3.1 Sammendrag

3.1.1 Lovens tittel

Hvitvaskingslovens nåværende tittel er "Lov om tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger mv." Korttittelen er "hvitvaskingsloven".

Utvalget foreslår at den nye lovens tittel skal være "Lov om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering mv.", for også å reflektere forebygging og avdekking av terrorfinansiering som sentrale formål. Korttittelen "hvitvaskingsloven" er innarbeidet i praksis, og utvalget foreslår at denne videreføres. Etter utvalgets oppfatning er det ikke problematisk at lovens tittel og korttittel isolert sett gir inntrykk av et noe snevrere formål enn lovens reelle formål.

Departementet mener utvalgets forslag til tittel og korttittel gir god informasjon om hva loven handler om, samtidig som den er noenlunde kort. Departementet slutter seg derfor til utvalgets forslag.

3.1.2 Formålsbestemmelse

Departementet mener i likhet med utvalget og Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening at det er hensiktsmessig med en formålsbestemmelse i loven, og mener den bestemmelsen utvalget har foreslått gir en god angivelse av lovens innhold. Departementet slutter seg på denne bakgrunn til utvalgets forslag til bestemmelse. For at formålsbestemmelsen og bestemmelsen om undersøkelsesplikt skal være mer i samsvar med hverandre foreslår departementet en noe annen ordlyd i formålsbestemmelsen enn utvalgets forslag.

Departementet mener det vil favne for vidt om rapporteringsplikten skal omfatte transaksjoner med tilknytning til utbytte av alle "lovbrudd", jf. Justisdepartementets høringsuttalelse. Det er bare meningen å omfatte lovbrudd som er straffesanksjonerte. Departementet mener dette kommer klart frem i gjeldende hvitvaskingslov og at det ikke vil framgå klart nok dersom en i stedet skulle benytte begrepet "lovbrudd". Departementet anser at bruk av begrepet "straffbar handling" vil gi en lettere tilgjengelig lovtekst for de rapporteringspliktige enn begrepet "lovbrudd". Bruk av begrepet "lovbrudd" ville på den annen side klargjøre at rapporteringsplikt ikke forutsetter at alle subjektive straffbarhetsvilkår, slik som tilregnelighet, er oppfylt. Departementet anser imidlertid at en slik presisering vil ha liten praktisk betydning for rapporteringen av mistenkelige transaksjoner. Departementet vurderer at det ikke er tilstrekkelig grunn til endre begrepsbruk at en i de fleste bestemmelsene i den nye straffeloven fra 2005 benytter begrepet "lovbrudd" om overtredelse av straffebestemmelsene i loven. Departementet foreslår på denne bakgrunn videreføring av begrepet "straffbar handling" i hvitvaskingsloven.

Departementet viser til lovforslaget § 1

3.1.3 Definisjon av "hvitvasking"

Departementet er enig med utvalget i at en eventuell definisjon av begrepet hvitvasking ville måtte blir relativt omfattende og er på denne bakgrunn ikke sikker på at en slik definisjon ville være klargjørende. Lovens tittel i sammenheng med formålsparagrafen gir etter departementets syn en god oversikt over hva loven handler om. Ettersom begrepet hvitvasking heller ikke brukes i de materielle bestemmelsene ser departementet i likhet med utvalget, ikke behov for en definisjon av begrepet.

3.1.4 Øvrige definisjoner

Departementet slutter seg til utvalgets forslag vedrørende bruken av definisjoner og viser til utredningen punkt 2.4. "Tilbydere av virksomhetstjenester" er en ny kategori av rapporteringspliktige sammenlignet med gjeldende lov, og departementet er enig med utvalget i at det er hensiktsmessig å ta inn en definisjon av denne kategorien av rapporteringspliktige i definisjonsbestemmelsen i lovforslaget § 2. Det kan også være hensiktsmessig å presisere nærmere i forskrift hvem som omfattes av andre kategorier av rapporteringspliktige i lovforslaget § 4 første og annet ledd. Departementet foreslår å ta inn en bestemmelse om at departementet i forskrift nærmere kan angi hvem som er omfattet av § 4 første og annet ledd. Det vises til lovforslaget § 4 sjette ledd.

