Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunn
Karin Gjul, Britt Hildeng, Espen Johnsen og Tove Karoline Knutsen,
fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra
Høyre, Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti, May Hansen,
fra Kristelig Folkeparti, lederen May-Helen Molvær Grimstad, fra Senterpartiet,
Trond Lode, og fra Venstre, Trine Skei Grande, mener det
er viktig å sikre homofile og lesbiske rettigheter for å bidra til at
de kan leve åpent og slipper å møte diskriminering og negative holdninger.
Komiteen vil peke på at partnerskapsloven har gitt
homofile en rett til å få formalisert sitt forhold, samtidig som
den har bidratt til å skape positive holdninger til homofiles rett
til å leve ut sin legning.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til regjeringserklæringen hvor det står at Regjeringen vil:
"gå inn for endringer i ekteskapsloven som åpner for ekteskap
mellom to av samme kjønn, med samme rettigheter som ekteskap mellom
to av motsatt kjønn. Senterpartiets representanter i Regjering og
Storting stilles fritt i dette spørsmålet."
Dette betyr at Senterpartiets representanter står fritt til å
stemme etter egen overbevisning i dette spørsmålet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at så
lenge det opereres med to lover og to navn på heterofilt og homofilt
samliv, vil det være rom for diskriminering.
Flertallet vil vise til at mange unge homofile i
dag opplever at det er vanskelig å erkjenne sin seksuelle legning.
Ved at staten gjennom lovgivning anerkjenner at homofilt og heterofilt
samliv er like verdifullt og basert på de samme verdiene, tror flertallet dette
vil redusere stigmatiseringen og derigjennom gjøre prosessen med
å erkjenne sin legning enklere. Flertallet mener
det ikke foreligger noen grunn til å diskvalifisere homofilt samliv.
Når en ønsker åpenhet og like rettigheter, er det rimelig at alle favnes
av samme lov. Ekteskapet har etablert seg som den institusjon som
gir best rammer for kjærlighet og fellesskap. En felles lov vil
gi flere muligheten til å benytte seg av ekteskapsinstituttet. Flertallet mener
en felles lovgivning vil bidra til å styrke ekteskapets stilling
heller enn at den vil bli svekket.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil peke på
at ekteskapet først og fremst er en juridisk avtale hvor man forplikter
seg til omsorg for hverandre og eventuelle barn, men for mange har
det også et religiøst aspekt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil peke på at mange
ser på ekteskapet som en hellig institusjon mellom mann og kvinne.
Selv om ekteskapet er en juridisk avtale, vil disse medlemmer forsvare
borgernes rett til å tro og hevde at ekteskapet først og fremst
er en hellig overenskomst.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre mener
statens rolle i ekteskapsinngåelsen er å tilby en juridisk avtale
og at staten må tilby alle par like rammer på det området.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, har merket seg at
både tilhengere og motstandere av en felles ekteskapslov begrunner
sitt syn med hva som er best for barnet. Flertallet mener
at å utvide ekteskapet til også å omfatte likekjønnede par, vil
i tillegg til å gi barna rettigheter, også bidra til at det blir
lettere for barna å oppfatte forholdene som mer like enn dersom
partnerskapsloven videreføres. En likebehandling vil være den beste
løsningen for barna, også ut fra deres omdømme i forhold til andre
barn og voksne, og vil bidra til å normalisere det å ha en homofil
orientering.
Flertallet vil understreke at det ikke er en menneskerett
å bli foreldre, men at barn har krav på foreldre. Heller ikke dagens
lovverk gir heterofile noen rett til å få barn. Hensikten med å
endre lovverket er å gi homofile rett til å bli vurdert som foreldre ved
adopsjon og lesbiske mulighet til å bli vurdert for assistert befruktning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at ekteskapet mellom mann
og kvinne har dype kulturelle røtter i alle samfunn over hele verden –
uavhengig av religion og livssyn. Regjeringens forslag til endringer
i ekteskapsloven, barneloven, adopsjonsloven og bioteknologiloven
vil være en omfattende samlivsreform som bryter med disse historiske røttene. Disse
medlemmer kan ikke støtte en så grunnleggende omdefinering
av ekteskapet som sosial og juridisk enhet i samfunnet.
Disse medlemmer mener familien er samfunnets grunnleggende
enhet og den viktigste arenaen for tilhørighet, nærhet og fellesskap.
Forpliktende samliv, stabile familierelasjoner og tid til fellesskap gir
den beste rammen for barnas oppvekst. For de fleste barn vil det
optimale være å vokse opp sammen med begge sine biologiske foreldre.
Familie- og samlivsmønsteret er imidlertid under endring, og mange barn
opplever en god oppvekst i utradisjonelle familier. Disse
medlemmer vil understreke at alle barns rettigheter skal
ivaretas fullt ut, uavhengig av hvilken familieform de vokser opp
i.
Disse medlemmer har merket seg at formålet med
lovforslaget blant annet er å sikre homofile og lesbiskes likeverd,
støtte homofile og lesbiske i å leve åpent og aktivt motarbeide
diskriminering på bakgrunn av seksuell legning. Dette er målsettinger disse
medlemmer stiller seg bak. Homofile og lesbiske har i mange
år blitt møtt med fordommer, manglende respekt og diskriminerende
adferd. Det er uakseptabelt.
Disse medlemmer mener at samfunnet skal sikre
alle mennesker i Norge trygge rammer for sine samliv – enten de
lever sammen som heterofile eller homofile. Samfunnet har et ansvar
for å sikre barns rettigheter uavhengig av foreldrenes samlivsform.
Disse medlemmer vil fremholde at debatten om felles
ekteskapslov ikke er en debatt for eller mot homofile og lesbiskes
rett til å leve sitt liv åpent i forpliktende samliv i et samfunn
som viser respekt. Disse medlemmer viser til at Kristelig
Folkeparti og et flertall i Fremskrittspartiets stortingsgruppe
gikk imot partnerskapsloven da den ble vedtatt, og ville heller
sikre juridiske rettigheter for homofile og lesbiske par gjennom
lov om husstandsfellesskap. Mange har imidlertid innrettet sine
liv etter partnerskapsloven, og disse medlemmer mener
partnerskapsloven må videreføres for å sikre homofile og lesbiske
forpliktende juridiske rammer rundt sine samliv.
Disse medlemmer mener at de som velger å leve
i homofile parforhold ,skal ha gode og trygge juridiske ordninger
for sine samliv. Staten har lagt til rette for dette gjennom partnerskapsloven. Disse medlemmer mener
at om partnerskapsloven ikke fungerer godt nok, bør den gjennomgås
med tanke på eventuelle endringer, særlig med tanke på å sikre barn
av homofile foreldre juridiske rettigheter.
Disse medlemmer anser det ikke som diskriminering
å behandle heterofile og homofile par ulikt på grunn av den biologiske
betingede evnen heteroseksuelle par har til å unnfange barn. Disse medlemmer mener
relasjonen mellom barnet og familien er den grunnleggende rammen
for ethvert barn som fødes til verden. Å sette et barn til verden
er et livslangt ansvar. Disse medlemmer understreker
at alle barn har rett til å kjenne sitt biologiske opphav.
Disse medlemmer viser til at det i høringen om
ekteskapsloven ble uttrykt stor bekymring for trosfrihetens framtidige
kår. Ekteskapet som et forhold mellom mann og kvinne er grunnleggende
i både kristendommen og andre religioner. Mange kirker og trossamfunn
opplever et press fra Regjeringen om å endre syn. De er også usikre
på hvilke konsekvenser det vil få å forfekte at ekteskapet er et
forhold mellom mann og kvinne. Disse medlemmer viser
videre til at flertallet av biskopene understreker alvoret i sin
høringsuttalelse der de sier at
"dersom ekteskapslovgivningen endres, slik at likekjønnede
par kan inngå ekteskap, må Den norske kirke ta opp til ny vurdering
om den skal beholde sin vigselsrett. Det vil være en forutsetning
for at den norske kirkes prester fortsatt skal være vigslere, at kirken
får legge sin egen forståelse av ekteskapet til grunn."
