Produktsikkerhetsdirektivet har et snevrere anvendelsesområde
enn produktkontrolloven. Kun produkter som tilbys forbrukere omfattes
av direktivet. Som forbrukerprodukter regnes også produkter
som med rimelig sannsynlighet kan forventes brukt av forbrukere,
selv om de i utgangspunktet ikke var ment for disse. På grunn
av at det ikke er fullt samsvar mellom anvendelsesområdene,
må det ved implementeringen tas stilling til om de endrede
kravene i loven som følge av direktivet skal gjelde for
alle produkter som faller inn under lovens anvendelsesområde,
samt overfor forbrukertjenester, eller om de kun skal gjelde for
forbrukerprodukter.
Når det gjelder de formål som skal ivaretas
er det også forskjell mellom direktivet og loven. Spørsmålet
blir da hvilke(t) formål endringsbestemmelsene som gjennomfører
direktivets krav skal ha.
Når det gjelder produktsikkerhetsdirektivet mener Justisdepartementet
at det her er tale om å gjennomføre regler som
innholdsmessig hører sammen med de reglene som i dag finnes
i produktkontrollloven. Departementet mener derfor at det er riktig å innarbeide
direktivet i gjeldende lov.
Med bakgrunn i høringsuttalelsene går Justisdepartementet
inn for å begrense de foreslåtte lovendringene
til kun å omfatte forbrukerprodukter. Forslagene i høringsnotatet
til endringer når det gjelder forbrukertjenester opprettholdes.
Av hensyn til fristen for gjennomføring av produktsikkerhetsdirektivet
i norsk rett og for å sikre norske næringsaktører
og forbrukere tilsvarende rammebetingelser og beskyttelse som i
resten av EØS-området, foreslår departementet å begrense endringene
til kun å omfatte forbrukerprodukter. Det vil ta tid å få full
oversikt over kategorien "øvrige produkter" og å utrede
eventuelle konsekvenser ved å la endringene i produktkontrolloven
omfatte alle produkter. Melding av reglene i henhold til direktiv 98/34/EF
vil også forsinke gjennomføringen av produktsikkerhetsdirektivet.
Utgangspunktet for produktkontrolloven er å beskytte
den som har befatning med et produkt uansett om denne er forbruker
eller ikke. Justisdepartementet ser at en innføring av
særskilte krav til forbrukerprodukter vil kunne medføre
uklarheter både for næringsaktører og
tilsynsmyndigheter rundt hvilket regelsett som gjelder for det enkelte
produkt og om hva som ligger i begrepet "forbrukerprodukt". På den
annen side vil det utvikle seg en praksis innen EØS-området
når det gjelder forståelsen av begrepet som vil være
til hjelp for nasjonal tolkning og anvendelse av regelverket.
Forskjellen mellom direktivet og loven når det gjelder
hvilke hensyn som skal ivaretas, innebærer at det som følge
av implementeringen har vært nødvendig å ta
stilling til hvilke formål de aktuelle reglene skal omfatte.
For å gjøre dette mest mulig oversiktlig for bruker
av loven, foreslås det å endre formålsbestemmelsen
i § 1 ved å dele inn de forskjellige
formål i bokstavene a til c. Ved en slik inndeling kan
man i de øvrige bestemmelsene enkelt vise til de spesifikke formålene
som bestemmelsen skal ivareta. At de nye bestemmelsene om forbrukerprodukter
kun har til formål å sørge for at produktene
er sikre fremgår av den enkelte paragraf.
Barne- og familiedepartementet ønsket høringsinstansenes
syn på en eventuell endring av lovens navn fra "Lov om
kontroll med produkter og forbrukertjenester" til "Lov om forebyggelse
av helseskade og miljøforstyrrelser ved produkter og forbrukertjenester".
Justisdepartementet går inn for at lovens navn fortsatt
skal være "Lov om kontroll med produkter og forbrukertjenester".
