Departementet foreslår at politiet og utenriksstasjoner
forblir forberedende instans i statsborgersaker, og at Utlendingsdirektoratet
fortsatt skal avgjøre sakene i første instans.
Departementet foreslår at ordningen med erverv etter
melding bare skal gjelde for nordiske borgere. Etter forslaget skal
politiet motta melding om norsk statsborgerskap fra nordiske borgere.
Departementet foreslår at Utlendingsdirektoratet skal avgjøre
meldingssakene. Utlendingsdirektoratet blir dermed førsteinstans
i alle statsborgersaker og Fylkesmannen vil ikke lenger være
vedtaksinstans i saker etter statsborgerloven. Fylkesmannen vil
imidlertid få ansvaret for å gjennomføre
seremonier for nye statsborgere.
Departementet går inn for at det skal nedfelles i statsborgerloven
hvilke organer som har myndighet etter loven, samt hvilken myndighet
de har. Fordi seremoni ikke foreslås lovfestet, men lagt
til fylkesmannen i kraft av departementets administrative overordningsforhold,
vil fylkesmennene ikke regnes som myndighet etter loven.
Videre foreslår departementet at Utlendingsnemnda blir
ny klageinstans i saker etter statsborgerloven. Det relativt lave
antall klagesaker tilsier at det er unødvendig å opprette
et nytt klageorgan. Det er intet eksisterende organ utenfor departementet
som synes nærmere enn Utlendingsnemnda til å behandle klager
etter statsborgerloven.
Utlendingsnemnda skal behandle klagene etter statsborgerloven
på samme måte som nemnda i dag behandler saker
etter utlendingsloven. Dette innebærer at klager som byr
på vesentlige tvilsspørsmål skal behandles
i nemndmøte. For øvrig kan sakene behandles av
nemndleder alene eller delegeres til sekretariatet.
Departementets instruksjonsmyndighet i saker etter statsborgerloven
skal tilsvare departementets instruksjonsmyndighet etter utlendingsloven.
Det innebærer at departementet kan instruere om lovtolking og
skjønnsutøvelse når det gjelder hensynet
til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn, om avgjørelsen
av enkeltsak som innbefatter slike hensyn, og om prioritering av
saker, jf. utlendingsloven § 38 første og
annet ledd.
Styringsforholdene på utlendingsfeltet er under revisjon.
Det vises til St.meld. nr. 21 (2003-2004) Styringsforhold på utlendingsfeltet
og Ot.prp. nr. 31 (2004-2005) Om lov om endringer i utlendingsloven m.m.
(styringsforholdet på utlendingfeltet). Det er også fremmet
forslag om ny § 38c om omgjøring av nemndvedtak,
se Ot.prp. nr. 4 (2004-2005) Om lov om endringer i utlendingsloven
(menneskesmugling m.m.). Dersom forslagene til endringer i utlendingsloven
vedtas, vil departementet vurdere å foreslå endringer
også i forslaget til ny statsborgerlov - enten før
dette er behandlet i Stortinget eller før ny lov har trådt
i kraft. Et slikt forslag bør inneholde en samlet vurdering
av om hele eller deler av nytt styringsforhold på utlendingsfeltet
bør gjelde også på statsborgerfeltet.
I utkastet til § 27 tredje ledd er det henvist til
utlendingsloven § 38a og 38b. I Ot.prp. nr. 31 (2004-2005)
er det foreslått endringer i disse bestemmelsene. For å unngå at
endring i utlendingsloven får automatisk virkning for styringsforholdene
i ny statsborgerlov før det har vært behandlet
et eget lovforslag om dette, bør de nye elementene i utlendingsloven § 38a
og 38b inntil videre ikke inngå i henvisningen til disse
paragrafene i utkastet til § 27 tredje ledd. Departementet
foreslår derfor en alternativ formulering av § 27
tredje ledd, som kan anvendes fra det tidspunktet Stortinget eventuelt
har vedtatt forslaget om endringer i utlendingsloven. Forslag om
alternativ ordlyd er inntatt i merknadene til § 27
under punkt 16 i proposisjonen.
Departementets forslag om saksgang er inntatt i utkastet til § 27.
Departementets forslag om instruksjonsmyndighet er inntatt i
utkastet til § 28.
