Statsborgerskapet kan sees på som en formalisering av
den uuttalte samfunnskontrakten som finnes mellom stat og borger.
Departementet mener at det norske statsborgerskapet, symbolsk og
faktisk, markerer at statsborgerne slutter seg til de grunnleggende verdiene
som det politiske fellesskapet bygger på, som demokrati
og felles politiske spilleregler. Departementet ønsker
derfor at personer som bor permanent i riket blir norske statsborgere.
Europarådskonvensjonen av 1997 definerer statsborgerskap
som det rettslige båndet mellom en person og en stat. Dette
båndet består av en rekke plikter og rettigheter.
De fleste rettigheter og plikter i det norske samfunnet er imidlertid
ikke knyttet til norsk statsborgerskap. Utlendinger som oppholder seg
innenfor landets grenser er i utgangspunktet underlagt de samme
lover og regler som norske statsborgere. Etter en rekke rettsregler
er det av avgjørende betydning om de er bosatt i Norge.
Eksempler på dette er skatte- og folketrygdlovgivningen.
Skal utlendinger ha rett til å stemme ved lokalvalg må de
ha vært registrert i folkeregisteret som bosatt i Norge
de siste tre år. Andre rettigheter og plikter er knyttet
til om utlendingen har lovlig opphold i riket. Retten til økonomisk
stønad etter sosialtjenesteloven er et eksempel på dette.
Atter andre regler er knyttet til faktisk opphold i riket over en
viss tid, slik som plikten og retten til grunnskoleopplæring.
I proposisjonen gis en kort oversikt over de mest sentrale bestemmelsene
der statsborgerskapet er avgjørende for rettigheter og
plikter:
En av de sentrale rettighetene som er forbeholdt norske statsborgere,
er retten til å stemme ved valg til Stortinget, samt retten
og plikten til å stille til valg som stortingsrepresentant.
Ubetinget rett til opphold i Norge er for mange den viktigste
konsekvensen av statsborgerskapet.
En norsk statsborger kan ikke utvises fra Norge.
Også innen rettspleien stilles det i enkelte sammenhenger
krav om norsk statsborgerskap for å kunne bli utnevnt til
visse stillinger.
Utsendte utenrikstjenestemenn og utsendt administrativt personell
må være norske statsborgere.
En norsk borger kan ikke utleveres til annet land.
Statsborgerskapet har også betydning for muligheten
til å representere Norge i idrett, og som hovedregel for
retten til utdanningsstøtte fra Statens lånekasse
for utdanning.
Norge har et spesielt rettsinstitutt som betegnes som innfødsrett.
Norsk innfødsrett har personer som enten er født
i riket av foreldre som på fødselstidspunktet
var norske statsborgere (undersaatter), eller er født i
utlandet av norske foreldre som på fødselstidspunket
ikke var statsborgere av en fremmed stat, jf. Grunnloven § 92
bokstav a og b. I tillegg kan Stortinget gi personer innfødsrett
ved særskilt vedtak etter Grunnloven § 75
bokstav m, jf. § 92 bokstav d. Erverv av innfødsrett
ved stortingsvedtak betegnes "naturalisasjon".
I dag er det bare for å kunne utnevnes til embeter i
staten at innfødsrett oppstilles som vilkår. Etter Grunnloven § 92
kan bare norske borgere utnevnes til slike embeter. I tillegg må man
ha norsk innfødsrett, jf. bestemmelsens bokstav a, b og
d.
Et velfungerende demokratisk samfunn forutsetter at innbyggerne
deltar aktivt i samfunnslivet. Etter departementets vurdering kan
det være mer hensiktsmessig å benytte begrepet
deltakelse fremfor begrepet integrering ved en diskusjon av ervervsvilkår
for statsborgerskap.
Utviklingen har gått i retning av at statsborgerskapet
får stadig mindre å si for individets rettigheter og
plikter i samfunnet. Dette innebærer at man på den ene
siden kan leve hele sitt liv i Norge og delta aktivt i samfunnslivet
som utenlandsk statsborger. På den annen side representerer
statsborgerskapet den sterkeste og mest fullstendige form for tilknytning
til staten.