Departementet viser til definisjonene i lovforslaget § 2

3.1.5 Virkeområde

3.1.5.1 Innledning

Virkeområdet til tredje hvitvaskingsdirektiv følger av artikkel 2 nr 1. Bestemmelsen lyder slik:

"1. This Directive shall apply to:

(1) credit institutions;

(2) financial institutions;

(3) the following legal or natural persons acting in the exercise of their professional activities:

• (a) auditors, external accountants and tax advisors;

• (b) notaries and other independent legal professionals, when they participate, whether by acting on behalf of and for their client in any financial or real estate transaction, or by assisting in the planning or execution of transactions for their client concerning the:

  • (i) buying and selling of real property or business entities;

  • (ii) managing of client money, securities or other assets;

  • (iii) opening or management of bank, savings or securities accounts;

  • (iv) organisation of contributions necessary for the creation, operation or management of companies;

  • (v) creation, operation or management of trusts, companies or similar structures;

  • (c) trust or company service providers not already covered under points (a) or (b);

  • (d) real estate agents;

  • (e) other natural or legal persons trading in goods, only to the extent that payments are made in cash in an amount of EUR 15 000 or more, whether the transaction is executed in a single operation or in several operations which appear to be linked;

  • (f) casinos."

Direktivet artikkel 3 gir nærmere definisjoner av "credit institutions" og "financial institutions".

Anvendelsesområdet etter direktivet artikkel 2 er i hovedsak i samsvar med anvendelsesområdet til første hvitvaskingsdirektiv (etter endringene som ble gjennomført ved annet direktiv). På noen punkter er anvendelsesområdet imidlertid noe utvidet sammenlignet med de tidligere direktivene, blant annet ved at definisjonen av "financial institution" (jf. direktivet artikkel 3) er videre enn tidligere. Listen over rapporteringspliktige i hvitvaskingsloven § 4 er utformet i samsvar med anvendelsesområdet til annet hvitvaskingsdirektiv. Som følge av det utvidede anvendelsesområdet til tredje direktiv, vil det være nødvendig med enkelte endringer for at norsk rett skal bringes i samsvar med EØS-retten.

Forpliktelsene etter tredje hvitvaskingsdirektiv er minstekrav. Direktivet artikkel 5 gir medlemsstatene adgang til å vedta eller opprettholde strengere bestemmelser enn det som følger av direktivet for å hindre hvitvasking og terrorfinansiering. Artikkel 4 nr. 1 pålegger medlemsstatene å påse at bestemmelsene i direktivet utvides til helt eller delvis å omfatte andre yrkesgrupper og kategorier av foretak enn de som omfattes av artikkel 2 nr. 1, dersom slike yrkesgrupper og foretak utøver virksomhet som særlig kan tenkes å bli brukt til hvitvasking og terrorfinansiering.

Anvendelsesområdet for FATF-anbefalingene er i alminnelighet snevrere enn direktivets. Anvendelsesområdet for anbefalingene er primært "financial institutions", som er definert ut fra en liste som i vesentlig grad tilsvarer vedlegg I til det konsoliderte bankdirektiv, se punkt 3.5.3 i proposisjonen. For enkelte anbefalinger utvides anvendelsesområdet til andre grupper, herunder advokater, eiendomsmeglere og forhandlere av gjenstander.

De utvidelser av hvitvaskingsregelverkets anvendelsesområde som foreslås i dette kapittelet, er i det vesentlige i samsvar med internasjonale forpliktelser. Videre foreslås det noen justeringer som ikke skyldes endringer i EØS-retten.

3.1.5.2 Geografisk virkeområde

Departementet er enig i Justisdepartementets høringsmerknad. Det er viktig at Svalbard ikke oppfattes som et friområde. Virksomheter som driver rapporteringspliktig virksomhet på Svalbard bør derfor være underlagt hvitvaskingslovens bestemmelser.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at hvitvaskingsloven gjøres gjeldende for Svalbard og Jan Mayen. Det vises til lovforslaget § 3 annet ledd.

