I domstolloven § 1 er Høyesteretts
kjæremålsutvalg tatt med som en egen domstol i
oppregningen av de alminnelige domstoler. Domstolloven § 4
gir adgang til å dele Høyesterett i flere avdelinger.
I den enkelte sak deltar fem dommere i Høyesterett i avdeling og
tre dommere i kjæremålsutvalget. Plenumsloven har
regler om at enkelte saker skal behandles av den samlede Høyesterett.
Alle sivile saker som bringes inn for Høyesterett, kommer
til behandling i kjæremålsutvalget, enten til siling
(ankesaker) eller som kjæremål. Bare en drøy sjettedel
blir fremmet til behandling i Høyesterett.
I de senere år har det uttrykkelig vært lagt
til grunn at Høyesteretts fremste oppgave er å bidra
til rettsenhet, rettsavklaring og rettsutvikling. Høyesteretts
virksomhet blir derfor forsøkt konsentrert om prinsipielle
og retningsgivende avgjørelser. Tvistemålsutvalget
foreslår ingen endringer i det som skal være Høyesteretts
hovedoppgaver, men fremmer enkelte forslag som legger større
vekt på Høyesteretts ansvar for å løse
prinsipielle spørsmål.
Departementet slutter seg til utvalgets drøftelser av
Høyesteretts oppgaver og funksjoner. Departementet er enig
i at Høyesteretts hovedoppgave er å bidra til
rettsenhet, rettsavklaring og i noen grad rettsutvikling i samspill
med de lovgivende myndigheter. Skal Høyesterett løse
disse oppgavene på beste måte, må det
ha følger både for sakstilfanget i Høyesterett
og for behandlingsmåten. Reglene som bestemmer sakstilfanget,
må utformes slik at de fanger opp saker hvor behovet for
rettsenhet, rettsavklaring og rettsutvikling gjør seg gjeldende.
Tvistemålsutvalget drøfter kjæremålsutvalgets oppgaver
og konkluderer med at det ikke bør gjøres endringer
i kjæremålsutvalgets hovedoppgaver. Utvalget foreslår
imidlertid endringer i domstollovens regler om organiseringen av
Høyesterett og Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Etter forslaget skal kjæremålsutvalget ikke bli å regne
som en egen domstol, men i stedet være del av Høyesterett,
satt med tre dommere og betegnet som Høyesteretts ankeutvalg.
Departementet er enig i at det kan være hensiktsmessig
at Høyesteretts kjæremålsutvalg ikke
lenger skal regnes som en egen domstol, men i stedet som en del
av Høyesterett. Det foreslåtte utvalget bør
ha tilsvarende oppgaver som Høyesteretts kjæremålsutvalg
har i dag. Departementet er enig med Tvistemålsutvalget
i at det best kan betegnes som Høyesteretts ankeutvalg.
Tvistemålsutvalget foreslår at anker over kjennelser
og beslutninger skal behandles i ankeutvalget, som er Høyesterett
satt med tre dommere. Når det gjelder ankeutvalgets oppgave
med å sile anker over dommer, anser utvalget det også her
rimelig at bare tre dommere tar del i avgjørelsen. Tvistemålsutvalget går
inn for å beholde dagens ordning med at de anker over dommer
som behandles av Høyesterett, som hovedregel behandles
av fem dommere. Tvistemålsutvalget foreslår et
storkammer med 11 dommere til å behandle særlig
viktige saker. Muligheten til plenumsbehandling foreslås
beholdt, men bare med sikte på "helt særlige tilfeller".
Departementet er enig i at Høyesteretts ankeutvalg,
satt med tre dommere, som hovedregel kan behandle anker over kjennelser
og beslutninger. Saker for ankeutvalget som reiser viktige prinsipielle
spørsmål, bør kunne henvises til Høyesterett
i avdeling. Departementet er videre enig i at silingen av de sakene
som kommer inn til Høyesterett, bør utføres
av ankeutvalget. Ved anke over dommer bør hovedregelen være
at de saker som henvises til Høyesterett, behandles av
fem dommere. Departementet går derfor inn for å opprettholde
ordningen med to avdelinger som arbeider parallelt.
Departementet slutter seg til forslaget om et storkammer som
kan behandle viktige prinsipielle saker og mange av dem som i dag
behandles i plenum. Det er ønskelig med et alternativ til
plenum for saker som er så viktige at de bør behandles
av flere enn fem dommere, men som samtidig ikke er så viktige
at de kan forsvare bruk av alle Høyesteretts dommerressurser.
Departementet er - som utvalget - kommet til at et storkammer bør
settes med 11 dommere.
