Til Odelstinget
Ot.prp. nr. 64 (2005-2006) inneheld forslag til endringar i pasientrettslova
og biobanklova. Begge lovforslaga omhandlar personar utan samtykkekompetanse,
som vil seie at personen openbert ikkje er i stand til å forstå kva
samtykket inneber.
Helse- og omsorgsdepartementet sende høyringsnotat om
endringar i pasientrettslova om helsehjelp til pasientar utan samtykkekompetanse
på høyring i mars 2005 med høyringsfrist
i juni 2005. Departementet fekk inn 115 høyringsfråsegner.
Med unntak av tre høyringsinstansar støttar alle
i grove trekk lovforslaget til departementet. Enkelte er likevel
kritiske til delar av forslaga.
Etter biobanklova kan ein ikkje gi samtykke på vegner
av myndige personar utan samtykkekompetanse ved uttak av humant
biologisk materiale til forsking. Departementet ser at
det norske regelverket på dette området er svært
strengt, og at det gjer forsking på dette området
vanskeleg. Departementet foreslår å opne for forsking
på myndige personar utan samtykkekompetanse på visse
vilkår.
Etter gjeldande rett kan ein som hovudregel berre gi helsehjelp
med samtykke frå pasienten, med mindre det ligg føre
lovheimel eller anna gyldig rettsgrunnlag for å gi helsehjelp
utan samtykke, jf. § 4-1 i pasientrettslova. Med
heimel i andre ledd kan samtykkekompetansen falle heilt eller delvis
bort dersom "pasienten på grunn av fysiske eller psykiske
forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemming åpenbart
ikke er i stand til å forstå hva samtykke innebærer".
I § 4-6 er det gitt føresegner om
kven som kan ta avgjerder på vegner av myndig pasient,
når pasienten sjølv ikkje har samtykkekompetanse.
Dersom pasienten er umyndiggjord , følgjer det av § 4-7
at ho eller han i så stor utstrekning som mogleg sjølv
skal samtykkje til helsehjelp, men at verja har kompetanse til å samtykkje
på vegner av den umyndiggjorde når det ikkje er
mogleg.
Når det gjeld myndige pasientar utan samtykkekompetanse,
så følgjer det av § 4-6 første
ledd at kompetansen er lagd til helsepersonell dersom tiltaket er
av lite inngripande karakter med omsyn til omfang og tidslengd.
Vidare følgjer det av ordlyden i andre ledd at pasientens
nærmaste pårørande "(...) kan samtykke
til helsehjelp som ikke er omfattet av første ledd. Annen
helsehjelp kan gis hvis det anses å være i pasientens
interesser, og det er sannsynlig at pasienten ville ha gitt tillatelse
til slik hjelp. Det kan innhentes informasjon fra pasientens pårørende
for å avgjøre hva pasienten ville ønsket."
I situasjonar der pasienten motset seg helsehjelpa, gjeld ikkje
representasjonsreglane i føresegna.
Det blir vist til at da pasientrettslova blei behandla i Stortinget
(Ot.prp. nr. 12 (1998-1999)), la sosialkomiteen i Innst. O. nr.
91 (1998-1999) stor vekt på helsepersonellet si vurdering
i slike saker, og meinte at helsepersonellet har hjelpeplikt med
mindre det er klart at pasienten har teke ei nøye gjennomtenkt
avgjerd om det motsette.
Forslaget til endring av pasientrettslova § 4-6
andre ledd heimlar helsehjelp som inneber eit alvorleg inngrep for
pasienten. Departementet meiner at pårørande bør
sleppe å ta slike vanskelege avgjerder på vegner
av sine nærmaste. Det blir derfor foreslått å endre
ordlyden slik at det kjem klart fram at det er helsepersonellet
som til sjuande og sist må avgjere at helsehjelp skal bli
gitt ved tvang, eller ikkje skal bli gitt. Slik departementet vurderer
det, sikrar kravet om at avgjerd om slik helsehjelp først
skal kunne takast etter samråd med anna kvalifisert helsepersonell, at
alle sider er granska og vurderte.
Det blir understreka at informasjon frå pasientens nærmaste
pårørande må være sentral i
helsepersonellets vurdering.
For at overskrifta i § 4-6 etter dette skal
vere i betre samsvar med det faktiske innhaldet i føresegna, blir
ho foreslått endra til "Om myndige pasienter som ikke har
samtykkekompetanse".
Det blir uttala at da forslaget til endringar i pasientrettslova § 4-6
først og fremst er ein revisjon, vil dei økonomiske
og administrative konsekvensane ikkje vere betydelege.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jorodd
Asphjell, Jan Bøhler, Sonja Mandt-Bartholsen, Gunn Olsen
og Dag Ole Teigen, fra Fremskrittspartiet, Jan-Henrik Fredriksen, Vigdis
Giltun og lederen Harald T. Nesvik, fra Høyre, Inge Lønning
og Sonja Irene Sjøli, fra Sosialistisk Venstreparti, Inga
Marte Thorkildsen, fra Kristelig Folkeparti, Laila Dåvøy,
fra Senterpartiet, Rune J. Skjælaaen, og fra Venstre, Gunvald
Ludvigsen, støtter departementets forslag om endringer
i pasientrettighetsloven § 4-6. Dette innebærer
en presisering av lovgivers intensjon om at det er helsepersonell
som skal ta avgjørelser om helsehjelp som innebærer
et alvorlig inngrep når pasienten er myndig, mangler samtykkekompetanse
og ikke motsetter seg tiltaket.
Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, vil imidlertid
påpeke at spørsmålet skal drøftes
med pårørende, og at deres synspunkt skal tas
hensyn til i vurderingen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet vil imidlertid påpeke
at spørsmålet skal drøftes med pårørende
der det er mulig, og at deres synspunkt skal tas hensyn til i vurderingen.
Eit hovudformål ved lovforslaget er å sikre
nødvendig helsehjelp til pasientar som manglar samtykkekompetanse,
og dermed hindre vesentleg helseskade. Formålet med lovforslaget
er òg å førebyggje og avgrense bruk av
tvang. Departementet understrekar at føresegner som opnar
for bruk av tvang, aldri må brukast for å løyse
ressurs- og personellbehov i helsetenesta.
Det blir peika på at for mange kjem det å yte
helsehjelp til ein person som motset seg det, i konflikt med etiske
grunnverdiar og respekten for integriteten og verdigheita til pasienten.
Men dilemmaet er ofte at pasienten ikkje forstår konsekvensane
av å motsetje seg helsehjelp, og helsetenesta kan oppleve å stå overfor
valet mellom omsorgssvikt eller ulovleg bruk av tvang. Problemstillinga
er knytt til all form for helsehjelp, også tannhelseteneste.
Spørsmålet i denne samanhengen blir kor langt
samfunnet ved rettsleg regulering skal ha høve til å setje
i verk helsehjelp utan samtykke frå pasientar som manglar
samtykkekompetanse, når det etter ei fagleg vurdering er
eit stort behov for helsehjelp.
Å gi helsehjelp som pasienten motset seg, krev heimel
i lov. Det blir uttala at dagens rettstilstand er mangelfull og
uklar. Departementet legg fram forslag til lovregulering av omsyn
til både pasientar og pårørande og helsepersonellet
som dagleg står overfor vanskelege dilemma.
