Departementet presiserer innledningsvis under dette punkt at
kjøp av fysiske ting via nettverk omfattes av dagens kjøpslover,
for eksempel kjøp av klær, bøker osv.
på Internett. Etter gjeldende rett er overdragelse av datafiler
lagret på fysiske objekter, for eksempel en CD, også omfattet
av kjøpslovgivningen. Det samme gjelder når det
ved kjøp av datamaskiner følger med
programvare som ligger lagret som filer i maskinens harddisk. Overføring
av filer gjennom nettet anses derimot ikke som kjøp etter
gjeldende rett, i og med at filene da ikke vil være lagret
på et fysisk objekt. Forbrukeren kan imidlertid etter omstendighetene
påberope seg ulovfestede kontraktsrettslige prinsipper
som grunnlag for krav mot medkontrahenten. Spørsmålet
som drøftes er i hvilken grad kjøp av slike digitale
ytelser bør være regulert av forbrukerkjøpsloven.
Departementet gav professor dr. juris Olav Torvund i oppdrag å utrede
spørsmålet om digitale ytelser. Torvunds vurderinger
og forslag er inntatt i rapporten "Forbrukerkjøpslovens
anvendelse ved levering av digitale ytelser" (2004). Torvund finner
at det bare er behov for enkelte endringer i forbrukerkjøpsloven
for at loven skal kunne få anvendelse på digitale
ytelser. I rapporten er det fremsatt forslag til slike bestemmelser.
Etter Torvunds oppfatning kan forbrukerkjøpsloven tilpasses
erverv av digitale filer der filene lagres hos forbrukeren slik
at han får permanent tilgang, ved å gjøre
enkelte tilføyelser i fire av lovens bestemmelser (om lovens
anvendelse i noen særlige forhold, om levering, om risikoovergang
og om gjennomføring av heving).
Etter en samlet vurdering er det etter Justisdepartementets oppfatning
ikke holdepunkter for å hevde at (det faktiske) forbrukervernet
er utilstrekkelig når det gjelder nedlasting via nettverk
i dag. Etter hvert som utbredelsen av slike transaksjoner eventuelt
når et større omfang, kan det likevel ikke utelukkes
at det vil oppstå et konkret behov for lovregulering på området.
Hva dette behovet vil bestå i, er det vanskelig å gi
svar på i dag. Det er ikke uten videre gitt at den beste
løsningen vil være å la forbrukerkjøpslovens regler
få anvendelse på nedlasting. Den tekniske utviklingen
og aktørenes adferd kan etter Justisdepartementets oppfatning
tenkes å synliggjøre andre reguleringsbehov.
Departementet er derfor blitt stående ved at det ikke
nå bør fremmes forslag om forbrukerregler om nedlasting
via nettverk. Samtidig vil Justisdepartementet understreke at målet
på sikt vil være å innføre forbrukerregler,
men da etter at markedet har utviklet seg ytterligere. Departementet
vil se hen til utviklingen internasjonalt på dette området,
herunder innen EU.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, vil peke på at det
for digitale ytelser er snakk om internasjonale markeder og aktører,
og at dette taler for at man ser hen til utviklingen internasjonalt,
og da særlig det europeiske markedet, når det gjelder
forbrukerlovgivning.
Flertallet vil vise til at det i EU for tiden
pågår et stort kontraktsprosjekt som blant annet
innebærer at man ser nærmere på forbrukerkjøpsperspektivet (som
i Norge er gjennomført i forbrukerkjøpsloven). Ett
spørsmål som er reist ved dette arbeidet, er hvorvidt
direktivet også bør utvides til å gjelde
andre typer ytelser, f.eks. digitale ytelser. Flertallet mener at
forbrukervernet også bør omfatte digitale ytelser. Flertallet mener
imidlertid at siden nettjenester ikke kjenner landegrenser, vil
det være en forutsetning for at lovverket skal kunne fungere
etter hensikten til fordel for forbruker, at det arbeides internasjonalt
for felles forbrukerregler på dette området, og
at Norge også deltar aktivt i dette arbeidet for å sikre norske
forbrukeres rettigheter.
Flertallet ser fram til et felleseuropeisk regelverk
for nettjenester, men deler Regjeringens syn om at i påvente
av at dette lar seg realisere kan det framstå som villedende
for forbruker at også nettjenester tas inn i forbrukerkjøpsloven,
fordi rettighetene vil kunne framstå som vilkårlige
for forbruker, avhengig av hvilke(t) land produktet er solgt fra.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til Innst. O. nr. 69 (2001-2002)
hvor et flertall skriver:
"Flertallet ser det som naturlig at også digitale ytelser
bør kunne omfattes av forbrukerkjøpsloven uavhengig
av leveransemåte mellom kjøper og selger. Flertallet
ber Regjeringen vurdere å innarbeide disse endringene parallelt
med endringer i strømforsyning som en del av forbrukerkjøpsloven.
Dette er viktig fordi digitale kjøp blir stadig mer brukt,
ikke minst blant ungdom. Det er derfor viktig at også dette området
dekkes av forbrukerkjøpslovgivningen."
Disse medlemmer merker seg utredningen fra professor
dr. juris Olav Torvund; "Forbrukerkjøpslovens
anvendelse ved levering av digitale ytelser".
Disse medlemmer er enig med Torvund i at sett
fra et praktisk synspunkt, kan valget mellom digital overføring
gjennom nett eller levering av et fysisk eksemplar være
et spørsmål om hensiktsmessig leveringsmåte.
