Den langsiktige prognosen fra Kriminalomsorgens utdanningssenter
(KRUS) indikerer at fengselsplassbehovet øker markant i årene
frem til 2012. Dette skyldes at det de tre siste årene
har vært et svært høyt antall utmålte
fengselsdøgn. Departementet understreker at det knytter
seg usikkerhet til beregningene av prognosene.
Departementet redegjør i proposisjonen for tiltakene
i høringsnotatet som er knyttet til sonings- og varetektsplasser,
og for de strukturelle tiltakene.
Justisdepartementet gjør i høringsnotatet det
klart at kriminalomsorgen har nådd grensen for hvor mange
fengselsdommer som kan gjennomføres innenfor dagens ressursrammer.
Fengslene har de siste årene hatt en gjennomgående
høy kapasitetsutnyttelse. Kapasitetsutnyttelsen har ligget
høyt over det forventede målkravet fra departementet
på 94 pst.
Det sterke presset på fengselsplasser gjør
at Justisdepartementet løpende utreder ulike alternativer for å øke
plasskapasiteten i de områdene der behovet er størst.
I høringsnotatet fremgår det at utfordringene
er størst i vest og i østlandsområdet.
Det er derfor vedtatt å tilføre disse områdene økt
fengselskapasitet ved å etablere 150 midlertidige plasser
i Bergen (Bjørgvin fengsel) og Nord-Odal (Bruvoll fengsel). Justisdepartementet
planlegger dessuten ytterligere utvidelser, men frem til Halden
fengsel i 2009 er ferdig vil det ikke bli bygget nye, større
fengsler.
Justisdepartementets forslag om å øke plasskapasiteten
i fengslene har bred støtte, og departementet vil arbeide
videre med å utrede ulike alternativer som kan øke
sonings- og varetektskapasiteten. Forslaget om å utvide
satsingen på vedlikehold får gjennomgående
bred støtte av høringsinstansene, og departementet
fastholder derfor forslaget.
I tillegg til å etablere flere fengselsplasser, vurderer
Justisdepartementet i høringsnotatet strukturelle grep
for å redusere soningskøen, redusere presset på varetektsplasser
og etablere varige tiltak som gjør det mulig å reagere
raskt og begrense risikoen for ny soningskø.
Etter gjeldende rett er det politiet som har ansvaret for å sette
i verk fullbyrdingen av straff og andre reaksjoner. Det er også politiet
som i dag har ansvaret for å innkalle domfelte til soning.
Politiet fastsetter tilsigelsesfristen som er den tiden domfelte
får til å innrette seg på å møte
til soning. Tiden fra mottatt innkalling og frem til fremmøtetidspunktet
varierer i dag mellom de ulike politidistriktene. I enkelte distrikter
innkaller politiet domfelte med minimum 14 dagers varsel, mens i
andre distrikter varsler politiet domfelte minimum 3-4 uker i forveien.
Departementet går inn for å standardisere tilsigelsesfristen
og at fristen normalt settes til tre uker, men slik at fristen kan
fravikes etter nærmere fastsatte kriterier. Dette kan i
enkelte tilfeller føre til at tilsigelsesfristen også settes
lavere enn tre uker slik enkelte politidistrikter praktiserer i
dag, men ikke kortere enn 14 dager. For kriminalomsorgen vil en
slik standardisering både ivareta hensyn til kriminalomsorgens
behov for plassutnyttelse og domfeltes behov for å tilrettelegge
soningen med tanke på blant annet arbeidsgiver og familie.
Ordningen med dublering er hjemlet i straffegjennomføringsloven
hvor det blant annet heter at innsatte skal være i enerom
om natten hvis ikke helsemessige forhold eller plassmangel er til
hinder for det. I brev til kriminalomsorgsregionene i oktober 2002
besluttet Kriminalomsorgens sentrale forvaltning å utvide
bruken av dublering i enmannsceller. Kriminalomsorgens sentrale
forvaltning stilte som vilkår at dubleringen var sikkerhetsmessig
og helsemessig forsvarlig.