Dersom pasientar motset seg helsehjelp, er det i dag heimel for å gi
helsehjelp når det er maktpåliggjande i akutthjelptilfelle.
Det gjeld både pasientar som har og pasientar som ikkje
har samtykkekompetanse. I desse situasjonane har helsepersonell
plikt til å yte helsehjelp.
Nasjonalt kompetansesenter for aldersdemens la i 2002 fram ei
kartlegging av bruk av tvang og andre rettsavgrensande tiltak i
tenesteytinga til personar med demens. Kartlegginga viser at både
institusjonane og heimetenesta i relativt stor grad nyttar tiltak som
krev rettsleg grunnlag. Rapporten viser at mange inngripande tiltak
blir sette i verk for å yte nødvendig pleie og
medisinsk behandling og for å verne mot fall og skade.
Det stemmer overeins med dei tilbakemeldingane departementet har
fått frå helsetilsynet i fylka. Ifølgje
desse tilbakemeldingane er mangel på tilstrekkeleg og kvalifisert
personell og kultur/haldningar andre faktorar som kan vere
avgjerande for om tenesteytarane tyr til tvang og andre inngripande
tiltak i tenesteytinga overfor demente.
Kartlegging og innspel frå fagmiljøet viser
at departementet har betre dokumentasjon om bruk av tvang i kommune-
og tannhelsetenesta enn i spesialisthelsetenesta. Det blir uttala
at situasjonsbeskrivingane òg avdekkjer eit behov for å trekkje
tydelegare grenser for kva den enkelte pasient, med eller utan samtykkekompetanse,
sjølv må kunne avgjere, og kva som skal kunne
gjennomførast av tiltak trass i at pasienten yter motstand.
Dette kjem klart til uttrykk i tannhelsetenesta, der dilemmaet mellom
omsorgssvikt og ulovleg tvangsbruk blir hyppig framheva.
Helsetilsynet gjennomførte i 2001 eit landsomfattande
tilsyn med helsetenester til aldersdemente der det mellom anna blei
fokusert på bruk av tvang. Av oppsummeringsrapporten frå 2002
går det fram at mange kommunar har lita oversikt over bruk
av rettsinnskrenkingar/tvang og dermed manglar
styring med i kor stor grad dei klarer å sikre grunnleggjande rettsvernverdiar
for aldersdemente brukarar.
I sosialtenestelova kapittel 4 A er det gitt reglar om
rettsvern ved bruk av tvang og makt overfor enkelte personar med
psykisk utviklingshemming. Det lovforslaget som no blir fremja,
kan òg nyttast overfor psykisk utviklingshemma som manglar
samtykkekompetanse. Dersom vilkåra i forslaget er oppfylte,
kan reglane til dømes gjelde for psykisk utviklingshemma
som motset seg tannbehandling eller anna medisinsk behandling.
Lovforslaget kan òg bli brukt overfor rusmiddelmisbrukarar
som manglar samtykkekompetanse, og som motset seg helsehjelp. Det
inneber at lovforslaget gjeld ved somatisk helsehjelp til personar
som blir omfatta av kapittel 6 i sosialtenestelova om særlege
tiltak overfor rusmiddelmisbrukarar. I sosialtenestelova § 6-2
er det gitt reglar om inntak og tilbakehalding av rusmiddelmisbrukarar
i helseinstitusjon utpeikt av regionalt helseføretak.
Det blir gjort greie for lovgivinga på dette området
i Finland, Danmark, Sverige og Island.
Departementet foreslår at regelverk om helsehjelp til
pasient som manglar samtykkekompetanse og motset seg det, blir plassert
som eit nytt kapittel i pasientrettslova, kalla kapittel 4 A.
Departementet vil arbeide vidare med sikte på ein samordning
av dei ulike lovreglane om bruk av tvang.
Slik departementet ser det, er det behov for å klargjere
formålet med lovforslaget om helsehjelp som pasienten motset
seg, ut over det generelle formålet i pasientrettslova,
og det blir foreslått at kapittel 4 A skal ha
ei eiga formålsføresegn i tillegg til den generelle
føresegna i § 1-1 i pasientrettslova.
I føresegna i § 4 A-1 blir det
presisert at formålet med reglane er å hindre
vesentleg helseskade og å førebyggje og avgrense
bruk av tvang. Vidare blir det understreka at helsehjelpa skal leggjast
til rette med respekt for den fysiske og psykiske integriteten til
den enkelte og så langt som mogleg vere i samsvar med sjølvråderetten
til pasienten.
Lovforslaget i proposisjonen gjeld når helsepersonell
yter helsehjelp til pasientar over 16 år som ikkje har
samtykkekompetanse, og som motset seg helsehjelpa. Reglane er knytte
til den helsehjelpa pasienten får, og ikkje til kvar helsehjelpa
blir gitt. Føresegnene skal gjelde same kva diagnose pasienten har,
men undersøking og behandling av psykiske lidingar er unnateke.
Når det gjeld barn som motset seg somatisk helsehjelp,
meiner departementet at ein må følgje hovudregelen
i pasientrettslova § 4-4 om at det er foreldra
eller andre med foreldreansvar som skal samtykkje til helsehjelp.
Frå barnet er 12 år, skal det likevel få høve
til å seie meininga si i alle spørsmål
som har med eiga helse å gjere, og ein skal leggje aukande vekt
på kva barnet meiner, jo eldre og modnare det er.
Slik departementet ser det, er det ikkje alle former for helsehjelp
ein kan gi til ein pasient utan samtykkekompetanse som motset seg
helsehjelpa. Helsehjelpa må vere av ein slik karakter at
ho kan forsvare at sjølvråderetten til pasienten
blir sett til side. Etter lovforslaget må helsehjelpa vere
nødvendig i den forstand at pasienten risikerer vesentleg
helseskade dersom ein ikkje gir henne. I tillegg må ein
vurdere behovet for å gi helsehjelpa opp mot mellom anna
graden av motstand.
Det blir understreka at departementet foreslår strenge
grunnvilkår for at det skal vere høve til å gi helsehjelp
til pasient utan samtykkekompetanse som motset seg helsehjelp, og
at bruk av tvang skal vere siste utveg. Det blir derfor stilt vilkår
om at tillitsskapande tiltak som hovudregel skal vere prøvde
først. Fordi det er konsekvensane av å ikkje få gitt
helsehjelp som skal rettferdiggjere tiltaket, foreslår
departementet at det må stillast krav om at det kan føre
til vesentleg helseskade for pasienten dersom helsehjelp ikkje blir
gitt. Vidare blir det stilt vilkår om at helsehjelpa må reknast
som nødvendig og stå i forhold til behovet som
skal skjøttast. Endeleg skal ein gjere ei samla vurdering
av om dette klart står fram som den beste løysinga
for pasienten.
Departementet foreslår at helsehjelp skal kunne gjennomførast
med tvang eller andre tiltak for å omgå motstand
hos pasienten dersom vilkåra i lovforslaget er oppfylte.
Det blir foreslått at høvet til innlegging, tilbakehalding
og bruk av varslingssystem med tekniske innretningar og rørslehindrande
tiltak blir presisert særskilt i lovforslaget. Det blir
understreka at opplistinga om kva slags tvangstiltak som kan nyttast,
ikkje er uttømmande.