Generelt er det på Svalbard særlig viktig at reglene er enkle å formidle og enkle å håndheve. Ut fra dette kan det være hensiktsmessig at enkelte som ellers er rapporteringspliktige ikke underlegges hvitvaskingsloven på Svalbard eller Jan Mayen. Departementet antar at det etter lovens ikrafttredelse kan vise seg å være hensiktsmessig for eksempel å unnta forhandlere av gjenstander, jf. lovforslaget § 4 annet ledd nr. 7, fra lovens virkeområde på Svalbard. Departementet foreslår at det i lovforslaget § 3 annet ledd tas inn en bestemmelse om at departementet i forskrift kan fastsette at deler av loven ikke skal gjelde på Svalbard og Jan Mayen. Det vises til lovforslaget § 3 annet ledd annet punktum.

Bestemmelsen om at departementet i forskrift kan fastsette særlige regler for Svalbard og Jan Mayen for fremme av lovens formål videreføres. Det vises til lovforslaget § 3 annet ledd annet punktum.

3.1.5.3 Vedlegg I til det konsoliderte bankdirektiv

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at henvisningen til punkt 2 til 12 og 14 i vedlegg I til det konsoliderte bankdirektiv erstattes av en konkret opplisting av de relevante typer virksomheter. Departementet deler utvalgets vurdering av at en slik opplisting vil gjøre regelverket mer tilgjengelig for brukerne av regelverket, ved at brukerne ikke vil være avhengig av direktivtekst som supplement til lovteksten. Videre er departementet enig med utvalget i at det i gjeldende hvitvaskingslov § 4 første ledd forekommer dobbeltbehandling av virksomheter ved at flere av virksomhetstypene som er nevnt i vedlegget også er omfattet av opplistingen i § 4 første ledd nr. 1 til 10. For brukerne av regelverket vil det være fordelaktig at slik dobbeltregulering ikke forekommer.

Departementet deler vurderingen av at de typer virksomheter som er omfattet av punkt 2 til 12 og 14 i vedlegg I til det konsoliderte bankdirektiv, må anses omfattet av gjeldende hvitvaskingslov § 4 første ledd. Med unntak av direktivet punkt 9 og 12 vil virksomhetstypene drives innenfor rammen av finansinstitusjoner, verdipapirforetak eller forvaltningsselskap for verdipapirfond. Følgelig kan henvisningen til vedlegg I utelates for disse typer virksomhet, uten at det er nødvendig å liste opp disse virksomhetstypene i loven.

Departementet deler utvalgets vurdering om at punkt 12 i vedlegget, "safekeeping and administration of securities" ikke er dekket av de institusjoner og foretak som er nevnt i gjeldende hvitvaskingslov § 4 ved at depotvirksomhet knyttet til utenlandske (ikke-registrerte) finansielle instrumenter. Som utvalget påpeker, er depotvirksomhet knyttet til utenlandske finansielle instrumenter neppe særlig utbredt for juridiske personer som ikke allerede er rapporteringspliktige, men slik virksomhet bør likevel omfattes av hvitvaskingsloven for å tette et potensiell "smutthull". Departementet foreslår på denne bakgrunn at "foretak som driver depotvirksomhet" inntas i lovforslaget § 4 første ledd nr. 11.

I likhet med utvalget anser departementet at det kan reises tvil om rekkevidden av punkt 9 i vedlegg I ("advice related to undertakings on capital structure, industrial strategy and related questions and advice as well as services related to mergers and the purchase of undertakings"). Dersom det gis personlig anbefaling om transaksjon i forbindelse med bestemte finansielle instrumenter, vil dette være konsesjonspliktig investeringstjeneste etter verdipapirhandelloven. Verdipapirforetak vil i alle tilfelle omfattes av hvitvaskingsloven. Imidlertid er ikke ordlyden i punkt 9 begrenset til slik virksomhet. Departementet er enig med utvalget i at punkt 9 etter ordlyden omfatter også andre foretak som driver bedriftsrådgivning. Som utvalget påpeker, vil ordlyden omfatte en rekke virksomheter som generelt verken er underlagt tilsyn eller konsesjonsplikt. Bedriftsrådgivere er internasjonalt heller ikke identifisert som en gruppe der det foreligger særlig risiko for hvitvasking og terrorfinansiering, jf. utvalgets omtale av at det i FATF-anbefalingene ikke er angitt aktiviteter som tilsvarer punkt 9 i vedlegget. På denne bakgrunn deler departementet utvalgets konklusjon om at det neppe er hvitvaskingsdirektivets intensjon at alle bedriftsrådgivere skal omfattes av hvitvaskingsregelverket. Følgelig er det ikke behov for særskilt angivelse av virksomhet som omtalt i punkt 9 i lovforslaget § 4.