Departementet foreslår å øke dublering
i enmannsceller. Tiltaket forventes å tilsvare inntil 20 fengselsplasser.
Departementet mener ordningen med dublering kan forsvares som et
ekstraordinært og midlertidig tiltak i arbeidet med å avvikle
soningskøen. Vilkåret er at dubleringen foregår
i forsvarlige former innenfor de rammene Stortingets ombudsmann
for forvaltningen trekker opp.
Stortinget vedtok i 2005 endringer i straffeloven som åpner
for en treårig prøveordning med narkotikaprogram
med domstolskontroll. Istedenfor å dømme rusmiddelmisbrukeren
til fengsel, kan retten nå dømme rusmiddelmisbrukeren
til betinget fengsel med vilkår om å gjennomgå et
individuelt tilpasset rehabiliteringsopplegg. I første
omgang skal programmet prøves ut i to bykommuner.
Flere grunner kan tale for å utvide narkotikaprogrammet
til flere prøvesteder. Departementet mener imidlertid at
det ikke er riktig å ta stilling til en slik utvidelse
før erfaringsgrunnlaget er større. Prøveprosjektet
legger opp til en forskningsbasert evaluering der både
prosess- og resultatevaluering vektlegges. Evalueringen skal gi
en anbefaling om programmet bør avsluttes etter tre år,
eller om det bør videreføres. Etter en samlet
vurdering går departementet inn for å avvente
anbefalingene før ordningen med narkotikaprogram eventuelt
utvides til nye prøvesteder.
Etter gjeldende rett kan kriminalomsorgen beslutte at domfelte
helt eller delvis skal gjennomføre fengselsstraffen ved
heldøgnsopphold i institusjon. Overføring etter § 12
kan skje på ethvert tidspunkt i straffegjennomføringen.
Selv om hovedregelen er at straffen skal være påbegynt
i fengsel, kan det gjøres unntak slik at hele straffen
gjennomføres i institusjon. Det må foreligge tungtveiende
grunner for dette.
Justisdepartementet mener at det vil være mulig å øke
antallet døgn i § 12-institusjon med
ca. 23 000 soningsdøgn eller 63 plasser. Forslaget
om å øke antallet overføringer etter
straffegjennomføringsloven § 12 har bred
støtte, og Justisdepartementet ønsker derfor å utvide
dette tiltaket. Det er etter departementets syn ikke behov for lovendring
for å øke overføringer etter denne bestemmelsen.
Etter gjeldende rett er utgangspunktet at norske dommer sones
i Norge. Det er imidlertid muligheter for å overføre
soningen til et annet land.
Departementet vil arbeide for å videreutvikle det internasjonale
avtaleverket om soningsoverføringer. Kriminalomsorgen vil
samtidig intensivere arbeidet med soningsoverføring innenfor
gjeldende regelverk. Videre satser departementet på å effektivisere
mulighetene for soningsoverføring og har satt i gang et
arbeid for å følge opp dette. Ett av virkemidlene
er å etablere et tettere samarbeid med utlendingsmyndighetene.
Det følger av straffegjennomføringsloven at
dersom "særlige grunner" taler for det, kan kriminalomsorgen
løslate domfelte kort tid før løslatelse
ellers skulle skjedd. Slik fremskutt løslatelse kan bare
benyttes dersom øvrige vilkår for løslatelse
på prøve er oppfylt. Det skal dermed ikke besluttes
fremskutt løslatelse dersom omstendighetene etter en totalvurdering
gjør det utilrådelig. Det skal særlig
legges vekt på domfeltes atferd under gjennomføringen
av straffen, og om det er grunn til å anta at domfelte
vil begå nye straffbare handlinger i prøveperioden.