Departementet mener at det er hensiktsmessig å ha en korttittel
på loven. Med utgangspunkt i høringsnotatets forslag
til nytt navn samt innkomne forslag, har departementet ikke funnet
et navn og tilhørende korttittel som gjenpeiler lovens
formål om både å forebygge helseskade
og miljøforstyrrelse.
For gjennomføring av direktivets formål om
sikre produkter, foreslo Barne- og familiedepartementet i
høringsnotatet å ta inn at loven har til formål å sørge for
at produkter og forbrukertjenester er sikre. Det ble videre foreslått å omstrukturere
og klargjøre bestemmelsen ved å dele de forskjellige
hensyn inn under bokstavene a til d.
På bakgrunn av de innspill som er kommet under høringen,
vil Justisdepartementet justere forslaget i høringsnotatet.
Departementet er enig med de høringsinstansene som mener
at gjeldende formål i § 1 er i samsvar
med direktivets formål om at kun sikre produkter skal på markedet.
Justisdepartementet ønsker å opprettholde synliggjøringen
av sikkerhet som formål i loven. Årsaken er hensynet
til tilstrekkelig gjennomføring av direktivet samt å fremheve
sikkerhet som en viktig del av lovens formål om å forebygge
helseskade.
Det foreslås imidlertid en annen ordlyd i formålsbestemmelsen
enn den som ble foreslått i høringen. Departementet
ser at forslaget i høringen om å skille ut sikkerhet
i et eget punkt kan forstås som en utvidelse av lovens
formål, atskilt fra formålet om forebyggelse av
helseskade. Departementet ønsker å klargjøre
dette i selve bestemmelsen, kombinert med definisjoner av sikkert
forbrukerprodukt og sikre forbrukertjenester. Det foreslås
at sikkerhetsaspektet tas inn i forslag til bokstav a om forebyggelse
av helseskade, slik at sikre forbrukerprodukter og forbrukertjenester
synliggjøres som en del av dette formålet.
På bakgrunn av et ønske fra flertallet av høringsinstansene,
vil departementet gi en nærmere beskrivelse i loven av
hva som menes med sikkert forbrukerprodukt og sikker forbrukertjeneste.
Den viktigste endringen er klargjøringen av at produkter
som i utgangspunktet var ment for yrkesmessig bruk, men som med
tiden også anvendes av private forbrukere, omfattes av
begrepet "forbrukerprodukt". Hvorvidt det foreligger en situasjon
hvor produktet under rimelig forutsigbare betingelser kan forventes
brukt av forbrukerne, selv om det ikke er ment for dem, beror på en
konkret vurdering.
Forslag til definisjon av forbrukerprodukt blir:
"Med forbrukerprodukt menes ethvert produkt som er beregnet
på forbrukere eller som med rimelighet kan forventes brukt
av forbrukere."
Departementet mener at begrepet "forbruker" bør defineres
i produktkontrolloven. Forslag til definisjon av forbruker blir:
"Med forbruker menes en fysisk person som ikke hovedsakelig
handler som ledd i næringsvirksomhet."
Justisdepartementet finner at bruk av lovens "uakseptabel risiko"
vil tilfredsstille det sikkerhetsnivå som direktivet krever.
Begrepet uakseptabel risiko er en rettslig standard og innholdet
i den skal utvikles gjennom forvaltningspraksis. Hva som skal anses som
et tilstrekkelig sikkerhetsnivå, vil måtte avgjøres konkret
i det enkelte tilfelle. Forslag til definisjon av et sikkert forbrukerprodukt
blir etter dette:
"Med sikkert forbrukerprodukt menes et forbrukerprodukt
som med utgangspunkt i normale bruksvilkår eller bruksvilkår
som med rimelighet kan forventes, ikke medfører en uakseptabel
risiko for helseskade, som ikke er i samsvar med et høyt
vernenivå for menneskers helse og sikkerhet."
Justisdepartementet foreslår at de særlige
hensynene som direktivet oppstiller for forbrukerprodukter så langt
det passer, skal gjøres gjeldende for forbrukertjenester.
