I kontraktspraksis er det vanlig at selgeren påtar seg
en retteplikt i en bestemt tidsperiode gjennom såkalte
garantivilkår. Ved garantien innestår selgeren for
en nærmere spesifisert retteplikt, mens andre misligholdsbeføyelser
i større eller mindre utstrekning kan være fraskrevet
i avtalen. Det nærmere innholdet og virkningen av en garantierklæring
beror på en tolkning av det aktuelle dispositive utsagnet.
Markedsføringsloven har regler om garantier. Den forbyr
bruk av garantiutsagn som ikke gir forbrukeren en bedre rettsstilling
enn han eller hun ellers har i henhold til lov eller ulovfestede
regler.
Også forbrukerkjøpsloven har regler av betydning
for garantier. Det følger av forbrukerkjøpsloven at
det ikke kan avtales eller gjøres gjeldende vilkår som
er ugunstigere for forbrukeren enn det som følger av loven.
Dette innebærer at garantiavtaler som reduserer forbrukerens
vern i forhold til loven, ikke kan gjøres gjeldende. Hvis
det foreligger en mangel i lovens forstand, kan forbrukeren påberope
seg alle misligholdsbeføyelsene på de vilkår
loven oppstiller.
Bakgrunnen for at Stortinget ba Regjeringen fremme forslag om
en ny garantibestemmelse, var blant annet at man i Sverige har en
bestemmelse om garantier.
På bakgrunn av høringen har departementet kommet
til at bestemmelsen om garantier bør modifiseres sammenliknet
med forslaget i høringsnotatet. Departementet foreslår
at selgeren som et utgangspunkt skal stå fritt til å gi
forbrukerkjøperen visse beføyelser i tilfelle
av feil som ikke utgjør mangler etter loven. Men velger
selgeren å gi en generell garanti, uten å spesifisere
nærmere hva garantien skal dekke sammenliknet med forbrukerkjøpslovens
ordning, foreslår departementet at kjøperen skal
ha rett til å se det som en mangel etter loven dersom gjenstanden ikke
svarer til garantien. Etter departementets syn er det behov for å sikre
klar tale fra selgersiden som kan hindre misforståelser
hos forbrukerne om garantiens innhold og forholdet til forbrukerkjøpslovens
regler. En slik regel vil etter departementets syn også bevisstgjøre
selgere på at garantier bør utformes på en tydelig
måte slik at forbrukeren kan forutse sin rettsstilling.
Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet
om at det ikke skal kreves at begrepet garanti er brukt for at bestemmelsen
om garantiens mangelsvirkninger kommer til anvendelse. Dette forslaget har
fått bred tilslutning under høringen. At garantien rent
faktisk er tidsbegrenset, skal være tilstrekkelig til at
bestemmelsen får anvendelse. Den vil derfor for eksempel
også omfatte garantier om kjørelengde for en bil.
Departementet vil ellers bemerke at spørsmålet
om selgeren er avtalerettslig bundet f.eks. til en garanti om forventet
levetid av produktet, vil måtte bero på en konkret
vurdering.
Departementet går videre inn for løsningen
som var foreslått i høringsnotatet om at selgeren
hefter for garantier gitt av andre dersom garantien fremstår
for forbrukeren som gitt av selgeren. I hvilken grad det er naturlig å identifisere
selgeren med garantigiveren, vil måtte bero på en
konkret vurdering.
Selgeren bør uansett ha mulighet for å fraskrive seg
ansvar for garantier gitt av andre, noe det har vært bred
enighet om under høringen. Departementet kan ikke se at
det er hensiktsmessig å innføre et krav om at
en slik fraskrivelse skal skje skriftlig da selgeren uansett etter
alminnelige bevisregler vil ha bevisbyrden dersom han hevder at
ansvaret er fraskrevet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, er fornøyd med at
Regjeringen foreslår en ny regel om garantier i forbrukerkjøpsloven.
Selv om det allerede etter gjeldende rett er regler om garantier
både i markedsføringsloven og forbrukerkjøpsloven,
mener flertallet at en ytterligere regulering som
foreslått av Regjeringen, vil virke avklarende og dermed
gi et bedre forbrukervern. Flertallet har merket
seg at departementets forslag i høringsnotatet var omstridt
under høringa. Flertallet har merket seg
at Sverige har vurdert å endre sine regler om
garantier. Selv om man i Sverige har valgt å beholde reglene,
kan debatten tyde på at reglene ikke har vært
entydig vellykkede. Flertallet mener at de justeringene
Regjeringen foreslår i forhold til den svenske løsningen
er hensiktsmessige, og gir en målretta og balansert regel.
