Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunn
Karin Gjul, Britt Hildeng, Espen Johnsen og Tove Karoline
Knutsen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth,
fra Høyre, Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti,
May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, lederen May-Helen Molvær
Grimstad, fra Senterpartiet, Erling Sande, og fra Venstre, Trine
Skei Grande, har merket seg forslagene til endringer i barneloven.
Forslagene er i samsvar med det opprinnelig forslaget i Ot.prp.
nr. 103 (2004-2005) som ble lagt frem av regjeringen Bondevik II.
Komiteen har videre merket seg at de forskjellige
endringsforslagene har ulike utspring og har vært på høring
som fire separate dokumenter. Forslagene gjelder omfang av samvær,
styrking av meklingsordningen, tiltak for å beskytte barn
mot overgrep, foreldreansvar etter dødsfall og regler for
tilbakebetaling av barnebidrag der farskapet endres.
Komiteen vil understreke at det er
av stor betydning for barn å ha god kontakt med begge foreldrene
sine, også etter et samlivsbrudd. Komiteen mener
derfor at samværsordningene må legge til grunn
at mor og far er likeverdige omsorgspersoner for barnet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, støtter departementets vektlegging
av hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt etter samlivsbrudd. Flertallet vil
samtidig peke på at avtaler og avgjørelser om
samvær skal rette seg etter barnets beste.
Flertallet har merket seg at departementet foreslo
i sitt høringsbrev å oppheve lovens definisjon av
vanlig samværsrett. Selv om dette forslaget fikk stor tilslutning,
var flere høringsinstanser bekymret for at dette kunne
virke konfliktfremmende og føre til mindre samvær
mellom barn og foreldre som fra før har liten kontakt.
På bakgrunn av dette foreslår derfor departementet
en mellomløsning med en ny fleksibel hovedregel som tar
individuelle hensyn, samtidig som man beholder legaldefinisjonen
av "vanlig samværsrett". Flertallet viser
til at med bakgrunn i hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt,
foreslås det at loven først og fremst signaliserer
at det er de individuelle hensyn som er avgjørende når
samvær skal avtales eller fastsettes.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre vil understreke at definisjonen av
vanlig samvær som deretter følger vil kunne være
et signal til foreldre som er i konflikt og som har behov for et
utgangspunkt for sin forhandling om en samværsordning som
passer for deres felles barn.
Komiteen viser for øvrig til
brev fra statsråd Karita Bekkemellem datert 8. og
28. februar 2006.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er opptatt av
at barn som hovedregel opprettholder god kontakt med begge foreldre
også etter et samlivsbrudd. Flertallet viser
dessuten til at det skal gjøres individuelle vurderinger
når samværets omfang skal fastsettes. Barnets
beste skal alltid ha hovedfokus. Flertallet viser
til at dagens samværsnorm gir barn mindre samvær
med en av foreldrene og ber Regjeringen om å vurdere å endre
samværsnormen slik at barnets samvær med begge
foreldrene blir mer lik. Flertallet ber også Regjeringen
vurdere om "best mulig samvær" kan erstattes av "mest mulig
samvær". Flertallet ber Regjeringen om å komme
tilbake med en vurdering av dette på egnet måte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke at
det i de fleste tilfeller er til barnets beste å beholde
kontakten og samvær med begge foreldrene. Etter disse
medlemmers syn er det ikke til barnets beste at foreldre
til felles barn slutter å samarbeide om barnets ve og vel. Disse medlemmer vil
peke på at et ansvarlig foreldreskap ikke er tidsbegrenset,
men forplikter begge foreldrene selv om samlivet mellom dem opphører. Disse
medlemmer vil peke på at hensynet til barnets beste
er hovedmålet med lovendringen som foreslås, men
det er også et mål at lovendringen skal føre
til at foreldre som gruppe avtaler mer samvær, og at fedres
rolle som omsorgspersoner som følge av dette styrkes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Venstre mener at den enkelte familie etter samlivsbrudd
må ha stor frihet til å finne de løsninger
som passer dem best. Foreldrene må ha mulighet til å kunne
forhandle for å finne en mest mulig optimal løsning
for alle parter. Disse medlemmer mener at de eksisterende
reglene må endres slik at ingen av foreldrene favoriseres
ved inngåelse av samværsavtaler. Disse
medlemmer vil videre likestille foreldrenes juridiske rettigheter og åpne
for at rettsvesenet kan idømme delt bosted i barnefordelingstvister.
