Departementet viser til at konglomeratdirektivet og forsikringsgruppedirektivet
inneholder en rekke krav om at banker, forsikringsselskaper og verdipapirforetak
(regulerte enheter) skal rapportere til tilsynsmyndighetene i hjemlandet
og til vedkommende tilsynsmyndighet i en annet EØS-stat
som er utpekt som koordinator for tilsynet med et finansielt konglomerat,
samt om utveksling av opplysninger med tilsynsmyndigheter i andre
EØS-stater. Direktivene krever også at vedkommende
tilsynsmyndigheter i EØS-statene skal kunne innhente opplysninger
fra uregulerte foretak som har en nærmere angitt tilknytning
til den regulerte enheten. Direktivbestemmelsene er avgrenset til
henholdsvis "finansielle konglomerater" som angitt i konglomeratdirektivet
og "forsikringsgrupper" som angitt i forsikringsgruppedirektivet.
Kredittilsynet har etter kredittilsynsloven § 3
annet ledd og § 4 første ledd nr. 3 vid
adgang til å innhente opplysninger og pålegge
rapportering fra institusjonene det har tilsyn med. Det inkluderer
de institusjoner som er dekket av direktivene og omfatter etter
kredittilsynsloven § 1 annet ledd også andre
foretak som inngår i et finanskonsern. Disse lovhjemlene gir
adgang til å pålegge rapporterings- og opplysningsplikter
som dekker vesentlige deler av de rapporterings- og opplysningsplikter
som må fastsettes etter direktivene. Bestemmelsene gir
også rom for å utnytte de unntaksmuligheter som
er fastsatt i direktivene. Det vises her særskilt til omtalen
av rapportering av gruppeinterne transaksjoner, jf. pkt. 2.3.1 nedenfor.
Departementet legger til grunn at rapporteringsplikter i medhold
av kredittilsynsloven § 4 første ledd
nr. 3 kan pålegges i forskrift i samsvar med bestemmelsene
om rapporteringskrav i direktivene.
Etter departementets vurdering er det nødvendig med
nye lovgrunnlag for å oppfylle direktivforpliktelsene om
innhenting av opplysninger fra uregulerte enheter i et finansielt
konglomerat eller forsikringsgruppe som er tilknyttet en regulert
enhet uten å inngå i samme konsern. EFTAs overvåkingsorgan (ESA)
har i brev 18. februar 2004 til Finansdepartementet stilt
spørsmål om bestemmelsen om dette i forsikringsgruppedirektivet
er fullt ut gjennomført i norsk rett. Departementet har
i svar til ESA i brev 11. november 2004 lagt til grunn
at lovendring er nødvendig.
Departementet går inn for at en slik adgang til å innhente
opplysninger ikke begrenses til virkeområdet for direktivene,
men skal kunne pålegges uregulerte enheter med nærmere
angitt tilknytning til en regulert enhet uavhengig av om den regulerte
enheten er del av et finansielt konglomerat eller forsikringsgruppe.
Etter departementets vurdering kan de risikoforhold opplysningsplikten
skal bidra til å lette tilsynet med, i like stor grad være
til stede utenfor direktivenes virkeområde. I samsvar med
kravet etter forsikringsgruppedirektivet foreslår departementet
at opplysningsplikten skal være betinget av at den regulerte
enheten først er bedt om å gi opplysningene. Videre
foreslår departementet at opplysningsplikten skal avgrenses
etter de kriterier for tilknytning som er fastsatt i direktivene.
Disse omfatter tilknytning gjennom eierandeler som representerer
minst 20 pst. av stemmene eller kapitalen i den regulerte enheten (deltakende
foretak) og slike eierandeler som den regulerte enheten har i andre
foretak (tilknyttet foretak). Deltakende og tilknyttet foretak omfatter
dessuten visse andre tilknytningsformer, særlig tilknytning gjennom
felles ledelse fastsatt ved avtale, i vedtekter eller gjennom at
flertallet av de samme personer sitter i foretakenes styrende eller
kontrollerende organer.
Departementet foreslår ut fra dette en ny bestemmelse
i kredittilsynsloven om at Kredittilsynet kan pålegge foretak
som er
tilknyttet foretak av (jf. forslaget
til finansieringsvirksomhetsloven § 2a-2 bokstav
f),
deltakende foretak i (jf. forslaget til finansieringsvirksomhetsloven § 2a-2
bokstav g) eller
tilknyttet foretak av et deltakende foretak i en institusjon
som nevnt i § 1 første ledd nr. 1-6 eller nr.
