3.1 Sammendrag

I NOU 2001:32 Rett på sak foreslo Tvistemålsutvalget at det gis en lovhjemmel til å utarbeide regler om fjernmøter, herunder en forsøksordning med bruk av fjernmøter under hovedforhandling og andre rettsmøter. Domstoladministrasjonen fulgte opp dette med en anbefaling om at det gis hjemmel for forsøk med bruk av videokonferanseutstyr også i straffesaker.

I Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) om lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) kapittel 19, påpekte Justisdepartementet at dagens regelverk ikke åpner for bruk av videokonferanse på alle de områder for domstolenes saksavvikling som det er ønskelig at omfattes av prøveordningen. På andre områder er det ønskelig med en klarere hjemmel for bruk av videokonferanse enn det som følger av dagens lovgivning i prøveordningen.

På denne bakgrunn ble det i høringsbrev 21. juni 2005 foreslått å gi en hjemmel i domstolloven § 143 for å innføre en prøveordning om bruk av fjernmøteteknologi, hvis nærmere innhold blir fastsatt ved forskrift.

De fleste av høringsinstansene er overveiende positive til en prøveordning med bruk av videokonferanse og annen fjernmøteteknologi ved noen utvalgte pilotdomstoler, og støtter lovforslag.

Etter departementets oppfatning bør det gjennomføres en prøveordning med bruk av videokonferanser og annen fjernmøteteknologi i domstolene ved noen relativt få utvalgte pilotinstallasjoner i domstolene, politiet, påtalemyndigheten og kriminalomsorgen. Departementet slutter seg til Regjeringsadvokatens anbefaling om at uttrykket "videokonferanse" sløyfes i domstolloven ny § 143, idet begrepet "fjernmøteteknologi" må anses å dekke også videokonferanser.

Ved en prøveordning vil man vinne verdifull erfaring som vil danne grunnlaget for en nærmere vurdering av om bruk av fjernmøteteknologi på visse områder bør gjøres til et permanent og generelt alternativ til ordinære rettsmøter med partenes, siktedes, vitners, sakkyndiges og tolkers fysiske tilstedeværelse. En slik prøveordning, som forutsetningsvis skal hjemle bruk av videokonferanseteknikk og annen fjernmøteteknologi utover det som det i dag er adgang til, og som dessuten til en viss forstand skal være bindende for pilotinstallasjonene, krever lovhjemmel. Det nærmere omfang og utformingen av prøveordningen bør fastsettes i forskrift.

Departementet har merket seg at flere av høringsinstansene går inn for å tillate bruk av fjernmøter også ved førstegangs varetektsfengsling. Høringsinstansene fremholder at det ikke vil være knyttet store rettssikkerhetsmessige betenkeligheter til bruk av videokonferanse ved slike rettsmøter når det både er krav om at siktede samtykker og at retten finner avholdelse av fjernmøte ubetenkelig.

Departementet foreslår at domstolloven § 143 blir utformet slik at den vil gjelde generelt for rettsmøter om varetektsfengsling, men at forskriften i første omgang blir utformet til kun å gjelde forlenget varetektsfengsling. Dermed åpnes det for at departementet under prosjektet kan utvide prøveordningen til også å omfatte rettsmøter om førstegangs varetektsfengsling.

Departementet fastholder at bruk av fjernmøter under forsøksordningen som hovedregel bør være betinget av samtykke fra siktede eller partene både i sivile saker og i straffesaker. Unntaket gjelder ved saksforberedende rettsmøter i sivile saker, hvor samtykke ikke anses nødvendig. Etter departementets syn bør det vinnes mer erfaring om bruk av fjernmøteteknologi før det åpnes for fjernmøter uten partenes samtykke.

I tillegg til samtykkekravet, bør det i straffesaker oppstilles som vilkår at retten alltid skal kunne vurdere om bruk av fjernmøteteknologi i rettsmøter er ubetenkelig tatt i betraktning formålet med rettsmøtet og øvrige omstendigheter, og om rettsmøtet vil medføre omkostninger eller vanskeligheter som ikke står i rimelig forhold til betydningen av at siktede møter. Utover samtykkekravet bør det i sivile saker kun oppstilles som vilkår at retten må finne det forsvarlig å gjennomføre hovedforhandling eller rettsmegling som fjernmøte.

