Prinsippet om fri bevisføring går ut på at
partene kan føre de bevis de ønsker. Unntak fra
dette utgangspunktet må ha særskilt hjemmel. Retten
er ikke bundet til regler om hvilken vekt de forskjellige bevis skal
tillegges - bevisvurderingen er fri. Prinsippet om fri bevisføring
kommer ikke eksplisitt til uttrykk i tvistemålsloven, men
er en forutsetning blant annet for reglene om bevisforbud.
Tvistemålsloven § 197 forbyr framleggelse
av skriftlige erklæringer som er blitt til i anledning
saken. Framleggelse er bare mulig dersom motparten samtykker til
at den legges fram, eller dersom det ikke er mulig å foreta
et rettslig avhør av forfatteren.
Partenes ansvar for bevisføringen kan ses i sammenheng
med det generelle prosessuelle redelighetsprinsipp som har kommet
til uttrykk i tvistemålsloven § 111:
Parten skal gi en fullstendig og utvetydig framstilling av sakens
faktum. Dette medfører en plikt til å framstille
sin sak sannferdig.
Tvistemålsutvalget foreslår at prinsippet om
fri bevisføring lovfestes. Utvalget foreslår videre
en regel om partenes sannhets- og opplysningsplikt: Partene skal
sørge for at saken blir riktig og fullstendig opplyst.
Opplysningsplikten skal ikke bare gjelde opplysning av partens egen
side av saken, men også en plikt til å redegjøre
for bevis som kan styrke motpartens faktiske anførsler
om viktige faktiske sider av saken.
I tilknytning til partenes sannhets- og opplysningsplikt foreslås
en regel om allmenn forklarings- og bevisplikt. Bestemmelsen knesetter
den generelle plikten parter og tredjepersoner har til å gi
tilgang på opplysninger eller utlevere bevis. Også for
realbevis foreslås en særskilt og praktisk viktig
bestemmelse om plikt til å stille gjenstander til rådighet
for motparten. Partene skal videre kunne pålegges å utarbeide
sammenstillinger, utdrag eller annen bearbeiding av opplysninger
som kan hentes ut av bevisgjenstander.
I forhold til tvistemålsloven § 197
snus hovedregelen: Skriftlige forklaringer kan føres som
bevis hvis partene er enige om det, eller hvis de gis anledning
til å avhøre den som har gitt forklaringen, og
det ikke er betenkelig av hensyn til sakens opplysning å bruke
den. Dersom det ikke er mulig å foreta avhør av
forfatteren, foreslås at erklæringen likevel skal kunne
føres dersom det ikke strider mot lovens formål.
Departementet er enig i at det bør innføres
en generell bestemmelse som forplikter partene til å gi opplysninger
om bevis om sakens viktige sider uten hensyn til om beviset støtter
egen eller motpartens sak. Etter departementets oppfatning er det
av vesentlig betydning å få opplysninger om sakens
sentrale bevis så tidlig som mulig. Departementet mener at
man kan oppnå mye ved å skjerpe oppmerksomheten
om opplysningsplikten ved innføring av en standard om partenes
sannhets- og opplysningsplikt. Et ytterligere virkemiddel vil være
den skjønnsmessige adgangen til lemping av individualiseringskravet
og adgangen til å be om sammenstillinger og bearbeiding
av opplysninger som kan hentes ut av bevisgjenstanden.
Departementet er enig i at gjeldende regler i § 197
er for restriktive. Departementet peker særlig på at
de forklaringer som vil være aktuelle, ofte vil dreie seg
om kompliserte faktiske spørsmål. Kan utredningen
legges fram før hovedforhandlingen, vil hensynet til effektiv
kontradiksjon sikres bedre enn tilfellet er etter § 197.
Departementet viser videre til at lovforslaget § 21-12
annet ledd setter som vilkår for å legge fram
en skriftlig forklaring at den som har skrevet forklaringen, kan
avhøres under hovedforhandlingen. Departementet presiserer
at bestemmelsen ikke åpner for at ordinære vitneforklaringer
skal kunne skrives ned av vitnet etterfulgt av et krav om å kunne
legge forklaringen fram i saken.
Etter utvalgets forslag skal den skriftlige forklaringen likevel
ikke kunne føres som bevis dersom det er betenkelig av
hensyn til sakens opplysning å bruke den. Departementet
antar at vilkåret er tatt inn som en slags sikkerhetsventil,
men er enig med Borgarting lagmannsrett at det ikke er behov for
den når forfatteren kan bli avhørt. Hensynet til å ha
en enkel og effektiv bestemmelse taler for at vilkåret
ikke opprettholdes.
Etter utvalgets forslag kan den skriftlige forklaringen først
legges fram når det er klart at vedkommende møter.
Dette innebærer etter departementets oppfatning for det
første at forklaringen ikke kan leggs fram under saksforberedelsen
før parten har klarlagt mulighetene for avhør
av den som har skrevet forklaringen. For det annet kan ikke forklaringen føres
som bevis under hovedforhandlingen ("dokumenteres") før
det er klart at vitnet møter. Det avgjørende må være
at det kan dokumenteres at vitnet er innkalt til å møte,
og at det kan bekreftes at vitnet vil møte.
Komiteen støtter en lovfesting av prinsippet om
fri bevisføring. Samtidig ønsker komiteen å skjerpe
fokuset på opplysnings- og sannhetsplikten ved å innføre
en standard for dette. Det er viktig å påpeke
at denne plikten ikke bare gjelder det som støtter egen
sak, men også viktige sider ved det som støtter
motpartens sak.