På samme måte som nå vil det eksistere
et behov for at saker om små beløp blir behandlet
i de alminnelige domstoler. Det er ønskelig at kostnadene
med å bruke domstolene til å dekke dette behovet,
står i et rimelig forhold til betydningen av den enkelte
sak. Tvistemålsloven §§ 322
- 322 c har regler om forenklet rettergang. Forenklet
rettergang skal anvendes i alle saker hvor tvistegjenstanden ikke
overstiger 20 000 kroner, og i saker hvor partene avtaler
det.
Utvalgets konklusjon er at tvisteloven må ha egne prosessregler
som gjør det mulig å få behandlet små og
mellomstore krav for domstolene. Generelt er utvalgets forslag basert
på at behandlingen må gjøres enklere
for at kostnadene skal kunne reduseres. Utvalgets hovedsynspunkt
om å oppnå en kostnadsreduksjon for partene innebærer
ikke at det er ønskelig at de lar være å la
seg bistå av advokat. Partenes adgang til slik representasjon
bør ikke begrenses. Utvalget har gått inn for
at det bør settes et tak på de kostnader som kan
kreves erstattet av motparten, nemlig at utgiftene til rettshjelp
ikke kan erstattes med mer enn 25 pst. av tvistebeløpet.
Utvalgets forslag går konkret ut på å gjøre
en rekke forenklinger i saksbehandlingen sammenlignet med reglene
som gjelder for allmennprosessen. Når småkravprosessen
gjøres mer uformell, vil de vanlige preklusjonsreglene
ikke passe, slik at det skal mer til for å avskjære
bevistilbud. Det er gitt en helt generell adgang til å holde
rettsmøtene som fjernmøter, og det skal være
mindre strenge vilkår for bruk av fjernavhør.
Det skal ikke være anledning til å sette retten med
meddommere. Retten er gitt større anledning til å begrense
bevisføringen. Dommen kan utformes enklere, og
premissene skal kunne utformes etter at dommen er avsagt.
Småkravprosessen skal foregå raskere enn allmennprosessen.
Det er foreslått at dom skal avsies før det er
gått fire måneder fra stevning ble inngitt. Gebyret
for behandling av saker etter småkravprosessen bør
bare være 1-2 ganger rettsgebyret.
Fordi det er ønsket om å redusere prosesskostnadene
som er hovedbegrunnelsen for å innføre en småkravprosess,
mener utvalget at avgrensningskriteriet som hovedregel bør
knyttes til tvistegjenstandens verdi. Utvalget foreslår
at alle tvistebeløp opp til 2 G bør behandles
etter småkravprosessen, men at det gjøres unntak
for prinsipielle saker. Med mindre begge parter motsetter seg det,
skal retten også kunne beslutte småkravprosess
når saken ikke gjelder formuesverdier.
Saker som behandles etter særlige rettergangsregler, bør
falle utenfor småkravprosessens virkeområde.
Departementet er enig med Tvistemålsutvalget i at det
er behov for en særskilt småkravprosess. Det er avgjørende
at domstolsbehandlingen ikke blir for kostbar i forhold til de verdier
tvisten gjelder. Departementet er enig med utvalget i at dette må sikres
ved en raskere og billigere behandlingsmåte.
Departementet er bortsett fra enkelte detaljer enig med utvalget
i de hovedtrekk for småkravprosessen som er foreslått.
Reglene bør utformes slik at det er praktisk mulig for
parter å føre sak uten prosessfullmektig. Parters
behov for å føre sak uten advokat bør
lede til at prosessen i størst mulig grad gjøres
muntlig.
Departementet er videre enig med utvalget i at det må legges
opp til at prosessen blir så lite kostnadskrevende som
mulig. For det første bør det settes et maksimum
for de rettshjelpskostnader som kan kreves erstattet av motparten.
For det annet er det nødvendig at prosessen gjøres
enkel. Departementet er enig i at reglene bør gå ut
på at det avholdes bare ett rettsmøte, og at saken
bare unntaksvis bør kunne avgjøres på grunnlag
av skriftlig behandling.