Disse medlemmer viser til at det i lovforslaget
fra Regjeringen står at tros- og livssynssamfunn selv skal kunne
bestemme om de vil vie homofile og lesbiske. Samtidig står det videre
at Regjeringen håper på en holdningsendring, og at tegnene til endring i
kirken må påvirkes mest mulig positivt.
Disse medlemmer viser til at forslaget til ny ekteskapslov
forandrer ekteskapet i sin grunnstruktur. Argumentasjonen er at
det er nødvendig, fordi dagens skille mellom ekteskap og partnerskap
er diskriminerende. Disse medlemmer vil påpeke at dersom
det er diskriminerende å ha en ekteskapslov for det forpliktende
forholdet mellom mann og kvinne, hvor lenge vil det under en ny
rettstilstand være legitimt å hevde dette tradisjonelle synet uten
at samfunnet må slå ned på det som diskriminering? Disse medlemmer viser
til at Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH) mener
at et trossamfunn ikke kan nekte å vie likekjønnede par dersom det
mottar statsstøtte. Disse medlemmer mener dette er
bekymringsfullt og vil svekke trosfriheten dersom det blir gjennomført.
Disse medlemmer legger til grunn at selv om lærere
i den offentlige skolen må undervise i gjeldende lov, skal de ikke
tvinges til å kvalifisere dette mot sin egen overbevisning. Likeså
at helsepersonell som ikke ønsker å delta i forbindelse med kunstig
befruktning av lesbiske, må ha fullt fritak for dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge for at det legges til rette
for en fritaksordning for ansatte i helsevesenet etc. som av overbevisningsgrunner
ikke kan utføre sitt arbeid med hensyn til den nye ekteskapslovens
definisjon og med hensyn til nye regler for foreldreskap, adopsjon
og kunstig befruktning."
Komiteen vil vise til Ot.prp. nr. 37
(2006-2007) Om lov om endringer i friskoleloven pkt. 8.2.2.3 som
sier:
"Læreplanane for skolen må ikkje komme i konflikt med
formålsparagrafen i lova, jf. § 1-1. Private skolar som er etablerte
og blir drivne på religiøst grunnlag, har høve til å gjennomføre
opplæringa i samsvar med sitt syn og si overtyding, så lenge det blir
informert om andre syn og norsk lovgiving på området."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ser at det kan være
en utfordring for enkelte lærere å skulle undervise i at ekteskapet
ikke utelukkende er mellom en mann og en kvinne. En felles ekteskapslov
vil åpenbart være uforenlig med enkeltes tros- og livssyn. Disse medlemmer mener
det er viktig å skille mellom hva som er en lærers trosoppfatning
og hva vedkommende er pliktig til å undervise i som gjeldende rett. Disse
medlemmer mener at en lærer skal ha rett til å formidle
at dagens ekteskapslov bryter med egen trosoppfatning, dersom det
samtidig understrekes at dagens lovverk åpner for at to av samme
kjønn kan gifte seg. Disse medlemmer presiserer at
lærere må undervise i henhold til læreplanene. Disse medlemmer understreker
videre at formidling av trosoppfatninger aldri må skje på en måte
som gjør at barn som oppdager at de er homofile, føler seg krenket
eller mindreverdig. Det viktigste for disse medlemmer er
at det undervises i lov og rett på en korrekt måte, men at det er
lov å gi uttrykk for personlig tro.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti har merket seg at det har vært et
stort engasjement i befolkningen i denne saken. Disse medlemmer har
registrert at det har vært et svært høyt antall protester mot forslaget. Disse
medlemmer mener dette tyder på at lovendringen ikke kommer
som noe folkekrav – heller det motsatte.
Disse medlemmer har merket seg brevet fra Norges
Kristne Råd til komiteen hvor de skriver følgende:
"Det er derfor i noen grad en bekymring at spørsmålet
om obligatorisk borgerlig vigsel kun er summarisk behandlet i høringsnotatet
fra departementet, og så langt vi har sett, ikke nevnt i Odelstingsproposisjonen.
Det synes uheldig om Stortinget vedtar denne loven uten at man har
gjort en vurdering av lovendringens mulige betydning for vigselsretten
i trossamfunnene. Herunder også en vurdering av om obligatorisk
borgelig vigsel behøver å innebære mer enn det staten allerede gjør
i dag, nemlig en prøving av vilkårene for ekteskap. Det er lang
tradisjon for at trossamfunnene har vigselsretten, men det er basert på
en enighet mellom lovgiver og trossamfunn om forståelse av hva ekteskapet
er. Når en slik enighet eventuelt ikke lenger er tilstede vil vi
mene at det påligger lovgiver å utrede de mulige sivilrettslige
konsekvenser. Dette bør eventuelt skje for man gjør lovendringen."
Disse medlemmer mener at Regjeringen burde ha
utredet dette før en eventuelt endret ekteskapsloven. Disse
medlemmer ber Regjeringen om å utrede obligatorisk borgerlig
vigsel og komme tilbake til Stortinget med dette.
Komiteens medlem fra Høyre har merket
seg brevet fra Norges Kristne Råd, samt flere innspill under høringene
som aktualiserer en utredning av obligatorsik borgerlig vigsel. Dette
medlem mener dette bør utredes.
Komiteens medlem fra Venstre mener den
beste løsningen ville være å innføre obligatorisk borgerlig vielse
i forbindelse med vedtakelse av ny ekteskapslov. For dette
medlem er det prinsipielt viktig å skille det juridiske
fra det seremonielle ved inngåelse av ekteskap. Dette medlem ser
imidlertid at det vil være vanskelig å innføre en ny modell for
ekteskap uten en grundig utredning som vurderer konsekvensene av
obligatorisk borgerlig vigsel. Dette medlem er skuffet
over at det ikke har vært mulig å få utredet konsekvensene før ny
ekteskapslov skal vedtas.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede obligatorisk borgerlig vigsel
og komme tilbake til Stortinget med dette."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, ønsker et samfunn
som likebehandler homofile og heterofile. Det er en selvfølge for flertallet at
staten likebehandler mennesker uavhengig av seksuell legning. For flertallet er
det en verdi i seg selv at mennesker er ulike og tar ulike valg. Flertallet ser arbeidet
for en ny ekteskapslov i sammenheng med den enkeltes mulighet til
å ta makten i eget liv – for begge kjønn, på tvers av livssyn og
legning. Respekten for ulikhet innebærer en toleranse for at det
gode liv ikke er likt for alle, og toleranse betyr respekt. Flertallet mener
videre at en liberal stat må bygge institusjoner som sikrer frihet
og muligheter for alle. For flertallet er det viktig
at staten er nøytral overfor livssyn og har et spesielt ansvar for
å verne om mindretallets rettigheter.
Flertallet ønsker på denne bakgrunn en juridisk
likestilling av ekteskap mellom par av samme kjønn og par av ulike
kjønn. Flertallet respekterer at ekteskapet for mange
er et samliv mellom mann og kvinne som er innstiftet av Gud. Men flertallet forholder
seg til at ekteskapet ikke bare er en religiøs institusjon, men
også en juridisk. Flertallet viser til at det å være
gift, utløser en rekke juridiske rettigheter og plikter. Omtrent
halvparten av de som giftet seg i 2006, valgte å vie seg borgerlig.
