6.1 Sammendrag

I en del tilfeller der en utlending ikke fyller vilkårene for opphold i Norge på annet grunnlag, for eksempel ikke er vernet mot retur etter beskyttelsesbestemmelsene, vil det likevel foreligge så spesielle og tungtveiende individuelle forhold eller for øvrig være tale om en så vanskelig humanitær retursituasjon at det bør være adgang til å innvilge opphold i Norge. Departementet foreslår derfor å videreføre dagens bestemmelse om adgangen til å gi oppholdstillatelse selv om vilkårene i loven ellers ikke er oppfylt, dersom det foreligger sterke menneskelige hensyn eller utlendingen har en særlig tilknytning til riket. Det vises til lovforslaget § 38.

De sakene som særlig skaper store utfordringer i praksis, er de sakene hvor det er nødvendig å foreta en samlet vurdering av flere forskjellige menneskelige hensyn. Fordi det ikke er mulig eller hensiktsmessig å løse slike saker gjennom en detaljert lov- eller forskriftsregulering, er det behov for en vid skjønnsbestemmelse også i en ny lov. Forslaget til lovbestemmelse er utformet slik at det gir veiledning med hensyn til hvilke hensyn og vurderinger som er særlig aktuelle. Departementet har foretatt en generell drøftelse av aktuelle sakstyper. Dette gjelder særlig saker vedrørende helsemessige forhold, saker som gjelder sosiale eller humanitære forhold ved retursituasjonen, eller saker vedrørende menneskehandel. Samlet sett har departementet på denne måten forsøkt å imøtekomme de aktørene som lenge har etterlyst tydeligere veiledning om rammene for skjønnsvurderingene på feltet.

Innvandringsregulerende hensyn er i mange saker et sentralt moment ved vurderingen av enkeltsaker. Departementet har derfor valgt å synliggjøre dette hensynet i lovteksten, jf. § 38 fjerde ledd.

Departementet har videre valgt å innta en uttrykkelig henvisning til barnets beste som et grunnleggende hensyn ved vurderingen, og har fastsatt at det gjelder en lavere terskel for å innvilge tillatelse til barn enn til voksne. Barn er generelt mer sårbare enn voksne og etter konkret vurdering kan det være grunn til å innvilge oppholdstillatelse selv om det ikke foreligger et beskyttelsesbehov eller humanitære forhold som ville gitt oppholdstillatelse for voksne.

Departementet har drøftet de problemstillingene som oppstår i forhold til såkalt lengeværende, dvs. personer som enten ikke kan eller vil forlate riket på tross av at det foreligger et endelig avslag i utlendingssaken. Departementet mener at det må skilles klart mellom de som samarbeider om retur etter et endelig avslag, og de som ikke samarbeider. Departementet mener at det i forhold til den førstnevnte gruppen bør gis særskilte forskriftsregler om mulighet til oppholdstillatelse, mens det i forhold til den sistnevnte gruppen fastholdes et utgangspunkt om at tillatelse ikke skal gis. Forvaltningen vil imidlertid ikke være forhindret fra å gi tillatelser etter bestemmelsen i lovforslaget § 38 første ledd i konkrete tilfeller hvor det er spesielle hensyn som gjør seg gjeldende.

Det vises for øvrig til en forskriftsendring som trådte i kraft 1. juni 2007. Det ble da gitt en bestemmelse som innebærer at personer som har fått endelig avslag på søknad om asyl, på visse vilkår kan få oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 8 annet ledd, dersom retur ikke er gjennomført innen tre år etter saksopprettelse og det heller ikke er utsikter til retur.

I samarbeid med International Organization for Migration (IOM) kan norske myndigheter gjennomføre returer til stort sett alle de land det er aktuelt å returnere utlendinger til. Dette innebærer at antall personer som i realiteten ikke kan vende tilbake til hjemlandet er svært lavt.