Det er argumenter som taler for å utvide adgangen til å fremskyte
løslatelsen i den ekstraordinære situasjonen som
foreligger med lang soningskø, men det er også tunge
argumenter mot en slik ordning. Etter en samlet vurdering går
departementet ikke inn for å utvide adgangen til å bruke
fremskutt løslatelse på det nåværende
tidspunkt.
Benådningsinstituttet er hjemlet i Grunnloven § 20
og er en sikkerhetsventil i det strafferettslige reaksjonssystemet.
Terskelen for å få innvilget benådning
ligger høyt. Benådningsvurderingen skal ikke være
noen overprøving av domstolens avgjørelse. For å få benådning,
må det foreligge ekstraordinære omstendigheter
som har inntruffet etter domstidspunktet, eller særlige
omstendigheter som retten ikke kjente til. Konsekvensen av benådning
for fengselsstraff er normalt at den ubetingede delen av straffen omgjøres
til betinget, med en prøvetid på to år.
I diskusjoner rundt nedbygging av soningskøen dukker
det erfaringsmessig alltid opp spørsmål knyttet
til benådning. Enkelte mener at benådning bør
benyttes for å fjerne de eldste korte dommene fra soningskøen.
Justisdepartementet har derfor gjennomgått de eldste dommene
for å vise hvilken effekt en økt bruk av benådning
kan gi. En gjennomgang per 21. november 2006 viser at 31
dommer på inntil 120 dager fremstår som aktuelle
ved en eventuell utvidelse av benådningspraksis. Det er
40 domfelte som er aktuelle dersom domslengden økes til
6 måneder. Departementet vil også peke på at
en midlertidig endring av praksis kan slå uheldig ut med
tanke på likhetshensyn og da særlig i de periodene
hvor tiltaket innføres og avvikles. På bakgrunn
av dette går departementet ikke inn for å endre
gjeldende benådningspraksis.
Når en fysisk person straffes med bot, skal det etter
gjeldende rett samtidig utmåles en subsidiær fengselsstraff
som den botlagte skal sone hvis boten ikke blir betalt.
Definisjonen på soningskø for subsidiær
soning av bøter er den samme som for ubetinget fengselsstraff.
Det vil si at rettskraftige dommer for subsidiær soning
av bøter som ikke er iverksatt innen to måneder
etter at de er mottatt av kriminalomsorgen, telles med i soningskøen.
Subsidiær soning av bøter kan gjennomføres
på to ulike måter, enten ved at domfelte soner
straffen i sammenheng med annen ubetinget fengselsstraff, eller
ved at domfelte blir innkalt til soning av den subsidiære
straffen.
Departementet mener at all soning av bøter bør søkes
gjennomført i fengsel med lavere sikkerhetsnivå.
Bare unntaksvis skal kapasiteten i lukket fengsel brukes til subsidiær
avsoning av bøter. Dette tiltaket vil innebære
en tydelig reduksjon av presset på lukkede fengselsplasser,
men kan medføre at køen for bøter stiger
ytterligere fremover. Det antas imidlertid at etablering av midlertidige
fengsler for avvikling av soningskøen for ubetinget fengselsstraff
også kan medføre en økning i antallet
bøtlagte som kalles inn til soning. Departementet mener
forslaget vil bidra til reduksjon av presset på lukkede
fengselsplasser.
Det er iverksatt en rekke midlertidige tiltak for å fjerne
soningskøene. Departementet gjennomgår disse tiltakene
i proposisjonen.
De midlertidige tiltakene gir en samlet effekt som tilsvarer
ca. 518 fengselsplasser. I tillegg kommer at det er besluttet å utvide
Bruvoll fengsel med ti midlertidige plasser og Ullersmo fengsel
med ti plasser i 2007.
Justisdepartementet mener at de midlertidige og varige kapasitetsutvidende
tiltak som nå er planlagt, sammen med de øvrige
tiltak og lovendringer som foreslås, er tilstrekkelige
til å fjerne soningskøene.