For flertallet er det naturlig å tolke dette som
at disse menneskene først og fremst ser på ekteskapet som en forpliktelse
mellom to mennesker som elsker hverandre og ikke som en religiøs
institusjon. Flertallet mener at også homofile må
få mulighet til å innstifte et slikt ekteskap med de rettigheter
og plikter det medfører.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg
de innvendinger som har kommet om at man har for lite kunnskap og
forskning om konsekvensene ved lovendringen. De samme bekymringene
ble fremholdt da partnerskapsloven trådte i kraft for snart 15 år
siden. Det ble da også fremholdt at partnerskapsloven ville svekke
ekteskapets posisjon, og at loven ville gi et galt signal om at
ekteskapet ikke lenger skal ha en særstilling som fundament i vårt
samfunn. Erfaringene med partnerskapsloven har vært svært gode,
og det foreligger overhodet ingen dokumentasjon på at loven har
virket normoppløsende. Tvert imot har loven virket så godt at motstanderne av
felles ekteskapslov i liten grad i dag angriper partnerskapsloven.
Flertallet mener på dette grunnlag at det foreligger
tilstrekkelig erfaringer og kunnskap for å kunne foreta denne lovendringen.
Flertallet vil understreke at spørsmålet om for eller
imot felles ekteskapslov handler om verdisyn, og har forståelse
for at felles ekteskapslov vil være uforenlig med enkeltes tros-
og livssyn. Men for flertallet er det avgjørende
at lesbiske og homofile par sivilrettslig behandles likt med heterofile
par, og flertallet mener det er til barnas beste
at de vokser opp i trygge og stabile rammer som ekteskapet, uavhengig
av foreldrenes seksuelle orientering.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har også merket
seg at enkelte av høringsinstansene mener at saken er for dårlig
utredet fra departementets side. Dette flertallet vil
understreke at det alltid vil være ulike oppfatninger av hvor omfattende
en sak skal utredes, og vil samtidig påpeke at det ikke er slik
at alle lovendringer krever omfattende utredninger. Lovforslaget
har vært på tre måneders høring, noe som er i tråd med utredningsinstruksen.
Høringsinstansene ble i høringsbrevet bedt om å vurdere eventuelle
underliggende instansers behov for å uttale seg. Denne høringslisten
inneholdt 600 høringsinstanser. Høringsnotatet ble også sendt direkte
til de kirkelige organisasjoner og frikirkelige trossamfunn, samtidig
som høringsnotatet tidligere var sendt til Norges Kristne Råd som
er fellesorganisasjonen til Den norske kirke og de frikirkelige
trossamfunn.
Dette flertallet vil peke på at enkelte spørsmål
er utredet nærmere av eksterne eksperter knyttet til universitetene.
Det gjelder en filosofisk tilnærming til hva ekteskapet er, gjennomgang
av de teologiske/kirkelige vurderinger av forståelsen av ekteskap
og samliv, de barnerettslige konsekvensene av en felles ekteskapslov,
internasjonale konsekvenser av loven og en litteraturgjennomgang
av forskning om barn som vokser opp i familier med to foreldre av samme
kjønn.
Dette flertallet mener saken er tilstrekkelig utredet
til at Stortinget kan fatte sin beslutning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener det er oppsiktsvekkende at
Regjeringen vil innføre en helt ny rettstilstand på samlivsområdet uten
at det er foretatt en grundig konsekvensanalyse, slik utredningsinstruksen
og mange høringsinstanser krever. Utredninger fra andre land har
reist spørsmål ved premissene for en kjønnsnøytral ekteskapslov. Sveriges
utredning konkluderte med at det ikke kan anses diskriminerende
med en lov basert på en klassisk definisjon av ekteskapet. En fransk
parlamentarikerrapport fra januar 2006 avviste en kjønnsnøytral ekteskapslov
grunnet hensynet til barnets rettigheter.
Disse medlemmer viser til at utredningsinstruksen
ble vedtatt i februar 2000 for å sikre at større reformer, lovendringer
og tiltak skulle underbygges med grundige utredninger i forkant.
Beslutninger av vesentlig betydning for samfunnet må forberedes skikkelig
og utredes for å unngå uheldige følger av vedtaket. Utredningsinstruksen
har som formål å sikre dette. Instruksen slår fast at hver sak
skal inneholde en konsekvensutredning som skal bestå av analyse og
vurdering av antatt vesentlige konsekvenser av den beslutning som
foreslås truffet. Disse medlemmer viser til at når
prosjekter av betydning for miljø og samfunn skal realiseres, pålegges
utbyggerne å gjennomføre en slik konsekvensutredning. Det hersker
ingen uenighet om at dette er nødvendig for å unngå utilsiktede
konsekvenser av naturinngrep. Disse medlemmer viser
til at proposisjonen inneholder forslag til endringer av stor etisk,
historisk og sosiokulturell betydning.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
"Ot.prp. nr. 33 (2007–2008) – om lov om endringer i ekteskapsloven,
barneloven, adopsjonsloven, bioteknologiloven mv. – sendes tilbake
til Regjeringen for ytterligere utredning og fremmes eventuelt som
ny sak i form av en stortingsmelding."
Disse medlemmer viser til at en rekke av høringsinstansene
har pekt på problemet med manglende utredninger. En av disse er
uttalelsen fra Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo,
som på flere punkter nettopp etterlyser grundigere utredninger,
til tross for at fakultetet støtter hovedkonklusjonen. Det teologiske
fakultet uttaler blant annet følgende:
"Som en hovedinnvending mot premissene i høringsnotatet
vil fakultetet påpeke at problemkomplekset samliv, seksualitet og
familieliv ikke er drøftet godt nok og er basert på en forenklet
logikk, som svekker anliggendet. Å bruke likestilling ensidig som utslagsgivende
argument er for enkelt. "
På spørsmål fra komiteen om hvorvidt lovforslaget er tilstrekkelig
utredet, skriver departementet i sitt svar av 17. april 2008 at:
"selv om ytterligere utredning i prinsippet kunne vært
mulig, har Barne- og likestillingsdepartementet lagt til grunn av
saken er tilstrekkelig utredet. Forslaget til felles ekteskapslov
berører verdispørsmål og er motivert bl.a. av hensynet til likebehandling/likestilling
– i tråd med regjeringens politikk for øvrig."
Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre viser
til at flere høringsinstanser har reagert på manglede utredninger
i forkant av lovforslaget. Disse medlemmer er enig
i at det hadde vært fornuftig med en grundigere utredning før forslag
til ny ekteskapslov ble fremmet for Stortinget. Disse medlemmer peker
på at ny ekteskapslov er en omfattende endring som vil få konsekvenser
i samfunnet. Disse medlemmer mener det har vært uheldig
for lovforslaget at det ikke ble satt ned en større kommisjon for
å vurdere en endring av ekteskapsloven. Disse medlemmer mener
en grundigere prosess på forhånd ville kunne ført til at loven ble
vedtatt med et bredere flertall i Stortinget.
Komiteens medlem fra Venstre er også skuffet
over at Regjeringen ikke har utredet obligatorisk borgelig vigsel
som en mulig modell. Dette medlem mener en slik utredning
ville styrket muligheten for å få vedtatt en obligatorisk borgerlig
vigsel i forbindelse med ny ekteskapslov – noe komiteens åpne høring
viste.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er enig
i at ekteskapsloven utformes slik at det gjøres helt klart i loven
at den gjelder to personer av motsatt eller samme kjønn, og at det
ikke skal stilles krav om seksuell orientering slik det gjøres i
partnerskapsloven.
Flertallet vil vise til at på lik linje med mange ulikekjønnede
par, er det mange likekjønnede som ønsker å inngå ekteskap i kirken.
Flertallet har merket seg at lovforslaget gir
en rett, men ikke plikt for Den norske kirke og andre trossamfunn
til å vie homofile par. Samtidig legges det opp til en individuell
reservasjonsrett. Flertallet støtter dette og er
enig i at det må bli Kirkemøtets avgjørelse om en vil endre liturgiene,
slik at prester også kan vie likekjønnede.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til notat til Stortingets
familie- og kulturkomité fra Den norske kirke v/Bispemøtet og Kirkerådet
datert 21. april 2008. I notatet påpeker Den norske kirke at vigselsmyndighet
er en forvaltningsmyndighet lagt til prestene av lovgiverne. Disse
medlemmer viser til at når prester opptrer som vigslere,
forholder de seg derfor til to sett av regler. For det første som forvaltere
av vigselsmyndighet etter ekteskapsloven, hvor det er ekteskapslovens
formkrav etter § 11 første ledd som vil være avgjørende for hva
som er gyldig ekteskapsinngåelse. For det andre skal prestenes tjeneste
skje etter liturgi forordnet av Kirkens liturgimyndighet, som er
Kirkemøtet.