Etter hvitvaskingsloven § 4 første ledd nr. 4 omfattes foretak som driver virksomhet som består i overføring av penger eller pengefordringer av lovens anvendelsesområde. Utvalget foreslår å videreføre denne bestemmelsen i lovforslaget § 4 første ledd nr. 4. Valutavirksomhet med utlandet vil, som Kredittilsynet påpeker i sin høringsmerknad og som utvalget også har uttalt, omfattes av lovforslaget § 4 første ledd nr. 1. Slik virksomhet kan etter finansieringsvirksomhetsloven § 4a-1 bare utøves av banker, finansieringsforetak, kredittinstitusjoner og filialer som nevnt i finansieringsvirksomhetsloven § 1-4 første ledd nr. 5. Lovforslaget § 4 første ledd nr. 4 omfatter også annen "virksomhet som består i overføring av penger eller pengefordringer" enn valutavirksomhet. Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å videreføre hvitvaskingsloven § 4 første ledd nr. 4 i lovforslaget § 4 første ledd nr. 4.

Departementet viser til lovforslaget § 4 første ledd.

3.1.5.4 Forsikringsformidlingsforetak

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at forsikringsagenter skal omfattes av hvitvaskingsloven. Departementet er enig med utvalget i at det er hensiktsmessig at agentene omfattes av loven, da det ofte er forsikringsagentene som står for den direkte kontakten med forsikringsselskapenes kunder og dermed vil kunne ha bedre forutsetninger for å avdekke mistenkelige transaksjoner. Som nevnt under punkt 3.5.4.2 i proposisjonen, er forsikringsagenter muligens omfattet av loven i medhold av § 4 tredje ledd, da forsikringsagenten utfører tjenester "på vegne av eller for" forsikringsselskapet. Departementet anser det som hensiktsmessig at anvendelsen av loven for agenter presiseres ved at forsikringsagenter omfattes av oppregningen i § 4 første ledd.

Som utvalget har påpekt, vil forsikringsagenter normalt ikke anses å opprette kundeforhold på egne vegne. Forsikringsagenters plikt til å foreta kundekontroll vil inntre ved transaksjoner på 100 000 kroner eller mer og ved mistanke om at en transaksjon har tilknytning til hvitvasking eller terrorfinansiering. Departementet er enig med utvalget i at det ved beregning av beløpsgrensen på 100 000 kroner skal tas i betraktning den del av transaksjonsbeløpet som er tilknyttet forsikringsproduktet som formidles.

Selv om forsikringsagenten ikke oppretter kundeforhold på egne vegne, vil det være til adgang til at forsikringsselskapet inngår avtale med forsikringsagenten om at sistenevnte skal gjennomføre kundekontrollen, jf. omtale i punkt 4.8 i proposisjonen om utkontraktering av gjennomføring av kundekontroll.