Når soningskøene er fjernet, vil Regjeringen
normalisere straffegjennomføringen og driften i kriminalomsorgen.
Dette innebærer at Justisdepartementet gradvis vil:
Fjerne ordningen med fremskutt løslatelse
som soningskøtiltak.
Fjerne ordningen med dublering av enmannsceller.
Redusere kravet til kapasitetsutnyttelsen i fengslene til
90 pst.
Avvikle midlertidige fengselsplasser.
En nedtrapping av de midlertidige tiltakene må skje
gradvis, slik at den reelle effekten blir synliggjort, og eventuelt
at nye erstattende tiltak blir iverksatt. Dette medfører
at noen av de midlertidige tiltakene bør fjernes før
soningskøen er helt borte. Det er imidlertid sannsynlig
at noen av de midlertidige tiltakene ikke kan avvikles før
tidligst ved ferdigstillelsen av nytt fengsel i Halden i 2009.
Komiteen er samd i Regjeringa sitt
klåre mål om å avvikle soningskøen,
normalisere drifta i kriminalomsorga og auke kvaliteten på straffegjennomføringa.
I denne ambisjonen ligg det planar om å redusere kapasitetsutnyttinga
i fengsla frå dagens 96-98 pst. til 90 pst. og fjerne midlertidige
tiltak som framskoten lauslating og dublering. Dette er viktige
tiltak for å betra arbeidsmiljøet i kriminalomsorga
og balansera forholdet mellom oppgåver og ressursar. Viss vi
skal kunne nå denne målsetjinga, er det viktig å fokusera
på tiltak som gir varige og fleksible løysingar på utfordringane
i kriminalomsorga. Eit sentralt tiltak her er som nemnt bygging
av fleire fengselsplassar. For å få nok fagpersonell
så er det viktig og riktig med den auka innsatsen som er
kommen på KRUS med to ekstra klasser i 2006 og ein ytterlegare
auke med to ekstra klassar i 2007.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, er samd med Regjeringa i at
det ikkje er nok med ei einsidig utbygging av kapasitet gjennom
fengselsplassar, men at det er naudsynt med fleksible løysingar
der kriminalomsorga ved enkle grep kan justere produksjonskapasiteten
i takt med behovet.
Fleirtalet meiner at vi oppnår fleksible
løysingar i kriminalomsorga ved å etablera eller
auke bruken av straffegjennomføringsformer som elektronisk
kontroll, samfunnsstraff, § 12-soning og § 16-soning.
Dette gjev moglegheit til å møta eventuelle svingingar
i kapasitetsbehovet i framtida utan å måtte opprette
eller eventuelt avvikle fengselsplassar.
Fleirtalet er glad for den auken i kapasitet som
er igangsett og som er planlagde både av permanente og
mellombelse tiltak. Det er og bra at det er sett i verk tiltak for å betra
sikkerheita ved fleire fengsel, og at det er iverksett ekstraordinært
vedlikehald ved Ullersmo fengsel. Tiltaka for å betra sikkerheita ved
Hof og Ilseng medfører at fleire innsette kan kallast inn
til direkte soning ved desse fengsla som begge er fengsel med legre
tryggingsnivå (opne fengsel). Ein annan konsekvens er at
færre innsette ved desse fengsla må overførast
til anna fengsel med høgt tryggingsnivå (lukka
fengsel) ved disiplinærbrot.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er enige i at det er viktig med fleksible
løsninger i kriminalomsorgen for å kunne justere
produksjonskapasiteten i takt med behovet. Disse medlemmer mener
imidlertid at bygging av flere lukkede soningsplasser vil bidra
betraktelig til en slik fleksibilitet da det er enklere, billigere
og sikrere for samfunnet å innføre mildere regimer
ved lukkede fengsler dersom det ikke lengre er behov for like mange
lukkede plasser enn omvendt, dvs. å gjøre åpne
plasser om til lukkede plasser. Dette vil også sikre behovet
for varetektsplasser som kan være vanskelig å forutberegne. Disse
medlemmer viser til at lukkede fengsler bygges på en
helt annen måte enn åpne anstalter og at det i
praksis vil være svært ressurs- og tidkrevende å omgjøre
allerede åpne plasser til lukkede plasser.