Disse medlemmer viser til at Kirken påpeker at
det i lovforslaget "åpnes for en vigselsrett slik at det blir opp
til Kirkemøtet å endre liturgien for vigsel". Dette tolker kirken
slik at det er Regjeringens ønske at Kirkemøtet som liturgimyndighet
i Kirken gjennom liturgivedtak skal avgjøre hvorvidt prester skal
kunne operere som vigslere ved likekjønnede ekteskap. Disse
medlemmer deler Kirkens forståelse.
Disse medlemmer viser til at det vil kunne være
tvil om hvorvidt vigsel ved prest vil være gyldig ekteskapsinngåelse
sivilrettslig sett, dersom presten har "justert" eller "tilpasset"
den forordnede liturgi slik at den kan passe til et likekjønnet
par. Saken dreier seg altså om hva som vil være situasjonen dersom en
prest setter seg ut over den liturgiforordning vedkommende er forpliktet
på, men samtidig oppfyller ekteskapslovens formkrav til ekteskapsinngåelse. Disse
medlemmer viser til at Kirken mener en slik "tilpasning"
av liturgien vil være uhjemlet, og også vil endre liturgiens karakter
på en vesentlig måte, slik at det i realiteten er snakk om en ny
liturgi.
Disse medlemmer er enig i at dette vil kunne skape
en situasjon som ingen er tjent med. Vigslere og ikke minst de aktuelle
parene må være sikre på at den handling de akter å gjennomføre,
vil være gyldig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at Kirken fullt og
helt bestemmer over egen liturgi knyttet til kirkelige handlinger."
Komiteens medlem fra Venstre ønsker at
en felles juridisk ekteskapsinngåelse skal erstatte både dagens
vigsel og gjeldende partnerskapslov. En slik obligatorisk borgerlig
vielse vil innebære at staten legger de juridiske rammene, mens
Den norske kirke eller andre trossamfunn foretar velsignelse og/eller
avholder egne ekteskapsseremonier for dem som ønsker det. For dette
medlem er det prinsipielt viktig å skille det juridiske
og seremonielle ved inngåelse av ekteskap. Dette medlem ønsker ikke
å tvinge Den norske kirke eller andre trossamfunn til å vie to mennesker
av samme kjønn. Dette medlem vil med andre ord ikke
frata Den norske kirke og andre trossamfunn den frihet de har i
dag til å ikke vie homofile. Det bør etter dette medlems syn
være opp til det enkelte tros- og livssynssamfunn å avholde egne
ekteskapsseremonier. Dette medlem viser til at familie-
og kulturkomiteen den 21. april 2008 arrangerte høring om forslaget
til endringer i ekteskapsloven og andre berørte lover. Dette medlem vil
peke på at flere av høringsinstansene stilte seg positive til Venstres
løsning om en felles juridisk ekteskapsinngåelse som erstatning
for dagens vigsel og gjeldende partnerskapslov. Dette medlem er
skuffet over at spørsmålet om obligatorisk borgerlig vigsel kun
kort er behandlet i Ot. prp. nr. 33 (2007–2008) og at det ikke har
vært mulig å få utredet konsekvensene av å innføre obligatorisk
borgerlig vigsel på en grundig måte før ny ekteskapslov skal vedtas.
På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende
forslag:
"I lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap (ekteskapsloven) gjøres
følgende endringer:
§ 12 skal lyde:
§ 12 Vigslere
Vigslere er:
a) notarius publicus – også utenfor det
vanlige embetsdistriktet
b) norsk utenrikstjenestemann, jf lov om utenrikstjenesten
§ 17.
c) særskilt vigsler oppnevnt av departementet i tilfeller
der det er behov for det på grunn av lange avstander eller av andre
grunner. Oppnevningen gjelder for fire år av gangen.
Departementet kan ved forskrift gi utfyllende regler om tildeling
og tilbaketrekking av vigselsrett.
§ 13 oppheves."
Komiteen har merket seg at av andre
land som tillater ekteskap mellom personer av samme kjønn, er det
kun Canada som ikke har tilknytningskrav. Formålet med et tilknytningskrav
er å hindre at personer uten tilknytning til Norge inngår ekteskap
her som ikke vil få anerkjennelse i deres hjemland.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener likevel i
tråd med departementets anbefaling at det ikke skal innføres tilknytningskriterier.
Det er viktig at det legges til grunn like regler for likekjønnede
og ulikekjønnede i en felles ekteskapslov. Dersom en innfører tilknytningskriterier
for alle, vil det innebære en innskrenkning i forhold til gjeldende regler
for ulikekjønnede par.
Flertallet er innforstått med at det kan komme tilfeller
hvor ekteskap inngås i Norge som ikke har rettsvirkning for partene
i andre land, i så tilfelle er det viktig at det gis god informasjon
om internasjonale konsekvenser for borgere uten tilknytning til
Norge.
Flertallet mener at i en god del av slike tilfeller
er det òg grunn til å tro at disse parene gjør det vel vitende om
at ekteskapet deres ikke har gyldighet i hjemlandet.
Komiteen har merket seg at en felles
ekteskapslov for like- og ulikekjønnede par i særlige tilfeller
kan føre til at enkelte land vil revurdere om vigsel av norske par
fortsatt skal tillates på norsk utenriksstasjon. Konsekvensen av
dette kan bli en gjensidig oppsigelse.
Komiteen har imidlertid merket seg at departementet
ikke har fått noen signaler om at felles ekteskapslov vil få konsekvenser
for norske heterofiles adgang til å gifte seg ved norske utenriksstasjoner.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, er enig i at det
er en naturlig konsekvens av innføring av felles ekteskapslov at
det samtidig åpnes for at likekjønnede par får adgang til å søke
adopsjon. Flertallet legger til grunn at begrepet
ektefelle i adopsjonsloven vil inkludere ektepar av samme kjønn.
Flertallet mener det er en naturlig videreføring
av den utvikling som allerede har skjedd på dette området etter
at det i 2002 ble åpnet for stebarnsadopsjon.
Flertallet vil understreke at adopsjonsadgang for
likekjønnede par innebærer at homofile gis en mulighet til å bli
vurdert som adoptivforeldre på lik linje med heterofile. Adopsjonsloven
gir ingen en rett til å adoptere, kun en rett til å bli vurdert.
Flertallet vil videre understreke at formålet med
adopsjon først og fremst er å sikre barnet som trenger det, et godt
og varig hjem. Hensynet til barnets beste er et grunnleggende vilkår
i adopsjonsloven og vil fortsatt være det avgjørende ved behandlingen
av adopsjonssøknaden.
Flertallet vil understreke at mange barn allerede
i dag vokser opp i familier der omsorgspersonene er likekjønnede.
Disse barna har behov for trygge juridiske rammer rundt oppveksten
i sin familie.
Flertallet vil vise til at ved adopsjon vil adoptivforeldrene
tre inn i de forpliktelser og det ansvar foreldrene har etter blant
annet barneloven, hvor de da får foreldreansvaret og plikt til å
oppfostre barnet. Barnet vil få en sikkerhet om at dersom en av
omsorgspersonene skulle falle fra, vil barnet være sikret en videre
oppvekst i hjemmet med den andre.
Flertallet vil fremheve at barn som bor i fosterhjem
der foreldrene er likekjønnede, vil kunne ha samme behov for den
juridiske sikkerhet som en adopsjon innebærer, som barn hos fosterforeldre
av motsatt kjønn.