Det bærende prinsipp i forbindelse med samlivsbrudd må hele
tiden være barnets beste.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, vil peke på at hva som er en god
bosteds- og samværsordning for barnet vil være
avhengig av konkrete forhold som barnets alder, avstanden mellom
foreldrenes hjem og barnets tilknytning til foreldrene. Flertallet vil
understreke at foreldrene har full frihet til å avtale
hvor barna skal bo fast og hva slags samværsordning de
skal ha. Barnet skal høres, og meningen skal tillegges
vekt.
Komiteen viser til at små barn
ofte vil være sterkere tilknyttet omsorgspersoner og ha
mindre tilknytning til nærmiljøet. Dette momentet
vil da som regel tillegges mindre vekt. For eldre barn vil venner og
skole som regel ha større betydning. Komiteen viser
videre til at dersom begge foreldrene etter et samlivsbrudd fortsetter å bo
i det tidligere nærmiljøet, vil dette kunne legge
til rette for omfattende samværsordninger. Det samme vil
gjelde hvis barnet flytter, men har samvær med den av foreldrene
som bor igjen i barnets tidligere nærmiljø. Komiteen vil
på dette grunnlag fremme forslag om et tillegg i barneloven § 43
om at det også vektlegges i hvilken grad barnet er knyttet
til nærmiljøet, når omfanget av samvær
skal avtales mellom foreldrene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
klar over at stadig flere par opplever et samlivsbrudd. Dette er
en utvikling som ikke bare rammer Norge, men store deler av den
vestlige verden. Det at mange familier oppløses, setter
de involverte barna i en vanskelig situasjon. Barna må ikke
brukes som våpen i en konflikt mellom foreldrene, men må høres
i de spørsmål som angår dem. Disse
medlemmer vil i denne sammenheng påpeke at de fleste
barn ønsker like mye samvær med begge foreldrene,
og at dette må gjennomføres med mindre det foreligger
særlige grunner som tilsier at likt samvær ikke
er til det beste for barnet. FNs barnekonvensjon sier også at
dette er en rett det enkelte barn har. Norge har inkorporert FNs
barnekonvensjon i sitt lovverk.
Disse medlemmer vil med bakgrunn i det som er
nevnt over vise til FNs barnekonvensjon artikkel 9 som sier:
"Barn skal ikke skilles fra foreldrene mot deres vilje,
unntatt når dette er til barnets beste. "
Med utgangspunkt i denne artikkel bør det derfor være
automatisk delt foreldrerett. Da unngår en at barnet lider
og havner midt i en krigssone, i kampen om nettopp barnet. Norge
er derfor pliktig til å legge forholdene til rette slik
at dette blir mulig for alle barn som bor i Norge. Disse
medlemmer mener dette ikke er tilfellet med dagens lovgiving
i Norge.
Disse medlemmer er av den oppfatning at den mest
hensiktsmessige løsningen på problemstillinger
som kan fremkomme i en barnefordelingssak, er at hovedregelen må være
at begge foreldrene får automatisk delt omsorg ved en separasjon,
både når det gjelder gifte og samboende foreldre. Disse medlemmer ser
på dette som den riktige veien å gå når
det gjelder å dempe konflikter og forhindre at barnet blir
en del av en strid, samt at dette gir barnet rett til begge sine
foreldre. Disse medlemmer foreslår dette
som en hovedregel, men domstolene bør, i de tilfeller hvor
barnet har lidd overlast enten ved omsorgssvikt, mishandling eller
seksuelle overgrep, kunne fradømme foreldreretten fra den
av foreldrene som har utsatt sitt barn for dette.
Disse medlemmer vil derfor foreslå følgende:
"Stortinget ber Regjeringen fremmee en egen sak om automatisk
delt omsorg og ansvar i tråd med FNs barnekonvensjon."
Disse medlemmer viser til at en enstemmig familie-,
kultur- og administrasjonskomité, i innstilling til Ot.prp.
nr. 29 (2002-2003) Om lov om endringer i barneloven mv. (Nye saksbehandlingsregler
i barnefordelingssaker for domstolene mv.) skrev i merknad:
"Komiteen erkjenner at ulike grupper sakkyndige kan
bidra positivt til saker om barnefordeling. Det er viktig at sakkyndige
som er seg bevisst en positiv og konstruktiv rolle kan trekkes inn
i tilfeller der domstolene har et reelt behov for faglige uttalelser.
