskap og
til de rådende meninger i samfunnet. Grunnforskning
kan bringe samfunnet framover på andre måter enn
samtiden hadde tenkt seg. Kunnskap kan ikke bare måles
etter kortsiktige eller økonomiske termer. I et lengre
perspektiv kan det dreie seg om vår egen sjølforståelse
- vår identitet. For å kunne forstå og
påvirke samfunnsutviklingen trengs det uavhengige utdannings-
og forskningsinstitusjoner. Uavhengige forskningsinstitusjoner er
derfor en av bærebjelkene i et levende demokrati.
Flertallet vil understreke at for å møte
de ulike utfordringer må vi ha en kunnskapsutvikling på bred
front. Det vi i ettertid opplever som det geniale, er ofte det uforutsette
og det uventede som slo til. Derfor må vi også ha
uavhengige forskningsinstitusjoner med forskningsmiljøer
som har rom for det som i samtiden oppfattes som marginalt og underlig.
Flertallet viser til at den mest kritiske faktor for
god forskning ved forsknings- og utdanningsinstitusjonene ofte er
knapphet på sammenhengende tid. Det er derfor viktig at
institusjonene organiserer undervisningsarbeidet slik at forskere
får skjermet sin forskningstid. Flertallet viser
til tradisjonen ved universitet der om lag 50 pst. av tiden til
vitenskapelig ansatte brukes til forskning. Flertallet mener
denne ordningen skal fortsette. Flertallet viser
til at det ikke er etablert en tilsvarende praksis for høyskolene. Flertallet viser
til at all undervisning skal være forskningsbasert. Flertallet mener at
også høyskolene må avsette tilstrekkelig
med tid for at vitenskapelig ansatte får tid til forskning.
Flertallet viser til at all høyere utdanning
skal være forskningsbasert. Alle offentlige høyere
utdanningsinstitusjoner har et felles ansvar for grunnforskningen. Flertallet vil
understreke at om loven legger et særlig ansvar for grunnforskning
til institusjoner som har doktorprogrammer, fratar det ikke øvrige institusjoner
for det generelle forskningsansvaret som følger av at undervisningen
skal være forskningsbasert.
Flertallet mener at grunnforskning forutsetter faglig
og institusjonell frihet, og derfor ikke må gjøres
avhengig av markedet og økonomiske interesser. Den viktigste
grunnen til det er at grunnforskning innebærer risiko:
ingen kan forutsi resultatene. Det er denne uforutsigbarhet, disse
potensielle sprang i erkjennelse og viten, som gjør beskyttelse
fra markedets kortsiktige nytteorientering så viktig. Flertallet mener
derfor at universitetene må ha selvstendighet og at deres
grunnfinansiering derfor må være offentlig.
Allmennheten skal sikres åpen og lik adgang til kunnskap
og resultater av forskning. Slik er universitetene og deres autonomi
en sentral verdi i demokratiet. Flertallet mener
at det er særlig grunn til å fremheve at forskning
også har en verdi i seg selv, som en kulturaktivitet som
kommer hele samfunnet til gode.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre mener det er et viktig prinsipp at
også det offentlige står som eier av sentrale
utdanningsinstitusjoner. Den kunnskap og kultur de formidler er
vårt felleseie.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet vil understreke at offentlig
eie av sentrale utdanningsinstitusjoner er et viktig prinsipp. Institusjonenes
samfunnsrolle utøves best i felleseie.