Lovforslaget opnar for å gi medisinar som pasienten
motset seg, dersom vilkåra i forslaget er oppfylte. Etter
forslaget skal det berre vere høve til å gi medisinar
som er skjulte for pasienten, i situasjonar der alternativet kan
sjå ut til å vere meir belastande for pasienten
enn brotet på retten til informasjon og openheit som den
skjulte medisineringa representerer.
Etter § 4 A-6 i lovforslaget skal pasienten
som hovudregel informerast om alle vedtak. For å unngå at
til dømes vedtak om helsehjelp som inneber at medisin blir
skjult for pasienten, ikkje kan gjennomførast (fordi pasienten
veit om tiltaket), er det høve til å gjere unntak
frå informasjonskravet.
Departementet foreslår eigne saksbehandlingsreglar,
medrekna reglar om kven som skal ha vedtakskompetanse, og om underretning
og klage. Det blir òg foreslått at tilsynsstyresmakta
av eige tiltak kan overprøve vedtak om helsehjelp. For
helsehjelp som blir rekna som eit alvorleg inngrep for pasienten, skal
vedtaket treffast av helsepersonell først etter samråd
med anna kvalifisert helsepersonell.
Departementet foreslår i § 4 A-9
at forvaltingslova skal gjelde for vedtak etter § 4 A-5.
Fordi lovforslaget inneheld ein del særreglar, blir det
likevel presisert at forvaltingslova skal gjelde så langt
ho passar.
Det blir foreslått at helsetilsynet i fylket på eige initiativ
skal gjennomføre ein etterkontroll av vedtak som strekkjer
seg over tre månader, og som ikkje blir påklaga.
Departementet foreslår at det skal innhentast informasjon
frå pasientens nærmaste pårørande
der det er råd, for å få opplysningar
om kva pasienten ville ha ønskt, før ein treffer
avgjerd om helsehjelp.
Departementet meiner at det er behov for å lovfeste
at pasientens nærmaste pårørande skal
orienterast om alle vedtak om helsehjelp som pasienten motset seg.
Underretninga skal opplyse om retten til å klage og uttale
seg. Dersom underretninga vil medføre fare for at helsehjelpa
ikkje kan gjennomførast, vil det vere nok med etterfølgjande
underretning til pasienten.
For at den som har det overordna faglege ansvaret for helsehjelpa,
skal ha kunnskap om når det blir brukt tvang, foreslår
departementet at det skal sendast kopi av avgjerdene til
vedkommande.
Departementet foreslår at alle vedtak etter § 4
A-5 skal kunne klagast på til helsetilsynet i fylket. Ettersom
pasienten i dei aktuelle tilfella manglar samtykkekompetanse og
derfor ofte er ute av stand til å ta vare på eigne
interesser, er også pasientens nærmaste pårørande
gitt høve til å klage på vedtak etter § 4
A-5. Til liks med det som gjeld i pasientrettslova elles, foreslår
departementet at fristen for å klage til helsetilsynet
i fylket skal vere tre veker frå ein fekk eller burde ha
fått kjennskap til vedtaket. I tillegg til desse føresegnene
gjeld reglane i forvaltingslova om klage så langt dei passar.
Departementet foreslår at pasienten eller pasientens
nærmaste pårørande kan bringe vedtak
som inneber innlegging eller tilbakehalding i institusjon eller
helsehjelp som strekkjer seg over tre månader, inn for
retten. Det same skal gjelde for vedtak om helsehjelp som inneber
innlegging/tilbakehalding, eller som strekkjer seg ut over
tre månader, og som ikkje er påklaga.
Departementet foreslår at det skal gå tydeleg fram
av lova at tiltaket skal vurderast fortløpande og avbrytast
straks dersom vilkåret i lova ikkje lenger er til stades.
Det skal særleg leggjast vekt på om helsehjelpa
viser seg å ikkje ha ønskt verknad, eller har uføresette
negative verknader. For å unngå vedtak om tidsubestemt
helsehjelp og sikre at det òg blir gjennomført
ei ny formell saksbehandling etter visse intervall, foreslår
departementet at vedtak berre kan treffast for inntil eitt år
om gongen.
Det blir foreslått ein heimel for departementet til å gi
forskrift til utfylling og gjennomføring av reglane i kapittel
4 A. Departementet reknar med at det blir gitt nærmare
reglar om avgrensing og gjennomføring av helsehjelp som
pasienten motset seg, medrekna kva krav som skal setjast til dokumentasjon
av vedtak om helsehjelp.
Den norske stat er som part til internasjonale menneskerettskonvensjonar
og gjennom Grunnlova og menneskerettslova forplikta til å respektere
og sikre menneskerettane og å styrkje stillinga
deira i norsk rett. Ein del sentrale menneskerettskonvensjonar er
gjennom § 2 i den menneskerettslova gjorde gjeldande
som norsk lov i den utstrekning dei er bindande for Noreg. Konvensjonsføresegnene
går ved motstrid føre føresegner i anna
lovgiving. Dette dreier seg om Den europeiske menneskerettskonvensjonen,
FNs internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og
kulturelle rettar, FNs internasjonale konvensjon om sivile og politiske
rettar og FNs internasjonale konvensjon om barns rettar.
Det blir gjort ei drøfting av forholdet mellom dei foreslåtte
føresegnene i kapittel 4 A og relevante føresegner
i dei nemnde menneskerettskonvensjonane, og det blir konkludert
med at forslaga oppfyller krava som føresegnene i konvensjonane
sett.
Departementet vil vurdere om det bør utarbeidast rettleiingsmateriell
for dei reglane som er foreslått, og vil sørgje
for at reglane i lovforslaget blir evaluerte.
Departementet reknar med at personar med demens og personar med
psykisk utviklingshemming er blant brukargruppene regelverket i
første rekkje kjem til å gjelde for. Til saman
legg departementet til grunn at regelverket vil kunne gjelde for
om lag 6 000 personar.
Departementet anslår dei kommunale kostnadene knytte
til rettsvernsgarantiane i lovforslaget til om lag 24 mill. kroner.
Det blir forutsett at kommunesektoren får kompensasjon
for meirkostnadar lovendringane medfører for sektoren.
Det er ikkje gjennomført kartlegging av faktisk bruk
av tiltak som pasienten motset seg, i tannhelsetenesta eller spesialisthelsetenesta.
Også i tannhelsetenesta og spesialisthelsetenesta vil hovudgruppene av
pasientar som blir omfatta av regelverket, vere demente og utviklingshemma.
Departementet legg til grunn at regelverket kjem til å gjelde
for om lag like mange pasientar her som i primærhelsetenesta,
og at meirkostnadene for spesialisthelsetenesta ikkje overstig 10
prosent av meirkostnadene for kommunane. Departementet ventar at
konsekvensane for tannhelsetenesta blir om lag halvparten av kostnadane
for spesialisthelsetenesta.
Departementet legg til grunn at det i ein oppstartfase over 2 år
er behov for omlag 10 mill. kroner til opplæring og anna
implementering av regelverket.
Departementet reknar med at om lag 5 prosent av sakene
kjem til å gjelde klagar eller saker som krev overprøving.