Samtidig finnes det også en del saker hvor partene erkjenner
berettigelsen av sakkyndige. Komiteen ønsker også å bemerke
at det er spesielt viktig at barna og foreldrene har tilstrekkelig
tillit til de sakkyndige og deres rolle i prosessen.
Komiteen
vil også peke på at sakkyndige har en selvsagt
plikt til å være konfliktdempende i sine uttalelser.
Sakkyndige må ta hensyn til at " barnets beste " best oppnås
ved at eventuell konflikt mellom foreldrene blir unngått
eller dempet i størst mulig grad. Sakkyndige skal anta
at det i de fleste sakstyper er best for barnet at foreldrene kommer
til enighet om barnefordelingsspørsmålet. Sakkyndige
må ikke " ta side " i slike saker."
Disse medlemmer viser til at Regjeringen har gått
tilbake på sitt opprinnelige forslag om å oppheve
legaldefinisjonen på samvær, med argumentasjon
for "å styrke den individuelle tilpasningen". Dette vil
medføre at man ikke retter opp de åpenbare feil og
mangler som er i lovgivningen. Disse medlemmer vil
her vise til at Fremskrittspartiet en rekke ganger har tatt til
orde for at lovens utgangspunkt for samvær må være
delt omsorg.
Disse medlemmer merker seg at Barne- og likestillingsdepartementet
trekker frem "best mulig samlet foreldrekontakt". For disse
medlemmer synes det imidlertid uklart hvordan man mener
dette skal oppnås. Hvis formålet er å stimulere
til mer samvær, samt styrke fedres rolle som omsorgspersoner, frykter disse
medlemmer at det foreslåtte lovverk blir et "slag
i luften".
Disse medlemmer viser også til at det
fra flere hold hevdes at fagfolk som er involvert i barnefordelingssaker
tar utgangspunkt i et perspektiv som vanskeliggjør likestilling
mellom far og mor. I FMOs høringsuttalelse heter det blant
annet:
"Når psykologer ikke vil anerkjenne foreldrene på like
premisser, og ikke sjelden har en preferanse for mødres
særstatus i barns liv, gir det ingen mening å snakke
om samarbeide."
Disse medlemmer mener også at proposisjonen
mangler løsninger på et av de største
problemene i dagens familiepolitikk: hvordan samværssabotasje
skal håndteres. Disse medlemmer foreslår
derfor:
"Stortinget ber Regjeringen, i løpet av 2007, utrede
og legge frem konkrete tiltak mot samværssabotasje. Slik
sabotasje bør få konsekvenser for barnefordelingen."
Komiteen vil understreke at det må være
et mål for meklingen mellom foreldre at avtalen legger grunnlaget
for et best mulig samarbeid med barnets beste i fokus. Det er viktig
at barna slipper å mekle mellom foreldrene, og at foreldrene
unngår konfrontasjoner ved henting og levering av barn. Komiteen har
merket seg at meklingsordningen foreslås styrket i forhold
til gjeldende ordning ved at den utvides inntil 7 timer i tilfeller
hvor det er mulighet for å komme til enighet. Komiteen mener
meklingsordningen dermed blir mer fleksibel, slik at det kan brukes
mindre tid på foreldre som ikke har utbytte av mekling,
og mer tid på foreldre med store konflikter. Komiteen har
videre merket seg at formålet med meklingen er at foreldrene
skal få hjelp til å inngå avtaler om
foreldreansvar, hvor barnet skal bo fast og omfang av samvær.
Komiteen viser til forslaget om at samboere med
felles barn under 16 år må møte til mekling
ved samlivsbrudd. Forslaget er i henhold til forslag i Familiemeldingen,
St.meld. nr. 29 (2002-2003), og ivaretar målet om at barn
født av samboende foreldre ikke skal diskrimineres i forhold
til barn født av gifte foreldre. Komiteen har
videre merket seg at mekling må være gjennomført
før det utbetales utvidet barnetrygd, på lik linje
med gjeldende rett for ektepar. Komiteen støtter
innføring av et slikt vilkår for utvidet barnetrygd
også for samboere, men understreker at meklingsattest vil
kunne utstedes etter en time, og samværsforelderen kan
ikke hindre utbetaling av utvidet barnetrygd til bostedsforelderen
ved å unnlate å møte til mekling. Tilsvarende
vil utbetaling av utvidet barnetrygd ikke skje hvis bostedsforelderen
unnlater å møte til mekling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet i forbindelse med budsjettbehandlingen
for 2006 tok til orde for at familievernkontorene får den
nødvendige kompetanse for også å kunne
løse svært konfliktfylte situasjoner. Disse
medlemmer har merket seg forslaget om å styrke
meklingsordningen ved at den utvides inntil 7 timer i de tilfeller
hvor det vurderes som mulig å komme til enighet. En slik
"spissing" av ordningen er i tråd med disse medlemmers syn.