6.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til at innvandringsregulerende hensyn i mange saker er et sentralt moment ved vurderingen av enkeltsaker. Komiteen merker seg at dette synliggjøres i lovteksten.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre etterlyser ytterligere konkretisering av hva som faller under begrepet "innvandringsregulerende hensyn".

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at departementet foreslår å videreføre dagens bestemmelse om adgangen til å gi oppholdstillatelse, selv om vilkårene i loven ellers ikke er oppfylt, dersom det foreligger sterke menneskelige hensyn eller utlendingen har en særlig tilknytning til riket. Flertallet støtter dette. Dette gjelder særlig saker vedrørende helsemessige forhold, sosiale eller humanitære forhold ved retursituasjonen eller saker vedrørende menneskehandel.

Flertallet fremhever at styrkingen av rettigheten til personer som er utsatt for menneskehandel er et viktig grep i den nye utlendingsloven. Det er presisert i lovforslaget at tidligere ofre for menneskehandel skal anerkjennes som en spesiell sosial gruppe, og at de kan få rett til status som flyktning.

Flertallet understreker videre at selv om det ikke foreligger en fare for forfølgelse som kan gi rett til flyktningstatus, kan det være aktuelt å innvilge oppholdstillatelse ut fra en vurdering av sterke menneskelige hensyn. Det er også etter flertallets mening viktig å videreføre dagens ordning med mulighet for en refleksjonsperiode for ofre for menneskehandel og mulighet for midlertidig oppholdstillatelse for personer som skal vitne mot bakmennene. Flertallet ber departementet vurdere om det er grunn til å nedfelle ordningen med refleksjonsperiode i den nye utlendingsforskriften.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg at Regjeringens handlingsplan mot menneskehandel (2006-2009) har et eget tiltak om å sikre trygg retur og reetablering i hjemlandet. Regjeringen har blant annet inngått en avtale med IOM om bistand til retur fra Norge og reintegrering i hjemlandet for ofre for menneskehandel.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at formålet med en såkalt refleksjonsperiode er å sikre at ofrene for menneskehandel får beskyttelse, hjelp og støtte til å komme ut av situasjonen. Disse medlemmer viser til at regjeringen Bondevik II i 2005 utarbeidet en handlingsplan mot menneskehandel der en refleksjonsperiode og midlertidig opphold var viktige tiltak. Disse medlemmer vil peke på at ofrene for menneskehandel også bør følges aktivt opp ved retur til hjemlandet. Mange vil sendes hjem til svært uoversiktlige forhold med stigmatisering og sosial utstøtelse.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre mener derfor at hjemsendelse bør planlegges og at ofrene aktivt bør følges opp av en norsk returattaché.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen sørge for at hjemsendelse av ofre for menneskehandel følges opp i hjemlandet av en norsk returattaché."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener dagens praksis i ordningen med opphold på humanitære grunner har undergravet asylordningens legitimitet i den norske befolkningen. Disse medlemmer viser blant annet til at ordningen har ført til at en del asylsøkere forsøker å trenere sakene sine så lenge som mulig, fordi de gjennom å opparbeide seg botid i Norge har en mulighet til å få opphold på bakgrunn av humanitære grunner. Disse medlemmer mener imidlertid fortsatt at det skal være adgang til å gi opphold på grunn av særlig sterke menneskelige hensyn i noen enkelttilfeller, men ønsker en praksis som er langt mer restriktiv enn dagens.

Disse medlemmer mener at opparbeidet tilknytning til riket i seg selv, ikke er tilstrekkelig grunn til å innvilge opphold.

Disse medlemmer ønsker å fjerne muligheten til opphold på bakgrunn av helsemessige forhold. Det norske helsevesenet skal selvsagt stille opp i akutte situasjoner, men det skal ikke være slik at uføre og syke personer skal ha sterke incentiver til å komme seg til Norge på uriktig grunnlag.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at FNs barnekonvensjon er inkorporert i norsk lov med forrang. Det følger av barnekonvensjonen at barns beste skal være et grunnleggende hensyn i alle saker som vedrører barnet.