Flertallet vil videre fremheve at det samme vil
kunne være tilfellet der barnet og søkeren har en særlig tilknytning
til hverandre, fordi foreldreansvaret er overtatt av søkeren etter
foreldrenes dødsfall.
Flertallet er derfor enig med departementet i at
det er naturlig å åpne for adopsjonsadgang for likekjønnede par
på lik linje med heterofile ektepar hvor barnet allerede bor sammen
med adoptivsøkeren og har søkeren som sin omsorgsperson.
Flertallet er også enig i at det åpnes for adopsjonsadgang
i tilfeller der barnet ikke har søkerne som sine faktiske omsorgspersoner. Flertallet mener
det som er best for barnet alltid skal være det viktigste, og at
dette tilsier at adoptivbarnet skal få de adoptivforeldrene som
er best egnet i det enkelte tilfellet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at i Norge står mange
par i adopsjonskø. Strenge regler gjør at mange par, ikke bare homofile og
lesbiske partnere, er utelukket fra å adoptere. Det innebærer ingen
nedvurdering av disse personenes omsorgsevner. Disse medlemmer vil
understreke at kravene til adoptivforeldre må være strenge, fordi
samfunnet påtar seg et stort ansvar når det skal hjelpe et barn
med å finne en ny familie.
Disse medlemmer mener at for et sårbart barn som
skal starte et nytt liv i en annen familie i et fremmed land, vil
det beste være en familiesituasjon som er mest mulig lik den som
i utgangspunktet ville vært den optimale – nemlig en familie med
en mor og en far i et forpliktende samliv.
Disse medlemmer viser til at på hjemmesiden til
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (BUFDIR) står det blant
annet at det er:
"adopsjonsmyndighetenes ansvar å forvisse seg om, så langt
det er mulig, at utenlandske adoptivbarn blir plassert i familier
med de beste forutsetninger til å følge opp barnet. I dette ligger
blant annet at et barn har best av å vokse opp med både en mor og
en far. Er dette viktig generelt, så er det spesielt viktig for adoptivbarn.
I utgangspunktet har disse barna mistet begge sine foreldre og øvrige
slekt, og de kan trenge nettopp den styrke som ligger i tilhørigheten
til både et foreldrepar og til deres slekt på begge sider."
Disse medlemmer er enig med direktoratet i at
barn har best av å vokse opp med både en mor og en far, og at dette
er spesielt viktig for adoptivbarn.
Disse medlemmer mener at både mor og far er viktige
for barnet, og at ingen barn må gjennom lovgivningen fratas muligheten
til å vokse opp med en mor og en far. Lovforslaget underslår at
både mors og fars tilstedeværelse i barnets oppvekst har en selvstendig
verdi.
Disse medlemmer vil understreke at barn trenger
kontakt med både en kvinnelig og en mannlig rollemodell i familiesituasjonen,
på samme måte som de fleste anerkjenner barnehagebarns og skoleelevers behov
for rollemodeller av begge kjønn. Det er oppsiktsvekkende at Regjeringen
ikke anser likestilling som relevant i samfunnets viktigste sosiale
enhet, familien.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, legger til grunn
at departementets rundskriv og direktoratets hjemmeside justeres
som følge av adopsjonsadgangen for homofile ektepar og som en konsekvens
av endringer i den rådende samfunnsoppfatning. Flertallet viser
til BUFDIRs høringsuttalelse der det heter:
"Direktoratet er enig i at det vil være en naturlig konsekvens
av felles ekteskapslov at det åpnes en generell adgang også for
likekjønnede par til å søke adopsjon, og at begrepet "ektefelle"
også i adopsjonsloven forstås på samme måte som i ekteskapsloven, med
andre ord at det omfatter likekjønnede par."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil understreke at spørsmålet om
homofile og lesbiske skal få muligheten til å bli vurdert som adoptivforeldre,
ikke dreier seg om hvorvidt disse gruppene har like god omsorgsevne
som andre. Disse medlemmer mener spørsmålet handler
om stabiliteten i samlivet og hvilken vekt man tillegger det å ha
både mor og far som rollemodeller for barns identitetsutvikling
i sitt daglige oppvekstmiljø. Disse medlemmer vil
understreke at mange barn har en god oppvekst uten å ha både en
far og en mor hos seg. Likevel er det noe annet å anse alternative
familiekonstellasjoner som likestilte ordninger og som like ønskelige
på barnas vegne.
Disse medlemmer viser til at SSB-forsker Turid
Noack har foretatt en studie av forekomsten av skilsmisser i registrerte
partnerskap og ekteskap (Samfunnsspeilet nr. 6/2005). Hun konkluderer
på følgende måte:
"Analysen av det svenske materialet viste en betydelig
overrisiko for skilsmisse i registrerte partnerskap i forhold til
ekteskap. (...) En rekke skilsmissestudier finner at ektepar med
barn er mer beskyttet mot skilsmisse enn barnløse par, og at barn
betyr mer i så måte jo yngre de er. Siden det er langt mindre vanlig
med barn blant partnere enn blant gifte, var det tenkelig at mye
av forskjellen i skilsmisserisiko lå nettopp her. (...) Også de
barnløse lesbiske og homofile partnerskapene hadde imidlertid betydelig
overrisiko for skilsmisse sammenliknet med barnløse ektepar. Enten
vi så på alle par eller bare barnløse par og kontrollerte for de
samme bakenforliggende faktorene, var overrisikoen for skilsmisse
sammenliknet med ektepar den samme, det vil si om lag tre ganger så
stor for de lesbiske parene og om lag halvannen gang så stor for
menn i registrerte partnerskap."
Disse medlemmer mener adopsjonsreglene må ha fokus
på det optimale for barnet, og da må stabilitet i samlivet veie
tungt.
Disse medlemmer merker seg at undersøkelser utført
av Statistisk sentralbyrå viser at både lesbiske og homofile partnerskap
har høyere skilsmisserisiko enn heterofile ektepar. I artikkelen "Skilsmisser
blant lesbiske og homofile partnere – hvem er mest stabile?" av
Noack, Fekjær og Seierstad, vises det til at spesielt lesbiske par
skiller seg ofte (Samfunnsspeilet nr. 3/2002). Disse medlemmer vil
understreke at risikoen for at et lesbisk par opplever samlivsbrudd,
er dobbelt så høy som for homofile, som igjen ligger over snittet
for den heterofile befolkningen.
Disse medlemmer merker seg at det i 2006 ble inngått
21 750 ekteskap og kun 127 lesbiske og homofile partnerskap. Disse
medlemmer viser til at antallet inngåtte lesbiske og homofile
partnerskap har vært ganske stabilt fra 2001. Det totale antall likekjønnede
partnerskap utgjør dermed om lag en halv prosent av det totale antall
inngåtte ekteskap og partnerskap. Disse medlemmer mener
derfor at statistikken gir god grunn til å trekke den slutningen at
det er en meget liten andel av befolkningen som aktivt arbeider
for en felles ekteskapslov.
Disse medlemmer viser til at det i dag ikke finnes
opprinnelsesland Norge samarbeider med som tar imot søknader om
utenlandsadopsjon fra homofile par. Departementets oppfatning er
at opprinnelseslandenes holdning vil kunne endres, men begrunner ikke
dette nærmere. Disse medlemmer vil understreke at
hvis Norge åpner for at homofile par kan vurderes som adoptivforeldre,
vil det også kunne påvirke opprinnelseslandenes vilje til å bortadoptere barn
til heterofile par i Norge.
Komiteen har merket seg at ved samtykkeadopsjon,
jf. adopsjonsloven § 16 c, blir det forutsatt at barnets biologiske
foreldres ønsker om valg av adoptivhjem skal tillegges vekt så langt
det er forenlig med hensynet til barnets beste, også ved innføring av
en generell adopsjonsadgang til likekjønnede ektepar. Komiteen er
oppmerksom på at dette kan ha betydning for om biologiske foreldre
vil samtykke i det konkrete tilfellet.