Disse medlemmer mener imidlertid at meklingsordningen
ikke bare kan vurderes ut fra antallet ansatte ved familievernkontorene
og timebruk. Det er ikke alltid slik at flere fagfolk og mer penger
fører til færre og mer dempede konflikter. Det
er ofte manglende kompetanse som er problemet ved mekling, ikke
antallet timer foreldrepartene tilbys. I enkelte tilfeller trengs
knapt en time for å bli enige, mens det i andre tilfeller
ikke vil hjelpe uansett hvor mange timer som brukes.
I høringsuttalelsen fra Forum for Menn og Omsorg (FMO)
heter det:
"Obligatorisk mekling ble innført 01.01.1993, angivelig
for å forebygge rettssaker på et tidspunkt man
hadde begynt å merke den store pågangen av barnefordelingssaker
i rettsapparatet. Der finnes imidlertid ingen differensiert statistikk
eller annet kunnskapsgrunnlag som kan fortelle oss om mekling hjelper
mot belastningen med rettssaker: om det er noe poeng å tilby
flere timer eller om det er noen vits overhodet med mekling. Vår
erfaring er at familiemeklere og såkalte terapeuter gjennomgående
er fedrefiendtlige og opphengt i eneforelderdogmet slik at grunnlaget
for å kunne mekle - med partene som presumptivt likestilte
og likeverdige - svikter i utgangspunktet." Videre heter det: "Det
ideologiske grunnlaget til de aktuelle fagfolkene, vesentlig psykologer og
sosionomer, er etter FMOs erfaring lite egnet til å forebygge
konflikter mellom kvinne og mann; mellom mor og far. Vi finner det
påfallende at BFD i de årene de har eksistert
som selvstendig departement ikke her evnet å utarbeide
statistikker med tall hentet fra retts- og rådgivningsapparatets
praksis. Slik situasjonen er nå vet man intet om det har
hjulpet overhode å innføre mekling verken som
prosessforutsetning eller forsøk på å bilegge
eventuelle uenigheter om barnefordeling. FMO har flere eksempler
på tilfeller hvor det er selve meklingsprosessen som har fremprovosert
saksanlegg, oftest basert på meklers kjønnsrollestereotypier
og eneforeldertenkning."
Dette er en sterk påstand, som man må få vurdert sannhetsgehalten
i. Disse medlemmer foreslår derfor:
"Stortinget ber Regjeringen foreta en gjennomgang av meklingsapparatet
med spesielt fokus på kvalitet og metodikk - og samtidig
kartlegge resultatene av meklingene - med fokus på eventuelle
skjevheter."
Disse medlemmer mener at en slik gjennomgang må fremskaffe
systematisert kunnskap om hva eventuelle meklingsattester/avtaler
inneholder, og i hvilken utstrekning avtalene blir etterlevd - herunder
om det kan dokumenteres om styrking eller fravær av mekling
minsker eller øker konfliktnivået mellom foreldrepartene.
Komiteen vil understreke at i saker
om foreldreansvar, fast bosted og samvær skal det tas hensyn til
at barnet ikke må utsettes for overgrep. Komiteen støtter
prinsippet om at foreldres rett til samvær med barna ikke
skal gå på bekostning av barnets beste. Komiteen vil
samtidig peke på at det normalt er av stor verdi for barnet å ha
god kontakt med begge foreldre etter samlivsbrudd, men hensynet
til barnet må bli bedre ivaretatt i de familiene hvor det
foregår vold og overgrep.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, er enig med departementet i at hensynet
til å beskytte barn mot skadevirkningene av eventuelle
framtidige overgrep i utgangspunktet må veie tyngre enn
hensynet til mulige skadevirkninger ved å miste kontakten
med en av foreldrene. Flertallet har merket seg at
det store flertallet av høringsinstanser gir uttrykk for
at det er behov for en slik lovendring, og at barnet ikke har tilstrekkelig
vern etter praktiseringen av gjeldende regelverk.