Når det gjelder spørsmålet om hvordan hensynet til barnets beste skal vurderes, vil et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, bemerke at jo større betydning avgjørelsen har for barnets situasjon, desto mer skal det til for å legge vekt på innvandringsregulerende hensyn.

Et tredje flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, understreker at i visse sammenhenger vil hensynet til barnets beste være så tungtveiende at det ikke vil være adgang til å legge avgjørende vekt på innvandringsregulerende hensyn.

Dette flertallet vil understreke at det inntas en uttrykkelig henvisning til barnets beste som et grunnleggende hensyn ved vurderingen, samt at det fastsettes at det gjelder en lavere terskel for å innvilge tillatelse til barn enn til voksne. Barn er generelt mer sårbare enn voksne og etter konkret vurdering kan det være grunn til å innvilge oppholdstillatelse selv om det ikke foreligger et beskyttelsesbehov eller humanitære forhold som ville gitt oppholdstillatelse for voksne.

Dette flertallet vil understreke at det våren 2007 ble gjort endringer i utlendingsforskriften slik at barns tilknytning til riket skal tillegges særlig vekt.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre er bekymret for hvordan barnets beste veies opp mot innvandringsregulerende hensyn og viser til proposisjonen side 160 der det står om departementets forslag til § 38 tredje ledd:

"Forslaget til endring på dette punkt, innebærer ikke i seg selv at det legges opp til noen endring av gjeldende praksis, men sikrer at forvaltningen fokuserer på at det må tas særskilt hensyn til barns situasjon."

Disse medlemmer stiller seg spørrende til om det er ønskelig med en reell endring av praksis eller om endringen kun er foretatt av pedagogiske hensyn. Det vises videre til samme side samme spalte der departementet skriver:

"Etter at forvaltningen har tatt hensynet til barnets beste i betraktning i den enkelte sak, gir ikke barnekonvensjonen artikkel 3 noe absolutt direktiv for hvordan den enkelte sak skal avgjøres. Motstående hensyn, som for eksempel hensynet til en kontrollert og regulert innvandring, vil derfor i utgangspunktet kunne tillegges like stor eller endog større vekt."

Disse medlemmer er enig i at det kan tenkes situasjoner der barnets beste må vike for innvandringsregulerende hensyn. Disse medlemmer ønsker imidlertid en lovtekst som synliggjør at jo mer inngripende vedtaket er for barnet, jo sterkere må de innvandringsregulerende hensyn være for at barnets beste skal vike.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"§ 38 tredje ledd tredje og fjerde punktum skal lyde:

Jo viktigere avgjørelsen er for barnet, desto mer skal det til for å la innvandringsregulerende hensyn få forrang. Et avslag på bakgrunn av innvandringsregulerende hensyn må være forsvarlig i et barnerettslig perspektiv."

Når det gjelder lengeværende, støtter komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, at det må skilles klart mellom de som samarbeider om retur etter et endelig avslag, og de som ikke samarbeider.

Flertallet er enig i at det i forhold til den førstnevnte gruppen bør gis særskilte forskriftsregler om mulighet til oppholdstillatelse, mens det i forhold til den sistnevnte gruppen fastholdes et utgangspunkt om at tillatelse ikke skal gis.

Komiteen mener det må sørges for at de som får avslag enten raskt returnerer frivillig eller tvangsreturneres. Dagens praksis viser at tvangsretur i en del tilfeller tar lang tid eller vanskeliggjøres over år grunnet situasjon i returland eller praktiske forhold rundt retur.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, mener at det for utlendinger som samarbeider om retur, skal være en ordning med mulighet for formalisert oppholdstillatelse som også gir adgang til arbeidsmarkedet, så lenge oppholdet varer.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener at inntil tvangsretur kan iverksettes må myndighetene sørge for at det fortsatt foreligger en midlertidig status som gir mulighet til arbeid og evne til egen forsørgelse. Det må i tillegg foreligge en rett til basis helsetjeneste ut fra et perspektiv om menneskeverd og rett til hjelp ved sykdom og skade.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser for øvrig til en forskriftsendring som trådte i kraft 1. juni 2007. Det ble da gitt en bestemmelse som innebærer at personer som har fått endelig avslag på søknad om asyl, på visse vilkår kan få oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 8 annet ledd, dersom retur ikke er gjennomført innen tre år etter saksopprettelse og det heller ikke er utsikter til retur.