Forslag til definisjon av forbrukertjeneste blir:
"Med sikker forbrukertjeneste menes en tjeneste som med
utgangspunkt i normale vilkår for gjennomføring
eller vilkår for gjennomføring som med rimelighet
kan forventes, ikke medfører en uakseptabel risiko for
helseskade, som ikke er i samsvar med et høyt vernenivå for
menneskers helse og sikkerhet."
Til hjelp for å vurdere om sikkerhetsnivået
til et produkt er tilfredsstillende i det enkelte tilfellet er det i
direktivet tatt inn en samsvarsbestemmelse. Ifølge samsvarsbestemmelsen
står to produktkategorier i en særstilling; produkter
som omfattes av nasjonal lovgivning, i fravær av særlige
fellesskapsbestemmelser, og produkter som omfattes av harmoniserte
standarder. Det ble i høringsnotatet foreslått å ta
inn en tilsvarende samsvarsvurdering i produktkontrolloven § 3.
Endringsbestemmelsene ble foreslått begrenset til risikovurderinger
i forhold til forebyggelse av helseskade, da miljøforstyrrelse
ikke er omfattet av direktivet. Det ble videre ikke ansett å være
praktisk å inkludere miljøhensyn, da det ikke
foreligger, og foreløpig ikke planlegges utarbeidet, harmoniserte standarder
på miljøområdet. Det ble foreslått å inkludere
forbrukertjenester til tross for at disse faller utenfor direktivets
anvendelsesområde.
Justisdepartementet går inn for å skille ut
en samsvarsvurdering som oppstilt i direktivet i forslag til ny § 3b.
På bakgrunn av innspillene fra høringsinstansene
foreslås enkelte justeringer i lovteksten i forhold til
den teksten som ble foreslått i høringen. Blant
annet foreslår departementet at forslaget til ny § 3b
får tittelen "Kriterier for vurdering av sikkerheten ved
forbrukerprodukter og forbrukertjenester".
Departementet er enig i at en samsvarsbestemmelse ikke bør
plasseres i § 3 om aktsomhetsplikt. Bestemmelsen
er ingen pliktbestemmelse, men oppstiller kriterier som skal ligge
til grunn ved vurderingen av om det alminnelige sikkerhetskravet
er oppfylt. Departementet foreslår derfor å plassere
bestemmelsen i ny § 3b.
Statens forurensningstilsyn sier i sin høringsuttalelse
at bestemmelsen bør gjelde for hele lovens anvendelsesområde.
Direktivet regulerer kun produktenes helseskadelige aspekter. De
standardene som ventes harmonisert på dette området
vil derfor være utarbeidet med sikkerhet for liv og helse
som formål, og slik departementet ser det, bør
derfor bestemmelsen ikke omfatte miljøforstyrrelser.
I høringsnotatet ble det foreslått at produkter innenfor
"harmonisert område" skulle vurderes etter samsvarsbestemmelsen.
Justisdepartementet foreslår å ta ut begrepet
"harmonisert område" i forslaget til § 3b
og i stedet angi bestemmelsens anvendelsesområde ut fra
det formål som skal ivaretas, nemlig å sørge
for at forbrukerprodukter er sikre.
Justisdepartementet ønsker for øvrig å videreføre forslaget
i høringen om at forbrukertjenester skal omfattes av samsvarsvurderingen
selv om disse faller utenfor direktivets område. Dette
for å fange opp eventuelle fremtidige harmoniserte standarder
på dette området.
Forslaget til ny § 3b første ledd
går ut på at forbrukerprodukter og forbrukertjenester
skal anses sikre mot helseskadelige virkninger dersom
kravene i de harmoniserte standardene er oppfylt.
Det foreslås videre å foreta enkelte justeringer
av høringsnotatets forslag om andre relevante anerkjente
normer. Denne bestemmelsen kommer til anvendelse på områder
hvor det ikke foreligger lov, forskrift eller harmoniserte standarder
som regulerer det aktuelle forbrukerproduktet eller forbrukertjenesten. Kriteriene
det vises til skal inngå i en helhetsvurdering av om det
alminnelige sikkerhetsnivået er oppfylt. Justisdepartementet
foreslår å legge lovteksten tett opp mot direktivet
ved å liste opp de kriteriene som fremgår der.