Komiteen viser til de tilfellene der
det kommer fram påstander om vold og overgrep i barnefordelingssaker.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, vil peke på at om en påstand
om vold og overgrep skal legges til grunn av retten, avhenger av
hvor stor sannsynlighet det må være for at den
medfører riktighet. Flertallet vil peke
på at hensynet til å ivareta barnets sikkerhet
kan tilsi at sannsynlighetsovervekt anses tilstrekkelig eller at
overvektsprinsippet fravikes slik at det kreves en mindre grad av
sannsynlighet enn 50 pst. for å legge påstanden
om overgrep til grunn av retten. Deretter må retten ta
stilling til hvor stor vekt forholdet skal få i en barnets
beste-vurdering etter en konkret helhetsvurdering. Flertallet vil
samtidig understreke at det i denne sammenheng er en svært
viktig oppgave for domstolene å avdekke påstander
om vold og overgrep som ikke er holdbare.
Komiteen viser til at falske beskyldninger
for retten vil kunne medføre straffeansvar, i tillegg til å kunne
slå negativt ut i forhold til mulighetene for å vinne
fram i en barnefordelingssak.
Komiteen har merket seg at i avgjørelser
i saker om foreldreansvar, fast bosted og samvær, skal det
tas hensyn til at barnet ikke må utsettes for overgrep.
Dersom samvær ikke er til barnets beste, skal det ikke
være samvær.
Komiteen har videre merket seg at det offentlige
skal få en lovpålagt plikt til å oppnevne
tilsynsperson i forbindelse med samvær i særlige
tilfeller.
Komiteen er oppmerksom på at det kan
bety at samvær ikke kan gjennomføres dersom det
ikke finnes en egnet tilsynsperson. Komiteen støtter
dette og er enig med departementet i at BUF-etat på regionalt
nivå vil være best egnet til å få ansvaret
for å oppnevne tilsynsperson. Komiteen vil
understreke at dersom retten legger til grunn at overgrep har skjedd
og at det er fare for at barnet kan bli utsatt for overgrep under
samværet, vil dette kunne tilsi at samvær nektes
helt.
Komiteen har merket seg at i saker hvor barnet bor
på sperret adresse eller hvor det vurderes fiktiv identitet,
kan saker om foreldreansvar, fast bosted og samvær reises
for Oslo tingrett istedenfor der hvor barnet bor. Komiteen mener
dette er fornuftig for å unngå at den voldsutsattes
oppholdssted blir kjent for overgriper.
Komiteen viser til forslaget om at en forelder som
ikke har hatt foreldreansvar og er siktet eller tiltalt for å ha
drept den andre forelderen ikke automatisk skal få foreldreansvaret. Komiteen støtter
dette forslaget. Komiteen har merket seg at dersom det
gjelder en forelder med foreldreansvar, så kan tingretten
fatte en foreløpig avgjørelse om å frata
foreldreansvaret midlertidig. Komiteen vil imidlertid understreke
at det kan være behov for å kunne endre en midlertidig
avgjørelse før frafall av siktelse/tiltale eller
rettskraftig dom foreligger, hvis for eksempel gjenlevende blir
frifunnet i første instans.
Komiteen mener departementets forslag ivaretar
behovet for rettssak og dom for eventuelt å frata foreldreansvaret,
samtidig som man kan få en rask avgjørelse som
hindrer at det oppstår en urimelig situasjon for barnet. Komiteen mener
forslaget ivaretar den siktede forelderens rettssikkerhet samtidig som
man unngår en usikker situasjon og ekstra belastning for
barnet og nære slektninger.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, har merket seg at selv om siktelsen/tiltalen
frafalles eller gjenlevende frifinnes, er det ikke sikkert at vedkommende
får foreldreansvaret. Det vil avhenge av hva som er barnets
beste.