Ulovlige innvandrere

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at tusener av utlendinger oppholder seg ulovlig i Norge, uten at norske myndigheter vet hvem de er, hvor de er, eller hvor mange de er. Situasjonen er ekstra vanskelig for barn som bor ulovlig i landet, og som verken får skolegang eller kontakt med jevnaldrende.

Disse medlemmer påpeker at ulovlige innvandrere er i ferd med å bli et stort problem over hele Europa. Både Spania og Italia har gitt amnesti til hundretusener av ulovlige innvandrere. Dette er etter disse medlemmers mening den verst tenkelige løsningen, fordi man gjennom amnesti gir nye hundretusener forhåpninger om de også kan få opphold i et europeisk land bare de lurer seg inn og lever lenge nok i skjul. Et amnesti kan dessuten også gjøre at innvandrere fra hele Europa drar dit hvor det gis amnesti, for på den måten å skaffe seg rett til permanent opphold i Europa.

Disse medlemmer viser til at asylsøkere uten avklart identitet i dag har full og ubegrenset bevegelsesfrihet i Norge, og beboerne i asylmottak kan forlate mottaket når de selv måtte ønske det. Disse medlemmer påpeker at dette innebærer at asylinstituttet kan misbrukes av islamistiske terrorister fra land som Pakistan og Marokko til å begå terrorisme i Norge eller andre Schengen-land. Under halvparten av asylsøkerne som kommer til Norge har dokumenter som indikerer hvem de er, og bare 7 pst. har pass.

Disse medlemmer mener at den naive norske asylpolitikken der asylsøkere kan bevege seg fritt i det norske samfunnet er en belastning, ikke bare for det norske samfunnet, men også for asylsøkerne selv og deres barn. Barn av ulovlige innvandrere er blant de mest uskyldige ofrene for norsk innvandringspolitikk. Regjeringens politikk bidrar i praksis til å frata barn av illegale innvandrere muligheten til en god oppvekst.