Det sentrale er etter flertallets syn at dersom det
gis garantier i tillegg til lovens ordning, klargjøres
det for forbrukeren hva garantien innebærer. Flertallet mener
at Regjeringens forslag i proposisjonen avveier de kryssende interessene
som gjør seg gjeldende på en god måte
og at en regel som foreslått vil gi forbrukerne et godt vern. Flertallet mener
at Regjeringens forslag vil motivere selgere til å utforme
garantier på en tydeligere måte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at garantier gitt til forbrukere
må få et lovmessig innhold. Dagens regelverk har
ført til at svært mange selgere og produsenter
opererer med mer eller mindre verdiløse garantier. Ofte
gis garantier med mindre innhold enn de rettigheter som forbrukeren
allerede har som følge av forbrukerkjøpsloven
og andre lover. Det er grunn til å tro at slike garantier
gis for å villede og til en viss grad skjule for forbrukeren
det fulle sett rettigheter som forbrukeren allerede er gitt ved
lov.
Disse medlemmer mener at det bør innføres tilsvarende
regel som i Sverige og Finland. Justiskomiteens flertall uttalte
i Innst. O. nr. 69 (2001-2002) seg positivt om en slik regel og
sa blant annet følgende:
"... vil påpeke at garantibegrepet i forbrukerkjøp i
stor grad har forvirret forbrukeren og i flere tilfeller innskrenket
rettighetene ut fra kjøpslovgivningen. Flertallet ønsker
derfor en klargjøring av garantibegrepet, og at det knyttes
klare rettsvirkninger til dette når det tas i bruk."
Disse medlemmer merker seg at departementet deretter
sendte ut høringsforslag om en slik regel, men har overraskende
snudd og laget en langt svakere regel som ikke sier mer enn det
som allerede er gjeldende rett.
Disse medlemmer ønsker en sivilrettslig
regel som sier at ved brudd på en garanti skal kjøper som
minimum kunne kreve samme rettigheter som når det er en
vanlig kjøpsrettslig mangel ved varen. Brudd på en
garanti likestilles med andre ord med en mangel. Det vil si: Er
garantien brutt, kan dermed kjøper i første omgang
kreve retting av feilen, eller omlevering hvis dette ikke er uforholdsmessig.
Hvis ikke retting eller omlevering er aktuelt, kan kjøper kreve
et forholdsmessig prisavslag. Dersom feilen er vesentlig, kan kjøper
heve kjøpet. Selgere står fritt til å gi
garanti med bedre rettigheter for kjøper, men friheten
til å gi dårligere beskyttelse fjernes. Garantier som
gir svakere rettigheter enn loven, er etter disse medlemmers syn
verdiløse for kundene og fører bare til forvirring
og til at fokus tas vekk fra de lovbestemte rettighetene. Alle er
tjent med at slike garantier forsvinner.
Disse medlemmer tar derfor opp departementets
opprinnelige forslag og fremmer følgende forslag:
"§ 18 a Garantier skal lyde:
Har selgeren forpliktet seg til innenfor et gitt tidsrom å svare
helt eller delvis for tingens anvendelighet eller andre egenskaper
(garanti), foreligger det en mangel dersom tingen ikke svarer til
selgerens forpliktelse. Dette gjelder ikke dersom det gjøres
sannsynlig at feilen skyldes en ulykkeshendelse, feil håndtering
av varen eller annet forhold på kjøperens side.
Dersom en garanti gitt av andre enn selgeren fremstår
for forbrukeren som om den er gitt av selgeren, anses mangel å foreligge
under de samme forutsetninger som fremgår av første
ledd. Dette gjelder likevel ikke dersom selgeren før kjøpet
meddeler kjøperen at han ikke er bundet av en garanti gitt
av andre.
En garanti er rettslig bindende for garantigiveren på de
vilkår som er fastsatt i garantierklæringen og
i tilknyttet reklame.
En garanti begrenser ikke forbrukerens rettigheter etter loven
her, jf. § 3 første ledd."