Det vil være nødvendig å fastsette
generelle regler eller retningslinjer for hvilke dommere som skal delta
ved behandlingen av den enkelte sak i storkammeret. Dette bør
fastsettes enten i lov eller i en forretningsorden for Høyesterett,
som retten selv kan fastsette med hjemmel i domstolloven § 7
første ledd. Departementet vil etter samråd med
Høyesterett komme tilbake til spørsmålet
i den proposisjon om ikraftsetting av tvisteloven som det tar sikte
på å fremme.
Utvalget foreslår å kreve samtykke for at en
sak skal behandles i Høyesterett. Med forslaget snus det formelle
utgangspunkt om rett til å få anker behandlet
ved Høyesterett. Det vil - etter utvalgets forslag - være
Høyesteretts ankeutvalg som behandler spørsmålet
om det skal gis samtykke til å fremme ankesaken for Høyesterett.
Etter utkastet krever nektelse eller begrensning av samtykke enstemmighet.
Det vil også være mulig å gi samtykke
til fremme av bare en del av anken. En naturlig konsekvens av at
de prinsipielle spørsmålene vektlegges, er at
kravet om ankeverdi ved anke til Høyesterett oppheves.
Selv om en tvistegjenstand har liten økonomisk verdi, kan
saken reise vanskelige prinsipielle spørsmål som
det er ønskelig at Høyesterett tar stilling til.
Departementet støtter utvalgets forslag om å la dagens
ordning med nektelse bli avløst av en samtykkeordning.
Loven bør gjenspeile de reelle forholdene ved utvelgingen
av ankesaker. En samtykkeordning som har som sitt prinsipielle utgangspunkt
at det ikke gjelder noen rett til å få behandlet
en sak for Høyesterett, er da mer dekkende og hensiktsmessig.
Departementet er enig i at samtykkebestemmelsen bør
utformes slik at det først og fremst er de prinsipielle
ankesakene som blir fremmet for Høyesterett. Samtidig må det
være adgang til å gi samtykke til behandling av
saker hvor det av andre grunner er viktig med en prøving
for Høyesterett.
Høyesteretts kjæremålsutvalg behandler
og avgjør kjæremål over kjennelser og
beslutninger fra underinstansene. Ved kjæremål
over lagmannsrettenes kjennelser og beslutninger er Høyesteretts
kjæremålsutvalg eneste overprøvingsinstans.
For det første foreslår utvalget anke som felles rettsmiddel
overfor dommer, kjennelser og beslutninger. For det annet foreslås
det at Høyesteretts ankeutvalg skal ha adgang til å nekte å behandle
en anke over en kjennelse eller beslutning dersom spørsmålet
ikke har prinsipiell betydning, og det heller ikke foreligger andre
hensyn som tilsier at spørsmålet fremmes til behandling.
Utvalget foreslår derimot ikke en silingsordning basert
på positivt samtykke, slik som for anke over dommer.
Etter departementets vurdering ivaretar en adgang til å nekte
fremme av anke over en kjennelse eller beslutning hensynet til fornuftig
ressursbruk i Høyesterett. Mot dette står hensynet
til at domstolenes legitimitet kan bli svekket når uriktige
avgjørelser ikke blir overprøvd. Adgangen til å nekte
fremmet en anke over kjennelse eller beslutning bør følgelig
være begrenset.
Departementet er enig med utvalget i at det ikke er grunn til å innføre
en silingsordning basert på samtykke fra ankeutvalget når
det gjelder anke over kjennelser og beslutninger. Etter departementets
syn bør nektelse kunne skje i noe større utstrekning
enn det utvalget har gått inn for i utredningen. Departementet er
enig i at det bør være mulighet for å nekte
fremme av saker dersom anken i det vesentlige reiser omfattende
bevisspørsmål.
For adgangen til videre anke over kjennelser og beslutninger,
der Høyesteretts ankeutvalg blir tredje instans, går
departementet, som utvalget, inn for å opprettholde gjeldende
begrensninger for videre kjæremål.
Etter gjeldende rett kan Høyesterett alltid nekte at nye
krav og påstander trekkes inn i saken. Etter at saken er
henvist til realitetsbehandling i Høyesterett kreves samtykke
til at nye omstendigheter og bevis bringes inn i saken.
Tvistemålsutvalget foreslår å begrense
adgangen til å bringe nye forhold inn i saken ytterligere.
Når saken er henvist til behandling i Høyesterett,
bør det være nødvendig med tillatelse
fra ankeutvalget til å bringe inn nye krav eller utvide
påstanden, ikke bare til å trekke inn nytt faktisk
grunnlag og nye bevis. Samtykke skal bare gis dersom "særlige
grunner" taler for det.