De kriteriene som listes opp er: andre nasjonale standarder enn
de som gjennomfører harmoniserte standarder, kommisjonsrekommandasjoner,
regler for god bransjepraksis, det gjeldende tekniske utviklingsnivå,
og det sikkerhetsnivå som brukeren med rimelighet kan forvente
seg.
I forslag til ny § 3b fjerde ledd fremgår
det at tilsynsmyndigheten kan gripe inn overfor forbrukerprodukter
og forbrukertjenester til tross for at de er i overensstemmelse
med det som fremgår av forslag til § 3b
første og annet ledd. Departementet vurderer denne "sikkerhetsklausulen"
som svært viktig for å sikre at fagmyndighetene
fortsatt skal ha anledning til å foreta en konkret vurdering
knyttet opp mot å forebygge at forbrukerprodukter og forbrukertjenester
medfører helseskade.
Samsvarsbestemmelsen i § 3b er ikke til hinder for
myndighetenes adgang til å gi særskilte regler
for et bestemt forbrukerprodukt.
Direktivet sier i artikkel 1 at direktivets krav viker for eventuelle
krav til produkter som fremgår av særdirektiver
som regulerer det aktuelle produktet. Produktkontrolloven har ingen
tilsvarende bestemmelse. Barne- og familiedepartementet foreslo
i høringsnotatet å ikke endre loven, da spesialitetsprinsippets
status og vekt i norsk rett er tilstrekkelig for å ivareta
direktivets krav.
Spesialitetsprinsippet er lovfestet i produktkontrolloven når
det gjelder forbrukertjenester. Det ble i høringsnotatet
foreslått at denne bestemmelsen oppheves. Barne- og familiedepartementets
begrunnelse for dette forslaget var at det kan være uheldig
og lite konsekvent med en lovfesting av prinsippet når
det gjelder forbrukertjenester, men ikke når det gjelder produkter.
På bakgrunn av det som kom frem under høringen,
vil Justisdepartementet opprettholde de forslagene som ble fremmet
i høringsnotatet samt de vurderingene som ble lagt til
grunn for disse.
Barne- og familiedepartementet foreslo i høringen å innføre
en aktsomhetsplikt i loven for de som deltar i en forbrukertjeneste.
På bakgrunn av det som kom frem under høringen,
vil Justisdepartementet opprettholde forslaget i høringsnotatet
om å lovfeste en aktsomhetsplikt for de som deltar på en
forbrukertjeneste. Departementet finner imidlertid at "den som deltar
på en forbrukertjeneste" språklig sett ikke er
et like godt begrep i alle sammenhenger. Departementet finner at
"mottaker av en forbrukertjeneste" er mer anvendelig og dekkende
for denne gruppen uavhengig av tjenestetype. Det foreslås
på denne bakgrunn at dette begrepet brukes i lovteksten.
Det ble i høringen forslått å endre
lovens aktsomhetsplikt ved å tilføye et eksempel
på rimelig tiltak som kan treffes for å forebygge
helseskade eller miljøforstyrrelse. Tiltaket som ble foreslått
var tilrettelegging av virksomhetene for slik å unngå at
produkter medfører helseskade eller miljøforstyrrelse.
Justisdepartementet foreslår å ikke videreføre
høringsnotatets forslag om å foreta tilføyelser
i aktsomhetsplikten. Departementet antar at direktivets artikkel
5 punkt 1 og 2 er tilstrekkelig ivaretatt gjennom den gjeldende
aktsomhetsplikten i produktkontrollloven generelt og i internkontrollforskriften
spesielt. Behovet for lovendring må derfor veies opp mot
de ulemper dette innebærer. Departementet er på bakgrunn
av dette kommet til at det ikke er ønskelig å gjøre
endringer på dette punkt.