Det vil typisk dreie seg om fagleg krevjande saker, og departementet
legg til grunn at forslaget i forhold til desse oppgåvene
vil føre til meirarbeid for helsetilsynet i fylket. Departementet
reknar med at forslaget fører til ein del fleire tilsynsoppgåver
for Helsetilsynet. Departementet legg til grunn at det blir behov
for å styrkje helsetilsyna i fylka med om lag ni årsverk
til saman. Departementet vurderer dei årlege meirkostnadene
knytte til tilsynsoppgåver etter lovforslaget til å vere
om lag 6 mill. kroner. I tillegg kjem utgifter til meirarbeid i
oppstartsfasen på om lag 900 000 kroner.
Departementet reknar med at nokre saker vil bli prøvde
for domstolane, men erfaringar frå andre samanliknbare
lovområde, til dømes sosialtenestelova kapittel
4 A, viser at det truleg ikkje er snakk om mange saker.
Sjølv om lovforslaget omfattar nokre fleire personar, meiner
departementet det er snakk om små økonomiske konsekvensar
for domstolane.
Komiteen viser til de foreslåtte
endringene i pasientrettighetsloven som innebærer at det
på nærmere bestemte vilkår kan gis helsehjelp
til pasienter uten samtykkekompetanse selv om vedkommende motsetter
seg dette. Komiteen understreker at det som klar
hovedregel skal foreligge samtykke fra pasienten før helsehjelp
gis. Det er avgjørende at dette respekteres for å verne
det enkelte menneskets integritet i møte med offentlige
helsemyndigheter. Slik komiteen ser det, er det imidlertid
også nødvendig å sikre at personer som
er ute av stand til å ivareta egne interesser, får
nødvendig helsehjelp.
Komiteen påpeker at det foreliggende
lovforslaget innebærer en nærmere avveining mellom
hensynet til integritetsvern på den ene siden og hensynet til
samfunnets omsorgsplikt overfor mennesker som er ute av stand til å ivareta
egne interesser, på den andre. Hensynet til vern av den
enkeltes integritet tilsier at det bare unntaksvis, og på strenge
vilkår, skal kunne gis helsehjelp uten pasientens samtykke.
I lys av sakens prinsipielle karakter er komiteen tilfreds
med at det har vært en omfattende og grundig prosess i
forkant av det foreliggende lovforslaget.
Erfaringer fra tilsynsmyndighetene viser at det i dag foregår
en relativt utstrakt bruk av tvang i deler av helsetjenesten, uten
at dette er hjemlet i lov. Komiteen vurderer at det
foreliggende forslaget sikrer en klargjøring av vilkårene
for når helsehjelp kan gis uten pasientens samtykke. Videre
vil de foreslåtte endringene sikre en større åpenhet
og en bedre kontroll med bruk av tvang i helsetjenesten. På bakgrunn av
dette og erfaringene med praktiseringen av kap. 4 A i lov
om sosiale tjenester legger komiteen til grunn at
de foreslåtte endringene i pasientrettighetsloven vil føre
til redusert bruk av tvang i helsetjenesten. Det forutsettes at
departementet følger praktiseringen av regelverket nøye,
og at tilsynsmyndighetene prioriterer tilsyn på dette området
for å bidra til å ivareta brukernes rettssikkerhet.
Komiteen merker seg at enkelte høringsinstanser
anser det som uheldig at regler for tvangsbruk hjemles i lov om
pasientrettigheter. Det påpekes imidlertid at de foreslåtte
reglene først og fremst skal sikre at pasienten får
nødvendig helsehjelp og ivareta pasientens rettssikkerhet
ved bruk av tvang.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, anser på bakgrunn av dette at det ikke
er unaturlig at bestemmelsene hjemles i en lov som for øvrig
omhandler pasientenes rettigheter.
Videre støtter komiteen departementets
vurdering om at denne lovtekniske plasseringen er hensiktsmessig
i lys av at bestemmelsene gjelder for ulike deler av helsetjenesten. Komiteen påpeker imidlertid
at regleverket i helse- og sosialtjenestelovgivningen kan fremstå som
fragmentert og uoversiktlig for tjenesteutøverne.
Komiteen ber departementet om å prioritere arbeidet
med et mer helhetlig regelverk, jf. NOU 2004:18 Helhet og plan i
sosial- og helsetjenesten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg at enkelte høringsinstanser anser det som uheldig
at regler for tvangsbruk hjemles i lov om pasientrettigheter. Disse medlemmer har
forståelse for dette synet da de mener at bruk av tvang
ikke kan anses for å være en rettighet, men en
metode som skal bli brukt i samråd med pasientens pårørende
som en "siste utvei".
Dersom pasienter uten samtykkekompetanse motsetter seg helsehjelp,
kan det etter gjeldende rett bare gis helsehjelp med tvang dersom
det foreligger en akutt situasjon. Dette innebærer at pasienter
ofte utvikler et alvorlig helseproblem før det kan gis
nødvendig helsehjelp. Komiteen viser til
at hovedformålet med lovendringene i proposisjonen er å sikre bedre
helsehjelp til personer uten samtykkekompetanse.
Videre påpeker komiteen at
kartlegging av tvangsbruk i helse- og omsorgstjenesten viser at
det i relativ stor utstrekning benyttes tvang, særlig overfor demente.
Ifølge en kartlegging utført av Nasjonalt kompetansesenter
for aldersdemens som proposisjonen refererer, har en betydelig del
av denne tvangsbruken ikke hjemmel i lov, og bare i en fjerdedel
av tilfellene nedfelles vedtakene skriftlig. Dette innebærer
at det ikke er tilstrekkelig åpenhet om tvangsbruken, og
at det blir vanskelig å kontrollere slik praksis. Etter komiteens vurdering
er dette et svært alvorlig rettssikkerhetsproblem for pasientene.
Samtidig står helsepersonell ofte overfor vanskelige dilemma
i avveiningen mellom hensynet til den enkeltes behov for omsorg
og behandling på den ene siden og hensynet til å verne
den enkeltes integritet på den andre. Komiteen anser
det som helt nødvendig at det trekkes opp klare vilkår
for når tvang kan benyttes, og at disse må nedfelles
i lov etter en demokratisk prosess. Det foreliggende lovforslaget
vil etter komiteens vurdering bidra til mindre vilkårlig tvangsbruk
overfor pasientene. Videre skal lovbestemmelsene bidra til å forebygge
og redusere bruk av tvang.
Komiteen understreker at tvang aldri skal brukes
som følge av manglende ressurser i helse- og omsorgstjenesten.
Bruk av tvang forutsetter tvert imot god ressurstilgang, blant annet
i form av kvalifisert personell som kan finne frem til frivillige
hjelpetiltak og foreta gode faglige vurderinger av behovet for bruk
av tvang.
Komiteen er tilfreds med at lovens
virkeområde ikke er knyttet til pasientenes diagnose. Dette
vil etter komiteens vurdering motvirke vilkårlige forskjeller
i lovens virkeområde og bidra til at helsetjenesten fokuserer
på pasientens samtykkekompetanse fremfor pasientens diagnose
i vurderingen av om tvangsbestemmelsene kommer til anvendelse. Komiteen støtter
videre departementets forslag om at bestemmelsene skal omfatte helsehjelp
som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende eller
rehabiliterende formål, samt pleie- og omsorgstjenester.
Komiteen viser til at tvangsbehandling av psykiske
lidelser bare skal kunne gjennomføres med hjemmel i lov
om psykisk helsevern og ikke med hjemmel i foreliggende lovforslag.