Komiteen er klar over at det er ingen av de opprinnelsesland
Norge samarbeider med som i dag mottar søknad om utenlandsadopsjon
fra homofile par.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener likevel det
er riktig å åpne for muligheten for utenlandsadopsjon for likekjønnede
ektepar for å gi et klart uttrykk for vår holdning til dette spørsmålet. Flertallet vil
vise til at flere andre land har gjort det samme, blant annet Sverige.
Flertallet vil fremheve at det er nettopp barns beste
som er utgangspunkt for denne lovendringen. Flertallet vil
vise til forarbeidene til loven hvor det er foretatt en litteraturgjennomgang
av forskning om barn som vokser opp i familier med to foreldre med
samme kjønn. Gjennom denne er det ikke påvist forskjell mellom barn
oppvokst med foreldre av samme kjønn og barn som har vokst opp i
heterofile familier. Forskningen viser også at det er ingen forskjell
i barnas evne til å få eller beholde venner, i psykisk og sosial
velbefinnende eller når det gjelder kjønnsutvikling. Forskningen
viser først og fremst at det er kvaliteten på relasjonene mellom
barn og foreldre som er avgjørende for barnet og dets utvikling, og
ikke om barnet vokser opp med foreldre av motsatte kjønn.
Flertallet vil vise til at Barneombudet, som skal
ivareta barnas interesser, støtter forslaget om at likekjønnede
par skal få adopsjonsrett.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, vil peke på at begrunnelsen
for å åpne for ekteskap mellom to av samme kjønn, er å gi disse
like rettigheter som par i heterofile ekteskap. En konsekvens av dette
er å endre bioteknologiloven, slik at sæddonasjon og assistert befruktning
også kan tilbys lesbiske par som er gift eller samboende i ekteskapslignende forhold.
Flertallet vil understreke at endringen i bioteknologiloven
vil kun gi lesbiske en rett til å bli vurdert for assistert befruktning
på samme måte som heterofile par. Paret vil måtte oppfylle lovens
krav for å få tilbud om assistert befruktning på lik linje med par av
ulikt kjønn.
Flertallet vil vise til at assistert befruktning
til lesbiske par er tilgjengelig flere steder i utlandet, blant
annet i våre naboland. Uansett om norske myndigheter legger til
rette for det eller ikke, er det en realitet at disse barna blir
født. Flertallet er opptatt av at ved å åpne for
assistert befruktning for lesbiske par vil disse barna bli sikret
de samme juridiske rettigheter som andre norske barn.
Flertallet er opptatt av at assistert befruktning i
Norge for lesbiske vil sikre at barna får kjennskap til sitt biologiske
opphav ved fylte 18 år dersom barnet ønsker det. De fleste utenlandske
fertilitetsklinikker som benyttes av norske lesbiske par i dag,
tilbyr assistert befruktning med anonyme sædgivere.
Flertallet vil vise til at assistert befruktning
i Norge sikrer barn av lesbiske to juridiske foreldre ved fødsel.
Heterofile par som blir gravide ved hjelp av donorsæd, blir automatisk
to juridiske foreldre.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at
lesbiske par som blir gravide med utenlandsk donorsæd, i dag må gjennom
en kronglet stebarnsadopsjonsprosess som i enkelte tilfeller tar
uforholdsmessig lang tid. I mellomtiden har disse barna et svekket
juridisk vern.
Dette flertallet vil vise til at forslaget legger opp
til at assistert befruktning skal skje innenfor godkjente institusjoner
i det norske helsevesenet der barnet er unnfanget innenfor trygge
og kontrollerte rammer. Dette flertallet er kjent
med at sæd i dag kan kjøpes på Internett, med den risiko dette innebærer
for smitte av seksuelt overførbare sykdommer samt overføring av
arvelige sykdommer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil understreke at alle mennesker
har en biologisk mor og far – og har rett til å kjenne sitt opphav.
Personer som nektes denne retten, nektes svar på sentrale eksistensielle
og identitetsmessige spørsmål. FNs barnekonvensjon slår fast at
barnet har rett til å kjenne sine biologiske foreldre og få omsorg
fra dem så fremt det er mulig. Samme sted fastslås det at begge foreldrene
har et ansvar for barnets oppdragelse og utvikling. Disse
medlemmer mener at ingen barn må gjennom lovgivningen fratas
muligheten til å vokse opp med en mor og en far. Disse medlemmer mener
derfor at forslaget til en kjønnsnøytral ekteskapslov må avvises
av hensynet til barnas beste.
Disse medlemmer viser til at i punkt 5.5 i proposisjonen
heter det at:
"lovgiver har ansvaret for den rettslige reguleringen
av ekteskapet og Stortinget, som lovgiver, har derfor adgang til
å vedta de endringer som stortingsflertallet mener er nødvendige
og riktige dersom ikke andre forpliktelser taler i mot."
Disse medlemmer vil peke på at Norsk senter for
menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo slår fast at ulik rettslig
stilling for barn av likekjønnede og ulikekjønnede foreldre ikke
i seg selv vil være å anse som diskriminering etter barnekonvensjonen. Samtidig
sier FNs barnekonvensjon at barn har rett til å kjenne sine biologiske
foreldre og få omsorg fra dem så langt det er mulig. Disse
medlemmer mener derfor at Norges forpliktelser under FNs
barnekonvensjon ikke forutsetter endringene som foreslås, snarere
tvert imot.
Disse medlemmer viser til at assistert befruktning
er et tilbud til dem som av medisinske årsaker ikke kan få barn.
At homofile og lesbiske ikke kan få barn, har derimot helt naturlige
årsaker og bør etter disse medlemmers syn ikke utløse
medisinsk behandling.
Disse medlemmer viser til at rett til assistert befruktning
for homofile og lesbiske vil føre til at flere barn vil vokse opp
uten sine biologiske foreldre. Barn som har kjent donor, vil få
muligheten til å vite hvem den biologiske faren er når barnet fyller
18 år, men barn som har ukjent donor, vil fratas retten til noensinne
å kjenne sitt opphav. Disse medlemmer mener Regjeringen
legitimerer bruk av ukjent donor ved at den lesbiske partneren vil
kunne bli medmor selv om ukjent donor benyttes ved godkjente klinikker
i utlandet. En slik utvikling mener disse medlemmer ikke
er til barnas beste.
Disse medlemmer vil vise til Innst. O. nr. 16
(2003–2004) der det blant annet heter:
"Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at inseminasjon
med donorsæd tilbys i tilfeller der mannen er befruktningsudyktig,
eventuelt at han selv har eller er bærer av en alvorlig arvelig sykdom.
Denne formen for assistert befruktning tilbys med andre ord på grunnlag
av en medisinsk indikasjon for å bøte på manglende befruktningsevne
hos mannen. Barnløshet hos par av samme kjønn skyldes imidlertid
ikke medisinske forhold som infertilitet. En utvidelse av tilbudet
om assistert befruktning til lesbiske par innebærer at dette helsetilbudet
utvides til personer som ikke er barnløse av medisinske årsaker.
Flertallet mener at dette representerer en sykeliggjøring av barnløshet
som ikke er ønskelig. Både Helsetilsynet og et flertall i Bioteknologinemnda støtter
departementets forslag om at nåværende krav til samlivsform videreføres.
Det bemerkes fra Helsetilsynets side at "assistert befruktning nå
er en hjelp til å oppnå befruktning i de tilfeller der naturlig
befruktning pga infertilitet ikke kan skje".
Videre
påpeker komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet
at behovet for helsetjenester er svært omfattende, og at dette krever
prioritering av begrensede ressurser. Disse medlemmer vurderer at
det ikke er forsvarlig å prioritere etablering av et helsetilbud
til personer som ikke er syke fremfor en forbedring av helsetilbudet
til personer som har behov for behandling av medisinske årsaker."