Det ble i høringsnotatet foreslått å lovfeste
en plikt for tilvirker og importør av produkter til aktivt å informere
brukere om risiko for helseskade ved bruk av produktet med mindre
risikoen klart fremgår uten slik informasjon. Tilsvarende
plikt ble foreslått overfor eier/leder av virksomhet
som tilbyr forbrukertjenester.
Justisdepartementet ønsker å videreføre
høringsnotatets forslag til aktiv informasjonsplikt, men
med enkelte tilføyelser og justeringer. Departementet foreslår
at bestemmelsen om aktiv informasjonsplikt kun skal gjelde forbrukerprodukter
og forbrukertjenester. Departementet ønsker derfor å tilføye
i bestemmelsen at brukeren også skal gis informasjon om hvordan
han kan sikre seg mot at forbrukerproduktet eller forbrukertjenesten
medfører fare.
Justisdepartementet ser at det kan reises spørsmål ved
om et absolutt språkkrav kan anses som handelshindrende
og være i strid med Norges EØS-forpliktelser.
Departementet foreslår derfor å ta ut kravet til norsk
språk. Det foreslås i stedet å ta inn
i bestemmelsen at informasjonen skal gis på en slik måte
at den er tydelig, lett tilgjengelig og tilpasset brukerens behov.
Den åpenbare risiko anses akseptabel etter loven, og
det vil her være uforholdsmessig å kreve at brukeren
skal informeres om slik risiko og hvordan han eller hun sikres mot
helseskadelig virkning. Det foreslås derfor å videreføre
høringens forslag om at informasjonsplikten ikke skal gjelde
i forhold til den åpenbare risiko.
I de tilfellene tilsynsmyndighetene finner at informasjonen ikke
er tilstrekkelig, kan de fatte vedtak om merking av produktet og
om advarsels- og sikkerhetsinformasjon ved forbrukertjenester.
Et annet spørsmål er hvem som skal være
pliktsubjekt. Direktivet pålegger denne plikten kun til produsenter
og importører av produkter. Det ble i høringen
foreslått å innføre denne plikten bare
for produsent og importør av produkter samt for eier og
leder av virksomhet som tilbyr forbrukertjenester i produktkontrolloven.
Justisdepartementet foreslår å videreføre
dette forslaget til tross for at enkelte høringsinstanser
mener at plikten bør pålegges flere aktører.
Overfor produkter innenfor direktivets anvendelsesområde,
vil det være å gå for langt å pålegge
andre aktører, som for eksempel detaljhandlere, et slikt
informasjonskrav.
I høringsnotatet ble det foreslått at bestemmelsen om
aktiv informasjonsplikt skal ha virkning kun i forhold til informasjon
om helseskadelig risiko. Statens forurensningstilsyn (SFT) mener
dette er uheldig da det vil skape tolkningstvil i forhold til hva
som gjelder ved informasjonsplikt om miljøforstyrrende virkninger,
og videre at regelen kan gi inntrykk av en nedprioritering av plikten
til å informere om miljøforstyrrende virkninger.
Ved utarbeidelsen av høringsnotatet ble denne problemstillingen
diskutert mellom Barne- og familiedepartementet og Miljøverndepartementet.
Det ble ikke ansett ønskelig å ta inn en aktiv
informasjonsplikt i forhold til miljøforstyrrende virkninger
i denne omgang.
Det ble i lovens § 6b foreslått å erstatte
begrepet "produsent" med "tilvirker". Markedsføringsbegrepet
ble foreslått endret til "har gjort tilgjengelig for bruker".
Det ble foreslått å senke terskelen for når meldeplikten
inntrer, fra ved "betydelig risiko for helse- og miljøskade"
til "en risiko for helse- og miljøskade".
Etter gjeldende rett går meldeplikten ut på at
det skal meldes fra til produktkontrollmyndighetene når produsent,
importør eller distributør får opplysninger som
tilsier at produkter en markedsfører utgjør en
betydelig risiko for helse- og miljøskade. For gjennomføring
av direktivets krav ble det foreslått å utvide meldeplikten
til også å omfatte de tiltak som vedkommende har
iverksatt. Det ble foreslått at importør og distributør
også skulle ha en meldeplikt overfor produsenten der produktet
medførte en risiko for helse- eller miljøskade.