Fylkesmannen i Oslo og Akershus har i sin høringsuttalelse
påpekt at det ikke nødvendigvis er et skarpt skille
mellom pasienter med psykiske og somatiske lidelser. Flere pasientgrupper
vil ha en kombinasjon av lidelser av psykisk og somatisk karakter,
og enda flere pasienter med somatisk diagnose kan ha psykiske symptomer av
ulik art og styrke. Komiteen ber departementet klargjøre
hvordan helse- og omsorgstjenesten skal forholde seg til pasienter
som både trenger tvungent psykisk helsevern og somatisk
helsehjelp ved bruk av tvang. Dette bør omtales særskilt
i veiledningsmateriell til helse- og omsorgstjenesten.
Komiteen understreker at den klare
hovedregelen er at frivillige tiltak skal forsøkes før
det gis helsehjelp med tvang. Dette forutsetter god kompetanse og
fokus på faglig utvikling i helse- og omsorgstjenesten. Komiteen ber
departementet vurdere hvordan det kan iverksettes kompetansehevende tiltak
i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, som bidrar til opplæring
i frivillige tiltak som alternativ til tvang.
Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, ber om
at denne vurderingen forelegges Stortinget i forbindelse med Revidert
nasjonalbudsjett for 2007.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet viser til St.meld. nr. 25
(2005-2006) Mestring, muligheter og mening og den omfattende kompetanseplanen,
Kompetanseløftet 2015, og regner med at denne kompetanseplanen
vil komme disse pasientene til gode.
Komiteen vil presisere at grunnvilkåret
for å gi helsehjelp til personer uten samtykkekompetanse når
pasienten motsetter seg helsehjelpen, er at dette er nødvendig
for å forhindre vesentlig helseskade. Dette innebærer
etter komiteens mening at det skal være
en høy terskel for å sette pasientens selvråderett
til side. Som følge av dette er det ikke tilstrekkelig
at det anses hensiktsmessig eller nyttig å gi helsehjelpen,
dersom dette ikke fremstår som nødvendig for å forhindre
vesentlig helseskade. Komiteen mener at dette strenge
vilkåret er nødvendig for å beskytte
pasientene mot omfattende bruk av tvang. Kravet om at det skal være
forholdsmessighet mellom tiltaket som settes inn, og forventet nytte,
vil sammen med kravet om en helhetlig vurdering bidra til at det
gjøres nødvendige etiske og faglige overveielser
i tillegg til de juridiske.
Komiteen viser til at helsepersonell må foreta skjønnsmessige
vurderinger når man skal ta stilling til om vilkårene
for å gi helsehjelp med tvang er oppfylt i det enkelte
tilfelle. Komiteen forutsetter at departementet sørger
for god veiledning av tjenesteutøverne for å sikre
en mest mulig ensartet praktisering av bestemmelsene.
Komiteen vil understreke at tvangstiltak
må gjennomføres på en faglig og etisk
forsvarlig måte og være i samsvar med lovens krav.
Dette vil eksempelvis innebære at det ved bruk av bevegelseshindrende tiltak
må sikres at pasienten har nødvendig tilsyn.
Komiteen er tilfreds med at det oppstilles
klare rettssikkerhetsgarantier i tilfeller der helsehjelp gis mot
pasientens vilje. Dette vil etter komiteens vurdering
sikre større åpenhet, innsyn og dermed mulighet
for kontroll med tvangsbruken. Videre påpeker komiteen at
det er viktig at pårørende eller verge blir informert
om og har klageadgang ved tvangsvedtak når pasienten ikke
har samtykkekompetanse og dermed trenger bistand til å ivareta
egne interesser. Komiteen ber departementet presisere
i veiledningsmateriale til loven at pasientens verge skal varsles
dersom vedkommende ikke har nære pårørende,
jf. pasientrettighetsloven § 1-3b.
Komiteen viser til at helsetilsynet i fylket skal føre
tilsyn med helsetjenesten, og at tilsynet i henhold til lovforslagets § 4
A-8 kan overprøve vedtak om helsehjelp med tvang av eget
tiltak. Det er etter komiteens vurdering mest hensiktsmessig
at tilsyn og kontroll med helsetjenesten føres av samme instans. Komiteen forutsetter
at helsetilsynet i fylket sikrer gjennomgang av vedtak som det rutinemessig
sendes underretning om, også før det har gått
tre måneder, jf. § 4 A-8. Dette vil sikre at tilsynsmyndighetene
har grunnlag for å vurdere om det er behov for en nærmere
kontroll av vedtakets lovlighet, og dermed bidra til at pasientens
rettssikkerhet ivaretas på en best mulig måte.
Komiteen vil peke på at dette kan være
særlig viktig i tilfeller der vedtaket ikke påklages,
fordi dette kan skyldes at pasientens pårørende
ikke har ressurser til å benytte seg av klageadgangen.
Komiteen har merket seg Helsetilsynets innvendinger
om at en automatisk underretning om tvangsvedtak til tilsynsmyndigheten
kan oppfattes som en forhåndsgodkjenning av forhold som
det senere skal føres tilsyn med. I denne sammenheng mener
imidlertid komiteen at det må legges avgjørende
vekt på behovet for best mulige rettssikkerhetsgarantier
for pasientene. Vedtak om tvungen helsehjelp anses som et så vidtgående
inngrep at det er nødvendig å sikre stor grad
av kontroll fra tilsynsmyndighetenes side.
Komiteen mener det er nødvendig at tilsynsmyndighetene
ikke bare registrerer innkomne underretninger om tvangsvedtak, men
at Helsetilsynet også bruker disse opplysningene i aktivt
tilsynsarbeid. Dette arbeidet reduserer ikke kommunenes plikt til å føre
internkontroll.
Komiteen fastslår at departementet
skal sørge for at det utarbeides veiledningsmateriell og
opplæringstiltak om de nye bestemmelsene i pasientrettighetsloven
kap. 4 A. Veiledningen må særlig ha fokus på skrankene
for bruk av tvang og pasientens rettssikkerhet.
Videre forutsetter komiteen at departementet følger
praktiseringen av de nye reglene og orienterer Stortinget jevnlig
om dette på egnet måte. Videre ber komiteen om
at departementet sikrer en evaluering av de nye bestemmelsene, og
at evalueringen forelegges Stortinget.
Komiteen påpeker at et høyt
faglig nivå i helse- og omsorgstjenesten i seg selv kan
bidra til å begrense bruk av tvang. I dag er om lag en
tredjedel av de ansatte i omsorgssektoren ufaglærte. Etter komiteens vurdering
er det nødvendig å øke andelen faglærte
ansatte og iverksette flere kompetansehevende tiltak for å sikre
bedre kvalitet i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Det vises
i denne sammenheng til behandlingen av St.prp. nr. 1 (2006-2007). Komiteen ber
departementet vurdere hvordan det kan iverksettes kompetansehevende
tiltak i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, som bidrar til opplæring
i frivillige tiltak som alternativ til tvang.
Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, ber om
at denne vurderingen forelegges Stortinget i forbindelse med Revidert
nasjonalbudsjett for 2007.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet viser til St.meld. nr. 25
(2005-2006) Mestring, muligheter og mening og den omfattende kompetanseplanen,
Kompetanseløftet 2015, og regner med at denne kompetanseplanen
vil komme disse pasientene til gode.
