En rekke nasjonalitetsgrupper som i dag er representert i Norge
har en tradisjon for arrangerte ekteskap.
Et ekteskap som er inngått etter tvang er i utgangspunktet
vesensforskjellig fra et frivillig arrangert ekteskap. Det er ikke
alltid lett å trekke grensen mellom mindre alvorlige grader
av press og overtalelse fra foreldre og utilbørlig press
som kan utgjøre tvang. Utlendingslovutvalget (utvalget)
har i sin innstilling gitt en beskrivelse av problematikken knyttet til
ekteskapspress.
Det har i de senere år blitt foretatt flere endringer i
lovverket for å tydeliggjøre at tvangsekteskap
er ulovlig og for å bekjempe denne praksisen.
De forslagene som departementet sendte ut på høring
var:
et forslag om en intervjuordning som
skal motvirke tvangsekteskap,
et forslag om at oppholdstillatelsen skal kunne avslås
dersom referansepersonen etter forespørsel ikke samtykker
i at søkeren gis tillatelse, og
et forslag om at oppholdstillatelse skal kunne avslås
dersom det er grunn til å anta at ekteskapet er inngått
mot en av partenes vilje.
Alle forslagene er en oppfølging av utvalgets anbefalinger.
Utvalget har også foreslått en 21-årsgrense
for familieetablering og familiegjenforening, men dette forslaget
er ikke blant dem som er valgt ut for prioritert oppfølging.
Departementet vil derfor komme tilbake til forslaget om en 21-årsregel
i forbindelse med den proposisjonen som skal utarbeides med forslag
til ny utlendingslov.
Departementet registrerer at de aller fleste høringsinstansene
støtter det sentrale innhold i forslaget til ny obligatorisk
intervjuordning. I § 9 a første
ledd foreslås en hovedregel om at referansepersonen må returnere
til Norge for å bli intervjuet av utlendingsmyndighetene
dersom et ekteskap eller samboerforhold er inngått eller
etablert i utlandet av en referanseperson som har vært
bosatt i Norge.
Den særskilte prosedyrebestemmelsen foreslås bare å gjelde
i forhold til visumpliktige utlendinger. Det foreslås videre
at det skal gjøres unntak fra kravet om at referansepersonen
skal intervjues i Norge etter ekteskapsinngåelsen dersom
vedkommende har bedt om og har gjennomført et slikt intervju
allerede i forkant av ekteskapsinngåelsen. I den siste
situasjonen har man sikkerhet for at referansepersonen ikke har
blitt overrumplet av familiens ekteskapsplaner i utlandet.
Departementet viser til at en referanseperson som har gitt tilkjenne
at vedkommende har blitt presset til å inngå ekteskap
mot sin vilje, kan komme i en utsatt og farlig situasjon. Det vil
derfor være viktig at det blir formidlet kontakt med hjelpeapparatet
på en god måte, og det er viktig med opplæring
og gode rutiner for å håndtere slike tilfeller.
Departementet slutter seg til det syn som flere av høringsinstansene
har gitt uttrykk for om at det må etableres vide unntaksordninger
slik at kravet til intervju ikke må praktiseres i større
utstrekning enn formålet tilsier. Det er derfor grunn til å vurdere
om det er andre unntak enn dem som allerede følger av lovforslaget
som bør fastsettes.
UDI har i sin høringsuttalelse foreslått at
intervjuordningen bør avgrenses til de tilfeller hvor minst en
av partene er under 25 år på søknadstidspunktet.
Departementet mener at den endelige aldersavgrensningen bør
gjennomføres i forskriften. Departementet vil imidlertid
signalisere at man foreløpig tenker seg at intervjuordningen
bare bør iverksettes i forhold til personer som er under
23 år. Selv om også personer over 23 år
vil kunne bli utsatt for alvorlig ekteskapspress, er det grunn til å tro
at det mer sjelden er tale om slike ekstreme tilfeller av "feriekupp" som
det intervjuordningen særlig skal motvirke. Antallet saker
som blir omfattet av intervjuordningen blir også betydelig
redusert dersom man avgrenser ordningen til å gjelde de
tilfeller hvor herboende er under 23 år i forhold til om
man opererer med en 25-årsgrense.
I forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 49 (2003-2004)
Mangfold gjennom inkludering og deltakelse 31. mai 2005,
fattet Stortinget følgende vedtak (nr. 386 2004-2005):
"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med forslag
om innføring av en obligatorisk viljeserklæring
fra alle norske statsborgere som inngår ekteskap i et annet
land, i tråd med utlendingslovutvalgets innstilling."
Vedtaket anses fulgt opp gjennom forslaget til intervjuordning.
På bakgrunn av hvilket alvorlig overgrep det er at noen
presses til å inngå ekteskap mot sin vilje, og med
bakgrunn i den tydelige koblingen som er mellom ekteskapspress og
migrasjonsmotiver, mener departementet at det bør inntas
en tydelig hjemmel i utlendingsloven for å nekte opphold.