Det ble videre foreslått å innføre
en forskriftshjemmel for fastsettelse av nærmere regler
om meldeplikten. Direktivet oppstiller et krav om at distributører
av produkter skal oppbevare og sørge for dokumentasjon
som er nødvendig for å spore produktenes opprinnelse.
Det ble i høringsnotatet foreslått å ta
inn følgende bestemmelse:
"Enhver som distribuerer produkter skal ha tilgjengelig
opplysninger som er nødvendig for å kunne spesifisere
og spore produktenes opprinnelse."
Barne- og familiedepartementet (BFD) mente det ville være
vanskelig å praktisere denne regelen uten at det ble oppstilt
en minste periode for oppbevaring, og foreslo 10 år.
Justisdepartementet foreslår å ikke videreføre forslaget
i høringen om å erstatte "produsent" med "tilvirker".
Departementet går inn for at "produsent" og "produksjon"
skal benyttes konsekvent i loven. Departementet går inn
for å videreføre forslaget i høringen
om at begrepet "markedsfører" erstattes med "gjort tilgjengelig
for bruker".
Justisdepartementet ser ut fra høringsrunden at høringsnotatet
kan være noe uklart med tanke på hvilken risiko
som skal utløse meldeplikten, samt at forslaget til ordlyd
kan tolkes slik at plikten inntrer ved all form for risiko. Departementet
foreslår derfor å endre vilkåret for
meldeplikt fra "risiko" til der produktet eller forbrukertjenesten
utgjør en uakseptabel risiko for helseskade eller miljøforstyrrelse.
Det foreslås å knytte meldeplikten til de tilfellene der
pliktsubjektene vet eller burde vite at produktet eller tjenesten
kan medføre helseskade eller miljøforstyrrelse.
I direktivet inntrer meldeplikten overfor den "[...] som
får opplysninger som tilsier at produktet vedkommende markedsfører
utgjør en betydelig risiko [...]." En
naturlig forståelse antas å være at plikten
inntrer når vedkommende har positiv kunnskap om risikoen.
Ut fra en slik tolkning, vil ordlyden i endringsforslaget innbære
en utvidelse av meldeplikten ved at "burde vite" inkluderes.
Departementet finner for øvrig at dette ikke innebærer
en realitetsendring når gjeldende regel ses i sammenheng
med aktsomhetsplikten, som også innebærer en kunnskapsplikt.
Departementet foreslår å skille ut kravet om
meldeplikt om selvregulerende tiltak i et nytt § 6b
annet ledd:
"Ved melding av forbrukerprodukter som ikke er sikre,
skal informasjonen til tilsynsmyndighetene også inneholde
opplysninger om de tiltak som er iverksatt for å forhindre
at produktet medfører en uakseptabel risiko for forbruker."
Endringene legger til rette for at tilsynsmyndighetene skal få en
bedre oversikt over de potensielt farlige produktene som til enhver
tid befinner seg på markedet, samtidig som de får
mulighet til å vurdere om tiltakene som er truffet ved
selvregulering er tilstrekkelige for å forhindre uønskede
virkninger ved forbrukerprodukter. I tillegg må det antas
at den utvidede varslingsplikten gir tilsynsmyndigheten et bedre
grunnlag for å undersøke andre tilsvarende produkter
på markedet for den aktuelle risiko for uønskede
virkninger.
Etter en nærmere vurdering av direktivet finner departementet
at det ikke kan utledes en meldeplikt for distributør og
importør til produsent der et produkt viser seg å ikke
være sikkert. På denne bakgrunn foreslås
det å ta ut høringens forslag til § 6b
første ledd annet punktum.
Distributørenes særskilte plikter følger
av direktivets artikkel 5 punkt 2. Det fremgår blant annet
her at distributørene innenfor rammen av sin virksomhet skal
medvirke til produsentens og myndighetenes kontroll med sikkerheten
ved produkter ved særlig å formidle produktrisiko.