Komiteen vil understreke at i saker
der en siktelse er frafalt eller det foreligger en frifinnelse,
skal retten i sin vurdering ikke ta stilling til skyldspørsmålet
- men strengt holde seg til vurdering rundt forelderens omsorgsevne
og barnets beste.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det må være helt klart at i de tilfeller der barn
er utsatt for vold eller overgrep - og/eller det er en
vesentlig fare for at dette skal skje i fremtiden, må dette
legges til grunn i barnefordelingssaker. Disse medlemmer mener
imidlertid at mye tyder på at det i en del saker fremkommer uriktige
volds- og overgrepspåstander - fremsatt for å diskreditere
den ene av foreldrene. Disse medlemmer ser dette
som svært alvorlig. Det å få en uriktig
overgrepspåstand satt ut om seg er meget stigmatiserende
- og kan være et stort problem i både jobb og
privatliv. Disse medlemmer ser det derfor som en
alvorlig forbrytelse å fremsette slike uriktige påstander,
og mener reaksjonene for slike forhold må skjerpes vesentlig. Disse
medlemmer mener at personer som fremsetter slike uriktige
påstander viser at de ikke har det nødvendige
moralske grunnlag for å ha ansvar for barn, og at dette
må legges vesentlig vekt på i forbindelse med
barnefordeling.
Disse medlemmer er også bekymret for
at de krav til bevis som det legges opp til i lovforslaget vil føre
til at uriktige påstander om overgrep og vold tas hensyn
til av retten. Disse medlemmer viser her til høringsuttalelsen
fra FMO der det heter:
"Tendensen synes å være at bevis- og
dokumentasjonskrav i saker hvor det forekommer påstander om
vold og overgrep undergraves." Videre heter det: "Rettspraksis er
meget restriktiv når det gjelder saker med overgrepspåstander.
Selv i saker hvor det temmelig opplagt er tale om falske påstander
velger retten ofte begrenset samværsrett under tilsyn som
interimsordning (kjennelse om midlertidig avgjørelse) til saken
er bedre opplyst etter hovedforhandling (dom)."
For øvrig mener disse medlemmer det er
en svakhet ved proposisjonen at en type overgrep som ikke er nevnt,
er den type psykisk vold som barn blir eksponert for i saker hvor
det er tale om foreldrefiendtliggjøring (the Parental Alienation
Syndrome - PAS). Behovet for økt fokus på dette
er tidligere tatt opp i Stortinget av Fremskrittspartiet. Det er
også slik at samværssabotasje i kombinasjon med
falske overgrepspåstander kan forekomme i barnefordelingssaker.
Disse medlemmer merker seg at den forrige regjering
gjorde lite på dette området, og mener det er
et betydelig behov for forskning og kompetanse hos norske fagfolk
når det gjelder foreldrefiendtliggjøring (the
Parental Alienation Syndrome - PAS). Disse medlemmer foreslår
derfor:
"Stortinget ber Regjeringen påse at det iverksettes
forskning og kompetanseoppbygging hos fagfolk når det gjelder
foreldrefiendtliggjøring".
Komiteen viser til at etter gjeldende
rett kan den som er blitt fritatt for et farskap, kreve betalt barnebidrag
tilbake fra folketrygden med samme nominelle sum som er betalt i
bidrag. Komiteen mener dette ikke er godt nok, siden
vedkommende som søker tilbakebetaling ikke er biologisk
far til barnet og i tillegg vil bli belastet med et reelt økonomisk
tap. Komiteen støtter forslaget som innebærer
at det innføres en ordning som sikrer mot verdifallet i
pengeverdien fra bidraget første gang ble betalt og til
det blir tilbakebetalt.
Komiteen viser for øvrig til brev fra
statsråd Karita Bekkemellem datert 16. februar
2006 (vedlegg).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer
at mange menn er blitt idømt et feilaktig farskap opp gjennom
tidene, eller har erkjent et feilaktig farskap. I en ikke ubetydelig del
av disse sakene er det trolig snakk om at erkjennelsen er gjort
under press - i noen tilfeller ved at man rett og slett ble "truet"
eller "tvunget" til å erkjenne et farskap. Det synes også klart
at det i tillegg er mange farskap som er blitt feilaktig fastsatt
etter pater-est regelen. Enkelte undersøkelser viser at
10 pst. av den norske befolkning kan ha feil far.
Disse medlemmer mener staten, som lovgiver og
dømmende makt, hele tiden har hatt et overordnet ansvar
for fastsettelse av farskap. Ut ifra en del av sakene synes det
som om det at farskapet ble riktig biologisk fastsatt, ikke var
så sentralt for myndighetene. Det var viktig å finne
en betalingsdyktig far, "for ikke å belaste kommunens socialkasse",
som det står i forarbeidet til Barneloven i sin tid. Dette, sammen
med at mor var den part som retten ofte hadde størst tiltro
til, medførte mange feilaktige farskap.