14 eller med en tilsvarende utenlandsk institusjon, å gi
de opplysninger som tilsynet krever og som er nødvendige
for å føre tilsyn med slike institusjoner. Kredittilsynet
kan bare rette et slikt pålegg mot foretak som ikke er
underlagt tilsyn omfattet av § 1 dersom Kredittilsynet
har bedt den tilknyttede institusjonen under tilsyn om å få opplysningene
og disse ikke er utlevert fra foretaket som inngår i gruppen,
men som ikke er under tilsyn. Dette er en oppfølging av
forsikringsgruppedirektivet artikkel 6 nr. 1.
Konglomeratdirektivet krever, som et tiltak for å bidra
til et samordnet tilsyn med finansielle konglomerater, at regulerte
enheter skal kunne pålegges å rapportere om forhold
relevante for dette tilsynet til vedkommende tilsynsmyndighet i
et annet EØS-land som er utpekt som koordinator for tilsynet.
Departementet mener at det bør legges til rette for denne
typen tilsynssamarbeid også ut over rammen for konglomeratdirektivet.
Innen rammen av et etablert og fungerende tilsynssamarbeid vil slik
rapportering kunne bidra til et bedre tilsyn med finansgrupperinger
med grener i flere land der sentrale risikoelementer typisk ikke
er isolert til et av landene.
Departementet foreslår ut fra dette at Kredittilsynets
kompetanse etter kredittilsynsloven § 4 første ledd
nr. 3 til å pålegge de institusjoner som det har
tilsyn med å sende inn oppgaver og opplysninger på den
måten tilsynet bestemmer og som tilsynet mener det trenger
for å kunne utføre sitt verv, utvides til å omfatte
adgang til å pålegge innsending av slike oppgaver
og opplysninger til myndigheter i andre land som fører
tilsvarende tilsyn.
Etter direktivene for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper
og investeringsforetak skal taushetsregler som gjelder for tilsynsmyndigheter
ikke være til hinder for å utveksle opplysninger
med sentralbanker, eller med andre organer med tilsvarende funksjon
og med ansvar for å føre tilsyn med betalingssystemer
i andre land. I samsvar med Kredittilsynets forslag om dette, foreslår
departementet et unntak i taushetsplikten for Kredittilsynets tjenestemenn.
Departementet foreslår videre, i samsvar med høringsuttalelsen
til Norges Bank, et tilsvarende unntak i taushetsplikten for Norges
Banks tjenestemenn.
Departementet foreslår etter dette en endring i kredittilsynsloven § 7
og sentralbankloven § 12 om at taushetsplikten
etter disse bestemmelsene og etter forvaltningslovens bestemmelser
ikke skal gjelde overfor andre lands sentralbanker. Det vises til
lovforslaget del I (kredittilsynsloven) endret § 7
del III (sentralbankloven) endret § 12.
Etter forsikringsgruppedirektivet artikkel 6 nr. 2 skal medlemsstatene
fastsette at deres tilsynsmyndigheter skal kunne gjennomføre
stedlig tilsyn i foretak med konserntilknytning til forsikringsselskaper (mor-,
datter- og søsterselskaper). ESA har i brev 18. februar
2004 til Finansdepartementet stilt spørsmål om
Kredittilsynet er bemyndiget til å gjennomføre
tilsyn for denne gruppen. Kredittilsynet har kompetanse etter kredittilsynsloven § 3,
jf. § 1 annet ledd til å føre
stedlig tilsyn med alle selskaper som inngår i et finanskonsern.
Departementet legger til grunn at dette inkluderer alle foretak
som er omfattet av forsikringsgruppedirektivet.
Etter konglomeratdirektivet, inkludert endringer i direktivene
om forsikringsselskaper, kredittinstitusjoner og investeringsforetak,
skal vedkommende myndigheter i den berørte medlemsstat
rådspørres før det gis tillatelse til
en kredittinstitusjon (bank mv.), forsikringsselskap eller investeringsforetak (verdipapirforetak)
som er datterselskap av eller har tilsvarende tilknytning til en
kredittinstitusjon eller forsikringsselskap i en annen EØS-stat.
Tilsvarende gjelder ved egnethetsvurdering av eiere i slike institusjoner.