Også departementet finner det hensiktsmessig med en
hovedregel om at tvister som gjelder formuesverdier
under 125 000 kroner, blir behandlet etter reglene for
småkravprosess. Denne beløpsgrensen svarer ganske
nær til utvalgets forslag om 2 G, men departementet
mener at beløpsgrensene ikke bør uttrykkes ved
hjelp av folketrygdens grunnbeløp, som i praksis er et
lite rundt og årlig skiftende tall.
Utvalget har ikke foreslått noen endring i det generelle
nivået på behandlingsgebyrene for saker i forliksråd
og de alminnelige domstoler, og går inn for et lavere behandlingsgebyr
for saker i småkravprosessen enn i allmennprosessen. Departementet
slutter seg til dette. Departementet mener likevel at behandling
etter småkravprosessen bør koste mer enn behandlingen
i forliksrådet, der det i dag betales rettsgebyret. Departementet
går inn for at behandlingsgebyret settes til 3,5 ganger
rettsgebyret, men likevel slik at behandlingsgebyret blir redusert
med rettsgebyret for de saker som først har vært
behandlet i forliksrådet.
Departementet slutter seg til det maksimumsnivå for
erstatning for rettshjelpskostnader som utvalget har foreslått.
Departementet er imidlertid enig med Advokatforeningen i at merverdiavgift
ikke skal omfattes av regelen om maksimumsbeløp. I samsvar med
dette går departementet inn for at maksimalbeløpene
ikke skal omfatte betalt merverdiavgift, men at avgiften kan erstattes
i tillegg dersom tvisten hovedsakelig skriver seg fra virksomhet
hos parten som er merverdiavgiftspliktig. Departementet foreslår
på denne bakgrunn at lovens maksimalbeløp for
erstatning skal utgjøre 20 pst. av tvistebeløpet
i stedet for 25 pst. som utvalget har foreslått, og at
høyeste og laveste maksimalbeløp settes til 25 000
kroner og 2 500 kroner. Departementet finner ikke grunn
til å unnta rettshjelpernes reiseutgifter fra regelen om maksimal
erstatning.
Saksforberedelsen i småkravprosessen skal være så vidt
annerledes og forenklet sammenlignet med allmennprosessen, at det
ikke bør gis noen generell bestemmelse om at reglene for
saksforberedelsen i allmennprosessen skal gjelde tilsvarende så langt ikke
annet følger av særlige regler for småkravprosessen.
I stedet går departementet inn for å henvise til de
konkrete bestemmelsene om allmennprosessen som kan anvendes tilsvarende
uten betydelig tillemping. For øvrig bør det utformes
regler som bare gjelder for småkravprosessen.
Departementet ser det som viktig at reglene for småkravprosessen
skal være slik at det blir praktisk mulig for selvprosederende
parter å opptre. Da bør partene være
sikret at de kan framføre sitt syn muntlig. Departementet
er likevel kommet til at det i visse tilfeller vil være
behov for en kombinert skriftlig og muntlig behandling, og foreslår å åpne
for en slik løsning i den form at partene kan framlegge
skriftlige utredninger i saken. Siden partene uansett vil kunne supplere
det som er ufullstendig framstilt i de skriftlige innleggene, vil
det da heller ikke være så betenkelig at retten
beslutter en slik behandling uten at partene samtykker. Uansett
bør en slik saksbehandling reserveres de tilfeller hvor
retten mener det er klart at det vil gi en prosessøkonomisk
gevinst.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å ha
en regel om at partene plikter å varsle om bevis innen én
uke før sluttbehandlingen. Selv om småkravsprosessen
skal gjøres rask og enkel, bør det etter departementets
vurdering ikke gjelde noe forbud mot å føre erklæringer
eller forklaringer fra sakkyndige som bevis. For å oppfylle
målet om at småkravprosessen skal bli en rask
og billig prosess, mener departementet at det bare bør åpnes
for bevisopptak når det er nærliggende risiko
for at beviset ellers ikke vil kunne bli ført.
Departementet er enig med utvalget i at sluttbehandlingen bør
skje i et muntlig rettsmøte, hvis ikke partene med rettens
samtykke har avtalt skriftlig behandling. Departementet antar at
det i de fleste tilfellene vil være mulig å gjennomføre
en forsvarlig behandling innenfor rammen av en halv dag.