Disse medlemmer viser til at proposisjonen slår
fast at det ikke skal gjøres forskjell på lesbiske og heterofile
par når det gjelder egenbetaling og antall forsøk med assistert
befruktning, samt når det gjelder prioritering av behandling. Disse
medlemmer vil understreke at et tilbud om assistert befruktning for
lesbiske par vil kunne få konsekvenser for ventetiden for heterofile
par.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre vil
understreke betydningen av at barn skal ha mulighet til å få kunnskap
om sitt biologiske opphav. Disse medlemmer legger
til grunn at nettopp dette hensynet til barnet er tillagt betydelig vekt
i spørsmålet om det skal åpnes for assistert befrukting for lesbiske
par i Norge. Disse medlemmer mener i tråd med dette
at klinikker i land med anonym donor ikke skal ansees som "godkjent
klinikk " i lovens forstand.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener hensynet til
kjennskap om biologisk opphav veier tyngre enn hensynet til umiddelbart
fastslått medmorskap etter fødselen. Disse medlemmer mener
det er viktig å legge til rette for effektiv behandling av søknader
om stebarnsadopsjon.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Klinikk i land som har anonymitet for sædgiver skal ikke regnes
som "godkjent helsestell" i henhold til kravene i lov 8. april 1981
nr. 7, barnelova, samt forskrifter gitt i henhold til denne."
Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre støtter
endringsforslaget i bioteknologiloven § 2-3 der det fremgår at inseminasjon
kan finne sted også i forhold der to kvinner er gift eller er samboere
i ekteskapslignende forhold. Bioteknologiloven stiller krav om at
kvinnen eller mannen er befruktningsudyktig eller uforklarlig befruktningsudyktig.
Et par som består av to kvinner, vil i utgangspunktet ikke ha en
medisinsk eller uforklarlig årsak til befruktningsudyktighet. Dette
utelukker imidlertid ikke at en eller begge lider av befruktningsudyktighet
eller uforklarlig befruktningsudyktighet. På samme måte som det
stilles krav om at heterofile par skal ha forsøkt å oppnå konsepsjon
før medisinsk behandling iverksettes, må det påhvile lesbiske par
å ha forsøkt å oppnå det samme ved hjelp av inseminasjon før videre
medisinsk behandling iverksettes også for dem. Dette gjelder selvsagt
kun der det ikke er påvist medisinske årsaker til at graviditet
ikke kan oppnås på vanlig måte. Inseminasjonen forutsettes å være
utført av godkjent klinikk. Disse medlemmer leser
i tråd med dette den endrede bestemmelse i bioteknologiloven § 2-4,
slik at inseminasjon for lesbiske par skal være prøvd før det åpnes for
befruktning utenfor kroppen. Disse medlemmer legger
til grunn at det å være lesbisk ikke er noen sykdom, og at det ikke
vil være naturlig at det offentlige dekker kostnadene forbundet
med innledende inseminasjoner. Dersom graviditet ikke oppnås som
forventet i henhold til medisinske faglige vurderinger, skal uforklarlig
befruktningsudyktighet kunne fastslås således at vilkårene i § 2-4
i bioteknologiloven kan ansees oppfylt. Disse medlemmer legger
i denne sammenheng til grunn at det skal være full likebehandling
mellom heterofile par og lesbiske par når det gjelder bruk av egenandeler.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, støtter Regjeringens
vurdering om at ved innføring av felles ekteskapslov bør det av
hensyn til barnet, til biologisk mor og hennes kvinnelige ektefelle
fremgå direkte av barneloven hvordan et juridisk foreldreskap skal
fastsettes. I dag må det foretas en stebarnsadopsjon hvis den sosiale
forelderen også skal bli juridisk forelder til barnet. Samboere
har ikke adgang til stebarnsadopsjon. Flertallet er
enig i at foreldreskapet skal følge direkte av barneloven. Dette
vil innebære at barnet får arverett og mors ektefelle (den sosiale
forelderen) vil få foreldreansvar og underholdsplikt overfor barnet.
Flertallet viser til at Regjeringen foreslår at medmorskapet
skal fastsettes etter modell av gjeldende pater est-regel i barneloven
§ 3. Pater est-regelen har et biologisk utgangspunkt.
Flertallet vil understreke at formålet med rettslig
regulering av foreldreskap imidlertid ikke er å sikre overensstemmelse
med biologiske forhold, men å sikre barna trygge juridiske rammer.
I henhold til barneloven § 5 har det offentlige i dag et selvstendig
ansvar for at det blir fastsatt hvem som er far til et barn. Etter
lovforslaget vil det offentlige også ha et ansvar for å få fastsatt
hvem som er medmor til barnet i de tilfeller det er aktuelt. Flertallet støtter
dette.
Flertallet har merket seg at hensynet til medmor
og hensynet til barnet taler for å innføre samme regel for foreldreskap
ved assistert befruktning til lesbiske ektepar som den som gjelder
for heterofile ektepar som får barn ved assistert befruktning. Medmorskapet
kan være på plass fra barnet blir født. Flertallet ser
også betydningen av at en sikrer barnet i de tilfeller der biologisk
mor dør under eller like etter fødselen.
Flertallet viser til at Regjeringen foreslår at assistert
befruktning skjer med samtykke. Flertallet er enig
i at med en slik regel likestilles disse barna med andre barn i
måten foreldreskapet fastsettes på, og medmor får følgelig alle
rettigheter som en far som er gift med barnets mor har.
Flertallet har merket seg at det er foreslått
å bruke betegnelsen medmor, og at noen instanser mener at forslaget
undergraver farsbegrepet. Flertallet viser i den
forbindelse til at det kun skal være mulig å fastsette medmorskap
hvor et barn er unnfanget etter assistert befruktning ved hjelp
av donorsæd. I andre tilfeller vil ikke hun som moren er gift med, kunne
bli medmor i kraft av barneloven. En slik mulighet ville bryte for
sterkt med det biologiske prinsipp, da det i andre tilfeller alltid
vil være en mulighet for at en far vil gjøre farskapet gjeldende.
Hun som er gift med moren kan i disse tilfellene, hvor det er en potensiell
far til stede, kun bli forelder ved en eventuell stebarnsadopsjon.
Dersom medmorskap er etablert etter barneloven, kan ikke barnet
også få etablert et farskap etter barneloven. Flertallet vil
understreke at barnet må enten ha en far eller en medmor, ikke begge
deler. Flertallet støtter Regjeringens forslag.
Flertallet vil understreke at det kun åpnes for assistert
befruktning med de metoder som er tillatt etter gjeldende lov og
godkjent av Sosial- og helsedirektoratet. Følgelig er det kun assistert
befruktning med donorsæd som er aktuelt. Eggdonasjon og bruk av
surrogatmor er ikke tillatt etter bioteknologiloven i dag, noe som
medfører at to menn ikke kan bli vurdert for assistert befruktning.
Felles foreldreskap for to homofile menn må eventuelt skje ved stebarnsadopsjon/adopsjon.
Det forutsetter imidlertid at de er gift eller registrerte partnere.
Flertallet er enig i dette.
Flertallet har merket seg at menn reiser som par
eller alene til utlandet, og får barn ved hjelp av eggdonasjon og
surrogatmor. Dette skaper en del juridiske problemstillinger som
dagens barnelov ikke tar høyde for. Flertallet er
tilfreds med at Regjeringen har satt ned et utvalg som blant annet
skal se nærmere på disse problemstillingene.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre er
prinsipielt imot bruk av surrogatmor. Etter disse medlemmers syn
forutsetter eggdonasjon og bruk av surrogatmor for å hjelpe par
til å få barn, en bruk av et annet menneske som har helt andre etiske
konsekvenser enn assistert befruktning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil understreke at dagens barnelov
ikke skiller mellom barn. Barn i homofile familier er særlig ivaretatt
i partnerskapsloven § 4 og adopsjonsloven § 5a, som gir homofile
og lesbiske anledning til å inngå partnerskap og adoptere hverandres
barn.