Kredittilsynet foreslår i høringsnotatet endringer
i sparebankloven, forretningsbankloven, forsikringsvirksomhetsloven,
finansieringsvirksomhetsloven og verdipapirhandelloven om at tillatelse
i slike tilfeller bare kan gis etter samråd med myndighetene
i vedkommende EØS-stat. Etter departementets vurdering
skal denne samrådsplikten etter direktivet ikke være
et vilkår for tillatelse. Departementet anser derfor at
samrådspliktene etter direktivene kan, og mest hensiktsmessig
bør, oppfylles uten særskilte lovregler. Det kan
være naturlig å innta bestemmelser om slikt samråd
i de tilsynsavtaler ("memoranda of understanding") Kredittilsynet
har med tilsynsmyndigheter i andre land. Mellom tilsynsmyndighetene
i EØS-land vil samrådsplikten uansett følge
av direktivene.
Det vises til lovforslaget del I (kredittilsynsloven) § 4
første ledd nr. 3 (endret), ny § 4b og § 7
første ledd (endret), samt del III (sentralbankloven) § 12 (endret).
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
EØS-reglene som svarer til konglomeratdirektivet og
forsikringsgruppedirektivet stiller krav til nasjonal lovgivning
som langt på vei er oppfylt gjennom de norske reglene som
krever konsolidering ned til 20 pst. Konglomeratdirektivet og forsikringsgruppedirektivet
krever i tillegg at grupper med løsere tilknytning enn
eierskap, som for eksempel i form av felles ledelse mv., underlegges
konsolideringsplikt. Dette innebærer at også foretak
med annen form for tilknytning enn 20 pst. eierskap må tas
med i konsolideringen. Det er følgelig nødvendig
med en viss utvidelse av virkeområdet for gjeldende konsolideringsbestemmelse.
Departementet legger til grunn at konsolideringsplikten derfor
må utvides til å omfatte foretak med felles ledelse.
Det vises til konglomeratdirektivet artikkel 2 nr. 14 bokstav b
og artikkel 28 nr. 1 og forsikringsgruppedirektivet artikkel
1 bokstav g og h.
Departementet legger videre til grunn at konsolideringsplikten
ikke kan avgrenses til finansinstitusjoner, verdipapirforetak, gårds-
eller eiendomsselskap, investeringsselskap eller annet selskap med
betydelige finansiell aktiva. For så vidt gjelder forsikringsgrupper
følger det av forsikringsgruppedirektivet artikkel 9 nr.
2 og 10 nr. 2, på samme måte som i konglomeratdirektivet,
at også uregulerte enheter omfattes av konsolideringen.
Det fremgår bl.a. av konglomeratdirektivets artikkel 6
nr. 2 at medlemsstatene skal kreve at regulerte enheter i et finansielt
konglomerat sikrer at det er tilgjengelig kapital på konglomeratplan.
Det fremgår av artikkel 6 nr. 4 sett i sammenheng med vedlegg
I at konsolideringsplikten gjelder for alle enheter som inngår
i konglomeratet, ikke bare slike enheter som omfattes av bestemmelsene
om tilsyn i kredittilsynsloven § 1. I direktivet vedlegg
I del 1 punkt 1 om omfang og form ved beregning av ekstra kapitaldekningskrav,
står det bl.a. (uoffisiell norsk oversettelse):
"Uansett hvilken metode som anvendes, må det, når
enheten er et underforetak som har et solvensunderskudd, eller når
enheten er en uregulert enhet i finanssektoren som har et teoretisk
solvensunderskudd, tas hensyn til underforetakets samlede solvensunderskudd."
EØS-forpliktelsene som svarer til direktivet krever
ikke at de norske bestemmelsene om konsolidering totalharmoniseres.
Direktivet gir anvisning på minimumskrav, slik at det kan
fastsettes strengere regler. Dette fremgår av
fortalen punkt 16.
Den uformelle nordiske arbeidsgruppen om finansielle konglomerater
legger direktivets virkeområde til grunn for sin anbefaling
for gjennomføring i de nordiske landene. Et sentralt poeng
ved etableringen av den nordiske gruppen var å bidra til å sikre
lik gjennomføring av en del bestemmelser i direktivet på nordisk
plan for å unngå regelverkskonkurranse og hindre
at de nordiske verdipapirforetakene og finansinstitusjonene på disse
punktene fikk ulik tilsynsmessig behandling avhengig av hvilken
tilsynsmyndighet som ble utpekt som koordinator for de enkelte institusjoner.