Antallet personer som har ervervet norsk statsborgerskap ved
søknad eller melding har de siste 15-20 år økt
sterkt. Statistisk sentralbyrå (SSB) har statistikk som
viser slikt erverv siden 1977. De første ti årene
i perioden var det omtrent 2 000 som årlig fikk norsk
statsborgerskap. Antallet holdt seg stabilt, selv om det gjennom
perioden var et økende antall som fylte ervervskriteriene.
Fra 1987 til midt på 1990-tallet ble antallet fire-femdoblet,
til 10-12 000 årlig. De siste årene har
antallet vært noe lavere, 9 000 i 2002 og 7 900
i 2003.
Den store økningen i antallet nye statsborgere etter
søknad eller melding de siste 15-20 årene synes å ha
direkte sammenheng med den sterke økningen i innvandring
fra ikke-vestlige land i det samme tidsrommet.
Motivene for å søke norsk statsborgerskap synes blant
annet å bero på hvilket land søkeren
kommer fra. For innvandrere fra land utenfor EØS-området kan
det av politiske, sikkerhetsmessige eller velferdsmessige grunner
være uaktuelt å reetablere seg i opprinnelseslandet.
For disse gir norsk statsborgerskap en trygg forankring, et pass
som innebærer visumfrihet til mange land, og en garanti
om diplomatisk beskyttelse ved reise til andre land.
Det er en overordnet målsetting for myndighetene at
innvandrere som skal bo i Norge kan forsørge seg selv og
delta aktivt i samfunnslivet. Idealet om like politiske rettigheter
og plikter for innbyggerne tilsier også at det er ønskelig
at innvandrere som blir permanent boende i Norge blir norske statsborgere.
Oppfatningen om at en søknad om norsk statsborgerskap
innebærer en vilje og et ønske om å tilslutte
seg prinsippene som ligger til grunn for det norske politiske fellesskapet,
kan tilsi at statsborgerskap bør innvilges etter svært
kort botid i landet og uten at det knyttes til andre vilkår
enn vandel og botid. Etter departementets oppfatning bør
det imidlertid kreves noe mer enn kun kort botid. Botidskravet bør
sees i sammenheng med den retten norske statsborgere har til å stemme
ved stortingsvalg. Den som deltar ved stortingsvalg bør
ha et visst kjennskap til det norske samfunnet, og det vil vanligvis
ta noe tid før en slik innsikt er oppnådd. Det
er først og fremst de som tar sikte på varig opphold
i Norge som bør inviteres til å bli norske statsborgere,
og på den måten få innflytelse på viktige
demokratiske beslutningsprosesser som er forbeholdt norske statsborgere.
Komiteen viser til at norsk statsborgerskap
har en viktig symbolsk betydning ved at det markerer en tilhørighet
til det norske samfunnet og dets grunnleggende verdier. Komiteen viser
også til at statsborgerskapet gir viktige rettigheter og
plikter som har betydning for innbyggernes deltakelse i det norske samfunnet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, stiller seg derfor bak Regjeringens ønske
om at flest mulig innvandrere som blir permanent boende i Norge
blir norske statsborgere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
det ikke som noe mål for norsk innvandringspolitikk at
flest mulig utlendinger skal bli norske statsborgere.
Komiteen viser til vedlagte brev av
4. mai 2005 fra Kommunal- og regionaldepartementet der departementet
gjør det klart at det ikke har blitt gjort nøyaktige
analyser av antallet som skifter statsborgerskap sett i forhold
til antallet som oppfyller kravet til syv års botid. Komiteen viser
videre til at Norges rapport av desember 2004 til SOPEMI, OECDs rapporteringssystem
om migrasjon, viser at andelen som velger å søke
om statsborgerskap varierer sterkt ut fra hvilket land utlendingene
kommer fra.