Forsikringsformidlere som unntas fra direktivets anvendelsesområde, "tied insurance intermediaries", er formidlere som ikke håndterer klientmidler ("does not collect premiums or amounts intended for the customer"). Etter lov om forsikringsformidling er det ikke forbud mot at forsikringsagenter håndterer slike midler. Følgelig vil det variere i hvilken grad aksessoriske forsikringsagenter håndterer klientmidler. Departementet deler utvalgets vurdering av at det ikke vil være i samsvar med hvitvaskingsdirektivet om såkalte aksessoriske forsikringsagenter unntas fra hvitvaskingsloven. Aksessoriske forsikringsagenter kan bare unntas fra hvitvaskingsloven dersom agentvirksomheten oppfyller vilkårene i forsikringsformidlingsdirektivet artikkel 2 (7). Dersom det oppstår behov for å unnta denne gruppen fra hvitvaskingsloven vil departementet kunne unnta disse i forskrift. Departementet viser i denne forbindelse til adgang til å i forskrift fastsette unntak fra enkelte eller flere av bestemmelsene i loven for visse rapporteringspliktige med hjemmel i lovforslaget § 4 femte ledd, som viderefører den generelle forskriftshjemmelen i hvitvaskingsloven § 18 nr. 2.

Departementet deler utvalgets vurdering og viser til lovforslaget § 4 første ledd nr. 8 og femte ledd.

3.1.5.5 Tilbydere av virksomhetstjenester

Tredje hvitvaskingsdirektiv og nyere FATF-anbefalinger krever at hvitvaskingsregelverket skal omfatte tilbydere av virksomhetstjenester ("trust and company service providers"). Departementet legger til grunn at blant annet foretak som bistår med opprettelse av norskregistrerte utenlandske foretak (NUF-er), vil regnes som tilbydere av virksomhetstjenester. Utvidelsen av anvendelsesområdet for hvitvaskingsloven har også fått støtte fra flere hold i høringen, særlig fra kontrollmyndighetene. Departementet slutter seg til utvalgets forslag, og mener at ny hvitvaskingslov bør utvides til å gjelde for såkalte tilbydere av virksomhetstjenester. Departementet er enig i at det er behov for å nærmere spesifisere hva som menes med "tilbydere av virksomhetstjenester". Departementet legger opp til å benytte den foreslåtte hjemmel i § 4 sjette ledd til å i forskrift fastsette regler som nærmere angir hvem som omfattes av § 4 første og annet ledd.

Departementet viser til lovforslaget § 4 annet ledd nr. 6, jf. også § 4 sjette ledd.

3.1.5.6 Prosjektmeglere og valutameglere

Prosjektmeglere

Departementet slutter seg til utvalgets forslag. Angivelsen av prosjektmeglere i hvitvaskingslovens anvendelsesområde videreføres ikke, men erstattes av hjemmel for departementet til å fastsette regler i forskrift om at loven skal gis anvendelse på virksomhet som formidler kjøp og salg av selskapsandeler som ikke er finansielle instrumenter.

Departementet viser til lovforslaget § 4 sjette ledd.

Valutameglere

Departementet slutter seg til utvalgets forslag. Finansinstitusjoner omfattes av lovforslaget § 4 første ledd nr. 1, og departementet antar, som utvalget, at det på denne bakgrunn ikke er behov for en ytterligere angivelse av valutameglere i lovforslaget § 4.

Departementet viser til lovforslaget § 4 første ledd nr. 1

3.1.5.7 Forhandlere av gjenstander – kontantforbud

Forbud mot kontantbetaling

Etter tredje hvitvaskingsdirektiv og FATF-anbefalingene er Norge ikke forpliktet til å innføre et kontantforbud. Imidlertid har Danmark, Belgia og Frankrike nylig innført tilsvarende forbud. Et forbud kan være enklere å formidle til brukerne av regelverket. Et tungtveiende argument mot å innføre et forbud, er at det vil medføre at Økokrim ikke lenger vil motta meldinger om mistenkelige transaksjoner fra forhandlere av gjenstander. I likhet med utvalget anser departementet at et slikt forbud ikke bør innføres nå, og at forhandlere derfor fortsatt må omfattes av hvitvaskingsloven. Departementet legger, som utvalget, vekt på at det er naturlig å avvente erfaringer fra landene som nylig har vedtatt et slikt forbud.

Departementet foreslår, i tråd med utvalgets forslag, at hvitvaskingsloven § 4 annet ledd nr. 8 første punktum videreføres. Departementet viser til lovforslaget § 4 annet ledd nr. 7.