Departementet slutter seg til dette utgangspunktet når
det gjelder konsolideringens omfang. Departementet går
inn for å avgrense enhetene som skal inngå i konsolideringen
på samme måte som konglomeratdirektivet. Departementet
går inn for at disse konsolideringsprinsippene skal anvendes
både av finansielle konglomerater, forsikringsgrupper og
andre finansgrupper med tilsvarende tilknytningsformer. Det foreslås
etter dette ikke krav utover det som følger av direktivene,
men at disse kravene skal gjelde også for finansgrupper
som ikke reguleres av direktivene.
Konglomeratdirektivets virkeområde er begrenset til
grupper som driver betydelig virksomhet innen både forsikringssektoren,
sektoren for bank og/eller investeringstjenester. Direktivet
pålegger konsolideringsplikt for slike finansielle konglomerater.
Konsolideringsplikten begrunnes med behovet for å sikre
at problemer i en finansiell sektor ikke skal forplante seg til
andre sektorer. Etter gjeldende rett er det konsolideringsplikt
også for konsern og andre finansinstitusjoner og verdipapirforetak
med betydelige eierandeler i visse foretak uavhengig av om de driver tverrsektoriell
virksomhet som angitt. Departementet går inn for å videreføre
gjeldende bestemmelser. Departementet mener at det ikke bør
innføres et generelt krav om tverrsektoriell virksomhet
for å utløse konsolideringsplikt. Det legges vekt
på at det for institusjonenes soliditet er like viktig å anvende
soliditetskrav på konsolidert basis uavhengig av om gruppen defineres
som et finansielt konglomerat eller en forsikringsgruppe.
Departementet legger vekt på at behovet for konsolidering
etter departementets vurdering ikke er avgrenset til finansgrupper
som oppfyller definisjonen av et finansielt konglomerat, slik dette
fremstår i direktivets artikkel 2 nr. 14 og artikkel 3
eller til foretak som inngår i en forsikringsgruppe, jf.
forsikringsgruppedirektivets artikkel 2. Det er videre lagt vekt på at
en finansgruppe etter omstendighetene over tid kan skifte fra å være
et finansielt konglomerat, forsikringsgruppe,
finanskonsern eller annen gruppe, uten at de underliggende risikoforholdene
som begrunner konsolideringsplikten faller bort. Det avgjørende
for konsolideringsplikten bør derfor ikke være hvilken
kategori gruppen tilhører. Det foreslås etter dette
at en finansinstitusjon ved anvendelsen av regler om kapitaldekningskrav
og andre soliditets- og sikkerhetskrav, skal foreta konsolidering
når den har en kapitalinteresse i et annet foretak eller
er underlagt felles ledelse som et annet foretak. Det vises til
lovforslaget (del IV finansieringsvirksomhetsloven) § 2a-9
første ledd.
Departementet mener det er nødvendig å gi Kredittilsynet
kompetanse til å gjøre unntak fra konsolideringsplikten.
Det vil ikke alltid være nødvendig å pålegge
institusjoner konsolideringsplikt dersom deres virksomhet uansett
inngår i et morselskap som har konsolideringsplikt. Det
legges opp til at Kredittilsynet kan unnta finansinstitusjon
som er datterselskap fra konsolideringsplikten dersom morselskapet
har konsolideringsplikt. Departementet legger til grunn at denne
adgangen følger av direktivet artikkel 5 nr. 2 annet ledd.
Det vises til forslaget til § 2a-9 annet ledd.
Det bør videre være adgang til å benytte
adgangen etter direktivene til å unnta fra konsolideringen
enheter som er av liten betydning å inkludere for å fastsette
forsvarlige soliditetskrav på konsolidert grunnlag. Det
foreslås derfor at Kredittilsynet ved forskrift eller enkeltvedtak
skal kunne gjøre unntak fra konsolideringsplikten. Det
vises til lovforslaget til § 2a-9 annet ledd.
EØS-forpliktelsene og hensynet til solide institusjoner
tilsier at verdipapirforetak underlegges de samme krav. Departementet
foreslår derfor tilsvarende krav om konsolidering for verdipapirforetak.