Videre vil komiteen påpeke
at Helsetilsynet må ha nødvendige ressurser til å ivareta
pasientens rettssikkerhet etter implementeringen av de nye bestemmelsene
i pasientrettighetsloven § 4-A. Det forutsettes
at departementet fortløpende vurderer tilsynsmyndighetenes
ressursbehov i lys av den faktiske arbeidsbyrden knyttet til det
nye regelverket.
På bakgrunn av høringsuttalelser
til lovforslaget vurderer komiteens flertall, medlemmene fra
Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
at departementets estimat for tilsynsmyndighetenes ressursbehov
er for lavt. Flertallet mener det er nødvendig å styrke ressursene
til tilsynsmyndighetene utover Regjeringens forslag for å sikre
en bedre ivaretakelse av brukernes rettssikkerhet. Flertallet fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremlegge forslag om økte
bevilgninger til Helsetilsynets arbeid med nytt kap. 4 A
i lov om pasientrettigheter i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett
for 2007."
Formålet med biobanklova er å sikre at innsamling,
oppbevaring, behandling og destruksjon av materiale som inngår
i ein biobank, skjer på ein etisk forsvarleg måte,
og at biobankar blir utnytta til beste for individet og samfunnet.
Dette skal skje i samsvar med grunnleggjande personvernomsyn, prinsipp
om respekt for menneskeverd, menneskerettar og personleg integritet
og utan å diskriminere menneska som det biologiske materialet
stammar frå.
I biobanklova § 11 blir det gitt samtykkeføresegner
for diagnostiske biobankar og behandlingsbiobankar. Andre ledd i
føresegna regulerer innsamling, oppbevaring og behandling
av humant biologisk materiale frå personar utan samtykkekompetanse.
Kven som skal reknast for ikkje å ha samtykkekompetanse, følgjer
av pasientrettslova § 4-3.
§ 12 i biobanklova regulerer samtykkeføresegnene
for forskingsbiobankar. Første ledd i føresegna slår
fast at all verksemd i ein biobank, inkludert opplysningar som blir
utleidde av materialet, skal byggje på eit informert samtykke
frå givaren. Femte ledd regulerer innsamling, oppbevaring
og behandling av humant biologisk materiale frå personar
utan samtykkekompetanse til bruk i forsking. Kven som skal reknast
for ikkje å ha samtykkekompetanse, følgjer av
pasientrettslova § 4-3. Det følgjer av § 12
femte ledd at pasientrettslova §§ 4-4,
4-5, 4-7 og 4-8 om samtykke til helsehjelp på andre sine
vegner gjeld tilsvarande. § 12 femte ledd viser
ikkje til pasientrettslova § 4-6, som fastset
samtykkereglar for myndige personar utan samtykkekompetanse (som
har nære pårørande). Dermed er det etter
gjeldande rett ikkje lov å samle inn, oppbevare og behandle
humant biologisk materiale frå myndige personar utan samtykkekompetanse
(som har nære pårørande) til bruk i forsking.
Relevante føresegner i FNs konvensjon om sivile og politiske
rettar, Europarådets konvensjonen om vern av menneskerettane
og dei grunnleggjande fridommane, Europarådets konvensjon
om menneskerettar og biomedisin og tilleggsprotokollen om biomedisinsk
forsking, og retningsliner frå The Council for International
Organizations of Medical Sciences og World Medical Association (Helsinki-deklarasjonen)
blir drøfta.
Det blir peika på at Forskrift av 24. september 2003
nr. 1202 om klinisk utprøving av lækjemiddel til
menneske opnar for inklusjon av pasientar utan samtykkekompetanse
i lækjemiddelutprøving, mens biobanklova § 12
slik ho er i dag, ikkje tillèt at humant biologisk materiale
blir samla inn, oppbevart og behandla, med mindre det ligg føre
"særskilt lovhjemmel eller annet gyldig rettsgrunnlag".
Departementet uttalar at det tilsynelatande er motstrid mellom desse
føresegnene, men vil understreke at forskrifta om utprøving
av kliniske lækjemiddel må reknast som
eit gyldig rettsgrunnlag som skal gå føre forbodet
i biobanklova.
Det blir vist til at Nylenna-utvalet i utgreiinga si (NOU 2005:1
God forskning - bedre helse ) som eitt av fleire tiltak foreslo
at forsking på personar utan samtykkekompetanse skal kunne
tillatast. Dersom myndige personar med manglande eller redusert samtykkekompetanse
skal kunne involverast som deltakarar i forskingsprosjekt, må det
etter forslaget oppnemnast ein "lovleg representant" som kan samtykkje
på vegner av eller saman med vedkommande. Det blir òg
opna for forsking i kliniske nødssituasjonar der det ikkje
er mogleg å innhente samtykke frå deltakaren og/eller
den lovlege representanten til vedkommande.
Helse- og omsorgsdepartementet har sendt NOU 2005:1 på høyring,
og det blir gjort greie for hovudsynspunkt frå høyringsinstansane
på forslaget frå utvalet.
Departementet understrekar at det klare utgangspunktet for innsamling,
oppbevaring og behandling av biobankmateriale til forsking må vere
at dette skal skje etter samtykke frå den det gjeld. Det
blir peika på at personar som ikkje sjølve kan
samtykkje, i mindre grad enn andre - eller slett ikkje – er
i stand til å ta vare på eigne interesser, og
at denne gruppa derfor må vernast særskilt, også i
forskingssamanheng. Helsinki-deklarasjonen slår fast at
omsynet til velferda til forsøkspersonen skal gå føre
interessene til vitskapen og samfunnet i medisinsk forsking. I forarbeida til
biobanklova blir det uttalt at dersom myndige personar i ein periode
ikkje har evne til å samtykkje sjølve, skal heller
ikkje det biologiske materialet deira inngå i nokon forskingsbiobank.
Departementet har likevel sett at dagens regelverk er for strengt
da strenge samtykkekrav kan føre til at det blir forska
lite på einskilde pasientgrupper, noko som igjen kan føre
til dårlegare kunnskap og behandlingstilbod enn ein elles
ville hatt. Departementet ser det som viktig at det blir gitt høve
til medisinsk og helsefagleg forsking som kan komme demente, psykisk
utviklingshemma, personar i kliniske nødssituasjonar og
andre utan samtykkekompetanse til gode.
Departementet opnar derfor for innsamling, oppbevaring og behandling
av biobankmateriale frå myndige personar utan samtykkekompetanse
til forsking. Departementet har bygd forslaget sitt om
endring av biobanklova § 12 på tilleggsprotokollen
om biomedisinsk forsking. Forslaget frå departementet ligg
nær opptil forslaget frå Nylenna-utvalet om regulering
av forsking på denne gruppa.
Det blir understreka at dersom nokon motset seg innsamling, oppbevaring
og behandling av biobankmateriale til forsking, skal dette respekterast,
og det same gjeld der det er grunn til å tru at vedkommande ville
ha nekta dersom han eller ho hadde hatt samtykkekompetanse. Vidare
blir det i forslaget kravd at det må innhentast samtykke
av nærmaste pårørande til vedkommande
før biobankmateriale til forsking blir innhenta, oppbevart
eller behandla, så sant det ikkje dreier seg om kliniske
nødssituasjonar der det er uråd å innhente
samtykke frå nærmaste pårørande.
For innsamling, oppbevaring og behandling av biobankmateriale frå myndige
personar utan samtykkekompetanse til diagnostisk biobank er det
den som yter helsehjelpa, som skal ta avgjerda om dette.