Når det gjelder fjernavhør av vitner og sakkyndige i prøveordningen, bør det i forskriften åpnes for en noe videre adgang til å beslutte dette enn etter dagens regelverk. Departementet går inn for at nåværende begrensning med hensyn til fjernavhør av vitner av avgjørende betydning for saken, bortfaller. Departementet forutsetter imidlertid at fjernavhør av sentrale vitner gjennomføres ved bruk av videokonferanse, det vil si bruk av både lyd og bilde. Bruk av fjernavhør bør etter departementets syn under enhver omstendighet være betinget av at retten finner fjernavhør ubetenkelig tatt i betraktning formålet med avhøret og de øvrige omstendigheter.

Videre legger departementet opp til at det i forskriften åpnes for fjernavhør av tolk ved skjermtolking. Dette er i tråd med den nye tvisteloven, hvor det er forutsatt at avhør med tolk kan gjennomføres som fjernavhør. Etter departementets syn bør det i likhet med avhør av vitner og sakkyndige være et vilkår for å gjennomføre fjernavhør med tolk, at retten finner det ubetenkelig ut fra formålet med avhøret.

En forutsetning for at fjernmøteteknologi skal bli et hensiktsmessig middel til økt effektivitet og fleksibilitet i saksavvikling i prøveordningen, er at pilotdomstolene har tilgjengelig teknisk utstyr av høy kvalitet. I tillegg er det viktig at det gis nødvendig opplæring, at systemet er lett å bruke og at det finnes teknisk assistanse tilgjengelig for å løse problemer som dukker opp underveis. Etter departementets syn vil gode tekniske løsninger som blir håndtert på en kvalifisert måte i de fleste tilfeller ivareta både hensynet til solennitet og bevisumiddelbarhet under prøveordningen.

Kostnadene ved å ta i bruk videokonferanseteknologi er relativt høye. Utgiftene til videokonferanseutstyr per lokasjon vil være i størrelsesorden kr 150 000-400 000, avhengig av krav til utstyr. I tillegg kommer utgiftene til telekommunikasjon. På denne bakgrunn vil det offentliges utgifter til investeringer i forsøksprosjektet over et par år antagelig beløpe seg til ca. 3 mill. kroner, som forutsettes å dekkes innenfor gjeldende budsjettrammer.

3.2 Komiteens merknader

Komiteen er enig med Regjeringen i at det i domstolloven inntas en hjemmel for en begrenset prøveordning med bruk av videokonferanseteknikk og annen fjernmøteteknologi i nærmere utvalgte pilotdomstoler. I saker som faller inn under prøveordningen, vil pilotdomstolene kunne gå lenger i å benytte videokonferanseutstyr til fjernmøter og fjernavhør enn det er adgang til etter dagens regler. Lovforslaget er i samsvar med en overordnet målsetting om utvidet bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) i justissektoren. Økt bruk av fjernmøteteknologi vil etter komiteens syn muliggjøre en mer effektiv rettergang, som antas å gi gevinster for både partene, domstolene og samfunnet for øvrig. Prøveordningen skal danne grunnlag for å vurdere fordeler og ulemper med bruk av videokonferanseteknikk i både sivile saker og straffesaker. Gevinster i form av redusert tid, penger og sikkerhetsrisiko ved fangetransport, skal måles mot kostnader til anskaffelse og drift av videokonferanseutstyret.

Komiteen viser til at det er bred enighet om at domstolene bør tilpasses moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) på linje med samfunns- og næringslivet for øvrig. En del virksomheter i justissektoren har allerede prøvd videokonferanseutstyr som et verktøy til bedre ressursutnyttelse og effektivisering. Utstyret har så langt hovedsakelig blitt brukt i forbindelse med møtevirksomhet og opplæring.

Komiteen viser til at man også i proposisjonen peker på en rekke forhold som indikerer at man ved bruk av slik teknologi innen hele rettspleien kan spare store ressurser på sikt.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, merker seg at den videre utformingen av prøveordningen foreslås fastsatt i forskrift, og støtter dette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har ved tidligere budsjettbehandlinger vist til de muligheter for effektivisering som ligger i å benytte seg av slik teknologi.

Videre viser disse medlemmer til at politiet i dag bruker betydelige ressurser til transport av varetektsinnsatte til fremstilling for retten, i tillegg til andre fremstillinger og transporter. Disse medlemmer vil også fremheve at politiutdannet personell er et knapphetsgode som primært bør benyttes til oppgaver som krever politifaglig kompetanse, noe disse medlemmer stiller seg bak.