Departementet legger til grunn at det ikke er nødvendig å foreta
en lovendring for gjennomføring av denne delen av direktivet.
Justisdepartementet foreslår å videreføre
høringens forslag til en regel om plikt til oppbevaring
av opplysninger om produkter, men foreslår en annen plassering
i loven samt å korte ned minsteperioden for oppbevaringen
og å begrense plikten til kun å gjelde forbrukerprodukter.
Et viktig spørsmål blir hvem denne plikten
skal gjelde for. I henhold til direktivet er det distributørene
som faller direkte inn under denne plikten. Departementet legger
til grunn at enhver i omsetningskjeden, bortsett fra produsent og
sluttbruker, omfattes av formuleringen, da formålet med
regelen er at farlige forbrukerprodukter skal kunne spores tilbake
til produsenten.
Flere instanser reagerte på høringens forslag
om en oppbevaringsperiode på 10 år. Departementet ønsker å legge
vekt på innvendingene om at bestemmelsen ikke skal være
uforholdsmessig for næringsaktørene. Departementet
antar at en 5 års periode her vil være tilstrekkelig
i de fleste tilfeller.
Lovens § 6a gir myndighetene hjemmel til å fatte vedtak
når det foreligger en uakseptabel risiko for at et produkt
medfører helseskade eller miljøforstyrrelse, eller
det foreligger en uakseptabel risiko for at en forbrukertjeneste
medfører helseskade. Det ble i høringen foreslått å endre
bestemmelsen for å oppnå større samsvar
med direktivet. Endringsforslaget gikk ut på å knytte
vedtaksvilkåret opp mot formålsbestemmelsen, slik
at myndighetene kan treffe vedtak når det anses nødvendig
for oppfyllelse av lovens formål.
Direktivets vilkår for myndighetens vedtak i artikkel
8 må ses i sammenheng med hvordan sikkert produkt defineres
i direktivet. Justisdepartementet har etter en nærmere
tolking av denne definisjonen kommet til at vilkåret for å fatte
vedtak ikke bør endres. Det vil si at vilkåret
for å fatte vedtak fortsatt skal være ved uakseptabel
risiko for helseskade, herunder å sørge for at
forbrukerprodukter og forbrukertjenester er sikre, og ved uakseptabel
risiko for miljøforstyrrelse.
Det foreligger etter gjeldende § 6a hjemmel
for myndighetene til å forby eksport av produkter som utgjør
en uakseptabel risiko for helseskade eller miljøforstyrrelse.
Ved forbrukertjenester er det ikke tatt inn en tilsvarende regel.
Et slikt forbud ble foreslått i høringsnotatet.
Justisdepartementet ønsker å videreføre
forslaget i høringsnotatet.
I direktivet fremgår det at når myndighetene
treffer vedtak, skal det handles i samsvar med EF-traktatens artikkel
28 og 30. Det vil si at det skal tas hensyn til forholdsmessighetsprinsippet
og til prinsippet om føre-var. Høringsinstansene
ble bedt om å gi tilbakemelding på om det er behov
for å lovfeste forholdsmessighetsprinsippet direkte i produktkontrolloven. Barne-
og familiedepartementet ga i høringsnotatet uttrykk for
at føre-var-prinsippet antas å være dekket gjennom
produktkontrolloven § 6, og at det ikke var nødvendig
med en nærmere lovfesting av prinsippet.
På bakgrunn av høringsinstansenes synspunkter, ser
Justisdepartementet ikke behov for å lovfeste forholdsmessighetsprinsippet
i produktkontrolloven. Direktivets krav om at dette prinsippet skal
gjelde ved myndighetsutøvelsen, følger i dag i
norsk rett både av forpliktelsene etter EØS-avtalen
og av ulovfestet forvaltningsrett.
I høringsnotatet ble det gitt uttrykk for at føre-var-prinsippet
er tilstrekkelig synliggjort i lovens § 6. Departementet
finner at det ikke er kommet frem noe under høringen som
tilsier at det er behov for en endring på dette punktet.