Disse medlemmer viser også til at medisinske
og vitenskapelige metoder har vært i bruk fra ca. 1925.
Det mest vanlige var blodtypesammenligning, selv om også denne
kunne bli satt til side av dommere. Man la til grunn at det var
mor som snakket sant. Ifølge Støttegruppen for
Feildømte Fedre er det også mange menn er blitt
dømt som far til et barn uten å ha hatt samleie
med mor. Lenge har det nesten vært umulig for en "far" å få gjenopptatt
en farskapssak. I 1992 ble DNA-tester tatt i bruk, og i de tilfellene DNA-tester
ble brukt, kunne farskapet fastsettes med tilnærmet 100
pst. sikkerhet. Fortsatt var det vanskelig for en "far" å få gjenopptatt
en farskapssak, dersom mor og/eller barn nektet å samtykke
i en DNA-test.
Disse medlemmer er svært glad for at
Stortinget vedtok endringer av barneloven, slik at etter 1. april
2003 kunne alle parter i en farskapssak forlange saken gjenopptatt,
og få saken avklart ved bruk av DNA-testing. Dette var
et forslag Fremskrittspartiet gjentatte ganger hadde tatt opp i
Stortinget. Konsekvensene av lovendringen er at mange feilaktige farskap
er avdekket. Så langt får imidlertid en feildømt
far bare tilbakebetalt de pengene han har innbetalt i barnebidrag,
krone mot krone. Mange feildømte fedre har hatt andre store økonomiske
utlegg, samt pådratt seg vesentlige psykiske belastninger.
Det kan finnes de som har fått sitt liv ødelagt
basert på løgner og feilaktig farskap, og et rettssystem
som satte mye inn på å finne en far til barnet.
Disse medlemmer erkjenner at et feilaktig farskap
har mange konsekvenser. Hver gang en far er blitt frikjent som far,
står også et barn uten en far. Det er åpenbart
svært vanskelig for disse "barna" som kanskje står
fedreløse i en alder av 40 år. I tillegg er mange
andre familiemedlemmer berørt av dette.
Disse medlemmer viser til at det i de siste 3-4 årene
er mange som har fått omgjort et feilaktig farskap ved
bruk av DNA-tester. Disse medlemmer mener at siden
staten har et overordnet ansvar for fastsettelse av et riktig/biologisk
farskap, samt har krevd inn bidragspengene, så må staten
også ta sitt ansvar og rydde opp i disse forholdene. Staten
har her frarøvet mange menn penger på feilaktig
grunnlag, og da må det i det minste gis en økonomisk
kompensasjon i form av renter eller indeksregulering, det bør
også kunne gis dekning for andre økonomiske utlegg. Disse
medlemmer støtter kravet fra støttegruppen
om at de som har fått varig mèn, bør
få erstatning. Disse medlemmer viser her
til at det i en rekke andre sammenhenger, hvor en person har vært
utsatt for en urett fra det offentlige, får dekket sine
utgifter samt erstatning. Det skattefradrag som en del feildømte
fedre har fått, er i denne sammenheng relativt lite. Det
vil med rette kunne hevdes at det her kan snakkes om "justismord",
med staten som aktiv bidragsyter.
En annen side ved disse sakene er at et feilaktig farskap også gir
grunnlag for at arv blir tildelt personer som i utgangspunktet ikke
burde ha krav på arv, og mange får ikke den arven
de har krav på. Slik loven er i dag, kan ikke noen andre
enn de som direkte er involvert i en farskapssak kreve saken gjenopptatt ved
DNA-testing. Disse medlemmer mener dette bør
endres.
Disse medlemmer foreslår
følgende endringer i lov om barn og foreldre (barneloven):
"§ 6 nytt
annet ledd skal lyde:
Dersom den som har rett til å reise sak for domstolane
etter denne paragrafen er død, trer arvingane inn i den
avdøde sine rettkomne krav etter denne føresegna."
"§ 28a nytt annet ledd skal lyde:
Dersom den som har rett til å reise sak for domstolane
etter denne paragrafen er død, trer arvingane inn i den
avdøde sine rettkomne krav etter denne føresegna."
"§ 80 første ledd skal
lyde:
Vert nokon som har betalt pålagt eller avtala
fostringstilskot til eit barn, seinare friteken for farskapen til
barnet, kan han krevje summen betalt attende frå folketrygda.