Erfaringene med deltakelse av bransjefolk i mange av tvisteløsningsnemndene
er etter departementets mening et godt argument for at det bør
være adgang til å bruke fagkyndige meddommere
også i småkravprosessen. Det er likevel behov
for å sikre partene mot en sterk øking i prosesskostnadene
ved bruk av fagkyndige meddommere. Det kan oppnås ved at partenes
utgifter med fagkyndige bare kan erstattes innenfor det maksimalbeløp
som gjelder for rettshjelp.
Departementet slutter seg til forslaget om at dommen i en småkravprosess
skal være enklere i form og innhold enn i allmennprosessen.
I småkravprosessen bør det være nok med
en kort beskrivelse av hva saken gjelder, partenes påstander
og påstandsgrunnlag og en angivelse av de momenter som
er tillagt avgjørende vekt. Av dommen må det også framgå kortfattet
hvilket faktum som legges til grunn for de rettsregler
som anvendes.
Når dommen kan gjøres så kort, bør
det stilles krav om at dommen avsies innen kort tid. Departementet
foreslår som utvalget å sette fristen til én
uke. Departementet foreslår også en regel om at
dommen kan avsies ved avslutningen av rettsmøtet når
retten finner grunnlag for det.
Departementet mener at den enkle saksbehandlingen tilsier en
regel om at det ikke skal gå mer enn tre måneder
fra stevning til dom. Departementet foreslår ikke å knytte
umiddelbare rettsvirkninger til oversittelse av fristen.
Komiteen ser det som et mål
at flest mulig tvister om små beløp blir løst
utenfor domstolene og/eller i forliksrådene. Etter komiteens mening
bør det imidlertid ikke være noen nedre grense
for hvilke tvistebeløp som kan tas til behandling i domstolene. For
at muligheten til å bringe tvister om mindre beløp inn
for domstolen skal bli reell, er det avgjørende at behandlingen
ikke blir for kostbar i forhold til de verdier tvisten gjelder.
Det er derfor etter komiteens mening behov for særlige
regler om behandlingen av saker om små tvistebeløp.
Komiteen synes det er svært positivt
at departementet har foreslått regler om en såkalt
småkravprosess. Prosessen skal være forenklet,
men likevel forsvarlig, og det legges til rette for at kostnadene
ved domsbehandlingen holdes på et relativt lavt nivå.
Det er etter komiteens oppfatning riktig at behandlingsgebyret
reduseres i saker etter småkravprosessen, og at merverdiavgift
ikke omfattes av beløpsgrensen for erstatning for rettshjelpskostnader.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, har merket seg at Fremskrittspartiet foreslår å endre
departementets forslag til tvisteloven § 10-1
annet ledd bokstav b. Etter flertallets mening
fremgår det klart av forslaget i proposisjonen at man her
har å gjøre med en oppregning av tre grupper av
sakstyper som behandles etter småkravprosess. Flertallet ser
derfor ikke behov for endringer i lovteksten.
Flertallet har videre merket seg at Fremskrittspartiet
foreslår å endre § 10-1 annet
ledd bokstav c. Dersom man åpner for at en av
sakens parter kan motsette seg behandling etter reglene om småkravprosess,
vil den ressurssterke part i realiteten kunne forhindre domstolsprøving
gjennom krav om en dyrere domstolsbehandling. Det er ikke et alternativ
for alle å føre sak etter allmennprosessen. Flertallet mener
derfor at en slik løsning både vil stride mot
proporsjonalitetsprinsippet og mot ønsket om å gjøre
domstolsprøving mer tilgjengelig for alle uavhengig av økonomisk
situasjon.
Flertallet støtter heller ikke Fremskrittspartiets
forslag til endring i § 10-3 første ledd
annet punktum. Rettens samtykke til at partene gjør avtale
om at behandlingen etter småkravprosessen i sin helhet skal
gjøres skriftlig, er etter flertallets oppfatning en
viktig rettssikkerhetsgaranti for den minst ressurssterke part.