Disse medlemmer viser også til en utredning fra Politidirektoratet i 2002 om effektivisering av politiets fangetransporter, hvor det fremkommer at det medgikk rundt 150 årsverk til transporter og fremstillinger, samt at ifølge tall fra 2004 avga Oslo politidistrikt 2 896 dagsverk fra annen polititjeneste til fremstillinger i Oslo tinghus. Fangetransportene alene koster Oslo politidistrikt over 100 mill. kroner i 2004. Bruk av videokonferanser i fjernmøter og fjernavhør i forbindelse med varetektsfengsling vil redusere fluktfaren. Det vil redusere faren for liv og helse både for siktede og andre. Disse medlemmer tiltrer disse synspunkter og ser store muligheter for effektivisering.

Disse medlemmer mener det ved tolketjenester og vitneførsel av sakkyndige ikke finnes noen betenkeligheter ved bruk av slik teknologi. Utgifter til tolketjenester er økende, og bruk av fjernmøteteknologi vil kunne redusere kostnadene og møte det økte behov for tolketjenester.

Disse medlemmer viser til at det er noe uenig­het i høringsuttalelsene om man skal kunne bruke fjernmøteteknologi ved eksempelvis førstegangsfremstilling. Slik disse medlemmer ser det, bør en prøveordning være så bred som mulig. Nettopp fordi dette vil gi best erfaringsgrunnlag. Det må også presiseres at det er vektige høringsinstanser som ønsker å utvide denne prøveordningen til også å kunne gjelde førstegangsfremstilling for varetekt. Disse medlemmer vil tiltre de synspunkter som disse høringsinstansene fremholder. Tilsvarende gjelder også bruk i forhold til saksforberedende rettsmøter. Det som anføres mot utstrakt bruk av slik teknologi, er det såkalte solennitetshensynet. Det vil si at en høytidlig ramme og det å måtte møte for en rett foran en dommer, gjør det mer sannsynlig at "stundens alvor " vil synke inn over den mistenkte eller tiltalte og at dette vil føre til at listen for å lyve ligger høyere. Disse medlemmer mener det nok likevel er slik at man har hatt en slags normalisering av det med straff og det med å møte i retten. Dette også fordi stadig større del av befolkningen har blitt straffet, spesielt ved bøtestraff. Dette svekker betydningen av solennitetshensynet i forhold til tidligere.

Når det gjelder spørsmålet om bruken av fjernmøteteknologi skal være betinget av at mistenkte eller tiltalte samtykker, mener disse medlemmer at dette ikke bør være et krav. Dette vil føre til at "vanskelige" personer kan sabotere eller innskrenke denne ordningen. Disse medlemmer mener for øvrig at det vil være tilstrekklig for å ivareta partenes interesse at retten mener det ikke vil være rettsikkerhetsmessig betenkelig at man bruker slik teknologi. Rettens vurdering vil således være eneste skranke i forhold til bruk av slik teknologi.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"I lov 13. august 1915 nr. 5 om domstoler (domstolloven) gjøres følgende endring:

Ny § 143 skal lyde:

Kongen kan i forskrift bestemme at det etableres en prøveordning ved enkelte tingretter og lagmannsretter om bruk av fjernmøteteknologi ved saksforberedende rettsmøter og hovedforhandling, herunder inngåelse av rettsforlik, samt ved behandlingen av straffesaker, herunder straffeprosessuelle spørsmål, og ved avhør av vitner, sakkyndige og bruk av tolketjenester."

Komiteens medlemmer fra Høyre legger til grunn at det er viktig at det gis hjemmel for forsøk med bruk av videokonferanseutstyr også i straffesaker. Disse medlemmer viser til at denne type forsøksvirksomhet er viktig for å sikre at tildelte ressurser nyttes på en mest mulig effektiv måte, samtidig som nødvendige rettssikkerhetshensyn og krav til straffesaksbehandlingen ivaretas. Disse medlemmer viser til at regjeringspartiene har sagt at man skal avvikle forsøksordningen med alternativ fangetransport. Dette ble gjort før forsøksperioden var utløpt og innebar at man fjernet et annet incentiv til å nytte tilgjengelige ressurser på politiets kjerneoppgaver på en effektiv måte.

Disse medlemmer stiller seg derfor positive til at stortingsflertallet viser en noe større vilje til nytenkning ved å videreføre regjeringen Bondevik IIs forslag til bruk av videokonferanseutstyr i straffesaker. Disse medlemmer er av den oppfatning at bruk av videokonferanseutstyr vil være et nyttig virkemiddel i straffesaksbehandlingen og ser det som naturlig at erfaringene som gjøres, evalueres fortløpende med sikte på at det foretas en rask vurdering av hvorvidt ordningen kan gjøres permanent.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremlegge sak om eventuell utvidelse av forsøksordning med bruk av videokonferanseteknikk og fjernmøteteknologi innen 2007."