Det vises til lovforslaget del VII (verdipapirhandelloven) § 8-12
annet ledd. Forslaget innebærer en vesentlig utvidet konsolideringsplikt
ettersom virkeområdet for gjeldende § 8-12
kun omfatter finansinstitusjoner og verdipapirforetak. Det foreslås
at Kredittilsynet ved forskrift eller enkeltvedtak kan gjøre
unntak fra konsolideringsplikten.
Forslagene går ut over direktivforpliktelsene ved at
de ikke er begrenset til finansgrupper som etter direktivene defineres
som finansielt konglomerat (gruppe med betydelig virksomhet både
i banksektoren og forsikringssektoren) eller forsikringsgruppe. Etter
departementets vurdering har de hensyn som direktivene bygger på i
det vesentlige samme vekt for andre finansgrupper.
Departementet foreslår videre at kapitteloverskriften
i finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2a "Finanskonsern" tilføyes
"mv." for bedre å reflektere at kapittelet inneholder regulering
av forhold også utenfor konsernforhold.
Departementet legger til grunn at det i utgangspunktet er koordinatoren
som velger hvilken av de i konglomeratdirektivet angitte metoder
for beregning av kapitaldekning som skal anvendes på det
enkelte konglomerat. Departementet kan likevel ikke se at det er
nødvendig at det fremgår av kredittilsynsloven at
Kredittilsynet skal ha denne kompetansen i de tilfeller der Kredittilsynet
skal være koordinator. Den medlemsstat der det ledende
foretaket i konglomeratet har fått tillatelse, kan kreve
at beregningen foretas etter en bestemt metode dersom konglomeratet
ledes av en regulert enhet, eller der alle berørte vedkommende
myndigheter er i samme medlemsstat.
Av de metodene som er angitt i direktivet, er det metoden basert
på regnskapsmessig konsolidering som likner mest på den
metoden som praktiseres i Norge i dag. Denne metoden er omtalt som
metode A i vedlegg I til direktivet. Forskjellen er at direktivet krever
at beregningsgrunnlaget henføres til hhv. bank, forsikring
og verdipapirforetak, og at det for hvert av beregningsgrunnlagene
anvendes de soliditetskravene som gjelder for de ulike sektorene.
Departementet foreslår å anvende metoden basert på regnskapsmessig
konsolidering. Departementet forstår direktivet dit hen
at denne metoden kan pålegges alle konglomerater som kun
opererer i Norge og alle konglomerater som ledes av en regulert
enhet med tillatelse i Norge. Det foreslås videre at Kredittilsynet
ved enkeltvedtak kan beslutte at kapitaldekningskrav og andre soliditets-
og sikkerhetskrav skal beregnes på en annen måte.
Det vises til forslaget til § 2a-9 tredje og sjette
ledd.
Departementet mener det bør stilles de samme krav til
soliditet overfor finansinstitusjoner og verdipapirforetak uavhengig
av om deler av virksomheten organiseres i ett selskap eller om deler
av virksomheten drives gjennom et datterselskap, filial eller gjennom
eierinteresser i andre selskap. Virksomheten bør ses under
ett, det vil si på konsolidert basis. Kravene til ansvarlig
kapital bør være de samme. Ansvarlig kapital som
investeres i andre selskaper i gruppen bør selvsagt ikke
kunne telles flere ganger. Ved konsolidering elimineres transaksjoner
og poster mellom de konsoliderte enhetene. Dette vil gi det beste
grunnlag for en vurdering av gruppens økonomiske stilling.
Departementet mener at det bør innføres en
lovfesting av prinsippet om full konsolidering for datterselskaper
og en videreføring av prinsippet om forholdsmessig konsolidering
for annet enn datterselskaper. Prinsippet om full konsolidering
for datterselskaper svarer langt på vei til hva som er
gjeldende praksis i dag. Ved forholdsmessig konsolidering slås regnskapstallene
sammen i et forhold som svarer til eierandelen i det andre foretaket.
Denne omleggingen fra hva som formelt sett følger av gjeldende
rett, der utgangspunktet er forholdsmessig konsolidering for alle,
er for øvrig i overensstemmelse med Banklovkommisjonens
forslag til lov om finansforetak § 7-17 første
ledd som omtalt i Banklovkommisjonens utredning nr. 4, NOU 1998:14
om Finansforetak, på side 122 og 123.