Retten bør bare kunne gi slikt samtykke når skriftlig
behandling er ønskelig av prosessøkonomiske hensyn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
at saker vedrørende mindre formuesgoder kan ha økonomisk
stor betydning for dem det angår. Derfor er det viktig
at en gir mulighet for en domstolsprøving også av
disse kravene. For å oppnå en reell mulighet for
domstolsprøving i disse sakene er det nødvendig
med en tilpasset prosedyre uten at det blir stilt spørsmål
rundt forsvarligheten. Disse medlemmer anser de fremlagte
forslag om en småkravsprosess som hensiktsmessige i den forbindelse.
Disse medlemmer mener det er spesielt viktig at
kriteriene for småkravsprosess og dennes saksbehandling
er lett tilgjengelig. Dette skyldes at en i stor utstrekning vil
forholde seg til personer som vil ønske å kunne
finne klarhet til prosessreglene uten nødvendigvis å benytte
profesjonell juridisk bistand. I den sammenheng er det positivt
at beløpsgrensene er klart angitt i lovteksten. Om det
er mest hensiktsmessig å knytte beløpet opp til
for eksempel rettsgebyret eller grunnbeløpet i folketrygden,
kan en komme tilbake til ved en senere gjennomgang av beløpsgrensen.
Uansett mener disse medlemmer at det neppe vil være
behov for å øke den konkrete summen i nærmeste
fremtid.
Disse medlemmer påpeker
videre bruken av "og" til slutt i § 10-1 andre
ledd bokstav b. Det er ikke logisk at vilkårene
i bokstav b og bokstav c skal anses som kumulative
vilkår. For å klargjøre at dette er to
forskjellige vilkår vil det være hensiktsmessig å fjerne
dette og erstatte det med "eller". På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Tvisteloven § 10-1
andre ledd bokstav b skal lyde:
Saker med tvistesum på 125 000 kroner
eller mer dersom partene samtykker i behandling etter småkravsprosess,
og retten beslutter dette, eller"
Disse medlemmer viser videre til at en fungerende
småkravsprosess er et nytt virkemiddel i tvisteloven. Skal
dette bli den ønskede suksess, er det viktig at disse prosessreglene
ikke fremstår som problematiske eller i verste fall uønskede
for brukerne av domstolen. På den bakgrunn vil det være ønskelig å gi
rom for en utprøving av reglene på en smidig måte.
I saker som ikke gjelder formuesverdier er det foreslått
at retten kan bestemme å benytte reglene om småkravprosess
dersom ikke begge parter motsetter seg dette. Det er ingen grunn
til å nekte bruk av disse reglene der det er enighet mellom
partene. Likevel bør en i en innkjøringsperiode
være varsom med å pålegge prosessformen
utover sitt hovedområde dersom det ikke er enighet mellom
partene om dette. Dersom forholdet gjelder åpenbare grunnløse
krav, løses dette gjennom reglene i § 9-8.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Tvisteloven § 10-1
andre ledd bokstav c skal lyde:
Saker som ikke gjelder formuesverdier dersom retten finner
at småkravprosess vil være forsvarlig og hensiktsmessig,
og ikke en eller begge parter motsetter seg slik behandling."
Disse medlemmer ser videre at det vil være hensiktsmessig å kunne
gjøre avtaler om at behandlingen av saken skal gjøres
skriftlig. Det er i denne sammenhengen viktig å påpeke
at en her naturligvis krever enighet mellom partene. Spesielt vil
en skriftlig behandling kunne ha prosessøkonomiske fordeler. Disse
medlemmer ser at det i utgangspunktet er de prosessøkonomiske
forhold som har motivert bestemmelsen, men en skal ikke se bort
ifra at en skriftlig behandling kan fremstå som hensiktsmessig selv
der de prosessøkonomiske forhold er av liten eller ingen
betydning. Det vil være hensiktsmessig å kunne åpne
for muligheten av skriftlig behandling etter avtale mellom partene
og med rettens samtykke også i andre tilfeller dersom dette
anses som mest hensiktsmessig.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Tvisteloven § 10-3
første ledd andre punktum skal lyde:
Når det er ønskelig, kan retten samtykke
til at partene gjør avtale om at behandlingen i stedet
skal være skriftlig."