Disse medlemmer ønsker å bekjempe ulovlig innvandring gjennom å gi politiet økte ressurser og utvidede fullmakter. Disse medlemmers forslag til ny utlendingslov gir dessuten potensielle ulovlige innvandrere langt færre incentiver til å komme til Norge.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre er glad for at det etter forskriftsendringen som trådte i kraft 1. juni 2007 er mulig å gi oppholdstillatelse for personer som ikke har utsikter til retur (utlendingsforskriften § 21 c). Disse medlemmer er imidlertid bekymret for om vilkårene for opphold etter denne forskriften er for strenge og at hjemmelen derfor ikke benyttes i praksis. Disse medlemmer ønsker å påpeke at gruppen av irregulære migranter er sammensatt: Noen er åpenbart ureturnerbare, andre har et reelt beskyttelsesbehov selv om de har fått avslag på søknaden, noen har ikke oppgitt alle fakta ved førstegangsbehandling og har ikke blitt trodd av utlendingsmyndighetene når de har kommet med de nye opplysningene og noen er barn som har stukket av fra asylmottak og som lever alene. Noen samarbeider om retur og noen samarbeider ikke. Og noen er i en gråsone; det er ikke alltid lett å skille de ulike gruppene klart fra hverandre. Disse medlemmer viser til at vi ikke vet nok om hvor mange som oppholder seg ulovlig i landet og hvorfor de er her ulovlig. Disse medlemmer har registrert at Statistisk sentralbyrå (SSB) og forskningsstiftelsen FAFO nå kartlegger omfanget av illegal innvandring og de illegale innvandrernes levekår. Prosjektet gjennomføres på oppdrag fra Utlendingsdirektoratet (UDI) og finansieres av Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID). Disse medlemmer mener dette er et viktig arbeid. Disse medlemmer mener det må være et mål at så få som mulig skal oppholde seg ulovlig i riket. Disse medlemmer har registrert at Regjeringen mener løsningen med irregulære migranter er at flere må sendes ut. Disse medlemmer er enig i at en del av løsningen er å tvangsreturnere flere som har fått avslag på sin søknad og er glad for at Arbeids- og inkluderingsdepartementet nå arbeider for å effektivisere arbeidet med retur av personer uten lovlig opphold. Disse medlemmer vil samtidig peke på at det er en rekke utlendinger som ikke kan sendes ut etter avslått asylsøknad, enten fordi Norge ikke har returavtale med hjemlandet, fordi hjemlandet nekter å ta imot vedkommende eller gi opphold eller fordi det praktisk ikke er mulig eller svært vanskelig å tvangsreturnere utlendingen. Disse medlemmer mener myndighetene må sørge for at de som ikke kan tvangsreturneres får et oppholdsgrunnlag, enten midlertidig eller varig - dersom det er grunnlag for det. Utlendinger som ikke har lovlig opphold, må etter disse medlemmers syn enten sendes ut av landet ved at utvisning effektueres eller de må gis et oppholdsgrunnlag.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til den finske utlendingsloven hvor det kan innvilges oppholdstillatelse til en utlending i situasjoner der vedkommende de facto ikke kan sendes ut av landet, enten dette skyldes individuelle forhold rundt personen eller praktiske returhindringer. Manglende trafikkforbindelse mellom Finland og hjemlandet, mangel på nødvendig reisedokument eller at hjemlandets myndigheter stiller seg avvisende til å ta tilbake utlendingen, er eksempler på situasjoner hvor utlendingen ikke kan sendes ut med tvang. Også situasjoner der utlendingen kunne ha returnert frivillig men motsetter seg dette, samtidig som tvangsmessig utsendelse ikke er mulig, omfattes. I praksis vil det nesten alltid være tale om personer som har fått avslag på søknad om asyl, men i prinsippet omfattes også andre. Tillatelsen er midlertidig, den gis inntil hindringen faller bort. Det presiseres i loven at tillatelsen ikke kan danne grunnlag for familiegjenforening. En slik midlertidig tillatelse kan gis i høyst 2 år. Etter dette skal det gis en permanent oppholdstillatelse dersom det fortsatt ikke er mulig å returnere personen. Dette medlem mener at denne ordningen må innføres også i den norske utlendingsloven.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen vurdere en løsning på linje med den finske utlendingslovens modell for ureturnerbare innvandrere med en uavklart situasjon."

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre mener at det i visse tilfeller også bør åpnes for et nytt asylintervju. Disse medlemmer er kjent med at en del asylsøkere ikke forteller hele historien når de kommer til Norge. Mange av disse tror kanskje de vil få opphold uansett og vil ikke utsette seg for den fornedringen det er å fortelle grusomme, skamfulle detaljer om for eksempel overgrep. Mange av disse forteller at utlendingsmyndighetene ikke tror på at de ikke oppga alle fakta i første runde. Disse medlemmer mener det i slike tilfeller bør åpnes for et nytt intervju med utlendingsmyndighetene.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om mulighet for å gi irregulære innvandrere adgang til et nytt intervju hos utlendingsmyndighetene."

Disse medlemmer viser videre til at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn under vurderingen av opphold på humanitært grunnlag. Disse medlemmer understreker at dette også må gjelde de barna som har oppholdt seg i riket uten gyldig oppholdstillatelse og som søker om omgjøring på humanitært grunnlag. Disse medlemmer viser til at en del asylsøkere ikke forteller hele historien når de kommer til Norge. Mange av disse tror kanskje de vil få opphold uansett, og vil ikke utsette seg for den fornedringen det er å fortelle grusomme, skamfulle detaljer om for eksempel overgrep. Andre har fått beskjed av andre de stoler på om å fortelle en uriktig historie.