Selgere av tjenester

Utvalget peker på at omfanget av transaksjoner og forhandlere som vil omfattes av hvitvaskingsregelverket vil øke betraktelig dersom regelverket gjøres gjeldende også for selgere av tjenester. Departementet er enig med utvalget i at en slik utvidelse ikke vil være hensiktsmessig uten at mulige konsekvenser er kartlagt nærmere. Høringsinstansene har også støttet at hvitvaskingsregelverket ikke bør utvides til å omfatte selgere av gjenstander. Departementet foreslår på denne bakgrunn at hvitvaskingsregelverkets anvendelsesområde ikke utvides til å omfatte selgere av tjenester.

Beløpsgrensen

Departementet viser til uttalelse i Ot.prp. nr. 72 (2002–2003) punkt 5.6.4. Departementet er fortsatt av den oppfatning at hvitvaskingsfaren er særlig stor ved kontanttransaksjoner. Beløpsgrensen bør derfor etter departementets vurdering settes vesentlig lavere enn minimumsgrensen i direktivet på 15 000 euro. Videre vurderer departementet at en lavere beløpsgrense ikke vil innebære en uforholdsmessig byrde for aktørene eller stride mot personvernhensyn.

Det forhold at det har gått fire år siden bestemmelsen ble vedtatt, kan tilsi at beløpsgrensen på 40 000 kroner oppjusteres noe for å motvirke effekten av den alminnelige prisstigningen i perioden. På den annen side er omfanget av betalinger ved bruk av elektroniske overføringer betydelig i Norge, og blir stadig mer vanlig.

Etter en helhetsvurdering foreslår departementet at grensen på 40 000 kroner forblir uendret. Departementet viser til lovforslaget § 4 annet ledd nr. 7.

Departementet foreslår for øvrig, i motsetning til utvalget, at plikten til å foreta kundekontroll for forhandlere av gjenstander forblir uendret. Det vil si at forhandlere av gjenstander skal foreta kundekontroll ved transaksjon som gjelder 100 000 kroner eller mer, jf. lovforslaget § 6 første ledd nr. 2. For forhandlere av gjenstander vil plikten til å foreta kundekontroll ved mistanke om at en transaksjon har tilknytning til hvitvasking eller terrorfinansiering, gjelde ved transaksjoner i kontanter på 40 000 norske kroner eller mer, se punkt 4.3.5 i proposisjonen.

Transaksjoner med betalingskort

Departementet er enig med utvalget i at en utvidelse av dagens hvitvaskingslov til å også omfatte transaksjoner med betalingskort må begrunnes i at betaling med de aktuelle typer betalingskort representerer en hvitvaskingsrisiko på linje med kontantbetaling. Departementet kan ikke se at det foreligger en slik risiko knyttet til norske betalingskort. Departementet utelukker ikke at bruk av utenlandske betalingskort kan representere en risiko for hvitvasking og terrorfinansiering. En eventuell utvidelse av lovens anvendelsesområde bør ikke foretas uten at det er foretatt en nærmere kartlegging av bruk av utenlandske betalingskort i Norge for å vurdere risikoen nærmere. Departementet slutter seg til utvalgets forslag og foreslår ikke regler om at transaksjoner med betalingskort skal omfattes av hvitvaskingsregelverket.

Departementet foreslår, i tråd med utvalgets forslag, at forskriftshjemmelen i § 4 annet ledd nr. 8 annet punktum videreføres, men at det klargjøres at type betalingsmiddel og fastsettelse av beløpsgrense overlates til departementet. Departementet mener det er hensiktsmessig å benytte begrepet "betalingsmidler" istedenfor "betalingskort" da andre typer betalingsmidler enn betalingskort stadig blir mer vanlig, for eksempel betaling ved hjelp av mobiltelefon. Departementet viser til lovforslaget § 4 femte ledd annet punktum.

3.1.5.8 Postoperatører ved formidling av postsendinger

Departementet slutter seg til utvalgets vurdering og mener det er hensiktsmessig at postoperatører ved formidling av verdisendinger omfattes av hvitvaskingslovens anvendelsesområde.