Departementet foreslår at Kredittilsynet kan beslutte
forholdsmessig konsolidering også for datterselskaper dersom
soliditeten og ansvarsforholdene er tilfredsstillende. Dette er
også i overensstemmelse med det konsoliderte bankdirektiv
(2000/12/EF) artikkel 54. Konsolidering skal skje
ikke bare når en finansinstitusjon eller verdipapirforetak
har kapitalinteresser (dvs. 20 pst. eierandel eller mer) i en annen slik
institusjon eller annet selskap med betydelige finansielle aktiva,
men også dersom det foreligger en nærmere angitt
tilknytning, for eksempel gjennom felles ledelse. Kredittilsynets
kompetanse til å pålegge forholdsmessig konsolidering
også for eierandeler under 20 pst. foreslås videreført.
Det vises til forslaget til § 2a-9 tredje ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Våre EØS-forpliktelser som svarer til konglomeratdirektivet
tilsier at den rapporteringsplikten som etter gjeldende rett gjelder
for forsikringsgrupper må utvides til å gjelde
også andre finansinstitusjoner og verdipapirforetak og
deres transaksjoner med andre foretak som inngår i et finansielt
konglomerat. Det er kun signifikante transaksjoner som må rapporteres.
Kredittilsynets forslag til ny § 2a-8 pålegger
finansinstitusjoner som er en del av et finanskonsern eller et finansielt
konglomerat som nevnt i direktivet, rapporteringsplikt. I tillegg
foreslås at alle finansinstitusjoner med konsolideringsplikt
etter § 2a-9, inkludert gårdsselskap,
eiendomsselskap og selskap med betydelige finansielle aktiva, pålegges
rapporteringsplikt som angitt i direktivet. Videre foreslås
det at finansinstitusjon som etter gjeldende rett ikke har konsolideringsplikt
etter § 2a-9, men som har tilknytning til et annet
foretak som nevnt i konglomeratdirektivet, eksempelvis gjennom felles
ledelse, også skal omfattes av forslaget til rapporteringsplikt.
Departementet legger til grunn at EØS-forpliktelsene
etter konglomerat- og forsikringsgruppedirektivene krever at finansinstitusjoners
og verdipapirforetaks rapporteringsplikt skal likestilles. Det er
departementets vurdering at det er hensiktsmessig å likestille
rapporteringsplikten for institusjoner som inngår i et
finanskonsern, en forsikringsgruppe og et finansielt konglomerat.
En rapporteringsplikt bidrar til å støtte opp
under separasjonsprinsippet og derigjennom hindre skjulte formuesoverføringer
mellom foretak i en slik gruppe.
Departementet anser at Kredittilsynet allerede i dag har kompetanse
til å gi pålegg om rapportering i medhold av kredittilsynsloven § 4
nr. 3, se punkt 2.1.1 ovenfor. Departementet legger opp til at rapporteringsplikten
fastsettes i forskrift og begrenses til signifikante transaksjoner
i tråd med konglomeratdirektivet artikkel 8 nr. 2 og forsikringsgruppedirektivet
artikkel 8 nr. 2.
Konglomeratdirektivet fastsetter ikke egne krav til transaksjonenes
innhold, men presiserer at medlemsstatene inntil senere samordning
kan fastsette nærmere kvalitative krav. Dette fremgår
av konglomeratdirektivet artikkel 8 nr. 3. Når det gjelder
kravet om at konserninterne transaksjoner skal være i samsvar
med vanlige forretningsmessige vilkår og prinsipper, foreslår
departementet i tråd med anbefalingene fra Kredittilsynet
og den nordiske arbeidsgruppen å videreføre gjeldende
krav, og utvide det til ikke bare å gjelde transaksjoner
mellom konsernselskaper, men også å omfatte tilknyttede
foretak. Det foreslås at finansinstitusjoners transaksjoner
og engasjementer med foretak som eier 20 pst. i disse institusjonene,
eller som eies med minst 20 pst. av disse institusjonene, samt foretak
med felles ledelse med disse institusjonene, også må være
i samsvar med vanlige forretningsmessige vilkår og prinsipper.
Formålet er å hindre skjulte formuesoverføringer,
ikke bare mellom konsernselskaper, men også mellom foretak
som har en betydelig eierinteresse i hverandre eller der de samme
personer sitter i ledelsen. Etter forslaget presiseres det at kravet
om forretningsmessige vilkår og prinsipper skal gjelde
engasjementer så vel som transaksjoner. Det vises for øvrig
til forskrift om store engasjementer for en nærmere beskrivelse
av begrepet engasjementer.