Komiteen er enig i at politiet og utenriksstasjoner
forblir forberedende instans i statsborgersaker, og at Utlendingsdirektoratet
fortsatt skal avgjøre sakene i første instans. Komiteen støtter
også forslaget om at Utlendingsnemnda blir ny klageinstans
i saker etter statsborgerloven.
Komiteen stiller seg bak at departementets instruksjonsmyndighet
skal tilsvare departementets instruksjonsmyndighet etter utlendingsloven,
og imøteser endringsforslaget til statsborgerloven etter
at utlendingsloven er endret.
Som følge av at Utlendingsnemnda gjøres til klageinstans
også etter statsborgerloven, blir klagene etter utlendingsloven
og statsborgerloven behandlet av samme organ. Dette var også ordningen
før 1. januar 2001. Departementet slutter seg
til utvalgets forutsetning i forbindelse med konsesjon til FREMKON
og DUF om at utlendingsloven og statsborgerloven bør sees
i sammenheng og utgjøre ett samlet bruksområde
for opplysningene. Det bør da ikke være problematisk å bruke
opplysningene fra utlendingssaken i statsborgersaken. Noe annet
ville også være upraktisk. Det anses på denne
bakgrunnen ikke nødvendig med en egen bestemmelse som uttrykkelig
tillater bruk av opplysninger fra utlendingssaker ved behandling
av statsborgersaker.
Departementet foreslår at det skal fremgå uttrykkelig
av loven at den som søker statsborgerskap har plikt til å gi
relevante opplysninger.
Departementet foreslår at det inntas en bestemmelse
tilsvarende utlendingsloven § 44 om plikt til å gi
opplysninger i ny statsborgerlov. Den enkelte søker kan
da pålegges å gi opplysninger som kan ha betydning
for vedtaket. Etter departementets oppfatning er det også behov
for bestemmelse om at den enkelte kan pålegges å fremskaffe
nødvendig dokumentasjon.
Utlendingsloven § 44 annet ledd gir hjemmel
for å pålegge den enkelte å møte
personlig. Etter departementets oppfatning er det behov for en slik
bestemmelse også i statsborgerloven. En slik bestemmelse innebærer
at det kan kreves personlig fremmøte ved innlevering av
søknaden og ved utlevering av statsborgerbrevet. Formålet
med pålegg om personlig fremmøte vil først
og fremst være å konstatere at søkeren
fortsatt oppholder seg i landet, hvilket er en forutsetning for
innvilget statsborgerskap. Plikten til å møte
personlig skal imidlertid ikke kunne anvendes til å pålegge
noen å delta i seremoni etter innvilgelsen av statsborgerskap.
Deltakelse forutsettes å være frivillig.
Departementets forslag til bestemmelse om opplysningsplikt, dokumentasjonsplikt
og plikt til personlig fremmøte for den som søker
om norsk statsborgerskap er inntatt i utkastet til § 29.
Komiteen støtter forslaget
om at det skal fremgå av loven at den som søker
har plikt til å gi relevante opplysninger, kan pålegges å fremskaffe
nødvendig dokumentasjon og kan pålegges å møte
personlig.
Under behandlingen av en søknad om statsborgerskap kan
det oppstå spørsmål som må avklares
før søknaden avgjøres. Spørsmålet
er om søknaden i slike tilfeller skal stilles i bero inntil
problemstillingen er avklart, eller om den skal avslås.
Utlendingsloven kommer til anvendelse inntil en søker
er blitt norsk statsborger. Har søkeren begått straffbare
handlinger kan dette få betydning for søknaden
om statsborgerskap. Det kan også bli spørsmål om å tilbakekalle
søkerens tillatelser etter utlendingsloven. Forholdet kan
dessuten være relevant i forhold til utlendingslovens bestemmelser
om utvisning.
Departementet støtter utvalgets forslag om å innta
en bestemmelse i loven om adgang til å stille behandlingen
av søknad om statsborgerskap i bero. En lovfesting vil
synliggjøre adgangen til å stille en søknad
i bero, selv om det samme følger av forvaltningsloven § 11a.