Posten Norge AS (heretter Posten) beskriver en del praktiske sider ved at "postoperatører ved formidling av verdisendinger" omfattes av regelverket. Det vises blant annet til at regelverket er teknisk komplisert, at det er en tjeneste som tilbys i hele Postens ekspedisjonsnett og at det er synkende etterspørsel etter verdibrev og at dermed en stor del av Postens personale sjelden eller aldri håndterer slike sendinger.

Posten viser til at de i henhold til konsesjonen fra Samferdselsdepartementet er pålagt å tilby formidling av verdibrev. Av konsesjonen fremgår følgende:

"Posten skal tilby formidling av verdibrev inntil 2 kg. Posten plikter ikke å tilby formidling av verdibrev ved kontraktspostkontorer, så lenge tjenesten tilbys ved minst ett annet sted i kommunen. For sendinger til utlandet skal tjenesten tilbys i den grad Postens samarbeidspartner tilbyr slik formidling."

Posten er ikke forpliktet til å tilby tjenesten "verdibrev" i hele sitt ekspedisjonsnett. Som posten selv påpeker vil plikten til å foreta kundekontroll etter lovforslaget § 6 sjelden oppstå for Postens vedkommende. Departementet mener ikke dette er et argument mot å la "postoperatører ved formidling av verdisendinger" omfattes av regelverket.

Etter lovforslaget § 6 første ledd nr. 1 er det en plikt til å utføre kundekontroll ved etablering av "kundeforhold". Tolkningen av begrepet "kundeforhold" må baseres på en konkret vurdering hvor blant annet forholdets varighet, art og formål vil være momenter av betydning. I normale tilfeller vil Postens formidling av verdibrev ikke innebære etablering av kundeforhold. Posten har ut fra dette plikt til å foreta kundekontroll dersom en postoperatør, på bakgrunn av den begrensede informasjon vedkommende har om innholdet i en verdisending og om avsender/mottaker, har en "mistanke om at transaksjonen har tilknytning til utbytte av straffbar handling eller forhold som rammes av straffeloven §§ 147 a, 147 b eller 147 c". I slike tilfeller bør det foreligge rutiner for å håndtere situasjonen slik forslag til ny hvitvaskingslov beskriver. Posten har videre plikt til å foreta kundekontroll dersom en postformidler får kjennskap til at et verdibrev faktisk inneholder 100 000 kroner eller mer. I slike tilfeller bør det også foreligge rutiner for å håndtere situasjonen slik forslag til ny hvitvaskingslov beskriver. En postformidler vil ifølge Posten aldri vite hvilke verdier som håndteres og verdien av innholdet er begrenset oppad til 40 000 kroner. Departementet er enig i at postformidlere sjelden eller aldri kan vite om et verdibrev inneholder mer enn 40 000 kroner, men dersom en postformidler faktisk får kjennskap til at et verdibrev inneholder 100 000 kroner skal det foretas kundekontroll.

Etter en helhetsvurdering slutter departementet seg til utvalgets vurdering. Departementet viser til lovforslaget § 4 første ledd nr. 9.

3.1.5.9 Spillvirksomhet, inkassoforetak og regulerte markeder

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å videreføre adgangen i hvitvaskingsloven § 4 femte ledd til i forskrift å fastsette regler som gir loven anvendelse på inkassoforetak og spillvirksomhet. Det foreslås at denne adgangen legges til departementet.

Når det gjelder spillvirksomhet anbefaler utvalget en nærmere utredning. Et krav om at spillvirksomhet blir underlagt hvitvaskingsregelverket vil medføre registreringsplikt og kan være et aktuelt tiltak for å redusere hvitvaskingsrisikoen knyttet til spillvirksomhet. Andre tiltak innenfor gjeldende regulering av spillvirksomhet kan være mer effektive enn hvitvaskingsregelverket. Vurderingen av om spillvirksomhet bør underlegges hvitvaskingsloven må følgelig ses i sammenheng med andre mulige tiltak. Et aktuelt tiltak innenfor gjeldende regulering kan være å innføre krav om registreringsplikt. Slike tiltak vil medføre endringer i reglene for pengespill og må følgelig godkjennes av Kultur- og kirkedepartementet. Kultur- og kirkedepartementet har opplyst at registreringsplikt for spillere som deltar i pengespill som tilbys av Norsk Tipping, vil bli vurdert av departementet.

