For å verne om utenlandske arbeidstakeres lønns- og
arbeidsvilkår foreslås en bestemmelse om at det for
en periode av to år skal kunne nektes arbeidstillatelse
for å utføre arbeid hos en arbeidsgiver som grovt
eller gjentatte ganger har brutt regler som skal verne om arbeidstakeres
lønns- eller arbeidsvilkår. De fleste høringsinstansene
er positive til dette.
Departementet presiserer at den foreslåtte bestemmelsen
vil medføre at det treffes et generelt vedtak rettet mot
arbeidsgiver, uavhengig av om det foreligger en konkret søknad
om arbeidstillatelse fra nye arbeidssøkere. Hvis det eventuelt
fremsettes en søknad om arbeidstillatelse vil et slikt
generelt vedtak medføre at søknaden vil bli avslått.
Departementet understreker at et hovedpoeng med forslaget er å verne
arbeidstakerne mot arbeidsgivere som har begått grove eller
gjentatte brudd på sine forpliktelser. Situasjonen i dag
er at arbeidsgiveren står fritt til å hente nye
arbeidstakere selv om vedkommende nettopp har brutt reglene i forhold
til tidligere arbeidstakere.
Departementets forslag til utforming av nye bestemmelser følger
av forslaget til nytt § 11 a tredje og fjerde
ledd.
I fjerde ledd fremgår det at et vedtak i medhold av bestemmelsen
ikke påvirker arbeidsgivers adgang til å engasjere
utlendinger som er omfattet av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen
- heller ikke de som kommer fra de nye EU-landene som er omfattet
av de særskilte overgangsordningene.
Det ville både være et diskriminerende tiltak
i strid med EØS-rettens regler om fri bevegelighet for arbeidstakere
og fordi kravet om tarifflønn mv. etter utlendingsforskriften § 2
første ledd pkt. 2 ikke gjelder i forhold til
arbeidstakere fra EØS-området. Det er svært
usikkert om det ville være adgang til å anvende
den foreslåtte bestemmelsen i forhold til arbeidsgivers
adgang til å ansette arbeidstakere fra de nye EU-landene
som er omfattet av overgangsordningene.
Bestemmelsen kan derfor uansett ikke få anvendelse i
relasjon til utenlandske firmaer og deres utsendte arbeidstakere,
fordi disse ikke er omfattet av overgangsordningene eller kravet
om tarifflønn mv. i henhold til utlendingsforskriften § 2
nr. 1. Endelig påpekes det at overgangsordningene
og kravet til tarifflønn mv. uansett ikke gjelder i forhold
til arbeidstakere fra de nye EU-landene som har hatt opphold i Norge
i ett år. Et vedtak rettet mot arbeidsgiver vil derfor
ikke kunne gis virkning i disse tilfellene.
Med grunnlag i de rettssikkerhetsmessig og håndhevingsmessige
problemer som er knyttet til å reagere mot oppdragsgiver
og det begrensede behov for å gjøre bestemmelsen
gjeldende i forhold til oppdragsgivere, har departementet valgt å følge
utvalgets forslag om at bestemmelsen bare bør gjelde i
forhold til arbeidsgiver.
Forslaget er en forvaltningsmessig reaksjon. Selv om et vedtak
etter den foreslåtte bestemmelsen også vil kunne
oppleves som straff av arbeidsgiver, er ikke dette det vesentlige
formål med vedtaket. Arbeidsgiver mister heller ikke adgangen
til å ansette norske arbeidstakere eller arbeidstakere
fra EØS-landene.
Departementet påpeker at bestemmelsen ikke bør gjelde
ved brudd på arbeidsmiljølovens bestemmelser.
Det vises til at arbeidsmiljøloven allerede inneholder
et godt utviklet sanksjonsapparat som gjelder uavhengig av om det
er tale om regelbrudd overfor norske eller utenlandske arbeidstakere.
Bestemmelsen i utlendingsloven bør derfor bare gjelde ved brudd
på bestemmelser i eller i medhold av utlendingsloven som
skal verne om arbeidstakeres lønns- eller arbeidsvilkår.
Den foreslåtte bestemmelsen fastsetter at et eventuelt
vedtak kan gis virkning i inntil to år.
Departementet mener at UDI bør ha vedtakskompetansen
i disse sakene.
Departementet bemerker at UDI ikke kan forutsettes å føre
noe register over innmeldte regelbrudd som ikke har ført
til noe vedtak. Muligheten til å fatte et vedtak etter
bestemmelsen ved tilfeller av gjentatte pliktbrudd vil derfor i
første rekke være aktuell dersom Arbeidstilsynet
formidler opplysninger om at man er kjent med gjentatte regelbrudd
fra arbeidsgivers side.
Komiteen viser til utlendingsforskriftens § 2 første
ledd hvor det er fastsatt som ett av flere grunnvilkår
for arbeidstillatelse til arbeidsinnvandrere at lønns-
og arbeidsvilkår ikke må være dårligere
enn etter gjeldende tariffavtale, regulativ eller det som ellers
er normalt for vedkommende sted og yrke.
Komiteen støtter forslaget om at brudd
på bestemmelsene skal føre til direkte konsekvenser
for vedkommende arbeidsgivers mulighet til å hente ny utenlandsk
arbeidskraft. Komiteen støtter at arbeidsgiver
for en periode av to år skal kunne nektes å hente
utenlandsk arbeidskraft.
Komiteen mener at dette vil være med
på å verne arbeidstakere mot arbeidsgivere som
har begått grove eller gjentatte brudd på sine
forpliktelser.
Komiteen merker seg at bestemmelsen ikke vil ha
innvirkning på arbeidsgivers mulighet til å hente
arbeidskraft fra EØS-området.
Komiteen støtter forslaget, og ser på dette
som ett av flere tiltak i kampen mot sosial dumping.