Departementet har funne at andre omsyn gjer seg gjeldande når
det gjeld forsking enn ved behandling. Det blir peika på at
sjølv om også forskinga har som formål å skaffe
kunnskap som skal komme deltakarane til gode, er det ikkje i like
stor grad ein direkte fordel for ein forskingsdeltakar å vere
med i eit forskingsprosjekt som det er for ein pasient å få helsehjelp.
Det kan derfor teoretisk sett tenkjast at det kan oppstå ei
interessekonflikt mellom forskaren som ønskjer biologisk
forskingsmateriale, og ein person som ikkje ønskjer å gi
slikt biologisk materiale til forskinga. Også av omsyn
til at ein skal ha tillit til forskinga, blir det i forslaget stilt
krav om samtykke frå nærmaste pårørande
for at ein skal kunne inkludere myndige personar utan samtykkekompetanse
i forsking. Departementet foreslår at det er nærmaste
pårørande, slik det er definert i pasientrettslova § 1-3
bokstav b, som skal kunne gi samtykke.
Departementet ser at det kan vere behov for å forske
på menneske som er i kliniske nødssituasjonar der
det ikkje er tid til - eller er umogleg av andre grunnar - å innhente
samtykke frå nærmaste pårørande.
Det blir i forslaget opna for slik forsking i tilfelle der eventuell
risiko eller ulempe for vedkommande er minimal, og i tilfelle der
forskinga berre kan utførast på personar som er
i ein klinisk nødssituasjon. Forsking i kliniske nødssituasjonar
skal etter forslaget ikkje skje dersom det er rimeleg klart at den
det gjeld, ikkje ville ha vore med i slik forsking dersom han eller
ho hadde hatt samtykkekompetanse.
Departementet vurderer det slik at dei strenge krava for å kunne
forske på personar utan samtykkekompetanse og i kliniske
nødssituasjonar sikrar krava i Helsinki-deklarasjonen om
at interessene til forsøkspersonen til kvar tid skal vege
tyngre enn dei vitskaplege og samfunnsmessige interessene.
Departementet meiner at det å opne for forsking på personar
utan samtykkekompetanse òg vil føre til at lovverket
blir betre harmonisert med forskrifta om utprøving av kliniske
lækjemiddel. Utprøving av kliniske lækjemiddel
skal framleis regulerast av denne forskrifta og ikkje av dei meir
generelle reglane i biobanklova.
Departementet går ut frå at meir forsking omkring årsaker
til sjukdom hos, og behandling av, personar utan samtykkekompetanse
gir auka helse- og samfunnsmessig gevinst. Dei andre økonomiske
og administrative konsekvensane av forslaget vil etter departementets
meining truleg ikkje vere store.
Komiteen viser til at det som klar
hovedregel skal foreligge samtykke fra den enkelte i tilfeller der biologisk
materiale samles inn, oppbevares og benyttes i forskning. Etter
gjeldende rett er det ikke anledning til å innhente biologisk
materiale til personer uten samtykkekompetanse for forskningsformål. Komiteen deler
departementets vurdering om at dette kan være til hinder
for forskning som kan føre til et bedre helsetilbud for
disse pasientene. Komiteen støtter derfor
forslaget om at det på strenge vilkår skal kunne
innhentes biologisk materiale fra personer uten samtykkekompetanse,
forutsatt at vedkommende ikke motsetter seg dette. Det må i
slike tilfeller foreligge samtykke fra pasientens nære
pårørende eller verge, jf. pasientrettighetsloven § 1-3.
Videre vil komiteen understreke at hensynet til å verne
den enkeltes integritet skal veie tyngre enn de samfunnsmessige
gevinstene knyttet til forskningen.
Komiteen støtter departementets vurdering om
at innhenting av biologisk materiale for forskningsformål
bare skal finne sted dersom eventuell risiko eller ulempe for personen
er ubetydelig.
Komiteens framlegg til A vert fremja av ein samrøystes komité.
Komiteens framlegg til B vert fremja av Framstegspartiet, Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre.
Komiteen viser til proposisjonen og merknadene og rår Odelstinget til å gjere følgjande
vedtak:
A.
Vedtak til lov
om endringar i pasientrettslova og biobanklova (helsehjelp og forsking – personar utan samtykkekompetanse)
I
I lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) skal dette endrast:
§ 4-6 ny overskrift skal lyde:§ 4-6. Om myndige pasienter som ikke har samtykkekompetanse§ 4-6 andre ledd skal lyde:
Helsehjelp som innebærer et alvorlig inngrep for pasienten, kan gis dersom det anses å være i pasientens interesse, og det er sannsynlig at pasienten ville ha gitt tillatelse til slik hjelp. Der det er mulig skal det innhentes informasjon fra pasientens nærmeste pårørende om hva pasienten ville ha ønsket. Slik helsehjelp kan besluttes av den som er ansvarlig for helsehjelpen, etter samråd med annet kvalifisert helsepersonell. Det skal fremgå av journalen hva pasientens nærmeste pårørende har opplyst, og hva annet kvalifisert helsepersonell har hatt av oppfatninger.
Nytt kapittel 4 A skal lyde:
Kapittel 4 A. Helsehjelp til pasienter uten samtykkekompetanse som motsetter seg helsehjelpen mv.
§ 4 A-1. Formål
Formålet med reglene i dette kapitlet er å yte nødvendig helsehjelp for å hindre vesentlig helseskade samt å forebygge og begrense bruk av tvang.
Helsehjelpen skal tilrettelegges med respekt for den enkeltes fysiske og psykiske integritet, og så langt som mulig være i overensstemmelse med pasientens selvbestemmelsesrett.
§ 4 A-2. Virkeområde
Kapitlet kommer til anvendelse når helsepersonell yter helsehjelp til pasienter over 16 år som mangler samtykkekompetanse, jf. kapittel 4, og som motsetter seg helsehjelpen.
Undersøkelse og behandling av psykisk lidelse uten eget samtykke kan likevel bare skje med hjemmel i lov 2. juli 1999 nr. 62 om psykisk helsevern.
§ 4 A-3. Adgang til å gi helsehjelp som pasienten motsetter seg
Før det kan ytes helsehjelp som pasienten motsetter seg, må tillitskapende tiltak ha vært forsøkt, med mindre det er åpenbart formålsløst å prøve dette.
Opprettholder pasienten sin motstand, eller vet helsepersonellet at vedkommende med stor sannsynlighet vil opprettholde sin motstand, kan det treffes vedtak om helsehjelp dersom
a) en unnlatelse av å gi helsehjelp kan føre til vesentlig helseskade for pasienten, og
b) helsehjelpen anses nødvendig, og
c) tiltakene står i forhold til behovet for helsehjelpen.
Selv om vilkårene i første og andre ledd er oppfylt, kan helsehjelp bare gis der dette etter en helhetsvurdering framtrer som den klart beste løsningen for pasienten. I vurderingen av om slik helsehjelp skal gis, skal det blant annet legges vekt på graden av motstand samt om det i nær fremtid kan forventes at pasienten vil kunne gjenvinne sin samtykkekompetanse.
§ 4 A-4. Gjennomføring av helsehjelpen
Dersom vilkårene i § 4 A-3 er oppfylt, kan helsehjelp gjennomføres med tvang eller andre tiltak for å omgå motstand hos pasienten.