Departementet slutter seg til Oslo Børs' vurdering av at børsen ikke er særlig egnet til å avdekke mistanke om at transaksjoner med noterte verdipapirer har tilknytning til utbytte av en straffbar handling. Departementet går på denne bakgrunn inn for at adgangen til å fastsette regler om lovens anvendelse for regulerte markeder ikke videreføres.

Det vises til lovforslaget § 4 sjette ledd.

3.1.5.10 Offentlige forvaltningsorganer

Konsekvensene av at forvaltningsorganer skal omfattes av rapporteringsplikten, har ikke vært utredet av utvalget. Det er her nødvendig å se hen til andre vurderinger som er gjort eller pågår om muligheter eller krav om utveksling av informasjon mellom etater og politiet som skal bidra til å forhindre kriminalitet. Myndighetsorganers rapportering reiser også særskilte personvernspørsmål hvis den informasjon som gir grunnlag for mistanke er innhentet i medhold av lov. Departementet anser at dette tilsier at spørsmål om utveksling av informasjon om kriminelle forhold mellom etater og politi som utgangspunkt bør håndteres på annet grunnlag enn hvitvaskingslovene. I proposisjonen foreslår departementet ikke krav om at offentlige etater skal være omfattet av hvitvaskingsloven.

3.1.5.11 Pensjonskasser

Departementet har på bakgrunn av høringsinnspillet fra Pensjonskasseforeningene vurdert hvorvidt pensjonskassene bør omfattes av hvitvaskingslovens anvendelsesområde. Det er, som Pensjonskasseforeningene påpeker, begrenset risiko for hvitvasking gjennom pensjonskassene. Muligheten for at pensjonskasser oppdager og melder mistanke om at bidrag til pensjonskassen stammer fra utbytte av straffbar handling er liten. De pliktene som følger av hvitvaskingsloven vil medføre kostnader for de rapporteringspliktige, og for pensjonskassene står disse kostnadene ikke i forhold til risikoen for hvitvasking av penger og muligheten for å avdekke straffbare forhold. Etter direktivet er Norge ikke forpliktet til å ha hvitvaskingsregelverk som omfatter pensjonskassene. Departementet foreslår ut fra dette å unnta pensjonskassene fra hvitvaskingslovens anvendelsesområde. Det vises til lovforslaget § 4 første ledd.

Hensynet til tilliten til pensjonskassene kan likevel vise seg å medføre et behov for at pensjonskasser skal omfattes av hvitvaskingsloven. Departementet foreslår på denne bakgrunn å utvide forskriftshjemmelen i § 4 sjette ledd slik at departementet i forskrift kan gi loven anvendelse for pensjonskasser. Det vises til lovforslaget § 4 sjette ledd.

3.1.5.12 Unntaksadgang

Departementet slutter seg til utvalgets vurdering, og går ikke inn for et særskilt unntak for sporadisk virksomhet slik direktivet åpner for.

3.2 Komiteens merknader

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til ny hvitvaskingslov §§ 1, 2, 3 og 4.

Komiteen viser til finansministerens brev 21. januar 2009 til Fremskrittspartiets stortingsgruppe, der finansministeren angir at det er forhandlere "som erfaringsmessig kan komme til å motta" kontantbeløp på mer enn 40 000 kroner, som må "ha rutiner på plass for å håndtere slike situasjoner når de oppstår". Finansministeren angir videre at forhandlere som sørger for å avtale at kontantandelen av betalingen er lavere enn 40 000 kroner, dermed vil "unngå å komme inn under hvitvaskingsloven". Komiteen slutter seg til dette.

Når det gjelder kontantforbud og forhandlere av gjenstander, som er behandlet i proposisjonen punkt 3.5.7, er komiteen enig i at man ikke innfører kontantforbud.