Komiteen ser òg på det
som fornuftig at normal tilsigelsesfrist vert sett til tre veker,
men at det kan finne sted avvik etter nærmare reglar.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
i utgangspunktet Regjeringens forslag til frister når det
gjelder innkalling. Disse medlemmer vil likevel oppfordre
til at det ved fastsettelse av tilsigelsesfristen tas hensyn til
personer som har ventet lenge på innkalling til soning, og
der det kan ha stor betydning for vedkommendes familie- og arbeidsmessige
situasjon at det gis nødvendig frist før soningen
starter. Særlig i tilfeller der den dømte selv
bidrar til å finne alternative soningsløsninger,
bør kriminalomsorgen ta slike hensyn.
Komiteen er samd med Regjeringa i at
vi skal avvente ei evaluering av prosjekta i Bergen og Oslo før
ei eventuell utvida bruk av narkotikaprogram med domstolskontroll.
Komiteen viser til at regjeringen Bondevik
II innførde ei prøveordning med inngåing
av forpliktande avtale om soning i behandlingsinstitusjon for domfelte
som hadde gjort seg skuldig i mindre brotsverk som vinningsbrotsverk
m.m. og som var rusmiddelavhengige. Komiteen er nøgd
med at Regjeringa følgjer opp dette viktige arbeidet for å gje rusmiddelavhengige
ein ny sjanse til eit betre liv.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre understreker at forutsetningen for dette
har vært at de blir overført til den subsidiære
straffen, ubetinget fengsel mv. ved brudd på denne avtalen
om å la seg behandle.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er positive til Regjeringens forslag om å videreutvikle
det internasjonale avtaleverket om soningsoverføringer. Disse
medlemmer viser i den forbindelse til at det er viktig at det
etableres et tett samarbeid med utlendingsmyndighetene, politi og
kriminalomsorgen.
Disse medlemmer mener derfor at Regjeringen ved
behandling av ny utlendingslov bør vurdere å innføre
samme praksis som i Sverige, der en får utvisningsvedtaket
sammen med dommen.
Disse medlemmer er i tillegg bekymret over at
ordninga med såkalt 7/12 soningstid fungerer dårlig.
Disse medlemmer mener arbeidet med å få flere
overføringer av utenlandske innsatte til soning i hjemlandet
må gis høyere prioritet fordi dette vil frigjøre
særlig lukkede plasser som det er behov for.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
i denne sammenheng til at stortingsrepresentant Elisabeth Aspaker
den 18. september 2006 stilte spørsmål
til justisministeren om dette forholdet.
Disse medlemmer har merket seg justisministerens
svar om at det var under etablering et prosjekt for å arbeide
videre med spørsmål knyttet til overføring
av domfelte med sikte på flere og mer effektive overføringsavtaler.
Justisministeren uttalte videre:
"Regjeringen er åpen for å inngå flere
bilaterale avtaler og særlig overfor stater hvor ratifikasjon
av allerede eksisterende konvensjoner ikke er hensiktsmessig.
Vi ønsker
også et mer forpliktende samarbeid med EU på dette
området. Vi følger nøye utviklingen med
hensyn til nye samarbeidsavtaler på dette feltet.
På denne
bakgrunn vil kriminalomsorgen intensivere arbeidet med soningsoverføring
innenfor gjeldende regelverk. Det er en målsetting at flere
utenlandske innsatte kan overføres til fortsatt soning
i hjemlandet og at dette kan skje på et tidlig tidspunkt i
soningen."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har med bakgrunn i dette forventninger
til at Regjeringen aktivt vil følge opp spørsmål
vedrørende overføring av straffedømte i
relevante internasjonale fora.