Departementet anser dette som et hensiktsmessig tiltak i innsatsen mot
tvangsekteskap. Det vises til lovutkastets § 9 tredje
ledd.
I praksis vil det bare være i de tilfeller hvor referansepersonen
ikke motsetter seg ektefellens søknad at spørsmålet
om å avslå på grunnlag av utøvd
tvang vil komme på spissen. Det antas at bestemmelsen vil få svært
begrenset anvendelse i praksis. Departementet mener likevel at det
signal som gis ved denne typen tiltak både kan føre
til at flere unge velger å kontakte myndighetene for bistand,
og at det blir tydelig for familie og slekt at opphold kan bli nektet
dersom de presser en sønn eller datter til å inngå ekteskap med
noen i utlandet mot sønnens eller datterens vilje.
Departementet mener imidlertid at tillatelse ikke alltid skal
nektes selv om det er sannsynlig at ekteskapet er inngått
mot en av partenes vilje. Det må alltid foretas en helhetsvurdering
av situasjonen på vedtakstidspunktet.
I relasjon til dette vil departementet understreke at det ikke
skal være et utgangspunkt at ekteskapet skal anerkjennes
fordi partene senere har fått barn sammen. En slik praksis
ville i tilfelle kunne medføre en risiko for at kvinnen
blir presset inn i et ufrivillig svangerskap. Departementet forutsetter
imidlertid at det må foretas en grundig helhetsvurdering
i de sakene hvor partene har barn. Etter departementets vurdering
bør det gjelde et krav om sannsynlighetsovervekt for at
ekteskapet er inngått mot en av partenes vilje for at tillatelse
skal nektes.
Departementet registrerer at flertallet av høringsinstansene
støtter forslaget om en hjemmel for å avslå oppholdstillatelse
i de tilfeller hvor referansepersonen ikke støtter søknaden
etter forespørsel. Departementet går etter dette
inn for å lovfeste en slik bestemmelse som foreslått
av utvalget, jf. forslaget til ny § 9 tredje ledd
første alternativ.
Også under dagens praksis vil trolig en søknad
bli avslått dersom referansepersonen etter forespørsel unnlater å gi
sin støtte til søknaden. Departementet anser imidlertid
at det kan være hensiktsmessig å tydeliggjøre
dette i loven, særlig fordi man ikke kan utelukke at det
nettopp vil være avgjørende for enkelte at det
finnes en uttrykkelig bestemmelse som gir mulighet til å unngå en
uønsket familieetablering uten at man må anføre
ekteskapspress aktivt overfor myndighetene.
Det er bare forslaget om en ny obligatorisk intervjuordning i
dette kapittel som vil medføre økonomiske og administrative
konsekvenser.
Departementet har beregnet at forslaget til ny intervjuordning
vil medføre at det må gjennomføres intervju
i om lag 250 nye saker fordelt på landets politidistrikter,
og at dette vil medføre en økt ressursbruk tilsvarende
et halvt til ett årsverk for politiet. Mer sikre
beregninger kan imidlertid først foretas i forbindelse
med at de endelige detaljer for intervjuordningen fastsettes i forskriften.
Det legges til grunn at merbehovet kan dekkes innenfor gjeldende
budsjettrammer.
Komiteen slutter seg til forslaget
om at referansepersonen må returnere til Norge for å bli
intervjuet av utlendingsmyndighetene dersom et ekteskap eller samboerforhold
er inngått eller etablert i utlandet av en referanseperson
som har vært bosatt i Norge. En referanseperson som har
gitt tilkjenne at vedkommende har blitt presset til å inngå ekteskap
mot sin vilje, kan komme i en utsatt og farlig situasjon. Det vil
derfor være viktig at det blir formidlet kontakt med hjelpeapparatet
på en god måte, og det er viktig med opplæring
og gode rutiner for å håndtere slike tilfeller. Komiteen mener,
i likhet med departementet, at det bør inntas en tydelig
hjemmel i utlendingsloven for å nekte opphold i tilfeller
hvor noen er blitt presset til å inngå ekteskap
mot sin vilje.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Innst. S. nr. 185 (2004-2005) hvor Fremskrittspartiet fremmet
en rekke konkrete forslag for å forhindre tvangsekteskap. Disse medlemmer vil
påpeke at de øvrige partiene ikke støttet
opp om ett eneste av de konkrete forslagene, men kun fremholdt sin
bekymring rundt problemet. Disse medlemmer er overasket
over at de partiene som nå erkjenner at dette er et problem,
heller ikke ved budsjettbehandlingen ser ut til å støtte Fremskrittspartiets
forslag for et tøffere regelverk. Disse medlemmer vil
på denne bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen følge utviklingen rundt
tvangsekteskapsproblematikken nøye og komme tilbake til
Stortinget høsten 2006 med en egen sak om dette."
Disse medlemmer vil nevne tiltak som 24 års
aldersgrense, tilknytningskrav, samt krav om forsørgelsesevne,
bolig, og språkkunnskaper som egnede virkemidler for å forhindre
tvangsekteskap.