Departementet foreslår at den supplerande stønadsordninga
får ei aldersgrense på 67 år, dvs. den same
aldersgrensa som for alderspensjon frå folketrygda. Det
skal likevel ikkje vere noko vilkår at ein stønadstakar
har rett til slik pensjon. Dette ville stengje ute dei som kjem
til Noreg så seint i livet at dei ikkje vil kunne få ei
butid på 3 år før pensjonsalderen, og
som difor aldri kan få ein vanleg alderspensjon. Det er
denne gruppa som kanskje har mest bruk for ei supplerande ordning.
Ein viser til § 3 første leddet i
lovforslaget.
Departementet foreslår at "busett i Noreg" skal innebere å vere
registrert i folkeregisteret og ha opphaldsløyve etter
utlendingslova som gir grunnlag for busetjing i Noreg.
Ein viser til § 3 første leddet i
lovforslaget.
Av utlendingslova og EØS-avtalen følgjer at
far eller mor til ein person som er i Noreg berre får kome hit
dersom dei kan bli forsørgde av personen som er her. Reglane
tek sikte på å unngå at desse familiemedlemene
i oppstigande linje vert ei belastning for velferdsordningane.
Departementet meiner det er vesentleg i desse sakene at underhaldskravet
i utlendingslova er ein realitet i det minste i den første
tida i Noreg. Det ville vere uheldig dersom ein kunne ta far eller
mor til Noreg og utan vidare overføre ansvaret for underhaldet til
det offentlege.
Det vil liggje nærare å gi supplerande stønad
når familiemedlemen i oppstigande linje har vore i Noreg i
lengre tid. Ikkje minst gjeld dette når personen har fått
løyve til å busetje seg i Noreg fast. I denne samanhengen
vil ein kunne byggje på ordninga i utlendingslova med opphaldsløyve
som gir grunnlag for busetjing i Noreg etter tre år. Departementet
foreslår difor at forsørgde familiemedlemer i
oppstigande linje skal kunne få supplerande stønad
når dei har fått løyve til å busetje
seg fast i Noreg.
Ein viser til § 3 andre leddet i lovforslaget.
Departementet foreslår etter dette at supplerande stønad
ikkje vert gitt under langvarige opphald i institusjon der opphaldet
vert dekt av det offentlege. I tråd med forslaget frå Rikstrygdeverket,
foreslår ein at ytingane skal falle bort frå same
tid som ytingane frå folketrygda etter folketrygdlova § 3-27,
dvs. når opphaldet i institusjonen varar utover ein kalendermånad
etter den månaden då vedkomande vart innlagt.
Ein viser til § 12 i lovforslaget og til merknadene til
denne paragrafen.
Departementet foreslår at retten til supplerande stønad
skal falle bort dersom ein person oppheld seg eller har tenkt å opphalde
seg i utlandet i meir enn tre månader i samanheng eller
i meir enn tre månader i alt i eit kalenderår.
Vidare foreslår departementet at lova får eksplisitte
reglar om når retten til stønad skal falle bort
på grunn av for langt opphald i utlandet. Ved eit utanlandsopphald
som er meint å vare i meir enn tre månader, bør
ytinga bli stoppa frå og med månaden etter den
månaden då utanlandsopphaldet tok til. I andre tilfelle
bør ytingane bli stoppa frå og med månaden etter
den månaden då utanlandsopphaldet har vara i tre
månader eller summen av utanlandsopphalda i eit kalenderår
utgjer tre månader. Resultata vil i og for seg svare til
resultata etter dei vanlege reglane om verknaden av endringar, sjå lovforslaget § 11
første og andre leddet, men det kan oppstå tvil
om korleis ein skal forstå desse reglane nett i denne samanhengen,
særleg i situasjonen med utanlandsopphald som er meint å vare
i meir enn tre månader. Lova bør vere heilt klår
på dette punktet.
Departementet foreslår vidare at lova får ein
heimel som gjer det mogleg å gi ytingar i lengre tid dersom
heimreisa til Noreg vert forseinka på grunn av eigen sjukdom.
Slik forlenging bør berre bli gitt dersom stønadstakaren
legg fram fullgod dokumentasjon. Det vil kunne vere andre tilfelle
der det kan framstå som rimeleg å gi ytingar i
lengre tid enn lova opnar for, men ein generell heimel for dette
vil vere vanskeleg å praktisere. Ein foreslår
difor at unntaket nå vert avgrensa til sjukdomstilfella,
og at ein i tilfelle supplerer lova med andre konkrete tilfelle
dersom røynslene i praksis gir grunnlag for det.
Ein viser til § 4 i lovforslaget.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Høgre, Sosialistisk Venstreparti, Kristeleg Folkeparti og
Senterpartiet, er samd med Regjeringa i at den supplerande
stønadsordninga no skal avgrensast til å gjelde
personar over 67 år. Fleirtalet meiner likevel
at det vil vere behov for å vurdere ytterlegare utviding
av personkrinsen, t.d. til å gjelde uføre over 60 år
og yngre psykisk eller fysisk funksjonshemma. Dette er spørsmål
som også er reiste i høyringsrunden. Fleirtalet føreslår
difor at Regjeringa vurderer om ordninga også skal gjelde
desse gruppene.
Fleirtalet fremjar følgjande forslag:
"Stortinget ber Regjeringa vurdere om lov om supplerande stønad
skal utvidast til å gjelde andre grupper enn personar over
67 år."
Fleirtalet er elles samd med Regjeringa i at ein
med busett i Noreg legg til grunn at personen er registrert i folkeregisteret
og har opphaldsløyve etter utlendingslova med grunnlag
for busetjing i Noreg.
Fleirtalet støttar også Regjeringa
si vurdering av at forsørgde familiemedlemmer i oppstigande
linje skal kunne få supplerande stønad når
dei har fått løyve til å busetje seg
fast i Noreg.
Fleirtalet meiner at ved opphald i institusjon skal
supplerande stønad handsamast på same vis som for
ytingar frå folketrygda.
Fleirtalet viser til at Regjeringa ved opphald
i utlandet føreslår ein strammare praksis enn
det som gjeld ved ytingar frå Folketrygda. Fleirtalet ser
at det er naudsynt å sikre at ordninga skal gå til
utgifter til opphald her i landet og støttar Regjeringa
sitt forslag.