Komiteens flertall , alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at lovforslaget
i § 1-5 (2) understreker at institusjoner
underlagt loven har rett til å utforme sitt eget faglige
og verdimessige grunnlag innenfor de rammer som er fastsatt i eller
i medhold av lov. Flertallet legger til grunn at
høyskoler som er basert på eget faglig eller verdimessig
grunnlag, skal kunne ivareta et slikt grunnlag med samme faglige rettigheter
som andre høyskoler. Flertallet ser også denne
presisering som en presisering av den akademiske friheten for slike
institusjoner og forutsetter at denne retten og hensynet til denne
retten gjelder alle sider ved en slik institusjons virksomhet. Flertallet legger
til grunn at akkreditering og tilsyn med institusjonene ivaretar
denne frihet og dette mangfold.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet og
representantene Evje og Simonsen understreker at lovens
formålsparagraf vektlegger at universiteter og høyskoler
skal tilby høyere utdanning og forsknings- og utviklingsarbeid på høyt
internasjonalt nivå. Disse medlemmer legger
til grunn at finansieringen gjennom modell og innhold sikrer et
slikt nivå, og at institusjonene også på eget
initiativ måler og avmelder dette.
Disse medlemmer vil understreke at utdanningsinstitusjoner
innenfor høyere utdanning skal organiseres og drives på demokratisk
vis. Disse medlemmer peker på at nettopp
derfor er Fremskrittspartiet også i denne saken opptatt
av å sikre utdanningsinstitusjonenes selvstyre gjennom
tilknytningsmodell og ledelsesmodell.
For øvrig viser disse medlemmer til forestående
behandling av den forskningsmeldingen som Regjeringen har under
utarbeidelse.
Disse medlemmer viser til at deler av undervisningen
ved norske institusjoner som leder frem til norske grader, kan organiseres
i utlandet. Disse medlemmer legger til grunn at kvalitetssikring
i regi av NOKUT og institusjonenes ansvar for egen kvalitetssikring
også gjelder denne delen av virksomheten.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"§ 1-2 sjette ledd
skal lyde:
Loven gjelder også for virksomhet som organiseres
utenfor riket og som fører frem til norsk grad ved norsk
institusjon i Norge. Loven gjelder ikke for øvrig virksomhet
som utføres utenfor riket. Kongen kan bestemme at slik
virksomhet likevel skal omfattes helt eller delvis av lovens bestemmelser."
Disse medlemmer viser til at universiteter og
høyskoler gjennom dette nye lovverket får et tydeliggjort
ansvar for å "bidra til innovasjon og verdiskaping basert
på resultater fra forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid".
Etter disse medlemmers syn er dette en del av et
nasjonalt ansvar og er derved også et nasjonalt oppdrag,
og gir derved ikke universiteter og høyskoler en distriktspolitisk
eller regionalpolitisk oppgave knyttet til verdiskaping og næringsutvikling.
Disse medlemmer mener det er viktig at lovens
omtale av akademisk og kunstnerisk frihet omfatter utvalget av studenter
selv om departementet med hjemmel i lov vil kunne fastsette nærmere
de generelle vilkår for opptak av studenter.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"§ 1-5 Akademisk
og kunstnerisk frihet, første ledd ny bokstav c) skal lyde:
utvalget av studenter."
Komiteens medlem representanten Evje har
merket seg den likestilling som er foretatt mellom forskning på den
ene side og kunstnerisk utviklingsarbeid på den annen side.
Som en følge av dette må det bli en faktisk likestilling
av kunstneriske stipendiatprogram og doktorgrader. En slik likestilling
anser dette medlem som uheldig, både i forhold
til en troverdig akkreditering av det kunstneriske, men like meget
behovet for å opprettholde en høy faglig kvalitet
på de øvrige vitenskapelig etterprøvbare
grader.
Kunst er et spørsmål om estetikk eller tolkninger og
kan ikke på noen måte være gjenstand
for en vitenskapelig etterprøving, slik dette medlem ser det.
I den sammenheng bør det vurderes om design og markedsføring/reklame
bør behandles på samme måte.
Når det gjelder akkreditering av kunst, vil dette være
problematisk da en kunstgodkjenning raskt vil kunne medføre
ensretting av kunsten for å møte de forventede
kriterier. Dette kan neppe være en fordel for et fritt,
utviklende og utfordrende kunstmiljø i fremtiden.