Summen skal indeksregulerast i samsvar med konsumprisindeksen frå Statistisk
sentralbyrå frå forskotet vart betalt, og til
det vert betalt attende. Den som har fått forskotet betalt
attende, får etterbetalt indeksreguleringa.Kravet
kan setjast ned eller falle bort dersom det er klart at han ikkje
hadde rimeleg grunn til å vedgå farskapen, eller
at han burde ha reist sak til endring tidlegare."
"Ny § 80a Erstatning skal lyde:
Den som har fått fastsett feilaktig farskap, kan krevje
vederlag frå staten for økonomisk og ikkje-økonomisk
tap etter vanlege erstatningsreglar."
Disse medlemmer merker seg at komiteens flertall
ikke gir sin tilslutning til ovennevnte forslag til ny paragraf
og fremmer derfor følgende forslag. Det vises her til statsrådens
brev til komiteen datert 16. februar 2006 (vedlegg):
"Stortinget ber Regjeringen vurdere om ordningen med billighetserstatning
skal utvides til å gjelde feildømte fedre."
Komiteen viser til at Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet fremmet følgende
forslag i forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 29 (2002-2003)
om endringer i barneloven, jf. Innst. O. nr. 96 (2002-2003):
"Stortinget ber Regjeringen vurdere å fremme en endring
i lovteksten slik at barnets rettigheter blir retningsgivende i
barneloven."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre viser til at forslaget ble vedtatt
og oversendt regjeringen. "Barnets beste" er et sentralt begrep
i norsk og utenlandsk barnelovgivning, samt i internasjonale konvensjoner som
omhandler barn. Disse medlemmer vil peke på at
"barnets beste" er et dynamisk begrep som har evnen til å utvikle
seg i takt med samfunnsutviklingen for øvrig. Dette har
bl.a. gitt seg utslag i at "best mulig samlet foreldrekontakt" er
et moment som i dag tillegges stor vekt. Barns rett til å uttale
seg i barnefordelingssaker er uttrykkelig lovfestet.
Disse medlemmer vil understreke at familier er
ulike og har ulike behov. Disse medlemmer er derfor
enig med departementet i at domstolene må ha mulighet til å vurdere
hvordan man kan gjøre situasjonen best mulig for akkurat
dette konkrete barnet i denne spesielle familien. Disse medlemmer vil
peke på at dersom målet er å unngå å bruke skjønn
i disse sakene, vil man heller ikke kunne fange opp de individuelle
behov ethvert barn og enhver familie har. Disse medlemmer vil
understreke at barnekonvensjonen har forrang foran annen norsk lovgivning,
slik at dersom det oppstår konflikt mellom barnekonvensjonen
og andre lover, er det de andre lovene som må vike. Disse
medlemmer mener derfor at hensynet til barns rettigheter
ifølge barnekonvensjonen er tilstrekkelig ivaretatt mht.
norsk lovgivning.
Komiteen er videre enig med departementet
i at det ikke er hensiktsmessig å gjennomføre
endringer i begrepsbruken i barneloven dersom hensikten ikke er å oppnå endring
i realitetene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet stiller
seg skeptisk til bruken av formuleringen "barnets beste". Dette
er en formulering som kan tolkes av domsstolene, og disse medlemmer er
bekymret for at gamle holdninger og subjektive vurderinger fort
kan bli brukt, når man har en slik diffus formulering.
Spør man et kjempende foreldrepar som steilt står
mot hverandre, så vil begge hevde at de kjemper for barnets
beste, selv om de bruker barnet i konflikten. Det er dette man unngår hvis
man bruker formuleringen "barnets rettigheter og barnets rett",
domstolsapparatet kan ta de nødvendige avgjørelser
på objektivt grunnlag og i henhold til norsk lov.
Disse medlemmer vil i tillegg påpeke
at hvis man velger å bruke "barnets beste" i formuleringene,
vil dette sette Norge tilbake i forhold til inkorporeringen av Barnekonvensjonen.
Disse medlemmer stiller seg noe undrende til at
dette er et tema i Ot.prp. nr. 11 (2005-2006), som Stortinget har
til behandling. Det var et klart flertall for hva som skulle være
retningsgivende i barneloven, og disse medlemmer kan
ikke se på dette som noe annet enn en unødvendig
omkamp.