Disse medlemmer mener dagens regler fungerer som
rettssikkerhetsgarantier for barn til korrekt fastsettelse av farskap
basert på hvem som er biologisk far. Disse medlemmer mener
at andre former for farskap, som sosial far og juridisk far, kan
erstatte biologisk farskap, men ikke systematisk, planlagt og primært.
Biologisk far erstattes kun når dette er nødvendig av hensyn til
barnets beste.
Disse medlemmer vil påpeke at noen barn har homofile
eller lesbiske fosterforeldre, for eksempel som følge av at en slektning
og hans partner har overtatt foreldreansvaret for barnet ved foreldrenes dødsfall.
Disse barna har en særlig tilknytning til paret, og paret bør etter disse
medlemmers syn kunne vurderes som adoptivforeldre hvis dette
skulle vise seg å være til barnets beste.
Disse medlemmer viser til at departementet i svar
til komiteen av 17. april 2008 hevder at FNs barnekonvensjon artikkel
7.1, som gir barnet rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg
fra dem, imøtekommes ved at barn ved fylte 18 år gis innsyn i biologisk
fars identitet. Det er svært diskutabelt om denne innsynsretten
alene oppfyller barns rettigheter i barnekonvensjonens artikkel
7.1, men selv dette minimumskravet er ikke ivaretatt i Regjeringens
forslag.
Disse medlemmer viser til at lovforslaget ikke
garanterer barnets rett til kjennskap til fars identitet. Lovreformen
sier at all assistert befruktning ved godkjente klinikker vil bli
omfattet av den nye barneloven. Disse medlemmer viser
videre til at lesbiske dermed fortsatt kan benytte klinikker i land som
gir sæddonor anonymitet og fratar barnet all tilgang til far, og
likevel være omfattet av den nye barnelovens bestemmelser om foreldreskap.
Det eneste kravet er at klinikken er godkjent etter EU-direktiv 2004/23/EF
og tilleggsdirektiv 2006/17/EF og 2006/86/EF.
Disse medlemmer mener barns rettigheter svekkes
ved ny lov, ved at dagens rettigheter i barneloven, barnekonvensjonen,
partnerskapsloven og adopsjonsloven utraderes. Ny lov fastsetter
en praksis som alle norske instanser erkjenner er i strid med barnekonvensjonen:
At barn blir til ved assistert befruktning uten mulighet for innsyn
i biologisk fars identitet, selv ved fylte 18 år.
Disse medlemmer vil påpeke at ved å etablere
en lovregulert symmetri av dagens farskapsfastsettelse til fastsettelse
av foreldreskap i lesbiske par, skapes en ny rettstilstand som åpenbart
ikke kan forankres i biologisk foreldreskap. Hele barnelovens forståelse
av foreldreskap må dermed revurderes. Dette grunnlaget for vårt
samfunns familieforståelse er dermed under press som en direkte
konsekvens av lovforslaget, med referanse til endringene i barnelovens
fastsettelse av foreldreskap.
Disse medlemmer vil understreke at konsekvensen
av lovforslaget blir at samtlige barn i Norge får endret sine rettssikkerhetsgarantier
til foreldre. I første omgang er farskapet under press. I neste
omgang også morskapet. Samlet sett er det forståelsen av foreldreskap
og barns rett til sin biologiske far og mor som er under press.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at Regjeringen
foreslår at lesbiske par i ekteskapsliknende forhold som får assistert
befruktning ved hjelp av donærsæd, også bør få fastsatt foreldreskap
etter reglene i barneloven fra fødselen av. Flertallet er
glad for at barn av lesbiske samboere som får assistert befruktning,
vil bli stilt likt med barn av heterofile samboere hvor farskapet
blir fastsatt etter reglene i barneloven.
Flertallet understreker at vilkåret for å etablere
morskap etter barneloven i disse tilfellene vil uansett være at
det foreligger samtykke til behandling. En partner i et registrert
partnerskap vil med dette forslaget kunne bli forelder i kraft av
å være samboer. Flertallet viser til at dette innebærer
at lovforslaget gir nye rettigheter også til registrerte partnere.
Flertallet støtter dette.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, ser at formålet
med å kreve at den assisterte befruktningen skal foretas i godkjent
helseinstitusjon i Norge eller utlandet for at medmorskap skal kunne
fastsettes etter barneloven, er å sikre at inseminasjonen skjer
i kontrollerte former.
Flertallet viser videre til at en innføring av
en rett til assistert befruktning vil gi lesbiske kvinner mulighet
til å få hjelp av teknologien som finnes i det norske helsevesenet.
Dette tilbudet, sammen med et ønske om å ha bedre kontroll med behandlingen,
taler etter departementets vurdering imot å likestille tilfellene
der kvinner benytter seg av den mer risikable formen for inseminasjon.
Flertallet vil understreke at dette innebærer
at medmorskap i barneloven ikke vil omfatte barn som blir til ved
inseminasjon utenfor et kontrollert helsevesen. Foreldreskap må
i disse tilfellene fastsettes ved stebarnsadopsjon. Dette kan imidlertid
kun skje hvis partene er gift eller registrerte partnere.
Flertallet er enig i dette.
Flertallet ser at kravet om at den assisterte
befruktningen må ha skjedd på en godkjent klinikk, kan stille de
barn som blir til i privat regi i en dårligere posisjon juridisk.
Flertallet legger til grunn at par som ønsker seg
barn, vil følge den fremgangsmåten som myndighetene nå legger opp
til, nettopp for å sikre sine barn.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, støtter departementets
vurdering om at det er domstolene som må endre et medmorskap fastsatt
etter assistert befruktning. Endring av medmorskap etter barneloven
§ 7, ved at en annen erkjenner farskap og den nye erkjennelsen godtas
av moren og den som blir regnet som medmor, er mindre aktuelt fordi
medmorskap ikke blir fastsatt på bakgrunn av biologi. Medmorskap
følger bare etter assistert befruktning.
Flertallet mener at det ikke bør være opp til partene
selv å endre dette. Barneloven § 7 vil derfor ikke kunne anvendes
til endring av medmorskap.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, vil understreke
at foreldreskapet vil ha de samme rettslige virkningene enten det
er fastsatt gjennom barneloven på bakgrunn av assistert befruktning
eller adopsjon. De rettsvirkningene som følger umiddelbart av foreldreskapet,
er gjensidig arverett for barn og forelder etter arveloven og underholdsplikt
etter barneloven.
Flertallet viser videre til at felles foreldreansvar
følger av barneloven hvis foreldrene er gift eller samboere. Det
fortsetter å være felles etter samlivsbrudd hvis ikke annet blir
bestemt i avtale eller av retten. Flertallet legger
til grunn at fast bosted har barnet hos begge så lenge foreldrene
bor sammen. Bor de ikke sammen, må det tas stilling til hvor barnet
skal bo fast og hvor mye samvær barnet skal ha med den forelder
det ikke bor fast sammen med. Underholdsbidrag må også fastsettes.
Flertallet er enig i dette.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at ved
innføring av en felles ekteskapslov vil det ikke være behov for,
og heller ikke hensiktsmessig, å opprettholde partnerskapsloven. Flertallet støtter
derfor forslaget om å oppheve partnerskapsloven. Flertallet viser
til at et partnerskap i utgangspunktet ikke er det samme som et
ekteskap, og bare registrerte partnerskap der begge ønsker det,
bør bli omgjort til ekteskap. Flertallet vil understreke
at myndighetene ikke kan tvinge noen til å ha status som ektefeller
der de ikke har et ønske om dette. Flertallet viser
til at partnere som ønsker at partnerskapet skal gjelde som et ekteskap,
må sette fram en begjæring om dette overfor folkeregistermyndigheten. Flertallet viser
til at det vil bli fremmet overgangsregler slik at et partnerskap
som er registrert her i landet og ikke er oppløst, skal gjelde som et
ekteskap dersom partene samtykker.