Hvis datamengden ikke er for stor, og man har tilstrekkelig båndbredde
(linjekapasitet), vil levering gjennom nett fremstå som
langt mer hensiktsmessig. Man får ytelsen i løpet
av noen få minutter i stedet for om noen dager, slik at
man kan ta den i bruk med en gang. Har man først bestemt
seg for å anskaffe en film, musikk eller et dataprogram,
så er man sjelden interessert i å vente lenger
enn nødvendig.
Disse medlemmer mener at det for norske innholdsleverandører
vil være et forretningsmessig fortrinn med slikt forbrukervern.
I konkurranse med leverandører som ikke er underlagt tilsvarende
regler er det grunn til å tro at forbrukerne vil velge
norske leverandører. Disse medlemmer ser
det som en fordel at norske regler ligger i forkant av den lovmessige
utviklingen i andre land.
Disse medlemmer viser til at for et stadig økende
antall forbrukere er det allerede slik i dag at mye innhold leveres
digitalt ved overføring, og det er svært liten
grunn til å tro at mengden digitalt overført innhold
ikke vil øke betraktelig. Disse medlemmer mener
at det er grunn til å tro at når antallet slike kjøp
sterkt øker så trenger forbrukerne det samme rettslige
vern som ved andre kjøp. Innhold som er overført
digitalt er ikke vesentlig forskjellig fra innhold levert på andre
måter. Disse medlemmer vil derfor foreslå fulle
forbrukerrettigheter også for digitalt innhold levert ved
overføring.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre merker seg at Regjeringen i liten grad
redegjør for forskjeller og likheter mellom nedlasting
og streaming av digitalt innhold. Det er kanskje ikke så rart,
all den tid Regjeringen heller ikke ønsker å innføre
forbrukerrettigheter for noe overført innhold. Siden disse
medlemmer foreslår fulle rettigheter er det nødvendig å diskutere forskjeller
og likheter mellom nedlasting og streaming.
Disse medlemmer mener at i begge tilfeller er
det vesentlige likheter. Forbrukeren betaler for innhold og det
leveres ved overføring. I mange tilfeller vil ikke forbrukeren
ha noe forhold til om innholdet blir lastet ned eller streamet,
da mange forbrukere ikke har tilstrekkelig PC-kompetanse til å gjenkjenne forskjellen.
Det er også slik at mye innhold som tilsynelatende er flyktig
eller forgjengelig, slik som streamet innhold er, i realiteten blir
lagret i ulike midlertidige nedlastningsområder. Slikt
innhold kan, selv om det er ment for streaming, faktisk gjenfinnes som
om det har blitt nedlastet.
Disse medlemmer mener videre at det er vanskelig å forutse
den teknologiske utviklingen. Siden utviklingen kan viske ut et
eventuelt skille mellom nedlasting og streaming er det lite hensiktsmessig
med et slikt skille.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til Innst. O. nr. 69 (2001-2002)
hvor et flertall skriver:
"Flertallet mener det bør vurderes om ikke forbrukerkjøpsloven
også bør gjelde for nettsideredaktører,
slik at redaktørene blir ansvarlige for kjøp som går
via deres nettside."
Disse medlemmer merker seg at det er betydelige
avgrensningsproblemer knyttet til i hvilken grad det enkelte nettsted
selv er ansvarlig for salg av digitale ytelser, eller om det kun
er slik at annonsører på nettstedet er den reelle
selger. Disse medlemmer mener at grenseoppgangen
mellom redaktør med ansvar for salg og redaktør
som har solgt annonseplass til selger er vanskelig. Det bør
fastsettes ved forskrift hensiktsmessige regler som ivaretar forbrukernes
rettigheter, samtidig som det ikke legges urimelig ansvar på nettsideredaktører
som i liten grad har forretningsmessig kontroll over eller interesse
i salget av det digitale innholdet.
Disse medlemmer foreslår derfor:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere grenseoppganger i forbindelse
med ansvar for nettsideredaktør og fastsette forskrift
for dette."
Videre foreslår disse medlemmer følgende endring
i forbrukerkjøpsloven:
"§ 2 første ledd nytt punkt d skal
lyde:
§ 5 nytt tredje ledd skal lyde:
Ved levering av datafiler ved nedlasting, skal filen være
tilgjengelig for nedlasting fra kjøpet ble inngått
eller fra et senere avtalt tidspunkt. Filen skal være tilgjengelig
i et tidsrom som gir kjøper rimelig tid til å gjennomføre
nedlastingen. Dersom kjøper skal få tilsendt en
kode som er nødvendig for å kunne nyttiggjøre
seg filen som forutsatt, skal denne sendes uten ugrunnet opphold.
Ved levering av datafiler ved umiddelbar bruk, skal innholdet være
tilgjengelig for bruk i den tidsperiode kjøpet er gjort
for.
Nåværende tredje ledd blir nytt fjerde ledd.
§ 14 nytt femte ledd skal lyde:
Ved levering av datafiler har kjøper også etter
at risikoen har gått over til denne, rett til å få filen
levert på nytt mot å betale leveringsomkostningene,
forutsatt at dette kan skje uten vesentlig utgift eller ulempe for
selgeren.
§ 49 annet ledd nytt annet punktum, slik at
annet ledd blir lydende:
Er kjøpet helt eller delvis oppfylt fra noen av sidene,
kan det mottatte kreves tilbakeført. Ved levering av datafiler
plikter kjøper å tilintetgjøre eller
på annen måte gjøre uanvendelig eksemplarer
som kjøper selv har fremstilt. En part kan likevel holde
tilbake det som er mottatt, inntil den andre gir tilbake det han
eller hun har fått. Tilsvarende gjelder når parten har
krav på erstatning eller rente, og betryggende sikkerhet
ikke blir stilt."