Pasienten kan blant annet legges inn ved helseinstitusjon og holdes tilbake der dersom det er nødvendig for å få gjennomført helsehjelpen.
Dersom lovens vilkår er oppfylt, kan videre varslingssystemer med tekniske innretninger og bevegelseshindrende tiltak som belter og lignende anvendes.
Helsehjelpen skal vurderes fortløpende og avbrytes straks lovens vilkår ikke lenger er til stede. Det skal særlig legges vekt på om helsehjelpen viser seg å ikke ha ønsket virkning, eller har uforutsette negative virkninger.
§ 4 A-5 Vedtak om helsehjelp som pasienten motsetter seg
Vedtak om helsehjelp etter dette kapitlet treffes av det helsepersonellet som er ansvarlig for helsehjelpen. Vedtak kan bare treffes for inntil ett år av gangen.
Dersom helsehjelpen innebærer et alvorlig inngrep for pasienten, skal det treffes vedtak av helsepersonell som nevnt i første ledd, etter samråd med annet kvalifisert helsepersonell. I vurderingen av hva som er et alvorlig inngrep for pasienten, skal det blant annet tas hensyn til om tiltaket innebærer inngrep i kroppen, bruk av reseptbelagte legemidler og graden av motstand. Dersom pasienten motsetter seg at helsehjelpen blir gjennomført ved innleggelse eller tilbakeholdelse i helseinstitusjon, eller motsetter seg bruk av bevegelseshindrende tiltak, skal det alltid regnes som alvorlig inngrep.
Vedtak om undersøkelse og behandling omfatter den pleie og omsorg som er nødvendig for å gjennomføre undersøkelsen og behandlingen. Dersom hovedformålet med helsehjelpen er pleie og omsorg, skal det treffes eget vedtak om dette.
Der det er mulig, skal det innhentes informasjon fra pasientens nærmeste pårørende om hva pasienten ville ha ønsket, før vedtak etter § 4 A-5 første og annet ledd treffes.
§ 4 A-6. Underretning
Pasienten og pasientens nærmeste pårørende skal snarest mulig underrettes om vedtak truffet etter § 4 A-5. Etterfølgende underretning til pasienten er likevel tilstrekkelig dersom underretningen vil medføre fare for at helsehjelpen ikke kan gjennomføres.
Underretningen skal opplyse om adgangen til å klage og til å uttale seg i saken.
Kopi av underretningen skal sendes den som har det overordnede faglige ansvaret for helsehjelpen. Videre skal kopi av vedtak etter § 4 A-5 sendes til helsetilsynet i fylket.
§ 4 A-7. Klage
Vedtak om helsehjelp etter § 4 A-5 kan påklages til helsetilsynet i fylket av pasienten eller pasientens nærmeste pårørende.
Bestemmelsene i § 7-3 gjelder tilsvarende for klage etter paragrafen her.
Fristen for å klage til helsetilsynet i fylket er tre uker fra vedkommende fikk eller burde ha fått kjennskap til vedtaket.
§ 4 A-8. Overprøving og etterfølgende kontroll
Helsetilsynet i fylket kan av eget tiltak overprøve vedtak som er truffet etter § 4 A-5.
Dersom et vedtak om helsehjelp etter dette kapitlet ikke er påklaget og helsehjelpen vedvarer, skal helsetilsynet i fylket, når det har gått tre måneder fra vedtaket ble truffet, av eget tiltak vurdere om det fortsatt er behov for helsehjelpen.
§ 4 A-9. Forvaltningslovens anvendelse
Forvaltningsloven gjelder så langt den passer for vedtak etter § 4 A-5, med de særlige bestemmelser som er gitt i dette kapitlet.
§ 4 A-10. Domstolsprøving
Vedtak i klagesak etter § 4 A-7 som innebærer innleggelse og tilbakeholdelse i institusjon, eller helsehjelp som strekker seg ut over tre måneder, kan av pasienten eller pasientens nærmeste pårørende bringes inn for retten etter reglene i lov 13. august 1915 om rettergangsmåten for tvistemål kapittel 33. Tilsvarende gjelder for helsetilsynet i fylkets vedtak om helsehjelp som innebærer innleggelse og tilbakeholdelse, eller som strekker seg ut over tre måneder, jf. § 4 A-8.
§ 4 A-11. Forskrift
Departementet kan gi nærmere regler om gjennomføringen av helsehjelpen etter dette kapitlet og om saksbehandlingen, herunder hvilke krav som skal stilles til dokumentasjon av vedtak om helsehjelp.
II
I lov 21. februar 2003 nr. 12 om biobanker (biobankloven) skal dette endrast:
§ 12 femte ledd skal lyde:
For personer uten samtykkekompetanse etter pasientrettighetsloven § 4-3 gjelder pasientrettighetsloven §§ 4-4, 4-5 og 4-7 om samtykke til helsehjelp på andres vegne tilsvarende for samtykke til innsamling, oppbevaring og behandling av biobankmateriale til forskning.
§ 12 nytt sjette, sjuande og åttande ledd skal lyde:
For myndige personer uten samtykkekompetanse kan nærmeste pårørende etter pasientrettighetsloven § 1-3 gi samtykke til innsamling, oppbevaring og behandling av biobankmateriale til forskning på vedkommendes vegne.
Innsamling, oppbevaring og behandling av biobankmateriale etter sjette ledd kan bare finne sted dersom
a) eventuell risiko eller ulempe for personen er ubetydelig,
b) personen selv ikke motsetter seg det og det ikke er grunn til å tro at vedkommende ville ha motsatt seg dette dersom vedkommende hadde hatt samtykkekompetanse,
c) tilsvarende forskning ikke kan gjennomføres på personer med samtykkekompetanse, og
d) det er grunn til å anta at resultatene av forskningen kan være til nytte for den aktuelle person eller for andre personer i samme aldersgruppe, med samme sykdom eller forstyrrelse eller i samme tilstand.
I kliniske nødssituasjoner der pasienten ikke er i stand til å avgi samtykke, og der det er umulig å innhente samtykke fra vedkommendes nærmeste pårørende, kan innsamling, oppbevaring og behandling av biobankmateriale til forskning bare skje dersom
a) eventuell risiko eller ulempe for personen er ubetydelig,
b) vedkommende ikke tidligere har uttrykt motforestillinger som er relevante for forskningen,
c) det bare er mulig å utføre forskningen i kliniske nødssituasjoner,
d) forskningen utvilsomt er berettiget på grunn av utsikten til resultater med stor forebyggende, diagnostisk eller terapeutisk verdi, og
e) vedkommende eller dennes nærmeste pårørende så snart som mulig blir gitt informasjon om innsamlingen, oppbevaringen og behandlingen av biobankmaterialet til forskning. Samtykke etter første, femte eller sjette ledd er en forutsetning for videre forskning og skal innhentes så snart som mulig.
III
Iverksetjing
Lova gjeld frå det tidspunktet Kongen bestemmer. Kongen kan setje i verk dei enkelte føresegnene til forskjellig tid.
B.
Stortinget ber Regjeringen fremlegge forslag om økte bevilgninger til Helsetilsynets arbeid med nytt kap. 4 A i lov om pasientrettigheter i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett for 2007.
Oslo, i helse- og omsorgskomiteen,den 14. november 2006
Harald T. Nesvik |
Sonja Irene Sjøli |
leiar |
ordførar |