Etter departementets syn er det behov for en regel som sikrer
at saken ikke endrer karakter etter at den er henvist til realitetsbehandling
i Høyesterett. Adgangen til å nekte nye krav,
påstandsutvidelse, nytt faktisk grunnlag eller nye bevis
må ses i sammenheng med at forslaget til en samtykkeordning
ikke gir ankeutvalget adgang til å omgjøre samtykket.
Departementet mener også at det bør være
snevre grenser for å bringe inn nytt faktisk grunnlag.
Når det gjelder adgangen til å bringe inn nye
bevis etter at det er gitt samtykke til behandling av anken, vil
departementet særskilt bemerke: Bringes det inn nye bevis,
kan forutsetningene for samtykket bli forrykket og lede til at ankesaken
får sterkere preg av bevisvurdering eller konkret subsumpsjon
enn av prinsipielle rettsspørsmål. På denne
bakgrunn går departementet inn for å fastholde
gjeldende rett og utvalgets forslag om krav til samtykke fra Høyesteretts ankeutvalg
for å legge fram nye bevis etter at det er gitt samtykke
til behandling av anken.
Etter gjeldende rett kan Høyesterett prøve
underinstansens avgjørelse fullt ut, også det
faktiske grunnlag for underinstansens avgjørelse. Dette
utgangspunktet begrenses likevel i praksis av at bevisføringen
for Høyesterett som hovedregel bare er middelbar.
Tvistemålsutvalget viser til at forutsetningen da tvistemålsloven
ble vedtatt, var at Høyesterett skulle være en
revisjonsdomstol som bare kunne prøve rettsanvendelsen
eller saksbehandlingen. Begrensningen i Høyesteretts prøvingskompetanse
ble nettopp begrunnet i at bevisføringen for Høyesterett
er middelbar. Etter utvalgets syn står ikke denne begrunnelsen
seg i saker der avgjørelsen fra underinstansen er bygd
på middelbare bevis, for eksempel dokumentbevis. Utvalget
peker også på at det i saker der Høyesterett
skal prøve rettsanvendelsen, vil være umulig å la
være å gå inn i det faktum underinstansen har
bygd på. Utvalget foreslår etter dette at Høyesterett
i anker over dommer fortsatt bør kunne prøve bevisbedømmelsen.
Departementet går inn for at Høyesterett fortsatt bør
kunne prøve bevisvurderingen og legge til grunn et annet
saksforhold enn det underinstansen har bygd sin avgjørelse
på. Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger
og viser til at Høyesterett i praksis er tilbakeholdende
med å prøve saker der bevisføringen er
viktig for avgjørelsen. Departementet foreslår
videre at Høyesterett gis en utvidet adgang til å treffe realitetsavgjørelser,
på linje med den adgang lagmannsretten har til å avgjøre
saken i stedet for å hjemvise saken til tingretten.
Etter gjeldende rett er bevisføringen som hovedregel
indirekte (middelbar). Tvistemålsutvalget drøfter
hvorvidt bevisføringen for Høyesterett bør
være umiddelbar og konkluderer med at dagens ordning bør
beholdes. Utvalget går inn for at det fortsatt skal være
mulig å avhøre rettsoppnevnte sakkyndige direkte
for Høyesterett.
Departementet er enig med utvalget i at det ikke bør
være adgang til direkte bevisføring i større
utstrekning enn i dag.
Utvalget foreslår at staten skal ha adgang til å opptre
i saker som gjelder forholdet mellom norske regler og internasjonale
forpliktelser, og i saker der det er spørsmål
om konflikt med Grunnloven. Samtidig er det utvalgets syn at staten
ikke bør ha en generell adgang til å tre inn i
enhver sak som gjelder forståelsen og anvendelsen av regler
Norge er bundet av gjennom internasjonale avtaler. Utvalget foreslår
at staten skal ha rett til å tre inn i saker som behandles av
Høyesterett i plenum eller i storkammer. Statens deltakelse
bør også være begrenset til de særlig
viktige og prinsipielle sakene.
Departementet er enig i at staten bør ha adgang til å opptre
både i saker som gjelder mulig konflikt med Grunnloven,
og der det oppstår spørsmål om konflikt mellom
norske rettsregler og internasjonale forpliktelser. Departementet
mener at staten bør ha adgang til å opptre for
Høyesterett uansett om saken behandles i plenum, storkammer
eller avdeling. Departementet foreslår på den
annen side ikke en adgang for staten til å opptre for ankeutvalget.
De sakene som behandles i ankeutvalget, gis ikke så omfattende
behandling, og det er oftere viktig å få saken
avgjort raskt.