Komiteen er samd med Regjeringa i at
vi ikkje skal utvide adgangen til bruk av framskoten lauslating.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Høgre og Sosialistisk Venstreparti, mener dette
tiltaket bør fjernast når soningskøen
er borte.
Komiteen er også oppteken
av at det bør skje ei endring vedrørande bøtesoning. Komiteen er samd
i at lukka fengselsplassar ikkje bør nyttast i slike høve,
og ber og om at departementet kjem attende til Stortinget på eigna
måte med ei utgreiing vedrørande bøtesoning
der det subsidiert også kan vera samfunnsstraff og ikkje
berre fengselsstraff.
Komiteen vil peike på at mangel
på kapasitet forsterkar problemet med gjengangerkriminelle.
I tillegg til soningskøproblematikken vil komiteen understreke
at det er særs viktig å vidareutvikle kvaliteten
i straffegjennomføringa. Vi må ha ein kriminalomsorg
som til ei kvar tid kan ta seg av dei straffedømde. Innhaldet
i soninga har betydning for om innsette får attendefall
til kriminalitet eller ikkje. Komiteen er derfor
svært nøgd med at alle fengsla med tre unnatak
er på plass når det gjeld undervisning. Dei resterande
tre fengsla vil vera på plass i løpet av 2007.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er bekymret for at det nå har
kommet signaler om at arbeidet med individuelle planer ikke følges
like godt opp i alle fengsler.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å evaluere hvorvidt ordningen
med individuelle planer i soningen fungerer som forutsatt og fremlegge
den evalueringen med eventuelle forslag til nødvendige
tiltak for Stortinget senest høsten 2008."
Disse medlemmer mener det heller ikke er tilfredsstillende
at Ila fengsel ikke har fått tilført nødvendige
ressurser for å kunne gi alle forvaringsdømte tilbud
om programmer, noe som kan være avgjørende i forhold
til vellykket rehabilitering og endring av uønsket atferd,
og da særlig for gruppen forvaringsdømte. Disse
medlemmer er redd for at dersom det ikke bevilges nødvendige
ressurser i forhold til slik programvirksomhet, kan innsatte i ytterste
konsekvens bli løslatt uten at det er gjennomført
forsvarlig rehabilitering.
Disse medlemmer ser likevel positivt på at soningskøen
er på vei nedover, men setter spørsmålstegn
ved at det satses så lite på lukkede soningsplasser
sammenliknet med åpne soningsplasser. Disse medlemmer frykter
dette kan føre til et uheldig press på de lukkede
soningsplassene med det resultat at innsatte overføres
for tidlig til åpne plasser som har andre rutiner for permisjoner,
kontroll og dårligere forutsetninger for å forebygge
rømninger. Disse medlemmer viser til at
Regjeringen i denne sammenhengen har et ansvar for å ta
tilstrekkelig hensyn til samfunnets øvrige sikkerhet.
Komiteens medlemmer fra Høyre er opptatt
av at det skal være tilstrekkelig kvalitet i soningen for å bygge
en best mulig plattform for et kriminalitetsfritt liv etter soning. Disse
medlemmer viser videre til sine merknader til St.prp. nr.
1 (2006-2007) og til budsjettbehandlingen høsten 2006,
der Høyre foreslo betydelig økte bevilgninger til
undervisning i fengslene, uten at dette fikk støtte fra
regjeringspartiene.
Disse medlemmer viser videre til at alle innsatte
har krav på en individuell soningsplan for å bidra
til bedre rehabilitering og mer systematisk oppfølging
under soning.