Av opplysningshensyn bør det synliggjøres at denne
adgangen består når det er oppstått uavklarte
spørsmål etter utlendingsloven. Utlendingsloven
legger på mange måter premissene for bestemmelsene
i statsborgerloven og for de avgjørelsene som skal tas
i medhold av denne. En lovfesting av at det er adgang til å stille
en statsborgersøknad i bero grunnet uavklart utlendingssak,
vil synliggjøre denne sammenhengen.
Departementet støtter forslaget om å videreføre dagens
praksis med å stille søknader om statsborgerskap
i bero når søkeren er under etterforskning for straffbare
handlinger.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at adgangen
til å stille en søknad i bero begrenses. Vedtak
etter utlendingsloven eller reaksjon for straffbart forhold som
ikke kan få betydning for søknaden om statsborgerskap
bør ikke medføre berostillelse.
Departementets forslag om adgangen til å stille behandlingen
av en søknad i bero er inntatt i utkastet til § 30.
Komiteen støtter forslaget
om å innta en bestemmelse i loven om adgang til å stille
behandlingen av søknad om statsborgerskap i bero.
Spørsmålet om barns rettslige handleevne i
statsborgersaker er relevant når barn søker statsborgerskap
som hovedperson etter utkastet til § 7, 11, 13, 14,
15, 16 og § 18, ved erverv som biperson til foreldre
etter utkastet til § 17 og i forbindelse med søknad om
løsning fra norsk statsborgerskap etter utkastet til § 25.
Departementet støtter utvalgets forslag om en egen bestemmelse
i loven om barns rettslige handleevne. Departementet slutter seg
videre til utvalgets forslag om at barnet ikke skal ha selvstendig
handleevne før oppnådd myndighetsalder. Det er
dermed foreldrene eller annen verge som må opptre på barnets
vegne frem til barnet er myndig. Departementet slutter seg også til
utvalgets forslag om medbestemmelsesrett for barn i statsborgersaker.
Etter departementets syn er det rimelig at medbestemmelsesrett for
barn inntrer ved fylte 12 år. Det understrekes at selv
om aldersgrensen settes til 12 år, gjelder kravet i FNs
barnekonvensjon artikkel 12 om at også barn under 12 år
har rett til å si sin mening i alt som vedrører det
og at barns meninger skal tillegges behørig vekt i samsvar
med dets alder og modenhet.
Departementet slutter seg også til utvalgets forslag
om at kravet til samtykke fra barn som har fylt 12 år ikke
gjelder dersom barnet er varig forhindret fra å gi samtykke
på grunn av sykdom eller utviklingshemning.
Etter departementets syn bør vergen kunne sende inn
melding om norsk statsborgerskap på vegne av en umyndiggjort.
Departementet foreslår derfor at bestemmelsen i statsborgerloven § 16
annet ledd som er til hinder for dette, ikke videreføres
i ny lov. Det er derfor ikke nødvendig med en bestemmelse
i ny statsborgerlov om at vergen opptrer på den umyndiggjortes
vegne.
Departementet har merket seg at det kan oppstå problemer
ved praktisering av et krav om samtykke fra foreldre ved felles
foreldreansvar. Problemstillingen tilsier likevel ikke at krav om
samtykke fra begge foreldre utelates fra loven. Departementet foreslår
likevel å innta en unntaksbestemmelse etter finsk modell
i loven, om at samtykke ikke kreves når mors eller fars
oppholdssted er ukjent. Det må kreves høy grad
av sannsynliggjøring for at den andre av foreldrene ikke
er å få tak i. Det vil derfor være helt
unntaksvis at denne unntaksregelen kommer til anvendelse.
Departementets forslag til bestemmelse er inntatt i utkastet
til § 31.
Komiteen er enig i at barnet ikke skal
ha selvstendig handleevne før oppnådd myndighetsalder,
og at foreldre eller verge må opptre på barnets
vegne. Komiteen stiller seg også bak forslaget
om medbestemmelsesrett for barn over 12 år, og at yngre barns
meninger også skal kunne tillegges vekt. Komiteen støtter
forslaget om at kravet til samtykke fra barn over 12 år
ikke gjelder dersom barnet er varig forhindret fra å gi
samtykke på grunn av sykdom eller utviklingshemming.
Komiteen mener at det må stilles krav
om at foreldre skal søke i fellesskap, men støtter
forslaget om en unntaksbestemmelse, jf. § 31.