Statens deltakelse i saken vil bidra til å øke
sakskostnadene. For en part som ikke får medhold i det syn
staten gjør gjeldende, blir eksponeringen for høye
sakskostnader større. Departementet vil imidlertid peke
på at det ikke vil være naturlig å tilkjenne staten
sakskostnader i saker der staten opptrer helt etter eget ønske.
Komiteen mener at dagens ordning med
nektelse av å fremme anke til Høyesterett bør
avløses av en samtykkeordning for å bedre gjenspeile
det reelle forhold i lovteksten. Adgangen til å nekte fremmet
en anke over kjennelser og beslutninger bør imidlertid være
begrenset. Dette fordi man må unngå at tilliten til
domstolene svekkes ved at uriktige avgjørelser ikke blir
overprøvd.
Komiteen er enig med departementet i at staten
bør ha adgang til å opptre både i saker
som gjelder mulig konflikt mellom lov og Grunnloven, og i saker der
det oppstår spørsmål om konflikt mellom
lov og folkerett. Adgangen bør gjelde både når
saken behandles av Høyesterett i plenum, i storkammer eller
i avdeling.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at Høyesteretts hovedoppgave
er å bidra til rettsenhet, rettsavklaring og i noen grad
rettsutvikling i samspill med lovgivende myndigheter. Det er etter flertallets mening viktig
at reglene som regulerer sakstilfanget, utformes slik at Høyesterett
får mulighet til å ivareta sine hovedoppgaver
på en god måte. Flertallet er enig med
departementet i at tvister som i hovedsak gjelder spørsmål
om bevis eller helt konkrete avveininger, bør få sin
endelige avgjørelse i lagmannsrettene. En forutsetning
for dette er dog at lagmannsrettene gjennom prosessregler og ressurstilgang
settes i stand til å fylle denne oppgaven.
Flertallet synes det er hensiktsmessig å formelt
integrere Høyesteretts kjæremålsutvalg
i Høyesteretts organisasjon, og betegne dette som "ankeutvalget".
En slik betegnelse reflekterer etter flertallets mening
på en god og pedagogisk måte det forhold at anke
nå blir et felles rettsmiddel mot dommer, kjennelser og
beslutninger.
Ved anke over dommer bør hovedregelen etter flertallets mening
være at de saker som henvises til Høyesterett,
behandles av fem dommere. Flertallet mener at det
er behov for å opprettholde ordningen med to avdelinger
som arbeider parallelt. Det er viktig at det samlede antall saker
som behandles av Høyesterett ikke blir lavere enn i dag.
Flertallet ser behovet for at et storkammer bestående
av 11 dommere kan behandle særlig viktige saker. Stortinget
vil under lovbehandling som oftest ha vurdert forholdet til Grunnloven.
På bakgrunn av dette mener flertallet at
en sak skal gå i plenum når to av fem dommere
under behandlingen av saken i avdeling mener at en lovbestemmelse
står i strid med Grunnloven og disse dommerne ønsker
en større sammensetning av retten. Flertallet vil
fremheve at det er et mål å redusere antallet
plenumsbehandlinger noe.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
behovet for en godt fungerende Høyesterett som ivaretar
oppgavene som klargjører av rettsforholdene og sin konstitusjonelle
betydning.
Antallet saker med dissens ser ut til å øke.
Dissenser 3-2 er vanlige. Det er derfor ønskelig å kunne benytte
storkammer som alternativ til avdeling. Da vil en kunne ha større
mulighet for å unngå avgjørelser som
er basert på sammensetningen av en avdeling på 5
av 19 dommere.
Disse medlemmer deler synspunktet om at storkammer
bør settes med 11 dommere, og at justitiarius skal delta
så lenge dette er mulig.
Enkelte saker som i dag behandles i plenum kan således
behandles i storkammer.
Disse medlemmer ser det som viktig at saker rundt
viktige grunnlovsspørsmål og andre prinsipielle
saker fortsatt kan benytte seg av plenumsbehandling.
Disse medlemmer ser at Høyesterett bør
få en noe større frihet til å vurdere
om en anser plenumsbehandling som nødvendig. På denne
måten kan en på en god måte ta inn over
seg forholdene og behovene i den enkelte sak.
Antallet saker som behandles i plenum vil nok gå noe
ned etter at ordningen med storkammer innføres, men storkammer
skal også benyttes der en mener at avdeling ikke gir fullgod
behandling. På den bakgrunn bør en gi større
rom for valg av hensiktsmessig behandlingsform. Dette harmonerer
også best med domstolloven § 6. Disse
medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
"§ 5 fjerde
ledd tredje punktum i lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene
skal lyde:
I særlige tilfeller kan det bestemmes at saken,
eller rettsspørsmål i saken, skal avgjøres
av Høyesterett i plenum, som da består av alle
Høyesteretts dommere som ikke er ugilde eller har forfall."