Disse medlemmer er opptatt av at kriminalomsorgen
lærer av de positive erfaringene etter et forsøk
med mentorordning som sikrer den domfelte et fast holdepunkt og
støtte i hverdagen under og i den avgjørende fasen
etter løslatelse fra soning. Disse medlemmer vil
understreke at økt bruk av samfunnsstraff krever økt
innsats fra kriminalomsorgen i form av tettere oppfølging
av den enkelte domfelte. Særlig når det gjelder
de yngste lovbryterne er det viktig å ha en variert meny
av tiltak som åpner for fleksible og best mulig tilpassede
soningsforhold. Disse medlemmer viser også til
at man i Danmark har innført ordninger der domfelte i passende alder
og når det er forsvarlig kan sone deler av straffen som
beboer i et frivillig studentkollektiv. Rekrutteringen til kollektivene
skjer på frivillig basis og ved hjelp av økonomiske
incentiver som redusert husleie mv. mot at disse studentene forplikter
seg til å bidra aktivt til rehabiliteringen av og til at
den domfelte kan bygge et nytt og sunnere nettverk for den som skal
tilbake til samfunnet.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn
slikt forslag:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere etablering av et prøveprosjekt
med frivillig studentkollektiv (jf. Danmark) som legger til rette
for at bokollektivet blir arena for rehabilitering av lovbrytere
i passende alder og som følger et utdanningstilbud på dagtid."
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det alt er nedsett
eit utval som ser på problemstillinga med psykisk sjuke
som gjer kriminelle handlingar, og vil avvente utvalet si utgreiing.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er videre bekymret for at psykiatriske
sykehus som har overtatt omsorgen for psykisk syke som har begått
alvorlig kriminalitet, i for liten grad legger vekt på hensynet
til sikkerheten for samfunnet rundt når de legger sine
daglige rutiner, innvilger permisjoner mv. Selv om pasientens beste
skal ha hovedfokus under behandlingen, må det i all slik
behandling og i vurderingen av permisjoner mv. også legges
tilstrekkelig vekt på den handlingen som er begått
og risikoen for at det kan skje igjen ved å gi for tidlig
adgang til frigang uten ledsager.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
i denne sammenheng også til interpellasjon fremmet av representanten
Elisabeth Aspaker fra Høyre den 25. april 2006
om tiltak for å ha et tilbud og/eller tilstrekkelig
reaksjon overfor psykisk syke som begår mindre kriminalitet
og som er for syke til å sone i fengsel, men for friske
til å bli tvangsbehandlet i psykiatrien. Disse medlemmer vil
påpeke at det rett forut for behandlingen av interpellasjonen
ble nedsatt et utvalg som skulle se på problemstillingen
og konkludere i 2008.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ser det som hensiktsmessig at det samtidig
eller i forlengelsen av dette blir vurdert en modell der kriminalomsorgen,
i de tilfellene hvor det er blitt begått alvorlig kriminelle handlinger,
skal ha hovedansvaret for den ytre sikkerhet, innvilgelse av permisjoner
mv. mens psykiatrien i slike tilfeller blir en mer integrert del
av kriminalomsorgen med sin kunnskap og helhetlige behandlingsopplegg. Disse
medlemmer mener dette vil være rolleavklarende
fordi psykiatrien vil være fri i sin rolle som omsorgs-
og behandlingsgiver og den pedagogikken som ligger til grunn for
dette, uten samtidig å ha en straffeutførende
funksjon som normalt tilligger kriminalomsorgen.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere og om nødvendig
fremlegge forslag om en ordning for psykisk psyke som begår
alvorlig kriminalitet, der kriminalomsorgen har hovedansvaret for
den ytre sikkerheten, permisjonsordninger mv. og psykiatrien innenfor disse
rammene har hovedansvaret for behandling og omsorg."
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at ein alt er i
gang med evaluering av forvaringsordninga.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er blitt gjort kjent med at det kan sitte
5-10 forvaringsdømte i kø i andre lukkede fengsler,
og uten at den domfelte får den tiltenkte oppfølging
slik Ila er bestemt å skulle gi. Dette skaper en uholdbar
situasjon for så vel innsatte som ansatte som ikke har
den nødvendige kompetansen som kreves i forhold til forvaringsdømte.