Det foreslås derimot ingen utvidelse av Kredittilsynets
kompetanse til å pålegge og endre slike transaksjoner
utover konserninterne transaksjoner, ettersom slike transaksjoner
kan skje med foretak som ikke er underlagt tilsyn. Departementet
viser til at Kredittilsynet har kompetanse til å gripe
inn overfor institusjoner under tilsyn dersom solvensen svekkes som
følge av en slik transaksjon. Det vises til forslaget til § 2a-8
første ledd.
Departementet foreslår i likhet med Kredittilsynet ikke
noen utvidelse av virkeområdet for bestemmelsen om konsernbidrag
i § 2a-8 tredje ledd. Derimot foreslår
Kredittilsynet at ingen foretak som omfattes av konsolideringsplikten
i § 2a-9, eller foretak som inngår i
et finansielt konglomerat, kan yte lån eller stille garanti
for et annet selskap i gruppen med mindre annet er fastsatt av Kongen.
Departementet anser at forslaget om å utvide denne bestemmelsen
til å gjelde alle konsolideringspliktige ikke er tilstrekkelig
begrunnet. Departementet foreslår derfor heller ingen endringer
i § 2a-8 annet ledd. Departementet slutter seg
heller ikke til Kredittilsynets forslag om utvidelse av virkeområdet
for § 2a-8 fjerde ledd som gir Kredittilsynet
adgang til å pålegge endring av disposisjoner
i strid med bestemmelsene i paragrafen. Det vises til grensen for
Kredittilsynets tilsynskompetanse med finanskonserner slik denne
er fastsatt i kredittilsynsloven § 1 annet ledd.
Her fremgår det at Kredittilsynet, når tilsynsmessige
hensyn tilsier det, kan føre tilsyn også med andre
foretak som inngår i konsern selv om disse ikke er underlagt
tilsyn etter loven. Denne bestemmelsen gir imidlertid ikke Kredittilsynet
kompetanse til å føre slikt tilsyn, herunder å pålegge
endring av disposisjoner, med andre tilknyttede foretak enn de som
inngår i konsern. Etter departementets vurdering er det
neppe hensiktsmessig å utvide virkeområdet til § 2a-8
fjerde ledd utover Kredittilsynets tilsynskompetanse.
For verdipapirforetak vises det til de alminnelige regler i aksjelovgivningen.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Det fremgår av konglomeratdirektivet artikkel 13 at
det kreves en egnethetsvurdering av de som faktisk leder et såkalt
blandet finansielt holdingselskap, slik dette er definert i artikkel
2 nr. 15. Dette er en uregulert enhet i direktivets forstand, dvs.
verken en finansinstitusjon eller et verdipapirforetak, hvor de som
faktisk leder virksomheten likevel skal underlegges egnethetskontroll.
Tilsvarende krav om egnethetskontroll er fastsatt for rene finansielle
holdingselskaper i artikkel 29 (bankdirektivet
ny artikkel 54a).
Uregulerte konglomeratspisser kan tenkes også i Norge.
Dette gjelder for eksempel eierforetak som definert i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-2
bokstav e. Normalt vil imidlertid en norsk konglomeratspiss være
en finansinstitusjon som er underlagt tilsyn og som har konsesjon,
jf. finansieringsvirksomhetsloven § 2a-2 bokstav
d. Departementet vil i tråd med anbefalingene fra den nordiske
arbeidsgruppen for finansielle konglomerater beholde de norske bestemmelsene
om at morselskap i finanskonsern skal regnes som finansinstitusjon
og underlegges tilsyn, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 2a-2
bokstav d. Disse er imidlertid ikke underlagt egnethetskontroll etter
gjeldende rett.
Holdingselskap er underlagt tilsyn, men det fremgår
ikke av finansieringsvirksomhetsloven at de som faktisk leder virksomheten
skal underlegges egnethetskontroll. For å tilfredsstille
EØS-forpliktelsene som svarer til konglomeratdirektivet
artikkel 13 og 29 foreslår departementet en egen bestemmelse om
egnethetskontroll for personer som faktisk leder et finansielt holdingselskap
uavhengig av om holdingselskapet er en del av et finansielt konglomerat. Departementet
foreslår at egnethetskravet knyttes til konsesjonskravet.
Det vises til lovforslaget del V (finansieringsvirksomhetsloven) § 2a-3
første ledd nytt annet punktum.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.