Disse medlemmer mener det er viktig å gjennomgå praksis på dette området og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen sørge for at praksis for å gi opphold på humanitært grunnlag for ulovlige innvandrere gjennomgås og vurderes lempet når det gjelder barn som har bodd lenge i Norge."

Disse medlemmer mener det bør spesifiseres i lovteksten at utlendingens botid i riket kan være et relevant hensyn i vurderingen av opphold på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"§ 38 annet ledd skal lyde:

For å avgjøre om det foreligger sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket skal det foretas en totalvurdering av saken. Det kan blant annet legges vekt på

• a) om utlendingen er enslig mindreårig uten forsvarlig omsorg ved retur,

• b) om det foreligger tvingende helsemessige forhold som gjør at utlendingen har behov for opphold i riket,

• c) om det foreligger sosiale eller humanitære forhold ved retursituasjonen som gir grunnlag for å innvilge oppholdstillatelse,

• d) om utlendingen har vært offer for menneskehandel, eller

• e) utlendingens botid i riket."

Disse medlemmer vil videre vise til at lovforslagets § 108 tredje ledd forbyr å forsettlig hjelpe en utlending til ulovlig opphold i riket. Det å gi humanitær assistanse til utlendinger mens de oppholder seg ulovlig i Norge, er etter disse medlemmers syn ikke forbudt etter denne bestemmelsen. Disse medlemmer vil påpeke at det å yte humanitær hjelp til ulovlige innvandrere ikke kan ses på som ulovlig medvirkning etter lovforslagets § 108. Flere humanitære organisasjoner, herunder Røde Kors, har imidlertid påpekt at bestemmelsen åpner for usikkerhet om hvorvidt det å dekke irregulære migranters humanitære behov er i strid med norsk lov. Disse medlemmer er enig i at gjeldende § 47 femte ledd i dagens utlendingslov er uklar på om det å yte humanitær hjelp kan ses på som medvirkning til brudd på loven. Disse medlemmer viser til at det verken i forarbeidene til utlendingsloven eller i rettspraksis etter gjeldende lov er noe som tyder på at humanitær hjelp var ment å falle inn under denne bestemmelsen. Disse medlemmer vil understreke at lovforslagets § 108 tredje ledd bokstav a ikke må tolkes som en begrensning av humanitære organisasjoners handlingsrom i å yte humanitært arbeid, også til de som er ulovlig i landet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mener det må på plass en presisering av lovforslagets § 108 tredje ledd, som forbyr forsettlig hjelp til utlending som oppholder seg ulovlig i riket. Denne bestemmelsen kan ikke tolkes så snevert at den setter forbud mot det humanitære handlingsrom som organisasjoner som Røde Kors og Kirkens Bymisjon trenger for å kunne yte assistanse til personer uten lovlig opphold med sosiale og helsemessige behov.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, mener at det må klargjøres hvor grensen skal gå mellom lovlig humanitær bistand til utlendinger med ulovlig opphold, og hva som kan rammes som straffbar medvirkning. Dette flertallet ber Regjeringen om å komme tilbake med et forslag om dette.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre vil påpeke at irregulære innvandrere er blant de svakeste gruppene i samfunnet. Manglende rett til helsehjelp utover akutthjelp kan føre til alvorlige konsekvenser for den enkeltes helse. Samtidig kan denne situasjonen skape stort press på ansatte i helsevesenet og frivillige organisasjoner som møter denne utfordringen i praksis.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen sørge for at de som oppholder seg i landet uten legal status, kan få rett til helsehjelp utover akutthjelp når manglende helsehjelp kan få alvorlige helsemessige konsekvenser."